(U)frivillig barnløs

Da var det plutselig over igjen. Datter drar tilbake til sin mor. En uke går veldig fort. Dette er noe med det verste med samlivsbrudd. Det at man ikke får sett ungene sine i lange perioder. Ja, man blir kjent på en helt annen måte med delt bosted. Er nok litt mer kvalitetstid med en slik ordning. Litt mer fokus på samværet og, ikke minst, kvaliteten på det. Likevel er det alltid trist når hun drar. Det blir så tomt. Og stille.

 

Egentlig skulle vi jo hatt nok å gjøre. Skiftet bleier og trilla tur og kanskje snart krabbet rundt på gulvet. Småkjeftet litt hvis han dro katta i halen. Spist grøt. Hadde faktisk spist grøt i to måneder allerede nå. Hvis alt hadde vært som det skulle.

 

Kan ikke henge med hodet! Ingenting blir bedre av det. Er lei av det også. Sliten. Ønsker egentlig all faenskapet langt, langt vekk, og gjør alt jeg kan for å viske ut alt det vonde, men det er der. Hele tiden. Likevel.

 

Gruer meg litt til jul også. Min første jul på 22 år uten egne unger. Han er jo naturligvis ikke hos oss, og de andre er hos moren, bortsett fra han som er på NZ. Det blir rart. Veldig, veldig rart. Går selvfølgelig greit det også. Har opplevd verre ting. Vi skal være hos faren til Kjærest. Det blir koselig, men jeg liker egentlig best å være hjemme. Litt særing. Også på det punktet.

 

Nei, skal vi se, var det noe annet depressivt jeg kunne skrive om i samme slengen? Noen nye kriger, sultkatastrofer eller annen elendighet? Neida, blir nok bra. Det verste blir kanskje i morgen tidlig når rampenissen ikke lenger trenger ta hensyn til at det er barn til stede. Kjenner jeg gruer meg allerede…

 

Denne bloggposten gjorde deg sikkert både oppmuntret og glad, så du får ha en fortsatt fin fredag inntil vi leses igjen 🙂

 

 

Et stengt fylke!

I snart en uke har Finnmark vært mer eller mindre stengt. En ting er uvær, det kan ingen rå over, men ras-sikring, brøyting og veistandard er og blir et økonomisk spørsmål. Det handler rett og slett bare om penger. Hadde du godtatt at hele fylket ditt var stengt i nesten en uke pga penger? Nei, ingen andre hadde godtatt det! Det hadde blitt ramaskrik og folk hadde i alle fall ikke oppført seg i kommentarfeltet.

 

Her oppe er det liksom bare slik det er. Nesten hvert eneste år. E6 og fylket er stengt, javel, vi skal jo ingen steder likevel, trygda som vi er. Penga går stort sett bare til rullings, sukker og gjær likevel. Og antibiotika, siden vi er så full av kjønnsykdommer. Kanskje derfor det ikke bevilges penger? For å unngå at vi mingler og, i verste fall, formerer oss med resten av befolkningen. Begynner faktisk å lure litt.

 

Selv om vi mangler varer så ser vi selvfølgelig også positivt på situasjonen. Vi overlever vi, det er ikke det og siden E6, den eneste norske innfartsåren til Finnmark er stengt, så slipper vi i alle fall å bekymre oss for at det kommer søringer oppover, så aldri så galt at det ikke er godt for noe i alle fall!

 

Nei da, tuller litt, men det er faktisk jævlig irriterende og faktisk også litt frustrerende, og nå er jeg ikke en gang i nærheten av sykehusdebatten. Den handler om langt mer enn varer som blir forsinket og at søringer ikke kommer seg oppover, men det er en helt annen skål.

 

Ha en forhåpentligvis åpen og fin kveld!

( 🙂 )

 

 

 

 

 

 

Jeg har en sønn på New Zealand!

Jeg skvatt til da jeg så meldingen som tikket inn på mobilen min tidligere i dag. “Hei, pappa! Husker du meg?”

 

Hva i all verden er dette for noe, tenkte jeg. Er dette en slags spøk? Ukjent nummer. Åpenbart utenlandsk. +64 startet det med. Det kjenner jeg igjen. Det er landskoden til New Zealand. Kjenner jeg noen jeg burde ha husket, men som jeg har glemt på New Zealand?

 

Selvfølgelig! Nå demrer det for meg. Jeg har jo en sønn der borte! Han har bodd der et par år faktisk, og jeg er åpenbart ikke flink nok til å sende han meldinger. Har faktisk ikke snakka med han siden 12. november, og han har tydeligvis skiftet telefonnummer siden sist. Hadde det ikke vært for at vi faktisk satt og planla julegaver til han hadde jeg nesten fått litt dårlig samvittighet, og fikk det faktisk også. Selv om han er voksen burde jeg være flinkere med meldinger. Koster så lite og betyr så mye, for oss begge.

 

Julegaver ja. New Zealand har en laaaang liste over ting som ikke er lov å sende til landet. Nesten ingenting av det jeg hadde planlagt er tillatt. Hadde tenkt å sende et grantre, men det er visstnok ikke lov. Ikke granater heller av en eller annen grunn. Den fine revolveren jeg opprinnelig hadde tiltenkt han i et fremmed land må jeg også skrinlegge. Det samme med all cannabisen jeg kjøpte i Oslo tidligere i vinter. Hadde også skrevet en uanstendig og umoralsk artikkel som jeg tenkte kunne more han med, men dette er også i følge Posten ulovlig. Penger da? Nei, ikke snakk om.

Vi får se hva det blir til. Noe må jeg i alle fall sende. Jul på andre siden av kloden, i sommervarmen, langt vekk fra familien er spesielt og kanskje også litt trist. Da er det koselig å få en gave fra pappa. Hvis jeg finner noe som er lov å sende da, he he.

 

Ha en fin onsdagskveld, alle, og sorry den litt spekulative overskriften 😉

Jeg skal oppføre meg i kommentarfeltet!

Tidligere i dag hadde jeg en konkurranse på min FB-side hvor jeg loddet ut tre fenalår. Jeg kjører aldri disse lamme “lik og del”- konkurransene, men ingenting kommer gratis hos meg heller. For å vinne deg et fenalår var du nødt til å skrive “Jeg skal oppføre meg i kommentarfeltet!” i kommentarfeltet. På bare noen få timer har jeg altså fått nesten 6000 mennesker til å “garantere” at de skal oppføre seg som folk. Det er rimelig kult og det kun for prisen av tre fenalår. Intet mindre enn fantastisk!

 

Nei, jeg kommer naturligvis ikke til å komme løpende og klubbe noen rett i skallen, hvor mye jeg enn hadde hatt lyst, med fenalåret hvis de ikke holder “garantien”, men jeg tror at slike stunt som dette, (og jeg vil oppfordre alle bedrifter i Norge til å gjøre noe lignende), bidrar til å skape bevissthet om hvordan vi omtaler hverandre, både på sosiale medier og ellers. Som jeg skrev litt om i går burde hver og en av oss tenke litt over, både hva vi sier og gjør, både til og om andre mennesker. De drøyeste utsagnene er ikke de som treffer hardest. De verste er alle de små stikkene som over tid bidrar til at du til slutt kan miste både selvtillit og troen på deg selv og, i verste fall, miste lysten til å stå opp om morgenen. Noen blir til slutt liggende. Fordi summen av negativitet til slutt ikke var til å bære.

 

I går mante jeg til kamp og oppfordret alle til å slå ned på negative omtaler som de ser på sosiale medier, på samme måte som vi slår ned på rasistiske kommentarer. Hvis bare 10% av mine lesere gjør dette av og til er vi veldig godt i gang. Kampen kan til og med vinnes! Det er ikke så utrolig artig å være spydig hvis ingen ler av ufyseligheten din eller trykker “liker”, er det vel?.

 

Men altså, fenalår! Jeg lovet fenalår til tre stykker som blir med ut “i krigen” og siden jeg er en mann av mine ord holder jeg det jeg lover. Her er de heldige. Holdt på å si grisene, men lot det være. Var ikke noe morsomt. Fenalår er lagd av lam:

 

Evy Vibeke Håbet

May Nergård

Vivian Lauridsen

 

Gratulerer til dere og tusen takk for at dere er med på denne aksjonen mot nettmobbing, for det er det det er! Send melding til meg om navn og adresse, eller om dere vil donere låret til f.eks. Hjerterom Alta , så ordner jeg med overlevering 🙂

 

Men krigen er faen ikke over! Jeg donerer nemlig, av egen lomme, 10 kg pinnekjøtt fra Horns slakteri i Lofoten til en av dem som deler denne bloggposten med kommentaren “JEG SKAL OPPFØRE MEG I KOMMENTARFELTET!” Vi kan vinne denne kampen hvis vi står sammen mot trakassering og tør å vise verden at dette godtar vi faktisk ikke lenger!

Kommentér på bloggen eller fb at du har delt. Jeg stoler på deg og trekker ut en vinner i løpet av uken. Jeg håper på et voldsomt engasjement. Det er nok nå!

En kampklar aften ønskes! 🙂

 

 

 

 

 

 

 

Dette er ikke greit!

Regionsavisene her oppe i kulden og mørkets rike, Nordlys og Finnmark Dagblad, kjører i dag et intervju med meg (bak betalingsmur) der jeg, nok en gang, tar et oppgjør med måten vi omhandler andre mennesker på nettet. Det er spesielt de anonyme nettforumene jeg omtaler, men også folk som i fullt navn av en eller annen grunn finner glede i å trampe på andre.

 

Det er ikke sikkert at hver enkelt kommentar, spesielt ikke de åpne, er direkte ondsinnet ment i utgangspunktet, men veldig mye er i alle fall ikke ment i beste mening. Den samlede belastningen over tid kan bidra til at man faktisk ikke kan bruke noe annet ord enn mobbing om fenomenet. Når jeg snakker tar jeg naturligvis utgangspunkt i meg selv og mine opplevelser, men saken er så uendelig mye større enn det jeg har opplevd av hets og mer eller mindre ondsinnede kommentarer. I bunn og grunn handler saken om hvilket samfunn vi egentlig ønsker og hvor mye våre barn og unge er nødt til å tåle hvis vi ikke snart tar grep, for vi kan rett og slett ikke fortsette på denne måten.

 

Jeg er i den heldige situasjon at jeg mottar enormt mye positive tilbakemeldinger fra hele landet. Det har jeg gjort i mange år, men det er klart at de siste tre månedene, der jeg har etablert meg som Norges desidert mest leste blogger, har gitt meg selvtillit og styrke nok til å ta opp kampen mot alle som vil andre vondt. Både på nettet og i det “virkelige” livet. Jeg tolererer det faktisk ikke!

 

Da jeg lå nede med brukket rygg i sommer fikk jeg faktisk ikke en eneste negativ kommentar eller melding på nesten fjorten dager. Ikke som jeg registrerte i alle fall. Det skal de ha, jeg fikk i alle fall et par uker med ro for å få sønnen min ned i jorda, men så var det over. Unnskyld, men husker feil mens jeg skriver. Var åpen på FB om det som hadde skjedd, og det falt enkelte svært tungt for brystet. Forstår fortsatt ikke hvorfor. Leste noen åpne kommentarer i kommentarfelt om hvor feil dette var, men var i en slik tilstand at jeg egentlig ikke brydde meg om det. Noen var til og med så bekymret for at jeg brukte for mye tid på FB i stedet for å ta meg av familien min i en vanskelig tid, at de satte seg ned og brukte av sin tid for å skrive meldinger til meg om emnet. Sikkert i beste mening. Eller kanskje ikke.

 

Så kommer man seg opp i knestående. Tar et bilde av seg selv på egen bursdag der man er så frimodig at man faktisk smiler og poster det på FB. Ville vise verden at man har overlevd, klarer seg, til tross for alt. Dette var noen dager etter den ufattelige helikopterulykken som rammet fem familier i Alta i høst. Dette var selvfølgelig også galt, og sinte meldinger tikker inn på innboks. Overskriften i denne bloggposten er et direkte sitat fra en av disse meldingene. Sinnet kommer til tross for at jeg hadde skrevet offentlig og uttrykt min sorg over ungdommene som ble rammet av tragedien, flere ganger. Dette har jeg forresten også lest har vært forkastelig gjort av meg. Bruke helikopterulykken for å få klikk. Det er nesten så man mister pusten. Holdt selv på å drukne i min egen tragedie, og skrev bare i beste mening fordi jeg trodde jeg klarte å sette meg litt inn i hva disse familiene faktisk gikk gjennom.

 

Det var en tung tid og jeg kunne fortsatt med eksempler i en evighet, men velger å ikke gjøre det. Hensikten er ikke å “sutre”, som det så vennligsinnet kalles når jeg snakker om disse temaene, men å rette fokus på de som virkelig trenger vår hjelp mot nettmobbing, og annen mobbing. De som ikke har en populær blogg, tilgang til media og en stor, hjertevarm tilhengerskare i ryggen.

 

Alle de som står helt alene ute i skolegården og ikke vet hvem som kom med de stygge kommentarene i går. Var det venninna? Eller kanskje læreren? Treneren? Problemet med anonym hets er at du ikke aner hvem som sier disse tingene om deg. Det kan være hvem som helst og om hva som helst. Alt kan brukes mot deg, uansett hva du gjør. Til slutt begynner du faktisk å lure på om trollene har rett. Kanskje du faktisk er et ufyselig vesen som jorden hadde vært best tjent med om du bare forsvant. Og ble borte. For godt.

 

Vi vet det skjer. Alt for ofte. Selvmord er dessverre ikke et fremmed og sjeldent ord. Det har aldri vært et tema for meg, men jeg klarer å forstå hvorfor noen blir drevet til denne aller mest brutale løsningen. De klarer rett og slett ikke mer og jeg forstår dem.

 

Jeg maner til kamp! På samme måte som vi ikke lar rasistiske kommentarer stå uimotsagt på FB ol. så burde vi heller ikke la negative kommentarer mot andre mennesker få lov til å stå i fred. Jeg forstår at folk kan bli sinte på politikere som gjør vedtak som direkte rammer livene til folk, eksempelvis skolenedleggelser, skatt eller hvor sykehuset skal ligge, og politikeren må naturligvis tåle å bli motsagt, men hun er jo ikke en idiot som burde skyte seg selv likevel. Hun mener bare noe annet enn deg.

 

Hva alle oss andre gjelder, vi som ikke har makt til å gjøre vedtak som rammer noen andre enn oss selv, burde vel egentlig slippe å lese om hvor dårlige mennesker vi er, for det er vi ikke. Vi er bare mennesker. Som hver dag gjør så godt vi kan. Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver. Akkurat som deg.

 

Ja, jeg hever meg over det nå. Gjentar meg selv, men dette handler ikke om meg, men kanskje om ungen din. Kanskje ikke i dag, men ingen vet når vinden plutselig snur og meldingene begynner å tikke inn på hans telefon. Tør han si det til noen eller må han stå i det alene? Mobbing er skambelagt og fryktelig, fryktelig flaut, og svært få forteller foreldrene om det. Det er en taus og ensom kamp. Jeg håper jeg kan gjøre kampen litt lettere. Med å fortelle litt av min historie. Høyt. Hvis ikke en gang jeg tør, og jeg vet jeg sikkert tirrer på meg mange, hvem skal tørre da?

 

 

 

 

 

 

 

 

Slaget er tapt, men det er helt greit

Jeg har alltid, bortsett fra da jeg selv vær liten, vært motstander av pakkekalender. Har egentlig sett på det som forsøpling og en utvanning av selve gavedrysset på julaften. Et  gavedryss som jeg for øvrig også har hatt et svært ambivalent forhold til. Har ment at ungene blir bortskjemte hvis de i tillegg til julaften skal få 24 gaver ekstra, en for hver dag, i desember. Det er jo egentlig galimathias, men vi lever i en gal tid. Vår egen barndom er over, og det må vi faktisk snart ta inn over oss.

 

Ungene i dag er bortskjemte, men det er vi alle. Vi har helt andre krav til egen velvære og velstand enn vi hadde for bare tjue år siden. Vi forventer mer, av alt. Har vi lyst på noe, kjøper vi det. Vi spiser sjokolade og drikker alkohol i hvilken ukedag som helst. Roastbiff er ikke luksus lenger, det er nesten blitt litt kjedelig. I tillegg til sommerferien reiser vi på både en og to langhelger i løpet av året. Kanskje vi til og med drar til Levi eller Trysil i påsken også. Vi har blitt grenseløse, og pakkekalenderen har blitt et slags symbol på overfloden vi velter oss i.

 

Leste et sted om en mor som hadde fått nok og kjøpte en melkesjokolade som hun tegnet 24 skjeve ruter med tusj på og ga til barna som en slags protest. Hun kunne jo bare kjøpt en vanlig sjokoladekalender til 29 kroner på Nille i stedet, billigere enn en melkesjokoladeplate faktisk, men neida. Blir ikke skikkelig protest av slikt. Går i alle fall ikke viralt, og da er det jo ikke så gøy å protestere.

 

I år har vi pakket inn en adventsgave for hver dag Datter er hos oss i desember. Vi har ikke kjøpt veldig dyre ting, men vi har kjøpt ting hun trenger. Ikke sokker, truser og slikt, men ting som er nyttige og litt artige. Ting vi kanskje uansett ville kjøpt. Da er det bedre og faktisk pakke dem inn og lage litt spenning rundt det. Alle som har jenter kjøper hårstrikk fra tid til annet. Perfekt adventsgave! Nye malerpensler? Det blir jo kjøpt likevel. Pakk dem inn med god samvittighet.

 

Hvis vi tenker oss litt om så er det vel ikke de 24 små pakkene som henger på den adventskalenderen som skaper bortskjemte og ufyselige unger, men heller det voldsomme overforbruket vi har vent oss til i årets 11 første måneder. Hvor mange middager med julemat, ribbe, pinnekjøtt og lutefisk spiser du forresten før selve julaften? Du klarer ikke vente, sier du. Nei, nettopp, men pakkekalender er du i mot!

 

Jada, jeg vet at det også finnes mange i Norge som ikke har god råd. Noen er til og med det som kan betegnes som fattige, men de aller fleste av oss har økonomi til å lage en pakkekalender. Det syns jeg faktisk vi skal få lov til uten å føle noen som helst form for skam. Det er koselig og skaper glede og forventning hos de små. Da jeg så øynene til Datter da hun kom hjem i går og så den stygge korsfestede nissen som hang i trappa, tynget av kapitalismens overflod, bestemte jeg meg for å innse at slaget var tapt og at det faktisk føltes helt greit. Det er til og med koselig.

 

Hva mener du?

 

 

 

 

 

 

 

 

Harmoni gjenopprettet

Annen hver fredag skjer det noe her hos oss. Noe som føles godt og skaper en slags ro i huset. Ikke harmoni, det blir galt ord å bruke, men vi blir til en familie igjen. Jeg liker det selv om det selvfølgelig er godt å bare være to også av og til. Spesielt etter at man har lagt seg og før man har stått opp. Eller mens man lager middag eller ser på en film, men lå nå det ligge. Altså ligge som å legge bort. Hold de skitne fantasiene for deg selv, jeg har barn i hus nå!

 

Det har vært en hektisk dag. Veldig mye folk. Faktisk litt sliten nå og kanskje vel så det, men det føles godt. Jeg lever av å selge mat og da er det utrolig deilig at så mange faktisk kjøper det jeg selger. Eller jeg, blir helt feil å si! Vi selger mat. Jeg har en hel bråte, 20 stk faktisk, av særdeles dyktige medarbeidere som står på som bare rakkern for å gi dere en god opplevelse. De gjør en sykt bra innsats og uten dem står jeg på bar bakke. Jeg vet det og de vet det. En slags kulinarisk terrorbalanse, hehe.

 

Nå er det “kveld”. Klokka er seks. Taco om et par timer. Kjenner jeg kommer til å sovne ikke veldig lenge etterpå. Jobb i morgen. “Frityrvakt” som vi kaller det. Det består i at jeg har ansvaret for varmmaten på Fy Fader. Ti meter med varmedisker skal holdes tipp topp gjennom hele dagen. Jeg gleder meg egentlig. Har ikke den vakta så veldig ofte, så jeg har bare godt av å springe litt jeg også.

 

Det er så koselig når dere kommenterer. Jeg håper dere forstår at jeg ikke har mulighet til å svare absolutt alle, men jeg leser hver eneste kommentar. Hvis dere kommenterer i dag hadde det vært artig å høre hva dere skal få i dere i kveld. Ja, tenker på mat altså.

 

Ha en vakker aften!

 

 

 

Årets beste tilbud!

Reklame | Hoftepluss og FyFader

Joda, vi klinker til vi også! Dette er et tilbud du ikke kan la gå fra deg. Ingenting er vel som en god og klam bamseklem fra en svett ansatt på en hektisk handledag? Selv om jeg kanskje ikke er den aller største tilhengeren av dagen i dag, så følger jeg lojalt opp, holder tross alt til på et kjøpesenter, men det er jo ingen lov som sier at man må tape penger på tilbudene. Mulig vi “taper” litt tid hvis dette blir populært, men vi finner nok en løsning. Av og til er det tanken som teller.

 

Vi kjører selvfølgelig også den obligatoriske “Black coffee”. Mest fordi det er et artig ordspill, men 15 kr her og 15 kr der…

 

Egentlig gleder jeg meg mest til å komme hjem fra jobb. “Datterskifte” i dag og hun kommer og fyller huset med liv. Vi trenger det. Det skal visst bakes i helgen. Kjærest organiserer. Blir koselig. Det skal lukte bakst før jul.

 

Ellers vil jeg ønske dere en riktig god fredag, enten den blir svart eller ikke. Ta det litt med ro i jakten på gode tilbud. Selv skal jeg prøve å finne en jakke. Ikke fordi jeg har fire fra før, men fordi den ene jeg har er ødelagt.

 

Les også Blackout

Gjesteblogger: Kjærest: Snakk om det!

SNAKK OM DET!

Ja, det er ubehagelig. Men det er ikke farlig.

Det uendelige ønsket om å bli mamma ble til virkelighet, men like etter snudd om til et mareritt. Lange dager, timer og minutter med fortvilelse, sorg, sinne og til slutt, utmattelse.

Døden snakkes om, den gjør det. Av de som tørr. Av de som tørr å trø ut av komfortsonen sin for å spørre hvordan det går, eller si at de ikke vet hva de skal si. Hvordan skal de vite hva de skal si? Det er nemlig ikke noe å si. Men det snakkes om.

 

Det som ikke snakkes om er alle de kroppslige påminnelsene en mor går gjennom, og som en far er vitne til. Alt som er naturlig, men som blir til en evig  retraumatisering av ditt livs verste mareritt. Alt håret som faller av og som legger seg som et ullteppe over hodeputen din, eller tetter sluken i dusjen bare du tenker på å dusje. Når man kler av seg for å gå i dusjen å tilfeldigvis går forbi speilet og ser den nakne, slappe magen som en gang bar et barn og som fortsatt bærer preg av det. Brystene som henger og dingler i stedet for å være fulle av melk.

Alle klærne som du ikke passer enda etter et svangerskap og fødsel. Å for ikke å glemme de klærne som faktisk passer. Gravidklærne. De passer! De som en gang brakte frem gode tanker og følelser overrumpler deg nå med vonde følelser og tårevåte øyne. Men du må gå med dem så lenge du ikke vil gå naken. Ja, det går og ant å kjøpe seg nye klær, men planen var jo å bruke gravidklærne i ammetiden. Den tiden som skulle være nå. De kroppslige påminnelsene er uendelige og mange. Dette er bare noen.

 

Så kommer lykken og banker på døren igjen. En uendelig stor glede, frykt og sorg overtar følelsesregisteret igjen. Ikke hver sin tur, men samtidig. Som et sammensurium av kaos der du skal prøve å balansere gleden av det største et menneske kan få oppleve med sorgen av det verste et menneske kan gå igjennom. Å glede seg over et barn på vei mens sorgen av tapet av et annet barn er så nært i tid at du egentlig bare kan gått to skritt tilbake for å oppleve den gleden av å bli forelder som vi kjente på i sommer. Å balansere dette å samtidig skulle være kjærest, datter, søster, tante og prøve å gjennomføre livet. Gå på skolen. Puste. Det er vanskelig. Men det går greit. Vi har noe å se frem til i mørket. Vi skal bli foreldre, igjen. Det er sårt, trist, skummelt, men så fantastisk.

 

Men så. Er det over. Hjertet banker ikke lenger. En spontanabort, missed abortion kalte hun det. Ny runde med fortvilelse og sorg. En annerledes sorg sådan. Det er ikke likens som den sorgen over å miste et barn, men sorgen er nå over det som skulle komme. Sorgen er over det hjertet som sluttet å slå. Det håpet vi hadde ble borte. Lykken over det fosteret som skulle vokse seg stor og sterk og klar for verden ble knust. Det er ubeskrivelig trist. Ny runde med sorg, men denne gangen på en annen måte. Men det er vondt.

 

Så skal det skje. Det som er skapt skal ut. En utrivelig dag. Veldig. De som har opplevd det vet. De som ikke har opplevd det håper jeg forblir uviten. De som vet, vet også at de kroppslige påminnelsene er der nå også. De svikter ikke. De kom og de ble så sterke og såre.  Så følelsesmessig vondt og uutholdelig. Jeg er glad vi var to. Hadde vært uutholdelig uten han. Er glad vi var to og fortsatt er det.

 

En måned etter prosedyren skal det tas en graviditetstest der testen skal vise negativt. Det forteller at alt vevet er ute. I en mnd gikk vi og tenkte, håpte og ønsket at den skulle være negativ. Det var den altså ikke. En ny runde. Tilbake til start. Bare på en litt annen måte. Nå skal det utskrapes. Fortvilelsen sprer seg i kroppen. Har bare lyst å hyle. Gjør det ikke, men jeg gråter. Jeg gråter mens jeg ringer han. Er så fortvilt. Han kommer hjem, jeg gråter. Vi er to. Vi er sammen.

 

Jeg ante lite og ingenting om hva jeg hadde i vente da marerittet inntraff igjen og igjen og igjen. Jeg visste at minner og enkelte ting ville trigge sorgen. Men jeg hadde ikke anelse om hvor mye som trigger. Jeg ante ingenting om de kroppslige påminnelsene som kom. Jeg ante ingenting om prosedyrene ved en spontanabort, jeg ante ingenting om at det var tre typer spontanaborter, jeg ante ikke. Men nå vet jeg. Jeg vet også at det hjelper å snakke om det. Jeg vet at det hjelper å være åpen. Jeg vet det fordi jeg har måtte og fortsatt må.

 

Hvorfor snakkes det ikke om disse tingene? Hvorfor snakkes det ikke om de tre spontanaborttypene når det snakkes om diabetes type 1 og type 2. Hvorfor er døden vanskeligere å snakke om enn livet? Det er jo like naturlig. Det er bare vondt å snakke om noe som treffer følelsene dine. Følelser er ubehagelig og til dels skummelt. Man blir sårbar. Ingen liker å være sårbar. Å snakke om de ubehagelige temaene er både ubehagelig og vanskelig, men det er ikke farlig. Det kan faktisk også gjøre godt.

Kjærest.

 

 

Dette var fryktelig vondt å lese. Faktisk noe av det sterkeste jeg har lest. Egentlig er det ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe. Plukker opp håret fra sluken, sier du er fin, men det får jo ingenting tilbake. Jeg syns du er sterk som klarte å skrive ned disse ordene og at du tør dele tankene dine omkring dette med så mange. Håper det kan hjelpe både deg og de mange i samme situasjon. Jeg er med deg. Overalt. Alltid.

Din Kokkejævel

 

Les også:

To røde streker

To blå streker

Gjesteblogger: Kjærest

 

 

To røde streker

Vi trodde det var over, men det var det ikke. Vi håpet på det beste, men det var for godt til å være sant. Vi fryktet det verste, og fikk dessverre rett. Kroppen tror fortsatt den bærer på et barn, selv om barnet  er borte for flere uker siden. Alle som har vært gjennom dette, og det vet vi er mange, vet hva dette betyr. Utskrapning. Herregud, for et iskaldt ord, men det er det det er. Skrape ut de siste restene av det som en gang var et håp, en forventning om noe godt.

 

Det har vært et par tøffe døgn. Spesielt for henne naturligvis, men også for meg. Se henne slik. Kjempe seg opp, for så å falle igjen. Slag i trynet er aldri spesielt behagelig. Tablettene gjorde ikke jobben godt nok. Når noe blir tilbake er det fare for infeksjon. Da må det skrapes. Så må det gro. Igjen. Før vi på nytt kan prøve. Å skape. En framtid.

 

Vi valgte et smilebilde. Dette er ikke skrevet for å få trøst, det er skrevet for å fortelle hvordan det er for veldig mange, og dessverre også oss. Dette er livet mens det leves. Dette er vår kamp. Vår intense streben etter å få det til, slik så mange andre kjemper sine kamper. Vi gir oss ikke, aldri!

 

Selvfølgelig er det tungt. Vi smiler ikke i virkeligheten, ikke på ordentlig, men på mandag, når alt dette er over, når smilet øynene igjen. Det gleder jeg meg til, for jeg vet vi vil lykkes. Til slutt.

 

Les også Gjesteblogger: Kjærest: Snakk om det!

Les også To blå streker