Å skape en intim relasjon bygd på kjærlighet og gjensidig respekt til en annen manns unger er nok like vanskelig som det høres ut, og det er nok ikke uten grunn for at myten om den onde stemoren lever i beste velgående den dag i dag. Ikke bare skal du bli kjent med en mann, og leve deg inn og sammen med han, men med på lasset får du i tillegg en annen kvinnes barn. Til alt overmål hans gamle kvinnes barn. Prosjektet høres helt håpløst ut spør du meg.
Det første man må huske på, enten mann er kvinne eller mann, er at ungen ikke har valgt denne familiekonstellasjonen. Det er det dere som har gjort. Det er ikke ungen som har vært på Tinder eller ute på byen og sveipet som en gal etter den personen som best kunne bytte ut den ene av foreldrene slik at hen kunne få to hjem i stedet for ett.
Det andre man må huske på er at kjærlighet og trygghet ikke er gratis. Det kreves tid. Det sies at voksne må “pleie forholdet”. Det må man også gjøre med unger, spesielt andre sine unger som man plutselig bor sammen med. Man må sette av tid for å finne felles interesser, eller skape nye sammen. Man må være der. Når ungen er klar. Og man må ikke svikte. Man må også tørre å ikke være populær hele tiden. Gulvet må støvsuges skikkelig og kopper skal vaskes når man har som minst lyst. Det er ikke alltid like populært. Da må man bare stå i det. Det lønner seg på sikt.
Dessuten må man fjerte. Unger syns også det er flaut og fjerte sammen med fremmede og det er helt håpløst hvis de skal gå og holde seg på alle dagene dere har samvær. Derfor må det fjertes både høyt og lavt, selv om det er flaut for alle parter i begynnelsen. Den dagen man kan fjerte uten å dø av skam har man endelig blitt en familie. Da har man klart det.
Det er også, som overalt ellers, en elefant i rommet. Voksne kan bli like sjalu, og vel så det, som unger. Uten aksept fra, i dette tilfellet, den biologiske moren er egentlig alt man gjør fånyttes. Ungers lojalitet til foreldrene er nesten grenseløs, og uten aksept for en stemor, eller far, kan til og med det og flire sammen under en film skape dårlig samvittighet. Unger skal ikke ha dårlig samvittighet for å flire. I vårt tilfelle har “elefanten” tillatt at det bygges opp en ny relasjon og det er jeg veldig takknemlig for.
Dette er ikke en lærebok, dette er bare observasjonener uten empirisk dekning fra et enkelt liv. Egentlig hadde jeg “planlagt” et humoristisk innlegg, men plutselig ble det blodig alvor helt av seg selv. Unger skal ha det bra, og det er vår fordømte plikt å av og til sette oss selv litt til side for å få dette til. Vi har tross alt valgt det selv. Ungene har det ikke. De ville det ikke en gang. De måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen.
For meg som far, som er så ufattelig glad i Datter, blir jeg mange ganger om dagen varm i hjertet, og ekstremt takknemlig, når jeg ser disse to i lag. Skal til og med være så voksen å innrømme at jeg av og til kjenner et visst snev av sjalusi selv når jeg observerer den tette relasjonen de har fått. Når jeg hører lydene fra kjøkkenet. Når de hvisker og tisker jentete om et eller annet som ikke er for mine ører. Når Datter ikke kommer til meg for råd, men snur seg til den andre enden av sofaen. Men mest av alt blir jeg glad. Glad for at vi har fått det til å fungere. Eller, ikke bare til å fungere, men at det sakte, men sikkert har bygd seg en intim relasjon bygd på gjensidig respekt og tillit. Vi har blitt en familie.
I går var det morsdag. En veldig, veldig tung dag. Skal ikke gå inn på det nå, men Datter satte seg ned og skrev et kort til Kjærest. Jeg får ikke lov til å vise dere det, men det var utrolig fint og jeg vet at det varmet veldig. Ja, vi har mistet, men det er en på jorden som ikke er borte og hun er her for Kjærest også. Det var veldig fint å se. Det får ingen tilbake, men det gjør jorden til et bedre sted for oss som er tilbake.
