Stemningsrapport (fra den lille familien i Alta)

Dagen før dagen. Kjærest har fått dilla på hundebein. Jeg lar henne være. Tross alt bedre enn mannebein. Neida, de pakker inn 17. mai-gaver til hundene i våre liv, Vilma og Psyko, som de skal få i morgen. Har alltid med en godbit til dem når vi kommer. På besøk altså.

 

Tapasbord hos svigerfar imorgen. Han steiker bjørnekjøtt. Kjærest og Datter står for fingermaten.

 

Manges favoritt, også Kjærest sin. Bacondadler. Kan styre meg, men alt går i grisen.

 

Blåbærpavlova. Legger ut oppskrift i morgen eller deromkring.

 

Har ikke tid akkurat nå. Solen skinner, jentene lager mat og far koser seg på verandaen. Det må da være lov?!

 

Jeg gleder meg til i morgen! Ingen tog, bare kos. Blir tidens beste 17. mai!

 

Alt godt fra Alta!

 

 

 

 

Er dette slutten for Kjærest og meg?

Kjærest hentet bilen i dag slik at jeg kunne gå hjem fra jobb. Har gjort dette noen ganger nå for liksom bli tvunget til å gå. Av årsaker jeg ikke forstår, tror det er tablettene, har jeg lagt voldsomt på meg de siste par månedene. 10 kg faktisk. Det er mye så skader i alle fall ikke med 20 minutter spankulering hjem fra jobb.

 

Da jeg kom hjem satt Kjærest og strikket i den nye sennepsgule lenestolen vi har kjøpt. Grusom farge, men Kjærest liker den. Jeg er mann og sier bare “ja, kjære, den var flott. Vi kjøper den”. Orker ikke diskutere over en stol. Happy wife osv…

 

Poenget er ikke gåingen, vektøkningen eller stolen, men det faktum at jeg bare gikk rett forbi henne da jeg kom hjem. Smilte naturligvis og pratet, men jeg gikk rett inn på kjøkkenet. Ingen klem. Ingen kos. Intet kyss.

 

Vi er veldig nøye med at før vi drar og når vi kommer så skal det koses. Et lite kjærtegn, et lite kyss. En anerkjennelse av at den andre er den viktigste i verden og at man er glad for å møtes. Hverdagsromatikk. Ikke ta den andre for gitt.

 

Jeg gikk altså bare rett forbi. Hun tenkte ikke over det hun heller før hun plutselig ser på meg mens jeg sitter her og sjekker omsetningen på jobb: “Du kysset meg ikke da du kom!”

 

Jeg måtte tenke meg om. Jo, sa jeg, det gjorde jeg vel? Men jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte ikke på det. Jeg gikk rett forbi. Og det er jeg faktisk veldig lei meg for!

 

Det er ekstremt viktig å ta vare på romantikken med disse små kyssene, berøringene og jeg kommer aldri, aldri til å glemme det igjen. Når jeg først er så heldig at Kjærest faktisk ønsker å gifte seg med en gammel hest, så skal jeg fader meg være verdt det! Hun fortjener en som bryr seg. En som elsker. Og en som viser det i hverdagen.

 

Jeg vil være han. For henne.

En ubuden gjest

Denne karen dukket opp på verandaen i går kveld. Han var ikke invitert og heller ikke velkommen. Man skal ikke ønske andre død, men jeg ønsker han i alle fall ingenting godt.

 

Føler vel egentlig vi har gjort vårt her i nord for å reversere den globale oppvarmingen. Det må da for svingende vises LITT på den totale statistikken at vi fortsatt stabber rundt i superundertøy og skinnlue to dager før 17. mai!!! Er ikke sur altså, kanskje bare litt lei. Det holder nå!

 

Ellers har jeg det bra. Kommer inn et digert lass med helt ferske Varanger-reker som jeg skal selge før 17. mai. Har faktisk aldri tatt inn så mye reker før, så blir veldig spennende å se om vi får solgt alt. Rekner med det.

 

Nå må jeg faktisk stikke. Har en god del jeg må gjøre før åpning. Blir en hektisk dag. Heldigvis.

 

Vi snakkes i ettermiddag! 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdens fineste dag?

Alt har vært godt i dag. Kjøpte en liten bukett til ære for Kjærest på den store, lille dagen. Hun ble glad. Når hun er glad er jeg glad.

 

Middagen inntok vi på kinarestauranten. Har barbert viker bare for å se voksen og ansvarlig ut, samt virke støttende for dem som mister håret i ung alder. Vet ikke om det hjelper.

 

Men maten var god. Biff i noe saus med ris. Fornøyd.

 

Dessuten sparer vi penger når Kjærest er gravid. Vann er godt.

 

Når jeg betaler nesten 1000 kroner for et måltid så skal alt spises. Og da mener jeg alt! Angrer på at jeg tømte den saltbøssa, men når jeg først gjør noe så gjør jeg det skikkelig.

 

Vel hjemme og et helt fantastisk vær! Resten av kvelden tilbringes på verandaen. I alle fall helt til vi ikke klarer å holde oss lenger. Vi har begge lyst, sitrer i oss begge, og ingenting her som kan stoppe oss. Døra er låst og persiennene trukket ned. Sesong to av verden serie på Netflix kan begynne, nemlig Designated survivor!

 

Ha en fortryllende aften!

 

Les også:

To

To

For akkurat to år siden i dag bestemte vi oss for at det skulle bli oss to. For alltid. Det hadde vært turbulent i forkant. Mye styr. Naturlig nok. Jeg kom omtrent rett fra et samlivsbrudd og hadde en drøss med unger. En var myndig, to var tenåringer, en var død og den siste var en nokså liten jente med alt det måtte medføre.

 

At jeg valgte deg var enkelt og forståelig, men at du turte å satse på denne gamle hesten er for meg fortsatt en gåte. Jeg hadde aldri gjort det. Jovisst er jeg flott å se på med en kropp som selv guder ville misunne, men likevel. Du tok et modig valg den dagen for to år siden og jeg er veldig, veldig glad for at du turte.

 

Vi bestemte oss tidlig for skape en familie. Mange vil nok si alt for tidlig, men vi gjorde det likevel. Først sammen med Datter som du har tatt deg av som din egen og som kommer til å elske deg for resten av sitt liv uavhengig av meg, og siste pinsedag i fjor sommer kom lille vakre Vebjørn. Kjærlighetsbarnet. Vi fikk fjorten fantastisk dager.

 

Vi klarte det. Kom oss gjennom. Jeg vil si det er en bragd, vår korte historie tatt i betraktning. Det har vært et umenneskelig tungt år for oss begge og det har vel vært perioder der vi har vært på nippet til å bare gi opp. Både hverandre og en felles framtid. Folk som mister mister ofte hverandre, men vi har klart oss. I lag. Og nå tror jeg vi står sterkere enn noen sinne.

 

I dag skal jeg kjøpe blomster til deg. Som den store romantikeren jeg er kjøper jeg tre buketter. En i rødt, en i hvitt og en blått. Så har vi til 17. mai også. To fluer i ett smekk liksom. Jeg vet du liker tanken du også.

 

Du elsker kinamat. Vet egentlig ikke hvorfor, for du er jo egentlig ikke spesielt glad i verken krydder eller sterk mat, men kinamat liker du. Da blir det middag på kinarestauranten i ettermiddag. Det blir koselig. Du kjører.

 

Jeg gleder meg til resten av livet. Det er din fortjeneste. Takk for at vil vil ha meg. Jeg elsker deg. Even when we’re ghosts.

 

 

PS! Tusen takk for boxerne! Du vet hvordan du smelter et gammelt hjerte <3

 

Alle foto: TS Fotodesign

 

 

Ta hverdagen tilbake my ass!

I mange år har jeg startet arbeidsdagen klokka seks, men for to måneder siden, føles som et helt liv, ble verden snudd fullstendig på hodet og plutselig kunne jeg ligge å dra meg, sove altså, til både sju og åtte uten at et menneske på kloden brydde seg. I dag er den såkalte “hverdagen tilbake”, men er ikke sikker på om jeg har savnet den i det hele tatt.

 

Etter at Hoftepluss åpnet igjen for en måned siden har jeg ikke startet på jobb før 08:00. Det har vært helt strålende deilig egentlig. Vekke Datter, de ukene hun er her, ordne frokost til henne. Småprate litt, med fokus på litt, for selv om hun er jente så liker hun ikke å prate så voldsomt på morgenen. Ikke jeg heller for den saks skyld. Vi har stort sett holdt på med vårt på hver vår telefon, men vi har i alle fall vært i samme rom.

 

Grunnen til at jeg skal på jobb så tidlig i dag er at jeg har en bestilling på bagetter til halv ni. Ganske mange også, rundt tretti, og siden de ansatte fortsatt ikke kommer før 10:00, sparetiltak, så må jeg gjøre det selv. Har jeg bare godt av.

 

Faen, klokka ble fem få seks, må stikke!

 

Ønsker dere en kvikk og opplagt dag!

Livsfarlig lek!

Selv om jeg etter hvert begynner å nærme meg alderen som kalles “godt voksen” så klarer jeg ikke helt å slippe barnet i meg. Kjenne adrenalinet pumpe gjennom årene. Utsette meg for små og store farer bare for å imponere Kjærest. På søndagsturen vår gjennom Altas strandpromenade, Lathari, klarte jeg ikke å motstå å leke med livet som innsats på isflakene. Kjenne på spenningen og se de stolte øynene til Kjærest som lyste “Dette, dette er min mann. Og FOR en mann!”

 

Heldigvis kom jeg fra det med livet i behold og vi kunne fortsette søndagsturen.

 

Se så søte vi er! Eller, hun er søt, jeg er barsk og tøff.

 

Jeg er veldig glad i Kjærest, men har hun ikke voldsomt store hender i forhold til resten av kroppen? De dekker jo hel låret. Er det normalt?

 

Var forresten på denne stranden jeg lagde DENNE sagnomsuste videoen for noen år siden. Se den HER

 

Ha en livsfarlig kveld videre!

 

 

 

Fra to til tre “foreldre”

Samlivsbrudd er aldri enkelt, verken på den ene eller den andre måten. Det kan være vanskelig å fokusere på barnas beste når man selv står midt oppe i et kaos av følelser, sorg, savn, fortvilelse, forsakelse, berikelse, glede og lykke. Det kan til og med hende at man har ulike definisjoner på hva som faktisk er til barnas beste. Ingenting er enkelt, men heller ikke uløselig hvis man bare vil.

 

Det første vi gjorde når støvskyen hadde lagt seg sånn noenlunde var å opprette en gruppe på FB med tre medlemmer. Der deler vi informasjon som omhandler Datter som det er viktig at vi alle tre vet om. Ofte er det jo slik at det er de to med felles barn som diskuterer viktige saker i barnas liv og i beste fall informerer den tredje eller den fjerde voksenpersonen om avgjørelser som blir tatt. Like ofte blir sikkert den informasjonsflyten glemt og ingen vet hva som har blitt sagt eller gjort.

 

Da er det fint med en gruppe. Vi skriver om lekser, skolearbeid og lærerkontakt. Bestevenner og uvenner, Datters altså ;). Bursdagsgaver, sykkelkjøp og regler for beskyttelsesutstyr. Kort sagt store og små ting som det er viktig at alle vi tre voksenpersonene skal samarbeide om å følge opp.

 

Jeg sier ikke at systemet er perfekt, men det er en fantastisk arena for å dyrke samarbeid, løse floker og, ikke minst, unngå misforståelser, for det er vel nettopp misforståelser som er kimen til de aller fleste konflikter i slike trepart-samarbeid.

 

Datter er velsignet med tre voksenpersoner som er veldig glad i henne og som er villige til å skyve enkelte av egne følselser, for det er klart de finnes også hos oss, til side for at hun skal ha det så bra som mulig i den situasjonen som hun har havnet i. Datter har jo aldri bedt om dette. Alt hun visste om og ønsket seg var to foreldre. Plutselig satt hun der med “tre”. I dag er hun glad for det og livet hennes har på mange måter blitt bedre fordi vi tre har klart å få dette til å fungere på en god måte.

Det er jeg stolt av. Klart det har kostet, men det har vært verdt det. Godt jobba damer! Uten dere to hadde ikke dette vært mulig. Vær stolte over dere selv. Det har dere all grunn til. For dere to er ikke “barnas beste” noe man bare sier for egen vinning, men faktisk noe dere gjør hver eneste dag. Og det står det respekt av. Jeg vet det ikke alltid er like enkelt. For noen av dere.

 

 

Til to små føtter

Da jeg kom på jobb i dag morges lå det en liten pakke til meg, til oss, i hylla på jobb. To bitte små, nydelige hjemmestrikkede sokker. Det hadde vært en ukjent dame og levert dem til en av de ansatte dagen før. En dame som hadde tenkt på oss, på det som har vært og det som skal komme. Og satt seg ned og strikket til Framtiden. Hvor snill er det mulig å bli?

 

Jeg har stirret mye på disse sokkene i dag. Ikke fordi jeg er spesielt interessert i masker og mønster, men fordi alt med ett ble så virkelig. Om bare noen få måneder skal disse sokkene fylles av to små føtter. Og i andre enden et lite ansikt som ser på meg og smiler mens jeg tar dem på. Eller skriker for den saks skyld, la oss ikke bli alt for svulstige her.

 

Tenk at det finnes så mange mennesker som bryr seg om oss. Mennesker vi ikke kjenner, eller som vi bare kjenner litt, men som likevel ønsker oss alt godt. Det varmer og vi er så takknemlige. Det betyr enormt mye for oss.

 

Tusen, tusen takk!

Jeg skal bli hypnotisert!

Jeg begynte å røyke da jeg var 14 år og da hadde jeg faktisk ønsket det lenge. Kanskje helt siden jeg var liten. Det endte etter hvert med at jeg røkte opp mot 40 sigaretter om dagen. Fryktelig dyrt og veldig, veldig vanskelig å jogge.

 

For noen år siden fikk jeg en kompis som introduserte meg for snusens gudommelige verden. Det førte til at jeg etter hver sigarett tok en snus under leppa fram til neste sigarett. Noen ganger til og med samtidig. Jeg var helt tjærebredt som en gammel robåt. Hadde noen satt en gnist mot huden hadde jeg tatt fyr umiddelbart. Fordelen var jo naturligvis at jeg ikke tok inn vann når jeg badet.

 

Det ble litt mye kan du si og etter et års tid med dobbelt nikotinkjør  bestemte jeg meg for 4-5 år siden å kutte røyken. Det var ikke noe problem siden jeg snuste og savnet egentlig ikke dampingen så veldig mye. Ulempen med snus er imidlertid at du kan putte den inn nær sagt hvor som helt. Røkingen måtte jo etter hvert kun foregå utendørs, men snuse kan man gjøre hvor som helst. Til og med i dusjen. Lang historie kort, nå snuser jeg to bokser om dagen.

 

Fryktelig, fryktelig dyrt. Og egentlig helt meningsløst. Derfor har jeg nå meldt meg på et hypnoseprogram i juni som skal gjøre meg helt snusfri. Kurset koster rundt regnet 40 bokser med snus, altså, i mitt tilfelle, ca 6 ukes forbruk. Dvs. at virker dette så sparer jeg fort inn prisen for hypnosen. Virker det ikke så er det naturligvis litt irriterende, men jeg har alltid drømt om å bli hypnotisert så blir artig uansett. Håper hun ikke gjør meg om til en hund. Man vet jo aldri, he he 😉

 

Jeg holder dere oppdatert om resultatet!