Tilbake på kontoret etter bursdagsfeiringen. Konemor, (som er på 2. plass på lista i dag. 😀 Gratulerer!), stekte vafler og sin helt fantastiske eplekake. (Skal be henne legge ut oppskrift, enten her på bloggen eller på sin egen, for den er virkelig den beste eplekaka jeg har smakt. (Og jeg har smakt mange!)).
Litt familie besøk, med Datter og Sønn2 som høydepunkter. Og Lillebror da, som virkelig har oppdaget gleden av å vandre rundt og sjarmere alle i stua. Det er så godt og se, og samtidig vet jeg at mange, mange tusen små unger lever opp i omsorgssvikt, rus og kanskje vold og misbruk. Her har vi alle et ansvar, spesielt ansatte i barnehage, skole og helsetjenesten, til å bry oss og tørre å si i fra slikt at unger som lever slike liv får hjelp.
Sorry, fatter ikke hva det er med meg for tiden. Skal jo liksom være happy og i slagsmodus for kokeboka, så havner jeg rett inn i et avsnitt om omsorgssvikt og faenskap. Snakk om å blande Børs og katedral i praksis lizzom! Nei, opp med geipen gutt!
Snart skal jeg til frisøren. Må jo fjonge meg litt opp før jeg reiser på signingsferd til selveste hovedstaden. Reiser tirsdag tror jeg, og kommer ikke hjem før mandag. Vi, Datter og jeg, skal nemlig i konfirmasjon på Stord samme helg. Min kjære lillesøster som bor der.
Fader, kjenner jeg ikke fikk dreisen på skrivingen i dag. Normalt sett klarer jeg jo å selv den kjedeligste dag til å høres ut som en av livets viktigste høydepunkt, men i dag klabber alt seg til. Tenker jeg avslutter og heller gir bort noen signerte utgaver av kokeboka du egentlig alltid har ønsket deg, nemlig kokebok som jeg har skrevet for å få slutt på det evige spørsmålet: “Hva skal vi ha til middag?”
Og, nok en gang, tusen hjertelig takk for alle koselige bursdagshilsninger i anledning den store dagen! Setter enormt mye pris på det, for jeg vet at til og med det å skrive en liten bursdagshilsen er blitt et tiltak, et lite ork i dagens samfunn, så tusen, tusen takk! 🙂
I anledning fødselsdagen min så gir jeg bort 10 signerte eksemplarer av mine private forfattereksemplarer av kokeboka mi, “Hva skal vi ha til middag?“, som kommer i bokhandel fredag 10. september.
Hvorfor? Fordi jeg vi gi noe tilbake til dere! Uten dere hadde jeg aldri i livet fått oppfylt drømmen min om å gi ut, ikke bare én bok, men to bøker. Det er jo intet annet enn fantastisk for en i utgangspunktet enkel gutt fra Vesterålen som det kunne gått begge veier med. Mye takket være dere gikk det oppover! 😀
For at jeg skal sende deg et signert eksemplar av mine private bøker, så krever jeg ingenting annet enn at du liker kommenterer, helst på FB, hva dere vil jeg skal skrive i boka, (for jeg skriver selvfølgelig mer enn signaturen hvis det skal være en gave etc.), og gjerne også deler innlegget.
(Trekning her på bloggen på søndag 🙂 )
Hadde også satt veldig stor pris på, (ingen krav altså), hvis de av dere som får et eksemplar dumpende ned i postkassa skriver om det på egen vegg når den tid kommer 🙂 Er jo verken puppe- eller rævoperert, så er fortsatt helt avhengig av dere lesere for å få skapt litt blæst rundt boka 😉 Skulderoperasjoner “selger” liksom ikke like godt i nasjonale medier, he he.
Hvis du ikke er blant de ti heldige, så har du likevel fortsatt tid, (ut denne uka tror jeg), til å bestille deg og de du er glade i et par signerte utgaver på på Ark.no. Fraktfritt levert er det også.
Til slutt må jeg bare få lov til å si tusen millioner takk for alle gratulasjoner dere har sendt min vei i anledning bursdagen min! Utrolig artig 😀 Dere er uten tvil Norges desidert beste følgere gjennom tidene! <3
Helt siden jeg var bitte liten og far min skydde meg som pesten fordi han (feilaktig) trodde jeg var skapt i en annen manns seng, så har jeg vært kontroversiell. Barndommen generelt var også nokså kontrastfylt. Noen sparka, slo og spytta, mens andre prøvde så godt de kunne å være gode og snille.
Årevis med ensomhet lærte meg å trives i mitt eget selskap. Måtte jo det siden jeg stort sett bare hadde meg selv, så da var det like greit å bare sette i gang med å trives først som sist liksom. Mens jeg satt der i mitt eget selskap og trivdes, så måtte jeg jo finne på noe, hvis ikke kunne dagene, (og årene) bli fryktelig lange. Jeg fylte dem med fortellinger. Fortellinger jeg fant i musikken, i litteraturen og i tegneserienes verden.
Alle disse tusenvis av fortellingene viste meg at det var en verden bortenfor blånene. Mulighetene var uendelige for den som bet tenna sammen, krummet nakken, kjempet seg gjennom dagene og gikk framover.
Så sitter jeg her da, 44 år gammel, med trolig flere dager bak meg enn foran meg. Skulle skrive om hvor kontroversiell jeg var, men havnet i en sentimental suppe av gamle erfaringer og bla bla bla, som har gjort meg til den jeg er i dag.
Så hvem er jeg da her jeg sitter, en torsdagsmorgen i begynnelsen av september etter at både kone og barn har dratt på jobb/barnehage ,44 år gammel i bare boxeren ved det kombinerte spisebordet og kjøkkenbordet i den lille leiligheten i Tollevika og ser på vimplene Konemor har hengt opp for å gjøre meg glad på bursdagen?
Bortsett fra ungene mine, så har jeg kastet vrak på hele fortiden min. Jeg har tatt sats og startet absolutt helt fra scratch. Det er både befriende deilig og spennende skummelt på samme tid. Likevel er jo jeg den samme. Det kan jeg ikke rømme fra, uansett hvor mye jeg prøver.
Jeg må våge å stoppe opp, se rett framover og bare bli stående en stund. Nyte de gode øyeblikkene enda litt bedre. Som nå når Lillebror er i den alderen at han krabber bort til beina mine, reiser seg opp og strekker armene opp mot meg og vil opp på armen til pappa. Det er jo egentlig i disse gigantiske øyeblikkene jeg kjenner at det er en mening med alle de tunge dagene jeg har kraumet meg gjennom. Likevel står jeg der og er rastløs. Jeg må låse øyeblikket for pokker!
For bare to år siden på denne dag, så visste jeg ikke hvordan i all verden jeg skulle klare å komme meg gjennom resten av livet. Lille Vakre hadde dødd bare to måneder tidligere, men jeg var tilbake for fullt på jobb fordi jeg av hensyn til driften og de øvrige ansatte rett og slett bare måtte. Det var naturligvis alt for tidlig, og ble en stor tilleggsbelastning. Ikke fantes bloggen heller som jeg kunne sutre og klage på. Alt var bare fælt.
Børs og katedral skrev jeg i overskriften, og det er en god definisjon på ikke bare bloggen min, men på selve livet, (som jo bloggen også handler om). Vi kraumer og strever så godt vi kan alle sammen for å klare oss økonomisk, og gjerne også enda litt til, men samtidig prøver vi å fylle livet med et slags innhold. Vi har alle våre metoder, og vi snubler og aller alle sammen, men vi gir aldri opp. Noen dager er betraktelig verre enn andre, men klarer vi å fange disse gammaglimtene med mening som plutselig lyser opp foran oss, som for min del kan være når en liten gutt strekker armene opp og vil til bare meg i hele verden akkurat da, så tror jeg veldig mye er gjort.
I fjor skrev Kjærest, (som hun jo “het” den gangen), det fineste brevet du kan tenke deg på bursdagen min. Hvis du vil kan du få lese det, men jeg advarer deg, dette er sterke saker! Les “Kjærest” sitt bursdagsbrev til meg HER
En av de tingene jeg syns var aller tøffest etter at Lille Vakre døde, var den massive, (føltes i alle fall slik), kritikken jeg fikk da jeg skrev om det på FB-siden Kokkejævel, altså FB-siden min. Jeg hadde i blogg den gangen, men skrev en liten “tilstandsrapport” hver enste dag fra han døde til han ble begravd. Ca 10 dager tror jeg. I en av disse postene skrev jeg noe slikt som: “Jeg hater dette, jeg vil heller reklamere for reker!”
Altså, jeg hata at sønnen min var død, jeg ville mye heller at han skulle leve, alt være noe normalt og jeg kunne bruke siden til å reklamere for reker og annet snadder.
Herre gud så mye tyn jeg fikk! Dere aner ikke. Ikke bare på min egen side, men mange reagerte virkelig av en eller annen grunn skikkelig på dette. Det tok faktisk halvannet år før jeg slapp å se kommentarer som “Bruke sin egen døde unge for å selge reker”. Det var så vondt.
Det var sikkert noe med den utradisjonelle blandingen av børs og katedral som av en eller annen grunn provoserte mange så voldsomt. Dette var også før “En tier til en kaffe“, så de kan ikke skylde på det heller. Voksne folk i flokk kan være nådeløse.
Nei, faen mann, opp med haka, du har bursdag!
Jeg ønsker dere alle en helt fantastisk dag. Håper millioner av dere klikker dere inn på Kokkejævel.no, nettbutikken som samler alt det beste på ett sted, og formelig fråtser i godsakene på bursdagstilbud! 😀
Ikke alle var like glade da de sto opp i morges og så vinteren hadde flasset i fjellene. Hvor mange eksakt som hang med geipen vet jeg jo ikke, da jeg ikke er et meningsmålingsinstitutt, så det blir mer en antagelse fra min side. Sikkert noen som kjente en glede spredte seg i brystet ved synet også, hvis ikke hadde det vel vært fraflyttet her for mange hundre, kanskje flere tusen år siden.
Så sitter jeg her da altså, på “jobb”. Ingen kunder så langt. Ingen stemmer. Bare lyden av kjøl- og fryseanlegget som slår seg på ved jevne mellomrom. Selv radioen er stille. Har ikke orket å slå den på. Av og til kan lyden av en radio i et rom uten mennesker være litt skummel. Jeg lar den stå avslått.
(52 har så langt vært innom butikken “fra sin egen stue”, altså på kokkejævel.no, men ingen av disse har handlet noe)
Pga. salget av Hoftepluss, så har jeg ingen akutte pengeproblemer, så det er ingen grunn til panikk for hus og hjem, men følelsen av å være skrudd ned fra verdensveggen, lagt inn i en skrivebordsskuff og glemt siger over meg på slike dager. Regner ute gjør det også. Har gjort det i flere timer.
Da jeg opprettet nettbutikk i oktober i fjor, så var aldri hensikten at jeg skulle leve av den gjennom hele året, bare selge som hakka møkk i julehandelen. Ellers skulle jeg stulle rundt. Skrive litt blogg og kanskje flere bøker Hvile.
Helvete, hvor mye hvile trenger man egentlig i løpet av et døgn?
Jeg sover godt og lenge omtrent hver eneste natt. Står opp med familien min og slapper av før skole, barnehage og “jobb”. Stort sett fri i helgene. Ingen lange dager. I alle fall ingen tunge. Det var dette jeg lengtet etter, og definitivt også trengte, men det var ingen som fortalte meg at det skulle være så fordømt kjedelig å leve uten tidspress.
Klokka er litt over ett, og på skitet på døra står det at jeg stenger klokka to. Som regel har jeg åpent til litt over fire, men greit å kunne ha litt fleksibel åpningstid hvis man skal noe. Nå skalikke jeg så veldig mye for tiden, men man kan aldri vite.
I går var det også en skikkelig stille dag, men det kom inn tre hyggelige damer på tampen som reddet dagsomsetningen. Det er jo det som er så fint med et sted som dette. Jeg trenger ikke så voldsom høy dagsomsetning for at det skal “gå rundt”. På Hoftepluss var jeg helt avhengig av flere hundre kunder om dagen, for bare husleia var på nesten 5 000 og lønna like under 20 000 kroner PER DAG.
Ikke riktig like høye lønnskostnader her heldigvis. Eller husleie for den saks skyld. Derfor burde jeg ikke være nervøs for framtiden fordi det er rolig et par uker, men heller klamre det til mitt bryst og bare nyte det! Jeg må øve meg på det. Nyte roen når den kommer, i stedet for å hele tiden jage etter noe som jeg egentlig akkurat har kjempet meg bort fra.
Det er jo ikke slik at det ikke er noe å gjøre her nede i nettbutikken. Det er masse som må gjøres nå før jul. Bare det å registrere inn alle de tørka reinhjertene er dagevis med arbeid, for hvert hjerte må registreres med vekt, et og ett. Har også masse annet, men orker ikke skrive om det. Greit nok at dette er Norges kjedeligste blogg, men får da være grenser, ha ha.
Neste uke reiser jeg i alle fall til Oslo. På onsdag skal jeg signere pallevis med bøker. Får ikke lov til å skrive antall, men det er flere tusen. Er ikke det bare helt fantastisk 😀 Det virker om om kokeboka når langt utover min leserskare, men det er ennå for tidlig å si om den virkelig blir en hyllevelter. De fleste ville vært fornøyd med de salgstallene jeg allerede har forhåndsolgt, men jeg er dessverre ikke laget slik.
Eller, ikke dessverre, det er jo slik jeg er. Man skal ikke forandre noe ved en selv som ikke er skadelig. Å være på stadig jakt etter å gjøre en enda bedre jobb trenger slett ikke være noe negativt, men viktig at det ikke tar overhånd da. Alt med måte som det heter. Kloke ord, men som alt klokt er det selvfølgelig mye enklere sagt enn gjort, he he.
Nei, nå må jeg jobbe videre! Skal snu meg fr den ene rumpeballen til den andre. Riktig innholdsrik dag ønskes dere alle!
Mye er sagt, sikkert også med rette, om meg og min skyhøye selvfølelse, men at jeg skulle få æren av å bli invitert som en av hovedattraksjonene på Finnmark internasjonale litteraturfestival, Finnlitt, det har jeg faktisk aldri noensinne sett for meg som noe jeg kom til å få oppleve.
Like fullt er det akkurat det jeg er; invitert og gasjert til å sitte på en scene foran publikum, på samfunnshuset i Kirkenes, og samtale med Anne Gerd Lehn om det temaet som engasjerer meg aller, aller mest, nemlig meg selv.
Ha ha, nei seriøst, dette er virkelig en stor ære for meg! Livet mitt har de vridd seg flere ganger 360 grader. Først i dødskramper, siden i mer og mer positivitet og nytt liv. For to år siden hadde jeg ikke blogg en gang. Nå er jeg en bestselgende forfatter med ny bok bare dager unna. Også den ser ut til å nå ut til et stort publikum. Mye tyder faktisk på et publikummet er veldig mye større enn den forrige boka ble til del.
Veldig, veldig spennende tider for en enkel gutt fra Nord, som i sin tid ble født i skyggen av et isfjell, fire mil vestafor helvete. En “late bloomer” kanskje, men likevel et menneske helt fra første åndedrag.
Befinner du deg i området Kirkenes i det aktuelle tidsrommet, så vil jeg absolutt anbefale deg å besøke litteraturfestivalen. Jeg har bladd gjennom programmet, og det er MYE bra der!
PS! Det vil selvfølgelig bli mulighet til å få personlig signert den nye boka mi, “Hva skal vi ha til middag?” når jeg først er i Kirkenes. Håper å se deg på festival!
