Kveldsblogg fra Oslo

Syk dag og syke tider! Starta gryttidlig med et frieri på bloggen før to timer med åndeløs spenning ventet før hun våknet og kunne svare ja eller nei. Jeg er så glad for svaret som kom til slutt. Hadde vært veldig pinlig å sitte og snakke om et frieri som gikk i vasken i morgen tidlig 😉

 

En liten svipptur på jobb før Datter og jeg satte oss på flyet til Oslo før sendingen i God Morgen Norge i morgen tidlig. Litt dårlig samvittighet for å reise bort fra Kjærest, unnskyld, Forlovede, på hennes fødselsdag, men man sier ikke nei første gang TV2 ringer! Man gjør ikke det.

 

Har vært iskaldt i Oslo, men vi har kost oss likevel. Kjørt masse sparkesykkel. Drukket kaffe på … og spist burger på … Datter ville dit. Hadde jeg vært profesjonell blogger hadde jeg tatt masse bilder, men jeg har vært så kald på hendene hele dagen at jeg faktisk bare har tatt dette ene bildet. Skal prøve igjen i morgen. Da har vi hele dagen før flyet får hjem klokka fem.

 

Telefonen har nesten ikke stått stille et minutt. Har vært telefoner, meldinger og mailer. Utrolig artig! Datter er nok ikke like enig. Litt kjedelig at Pappa snakker i telefonen hele tiden når man først drar på tur, men slik er det. Er jo en grunn til at vi dro. Blogg.no er grunnen.

 

Nå har vi akkurat kommet tilbake til hotellrommet etter et intervju med en journalist fra Finnmark Dagblad. Fin samtale i lobbyen. Tror Datter syns det var litt stas. Fikk være med på bilde og greier. Jeg er glad for å kunne gi henne slike opplevelser. Og at hun får være med i morgen. Betyr ekstremt mye for meg.

Resten av kvelden skjer det ingenting. Litt tv og mat fra … Opp tidlig i morgen.

Dette er spennende dere, og så utrolig artig at dere følger meg på denne reisen. Heier på meg. Oss. Støtter meg. Oss. Dere aner ikke hvor mye det betyr. Jeg er så glad. Og det er en stund siden nå.

Men jeg savner Kjærest/Forlovede. Jeg gjør det.

Ha en fantastisk kveld, alle!

“Asbjørn, e du fan helt sjuk i haue!”

Jeg rykker til. Klokka er vel rundt halv åtte. Noe hadde våknet inne på soverommet. Hørtes ut som Ursula i “Den lille havfruen” etter fjorten år på whiskeyfylla. Det var tydeligvis en som nettopp hadde lest FRIERIET på bloggen, og kanskje blitt litt satt ut kan du si. Selv lurte jeg på om jeg skulle ringe politiet bare for sikkerhets skyld, for den stemmen der var det drap i, og slett ikke det jeg hadde forventet. Hadde håpet på et lykkelig jentehviiiin. Det fikk jeg ikke.

 

Jeg tok på meg vernebriller, hansker og en tjukk skinnjakke og nærmet meg forsiktig soveromsdøren. Det var en voldsom romstrering der inne, banking i veggen, bøker og glass som gikk i gulvet, og en konstant og uforståelig strøm av skremmende gutturale lyder. Dette kommer aldri til å gå bra, tenkte jeg, mens jeg livredd stålsatte meg til få en stålstang rett i panna, og åpnet døren. Takk for alt, alle. Hvil i fred.

 

Det ble helt stille. Var mørkt, så bare to rødglødende øyne som stirret på meg og konturene av flerrende tenner fra en frådende munn. Vet ikke hvor jeg hentet motet fra, men våget meg litt nærmere, og da så jeg at det faktisk var et slags smil som møtte meg. Og de rødmussede øynene var fulle av tårer. Gledestårer og sjokktårer. Vil anta mest det siste.

 

Hun svarte ja!

Vi kan nå fortsette denne vandringen vi hadde startet på. Vi skal reise oss og vi skal reise oss sammen! <3

 

 

 

Vil du?

Mange som mister, mister også hverandre. Det er til og med vanlig. Jeg vil ikke miste deg. Jeg vil ikke stå igjen. Sliten, liten, redd og alene. Jeg vil være sammen. Med deg. For alltid.

 

Jeg vil bygge en framtid. Et håp. Et liv. Jeg vil gjenreise ruinene av alt som ble ødelagt. Bombet sønder og sammen for tre måneder siden. Jeg vil fly. Bort. Sammen med deg.

 

Du har vært så god med Datter. Lært henne å strikke, sy, bake kaker. Lært henne verdien av trash-TV. Du har handlet jenteting sammen med henne. Pratet om mens og alt annet som skjer der inne. Holdt styr på klærne hennes. Trøstet henne talløse kvelder og netter. Ledd med henne. Vært streng med henne. Blitt glad i henne. Jeg vet det er gjensidig. Du kan aldri bli hennes mamma, men du var den beste bonus hun kunne få.

 

Du har også inkludert Sønner. Gledet deg sammen med meg de gangene de har æret faren sin med besøk. Snakket med dem. Lagd mat for dem. Ledd med dem. Grått med og for dem. Gjort alt for at de skulle være trygge. Det har ikke vært lett. Slike ting er aldri lett, men du har prøvd og du har fått det til. Jeg vet de setter pris på deg.

 

I dag har du bursdag. 32 år. Jeg vet det er en tung dag. 3. juli er ennå ikke blitt gammel. Likevel må livet feires. Ditt. Det er viktig. Å fylle det med innhold. Glede. Vi gjør så godt vi kan. Hele tiden. Vi klarer det ikke alltid, men vi prøver. Fra vi står opp til vi går og legger oss. Det har vært mørkt i noe som føles som en evighet nå. Jeg håper vi klarer å tenne lyset igjen og at det aldri mer vil slukne.

 

Chriistine, vil du gifte deg med meg?

 

Jeg vet at jeg kanskje ikke er Guds gave til menneskeheten, men jeg er meg, på godt og vondt. Du vet hvem jeg er. Du vet hva du får. Jeg har ingen hemmeligheter igjen. Ingen flere lik i skapet. Jeg er 42 år. Har levd. Lenge. Bryr meg ikke om naboens plen. Det er gresset på min egen som er viktig. Som må klippes. Som må pleies og konstant renskes for løvetann, men min plen er den grønneste, fineste og beste plenen jeg noen gang kunne ønske meg. Jeg har kjøpt gjødsel, men skal bli flinkere til å bruke det. Det lover jeg.

 

Hvis du svarer ja, og det aner jeg faktisk ikke om du gjør, så ønsker jeg ikke noe stort bryllup. Jeg ønsker et lite, tett og nært bryllup. Det er ikke størrelsen på festen som setter verdien av et ekteskap, men innholdet i hjertene.

 

Akkurat nå ligger du og sover. Du vet jeg skal gratulere deg med dagen på bloggen, men dette hadde du aldri i verden ventet deg da vi la oss i går kveld. Det er jeg helt sikker på. Dette er min bursdagsgave til deg. Det er byttelapp på ringen. Håper du ikke bruker den.

 

Even when we’re ghosts!

 

Ble det ja eller nei? Les hva hun svarte  HER

 

 

Verdens beste hvitløksdressing! Vol. 2

Alfa Omega. Et nå nedlagt, men en gang sagnomsust spisested i Alta. Der var jeg kjøkkensjef i hele ni år. Fra jeg var 24 år tror jeg. Utviklet absolutt alle oppskriftene selv. Med hodet. Med tungen. Og med hjertet. Så aldri i en eneste kokebok. Ikke et matprogram på TV. Søkte ikke inspirasjon noe sted. Jeg hadde så mye i meg. Jeg boblet nesten over. Skrev fire menyer i året uten problem. Det var så lett. Det var en syk tid!

Nå, på mine eldre dager, ser jeg verdien av å åpne øynene og se utover. Ikke nødvendigvis fordi jeg har behov for det, men fordi det er forbannet artig. Det finnes så mye godt i verden! Så mye jeg ikke har smakt. Så mye jeg ikke kan. Så mye jeg ikke vet. Nå har jeg kulinarisk kunnskap, erfaring og ballast til å ta alt dette gode inn over meg på en helt annen måte enn før. Gjør ingenting hvis noen er flinkere enn meg til ett eller annet. Det hatet jeg før. Jeg skulle være best, og det var jeg jo, i alle fall i mitt eget hode.

 

Alfa Omegas legendariske hvitløksdressing. Som alt annet jeg har skapt er det enkelt, klare smaker og alle som vil får det til. Denne oppskriften utviklet jeg til en av mine signatursalater “Lykken for meg”, (kommer på en senere blogg), og til signaturretten av dem alle “Ole Mattis Hætta”(jada, kommer den også ;)) og definerte meg vel etter hvert som kjøkkensjef. Tror jeg på et tidspunkt ble kaldt for “Hvitløkskongen” her i Alta. Var vel ikke alltid like positivt ment, men vi solgte, fy F som vi solgte!

 

Hvitløksdressing som på Alfa i mine glansdager

(Denne dressingen glefser etter deg hvis du snur ryggen til…)

 

– 50 gram kinesisk hvitløk, uten spire

– 3 egg

– 1,5  ts salt/pepper

– 1/4 glass grov Idun sennep

– 1/2-1 ss grønn jalapeños

– 3 cl sitronjus

– 3-4 stilker persille

– 2 dl vann

– 1 l solsikkeolje

– Kjør alt bortsett fra olje på foodprocessor mens du henter vannet. Spe med ca. ½ l olje. Deretter alt vannet. Spe med resten av oljen. Ferdig, kom og tørk!

Denne dressingen er god til både varme og kalde retter. Helt nydelig til biffmiddagen f. eks. eller til røkt torsk.

 

Tips! For en helt fantastisk AIOLI reduserer du bare vannmengden. Enkelt, ikke sant?

 

Hvordan det gikk på foredraget? Helt KONGE! Var faktisk ikke nervøs i det hele tatt. Det var tross alt de som hadde invitert meg til å snakke, ikke jeg som hadde tigget om å få prate om meg selv. Dessuten, innrømmer det glatt, gir det ikke så rent lite selvtillit å ligge på den bloggtoppen, hehe.

Følte jeg fikk med meg det jeg skulle og det jeg glemte å si var det jo ingen som visste noe om. Fikk forespørsel om flere foredrag og det er jo alltid et godt tegn.

I morgen er det Oslo, fredag God Morgen Norge. Gleder meg 🙂

Vi smattes!

 

Verden beste hvitløksdressing Vol. 1 finner du HER

 

25% av Hoftepluss AS

Før nye kapitler kan begynne må de gamle avsluttes på en skikkelig måte. Selv om vi til slutt valgte å gå hver vår vei, så har vi så mange unger sammen, både i himmel og på jord, at vi er avhengig av god samhandling så lenge vi lever. Å få barn er en livslang jobb og det finnes ingen oppsigelsestid. Den jobben tar jeg seriøst og et godt forhold til mor er en forutsetning for å lykkes i jobben som far.

Selv om jeg hele tiden har vært primus motor og kreativ kraft i Hoftepluss AS, så har også du en stor del av æren for at bedriften har blitt til og at den har blitt det den er i dag. Med stødig hånd og klokt hode har du sørget for at det administrative hele veien har gått riktig for seg. Der har du gjort en formidabel innsats, og for den vil jeg takke deg!

Derfor ønsker jeg nå, med hele Norge som vitner, å tilby deg, helt vederlagsfritt og uten noen form for reservasjoner, 25% av alle aksjene jeg eier i Hoftepluss AS. Det er ingen gullgruve, har aldri tatt ut en krone i utbytte, men man vet jo aldri. Skulle det noensinne bli noe penger til overs, så er 25% dine. Det har du fortjent!

For meg er dette riktig å gjøre og noe jeg har tenkt på lenge. Det letter på en måte en bør fra mine skuldre og føler at jeg nå kan fortsette til nye kapitler av livet med “ren” samvittighet. Ønsker deg alt godt!

Så snakkes vi på jobb på mandag 🙂

Hvem er denne Kokkejævel, egentlig? (Uten “ulovlig” ord)

Foto: Frikant
Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???,  men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.

Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.

 

Foto: Kjærest

 

Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.

 

Foto: Altaposten (Tror jeg)

Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.

 

Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.

 

Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.

 

Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første filmen jeg lagde sammen med Frikant.  Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER

 

Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.

Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.

Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.

 

Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.

Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.

 

Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.

 

Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.

 

25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.

 

Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden,  at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende.  Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.

 

Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.

Jeg er Kokkejævel. På både godt og vondt.

Hvem er denne Kokkejævel, egentlig? (Med “ulovlig” ord)

Foto: Frikant

Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???,  men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.

Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.

 

Foto: Kjærest

 

Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.

 

Foto: Altaposten (Tror jeg)

Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.

 

Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.

 

Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.

 

Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første reklamefilen vi lagde.  Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER

 

Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.

Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.

Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.

 

Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.

Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.

 

Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.

 

Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.

 

25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.

 

Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden,  at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende.  Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.

 

Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.

Jeg er Kokkejævel. På både godt og vondt.

“Hei, det er fra TV2!”

Foto: Kjærest

Her står man i fred og en slags fordragelighet og hugger ved i et arrangert bilde, så ringer plutselig telefonen. “Hei, det er fra God Morgen Norge i TV2!”

 

Om jeg ville være med på fredags-sendingen? Nja, svarer jeg litt nølende, er ikke så glad i å stikke meg fram og dessuten spiser vi taco på fredager, så passer litt dårlig. Ikke liker jeg å fly noe særlig heller, får så sinnsykt med luft i magen av trykkabinen. Er det ikke noen andre topp-bloggere dere heller kan spørre?

Neida, svarte jo selvfølgelig ja, tvert! Dro ikke på det en gang. Dette er jo bare kjempeartig! Eneste betingelsen var at Datter også kunne være med, for det syns hun sikkert hadde vært stas. Og det sa de ja til.

Så torsdags morgen reiser Datter og jeg til Oslo, og fredags morgen mellom 08:00 og 08:30 er det bare å benke seg foran skjermen for å få med dere Kokkejævel på sin første gjesteopptreden på nasjonalt fjernsyn! Skal ikke lage noe mat, denne gangen, men bare snakke litt. Om livet, om maten, om bloggen, om jobben, om ungene. Både de som fortsatt vandrer på jorden og de to som gikk i forveien.

Telefonen ringer igjen. Må visst bare droppe den kaffen. “Hei, det er fra Norgesglasset i NRK P1!”  Om jeg ville være med på sendingen deres denne uken og om vi kunne gjøre opptak på torsdag? Vet du, svarte jeg som jo sant var, da er jeg faktisk på vei til TV2, men jeg er tilbake allerede på fredag. Vi ble enig og intervju på søndag. Artig!

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har satt i gang med denne bloggen, som har truffet så mange, men en ting er i alle fall helt sikkert, og det er at uansett hva som skjer så er det utrolig moro at hvis jeg plutselig skulle “bli” noe, så har dere vært med meg helt fra jeg lå og kravlet i søla under ruinene av et liv og gispet etter luft. Det er det som betyr noe for meg. Det er på grunn av dere at de ringer. Jeg bare skriver, men det er det mange som gjør. Takk for at dere leser. Følger meg. I oppturer og nedturer. I tykt og tynt .

Tusen takk!

 

 

 

 

Foredraget

Herregud som jeg hadde gruet meg! Sto og øvde hjemme i går kveld foran Kjærest, for at jeg i alle fall skulle framstå som litt profesjonell i dag. Tok i tillegg en siste gjennomgang før jeg dro på jobb i morges, og satt og gruet meg og telte ned til timen som ubønnhørlig nærmet seg som et sultent rovdyr.

 

10:15 skulle det skje. Bare en time igjen. Fikk mer og mer vondt i magen. Kjærest kom nedover for å berolige meg, som om jeg var en liten unge. Det hjalp litt. Hun sa jeg var flink og at det kom til å gå så fint så. Kjempeflink er du, dette klarer du. Du er så flink så. Klokka blir ti og vi skal til å gå da hun tilfeldigvis sjekker mailen med programmet. “Du, det står at du ikke skal på før andre oktober, i dag er det jo bare den første”.

NEI! 24 timer til å grue seg på.

 

Jeg er håpløs!

Hadde skaffet vikar for meg å greier. Er jo grisedyrt dette! Ja ja, får dra hjem og klippe plenen i alle fall. Har jo ikke noe bedre å gjøre.

 

Vi smattes!

Kommet for å bli!

Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg ikke hadde peiling i det hele tatt da jeg satte meg ned kl. 17:10 torsdag 13. september og postet mitt aller første blogginnlegg, Vær hilset, Norge!.

 

Da jeg våknet dagen etter lå jeg på 5. plass. Dagen etter hadde jeg kravlet meg opp på 2. plass. Da jeg sto opp den tredje dag, som en annen Jesus,  hadde jeg faktisk klatret helt opp til 1. plass. Vilt og fantastisk artig! Siden har jeg holdt meg i toppen. I dag var det min tredje eller fjerde førsteplass. Aldri vært under topp 5. En helt ukjent kokk fra kuldens og mørkets rike! Ikke med på et eneste TV-program. Ingen podcaster. Ikke radio. Ikke Youtube.  Ingenting! Annet enn ordet. Mitt eget. Det holdt for Norge.

 

Har alltid vært glad i å skrive, helt siden jeg var bare ungen og ga ut diktsamling som hele familien fikk i julegave. Ble aldri noen stor poet, men har brukt FB mye, for en stadig økende leserskare, i mange år, men har vel i det siste følt at jeg hørte hjemme på en større plattform. Dessuten trengte jeg nok en slags virkelighetsflukt. Noe annet å tenke på. Fokusere på. Det fikk jeg og det har vært godt. Veldig godt.

 

Jeg skriver ikke dette for å skryte. Og da, litt for å skryte, for det er jo unektelig litt artig at jeg har bitt meg fast i toppen, uke etter uke. Tipper mange så på meg som et blaff. Et slags “one hit wonder”. Tror til og med mange håpet at jeg bare var det. Sannelig jeg sier Eder, jeg har kommet for å bli og jeg blir lenge!

Det er sikkert helt uhørt å poste et bilde av topplisten med seg selv på toppen, men gjett hva, jeg bryr meg ikke. Alle som blogger drømmer jo om å komme dit. Alle vil bli lest av så mange som mulig. Jeg kom og jeg blir ikke borte! Kan jo selvfølgelig ikke ligge helt i toppen, hele tiden. Det har jeg verken tid eller kapasitet til, men tror jeg har noe å tilby i lang, lang tid framover.

 

Takk for at dere leser meg. Takk for at dere finner mening og glede i en halvgammel ukjent mannlig blogger som deler av sitt liv på godt og vondt. Som gir dere sine aller beste oppskrifter. Som tar dere fram og tilbake fra bardomsminner til framtidshåp. Som tør å skrive om livet slik det faktisk leves. Når det leves. For de fleste av oss.

Ha en fantastisk dag!