Kokkejævel Mest om livet MELLOM måltidene

Foto: Salatbarsjefen

Verden lå i ruiner, men jeg måtte tilbake på jobb. Det var midt på sommeren, ferieavvikling og masse folk. Jeg kunne rett og slett ikke holde meg borte lenger, hvor mye jeg enn hadde lyst. Både de ansatte og butikken trengte at jeg kom tilbake, for butikken var i ferd med å rakne. Fullstendig.

 

Tilfeldigheter hadde gjort at nesten alt av utstyr hadde blitt ødelagt i løpet av våren og sommeren. Husker jeg sa på ledermøtet i april at “tenk, vi har ikke hatt en eneste reparasjon så langt i år. Det er jo helt fantastisk!” Det var ikke fantastisk så lenge…

 

Det er vanlig at utstyr slites ned og må repareres. I løpet av et år bruker vi normalt ca 150 000 kr på reparasjoner, små og store. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Helt naturlig og noe man må regne med, men i år skjedde liksom alt “samtidig” og jeg hadde ikke rygg til å bære det, verken fysisk, psykisk eller økonomisk. Jeg lå nede for telling og jeg klarte faktisk ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å komme meg opp igjen denne gangen. Det hadde skjedd for mye, for fort, og selv om jeg smiler på bilder så var det ikke mye smil bak øynene. Der var det bare mørke. Og tomhet,

 

2018 hadde vært et helt forferdelig år, både på jobb og privat. Samlivsbrudd etter 22 år med fire(fem) barn sammen tærer på kreftene. I samme periode hadde vi problemer på annet hold som tilførte livet intens redsel og bekymring og tappet både tid, krefter og fokus. Det er ikke alt jeg deler, men det var fryktelig tøft. Selv for en tøffing.

 

2018 var også året jeg opplevde mitt første underskudd, noensinne. Omsetningsvikt kombinert med en dyr oppussing og oppgradering er en dårlig kombinasjon. Julehandelen reddet oss litt, men økonomiske bekymringer gjør ikke godt for noen. I tillegg tærer det på selvtilliten når omsetningen går ned. Du spør deg hva du gjør feil og stoler ikke like sterkt på ditt eget prosjekt. Det som alltid har vært din store styrke, troen på at du kan, vil og får det til, uansett hva andre måtte mene, blir mer og mer svekket. Du vakler. Står fortsatt, men ikke like stødig og trygg som før. Ikke en gang i nærheten.

 

I samme periode ble jeg hatobjekt nummer 1 på Jodel, et anonymt nettforum. Det var nesten ikke en dag hvor det ikke var lange tråder om hvilket grusomt menneske jeg var. Jeg ble tildelt absolutt alle dårlige egenskaper et menneske kan inneha, gjennom et helt liv, på et år. Det var massivt. I begynnelsen tenkte jeg at all pr er god pr, men etter hvert går det inn på deg. De ansatte. Kjærest. Det går inn på ungene dine. De sitter jo også å leser, hver dag, for en fryktelig far de har. Det var kanskje det verste.

 

Siden dette var så voldsomt og varte så lenge ble det vanskeligere å smile til folk når jeg var ute. Jodel er anonymt så jeg visste jo ikke hvem som hadde skrevet alt dette. Det kunne være nabodama for alt jeg visste. Eller han i kassa på butikken. Hun med hunden når man gikk tur. Hvem som helst. Jeg begynte å se ned. Det er ikke bra for et menneske å se ned når det går på gata. Det gjør ikke godt for selvfølelsen. Men jeg gjorde det.

 

Så kom 2019. Endelig! Jeg hadde samlet såpass med krefter til å ta grep på butikken og omsetningen var på full fart oppover igjen. Jeg håpet og trodde at de grepene jeg hatt tatt skulle veie opp for underskuddet. Det så lovende ut i alle fall. Nye energi både for meg og de ansatte.

Datter trivdes og hadde det godt i sitt nye hjem her hos oss. Jeg klarte å heve meg over anonymt dritt og fikk etter hvert selvtilliten og troen på meg selv tilbake. Vinden hadde snudd. Alt så lyst ut og jeg gledet meg så intenst til sommeren.

 

25 juli, en måned etterpå, er første dag på jobb. Fortsatt sykemeldt, men jobber litt. Vises. Ikke for at jeg vil, men for at jeg må. Når alt dette er over må jeg jo ha noe å leve av. Kan ikke la skuta synke selv om kapteinen holder på å drukne. Selv om jeg ville drukne. Det var egentlig ingenting jeg heller ville, men det er et eller annet i oss mennesker som holder oss flytende likevel. Jeg prøvde i alle fall å svømme.

 

1 august kommer jeg på jobb tidlig på morgenen. Egentlig i godt humør, forholdene tatt i betraktning. Så fram til å starte dagen. På dette tidspunktet var det så mye som var blitt ødelagt, og reparert igjen, at jeg faktisk trodde at nå, nå er det over. Nå bretter vi opp ermene og fortsetter. Slik vi alltid har gjort det. Glemt er at man står med telefonen i den ene hånden og kisten i den andre under hjemmesyningen mens man desperat prøver å få tak i en elektriker som kan fikse frityren fordi man ikke har råd til å tape fredagsomsetningen. Nå går det veien igjen!

 

Låser meg inn på kjøkkenet. Sjekker det nyreparerte fryserommet. Alt ok. Sjekker det nyreparerte kjølerommet. Alt ok. Sjekker den nyreparerte oppvaskmaskinen. Funker. Sjekker vannbadene på Fy Fader. Alle virker. Sjekker oppvaskmaskinen på Fy Fader. Tipp topp. Sjekker begge ovnene. Joda, ingenting feil etter reparasjonen. Frtityren? Funker fortsatt. Kjøl og frys nede på lager er også oppe og går etter lengre tids reparasjon.

 

Så ser jeg det. De to innerste kjølediskene. 19 grader og 13 grader. Helvete! Normalt hadde det bare vært irriterende, men jeg hadde ingenting å gå på lenger. Absolutt ingenting. Jeg orka ikke mer. Bestemte meg der og da for å gi opp. Det ble rett og slett for mye. Det var ikke krefter igjen. Jeg legger ned butikken og går på NAV som vanlige folk!

 

En tier til en kaffe?

Jeg setter meg ned foran disken med en kopp. Hullet på kneet er tilfeldig. Salatbarsjefen tar bilde av meg. Jeg legger det ut på FB. På min selvironiske måte forteller jeg at alt har gått til helvete, samtidig. Jeg er ferdig. Jeg gir opp. Orker ikke mer. Sånn var det. Det var ikke mer igjen.

 

FB eksploderte! “Hvordan kan vi hjelpe?” “Hva kan vi gjøre?” “Ikke gi opp!” “Har du vipps?” “Kontonummer?” osv, osv, osv

 

Hva er dette for noe, tenkte jeg, betyr jeg så mye for så mange??? Ok, jeg har ingenting å tape. Jeg ligger allerede nede i søla og gisper etter luft. Hvis folk har lyst til å sende meg penger for å berge butikken, og meg, så skal de selvfølgelig få lov til det. Tok en runde internt, for jeg forsto jo at dette kom til å skape reaksjoner, spesielt siden det var meg, han “pr-kåte idioten rusa på seg selv” (sitat Jodel), men jeg brydde meg ikke. Jeg hadde rett og slett ingenting å tape. Jeg hadde jo tapt det viktigste uansett.

 

SAVE KOKKEJÆVEL!

Jeg brukte samme bilde og la ut et nytt innlegg, denne gangen med ny overskrift. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og la ut vippsnummer og kontonummer. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, i alle fall ikke dette, men i løpet av tre dager kom det inn over 300 000 kroner. Folk kom på døra med penger og gaver. Jordbær, bøker, mat, lysestaker. Det var så rørende, så voldsomt, så overraskende. Det var så mange som brydde seg! Det gjør noe med deg. Vi vil jo alle sammen bli likt av storflokken.

 

Men det var ikke bare Vipps. Samtidig skulle august bli den beste omsetnings -måneden noen sinne. Hoftepluss økte med over 100% i august. Alt var bare helt surrealistisk. Man blir rørt når slikt skjer. Nå hadde vi penger til alle de uforutsette reparasjonene og jeg slapp å bekymre meg for det i alle fall.

 

Så våknet Jodel igjen selvfølgelig. Jeg hadde, elskverdig nok, fått gode fjorten dager med hetspause etter dødsfallet. Det takker jeg for, men nå ble det fullt kjør. Vipps trumper død baby, fram med tastaturet! Dette gikk ikke an, ingen normal bedrifteier går ut og “tigger” penger på denne måten! Tenk å være så kynisk at man bruker sin egen døde sønn for å skaffe seg penger! Mange ble kvalme og måtte spy. Det er mye spying på Jodel altså. Mange som fort blir dårlig i magen og har vond smak i munnene sine. Munnvann?

 

Denne gangen gikk det ikke inn på meg. Kritikken beit liksom ikke skikkelig på. Jeg hadde opplevd for mye til å bry meg. Ikke sikkert jeg tenkte klart heller. Man gjør gjerne ikke det når livet ditt er bombet sønder og sammen. Da prøver man bare å overleve. Ikke bare dag for dag, men hver eneste time av dagen.

 

Har reflektert mye over dette i ettertid. Hva var det som irriterte, og fortsatt irriterer, enkelte så grenseløst? Det eneste jeg gjorde var jo egentlig  bare å be om hjelp. Når jeg trengte det. Kanskje var det den voldsomme responsen som ble for mye? Hvordan kunne så mange, gi så mye til en som egentlig har det bra, tjener godt, når det finnes så mange andre gode formål i verden?

Har egentlig ikke kommet fram til en konklusjon. Tror ikke den finnes. Det eneste jeg vet er at voksne mennesker jeg har snakka med i mange år har slutta å smile til meg, hilse på meg. Og jeg kjenner det er litt trist, men helt greit. Syns det er det er litt rart. Gjør jo det. Jeg fikk jo bare en tier til en kaffe. Når jeg var så frekk at jeg gikk offentlig ut og ba om hjelp. Fordi jeg akkurat da ikke klarte meg alene.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame | Kokkejævel

Joda, det er godt med både kjøttdeig, biff, lam eller kylling, eller vegetar for den del, men det er liksom noe eget med reinkjøtt. Et sus av luksus. En smak av vidde. En drøm om frihet. En visshet om at dyrene har hatt det godt hele livet. Det kjennes på smaken. Virkelig. Mer om det en annen gang, for nå skal vil lage reinsdyrspizza til kveldskosen!

 

Let fram det du trenger før du starter. Dandèr det på en fjøl, ta bilde med god belysning og lag et blogginnlegg. Neida, men finn fram det du trenger. Blir så mye lettere. Som dere ser har jeg fått tak i en ost med røkt reinkjøtt i, (kan kjøpes HER)  men går helt fint med en vanlig Jarlsberg eller annen god pizzaost.

Klassisk pizzabunn

(Nok til 1 tykk eller to tynne)
2,5 dl lunkent vann

1 pk pizzagjær

1 ts salt

2 ts sukker

3 ss olivenolje

hvetemel

Dobler du oppskriften trenger du ikke doble gjærmengden.

 

Jeg lager alltid pizzabunn for hånd og bruker alltid pizzagjær. Den blir så sykt mye lettere å kjevle. Jeg er ikke kjemiker, så ikke spør meg hvorfor. Google it! Bruk tilstrekkelig med hvetemel. Deigen skal være fast, men ikke tørr. Bløtest mulig uten at det klisser egentlig. Da blir den perfekt.

La deigen heve vel og lenge. (Halv time, tre kvarter) Da blir den best. Tørk benken skikkelig når du er ferdig. Er så sykt irriterende med folk som skal brilljere på kjøkkenet, så ser det ut som Syria når de er ferdig. Rydd opp etter deg gutt!

 

Enkel pizzasaus med vanilje

5 ss tomatpurè

5 ss ketsjup

1/2 vaniljestang, frøene

 

Bruk original ketsjup med sukker hvis du ikke har diabetes. Da blir det best

Vanilje og reinkjøtt har vi blitt enige om en en perfekt kombinasjon, så da har vi vanilje i pizzasausen. Kan selvfølgelig droppes, men da blir det pizzasaus uten vanilje. Ikke like spennende, hva?

Steik en pakke reinskav sammen med en løk. Rein er magert kjøtt, så hvis du ikke på død og liv må slanke deg akkurat i kveld, så bruk godt med smør under steikingen. Smak til med salt og pepper.

 

Rein og løk ferdig stekt. Siden jeg ikke ønsker kvinnelige former i alt for utpreget grad har jeg spart litt på smøret. Blir ikke like godt, men lettere å knyte skoene på sikt.

 

Ok, deigen er ferdig hevet og kjøttet er ferdig brunet. Hva gjøres så? Skal ikke skryte av at jeg sitter inne med alle svarene over hva som er rett og galt, men jeg ville i alle fall kjevlet ut deigen og lagt den på et stekebrett med bakepapir under. Hva du velger å gjøre er opp til deg, men tror det er mest vanlig.

 

Jeg er ikke særlig fan av pizzakanter, så jeg kjører fyllet helt ut. Hva er egentlig greia med en pizzakant? Tror den ble oppfunnet av pizzarestauranter for å spare penger! Nuvel, pizzasaus i bunn og ost over. De fleste som leser ser vel på bildet vil jeg tro, men noe må jeg jo skrive.

EDIT: HER finner du oppskrift på en SKIKKELIG god pizzakant!

 

Dryss over reinkjøtt og løk.

 

Ha på litt skivet sopp. Gjerne vanlig sjampoingjång, shampinhång, sjampinjång?

 

Bacon er aldri feil! Litt tomater og et dryss timian, ikke oregano, herregud!

 

Jeg har bare en vanlig ovn og steiker pizzaen på 250 grader varmluft til den er gylden og fin. På reinpizza er jeg glad i rømme og noe grønn løk på toppen, vårløk på bildet. Godt på smak og fine farger. Jeg liker farger. Og smak også for så vidt.

 

Det kommer til å komme mange pizzavarianter her på bloggen etter hvert, men prøv denne først! Den er så enkel og så god. Litt annerledes, men ikke så veldig. Med små grep kan den også serveres som forrett i ikke alt for fornemme selskaper.

 

IKKE GJØR DEG TIL KJELTRING FOR ET PAR KRONER!

Dette er en originaloppskrift fra sjølvaste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster min. 2 kroner pr oppskrift. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt sju slektsledd fram i tid. Eder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann.

 

Har du problemer med 2 kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.

 

Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL (ikke telefonnummer) og betal for godsakene. Betaler du 100 kroner så kan du bruke så mange oppskrifter du vil i et helt år! 😀

 

Vi smattes!

 

Klikk HER for flere oppskrifter

 

 

 

 

 

 

 

I 30 sammenhengende dager har jeg utelukkende levd på luft og kjærlighet fra dere, men i dag fikk jeg endelig mail fra blogg.no om at de tilbyr meg å være en del av deres partnerprogram. Jippi! Det betyr at jeg får en viss andel av inntektene de har tilknyttet min blogg, og da er det kun mine egne lesertall som avgjør størrelsen på beløpet. Enkelt og greit. Opp til dere hvor mye jeg skal tjene kan du si.

 

Jeg blir ikke rik, ikke litt en gang, men det kommer inn noen kroner hver måned som gjør at jeg kan rettferdiggjøre tiden jeg bruker på dette, for det er ingen hemmelighet at det går med litt tid. Langt mer enn jeg hadde trodd da jeg startet opp, men slik er det. Skal man lykkes med noe må man være innstilt på å jobbe. Mye. Det er jeg og har alltid vært.

 

Skal forresten lage en skikkelig enkel, men sykt god reinsdyrspizza i kveld. Datter drar til sin mor og da blir det litt kos på Kjærest og meg. Med pizza altså!  Legger sikkert ut oppskrift og bilde litt senere 🙂

 

Vi smattes!

Vi hadde begge en lang barndom. Hun kanskje enda lengre enn min. Hun sier jeg var et lysglimt for henne da hun var liten. Det var hun også. For meg. Det var ikke så mange lys på den tiden. De som fantes brant kanskje ekstra kraftig. Som fakler. Jeg vet ikke. Var ikke det dette skulle handle om egentlig, eller kanskje det var det?

 

Hun ble så glad da hun ble invitert opp til Alta i dåpen. Hun bestilte billetter allerede samme kveld. Billigbilletter. Kunne ikke avbestilles. Dåpen ble avlyst, men hun kom likevel. Det er jeg glad for, men alt ble så rart. Det var ikke slik det skulle være. Vi skulle bake kaker! Blåse opp ballonger. Skrive dikt og bordkort. Stresse rundt og presse oss inn i alt for trange dresser og kjoler. Samles på kvelden når alt var over og puste ut. Lettet over at akkurat vår kake var den mest populære. Eller bortforklare med at gjestene var idioter for at vår kake nesten ikke var rørt.

 

Bortsett fra mine barn har jeg ingen egen familie i Alta. Siden jeg jobber så mye går det helt greit, men av og til savner man selvfølgelig slekta. Det å møtes. Flire. Krangle. Være. Sammen. Familien min er ikke stor men den er spredt over et stort land. Ingen bor samme sted. Det har liksom bare blitt sånn. Det er det jeg er vant med. Slik det skal være. Og alltid har vært.

 

Jeg flytta for meg selv da jeg var 16 år. Ble far da jeg var 19. Planlagt. Følte meg klar for det. Jeg var jo ikke det, men trodde det. Har gått ganske greit. Har ikke gjort alt riktig, men jeg har prøvd.  De har alltid betydd ekstremt mye for meg. Langt mer enn de er klar over selv.

 

Jeg skriver meg bort. Som vanlig. Tilbake til Søster. Den personen som kanskje forstår meg best. Ikke alt hun forstår er riktig, men det er ikke feil heller. Søster vet. Søster skjønner. Søster er klok. Nemlig!

 

Dette er morgentanker. Skrevet 04:47 før jeg skal på jobb. Fredag. Den travleste dagen i uken. Min favorittdag. Som de fleste andre lever jeg utelukkende av penger. Fredag gir penger i kassa. I tillegg har kommunen fått lønn. Det merkes alltid. Deilig!

 

07:00 reiser hun. Tilbake til Stord. Kommer til å savne henne. Veldig.

 

Glad i deg. For alltid.

Foto: Tom Skoglund

Her står jeg etter jobb foran min egen fiskedisk og skal kjøpe meg litt fersk seifilet til middag da telefonen plutselig ringer. Ikke at det er så uvanlig, men i disse dager er jeg litt ekstra obs på den siden det plutselig har begynt å ringe litt andre folk enn vanlig kan du si.

“Hei, det er fra 4 stjerners middag! Hadde du kanskje hatt lyst til å være med i et av programmene vi skal lage? Ikke som vanlig deltaker, men som en slags kulinarisk gudfar på kjøkkenet. Si ja, please!”

Var da voldsomt til mas da, tenkte jeg, skal dette liksom ingen ende ta? Jeg har jo en døgnåpen dagjobb i tillegg, så kan jo ikke farte rundt å delta i tv-programmer hele tiden. Hva tror de liksom???

Neida, svarte jo selvfølgelig ja! 4 stjerners middag er helt i min gate. God mat som vanlige mennesker kan lage. Med et voldsomt glimt i øyeeplet.

Tror dette blir kjempeartig!

Det er en dag for alt. Vafler, arbeidere, fårikål, kvinner, homofile, søvn, urfolk, radioer. Listen er uendelig. I dag er det altså den internasjonale dagen for psykisk helse. I dag skal vi alle vise at vi bryr oss. Forstår. Respekterer. Inkluderer. En viktig dag, misforstå meg rett, men jeg har et litt ambivalent forhold til alle disse dagene. Hjelper de egentlig og, ikke minst, hvem hjelper de?

Det vet jeg jo egentlig ikke noe om, og burde sikkert ikke uttalt meg, men mitt inntrykk er at i morgen fortsetter alt som før. Som vanlig. I morgen er det igjen flaut å fortelle verden at man går til pykolog for å komme seg gjennom hverdagen. I morgen ser vi igjen ned på de som ikke takler å være i en full stilling fordi hodet rett og slett ikke henger med. I morgen er det igjen ingen som forteller deg at de er inne i en depresjon, de er bare i “litt dårlig form for tiden” eller har “influensa”. I morgen er det ingen som forteller om sin rusavhengighet eller at de tyr til selvskading når presset blir for stort. Det forteller de forresten ikke om i dag heller fordi de vet hva som kommer i morgen hvis de gjør det. Skammen og fordømmelsen fra oss andre.

 

Hvorfor er det så flaut å snakke om disse tingene? Hvorfor ser vi ned på de som sliter? Hva er det med oss mennesker som gjør at vi instinktivt tråkker på de som ligger nede? Eller i beste fall bare ser bort. Ofte i vemmelse. Er det fordi det gjør oss selv sterkere? Vise verden at vi klarer oss selv? Hvorfor er det egentlig så viktig?

 

Åpenhet. Jeg tror på åpenhet. Ikke bare en dag i året, men 365. En av mine største forbilder er faktisk Kjell Magne Bondevik. Han fortalte. Til hele verden fortalte han at han måtte ha en pause. Han klarte ikke mer. Husker du hva vi sa, hvisket om, skrev? Det gjør jeg.

 

Det handler kanskje om fasade? Det er en historie med rus og psykiatri i alle familier, men vi er livredde for at det skal komme ut. Selv om alle egentlig vet. Det “snakkes jo”, men vi later som om alt er bra. Vi har ikke noe med det. Ikke vil vi vite det heller, for vi har nok med vårt eget. Vi tilhører jo også en familie…

 

Vi lever i et samfunn der til og med det å miste et barn er tabu å snakke om, så det er ingen tvil om at vi virkelig trenger en dag med fullt fokus på psykisk helse. Bruk den til fulle! I dag har du sjansen. I dag bryr vi oss. Det kan være godt å få ting ut, om så bare for denne ene dagen. Jada, jeg skjønner at du kvier deg, for morgendagen kommer, men sakte men sikkert kan åpenhet fra de få gjøre det lettere for de mange. På sikt. Dessuten kan det hjelpe deg også. Hvis du tør.

 

Ta vare på deg selv, men prøv å lag en god dag for andre i dag, og i morgen!

 

I mange år har jeg drømt om å gi ut en bok. Selvfølgelig en bok med mange gode oppskrifter, men først og fremst en bok om livet mellom måltidene. Jeg har opplevd så mye, så lenge, at jeg føler jeg har en historie å fortelle. En historie om et liv. Mitt eget.

 

Så ringer plutselig telefonen. “Hei, det er fra Kagge forlag”. WTF!

Det var jo ikke han sjøl som ringte selvfølgelig, men forlagssjefen. Stas det også altså. Klart man blir litt beæret, glad, og vi hadde en lang og fin samtale. Kagge forlag er et stort forlag og har gitt ut mange bøker som har solgt godt. For man vil jo gjerne det, selge godt, hvis man først gir ut en bok.

 

Dette er imidlertid ikke det eneste forlaget som har vist sin interesse. Forlaget Utenfor Allfarvei, et nordnorsk forlag med hovedsete i Harstad, tok kontakt med meg for et par måneder siden. Vi har ikke inngått en formel avtale, men vi er i en god dialog og jeg skal møte dem i Harstad om et par uker. Det blir veldig spennende! Hele mitt matprosjekt er jo bygd opp rundt slagordet godt, ekte og lokalt, og da er det jo kanskje også naturlig å velge et lokalt forlag.

 

Det setter meg i et dilemma. Et stort et. Nå er det to forlag som har vist sin interesse og som, så vidt jeg skjønner, ønsker å inngå avtale med meg. Begge er kjempedyktige, men med sikkert ulike kvaliteter. Kanskje vil et lite forlag bruke mer ressurser på å lage en god bok, siden de gir ut færre bøker i året? Satse mer på hver enkelt bok kan du si. Jeg er jo tross alt en debutant, ikke Jo Nesbø. Vil tro rammevilkårene er ganske like, men det har vi ikke diskutert skikkelig ennå. Debutanter får vel stort sett standardkontrakter.

 

På motsatt side har kanskje Kagge forlag flere kontakter inn mot media som gir større sjanse for innsalg av boken på ulike fronter og arenaer slik at man blir synlig for langt flere bokkjøpere, for det er jo først og fremst bokkjøpere som kjøper bøker. Det er også mulig jeg tar feil i alle mine antagelser. Det gjør jeg ofte.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå, risikerer til og med at begge syns jeg er blærete som skriver om det og trekker seg fra hele greia, men det får stå sin prøve. Da var det aldri meningen uansett og jeg får bare fortsette med bloggingen, hehe.

 

Nei, mye som skjer for tiden. Viktig å holde fokus. Tenke seg godt om. Ikke kaste seg inn i ting på impuls, slik jeg kanskje er litt for god til. Også viktig å fokusere på det jeg faktisk lever av, Hoftepluss og Fy Fader, oppe i Alta. Vi går en viktig tid med julehandel i møte. Den betyr alt for videre drift. Det har den alltid gjort. Slik er det å være en slags nisjebutikk.

 

Ønsker dere alle en fin ettermiddag videre, så får jeg bare sitte her og spekulere. Kom gjerne med innspill hvis dere har noen synspunkter. Setter stor pris på det 🙂

 

 

 

 

Foto: Søster

Datoen er bestemt og om under et år kan jeg kalle denne kvinnen for min. Jeg forstår meg godt, for hun er en flott kvinne på alle mulige måter. Tar seg av meg, passer på. Er der. I gode dager. Og de som verre er. Hva hun skal få ut av dette er mer uklart, men kvinner tenker annerledes enn menn, så hun har sikkert sett sider av meg som har tiltalt henne såpass at hun ønsker å bli gammel med meg. Selv om jeg blir gammel før henne. Vi har det fint. Godt faktisk.

 

Mail fra Kirkekontoret i går. Brudgom Asbjørn Sandøy. Det hadde jeg faktisk aldri trodd for halvannet år siden. Ikke en gang i mine verste mareritt, hehe. Men det føles riktig. Rett. Og kanskje sannelig på tide.

 

Jentene mine og meg. Jeg er uendelig glad i dem begge to og de er glade i meg. Og i hverandre. Det siste er viktig. Hvis ikke hadde det ikke fungert. For noen. Og livet hadde vært helt annerledes.

 

 

Ha en fantastisk dag, kulinaster!

Det skal nemlig jeg ha 🙂

Foto: Skjerdump fra Uno C&Ds fb-side

Jeg kjenner jeg blir oppgitt. Lei meg faktisk. Enda en liten, lokal butikk uten kjedetilknytning som må stenge dørene pga. manglende trafikk. Er det virkelig en slik handelstand, slike byer, vi ønsker oss? Kliss like butikker med det samme vareutvalget overalt? Uansett hvor vi går.

 

UNO Catering & Delikatesse var en fantastisk liten butikk med enormt mye godt fra små og store produsenter. Kvalitetsmat. Skinker og oster så modne og smaksrike at man kunne legge på seg halvannet kg bare man kjørte forbi. Og det var nettopp det vi gjorde. Alt for ofte. Kjørte forbi. Selv om beliggenheten i utgangspunktet var genial. Midt i byen. Gode parkeringmuligheter. Men vi valgte Bunnpris. Eller Rema. Eller Extra.

 

Bortsett fra rundt juletider. Da ville vi ha noe spesielt. Noe ekstra fint vi kunne gi i gave til venner og kjente. Eller til oss selv. For der var så mye godt. Til å spise opp bokstavelig talt. Dessverre kan ingen butikk overleve et helt år på tre uker med julehandel. Vi vet det jo. Likevel kjørte vi forbi og handlet på Bunnpris. Eller Rema. Eller Extra.

 

Jeg har både framsnakket og handlet der, flere ganger, men åpenbart ikke ofte nok. De har vært populære og fått mye skryt på fb, men ingen tjener penger på fb-skryt. Dessverre.

 

Det er kanskje den veien det går over alt. Dette er jo ikke et Alta-fenomen. Butikker legges ned. Lokalene står tomme. Vi kjøper det vi trenger på Bunnpris, eller Rema, eller Extra. Så raser vi på sosiale medier og i kommentarfelt over hvor dårlig vareutvalg det er i Norge.

 

Min påstand er at vi får både det vareutvalget og den butikkmiksen vi fortjener, og kanskje vi ikke fortjener bedre?

 

Hva mener du?

 

Reklame | Kokkejævel.no

Jeg vet ikke hvor mange oreokaker jeg til sammen har spist de siste 15 årene, men det er nok dessverre langt flere enn jeg burde. Det serveres overalt! Dåper, bursdager, konfirmasjoner, bryllup, begravelser, morsdager og valentinsdager. Oreokake er vel det nærmeste vi kommer en nasjonal festkake for folks flesk.

 

Dessverre kommer den i mange varianter. Noen er gode, noen er helt greie og atter andre er rett og slett fæle. Problemet med de fleste oreokakene jeg har spist er at de rett og slett er alt for mektige. Etter 3-4 store kakestykker er du helt ferdig og holder faktisk på å dø. Slik kan vi jo ikke ha det hvis man ønsker å spise mest mulig. Og det vil vi jo.

 

Jeg tenkte, som vanlig, å gi dere oppskriften på den aller, aller beste oreokaken jeg har smakt, og dette sier jeg ikke for å smiske siden jeg har fått oppskriften fra Konemor. Den er passe søt, passe mektig, passe luftig og helt fantastisk deilig!

 

Denne kan du spise så mye du vil av uten at du nesten merker noe. Plutselig er hele kaka borte, men det gjør ingenting, for du har gjort dette før, og baker alltid to slik at du har til kvelden også…

 

Verdens deiligste oreokake

 

3 pk mørk oreokjeks original (uten sjokoladetrekk)

(Ikke fjern fyllet)

 

1 pk kremfløte

1 ts ekte vaniljesukker eller vaniljepasta

150 g melis

1 pk sjokolademousse fra pose. Følg oppskriften på posen (Flaut, men det funker)

300 gram Philadelphia kremost, naturell

100 gram smør

 

Lag sjokolademoussen først og sett den i kjøleskapet.

 

Knus 300 g kjeks og bland det sammen med smelta smør. Dette er nok til en 24 cm rund kakeform. Sett bare formen rett på kakefatet, så slipper du å bale og styre når kaken er ferdig. Bunnen skal ikke steike.

 

Pisk fløten til luftig krem sammen med vaniljesukker/vaniljepasta.

 

Bland osten og melisen for hånd. Det klarer du! Her skal du snart trøkke i deg flere tusen kcal og så står du der og sutrer over at du ikke kan bruke mikser. Skjerp deg!

 

Vend så ostemassen forsiktig inn i kremen. Fortsatt for hånd, ja, så her er det bare å tørke svetten. Du burde begynne å trene litt kanskje, hvis du syns dette var voldsomt anstrengende.

 

Hell denne deilige blandingen over bunnen og dryss deretter over, som en annen trollmann, et lag med knuste kjeks.

 

Fordel så sjokolademoussen på toppen og dryss enda mer knuste kjeks på toppen.

 

Kaken kan selvfølgelig pyntes i både det vide og det brede hvis du er en slik en som liker å stå og smårødme over all skryten du får over en delikat pyntet kake. Selv har jeg blitt så gammel at jeg syns det er mest artig hvis kaken er skikkelig god. Og det er den!

 

Ja, det er lov å lage seg en oreokake selv om det bare er tirsdag! Forbannet tull at man må vente til helgen, for da er det jo så mye annet man skal spise. Er jo grenser hvor mye plass man har.

 

Vi smattes!

 

Pynten er sponset av Kokkejævel.no. Bortsett fra varer merket med “Kun i butikk”, sender jeg over hele landet. Ja da, ferdig knust oreo har vi også 🙂