I fare for å bli hele Norges myke mumsemann, noe jeg langt fra er, så skal jeg fortelle dere en aldri så liten hemmelighet. Jeg blir nemlig rørt til tårer hver eneste gang jeg ser flinke barn opptre, enten det er sang, dans, drilling eller idrett for den saks skyld. I kveld var det Alta kulturskole og korps som hadde oppvisning i Alta kultursal, Der står de, smiler sjenert til publikum, og gjør så godt de bare kan. Av og til mistet hun drillstaven, men hun bare plukket den opp som om ingenting hadde hendt, smilte og drillet videre. Pappa, jeg altså, satt midt i den mørke salen, stolt som en hane, og tårene trillet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vet jo dette på forhånd, så jeg setter meg alltid, hvis mulig, litt fra folk slik at ingen ser, for det er jo flaut. Sitte der og grine bare fordi du har en datter som kaster en stav opp i luften og klarer å ta den i mot med ynde og eleganse. Var forresten verre før i tiden. Da hadde skolen som guttene gikk på noe som het “storsamling” på fredagene inn i mellom. Prøvde alltid å få med meg dem. Problemet var bare at det ikke var mørkt under disse forestillingene, så jeg hadde alltid en papirpose jeg dro over hodet slik at ingen så at tårene flommet. Så der satt jeg da, mann 32, med papirpose på hodet bare fordi ingen skulle se at jeg var rørt.

Off topic, men husker når Titanic-filmen kom ut. Min tidligere samboer og jeg var naturligvis på kino for å se denne århundrets største romantiske film. Uten at det for øvrig hjalp nevneverdig i ettertid, men det er en annen historie. Filmen er ikke bare romantisk, den er også helt forferdelig trist, og da Jack sakte gled ned i det iskalde vannet, etter å ha ofret livet sitt for Rose, kjente jeg at tårene bare presset på og jeg bare måtte gråte. Hele salen rundt, i alle fall de med hull, i ørene altså, gråt, men jeg turte ikke. Husverten vår, stor røslig kar, satt nemlig i stolen foran oss og jeg turte rett og slett ikke slippe meg fri. Var så flaut. Da den kom ut på DVD så jeg den helt alene og fikk gjort det jeg skulle gjort i den kinosalen. Befriende deilig! Titanic skal sees gjennom tårer!

Hva er det egentlig vi er så redd for, gutta? Å ikke være tøffe nok? I mitt tilfelle stemmer ikke det i alle fall, for jeg har aldri vært utpreget tøff, men sipping har liksom aldri vært min greie. Kan dra i begravelser og kjenne at det er trist naturligvis, men kjemper sjeldent mot tårene, men gi meg et korps med unger, noen helt utrolig dyktige instruktører fra Alta kulturskole og en drilltropp med Datter i, og jeg forvandles til et hjelpeløst barn. Forstå det den som kan.

Ha en følelsesfylt aften!

“Hei, gratulerer med pris! Jeg bare måtte  kjøpe dette til deg”. Han skulle ikke jobb før om mange timer, men kom likevel innom med gaven, stjerneskudd og en sjokoladerose, på jobb før jeg gikk hjem. Jeg ble overasket og skikkelig glad. Selv om man er sjef så er man jo egentlig bare et menneske på bunnen. Det snakkes mye om at ansatte trenger feedback og positive tilbakemeldinger for å kunne gjøre en god jobb, men det gjør faktisk sjefer også. Det er det ikke så mange som tenker på. Det blir bare forventet at vi til en hver tid skal finne en slags indre motivasjon helt av oss selv.

“Tusen takk”, svarte jeg og tok han i hånden. “Nå ble jeg skikkelig glad. Det var veldig, veldig hyggelig”. Tror egentlig ikke jeg klarte å vise hvor glad jeg egentlig ble.

Jeg kjenner en bedriftsleder som kjøpte sydentur til alle sine ansatte. Det hadde vært et godt år for bedriften og hun ville gi noe av overskuddet tilbake til de ansatte. Det ble en hyggelig tur og alle både spiste, drakk og koste seg en hel uke til ende. På bedriftens regning. Da de returnerte på flyplassen etter turens slutt var det ikke en eneste av de ansatte som tok sjefen i hånden og takket for turen. En tur som kostet over 100 000 kroner. Bedriftslederen ble veldig skuffet, ja, lei seg faktisk, og det forstår jeg veldig godt.

Har forresten vært på mange slike turer selv. Der jeg jobbet før dro vi på utenlandstur annen hvert år mens lokalene ble pusset opp. Reise og opphold ble dekket, mot en liten egenandel for ekstrahjelpene hvis jeg ikke husker helt feil. Vi som jobbet fullt fikk dekket absolutt alt. Vi dro ut og spiste hver kveld og sjefen trakk kortet. Ofte fikk vi spandert lunsjen også. Fantastiske turer. Kun en håndfull takket for turen da vi kom tilbake til hjemlandet. Det ble liksom bare forventet.

Hvem klipper frisøren, er det noe som heter. I dag fikk jeg en skikkelig klipp og jeg er meget fornøyd med sveisen 😀

Tusen takk!

“I dag skriver jeg bloggen!” sa hun bestemt mens vi spiste middag. Noe kjøttdeig med grov spagetti, pastasaus fra glass og en hot wokblanding. Helt grei mat, men har skjedd mye i det siste som ikke har vært helt bra. Dette preger meg og tar voldsomt mye fokus og krefter. Krefter som ikke alltid finnes.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du skriver bloggen? svarte jeg. Må du gjerne gjøre, for jeg har ingenting. Ikke et eneste ord. Dessuten må jeg skrive de vaktlistene. Henger etter så det synger. Og en bok! Hva har du tenkt å skrive om du da? “Vent å se, men jeg er veldig, veldig glad i deg, så ikke vær nervøs. ”

Hun setter seg ned og fingrene løper over tastaturet. Fra tid til annen ser hun opp på meg, eller ned da, siden jeg ligger som et litt fyldig slakt på sofaen og synes synd på meg selv, arme stakkar, og smiler. Lenge. Før hun klimprer videre. Irriterende lykkelig.

2 dager før hadde jeg tenkt å slette Tinder. Det var kjedelig. Ingen som klarte å fange interessen min. Eller var jeg kanskje ikke interessant nok? Ikke vet jeg, men jeg skulle slette Tinder.  Det skjedde jo ikke, men jeg brukte den ikke. 

Plutselig fikk jeg opp en varsel om at noen hadde `superliket`meg. Jaja, tenkte jeg. Jeg må vel gå å se hvem det er. Åpnet appen å sveipet. Å der kom han opp. Jeg lo litt mens jeg så på bildene av han. Kanskje av forlegenhet, jeg vet ikke, men jeg gjorde det og bladde gjennom bildene hans. Da jeg hadde sett meg ferdig var jeg på vei til å sveipe mot venstre, altså nei. Men noe inni meg sa at jeg ikke måtte gjøre det, så jeg ble veldig usikker. Jeg lukket appen, uten å ta et valg, og la telefonen vekk.

Jeg har jo i lang tid visst hvem han har vært, i 10 år faktisk, men han har ikke fanget interessen min. Har alltid likt øynene hans, de synes jeg er gode, men liksom ikke vært interessert.

Jeg tok opp mobilen og gikk inn på Tinder igjen. Der kom han opp igjen, jeg visste jo det, men nå måtte jeg kanskje ta et valg. Gjorde ikke det. I stede lukket jeg appen igjen og la vekk mobilen. Slik gjorde jeg noen ganger før jeg bestemte meg.

Jeg gikk inn på tinder igjen, han kom opp og jeg sveipet til høyre. Its a match!

Vi begynte å skrive samme kvelden. Det var hyggelig. Han var hyggelig. Og morsom. Vi skreiv og skreiv. Jeg moret meg under samtalene våre. Virkelig. Koste meg faktisk.

Vi gikk fort over til messenger. Da ble det litt mer avslappende å skrive. 

Det gikk ikke så lang tid før jeg begynte å håpe på at det var han som sendte meg en melding når mobilen ga lyd i fra seg. Som regel var det fra han. De gangene det ikke var fra han ble jeg litt skuffet. Jeg kjente at jeg begynte å bli interessert i han. Mannen som hadde de gode øynene, men som jeg opprinnelig ikke var interessert i.

En kveld så ringte han meg. Jeg skalv. Hvorfor skulle det være så skummelt å snakke med han? Han som jeg har skrevet så mye med. Jeg var begynt å like han. Han ga meg sommerfugler i magen. Skikkelig også. Vi snakket i flere timer. Om alt. Jeg lo mye. Vi lo mye. Stemmen hans var behagelig å høre på, så da vi omsider la på begynte jeg ganske snart å lengte etter å høre den igjen. 

Tiden fremover skreiv vi mye. Hver kveld snakket vi i telefonen. Jeg begynte oppriktig å like han. 

Da vi skulle møtes var jeg nervøs. Jeg var så nervøs for at han ikke skulle like meg likevel. Han hadde nemlig sagt at han likte meg. Skikkelig. 
Så da vi møttes skalv jeg litt. Tror ikke han merket det. Han sa ikke noe om det. 

Vi gikk oss en tur til båthavnen. Kjente det kriblet litt i magen. Det var så koselig. Han var så koselig. Å så kjekk! Etter som tiden gikk klarte jeg ikke å forstå at jeg ikke hadde lagt merke til dette før. Husker jo øynene hans, men ja.

Jeg var blitt betatt.

Vi fortsatte å være sammen. Han kom til meg etter jobb. Det var dagens høydepunkt. Jeg gledet meg alltid. Fikk sommerfugler i magen. Jeg ble forelsket. Skikkelig også. I denne kjekke mannen, med den gode stemmen og de snille øynene.

Min kjærest. Min fremtidige ektemann. Min bestevenn. Min hjertevenn. Mitt alt <3 

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene slike ord. Kanskje ingenting, men jeg får dem hele tiden likevel. Veldig, veldig glad i deg også, Kjærest, og du, vi kommer til å klare det! <3

Altfor tidlig morgen. En time til jeg skal på jobb. Skal bli greit å gjøre noe “fornuftig” igjen, ikke bare svinse rundt i Oslo og tro man er noe. Ikke for det, jeg er jo noe, det er vi alle, men du forstår sikkert hva jeg mener. Hvis du vil i alle fall.

Faktisk litt rart å stå opp til tom stue. Som regel er jo Maria her og skraper på ytterdøren for å komme seg ut, men nå er det bare et gammelt minne om henne som er igjen. Og en halvtom matskål. Hun er jo fortsatt hos Datter, har bodd der mens vi har vært i Oslo, og Datter ville hun skulle være der helt til fredag. Helt greit for meg. Klarer meg fint uten katt, men kjenner det er litt triveligere om morgenen når hun svinser litt rundt og røyter.

Etter jobb blir det bokskriving. Jobber fortsatt med manuset. Har vært litt vanskelig å finne fokus de siste par ukene, av flere grunner. Har et par dager nå jeg virkelig skal konsentrere meg om boken, for på onsdag bærer det til Tromsø. Er jo så heldig at jeg skal være med i Nrks direktesendte program på samefolkets dag 6. februar. Det blir gøy, men reiser alene. Kjærest har praksis og Datter er på skole. Liker best å reise sammen med dem, men blir sikkert greit likevel. I alle fall for dem. Å få en liten pause fra denne fyren. Det unner jeg alle egentlig. Kunne tenkt meg en slik pause av og til selv faktisk. Blir vanskelig i praksis, men en dag skal vi vel alle hvile.

Ellers vil jeg ønske dere alle en så vakker dag som mulig. Noen av dere kommer til å kose dere, mens andre igjen kommer til å få sitt lykkeligste øyeblikk akkurat i dere sovner i kveld og takker Gud for at dagen endelig er over. Slik har vi alle det av og til. Heldigvis får de fleste av oss en ny sjanse hver eneste morgen. Ja, jeg merker selv at jeg roter meg bort i alt for tidlig hverdagsfilosofi nå. Da er det på tide å avslutte 😉

Lag en vakker dag!

Etter at jeg skrev mitt første blogginnlegg i september i fjor har jeg mer eller mindre vært den mest leste bloggen i Norge. Sidevisningene har naturligvis variert, men i snitt har jeg hatt mellom tre og fire hundre tusen sidevisninger i uka. Omregnet til lesere blir dette ca 250 000 mennesker. Hver eneste uke. Fra første uke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Dette har jeg klart uten å skrive et eneste negativt ord om noe annet menneske. Ikke en eneste gang har jeg hengt noen til tørk, verken direkte eller indirekte. Aldri har jeg latterliggjort andres meninger, klesstil, interessefelt eller utseende. Ikke har jeg hatt lyst til det heller. Hvorfor skulle jeg? Tvert i mot har brukt meg selv, med alle de styrker og, ikke minst, svakheter, som jeg måtte inneha til å få fram mitt budskap. Humor på andres bekostning har aldri vært min greie. Heller ikke tordentaler rettet direkte mot enkeltmennesker.

Sammen med dere har jeg ligget og rullet i søla, gispende etter luft, iskald og livredd for at jeg aldri skulle klare å komme meg opp i knestående. Sammen med dere har jeg etterhvert bevist, både for meg selv og alle som har giddet å lese, at det tross alt finnes lysglimt i en hver situasjon av livet. Sammen med dere har jeg både ledd og grått og oppriktig gledet meg over alt som har skjedd i løpet av dette halve året. Ikke bare at man har vært på TV og blitt lagt merke til, men viktige ting som at Datter nå bor her en uke i strekk og at jeg, sammen med Kjærest, har klart å skape et trygt og godt hjem for henne, for oss.

Jeg har delt både opp- og nedturer med dere. Har aldri vært redd for å sette meg selv i et dårlig lys, men jeg har vært opptatt av at Datter og Kjærest alltid har blitt framstilt på best mulig måte. Noe som riktignok har vært veldig enkelt, siden de beriker mitt liv og gjør det bedre på alle måter, men likevel. Og for ordens skyld, hvert eneste bilde og hvert eneste ord der de har vært nevnt har måtte framlegges til godkjenning og det er langt fra alltid at det har blitt godkjent.

Selvironi er veldig viktig for meg. Har sett at enkelte har ment at jeg har snakket meg selv ned noen ganger, men det har aldri vært min hensikt. Jeg har det bare fryktelig morsomt på egen bekostning, og finner det så ufattelig mye artigere enn å le av andre. Kampen mot mobbing, i alle dets forkledninger, har alltid vært kampsak nummer en for meg.

Ja, jeg mener oppriktig at blogg-Norge trenger folk som meg. Det er jeg ikke redd for å si. Blogg-Norge trenger mannlige bloggere som ikke ser ned på noen, men som tør å bruke seg selv som utgangspunkt for livets mange utfordringer. Som tør å kalle seg selv Bloggkonge med stor forbokstav samtidig som han ikke en eneste gang har turt å bruke sitt eget navn fordi han er litt introvert og egentlig ikke liker fokus på egen person. Som skjuler seg bak en kokkejakke og som ikke er redd for å fortelle verden det. Som tør å være både sterk og svak. Cocky og ydmyk. Trist og glad.

Jeg er ufattelig glad for at det er så mange som leser det jeg skriver. At mine ord kan ha betydning for så mange, og at det er mulig å lykkes, også på denne plattformen, som tett mann, 42, uten å tråkke på noen for å nå toppen. Det er det jeg er aller mest stolt over!

Takk for at du leser meg og tusen, tusen takk for alle heiarop og gratulasjoner både før og etter Vixen! Setter ufattelig stor pris på at dere bryr dere og at dere gleder dere sammen med meg. Skal ikke avslutte med å snakke ned andre sine lesere, men jeg er overbevist om at jeg har de aller, aller beste!

Tusen takk for meg!

Du kjenner det rumler skikkelig i magen. Dere var å spiste et helt fantastisk indisk måltid i går, men det var et eller annet som gjorde at systemet ble satt skikkelig på prøve. Noe med alt krydderet, hva vet jeg, men noe har skjedd og det må skje fort! Kjæresten ligger i sengen og det er bare en meter til toalettet og døren er av glass!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Du gjør det du må. Heldigvis er det dokost der inne. Skulle også vært bedre ventilasjon. Det er det altså ikke. Du gruer deg til å åpne døren. Du prøver å spøke det bort. Du kar lest at kvinner først og fremt ønsker menn med humor og humør, men ingenting er artig når øynene til dama rødes av stanken og hun trekker lakenet over nesa for i det hele tatt ha et håp om overlevelse. Akkurat da håper du at i alle fall en av dere dør.

Ingen dør. Folk må bæsje, også når de er nyforelsket. Jeg er så glad for at vi er ferdig med alt det der. Her hos oss hender det til og med at vi stikker inn på do og bæsjer i ren vellyst bare for å vise hvor langt vi har kommet i forholdet. Til og med prompen sitter løst. Det må den, for vi var faktisk på indisk og det betaler vi for nå. Begge to.

Been there, done that?

Bildet taler for seg selv. Jeg tror jeg er Jesus. Riktignok en velfødd utgave. Neida, var utrolig glad da jeg, etter at de to første prisene glapp, gikk opp på den scenen og mottok prisen som Året stjerneskudd. Stor stas!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I heis på vei til Vixen. Svært spente på hva som skulle møte oss. Heldigvis hadde vi NRK på slep, så da hadde vi i alle fall noen å prate med, he he.

Artig med pris!

Lykkelig! Etter 30 minutter i barkø fikk man seg ENDELIG to små øl. Det skulle vise seg i ettertid at de var alkoholfrie, men det visste jeg ikke da jeg drakk dem, så de funka de 😉

Jeg måtte jo selvfølgelig få Kjæret opp på scenen. Hun, og Datter, fortjener prisen like mye som meg. Gratulerer!

Ja, det var artig å vinne en pris, men samtidig så “tapte” jeg jo de tre andre. Gratulerer til de som vant! Litt skuffet der og da og druknet mitt sårede ego i en 0,6. Den var ikke alkoholfri for å si det sånn.

Ny dag i dag. Lørdag. Ingen planer, bortsett fra at det skal være noe fotografering i tolvtiden på operaen, samt at vi skal dra og høre på min store helt, Ole Paus, klokka ett på Platekomaniet. Det gleder jeg meg faktisk skikkelig til. Ellers har vi ingen konkrete planer. Kanskje bare kose oss i storbyen og nyte at man kan vandre i gata uten fjorten lag med superundertøy for i hele tatt overleve en liten tur til butikken.

Tusen takk til alle som følger meg, leser meg, stemmer, støtter og heier! Prisen som Årets stjerneskudd dedikeres til dere! Uten dere hadde jeg ikke vunnet noe som helst. Tusen takk <3