For akkurat en uke siden bestemte jeg meg for at jeg skulle bli Norges mest leste blogg, men det var bare ett problem: Jeg hadde jo ingen blogg og ikke ante jeg hvordan man lagde en heller!
Etter litt prøving og feiling rundt forbi på nettet, jeg har virkelig ikke peiling på slike ting, så fant jeg ut at blogg.no, Norges største bloggportal, var stedet å være hvis jeg skulle bli den mest leste bloggen. Da støtte jeg på et nytt problem: Det var ikke mulig å opprette blogg der, eller her blir det vel nå haha, man måtte blir en såkalt miniblogger på miniblogg.no først! Smak på det ordet, miniblogger. Litt sånn pinlig, stakkarslig og småflaut. Litt sånn lua i hånda. Som å gå i banken før i tiden og be om lån.
Vel, må man så må man! Jeg bretta opp kokkeskjorta og skrev et par innlegg. Etter to dager der inne var jeg på 1. plass. Litt overrasket og superstolt tok jeg screenshot av topplista og sendte til Sønn. Se Sønn, pappa er på førsteplass! “Hva er miniblogg for noe? Du må jo på blogg.no, det er det som betyr noe”. Der fikk jeg den! 😀
Jeg sendte en melding til support at jeg ikke ville være miniblogger lenger, for Sønn mener det ikke er kult nok og dessuten er det teit å være miniblogger hvis man er over hundre kg. Jeg ble overført til moderskipet, blogg.no, allerede dagen etter.
På torsdag denne uken skrev jeg mitt første innlegg her inne. Fredags morgen gikk jeg rett inn på 5. plass. Hva faen skjer, bare en dag! Tok screenshot av topplista og sendte den enda stoltere enn sist til Sønn. “Kult, men skulle ikke du ta den førsteplassen da?” Joda, men gi meg nu i ALLE fall en uke!
Lørdags morgen var jeg på 2. plass. Gidda ikke sende bilde til Sønn.
Så står jeg opp i dag, søndag, og klarte det faen meg! Er det lov å være litt småstolt? Ja, for fader, dette er jo sykt artig!
Screenshot til Sønn er sendt.
Så får man jo se da, om man blir en “one hit wonder” eller ikke. Tusen takk for at du leser meg i alle fall <3
Lørdags kveld. Alt var så fint. Helt rolig. Det regnet ute, men inne var det skikkelig lun og koselig stemning. Vi hadde kommet inn i en god rytme. Etablert rutiner som virket for oss alle. Blitt kjent med han. Trygge. Blitt glad i han. Skikkelig, skikkelig glad i han. Han var så fin.
Han var så klar i blikket. Det hadde han vært helt siden han ble født, men det hadde skjedd noe i dag. Vi snakka om det. Han “så” oss nå. Fulgte etter oss med blikket. Visste liksom hvem vi var. Han var ikke en nyfødt bylt lenger, men en bevisst baby.
Vebjørn og jeg hadde tre felles interesser: Pupper, mat og soving
22 år etter at jeg fikk min første sønn, bare 19 år gammel, står jeg nå, snart 42, og skifter bleier på det som på mange måter var min andre førstefødte, siden det er to forskjellige mødre. Vi KOSER oss! Både jeg, Vebjørn og den nye mora 😉
Han veide så tungt, selv om kanskje var den letteste av alle mine barn. De har vært giganter på mellom fire og fem kg da de pressa seg ut av den arme mora. Vebjørn veide bare 3290 gram. Han nådde akkurat å ta igjen fødselsvekta før han dro.
Jeg har bildebevis på at han var sinnsykt glad i pappaen sin!
Å bli pappa i godt voksen alder har vært en stor berikelse. Alle feil man sikkert har gjort gjennom livet har man lært av. Litt klokere, mye tryggere og med masse erfaring var jeg klar for å starte på nytt. Disse tretten dagene var kanskje de beste i hele mitt liv og heldigvis var vi ikke redde.
En helt perfekt dag er over. Sankthans aften i morgen. Vi legger oss, alle tre. Vi har det så godt. Så sovner vi. Tvers gjennom lykkelige.
Her setter man seg ned, sliten, gammal mann, etter nok en alt for lang dag på jobb, drikker kaffe mens Datter og Kjærest lager middag. Kylling i pita. Ikke gourmet, men SYKT deilig å få servert middag når man kommer hjem fra jobb. Datter ELSKER å lage mat! Lære, prøve, feile. Ser at hun ser på meg mens vi spiser. Liker pappa dette? Er han fornøyd? Stolt? Pappa er VELDIG fornøyd! Og det forteller jeg henne.
Hvor var jeg? Jo, satte meg ned, med den pulverkaffen, mens jeg venta på middagen, i går faktisk, og skrev mitt FØRSTE innlegg på blogg.no. Etterpå så vi “Beforeginers” på HBO. Fantastisk bra serie forresten! Vi la oss, trøtte som vaskeluter. Datter først. På sitt rom. Litt senere Kjærest og meg selv. På vårt rom. Kan ikke LOVE på tro og ære, ti kokkekniver i hjertet, at jeg brukte kondom. Vi får se hva som skjer…
Står opp, kvart på fem. Skal være på jobb seks. Koker kaffe, pulver fortsatt, men kaffe, dog simpel. Sjekker bloggen. Hva faen?! 5. plass! Hva skjer egentlig? Jeg visste jo jeg kunne skrive, men SÅ langt oppe, så tidlig, DET hadde jeg ikke trodd!
Artig er det! Spent på fortsettelsen i alle fall. Jeg føler jeg har noe av verdi å dele. Håper dere føler det samme 🙂
Disse ord skrives på dag tre, av sju, på Crown Serenity Hotel i Side, Tyrkia. Et hotell Las Vegas verdig, og jeg må faktisk motvillig innrømme at jeg nesten koser meg glugg i hjel.
Temperaturen er konstant over tretti, men aldri nær førti, så man kan puste ubesværet og fritt. Stranden er helt rein, nær hotellet og med slike bølger man bare drømte om å oppleve som barn. Maten er upåklagelig og holder smaksmessig til tider svært høy klasse. Ølet er iskaldt, ikke utvannet og flommer friskt og fritt gjennom dagen. «All inclusive» viser seg rett og slett fra sin beste Side denne gangen.
Jeg står opp tidlig, også på ferie i Tyrkia. Resten av familien purker og sover. Frokostbuffeen er klar kl. 07:00. Det er jeg også. Er glad i egg i alle former og fasonger. Her finnes de fleste. Ned i gapet. Utsøkt bakverk, ligner luftig mørdeig. Ned i gapet. Espresso med sukker, to eller tre. Ned i gapet. Oi, egen melonbuffé! Ned i gapet. Vagger tilbake til rommet. De sover fortsatt, enda klokken har passert åtte! Leser et par timer. Snuser litt. Kanskje en jus.
De våkner etter hvert. De fleste gjør jo det. Ny frokostrunde. Nye bakverk. Noe som ligner sveler. Honning som fortsatt er fanget i voksplaten. Artig, men ikke særlig godt. Pølser og kalvegryte. Kyllingklubber i artig krydder. Salater i alle mulige farger og nesten ingen fluer. Viktig med god føde for før badingen starter. Lenge til lunsj. Nesten tre timer.
Bassengområdet her er faktisk det beste jeg har opplevd. Skliene er plassert i et eget område man må svømme til, og resten av bassenget er sammenhengende, men delt i ulike soner. Folk overalt, men det virker ikke slik. Stemningen er rolig. Stemningen er god. Sola steiker rett i skallen og skuldrene blir brente, selv om jeg smører meg med tretti. Flere ganger. Ørene også. De er røde. Legger meg på rygg i bassenget for å kjøle ned. Jeg er et grillelement og vanntemperaturen stiger såpass at kjøkkensjefen kommer ut og posjerer eggene i armhulene mine.
Magen holder meg flytende og noen av de russiske barna finner ut at den fungerer utmerket også som trampoline. Flere barn oppdager dette elastiske isfjellet midt i bassenget, og snart er jeg, bokstavelig talt, blitt høydepunktet blant vannlekene. Etter hvert tar jeg to euro for ti minutter og får finansiert litt av forbruket vårt av dyre, ekte merkeklær vi har handlet hos de trivelige og ærlige selgerne på markedet.
Selv populære badeleker må ha lunsj. Nok en gang den beste jeg har sett. Kanskje dessverre. Variert og helt ulik dagen før og sikkert også i morgen. Går for sjømat i dag. Krabber. Sjøtunger. Skatevinger. Og seifilet faktisk. Ingen pommes frites. Herregud så deilig med en buffé uten pommes frites! Sitron over fisken. Slurpe. En diger skål med pommes frites. Var visst der likevel, og da tar man jo, i fremmed land. Mye. Fire timer til middag.
Drar ned på stranden. Blir møtt av en strandbar. En kvinne i hvitt sitter og steiker en form for tynnlefser, med og uten fyll. Er kø så det er sikkert godt. Stiller meg i køen bak en tysker som ser like sulten ut som meg. Hadde noen stukket en nål i magen på han så hadde han garantert svirret fra side til side, og i luften med. Ingen gjorde det og han bestilte en diger med fyll. Pustet tungt, som om han motet seg opp, gapte og tygde. Det var jo «all inclusive». Jeg gjorde også det.
De nevnte bølgene var fantastiske. Temperaturen i vannet perfekt. Spiste litt pizza og kyllingsalat i strandbaren. Tross alt to timer til middag. Øl, to tre. Kanskje fire. Bok nummer to er også god. Ungene koser seg. Min bedre halvdels bakdel farges gylden. Lover godt for kvelden. Ferie. Er. Godt.
Middag kl. 19:00. Vi stiller presis. Selv om vi er mette. Utslitte. Vi har kanskje ferie, men magene jobber på høygir. Konstant. Vi er atomkraftverk i fremmed land. Vi promper mens vi spiser. Vi skjemmes ikke lenger. Alle gjør det. Bare de mest pripne rødmer. Vi kjemper alle for overlevelse i den samme overfloden. Lengter kanskje tilbake til en fjern fortid som rommet både sult og tørst, men vi rister det fort av oss da vi oppdager kakebuffeen.
På kvelden er det show ved bassengkanten. Artig for ungene og sikkert også noen voksne. Fri bar her også. Lurer litt på hva de tynne servitørene tenker om alle de røde ballongene som sitter urolig på stolene og løfter skinkene diskret fra side til side. Digre skåler med ristede nøtter og ERTER kommer på bordene. Som om det var akkurat det vi trengte nå! Dette begynner å ligne mer og mer på et folkemord. Servitørene smiler, som om de finner glede i å gradvis drukne oss i vår egen rikdom.
Jeg har vært ute på samme slagmark før. Flere ganger. Aldri mer «all inclusive» sier jeg alltid. Likevel havner jeg tilbake på disse hotellene. Denne gangen står det imidlertid om liv og død. Tror faktisk ikke jeg overlever flere slike ferier. Jeg har rett og slett ikke mage til det lenger.
Hvem fader er denne fyren som ser mest ut som en shabby amerikansk bilselger med lett gulna snustenner, påkledd småsexy kokkeuniform, samekniv i hånden og chili i lomma??? Vel, derom strides de lærde, og eksperter innen både psykologi, sosiologi og demonologi har egentlig aldri, til tross for årevis med forskning, kunnet definere hverken hvem eller HVA jeg er.
Jeg er Kokkejævel. Faglært kokk. Skribent. En slags mann, 42. Far til seks, fire på jorden og to i Himmelen. Kjærest med Christine og kattefar til Maria. Eier to smattesteder i Alta, Hoftepluss og FyFader. 18 ansatte. En cocky faen som egentlig både er ydmyk og sjenert, men ikke si det til noen. Da ryker jo ryktet, eller i alle fall det som er igjen av det.
Kokkejævel er ikke en vanlig kokk og dette kommer ikke til å bli en vanlig blogg. Selvfølgelig kommer du til å få massevis av digge oppskrifter hos meg, men du kommer også til å få et innblikk i livet mitt. På godt, og på ondt. Mesteparten av livet skjer jo MELLOM måltidene uansett hvor god maten enn måtte være.
Håper dere vil finne stor glede av å følge meg. Målet er å få dere til å flire så mageflesket, som, la oss være ærlig, se på deg selv! har kommet snikende år for år, rister så bordplata skjelver. Jeg vil få dere til å gråte på dere både psykologtimer og sykemelding. Håper å kunne inspirere dere til å lage SKIKKELIG god mat, både den enkle og den litt mer avanserte.
Del gjerne bloggen for å hjelpe meg litt i gang. Er jo mye artigere å skrive hvis det er noen som leser 😉 I løpet av helgen vil jeg fylle opp med mange nye innlegg, både fra mine tre dager på miniblogg.no og annet snadder. Tror dette blir bra jeg!
