I en stadig mer fragmentert verden der både hornhinner og trommehinner hver eneste dag teppebombes av millioner av inntrykk, er det ikke alltid så enkelt å skille den ene influenseren fra den andre. I alle fall ikke når begge er:
Kokker
Flotte, litt “fyldige” menn
Midt i 40-åra
Bruker “pseudonym”
Er på slanker’n
Deler bra oppskrifter på blogg
Gir ut profesjonelle kokebøker
Aktiv på sosiale medier
Skjermdump av Kokkejævels, (altså min), Facebookside
Selv om jeg har gjort meg selv om til en karikatur ser jeg absolutt likheten. Han er, (irriterende nok), nesten dobbelt så stor som meg i antall følgere, men så er han, helt ærlig, også minst dobbelt så profesjonell på sosiale medier enn meg. Han driver med dette, og han driver det godt! Jeg derimot, driver en liten eventyrbutikk i Alta, KuliNarnia, (som jeg av helsemessige årsaker ikke ønsker skal bli for stor), samtidig som jeg “flakser litt med vingene” på Facebook.
Jeg syns det bare er artig, men spørs om hvordan en som kaller seg for GLADkokken liker å bli forvekslet med en som kaller seg for KokkeJÆVEL. Bortsett fra hvis jeg hadde kaldt meg for SURkuken kan jo ikke kontrasten i navnet bli særlig større, hehe.
Lag dere en god dag folkens, både de glade og lystige blant dere og de litt mer sure og livsbitre!
PS! Det hører med til historien at den joviale Gladkokken selvsagt ordnet med signert bok til bursdagsbarnet 🙂
Til tross for manglende selvinnsikt og sterke narsissistiske trekk blir jeg likevel daglig overrasket over at jeg faktisk er en gift mann, og at hun mot alle odds har holdt ut med meg i nesten 5 år. Hadde hun vært en underkuet stakkar med dragning mot menn med depresjon, alkoholisme og manglende sosiale ferdigheter kunne jeg forstått det, men hun jeg fikk er vel så langt unna underkuet som det er mulig å komme. Faktisk i så stor grad at jeg tidvis skulle ønske jeg var muslim så jeg med Gud i ryggen kunne sette henne litt på plass ved behov.
Nei da, tuller bare! Har selvsagt ikke lyst til å tukte min kone. Setter (stort sett) stor pris på hennes egenrådighet, manglende respekt og nesevishet. Hun er dessuten dyrisk god på gaver! Gir alltid gaver som er personlige og som skal speile mottakerens personlighet. Som i morges da hun ga meg en ny musematte og kaffekrus. Hun leser meg som en åpen bok!
Dere husker jeg fortalte at jeg fikk besøk på døra av en streng representant fra Alta kommune da jeg prøvde å pynte opp “porten” inn til Alta sentrum med nisser og lys før jul?
Vel, nå har jeg blitt kontaktet igjen. Innrømmer glatt at jeg ikke er noen glatt eksteriørarkitet, men prøver i alle fall etter beste evne å pynte opp det ufattelig grå og kjedelige uteområdet utenfor butikken min. Forhåpentligvis til glede for både venner og fiender. Har kjøpt lit møbler og “plantet” litt falske blomster i påvente av at frosten skal gi seg og man kan sette de ekte i jorda om to-tre uker.
Jeg ble bare sånn passelig fornøyd med resultatet av “beplantingen”, og var derfor veldig spent da kommunes representant ringte. Var egentlig litt i “brumlehumør” fra før, da jeg på morgenen hadde blitt hengt ut på “Oppslagstavla i Alta” på FB som en hensynsløs type som mobber unger på bakgrunn av utseende.
-Hei, det er *** fra Alta kommune! Er du fortsatt interessert i de pallestolene vi har hatt nede i parken i vinter? Da tar du bare med deg en drill og en torkbit størrelse 25 og kommer ned og henter det du trenger. Hvis du venter til i morgen kan du få låne en tilhenger også.
Herre gud, ja! Tusen takk, jeg kommer med en gang!
Resten av dagen gikk med nedskruing i parken, henting, flis i fingeren og oppskruing igjen utenfor KuliNarnia. Fikk lagd to separate sittegrupper av alle pallene og pallesetene. Skal kjøpe noen friske sitteunderlag å legge på setene slik at folk slipper å få flis i rumpa når de skal nyte en duggfrisk iskaffe på for eksempel 17. mail.
Igjen, tusen hjertelig takk til representanten fra Alta kommune som ringte for å hjelpe meg å pynte opp byen, selv om det ikke er kommunal grunn!
Aller først må jeg bare få lov til å takke for de vanvittig mange fine tilbakemeldingene jeg har fått fra dere den siste uka! Det har virkelig varmet et aldrende, men fortsatt narsissistisk hjerte. (Lenge siden noen har kaldt meg det forresten).
Jeg er jo en åpen fyr og har opp gjennom årene fortalt dere nøkternt og ærlig om både sorger og gleder, oppturer og nedturer. Stort og smått. Viktig og vettig, men også masse uviktig. Hver gang jeg skriver om noe vondt og vanskelig, (som jo ikke akkurat har vært noen mangelvare hos denne kokken), så kommer de nedsettende kommentarene om hvor mye jeg surker, syter og klager. (Noe jeg personlig mener jeg ikke gjør. Å fortelle om noe vondt, ofte på en selvironisk og humoristisk måte, er for meg ikke surking og klaging, men det vi alle, spesielt vi menn, blir oppfordret til å gjøre, (kanskje til og med av de samme folka som klager når man faktisk gjør det), nemlig å være åpen og prate om følelser.
Denne uka har det omtrent vært helt tyst fra den fronten. Det er noe med selve ordet “kreft” som er så fryktinngytende at selv de tommeste tønnene slutter å rumle. Det viser jo et det tross alt fortsatt finnes litt vett og forstand der ute, men bare vent, hvis det viser seg at dette ikke er kreft, men bare klassisk hypokondri, (noe jeg både håper og tror), så dukker de garantert opp igjen. Hyggelig det altså. Koselig at folk bryr seg, enten det er fans eller fiender.
Bildet er fra 2019. Det er lørdag 4 uker etter begravelsen. Første dag bak disken etter at hele min verden ble bombet sønder og sammen. Hadde vel egentlig ikke så lyst til å dra på jobb, men det var sommer og hvis vi skulle klare å gjennomføre de ansattes ferieavvikling på en god måte så kunne ikke sjefen selv bare sitte hjemme og surke og klage over tapet av døde unger.
Jeg tok bildet og la det ut på Facebook. Ingen tekst. Alle forsto. Bortsett fra meg selv. Det føltes helt meningsløst å være der. Brakk meg konstantover hele situasjonen, men jeg gjennomførte selvsagt. Bortsett fra jula var sommeren den viktigste tiden omsetningsmessig, så skulle jeg ikke miste bedriften også hadde jeg ikke noe annet valg enn å brette opp ermene og jobbe på. De døde trenger ikke å bli forsørget, men de som fortsatt lever gjør.
Selv om jeg aldri ga opp, så fikk jeg verken gnisten eller gleden helt tilbake der nede, og det var tusen tonn som ble løftet fra mine skuldre da jeg (endelig) fikk solgt Hoftepluss AS i 2021. Jeg var så sliten. Mine beste stunder i den perioden var akkurat det øyeblikket om kvelden da man går fra våken til bevisstløs og blir borte noen timer. (Før man våkner og alt starter på nytt igjen).
Hva gjør man når man er sliten og livet er en ru murvegg som du konstant stanger hodet i? Søker man seg en jobb i kommunen med trygg lønn, kaffepauser og trygge arbeidstider? Nei da, man åpner opp et nytt foretak, denne gangen en såkalt eventyrbutikk (KuliNarnia), samtidig som man gir ut enda en bok. (Og enda en året etter). Er det rart man drikker!
Til tross for alt er jeg glad for alt som har skjedd meg opp gjennom. Det har kanskje ikke gjort meg til et bedre menneske, men tror jeg har blitt et klokere og tryggere et. Ikke smartere altså, både sier og gjør fortsatt masse dumt, men jeg er idiotien bevisst. Tror jeg i alle fall. Det sies jo at de som skryter mest av stor selvinnsikt er de som har minst av sorten, men det blir jo selvsagt umulig å bevise.
Jeg skriver meg helt bort! Dette innlegget skulle egentlig handle om at jeg ikke sitter livredd hjemme og biter negler mens jeg venter på urologtimen og blodprøvesvarene. Jeg googler ikke i det hele tatt. Kjenner heller ikke ekstra godt etter, men det er noe der nede som ikke er som det skal. Jeg vet jo hvordan de stort sett har føltes opp gjennom livet, men de enorme mengdene med smertestillende jeg har tatt daglig de siste fem årene har naturligvis gjort at jeg ikke vet eksakt når dette startet. Det er jo ikke mer enn et par måneder siden jeg fortsatt slukte 8 paralgin forte om dagen. (Pluss masse annet snop). Da blir man jo litt nummen både her og der.
Nå spiser jeg ikke smertestillende i det hele tatt. Prolapsene har på mirakuløst vis bare blitt borte etter over fire kroniske år. Da leter selvsagt hypokonderen med lys og lykter etter noe annet, og den som leter han finner!
En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk
Vi lever
En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk
Vi lever
Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur
Vi lever
Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå
Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Vi er som en lillebror, som vil gjemme seg hos mor
Vi lever
Vi som hører med til dem, som vil stikke hodet frem
Vi lever
Om vi blir terrorisert, undertrykt og torturert
Vi lever
Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får
Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Noen stupte for en sak, minnesteinen står der rak
De lever
Noen vandrer slik som deg, anonyme kjempers vei
De lever
Noen mister alt de har, noen mister mor og far
De lever
Morgendagen er en venn, det finns alltid håp for dem
Som lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Mørke skyer er et tegn, på at jorden trenger regn
Den lever
Vannet strømmer fra de grå, de blir mange bekker små
Som lever
Mange bekker blir en elv, sol og himmelhvelv
Vi lever
Fossen styrter i et hav, og det spirer på hver grav
Vi lever
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss
Som dere vet var jeg, (etter flere måneders utsettelse), hos legen tidligere i uka og fikk undersøkt understellet. Da ville jeg ikke bruke ordet kreft. Det endte med en hurtighenvisning til urolog for ultralyd, samt en masse blod-og tissprøver på stedet. Forhåpentligvis er dette bare et klassisk utslag av heftig hypokonderi, men greit å være på den sikre siden.
Det kan selvfølgelig også være en slags form for “slitasjeW der nede. Det er jo slett ingen hemmelighet at jeg har tatt Bibelens ord om å “befolke Jorden og bli mange” bokstavelig, og har,(til tross for alle de jeg har mistet), befolket en middels Finnmarkskommune omtrent på egenhånd. Ikke rart man har blitt både stiv og øm.
Spøk til side. Selv om jeg personlig ikke er spesielt redd for å dø, så er jeg så egosentrisk utrustet at jeg ikke unner verken mine barn eller min kone å miste (fantastiske) meg i livet sitt. Mistet jo selv faren min da jeg var rundt 12, og selv om man venner seg til det så har det jo absolutt vært et savn at han har vært borte. I likhet med ham har jeg aldri blitt kåret til “Årets pappa”, men har da gjort så godt jeg har kunnet, og mener selv jeg har, om enn kanskje knepent, har bidratt med mer pluss enn minus i livene deres.. Har uansett ikke lyst til å gi dem en ny begravelse å gå til. Er tross alt ikke veldig lenge siden den forrige, så sitter nok fortsatt i.
Nei, kan ikke sitte her og dagdrømme om min egen bortgang! Må jobbe noen timer nå. Har jo tross alt en arv som må bygges opp før jeg reiser heden.
Folkens, lag dere en god søndag! (For alt vi vet kan den bli den siste, hehe)
Det gikk som det måtte gå. Etter morgenens testikkelundersøkelse, samt den ene blod- og urinprøven etter den andre, ble jeg hastehenvist til urolog (spesialist på bla. mannlige kjønnsorganer) for ultralyd og videre undersøkelser. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, det ville heller ikke legen, men symptomene var alvorlige nok til spesialistundersøkelse. Det trenger ikke bety at jeg er syk, ikke i det hele tatt, men det kan bety det.
PS! Jeg fikk veldig godt inntrykk av den nye fastlegen forresten. Var egentlig ikke så flaut å bli undersøkt heller. Jeg er såpass øm på venstre side at jeg hadde andre ting enn forlegenhet å tenke på mens hun klemte i vei der nede.
Kan ikke si jeg gleder meg. Har blitt fratatt min dyktige mannlige og erfarne fastlege til fordel for en ung og uerfaren kvinnelig lege. Satser på at hun gjør skam på alle mine fordommer, men akkurat i dag, spesielt hvis det blir noe “grafsing”, skulle jeg helst hatt en mann. Så ærlig må jeg være.
Vel vel, det går sikkert bra uansett. Har utsatt denne timen alt for lenge. Jeg vil fortsatt ikke bruke ordet kreft, men greit å få tatt en sjekk, for noe er det der nede.
Uten å gå i detalj har jeg hatt vondt/vært øm på venstre side nedentil i månedsvis. Tidvis har det plagd meg veldig, både fysisk og psykisk. Hver dag har jeg planlagt å ringe legen, men har alltid funnet en unnskyldelig til å la være. Livredd for både det ene og det andre. Resultatet åpenbart, men også selve undersøkelsen.
I morgen tidlig er alle frister utløpt for lengst. Jeg kan ikke vente lenger. Jeg MÅ ringe og bestille en undersøkelse av understellet! Det er sikkert ikke noe alvorlig, men noe har skjedd der nede. Er jo normalt ikke redd for legebesøk, men denne satt usedvanlig langt inne.
Vi ventet til alt håp var ute før vi rolig og fullstendig utmattet vekket de guttene som fortsatt var i live. De hadde heldigvis sovet seg gjennom alt. Den desperate gjenopplivingen. Helikopterlandingen. Helsepersonell som endelig kom til unnsetning og marsjerte inn i stua som en gjeng alver, eller engler om du vil. Håpet som blomstret opp inni meg da de tok fram hjertestarteren. Den enorme skuffelsen da også alvene måtte gi opp og forlate oss.
Nå satt guttene på rekke i sofaen. Vekket opp til det verste marerittet de noen gang hadde hatt. De fikk holde ham etter tur. Han var fortsatt litt varm. Han lå der helt stille i armene deres som om han sov, men han sov ikke. Han var borte. Han hadde dratt i forveien.
I dag er det 17 år siden jeg første gang jeg mistet en unge. Han ble 4 måneder gammel og døde helt plutselig sammen med meg i senga mens jeg trodde vi begge sov. Vi skulle på ferie dagen etter og mora dreiv å pakket til turen da hun fant han livløs i fotenden av senga. Obduksjonen viste plutselig organsvikt grunnet bakterieoppblomstring i indre organer. Ingen tegn til sykdom. Min sterkeste unge. Muskler som på en okse. Plutselig var han bare borte. Michael <3
Da Vebjørn plutselig døde fra oss siste pinsedag i 2019 var jeg faktisk ikke forberedt i det hele tatt. Jeg hadde selvsagt tenkt tanken, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at jeg skulle oppleve det samme en gang til. Statistisk sett er det jo tilnærmet umulig, men bare 14 dager etter at Vår Herre sendte ned det aller vakreste han hadde til oss, ombestemte han seg og tok han tilbake.
Jeg har skrevet om dette mange ganger og kommer sikkert til å skrive om det helt til det blir min egen tur. Disse to dødsfallene har mer enn noe annet formet meg som menneske. Jeg sier ikke at jeg har blitt en bedre variant av meg selv, kanskje snarere tvert i mot på mange måter. Savnet og sorgen er jeg ferdig med. Har opplevd så mye annen elendighet opp gjennom at dveling med fortiden hadde tatt livet av meg lenge før disse dødsfallene hvis jeg ikke hadde lært meg teknikker for å leve videre.
I dag, på dødsdagen, velger jeg likevel å tenke litt ekstra på denne gutten som hadde vært 17 år i dag. Noe som får meg til å tenke på at det faktisk ikke _er_ dødsdagen i det hele tatt, men fødselsdagen! Jeg vet ikke hva jeg surrer med. Riktignok har det gått 17 år, men jeg har ikke mistet _så_ mange unger at jeg ikke burde klare å skille de to eneste merkedagene de fikk oppleve på jorda.
Jeg publiserer likevel. Det er dette som er meg. Dysfunksjonell, skadeskutt og så proppfull av så mange feil og mangler at jeg har mistet tellinga. Om ikke alltid like oppvakt og oppegående, så er jeg i alle fall levende. Det siste anser jeg stort sett som positivt.
Jeg er ikke kvinne, men en mann og pappa som (forhåpentligvis) har mistet min andel av unger opp gjennom livet. To før og to etter fødsel. Fire unger totalt. Disse voldsomme tapene har selvsagt preget meg veldig som menneske. Jeg er ikke redd for noen ting lenger, bortsett fra livene til ungene mine. Til gjengjeld går det ikke en dag uten at jeg ser for meg ulike scenarier for nye tragedier, og det kan jeg si, frykten for at de plutselig skal bli borte blir ikke mindre med at de vokser opp. Snarere tvert i mot.
I morges hørte jeg på Politisk kvarter på P2 at helseminister Ingvild Kjerkol, på vegne av Regjeringen og Arbeiderpartiet, vil foreslå for Stortinget å utvide grensen for selvbestemt “abort” fra uke 12 til uke 18. På bildet over ser dere en unge i uke 18. I følge Norsk helseinformatikk (NHI.no) er en unge i uke 18 20 cm lang og veier ca 230g. Ungen kan sutte på tommelen, oppfatte lys og hørselen blir tiltakende bedre i løpet og etter uke 18. Ungen vrir på seg, sparker, slår og holder på. Hvis ungen er en jente er livmor og eggstokker anlagt og formet. Er det en gutt viser han uten blygsel fram tisseluren til alle med et ultralydapparat.
Jeg er veldig for selvbestemt abort altså! Fram til uke 12. Selv om det er den samme ungen har jeg en meget pragmatisk innstilling til denne kanskje vanskeligste av alle problemstillinger, men syns likevel ikke vi skal tøye begrepet “selvbestemt abort” særlig mye lenger. Det kan være mange ulike årsaker til at man ikke ønsker/kan beholde ungen etter uke 12, men på ett eller annet tidspunkt må ungen få forrang foran 100% selvbestemmelse. Jeg mener uke 12 er et helt utmerket kompromiss.
Jeg sier ikke at jeg har rett, men alt etterpå kaller jeg for unger. Umistelige unger.
