Den siste dagen

Jeg husker jeg gledet meg på en måte. Hver eneste gang. Få en slags avslutning. Fullføre det umenneskelig maratonet av sjokk, sorg, savn og fortvilelse som uken fra bortfall til bisettelse er. Komme i mål på en måte. Selv om det ikke er noen som jubler når du snubler deg over målstreken. Selv er det så vidt du er i live, men du puster fortsatt. Du klarte det, men du vinner ingenting. Absolutt ingenting.

 

I dag går tankene mine til Oslo domkirke og de tre jentene som sitter på første rad. De har også kommet seg gjennom denne uken. Jeg vet hvor slitne de er. Jeg har sittet der selv, på første rad, 12 år gammel. Framtiden virker uovervinnelig. Håpløs. Svart og meningsløs. Et helt liv, det eneste vi har, uten pappa. Det er tøft for en unge.

 

Vit at hele landet bryr oss. Vi har brydd oss hele tiden. I dag tenner vi et lys for dere og for ham. Det kommer til å gå fint.

 

Alt godt.

 

 

 

 

Når du ødelegger dagen for alle rundt deg…

Hadde avtalt at jeg skulle kjøre henne til skolen i dag. Første skoledag etter juleferien og siste hele dagen hun er hos oss. Det er ikke voldsomt langt å gå, ca 15 minutter i oppoverbakke, men av og til er det godt å bli kjørt i varm bil. Dessuten er det litt koselig. Litt sånn far, datter greie.

 

Jeg sto ikke opp før halv sju. Hadde egentlig god tid. Skulle gjøre meg ferdig med varetellingen i dag og trengte ikke være på jobb før jeg hadde kjørt henne. Drakk litt pulvekaffe og leste litt nettaviser og enkelte blogger. Må jo holde meg litt oppdatert. Vekte henne ikke før kvart over sju. Tungt å stå opp den første dagen etter ferien. Hun lå helt til halv åtte.

 

Hun spurte om hun rakk å dusje. Jada, svarte jeg, vi trenger ikke kjøre før kvart over åtte, men du må være rask da. Hun gikk inn i dusjen. Hørte at hun sang. En fin morgen. Trøtt, men god stemning. Lagde meg enda en pulvekaffe og skulle akkurat til å smøre skolemat til henne da telefonen ringte.

 

“Hei, er det noen som er syk? Det er jo ikke folk her.” Å nei! Hadde glemt at det faktisk var jeg som hadde åpningsvakta i dag! Den starter klokka seks og nå var klokka kvart på åtte. Jeg kommer!

 

Sprang ned trappa og dundret på badedøra. Du må gå likevel, jeg må på jobb!!!! “Hæ?” Jeg må kjøre på jobb, du må gå selv, og du må være rask!

 

Med tungt hjerte åpnet jeg døra til soverommet. Kjærest sov tungt og hadde ikke fått med seg noe av den intense dramatikken som utspant seg like utenfor døra. Jeg må på jobb, jeg har vakt likevel!

 

“Hææ?” Jeg må kjøre på jobb, har tatt feil av dagene og Datter står i dusjen med vått hår og klokka er snart åtte. Mat er ikke ordnet og bilen er full av snø. Ha en fin dag, kjære! Ha det!

 

Noe i den duren. Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet da jeg dro. Det som skulle bli en fin morgen for både Datter, Kjærest og meg selv ble plutselig, pga. min vet ikke hva, forvandlet til inferno av stress og dårlig stemning. For en start på et nytt semester!

 

Og ikke nok med det. Takket være meg ble det naturligvis ekstra stress for den arme stakkaren som kom på jobb og ingenting var klargjort uten at han visste noe som helst. Han tok det med fatning, og det gikk jo bra, men det er ikke noe artig å påføre andre unødvendig stress, i alle fall ikke så tidlig på dagen, for noe som kunne vært unngått hvis man selv hadde fulgt litt med.

 

 

Men Kjærest leverer, igjen!

 

Om å være et forbilde

Man kan si hva man vil, og det blir sannelig også gjort, om både meg selv og andre på denne plattformen, men det er ikke tvil om at vi som blir lest av så mange hver eneste dag har en formidlingsmakt som er få andre forunt. Det å kunne sette dagsorden for flere titalls tusen mennesker om temaer som opptar deg er absolutt en velsignelse, men det hviler også et stort ansvar over våre ytringer. Det er lett å tråkke feil. I alle fall når det er fem millioner forskjellige grenser. Om akkurat det samme temaet.

 

Jeg er heldigvis blitt en voksen mann. Livet har lært meg at sannheten sjelden finnes på ytterpunktene. Den finnes ikke i midten heller. Sannheten oppleves rett og slett forskjellig for oss alle. Det som er riktig for meg kan være riv ruskende galt for deg, men begge hevder vi rett. Uten at noen av oss nødvendigvis tar feil.

 

Jeg har vært et forbilde siden 1981. Da ble Lillesøster født. Jeg var ikke rollen bevisst, ikke i det hele tatt, men et forbilde, en hun så opp til, var jeg like fullt. I 1997 ble min første av seks sønner født. Da ble jeg et forbilde på heltid. Ikke alltid et like godt forbilde, sett i ettertid langt der i fra, men jeg var rollen min bevisst og gjorde så godt jeg kunne med de forutsetninger jeg hadde. Det gjør jeg fortsatt.

 

Et dårlig forbilde, hva nå enn det måtte være, er også et forbilde. Det å se andre feile kan være den beste måten å lære på. Jeg har feilet mye, gjør det fortsatt, og kommer nok til å fortsette med det til jeg dør. Jeg prøver imidlertid å lære av mine feil. Rette dem opp. Ikke alltid jeg får det til, men jeg prøver. Noen ganger ser jeg ikke en gang at jeg har tråkket feil. Da er det vanskelig å rette opp noe som helst. Andre ganger gjør jeg noe som jeg mener er riktig, men andre mener jeg feiler. Da må jeg reflektere over situasjonen. Det finnes alltid noen som mener du har feilet. Ikke alltid det nødvendigvis stemmer, men det kan være greit å se seg i speilet for å sjekke likevel. Skader i alle fall ikke.

 

Det er en veldig tung dag for meg i dag. Har mange slike dager av ulike årsaker. Noe skyldes meg selv, noe skyldes andre mennesker. Slik det ofte gjør. For meg har det vært viktig å skrive så åpent som jeg kan om disse dagene, for på den måten fortelle verden at også vi som i utgangspunktet framstår vellykkede, glade og suksessfulle har akkurat de samme problemene som alle andre. Vi er alle støpt i samme form, men har blitt tildelt, eller tatt, ulike roller her på jorden. Jeg fikk denne rollen. Og jeg bruker den aktivt.

 

Jeg håper og tror at jeg med min åpenhet om livets skyggesider, men også alle de vakre soldagene, bidrar til at andre kan kjenne seg igjen og kanskje åpne seg opp slik at, om ikke verden, så i alle fall deres egen verden, blir en litt lysere sted å leve i. Det å tørre være seg selv fullt ut, samtidig som man naturligvis må ta hensyn til omgivelsene rundt seg.

 

Vi kan ikke bare nyte og realisere oss selv. I alle fall ikke på andres bekostning. Vi skal bry oss. Vi skal ta vare på. Uten at vi nødvendigvis duller oss inn i et teppe av medynk og medlidenhet for alle som faller utenfor. Hvor dette utenfor enn måtte være. Det er heller ikke av det gode. Vi står alle utenfor. For noen. Og slik må det være.

 

Jeg er ingen klok mann. Har alltid drømt om å være det, men er det altså ikke. Jeg er ikke det grann bedre enn deg. Det eneste som skiller meg fra de fleste av dere er at jeg har evnen til å formulere setninger der andre bare tenker tanken. Jeg er veldig gald for den gaven. Er den svært bevisst, men det gjør ikke meg til noe bedre enn deg av den grunn. Det gjør meg ikke til noe verre heller, og det er viktig for meg å presisere. Det er dette jeg kan og jeg tør si det høyt. Jeg er også veldig flink til å lage mat. Det tør jeg også si høyt. Ellers er jeg egentlig ikke flink i noe som helst. Det tør jeg også si høyt. Er forresten også ganske god på systemer og organisering. Ser helheten der andre kanskje bare ser et kaos, men bortsett fra det har jeg ikke fryktelig mye å slå i bordet med. Og det er egentlig helt greit.

 

Jeg ser fram til et nytt år. Dere har blitt litt kjent med meg i året som har gått. Vet litt hvordan jeg tenker. Vet litt hva jeg har opplevd. Ikke alt, men nok til at det bildet dere har dannet dere av meg stemmer sånn noen lunde. Både dere som liker meg og dere som ikke kan fordra meg. Begge har grunner til deres valg og jeg kjenner, og forstår, dem alle. Jeg er i alle fall meg selv. På godt og på vondt. Jeg later ikke som. Holder ingen bak lyset. Lyver ikke. Har jeg aldri gjort. Prøver ikke å framstå som verken en bedre eller verre utgave av meg selv. Jeg er meg og har ingenting annet å tilby. Til noen.

Alt godt!

 

 

 

 

Kokkejævel is going down, (again)!

Dette bildet er et fjernt minne fra i fjor sommer. Øyeblikket jeg endelig kom meg under 100 kg for første gang på over 15 år. Prosessen startet siste påskedag 2016. Da veide jeg 120,5 kg. Det er fryktelig mye for en mann på 183 cm, selv for en som har såkalt “kraftig beinbygdning”. Kiloene hadde kommet gradvis. Ca ett i året. Ingen krise det ene året, men på ti år blir det 10 kg. På 20 år osv.

 

Der og da bestemte jeg meg for å ta grep. De kan si hva de vil de som forteller oss at vi skal være stolt av den kroppen vi har, men det er ikke sunt å være overvektig. Tungt er det også. Vanskelig å gå opp trapper. Eller ned trapper for den saks skyld. Knærne verker når du bøyer deg, noe du forresten prøver å unngå, for det er tungt å komme seg opp igjen.

 

Jeg visste hva som måtte til for å klare det. Matematikken er skremmende enkel, nemlig å spise mindre kalorier enn kroppen bruker. Slanking var uaktuelt, for det kom jeg ikke til å klare. Det er en grunn til at man blir så stor, men jeg kunne kutte ut enkelte varegrupper. Jeg valgte å kutte ut sukker og hvetemel. Ellers spiste jeg akkurat like mye som før.

 

Det hadde ingen umiddelbar effekt, men gradvis så jeg vekta krype nedover. Enkelte måneder bare 100 gram, andre så mye som et halvt kg, men nedover gikk det. Helt til i fjor sommer.

 

Det starta gradvis. Begynte å spise brød igjen i stedet for knekkebrød. Pizza, som jeg hadde holdt meg unna var nå ikke lenger forbudt. “Litt må man jo få lov til å unne seg”. Etter hvert ble det bakt rundstykker. Først grove, siden saftige, lyse og fine. Godteri, kaker og snacks holdt jeg meg fortsatt unna, men potetmos er jo så godt. Bare litt til.

 

Kjente at vekta, like gradvis som den hadde blitt borte, nå var på vei tilbake, men jeg hadde fortsatt kontroll. Fortsatt klarte jeg å moderere meg. I alle fall til en viss grad. Bare mat, ingen kaker og sukker i ren form, men varsellampene blinket. Alarmen var gått.

 

Alt raknet i sommer. Alkoholforbruket gikk opp. Matinntaket like så. Grensene var borte. Jeg brydde meg ikke lenger. Spiste kaker når jeg var i bursdager og slikt. Bakte til og med kaker hjemme til bloggen og spiste dem opp etterpå. Vafler er vel det eneste “tabu” jeg ennå ikke har spist siden påsken 2016, men ellers har vel det meste gått ned på høykant  det siste halve året.

 

Desember har vært en eneste lang frotsefest. Jeg har spist akkurat det jeg har villet, når jeg har villet. Har til og med spist peanøtter og jeg liker det ikke en gang! I begynnelsen hadde jeg dårlig samvittighet, men den ble til slutt helt fraværende. Hele forsvarverket var brutt sammen og jeg sto helt forsvarsløs tilbake.

 

I morges veide jeg over 112,7 kg. Det er ikke 120,5, men hvis jeg ikke tar grep nå er jeg tilbake til start i løpet av året. Dit vil jeg ikke!

 

Fra og med i dag, og med hele landet som vitner, kutter jeg herved ut alt som heter tilsatt sukker og alt som finnes av snacks! Det gir meg ingen glede i det hele tatt. Kroppen trenger det ikke, den blir bare stor og tung av det. Jeg skal fortsatt spise godt, men jeg skal moderere meg. Holde meg til en porsjon. Den skal kunne være stor, men den skal være i entall!

 

Jeg vet det virker. Har gjort det med stort hell før. 2020 er året jeg skal under 100 kg igjen! For helse, trivsel og velvære. Det er tungt å være stor og jeg vil ikke være det lenger!

 

 

Så kommer man hjem fra jobb…

Jeg hadde egentlig tenkt å bare la dere være i fred helt til i morgen tidlig, men dette jeg bare vise dere! Kommer kjørende hjem til jobb, og aner en slags fred og i alle fall ingen fare. Det første jeg ser er en rød løper på trappa…

 

Og et spisebord som er dekket til fest

 

Og ballonger og nyttårsvimpler i vinduet.

 

Et eller annet nyttårsfestlig som henger tvers over stua og norske flagg på juletreet. Vi snakka om det i går. Jeg sa det hadde vært fint med flagg. Aldri hatt det før. I dag fikk jeg det…

 

Sofabordet nydelig dekorert.

 

Huset er tomt. Ingen hjemme. Bare energien etter to jenter som av en eller annen merkelig grunn er veldig glad i meg og gjør alt dette for å glede meg. For det er derfor de gjør det. For å overraske meg. Gjøre meg glad. Jeg kan kjenne latteren deres ennå sitte i rommet. Gleden over å få gjøre dette sitter igjen i hele stua.

 

Tenk at jeg skulle bli så heldig! Det er slett ingen selvfølge at Datter og Kjærest skulle gå så godt over ens. At de skulle utvikle et forhold så fylt med både kjærlighet, ikke bare overfor meg, men også over hverandre. Det er kanskje det som gjør meg aller mest glad. At de finner glede i hverandre. På ordentlig.

 

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene alt dere gjør for meg hele tiden, men jeg elsker dere begge to <3

Endelig er det over!

Så sitter man her da, den aller siste morgenen av et år som for bare noen få måneder siden gikk fullstendig til helvete. Alt var et eneste svart teppe av sorg, fortvilelse og utmattelse. Framtiden fantes ikke lenger. Den var død. Bokstavelig talt. Det eneste lyspunktet som fantes var det ene sekundet da man endelig falt i søvn på kvelden. Så fikk man ro i noen timer før man våknet. Og alt startet på nytt igjen.

 

Normalt bruker jeg å skrive en tekst som oppsummerer året, men denne gangen orker jeg ikke det. I alle fall ikke i dag. Vil egentlig bare raskest mulig inn i et nytt år. Starte på nytt på en måte. Legge alt av sorg, savn og elendighet bak meg og bare leve. Ha det bra. Slik er dessverre ikke verden lagd. Fortiden vil alltid være med oss uansett hvor mange ganger vi nullstiller oss. Det er vel i grunnen like greit. Skal vonde minner viskes ut må også de gode bli borte. Da står vi ribbet tilbake. Et kjedelig og tomt liv.

 

2019 har endret meg. Selv om jeg av alle ting har blitt blogger, så har jeg blitt merkbart mindre selvsentrert. Tusenvis av historier og glimt som dere har skrevet til meg fra deres egne liv har vært en liten øyeåpner for meg. Man klarer ikke ta inn over seg all verdens sorg og elendighet, men når man får små, personlige glimt fra andres liv så føler man på det på en annen måte enn hvis man leser om det i avisen. Jeg vil takke dere for de glimtene dere har vist meg og jeg ønsker dere alt godt. Måtte 2020 være vakker med dere!

 

2020 ja. Faktisk et helt nytt tiår. Forrige gang det skjedde var jeg 32 år. Like gammel som Kjærest er nå. Neste gang det skjer er jeg passert femti. Jeg har absolutt ingen planer om å spå om framtiden, for om du hadde sagt til meg for ti år siden at jeg skulle sitte her med to bedrifter, en populær blogg og snart en bok utgitt på et stort forlag, så hadde jeg bare ledd og bedt deg ta det litt roligere med alkoholen. For ikke å snakke om hvis du hadde sagt at jeg skulle sitte i en annen leilighet med Kjærest og enda en gravstein på kirkegården. Det hadde vært direkte ondsinnet og jeg hadde bedt deg om å gå.

 

Livet er rart. Mitt eneste ønske for det neste året er at jeg ikke må plante foran tre steiner. Ikke fordi jeg ikke liker å plante, jeg er glad i blomster, men fordi jeg ikke tror jeg kommer til å klare det. Det kommer til å bli for mye. Det er jeg faktisk veldig redd for, men tenker ikke på det, men tenker på det hele tiden.

 

Datter er hos oss i dag og skal gå inn i det nye året sammen med oss. Jeg er veldig glad for at Datter finnes. Uten henne vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Hun betyr enormt mye både for min selvfølelse  og livsglede, og definerer meg som både mann og menneske. Hun fyller livet med en mening som bare et barn kan klare. Hun ble skapt i sorg og savn for tolv år siden og nå opplever hun det samme selv. Jeg prøver å ta godt vare på Datter, men tror hun betyr mer for meg enn jeg gjør for henne. Hun vet det bare ikke selv. Jeg var like gammel som henne da Pappa gikk bort. Jeg overlevde. Jeg hadde ikke overlevd hvis hun skulle forsvinne.

 

Nyttårsaften er ikke bare tiden for ettertanke, selvmedlidenhet og sutring, men også dagen for fest! Svigermor med både voksne barn og yngre barn kommer i kveld. Det blir veldig koselig. Den ferske kalkunen skal straks i ovnen og Datter og Lillesøster skal bake kake til dessert. Vi spiser klokken 21:00. Presis.

 

Nei, årets siste dag betyr også varetelling. Nå drar jeg noen timer ned på jobb og starter arbeidet, men jeg tar det aller meste i morgen. Bedre å jobbe mye i morgen enn i dag og jeg er glad jeg har det valget.

 

Jeg vil med dette ønske dere oppriktig, og av hele mitt hjerte, et riktig godt nytt år! Jeg vil takke dere for at dere orker å følge meg, støtte meg, diskutere med meg og dele deres egne sorger og gleder med meg. Det setter jeg ufattelig stor pris på! Jeg vet at mange av dere virkelig ønsker meg, Kjærest og Datter alt det beste, men dere skal vite at det er gjensidig. I et vanskelig år har dere betydd veldig mye mer enn dere aner. Uten støtten fra dere hadde 2019 blitt nesten uutholdelig. Tusen takk!

 

Godt nytt år, alle!

 

 

 

 

 

 

“Unnskyld, i dag e æ faktisk edru”

Møtte han i banken i morges. Han så godt ut. Jeg skulle sette inn forrige ukes omsetning. Jeg vet ikke hva han skulle. Han beklaget igjen for å ha stjålet det fenalåret før jul. Det er helt i orden, svarer jeg. Godt nytt år!

Vi har fenalårene i en egen disk utenfor hoveddisken. Han hadde sett seg ut et saftig et og stukket det under den slitte jakka. Noen andre kunder tipset meg. Jeg gikk etter han. Fant han på en benk inne på senteret. “Jeg satte det tilbake. Mista det i gulvet, ombestemte meg og satte det tilbake” sa han. Jeg trodde han. Ville tro han. Selv om jeg så at han satt på en litt rar måte.

 

Gikk tilbake. Kundene som tipset sa at historien ikke stemte. Han hadde stukket låret under jakka og gått. Helvete, tenkte jeg. Faen! Jeg snudde og gikk bort til benken igjen. Han var selvfølgelig borte. Gikk til utgangen og så han tilfeldigvis gå mot Rema på andre siden av veien. Jeg satte opp farten og nådde han igjen. Motet meg litt opp, for vet aldri hva som kan skje i slike situasjoner. Jeg har opplevd det aller meste.

 

Takk skal du ha, sa jeg og strakk ut hånden. Han tok fram låret fra jakka umiddelbart og beklaget. Sa han var sulten. Vurderte et øyeblikk å gi han låret i julegave, men slo det fra meg. Hvis man er sulten i Norge trenger man ikke stjele et fenalår til 759 kroner. Så bløt er jeg ikke.

 

Gikk “seirende” tilbake til min egen rikdom og satte låret tilbake på plass. Solgte det bare minutter etterpå. 759 kroner i mitt favør. 0 til han.

 

To uker etter, i dag, møtte jeg altså samme mann i banken, av alle steder. “Unnskyld for at jeg tok det låret. Var virkelig ikke meningen. I dag er jeg endatil edru.” Jeg smilte til han, tror jeg. Er selv i dasshumør for tiden, men sa at det gikk helt greit og ønsket han et godt nytt år. Håper det ikke hørtes ut som en fornærmelse, for det var virkelig ikke ment slik. Håper av hele mitt hjerte at han får et bedre år til neste år. At han ikke trenger å stikke fenalår, og gudene vet hva annet, under jakka for å skape seg noen minutter med kulinarisk nytelse og mening i en hverdag som neppe er enkel.

 

Vet du hva? Neste gang jeg ser han skal jeg faktisk gi han et fenalår! Han gjorde en feil og har beklaget seg til meg to ganger. For en tid tilbake fikk jeg litt penger av dere. Da jeg selv lå nede med brukket rygg. 759 kroner av disse bruker jeg på et fenalår til en mann som jeg er helt sikker på kommer til å sette enormt pris på det. Håper ingen reagerer negativt.

 

En fentastisk aften ønskes!

En verdig vinner!

Det er aldri spesielt stas å “tape”, var jo selv nominert både som årets nordlending og årets finnmarking, men når vinneren er så til de grader soleklar gjør det meg heller ingenting. Da er det bare en ting å gjøre, bøye seg i støvet og gratulere med velfortjent seier.

 

Skal innrømme at jeg aldri så på “Stjernekamp”, men da jeg for noen dager siden “oppdaget”  Bilal  og så han framføre “Nordnorsk julesalme” med en innlevelse som kan ta pusten fra selv den tøffeste finnmarking, og måtte se den igjen og igjen og igjen, så tenkte jeg at Bilal er Finnmark! Bilab representerer med den fantastiske stemmen sin alt vi ønsker å være og hvordan vi ønsker å framstille oss og vår egen landsdel: Var, myk og vakker, men også mektig, kraftig og farlig.

 

Alt dette klarer Bilal å formidle når han synger. Dessuten er han en trivelig fyr som liker å handle bagetter hos meg. Folk som handler bagetter hos meg liker jeg av instinkt. 😉

 

Nei, gratulerer Bilal som årets finnmarking. Smykk deg med tittelen med stolthet. Jeg skal være forsiktig med å gratulere på vegne av hele Finnmark, men tror du er et forbilde for oss alle.

 

Honnør!

Mitt aller første blogginnlegg

12.09.19 kl. 17:10 postet jeg mitt aller første blogginnlegg.  Ville gjøre Sønn stolt og bli litt sånn “kul” blogger. Hadde ikke i min villeste fantasi drømt om at det skulle ta sånn av. Kul blogger ble jeg riktignok aldri, men tror jeg traff en nerve hos veldig mange, både på godt og på vondt, som har holdt meg helt i toppen hver eneste dag i snart fire måneder.

 

Hele tiden har jeg prøvd å være personlig uten å være for privat. Har ønsket å dele det som har skjedd og det som jeg har vært opptatt av uten å utlevere verken meg selv eller de rundt meg. Tror jeg stort sett har lyktes med det. De rundt meg føler seg i alle fall ikke utlevert. Irritert kanskje, siden jeg har brukt så mye tid på dette, men aldri utlevert. Det er jeg stolt over, for det er lett å tråkke over grensen når jeg skriver så personlig som jeg gjør.

 

Har registrert at enkelte som så på meg som et friskt pust i starten nå mener jeg har blitt til dårlig ånde, men tror det ofte er slik mange mennesker er. Vi heier folk til topps, men blir de værende der for lenge gleder vi oss minst like mye hvis vi ser dem falle. Slik er det og det bryr jeg meg ikke det minste om, men det er en interessant observasjon.

 

Skal ikke skrive så mye nå, må jo på jobb, men kommer til å bruke resten av 2019 til litt mimring og tilbakeblikk. Oppsummere året, for det har vært et voldsomt år. Et forferdelig år som jeg gleder meg vilt til å legge bak meg, men også et år som har sådd optimisme og framtidstro på en måte som jeg ikke i min villeste fantasi så for meg da jeg slo opp øynene 1. januar 2019.

 

Med ønske om en god dag og en vakker avslutning på årets siste dager!

(PS! Illustrasjonsbildet, mitt “terningkast seks”, er tre dager gammelt, men var ikke like artig å bruke dagens liste, for der er jeg “bare” på 2. plass 😉 )

 

Les mitt aller første blogginnlegg HER

Julemagi fra virkeligheten

På mange måter ble årets tredje siste dag en av årets aller beste. I alle fall hvis man legger alt grums jeg aldri skriver noe om til side, og det må man jo gjøre hvis ikke virkeligheten skal innhente deg. Sånn er det å være voksen.

 

Dagen startet som den som regel gjør, jeg sto opp. Skrev en blogg om fersk kalkun. Det er alltid artig å skrive om kalkun, for det er så mange som lager verdens beste, saftigste og deiligste kalkun, og man skal jammen ikke komme her å fortelle at ting kanskje kunne vært enda bedre hvis man gjorde ditt eller datt. Det er litt festlig. Skriver alltid minst ett kalkuninnlegg i året. Litt moro må jo jeg også få ha det.

 

Dro en liten tur på jobb, men ble bare noen timer, for i dag var det nemlig den store bingodagen! Kjærest har styrt med bingohjul, blokker, bingotusjer, premier og all tingen, og vi inviterte storfamilien til bingo, kahoot og julekakedag.

 

Skikkelige greier!

 

Kjærest leder med stø hånd bingohjulet. Bror og jeg sitter i sofaen og koser oss ironisk.

 

Etterpå dro vi alle sammen ned til fjæra, fire minutter unna, og grillet en meget enkel middag: Pølser med brød og karbonader som hamburger. Været var midt og fint, regnet faktisk bitte litt, men det er en gapahuk dere nede med benker så ingen problem.

 

Ungene koste seg med å lage snømann og en god gammeldags snøballkrig ble satt i gang. Faktisk lenge siden jeg har sett unger leke på samme måte som vi gjorde da jeg var barn. Utrolig deilig å se. Legger man forholdene til rette så er livet mer enn skjermer og dataspill.

 

Rett og slett en utrolig deilig dag. Lenge siden omtrent en hel dag har vært fylt med positivitet og glede. Julemagien er slett ikke borte selv om man er voksen, den åpenbarer seg bare annerledes enn da man var barn. Man må dessuten skape magien selv.

 

Akkurat nå styres det på kjøkkenet. Datter og Kjærest steller i stand en liten kulinarisk avslutning på kvelden. Lune rundstykker med eggerøre og litt påleggerester fra jula. Hørte også noen rykter om en fotmassasje etter at Datter har lagt seg. Jeg har det egentlig ganske bra og er snart klar til å ta fatt på et helt nytt år, med alt det måtte medføre av utfordringer, men den tid, den sorg. Først kvelds!

 

Ha en fortsatt magisk jul!