Foto: Salatbarsjefen
Verden lå i ruiner, men jeg måtte tilbake på jobb. Det var midt på sommeren, ferieavvikling og masse folk. Jeg kunne rett og slett ikke holde meg borte lenger, hvor mye jeg enn hadde lyst. Både de ansatte og butikken trengte at jeg kom tilbake, for butikken var i ferd med å rakne. Fullstendig.
Tilfeldigheter hadde gjort at nesten alt av utstyr hadde blitt ødelagt i løpet av våren og sommeren. Husker jeg sa på ledermøtet i april at “tenk, vi har ikke hatt en eneste reparasjon så langt i år. Det er jo helt fantastisk!” Det var ikke fantastisk så lenge…
Det er vanlig at utstyr slites ned og må repareres. I løpet av et år bruker vi normalt ca 150 000 kr på reparasjoner, små og store. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Helt naturlig og noe man må regne med, men i år skjedde liksom alt “samtidig” og jeg hadde ikke rygg til å bære det, verken fysisk, psykisk eller økonomisk. Jeg lå nede for telling og jeg klarte faktisk ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å komme meg opp igjen denne gangen. Det hadde skjedd for mye, for fort, og selv om jeg smiler på bilder så var det ikke mye smil bak øynene. Der var det bare mørke. Og tomhet,
2018 hadde vært et helt forferdelig år, både på jobb og privat. Samlivsbrudd etter 22 år med fire(fem) barn sammen tærer på kreftene. I samme periode hadde vi problemer på annet hold som tilførte livet intens redsel og bekymring og tappet både tid, krefter og fokus. Det er ikke alt jeg deler, men det var fryktelig tøft. Selv for en tøffing.
2018 var også året jeg opplevde mitt første underskudd, noensinne. Omsetningsvikt kombinert med en dyr oppussing og oppgradering er en dårlig kombinasjon. Julehandelen reddet oss litt, men økonomiske bekymringer gjør ikke godt for noen. I tillegg tærer det på selvtilliten når omsetningen går ned. Du spør deg hva du gjør feil og stoler ikke like sterkt på ditt eget prosjekt. Det som alltid har vært din store styrke, troen på at du kan, vil og får det til, uansett hva andre måtte mene, blir mer og mer svekket. Du vakler. Står fortsatt, men ikke like stødig og trygg som før. Ikke en gang i nærheten.
I samme periode ble jeg hatobjekt nummer 1 på Jodel, et anonymt nettforum. Det var nesten ikke en dag hvor det ikke var lange tråder om hvilket grusomt menneske jeg var. Jeg ble tildelt absolutt alle dårlige egenskaper et menneske kan inneha, gjennom et helt liv, på et år. Det var massivt. I begynnelsen tenkte jeg at all pr er god pr, men etter hvert går det inn på deg. De ansatte. Kjærest. Det går inn på ungene dine. De sitter jo også å leser, hver dag, for en fryktelig far de har. Det var kanskje det verste.
Siden dette var så voldsomt og varte så lenge ble det vanskeligere å smile til folk når jeg var ute. Jodel er anonymt så jeg visste jo ikke hvem som hadde skrevet alt dette. Det kunne være nabodama for alt jeg visste. Eller han i kassa på butikken. Hun med hunden når man gikk tur. Hvem som helst. Jeg begynte å se ned. Det er ikke bra for et menneske å se ned når det går på gata. Det gjør ikke godt for selvfølelsen. Men jeg gjorde det.
Så kom 2019. Endelig! Jeg hadde samlet såpass med krefter til å ta grep på butikken og omsetningen var på full fart oppover igjen. Jeg håpet og trodde at de grepene jeg hatt tatt skulle veie opp for underskuddet. Det så lovende ut i alle fall. Nye energi både for meg og de ansatte.
Datter trivdes og hadde det godt i sitt nye hjem her hos oss. Jeg klarte å heve meg over anonymt dritt og fikk etter hvert selvtilliten og troen på meg selv tilbake. Vinden hadde snudd. Alt så lyst ut og jeg gledet meg så intenst til sommeren.
25 juli, en måned etterpå, er første dag på jobb. Fortsatt sykemeldt, men jobber litt. Vises. Ikke for at jeg vil, men for at jeg må. Når alt dette er over må jeg jo ha noe å leve av. Kan ikke la skuta synke selv om kapteinen holder på å drukne. Selv om jeg ville drukne. Det var egentlig ingenting jeg heller ville, men det er et eller annet i oss mennesker som holder oss flytende likevel. Jeg prøvde i alle fall å svømme.
1 august kommer jeg på jobb tidlig på morgenen. Egentlig i godt humør, forholdene tatt i betraktning. Så fram til å starte dagen. På dette tidspunktet var det så mye som var blitt ødelagt, og reparert igjen, at jeg faktisk trodde at nå, nå er det over. Nå bretter vi opp ermene og fortsetter. Slik vi alltid har gjort det. Glemt er at man står med telefonen i den ene hånden og kisten i den andre under hjemmesyningen mens man desperat prøver å få tak i en elektriker som kan fikse frityren fordi man ikke har råd til å tape fredagsomsetningen. Nå går det veien igjen!
Låser meg inn på kjøkkenet. Sjekker det nyreparerte fryserommet. Alt ok. Sjekker det nyreparerte kjølerommet. Alt ok. Sjekker den nyreparerte oppvaskmaskinen. Funker. Sjekker vannbadene på Fy Fader. Alle virker. Sjekker oppvaskmaskinen på Fy Fader. Tipp topp. Sjekker begge ovnene. Joda, ingenting feil etter reparasjonen. Frtityren? Funker fortsatt. Kjøl og frys nede på lager er også oppe og går etter lengre tids reparasjon.
Så ser jeg det. De to innerste kjølediskene. 19 grader og 13 grader. Helvete! Normalt hadde det bare vært irriterende, men jeg hadde ingenting å gå på lenger. Absolutt ingenting. Jeg orka ikke mer. Bestemte meg der og da for å gi opp. Det ble rett og slett for mye. Det var ikke krefter igjen. Jeg legger ned butikken og går på NAV som vanlige folk!
En tier til en kaffe?
Jeg setter meg ned foran disken med en kopp. Hullet på kneet er tilfeldig. Salatbarsjefen tar bilde av meg. Jeg legger det ut på FB. På min selvironiske måte forteller jeg at alt har gått til helvete, samtidig. Jeg er ferdig. Jeg gir opp. Orker ikke mer. Sånn var det. Det var ikke mer igjen.
FB eksploderte! “Hvordan kan vi hjelpe?” “Hva kan vi gjøre?” “Ikke gi opp!” “Har du vipps?” “Kontonummer?” osv, osv, osv
Hva er dette for noe, tenkte jeg, betyr jeg så mye for så mange??? Ok, jeg har ingenting å tape. Jeg ligger allerede nede i søla og gisper etter luft. Hvis folk har lyst til å sende meg penger for å berge butikken, og meg, så skal de selvfølgelig få lov til det. Tok en runde internt, for jeg forsto jo at dette kom til å skape reaksjoner, spesielt siden det var meg, han “pr-kåte idioten rusa på seg selv” (sitat Jodel), men jeg brydde meg ikke. Jeg hadde rett og slett ingenting å tape. Jeg hadde jo tapt det viktigste uansett.
SAVE KOKKEJÆVEL!
Jeg brukte samme bilde og la ut et nytt innlegg, denne gangen med ny overskrift. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og la ut vippsnummer og kontonummer. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, i alle fall ikke dette, men i løpet av tre dager kom det inn over 300 000 kroner. Folk kom på døra med penger og gaver. Jordbær, bøker, mat, lysestaker. Det var så rørende, så voldsomt, så overraskende. Det var så mange som brydde seg! Det gjør noe med deg. Vi vil jo alle sammen bli likt av storflokken.
Men det var ikke bare Vipps. Samtidig skulle august bli den beste omsetnings -måneden noen sinne. Hoftepluss økte med over 100% i august. Alt var bare helt surrealistisk. Man blir rørt når slikt skjer. Nå hadde vi penger til alle de uforutsette reparasjonene og jeg slapp å bekymre meg for det i alle fall.
Så våknet Jodel igjen selvfølgelig. Jeg hadde, elskverdig nok, fått gode fjorten dager med hetspause etter dødsfallet. Det takker jeg for, men nå ble det fullt kjør. Vipps trumper død baby, fram med tastaturet! Dette gikk ikke an, ingen normal bedrifteier går ut og “tigger” penger på denne måten! Tenk å være så kynisk at man bruker sin egen døde sønn for å skaffe seg penger! Mange ble kvalme og måtte spy. Det er mye spying på Jodel altså. Mange som fort blir dårlig i magen og har vond smak i munnene sine. Munnvann?
Denne gangen gikk det ikke inn på meg. Kritikken beit liksom ikke skikkelig på. Jeg hadde opplevd for mye til å bry meg. Ikke sikkert jeg tenkte klart heller. Man gjør gjerne ikke det når livet ditt er bombet sønder og sammen. Da prøver man bare å overleve. Ikke bare dag for dag, men hver eneste time av dagen.
Har reflektert mye over dette i ettertid. Hva var det som irriterte, og fortsatt irriterer, enkelte så grenseløst? Det eneste jeg gjorde var jo egentlig bare å be om hjelp. Når jeg trengte det. Kanskje var det den voldsomme responsen som ble for mye? Hvordan kunne så mange, gi så mye til en som egentlig har det bra, tjener godt, når det finnes så mange andre gode formål i verden?
Har egentlig ikke kommet fram til en konklusjon. Tror ikke den finnes. Det eneste jeg vet er at voksne mennesker jeg har snakka med i mange år har slutta å smile til meg, hilse på meg. Og jeg kjenner det er litt trist, men helt greit. Syns det er det er litt rart. Gjør jo det. Jeg fikk jo bare en tier til en kaffe. Når jeg var så frekk at jeg gikk offentlig ut og ba om hjelp. Fordi jeg akkurat da ikke klarte meg alene.
Takk for oppmerksomheten!