Klokka er halv sju. Jeg har dusja, men det hjalp ikke. Helt utrolig glad for at jeg ikke er en som blogger om skjønnhetsprodukter! På den annen side hadde jeg vel kanskje hatt behov for noen akkurat nå. Et skrikende behov. Neida.
Straks klare til å rusle ned på Aker Brygge til studio. Oppmøte halv åtte. Sending litt over åtte. Jeg er ikke nervøs, men blir det sikkert. Går sikkert greit. Skal jo bare snakke om meg selv, og jeg har jo fankern ikke gjort annet de siste tre-fire ukene, så har jo litt trening, haha.
Syk dag og syke tider! Starta gryttidlig med et frieri på bloggen før to timer med åndeløs spenning ventet før hun våknet og kunne svare ja eller nei. Jeg er så glad for svaret som kom til slutt. Hadde vært veldig pinlig å sitte og snakke om et frieri som gikk i vasken i morgen tidlig 😉
En liten svipptur på jobb før Datter og jeg satte oss på flyet til Oslo før sendingen i God Morgen Norge i morgen tidlig. Litt dårlig samvittighet for å reise bort fra Kjærest, unnskyld, Forlovede, på hennes fødselsdag, men man sier ikke nei første gang TV2 ringer! Man gjør ikke det.
Har vært iskaldt i Oslo, men vi har kost oss likevel. Kjørt masse sparkesykkel. Drukket kaffe på … og spist burger på … Datter ville dit. Hadde jeg vært profesjonell blogger hadde jeg tatt masse bilder, men jeg har vært så kald på hendene hele dagen at jeg faktisk bare har tatt dette ene bildet. Skal prøve igjen i morgen. Da har vi hele dagen før flyet får hjem klokka fem.
Telefonen har nesten ikke stått stille et minutt. Har vært telefoner, meldinger og mailer. Utrolig artig! Datter er nok ikke like enig. Litt kjedelig at Pappa snakker i telefonen hele tiden når man først drar på tur, men slik er det. Er jo en grunn til at vi dro. Blogg.no er grunnen.
Nå har vi akkurat kommet tilbake til hotellrommet etter et intervju med en journalist fra Finnmark Dagblad. Fin samtale i lobbyen. Tror Datter syns det var litt stas. Fikk være med på bilde og greier. Jeg er glad for å kunne gi henne slike opplevelser. Og at hun får være med i morgen. Betyr ekstremt mye for meg.
Resten av kvelden skjer det ingenting. Litt tv og mat fra … Opp tidlig i morgen.
Dette er spennende dere, og så utrolig artig at dere følger meg på denne reisen. Heier på meg. Oss. Støtter meg. Oss. Dere aner ikke hvor mye det betyr. Jeg er så glad. Og det er en stund siden nå.
Før nye kapitler kan begynne må de gamle avsluttes på en skikkelig måte. Selv om vi til slutt valgte å gå hver vår vei, så har vi så mange unger sammen, både i himmel og på jord, at vi er avhengig av god samhandling så lenge vi lever. Å få barn er en livslang jobb og det finnes ingen oppsigelsestid. Den jobben tar jeg seriøst og et godt forhold til mor er en forutsetning for å lykkes i jobben som far.
Selv om jeg hele tiden har vært primus motor og kreativ kraft i Hoftepluss AS, så har også du en stor del av æren for at bedriften har blitt til og at den har blitt det den er i dag. Med stødig hånd og klokt hode har du sørget for at det administrative hele veien har gått riktig for seg. Der har du gjort en formidabel innsats, og for den vil jeg takke deg!
Derfor ønsker jeg nå, med hele Norge som vitner, å tilby deg, helt vederlagsfritt og uten noen form for reservasjoner, 25% av alle aksjene jeg eier i Hoftepluss AS. Det er ingen gullgruve, har aldri tatt ut en krone i utbytte, men man vet jo aldri. Skulle det noensinne bli noe penger til overs, så er 25% dine. Det har du fortjent!
For meg er dette riktig å gjøre og noe jeg har tenkt på lenge. Det letter på en måte en bør fra mine skuldre og føler at jeg nå kan fortsette til nye kapitler av livet med “ren” samvittighet. Ønsker deg alt godt!
Her står man i fred og en slags fordragelighet og hugger ved i et arrangert bilde, så ringer plutselig telefonen. “Hei, det er fra God Morgen Norge i TV2!”
Om jeg ville være med på fredags-sendingen? Nja, svarer jeg litt nølende, er ikke så glad i å stikke meg fram og dessuten spiser vi taco på fredager, så passer litt dårlig. Ikke liker jeg å fly noe særlig heller, får så sinnsykt med luft i magen av trykkabinen. Er det ikke noen andre topp-bloggere dere heller kan spørre?
Neida, svarte jo selvfølgelig ja, tvert! Dro ikke på det en gang. Dette er jo bare kjempeartig! Eneste betingelsen var at Datter også kunne være med, for det syns hun sikkert hadde vært stas. Og det sa de ja til.
Så torsdags morgen reiser Datter og jeg til Oslo, og fredags morgen mellom 08:00 og 08:30 er det bare å benke seg foran skjermen for å få med dere Kokkejævel på sin første gjesteopptreden på nasjonalt fjernsyn! Skal ikke lage noe mat, denne gangen, men bare snakke litt. Om livet, om maten, om bloggen, om jobben, om ungene. Både de som fortsatt vandrer på jorden og de to som gikk i forveien.
Telefonen ringer igjen. Må visst bare droppe den kaffen. “Hei, det er fra Norgesglasset i NRK P1!” Om jeg ville være med på sendingen deres denne uken og om vi kunne gjøre opptak på torsdag? Vet du, svarte jeg som jo sant var, da er jeg faktisk på vei til TV2, men jeg er tilbake allerede på fredag. Vi ble enig og intervju på søndag. Artig!
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har satt i gang med denne bloggen, som har truffet så mange, men en ting er i alle fall helt sikkert, og det er at uansett hva som skjer så er det utrolig moro at hvis jeg plutselig skulle “bli” noe, så har dere vært med meg helt fra jeg lå og kravlet i søla under ruinene av et liv og gispet etter luft. Det er det som betyr noe for meg. Det er på grunn av dere at de ringer. Jeg bare skriver, men det er det mange som gjør. Takk for at dere leser. Følger meg. I oppturer og nedturer. I tykt og tynt .
Herregud som jeg hadde gruet meg! Sto og øvde hjemme i går kveld foran Kjærest, for at jeg i alle fall skulle framstå som litt profesjonell i dag. Tok i tillegg en siste gjennomgang før jeg dro på jobb i morges, og satt og gruet meg og telte ned til timen som ubønnhørlig nærmet seg som et sultent rovdyr.
10:15 skulle det skje. Bare en time igjen. Fikk mer og mer vondt i magen. Kjærest kom nedover for å berolige meg, som om jeg var en liten unge. Det hjalp litt. Hun sa jeg var flink og at det kom til å gå så fint så. Kjempeflink er du, dette klarer du. Du er så flink så. Klokka blir ti og vi skal til å gå da hun tilfeldigvis sjekker mailen med programmet. “Du, det står at du ikke skal på før andre oktober, i dag er det jo bare den første”.
NEI! 24 timer til å grue seg på.
Jeg er håpløs!
Hadde skaffet vikar for meg å greier. Er jo grisedyrt dette! Ja ja, får dra hjem og klippe plenen i alle fall. Har jo ikke noe bedre å gjøre.
Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg ikke hadde peiling i det hele tatt da jeg satte meg ned kl. 17:10 torsdag 13. september og postet mitt aller første blogginnlegg, Vær hilset, Norge!.
Da jeg våknet dagen etter lå jeg på 5. plass. Dagen etter hadde jeg kravlet meg opp på 2. plass. Da jeg sto opp den tredje dag, som en annen Jesus, hadde jeg faktisk klatret helt opp til 1. plass. Vilt og fantastisk artig! Siden har jeg holdt meg i toppen. I dag var det min tredje eller fjerde førsteplass. Aldri vært under topp 5. En helt ukjent kokk fra kuldens og mørkets rike! Ikke med på et eneste TV-program. Ingen podcaster. Ikke radio. Ikke Youtube. Ingenting! Annet enn ordet. Mitt eget. Det holdt for Norge.
Har alltid vært glad i å skrive, helt siden jeg var bare ungen og ga ut diktsamling som hele familien fikk i julegave. Ble aldri noen stor poet, men har brukt FB mye, for en stadig økende leserskare, i mange år, men har vel i det siste følt at jeg hørte hjemme på en større plattform. Dessuten trengte jeg nok en slags virkelighetsflukt. Noe annet å tenke på. Fokusere på. Det fikk jeg og det har vært godt. Veldig godt.
Jeg skriver ikke dette for å skryte. Og da, litt for å skryte, for det er jo unektelig litt artig at jeg har bitt meg fast i toppen, uke etter uke. Tipper mange så på meg som et blaff. Et slags “one hit wonder”. Tror til og med mange håpet at jeg bare var det. Sannelig jeg sier Eder, jeg har kommet for å bli og jeg blir lenge!
Det er sikkert helt uhørt å poste et bilde av topplisten med seg selv på toppen, men gjett hva, jeg bryr meg ikke. Alle som blogger drømmer jo om å komme dit. Alle vil bli lest av så mange som mulig. Jeg kom og jeg blir ikke borte! Kan jo selvfølgelig ikke ligge helt i toppen, hele tiden. Det har jeg verken tid eller kapasitet til, men tror jeg har noe å tilby i lang, lang tid framover.
Takk for at dere leser meg. Takk for at dere finner mening og glede i en halvgammel ukjent mannlig blogger som deler av sitt liv på godt og vondt. Som gir dere sine aller beste oppskrifter. Som tar dere fram og tilbake fra bardomsminner til framtidshåp. Som tør å skrive om livet slik det faktisk leves. Når det leves. For de fleste av oss.
Denne uken, fredag til fredag, var den første Datter har vært hos meg en hel uke til ende. Jeg har gledet meg enormt til dette og det er fantastisk å slippe stresset med hver onsdag, annen hver torsdag og annen hver helg. Vanskelig å holde kontroll på på ukeplaner, treninger, klær, venninner og alt annet som rommer en 11- årings liv. Den nye ordningen skaper ro, trygghet og tid til å skape hverdagen sammen. Skape et felles hjem. En familie.
Som en familiefar fra kulden og mørkets vakre rike, selveste Finnmark, ble jeg kontaktet av Miksapix Interactive for at Datter og jeg skulle teste ut et samisk 3-D mobilspill, Raanaa sjamanjenta. Fantastisk artig idè og en utrolig fin måte for meg å møte henne der hun ofte er, nemlig på mobiltelefonen.
Hele uke 40, til og med 6. oktober, får du hele 40% rabatt på Raanaa hvis du bestiller HER
Normalt sett er jeg ganske streng på hvor mye hun får være på mobilen, men gjennom dette spillet lærer hun litt om samisk kultur og mytologi på en helt ny og spennende måte. Jeg har alltid vært opptatt av å styrke identiteten til samiske barn og unge, og nå får også vi, som ikke er samiskspråklige, en mulighet til å bidra til dette, gjennom et mobilspill. Fantastisk!
Jeg innrømmer tvert at jeg ikke er i hovedmålgruppen, 7-13 år, og det tok litt tid før jeg kom meg inn i hvordan jeg både hoppa og kom meg framover, men det var utrolig koselig å gjøre noe som var helt på hennes premisser. Nå kunne hun vise meg, lære meg. Flire av meg og riste på hodet når jeg ikke fikk til selv de enkleste ting. Vi har hatt det så koselig! Og det må sies at jeg etter hvert, et par dager, ble en skikkelig racer med tommeltottene! Bare prøv selv med å trykke HER
Spillet er avhengighetsskapende, men gjør deg ikke psykotisk, selv om jeg ser slik ut på bildet.
Et annerledes spill der man faktisk LÆRER noe uten at man merker det selv. Raanaa er en slags samisk Super Mario med mening! Spillet bestilles med 40% rabatt HER
Mange spennende nivåer. Finnmarks- og samisk mytologi har mye å by på.
En koselig uke er over. Neste fredag er langt unna, men nå har jeg i alle fall et artig mobilspill jeg kan fikle med med jeg venter. På henne. En fattig trøst, men det hjelper litt.
Spillet kan ikke bare kjøpes med med 40% rabatt HER, men faktisk også —–> DER
Du har kjørt i en evighet på smale, humpete grusveier. Du tar deg selv hvert eneste år i å glemme hvor langt det egentlig er. Du har med deg termos med lunken kaffe som du alltid glemmer å drikke. Dessuten har du jo Statoilkopp eller hva det var det heter nå . Det er fire mil igjen, og bare femten minutter til ferga går.
Du presser bilen til det ytterste selv om du vet at slaget er tapt. Ved veis ende nærmest skrenser du inn på fergen som din mor på mirakuløst vis har fått til å vente på deg i nesten en halv time. På dekket står du og myser etter minnene fra i fjor. Det må du gjøre ganske kjapt, for overfarten tar bare knappe fem minutter.
Det første du ser når du stiger i land er en sliten hvitmalt bygning. En gang stolt handelshus og postkontor. En gang bygdas samlingsted og største arbeidsplass. Her møttes de, fiskere og bønder, sjømenn og lærere. Her fikk de kjøpt smør innpakket i matpapir. Kaffebønner i løsvekt. Ferske wienerbrød fra Hanøya. Her ble planene lagt for vinterens fiske i Lofoten eller på Finnmarken.
Butikken på Lonkan. Foto: Mamma
Her kjøpte jeg selv melk i trekanter da jeg var unge. Her tagg jeg sukkertøy og hørte historiene som karene fortalte rundt pokerbordet. Rundt middagsbordet hjemme fikk jeg imidlertid kjeft hvis jeg gjenfortalte de samme historiene. På dette stedet kjente jeg lukta fra kaffebønnene som oldemor ristet i steikepanna. Onkel Øystein lærte meg å spidde flyndre ute ved Kuholmen. Onkel Greger tok meg med på orrfugljakt på Bakkan. Onkel Rolf gav meg juling da jeg knakk fiskestanga hans ved Storvatnet. En herlig tid!
Tenk, slik så melka ut da jeg var liten!
Hjemme var det åttitall og fiskepinner. På Lonkan var det faktisk, i min tidlige barndom, fortsatt til en viss grad femtitall og sagopudding. Det var som å komme til en helt annen verden. En verden som for hvert år som gikk ble stadig mindre. Butikken. Skolen. Postkontoret. Oldemor. Morfar. Etter hvert ble alt dette borte. I dag bor det i underkant av 20 sjeler i bygda.
Hytta ved butikken. Der “bodde” vi da jeg var liten i mange år. Foto: Mamma
Det var her, på Lonkanbygda, at min interesse for mat og matkultur hadde sin spede begynnelse. En matkultur som sprang fram av selvforsyningprinsippet. Der Vår Herre og årstidene bestemte hva som kom på matbordet. Nøysomhet var en en grad av nødvendighet for i det hele tatt overleve. Du var fullstendig nådegitt det gården, havet og fjellet gav.
Artig å vise Datter et glimt inn i det som faktisk fortsatt var virkeligheten da jeg var liten
For de fleste i dag er dette helt utenkelig. Mange av de gamle matskikkene er i ferd med å dø ut. Det er kun ved de store høytidene at de fleste av oss tar oss tid til å lage den maten som oldemor en gang lagde. Det er veldig synd. For å si det veldig enkelt: Det er mulig å lage virkelig god mat uten ruccola, sitrongress og choritzo picante.
Misforstå meg for all del riktig! Tilførselen av råvarer fra andre land de siste tretti årene er udelt positivt. Folk flest har fått en større interesse for mat. Maten og måltidet har blitt en stadig større del av folks sosiale liv. Kokebøker av alle slag selger som varmt hvetebrød. Det som jeg imidlertid er litt redd for, i all denne gastronomien og nyervervede gourmetkulturen, er at vi mister våre egne mattradisjoner litt av syne. At vi mister gnikkalefsene og kjeleosten. Mister heilpølsene og rømmegrøten.
Når alt dette er sagt kan det være litt morsomt å minne om at det til alle tider har vært diskusjon om hva som er riktig mat til oss nordmenn. Rundt 1820 var det debatt om valutasituasjoenen i landet, og det var snakk om å forby innførsel av en del varer. I den forbindelse utga skolelærer Hovel Helseth anonymt ut “Den lille tarif”, der han sa sin hjertens mening om diverse importerte varer. Her kommer et lite utdrag:
Ansjoser innføres visst ikke, uttatt våre egne skulle returneres som fordervede og da neppe tallpliktige
Cacao lar vi amerikaneren beholde og erstatter savnet med innelandske frukter
Capers, der blott betar matens dens gode naturlige smak, kan visst unnværes uten å tape verken apetitt eller fordøyelse.
Coriander kan unnværes uten savn.
Dadler bør være forbuden frukt for oss nordmenn.
Mandler.. De vekster som ingenlunde trives i vårt klima, synes ikke å være skapt for oss.
Muskatblomme. Man venner seg av med denne forvente smak, og den kommende generasjon skal ikke savne dette krydder, det samme gjelder muskatnøtte.
Olivers er intet bedårende krydder og bør utgå.
Sukkade er en altfor kostbar lekkerbisken og burde vært femmed for nordmannen.
Sukker, hvis bruk er blitt så alminnelig, får vel settes blant de uunnværlige saker, for ikke å nekt vår forvente gane et så behagelig krydder.
Vanilje. Da vår plan med å gå ut på å bruke så lite som mulig av ost- og vetindiske varer, og da man er forvisset om at knapt en tidel av den norske nasjonen kjenner denne artikkel, hvilket er tilfelle med mange andre saker, hvis bruk kun er bekjent av kjøpstadsfolket,så bør man heller ved forbud nekte innførselen enn løpe fare for å se bruken forplante seg blant hele nasjonen som når den først har blitt en vane, vanskelig utryddes, for eksempel kaffe og tobakk.
Vin. De ni tideler av vår nasjon vil ikke savne denne som ble forbudt å innføre, hvilket var meget å ønske av de ved vanilje-berørte årsaker.
Vi er et lite skrint land som alltid har vært nødt til å importere matvarer fra store deler av verden. Etter hvert har disse blitt en naturlig del av vårt kosthold og matkultur. Det aller beste eksempelet er vel poteten som kom hit til landet på 1700-tallet. Det er vel få i dag som ser på den som en fremmed, importert mat-trend.
En levende matkultur er som språket, i stadig utvikling. Nye smaker og trender treffer oss hele tiden. Noe går fort over, mens andre ting blir værende og innarbeides etter hvert som en del av oss. Slik er det, og slik har det alltid vært. Poenget mitt er at vi skal ta vare på, og være stolte av, maten som oldemor lagde. Jeg ser på det som et faresignal hvis den eneste maten vi lager fra bunnen er fra oppskrifter vi finner i fancy kokebøker med glansa bilder.
Takk for oppmerksomheten! Nå kan du gå og steike pizzaen din. Husker du forresten når den kom til Norge? Det er ikke så alt for lenge siden. På 1960- tallet, men den ble ikke særlig populær før på 70-80 tallet. Det er litt artig å tenke på.
Det er jo galskap, men de siste par-tre ukene har jeg våknet av meg selv klokka fire hver morgen med en slags spent uro i kroppen. Rett inn på mobilen for å sjekke topplista! I begynnelsen var det artig å være helt på toppen, men etter hvert har det blitt et slags press for å ikke ramle utenfor topp 5. Ikke fordi det betyr noe i livet egentlig, ikke har det skjedd ennå heller, men fordi jeg vet det er så mange som håper jeg faller. Tungt og langt. Dessuten er det jo artig å lykkes, ut av ingenting, i kampen mot tv-kjendiser og andre som “betyr” noe i dagens samfunn.
Ikke har jeg fått til google analytics heller før nå i morges, er helt grønn på slike ting, så har ikke hatt den ringeste anelse på hvordan jeg har ligget an før topplista ble lagt ut på morgenkvisten. I-landsproblem, jeg vet det, men man må jo suge til seg de problemene man kan, jeg som bare har danset meg gjennom livet på rosa skyer.
Nå sitter jeg her som vanlig og skriver et blogginnlegg før huset våkner. Skal trappe ned bloggingen litt etter hvert. Har omtrent tatt all min tid disse ukene. To-tre innlegg om dagen. Holder med 1-2. Greit med innlegg som dette, men oppskrifter og mat tar sinnsykt lang tid. Nå vet folk hvem jeg er og hva de kan finne her inne hos meg. Inntil jeg overrasker igjen, men det er vel det som er litt av greia. Livet mellom måltidene rommer det meste.
Resten av dagen skal jeg jobbe med et foredrag jeg holder på å bygge opp. Skal holde foredrag for Olaf Thon-gruppen på tirsdag. Temaet mitt er teft, evne og vilje. Blir spennende! Har aldri egentlig holdt et skikkelig foredrag før, men en gang må bli den første. Jeg er egentlig best skriftlig, men har bare godt av å røskes litt ut av komfortsonen litt. Det trenger vi alle. Det får briste eller bære.
Ellers skal jeg opprette et nytt firma i dag. Aner jo ikke hvordan denne bloggingen vil ende, men greit å være forberedt. Hvem vet, plutselig blir det litt penger av all skrivingen. Det hadde ikke gjort noe, for jeg bruker jo litt tid på dette kan du si. Dessuten trenger jeg en ny bukse.
Ellers vil jeg bare ønske dere alle en riktig fin dag, og nok en gang takke dere alle for at dere gråter og ler, gledes, gremmes og irriterer dere, men likevel leser det jeg skriver. Det er utrolig motiverende og har virkelig gitt meg en opptur etter det som har skjedd i sommer. Fått noe annet å tenke på. Det trenger vi mennesker. Jeg fikk dette. Takk.
Skolene står og forfaller over hele landet. Råtner på rot. Vaktmesterne har gått av med pensjon for lenge siden og ingen nye blir ansatt. Det er for dyrt. Murpussen faller som høstløv og regnet slår inn.
Vi, foreldrene, står og ser på. Gremmes over de elendige forholdene når vi leverer de håpefulle til skolen. Vi forbanner kommunen som ikke prioriterer vedlikehold. Skolene blir sakte men sikkert verre for hvert eneste år som går. Til slutt er det bare minner igjen. Minner som kommunen nekter å skape for våre barn. “Heldigvis er det bare seks år igjen til ungdomskolen”. Akkurat som forholdene er så mye bedre der.
“Skammelig!” skriker vi. “Hoder må rulle!” krever vi. “Bare vent til neste valg!” truer vi. Ingenting, absolutt ingenting skjer. Valg etter valg etter valg.
Vi kan og må ta ansvar selv!
Kanskje vi må tenke nytt? Kanskje vi må slutte å hele tiden spørre hva velferdsstaten kan gjøre for oss, og heller snu på det og spørre hva vi kan gjøre for velferdsstaten? Kanskje vi rett og slett må gjøre en innsats, vi også, for ungene våre. Kommunen rekker jo ikke over alt, men hvem er egentlig kommunen? Det er vi jo vi som bor i den. Det er jo oss for svingende!
Jeg har hatt barn i skolen i over 17 år og aldri har det vært invitert til dugnad på skolen før. I alle fall ikke som jeg kan huske. Overalt ellers, idrett, kunst, dans, musikk, barnehage, men aldri på skolen. Inntil i går.
FAU ved Komsa skole, vår skole, inviterte til dugnad for å gjøre uteområdet litt triveligere. Reparere og male gjerder. Kosting og fjerning av mose og pukk. Saging av buskas. Reparering av fotballmål. Gjøre skoleplassen trivelig for ungene våre. Et godt sted å være. De er der tross alt hele dagen.
Et helt fantastisk tiltak! Folk møtte opp i hopetall, to dager til ende. Vi vil jo det beste for barna våre alle sammen, men skolen har liksom aldri vært vårt ansvar. Kanskje vi ikke en gang har tenkt på det. Vi har bare ropt: “Kommunen, korsfest, korsfest!” Den tradisjonen brøt FAU ved Komsa skole i år. Honnør!
Dette er egentlig en oppfordring til alle FAU i hele landet. Dere representerer oss, foreldrene, og våre felles barn. Framtiden. Vi stiller opp. Vi reparerer. Vi maler. Vi snekrer. Vi gjør skolen triveligere. For ungene våre. Men noen må sparke oss i rævva og organisere oss. Alternativet er at skolene råtner videre. Kommunen gjør jo ingenting. Det vet vi. uansett hvem vi stemmer på. Og det er vel egentlig ikke noe alternativ, er det?
Jeg, og mange med meg, stiller gjerne opp for en triveligere skolehverdag. For våre barn.
