Kan ikke si jeg gleder meg. Har blitt fratatt min dyktige mannlige og erfarne fastlege til fordel for en ung og uerfaren kvinnelig lege. Satser på at hun gjør skam på alle mine fordommer, men akkurat i dag, spesielt hvis det blir noe “grafsing”, skulle jeg helst hatt en mann. Så ærlig må jeg være.
Vel vel, det går sikkert bra uansett. Har utsatt denne timen alt for lenge. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, men greit å få tatt en sjekk, for noe er det der nede.
Uten å gå i detalj har jeg hatt vondt/vært øm på venstre side nedentil i månedsvis. Tidvis har det plagd meg veldig, både fysisk og psykisk. Hver dag har jeg planlagt å ringe legen, men har alltid funnet en unnskyldelig til å la være. Livredd for både det ene og det andre. Resultatet åpenbart, men også selve undersøkelsen.
I morgen tidlig er alle frister utløpt for lengst. Jeg kan ikke vente lenger. Jeg MÅ ringe og bestille en undersøkelse av understellet! Det er sikkert ikke noe alvorlig, men noe har skjedd der nede. Er jo normalt ikke redd for legebesøk, men denne satt usedvanlig langt inne.
Vi ventet til alt håp var ute før vi rolig og fullstendig utmattet vekket de guttene som fortsatt var i live. De hadde heldigvis sovet seg gjennom alt. Den desperate gjenopplivingen. Helikopterlandingen. Helsepersonell som endelig kom til unnsetning og marsjerte inn i stua som en gjeng alver, eller engler om du vil. Håpet som blomstret opp inni meg da de tok fram hjertestarteren. Den enorme skuffelsen da også alvene måtte gi opp og forlate oss.
Nå satt guttene på rekke i sofaen. Vekket opp til det verste marerittet de noen gang hadde hatt. De fikk holde ham etter tur. Han var fortsatt litt varm. Han lå der helt stille i armene deres som om han sov, men han sov ikke. Han var borte. Han hadde dratt i forveien.
I dag er det 17 år siden jeg første gang jeg mistet en unge. Han ble 4 måneder gammel og døde helt plutselig sammen med meg i senga mens jeg trodde vi begge sov. Vi skulle på ferie dagen etter og mora dreiv å pakket til turen da hun fant han livløs i fotenden av senga. Obduksjonen viste plutselig organsvikt grunnet bakterieoppblomstring i indre organer. Ingen tegn til sykdom. Min sterkeste unge. Muskler som på en okse. Plutselig var han bare borte. Michael <3
Da Vebjørn plutselig døde fra oss siste pinsedag i 2019 var jeg faktisk ikke forberedt i det hele tatt. Jeg hadde selvsagt tenkt tanken, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at jeg skulle oppleve det samme en gang til. Statistisk sett er det jo tilnærmet umulig, men bare 14 dager etter at Vår Herre sendte ned det aller vakreste han hadde til oss, ombestemte han seg og tok han tilbake.
Jeg har skrevet om dette mange ganger og kommer sikkert til å skrive om det helt til det blir min egen tur. Disse to dødsfallene har mer enn noe annet formet meg som menneske. Jeg sier ikke at jeg har blitt en bedre variant av meg selv, kanskje snarere tvert i mot på mange måter. Savnet og sorgen er jeg ferdig med. Har opplevd så mye annen elendighet opp gjennom at dveling med fortiden hadde tatt livet av meg lenge før disse dødsfallene hvis jeg ikke hadde lært meg teknikker for å leve videre.
I dag, på dødsdagen, velger jeg likevel å tenke litt ekstra på denne gutten som hadde vært 17 år i dag. Noe som får meg til å tenke på at det faktisk ikke _er_ dødsdagen i det hele tatt, men fødselsdagen! Jeg vet ikke hva jeg surrer med. Riktignok har det gått 17 år, men jeg har ikke mistet _så_ mange unger at jeg ikke burde klare å skille de to eneste merkedagene de fikk oppleve på jorda.
Jeg publiserer likevel. Det er dette som er meg. Dysfunksjonell, skadeskutt og så proppfull av så mange feil og mangler at jeg har mistet tellinga. Om ikke alltid like oppvakt og oppegående, så er jeg i alle fall levende. Det siste anser jeg stort sett som positivt.
Jeg er ikke kvinne, men en mann og pappa som (forhåpentligvis) har mistet min andel av unger opp gjennom livet. To før og to etter fødsel. Fire unger totalt. Disse voldsomme tapene har selvsagt preget meg veldig som menneske. Jeg er ikke redd for noen ting lenger, bortsett fra livene til ungene mine. Til gjengjeld går det ikke en dag uten at jeg ser for meg ulike scenarier for nye tragedier, og det kan jeg si, frykten for at de plutselig skal bli borte blir ikke mindre med at de vokser opp. Snarere tvert i mot.
I morges hørte jeg på Politisk kvarter på P2 at helseminister Ingvild Kjerkol, på vegne av Regjeringen og Arbeiderpartiet, vil foreslå for Stortinget å utvide grensen for selvbestemt “abort” fra uke 12 til uke 18. På bildet over ser dere en unge i uke 18. I følge Norsk helseinformatikk (NHI.no) er en unge i uke 18 20 cm lang og veier ca 230g. Ungen kan sutte på tommelen, oppfatte lys og hørselen blir tiltakende bedre i løpet og etter uke 18. Ungen vrir på seg, sparker, slår og holder på. Hvis ungen er en jente er livmor og eggstokker anlagt og formet. Er det en gutt viser han uten blygsel fram tisseluren til alle med et ultralydapparat.
Jeg er veldig for selvbestemt abort altså! Fram til uke 12. Selv om det er den samme ungen har jeg en meget pragmatisk innstilling til denne kanskje vanskeligste av alle problemstillinger, men syns likevel ikke vi skal tøye begrepet “selvbestemt abort” særlig mye lenger. Det kan være mange ulike årsaker til at man ikke ønsker/kan beholde ungen etter uke 12, men på ett eller annet tidspunkt må ungen få forrang foran 100% selvbestemmelse. Jeg mener uke 12 er et helt utmerket kompromiss.
Jeg sier ikke at jeg har rett, men alt etterpå kaller jeg for unger. Umistelige unger.
Etter et aldri så lite underskudd på til sammen over 450 000 i januar og februar smakte det godt med et bitte lite overskudd i mars. For mange vil nok slike tall se skrekkelige ut, men jeg har holdt på i så mange år med dette at jeg stresser ikke med dette i det hele tatt. Januar og februar er alltid begredelige måneder. Faktisk er underskuddet langt lavere enn jeg normalt pleier å ha. “Rekorden” for januar/februar satte jeg for noen år siden med over 1 million i underskudd, men jeg hanket meg inn over pluss-streken i løpet av året likevel. Det har jeg alltid gjort.
Det betyr slett ikke at jeg tar lett på det altså. Hver dag er en kamp, men jeg elsker den kampen! Den holder meg våken og i live. Den holder meg imidlertid aldri våken om natta. Det er tross alt bare penger, enten den ene eller andre veien, og penger interesserer meg midt på ryggen. Det jeg elsker er å skape. Gode smaker selvfølgelig, men også jakte etter et marked, et smutthull som står åpent som ingen andre har sett eller tatt seg bryet med å fylle.
Jeg har verken tid, lyst, ork, drømmer eller ambisjoner om å bli en kjede, men jeg er overbevist om at jeg hadde vært mangemangemillionær i dag hvis jeg hadde det som skal til inni meg for å sparke i gang et slikt prosjekt. En hver by hadde blitt et bedre sted å leve i med et KuliNarnia i sin midte. Sortimentet er så eventyrlig unikt og variert at det faktisk ikke finnes maken i hele vide verden. (Er i alle fall tilbakemeldingene jeg får fra turistene fra alle deler av verden).
“Problemet” mitt er at jeg er fornøyd med å være forholdsvis liten. Ikke bare fornøyd, men jeg _ønsker_ det også. For tre år siden solgte jeg Hoftepluss/Fyfader, (Altas desidert største alkoholfrie serveringsted), for halvannen årslønn. Jeg kunne sikkert fått mye, mye mer hvis jeg hadde “holdt ut” et par år til (etter pandemien), men jeg var sliten. Nesten helt tom.
Vi mistet jo sønnen vår i 2019. Det gjorde meg nok til en dårlig sjef. Med 20 ansatte er det ikke mange ukene du kan konsentrere deg om sorgen og kjempe deg opp i knestående før du igjen må legge ditt til side for å konsentrere deg om de ansattes små og store problemer. Da jeg mistet min første sønn i 2005 fikk jeg også nøyaktig 6 ukers “sørgetid” før jobb før ansatte og jobbhverdagen innhentet meg, men da var jeg “ung og fremadstormende” og taklet det nok bedre.
Denne gangen ble livet utenfor min bunnløse sorg og umistelige tap bagatellmessig og meningsløs. Kom ikke til meg og sutre over en vond finger, manglende skryt for å utføre jobben du får betalt for å gjøre eller kjærlighetssorg etter brudd med kjæresten du har vært sammen med i tre måneder. Det betyr absolutt ingenting. Jeg har mistet sønnen min for faen!
Jeg sa det selvsagt ikke høyt, men jeg tenkte det. Det er tilstrekkelig for å være en dårlig leder. Pandemien kom egentlig ikke et øyeblikk for tidlig! Full nedtegnelse på ubestemt tid. Ingen visste noe som helst. Selv om jeg risikerte konkurs var det en lav pris å betale for å slippe personalansvar. Faktisk var det et par måneder jeg både håpte og trodde at reservene skulle bli fullstendig brukt opp slik at jeg “slapp unna” på permanent basis.
Heldigvis tok jeg meg sammen og bestemte meg for å redde bedriften. Ikke for min egen del, men for de ansatte. Jeg satte min ære i at de skulle ha en jobb å komme tilbake til om/når pandemien en gang gikk over. Jeg, Christine og dattera mi solgte ferske reker i enorme mengder i helgene. Regningene ble betalt og kontoen vokste faktisk. Ikke fort, men tilstrekkelig til at jeg begynte å tro at dette faktisk kunne gå.
Trivdes gjorde jeg også. Uten andre ansatte enn min egen datter, men lykken kunne selvsagt ikke vare. Pandemien gikk gradvis over og folk skulle på Norges-ferie. De ansatte kom tilbake og aldri hadde vi opplevd maken til omsetningstall. Eller arbeidstimer. Har alltid jobba mye, men nå gikk det i ett, bokstavelig talt fra morgen til kveld. 7 dager i uka. Samtidig som jeg fikk den ene prolapsen etter den andre.
Bla, bla, bla. Da jeg solgte fikk i alle fall kjøperne med seg en bugnende bankkonto og et veldrevet og innarbeidet vinnerkonsept. Jeg kunne gå videre med hevet hode og låse meg inn i den nye butikken min. Planen var at jeg bare skulle ha åpent i november og desember. Resten av året skulle jeg skrive bøker, holde foredrag, labbe rundt.
Slik gikk det ikke. Det som nå har blitt KuliNarnia tok all min tid. Jo da, jeg ga riktignok ut 2 bøker (til) i denne perioden, det ble fort tydelig at det var butikken jeg skulle og ville satse på. Selve “Kokkejævel” var jeg drittlei! Kunne ikke falle meg inn å holde et eneste foredrag. Da måtte jeg jo snakket om meg selv. Nei, (eventyr)butikken var min nye baby! (Og selvsagt de babyene som etter hvert dukket opp hjemme altså).
Bygge opp eller bygge ned? Vel, ned skal jeg i alle fall ikke bygge, men er ennå ikke klar for å bygge opp heller. Vi er selvsagt i stadig utvikling, (så jeg ser jo hvordan vei det bærer), men akkurat nå er jeg mer enn fornøyd med å ha Ruben, min sønn, her hos meg. Vi utfyller hverandre godt og han har mange kvaliteter jeg mangler. Han er dessuten mye yngre enn meg og vet litt om hva som “rører seg” i yngre aldersgrupper hva vareutvalg angår.
KuliNarnia skal jo ikke bare være en kulinarisk eventyrbutikk for godt voksne, men for absolutt hele familien. Fra den minste tassen på 2-3 år til gamle bestemor på 94. Å klare det er en kjempeutfordring, hver eneste dag, og akkurat nå ELSKER jeg det. Så får vi heller se hva morgendagen bringer. Livet har lært meg at det slett ikke er sikkert at den i det hele tatt kommer.
Som dere vet har jeg det siste halve året syslet litt med vektreduksjon. Så langt har jeg gått ned ca 2 pk smør i uka, 46 pk smør totalt. Med høytiden som snart står for døren, så lusker og lurer det imidlertid farer og fristelser bak hver eneste skapdør. Risikoen er derfor stor for at det skal skje det samme som i jula, der jeg ga meg selv “frislipp” i juledagene. Det tok hele 4 uker før jeg var tilbake på vekta jeg hadde før jula ringte inn.
For å unngå den samme smellen har jeg derfor tatt utgangspunkt i de klassiske fjellvettreglene til Turistforeningen og lagd noe jeg kaller for FETTVETTREGLENE. Disse skal være en rettesnor for meg slik at jeg kommer meg gjennom påsken uten å trøkke i meg uforholdsmessig mye. For ja, f.o.m. skjærtorsdag t.o.m. 2. påskedag slipper jeg opp det litt strenge kostholdsregimet mitt og skal påskekose meg litt ekstra. Likevel tror jeg det kan være veldig greit å ha fettvettreglene i bakhodet:
FETTVETTREGLENE
Planlegg måltidene og meld gjerne fra om hva du skal lage
Tilpass oppskriftene etter evne, økonomi og fasiliteter
Ta hensyn til de nye kostholdsrådene
Vær forberedt på fristelser, selv på korte turer til kjøleskapet
Ta med nødvendig utstyr, altså badevekta, slik at du kan veie både deg selv og andre
Ta trygge oppskriftsvalg. Gjenkjenn energitett mat og hold deg unna is
Bruk matvaretabellen. Vit alltid hva maten inneholder
Stopp i tide, det er ingen skam å ikke spise opp
Spar på godsakene og gå og legg deg om nødvendig
Foto: Frank Rune Isaksen
Og skal dere til fjells, så ikke glem de klassiske fjellvettreglene:
Planlegg turen og meld fra hvor du går.
Tilpass turen etter evne og forhold.
Ta hensyn til vær- og skredvarsel.
Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.
Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.
KOS DERE I PÅSKEN, FOLKENS!
Del gjerne, for jeg tror det er mange som kunne hatt nytte av å pugge fettvettreglene
Det startet egentlig nokså uskyldig med en e-post, mandag 26. februar kl. 13.56:
“Hei. Jeg er journalist i Aftenposten og kontakter deg fordi jeg har lest bloggen din og din erfaring med legemidlet Wegovy. Bla, bla, bla, bla, bla. Kunne du tenke deg å stille opp i en sak om dette?”
Det var da voldsomt til interesse for en tjukkas fra Alta da! var min første tanke. Min andre tanke var omtrent i samme gate. Min tredje var at både Dagbladet (les HER) og VG (les HER) hadde på det tidspunktet allerede intervjuet meg om min Wegovy-reise, og NRK (les HER) var også på ballen og ønsket å gjøre en sak med meg.
Nå ønsket altså selveste Aftenposten, min favorittavis for seriøse nyheter, innsikt og meningsbærende journalistikk, å ikke bare intervjue meg, men faktisk også reise opp til Alta med både journalist og fotograf for å “forfølge” meg en hel dag. Være med meg når jeg sjangler rundt på de utmagra beinstubbene mine på jobb, når Christine injiserer virkestoffet i det som er igjen av mageflesket og når jeg lager meg min sedvanlige saltfrie onsdagsmiddag. (Saltfri for å binde minst mulig vann slik at jeg er så lett som overhodet mulig under veiing torsdags morgen).
Jeg måtte ta en runde med Christine. To faktisk. En ting er å bli intervjuet, noe helt annet er å slippe journalister inn hjemme. Vi har gjort det EN gang før, i 2020, da Dagsrevyen kom til Alta med to mann og fotfulgte meg i 24 timer. (Les saken HER). Det var en annen tid. Hadde ikke gjort det samme i dag.
Dette er veldig annerledes. Dette handler ikke om “meg”, men om om min, og titusenvis av andres reise nedover KMI-skalaen med god hjelp av Wegovy. Endelig har det kommet et legemiddel som faktisk hjelper oss tjukkaser nedover. En slik vektreise er proppfull av både virkninger og bivirkninger. Store problemstillinger knyttet til økonomi, både personlig og samfunnsmessige. Myter, fordommer og masse meninger som spriker i alle retninger. Uvitenhet i bøtter og spann, gjerne forkledd som viten. Og nedlatenhet. Overraskende mye nedlatenhet faktisk.
En dyvåt journalistisk drøm med andre ord.
(PS! Denne bloggposten var egentlig planlagt som et litt humoristisk kåseri, derfor den smått dramatiske overskriften. Jeg hadde en artig ide, men måtte “gi opp” allerede etter første setning. Lot likevel overskriften bli værende. Jeg er jo tross alt tidligere “Kongen av klikkbait”, ha ha)
Vil du lese mer om min vektnedgang, tanker og erfaringer? Les HER hver torsdag
Etter at jeg solgte Hoftepluss og FyFader høsten 2021, så har jeg mistet kilovis med muskelmasse. Som den gang Altas desidert største alkoholfrie serveringsted gikk det flere tusen kilo mat ukentlig. Å sjaue all denne maten ga meg egentlig daglige treningsøkter som holdt vekta til en viss grad i sjakk, til tross for et overforbruk av kalorier. (At kjøkkenet var i 1. etasje og lagrene i kjelleren ga meg i tillegg daglig 10-20 000 “gratis” skritt, bare på jobb).
Jobben min nå er av en helt annen art. Selv om jeg jobber minst like mye i antall timer, er jobben langt mindre fysisk. Det er verken samme avstander, mengder, tempo eller intensitet. Det er rett og slett ikke en treningsøkt å være på jobb lenger. Det har heller ikke akkurat hjulpet på muskelmassen at jeg har gått på Wegovy siden oktober i fjor.
Derfor tok jeg søndags morgen endelig mot til meg å pakket opp de manualene jeg daglig har tenkt på siden jeg fikk dem i julegave. Har faktisk ikke trent vekter siden jeg gikk 2. klasse allmennfag på Sortland videregående i 1995. Det er, (skrekk og gru, hvor i helvete har livet blitt av?), faktisk 29 år siden! Da var jeg, tro det eller ei, ganske veltrent og tok vel 160 kg i benkpress.
Vel, det gjør jeg IKKE i dag! Ikke er det et mål heller, men det var sinnsykt deilig å kjenne at det fortsatt fantes muskler der inne i de stadig smalere overarmene mine. Dette skal jeg definitivt fortsette med, men ikke i dag! I dag har jeg nemlig fått et følelse inne i muskulaturen som jeg trodde hørte fortiden til. Jeg har rett og slett fått gangsperre i begge bicepsene! (Hvis det heter gangsperre i armen da…)
Derfor skal jeg faktisk, hold dere fast, trene magen i kveld! Den har jeg faktisk trent med (svært) ujevne mellomrom opp gjennom årene, men tror det begynner å nærme seg 6-7 år siden jeg sist tok en sit-up. Da er det sannelig på tide!
Foto: Frank Rune Isaksen
Og snart er det vår og jeg kan begynne med toppturer igjen!
For noen dager siden fikk jeg streng beskjed fra FB at jeg hadde brutt deres globale retningslinjer hva salg av ville dyr angikk. “Forbrytelsen” var at jeg hadde reklamert for mine sagnomsuste tørka reinskanker illustrert med et bilde som viste masse vakuumerte reinskanker i en trekasse.
Straffen var, foruten sensurering av bildet, umiddelbar iverksettelse av mindre synlighet, altså mindre trafikk, på Kokkejævel-siden min. Det sto ingenting om hvor lenge denne straffen ville vare. En skjebne verre enn 50 piskeslag for en som på mange måter lever av synlighet på sosiale medier generelt, og FB i særdeleshet.
Jeg sendte selvfølgelig inn klage, slik jeg har gjort mange ganger, (uten hell), før når de har sensurert meg pga. reinhjerter. Jeg forventet ikke svar fra dem en gang, og har faktisk ikke lagt merke til før i dag at de allerede to dager etter “straffeutmålingen”” faktisk trakk hele saken og ikke lenger la ekstra begrensninger på sidetrafikken min.
Dette var både overraskende og gledelig. Når man står ovenfor techgiganter som Meta er man fullstendig rettsløs. All makt er lagt i deres hender. Jeg skjønner at de må ha strenge regler, og at KI-detektivene deres ikke er perfekte, men desto mer gledelig er det jo da at de kan innrømme feil når feil har blitt begått. Og at de faktisk retter opp feilen når den blir oppdaget.
Her ser dere bildet som ble for sterk kost for Facebook.
Under ser dere reaksjonen til Facebook:
Bra du tok til vettet, Facebook! Neste gang kommer jeg til å slå deg rett ned!
