Jeg hadde fire sønner. Plutselig en morgen var det bare tre igjen. Tomheten og mørket var ikke til å holde ut. Helt til du kom og lyste opp verden på en måte som bare unger av ditt slag kan gjøre.
Jeg vet du ikke ønsker jeg skal skrive så mye om deg lenger, og det respekterer jeg selvsagt, men på bursdagen er det ingen bønn. Da blir gratulasjoner på bloggen!
Du feirer dagen i Hellas, og jeg vet at du veldig gjerne skulle hatt din elskede far sammen med deg. For ikke å snakke om de to småtrollene i Tollevika som er så glade i deg. Det er så fint å se dere sammen. Du er så flink med dem, så snill!
I går skrev jeg på siden min på FB, sitat: “Egentlig tar jeg ikke i mot kontanter, men når det kommer ei lita jente som har tømt sparegrisen sin for kronestykker for å kjøpe bobate/boblete hos meg, ja da tar jeg i mot pengene hennes og trekker mitt eget kort” sitat slutt,
noe jeg trodde var en koselig liten historie, nemlig at en jente hadde tømt sparegrisen sin i sommervarmen for å kjøpe bobate hos meg.
Prisen for en ferdig bobate er 69 kroner. Hun hadde ikke bankkort, men 69 kronestykker. Til tross for at jeg ikke har kontantkasse her i “eventyrbutikken”, så tok jeg selvsagt i mot alle kronestykkene hennes og betalte bobaen med mitt eget bankkort.
Denne lille historien skapte både sinne og skuffelse blant mange i kommentarfeltet. Engasjementet var voldsomt. Det ble (selvfølgelig) snakket om å boikotte denne skurkekokken fra Alta som en straff. Ikke bare økonomisk, men det skulle aldri mer leses et eneste ord fra ham igjen.
Årsaken til sinnet var altså at jeg ikke har kontantkasse. Altså at jeg som hovedregel kun mottar betaling via kort eller vipps. Dette fungerer aldeles utmerket i det daglige da absolutt alle med en bankkonto også har fått utlevert et bankkort. De fleste unger som er gamle nok til å komme hit uten foreldrene sine har også bankkort, og har de det ikke så får de selvsagt betalt likevel. Da gjør vi det slik at de gir pengene til meg, så trekker jeg mitt eget kort. Enkelt og veldig greit.
At voksne folk med et bankkort i lommeboka står her og insisterer på å betale med kontanter har jeg aldri opplevd, men det jeg imidlertid har opplevd et par ganger, er at noen har hatt helt tom konto, men noen kroner i kontanter. Da gjør jeg det samme som med unger uten bankkort, nemlig tar i mot pengene og trekker mitt eget kort.
Du kan si mye godt om mine førsteklasses varer, men ingen av dem er vel direkte livsviktige for å overleve. Jeg er tvert imot en liten nisjebutikk som etterstreber et utvalg som det ikke finnes maken til i hele kongeriket. Hvis noen ønsker å boikotte en slik butikk til fordel for store kjeder standardisert utvalg og styrtrike eiere, så må de nesten få lov til det.
Jeg ser på FB-gruppa, JA til kontanter, at de ofte skriker om boikott mot små, enkeltstående butikker som har som hovedregel at de kun mottar betaling via bank og vipps. Lykkes de i sin “kamp”, så burde gruppa skifte navn: Ja til ENDA flere Kiwi-butikker!
PS! Ser også at det hevdes, igjen og igjen og igjen, at ingen kan nektes å betale med kontanter, men det stemmer faktisk ikke. Så lenge man ikke diskriminerer eller foretaket har en viss samfunnsmessig betydning, så er det ingen som kan kreve at et salg gjennomføres. Det er kanskje dårlig butikk, men ikke noe lovpålagt krav.
Vel, vel, folkens, ha en finfin lørdag, både med og uten kontanter!
IKKE kaster produkter som allerede er kjøpt, men faktisk selger seg fri før de kjøper inn produkter fra andre leverandører. Det hjelper INGEN i Ukraina om det må kastes hundrevis av tonn med mat.
Ja, dette var jo ikke så aller verst! Omsetningen mer enn doblet seg, fra 3 til over 6 millioner, fra 2021 til 2022. Stort mer enn det kan ikke en som bevisst, både fysisk og mentalt, i fjor trakk seg vekk fra “begivenhetenes sentrum” forvente.
Som dere ser er jeg en svært nøktern mann, og tok ikke ut heslig mye lønn. Nå skal det i rettferdighetens navn også sies at jeg heller ikke trengte å ta ut lønn, for jeg solgte jo mine to serveringsteder, Hoftepluss og FyFader, til en lokal cafe i fjor, så i praksis betalte jo de for både grøtsaltet og smøret mitt gjennom hele fjoråret.
Uansett er jeg utrolig takknemlig for at så mange av dere finner glede i min rare, lille butikk. Jeg har ennå 2,5 år igjen av leieavtalen her, og jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg ikke bare kommer til å klare meg gjennom den perioden, men også ønske å forlenge leiekontrakten når den tid kommer.
Takket være DERE! <3
For å “feire” det gode resultatet gir jeg dere 20% rabatt på ALT dere bestiller man-ons denne uka.
Det er faen intet mindre enn imponerende! Fem år etter første skoledag, bare to år forsinket, etter tre barnefødsler, ett bryllup og en gravferd, samt en kake- og dessertbok midt opp i alt, (for ikke å snakke om alt hun gjør for ungen med skjeggvekst…), kan hun i dag titulere seg som intet mindre enn ferdig utdannet barnehagelærer!
Bacheloren ble levert for to uker siden, men jobb har hun selvsagt sikret seg allerede, som pedagogisk leder i den barnehagen hun ønsket seg aller mest. Først 60% fram til sommerferien før hun starter for fullt til høsten. Heldige er de, både barn og voksne, som får Christine som leder på sin avdeling!
Det måtte jo skje til slutt. Eller IGJEN er vel mer riktig å si. Som liten, 3-4 år, ble jeg bitt i ansiktet av en dobbermann . Vår egen faktisk. Han beit ikke for å drepe, så slapp unna, fysisk i alle fall, med et arr under øyenbrynet. Noen år senere, tror jeg må ha vært 11-12 år, ble jeg virkelig angrepet. Den hunden, en golden retriever, hadde bare ETT må for øye, nemlig å drepe meg.
Jeg skulle på besøk til en kamerat. De bodde i et av disse husene med høy mur, slik som var vanlig før i tiden, og en trapp som gikk opp til første etasje. Takk Gud for den trappa! Da jeg var kommet halvveis opp trappa så jeg hunden komme rundt hjørnet på et skur de hadde, og flakset knurrende og bjeffende mot meg i en rasende fart.
Da hunden nærmet seg første trinn tok den sats, hoppet og beit meg over strupen. Heldigvis var det høst og jeg hadde en god, tjukk jakke på meg. Hunden mistet taket og beit meg i brystet, men møtte samme problem med jakka der. Han fikk enda ikke skikkelig tak og beit meg heller i magen. Der har jeg fortsatt tannmerker, men skikkelig tak fik han ikke før han beit seg fast i den venstre leggen.
Han beit og beit og beit. Hodet ristet fra side til side. Jeg holdt meg fast i gelenderet og sparket han i hodet gjentatte ganger for å få han til å slutte, men han bare beit seg enda hardere fast. Etter noe som virket som en evighet kom endelig storesøsteren til min kamerat ut og fikk til slutt, etter mye kamp, dratt han vekk og inn i huset. Jeg hadde et digert hull, omtrent på størrelse med en snusboks, i leggen. Vi leita lenge etter kjøttstykket som mangla, men vi fant det aldri. Hunden hadde bokstavelig talt spist meg.
***
Jeg ble ikke angrepet av en hund på Komsa i dag. Bildet er fra en skulderoperasjon i 2021. Møtte faktisk ingen hunder, verken med eller uten bånd. Jeg bare tuller litt med dere for å PRØVE å skape en bevissthet om det å slippe hunden løs i områder der man VET det ferdes mange mennesker. Komsatoppen er kanskje Altas mest populære rekreasjonsområde, både for voksne og barn, og da er det kanskje greit å være bevisst at de du møter på din vei kan bli fryktelig redd når hunden din, uansett hvor snill den enn måtte være, kommer løpende rett mot dem. Det kan til og med hende at disse redde menneskene reagerer på en måte som stresser opp hunden slik at DEN blir redd, og redde hunder kan i kampens hete finne på mye rart.
Jeg blir ikke sint på hundeeiere som slipper løs hundene sine lenger. Ser jo også at noen har fullstendig kustus på hunden, men de aller fleste har det ærlig talt ikke og må rope flere ganger for at hunden skal komme tilbake. Uavhengig av lovbestemt båndtvang, og om den er for dyrelivet eller for forskremte mennesker og barn, eller mindre hunder for den saks skyld, så håper jeg du kan tenke deg om en ekstra gang neste gang du slipper hunden din løs.
Jeg skjønner jo at hunder har behov for å springe, men kanskje man da heller kunne dratt til et sted der det ikke hver dag går hundrevis av mennesker opp og ned?
Første februar i år kunne jeg stolt fortelle dere at det hadde forsvunnet vekt tilsvarende 16 store spekepølser (8-9 kg) fra kroppen min siden første januar. Målet mitt var å (igjen) komme inn i den dressen jeg gifta meg i for to år siden, til min datter skulle konfirmeres 7. mai. For å komme inn i (den svært romslige) dressen måtte jeg komme meg fra 141 kg til 125 kg på 4 måneder. Med en så god start lå alt til rette for at jeg skulle klare dette med god margarin.
Slik skulle det ikke gå. Ikke en gang i nærheten. Da jeg veide meg i dag morges stoppa ikke vekta før på 147,1 kg. Nesten 150 kilo! Skulle jeg falle om, (noe som kan skje når tid som helst), så må de fader meg leie inn en kraftig hjullaster for å løfte meg opp på båra.
Årsakene/unnskyldningen er selvfølgelig mange. Vedvarende vondt stress, depresjon, bytte av antidepressiva, bla, bla, bla, blabla, bla, bla, men hovedårsaken er selvsagt et usedvanlig mye høyere kaloriinntak sammenlignet med kaloriforbruk. Dag etter dag etter dag. Etter dag.
Dro på Dressmann i går etter jobb. Måtte jo kjøpe meg ny dress. Fikk imidlertid ikke en gang kranglet på meg den aller største dressbuksa de hadde. Ikke passa jakkene heller. Måtte bestille på nett sa han. Kjortel.no ble anbefalt. Håper den kommer fram i tide. (Og at den passer!)
Slik er ståa. Skal ta meg litt sammen framover. Komme meg mer ut. De to siste månedene har jeg faktisk gått hjem fra jobb, men det har åpenbart ikke vært nok. Skal begynne å gå opp på Komsa et par-tre ganger i uka igjen. Det kommer til å hjelpe.
Litt. Det viktigste er dog å få kontroll over inntaket. Skape en balanse mellom nytelse og glede. Før dette går helt over styr, for stopper jeg ikke nå. Så dør jeg.
Dette høres kanskje umiddelbart litt rart ut for de aller fleste, men tenk på pinjekjerner (pesto). Det er jo helt nydelig til lam. Hva er “fetteren” til pinjekjerner? Jepp, du gjettet riktig, det er mandler. Hva er så marsipan laget av? Jadda, riktig igjen! Marsipan er laget av mandler, og da MÅ jo marsipanremulade være det helt perfekte tilbehør til påskalammet.
Marsipanremulade er også nydelig til fenalår (som på bildet) og pinnekjøtt
(Har du ikke tilgang til slik luksus så går det fint å bruke spekepølese av rein/vilt. Det finnes over hele landet. Fenalår kan også.)
• 1/2 ts grovmalt pepper
• Bland alt sammen mens du tenker “Herregud for en LATTERLIG idé!”
• Sett “remuladen” inn i kjøleskapet i en times tid
• Ta “remuladen” ut av kjøleskapet, rør rundt, smak på den og send meg en melding på hvilken sang som kommer ut av deg, for SYNGE, det kommer du garantert til å gjøre!
• Blir bare bedre og bedre på smak etter hvert som dagene går, men det er stor fare for at den ikke varer så lenge,, for denne kommer du til å drikke opp!
I går la jeg ut et bilde av Ole Jåssy, porselenshunden min som jeg kjøpte brukt i vinter, på Facebook. Eneste hund jeg tør å ta i etter at jeg bokstavelig talt nesten ble spist opp av en golden retriever da jeg var liten. Ole Jåssy fikk knekt både fram- og bakfoten i vinter da han sto vakt på butikktrappa. Jeg verken høre eller så noe, men trolig har noen kunder snublet i ham da de gikk ut, for beina lå ved siden av trappa, mens Ole Jåssy fortsatt satt vakt på toppen av trappa da jeg gikk ut for å hente ham. Ole Jåssy er en porselenshund, så jeg ble verken fryktelig trist eller sint.
Sint var det imidlertid mange andre som ble. Rasende faktisk. Jeg visste jo at jeg ikke akkurat er i Norgestoppen hva humor angår, men at den skulle være så dårlig at jeg skulle bli boikottet som en sørafrikansk appelsin under apartheid-regimet, det var litt overraskende. Selv for en som har blitt boikottet mange, mange, mange ganger før.
Jeg forstår (veldig godt) at man kan bli irritert, skuffet, sint og forbannet over ting man leser og ser, (ev. ikke ser…), men at man skal ha et så VOLDSOMT behov for å fortelle andre hva som er greit eller ikke å publisere, det forstår jeg faktisk ikke. Jeg sliter også med å forstå hva folk vil oppnå når de proklamerer med stor patos at de “aldri mer vil legge igjen en krone hos meg!”
Det er helt greit, du kan bruke pengene dine akkurat der du vil, men jeg kommer ikke til å få noe bedre humor av den grunn. Det kommer heller ikke til å gjøre meg mer kynisk, kjølig og kalkulert, slik som de aller, aller fleste andre butikkeiere er, og aldri mer legge ut saker og ting som som kan støter noen, (noe som for øvrig fan blir verre og verre å unngå), for det kommer jeg garantert til å gjøre.
Det betyr selvsagt ikke at jeg støter folk bevisst eller av vond vilje, men jeg verken kan eller vil forholde meg til at folk blir ville og gale over teite FB-poster der Ole Jåssy ligger i en søppelkontainer og spiller død. Jeg følger bare det rådet som jeg helt sikker på de damene som reagerte så sterkt i går har delt drøssevis av memes om på sin egen FB, nemlig det å tørre være seg selv…’
Jeg deler ikke slike memes, men jeg både tør være og vise meg selv. Av og til går jeg over den berømte “streken”, og da har jeg ingen problem med å legge meg paddeflat, men hvis du ikke en gang tåler en dårlig spøk om en porselenshund i en kontainer, så er neppe Kokkejævel, (meg altså), den rette personen å følge. Og det er helt greit altså.
PS! Ole Jåssy her det etter forholdene bra. Føttene var dessverre ikke til å redde, men han går jo helt ærlig ikke så mye uansett, så i praksis har det knapt noen betydning i det hele tatt.
Jeg var fryktelig mye alene på barneskolen. Bortsett fra den sosiale skammen, som var kanskje var langt vanskeligere å akseptere enn selve ensomheten, så gjorde det meg vel egentlig ikke så mye. Trivdes trivdes godt i eget selskap jeg. Vet ikke om det var fordi jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen for å komme meg gjennom barndommen på en relativt ok måte, eller fordi jeg rett og slett hadde et naturtalent i ensomhet.
Det er lenge siden barndommen. Bortsett fra et relativt sosialt “ungdomsopprør”, der jeg aktivt søkte både venner, verv og arrangementer, og tidvis også hadde stor glede av dem, så er jeg nå tilbake der jeg startet. Nesten helt alene.
Eller, alene blir vel egentlig et veldig feil ord, for jeg har selvsagt min lille familie. Tenk at en som meg, (ja jeg har tidvis lave tanker om meg selv), skulle bli velsignet med ikke mindre enn 8 barn, hvorav 6 av dem fortsatt puster. De to siste lykketrollene har endatil kommet til verden etter at jeg fylte 43 år. Til tross for alt, eller nettopp derfor, føler jeg meg uendelig heldig.
Som introvert, eller kanskje spesielt som kronisk deprimert, så er jeg helt håpløs på nettverksbygging. Selv om jeg de siste åra har blitt invitert på disse mange av disse hagefestene til forlagene i Oslo, så vurderer jeg det ikke en gang. Klarer ikke. Takker nei til tv-produksjoner, premierer, samarbeid, frokostmøter, etc., etc. Har mer enn nok. Med mitt lille liv.
Jeg streber altså ikke mot en himmel jeg ikke har vinger til å holde meg oppe i uten å falle. Livet lærte meg tidlig å ikke bare godta det, men også å sette pris på det. Livet mitt er kanskje bitte lite, men jeg setter uendelig stor pris på det likevel. Bare det å våkne til pludringen til jentungen ved siden av meg gir meg grunn god nok til å glede meg til å åpne øynene hver eneste dag. Det blir ikke akkurat verre av at jeg blir ønsket velkommen som en himmelsk konge hver dag når jeg kommer kommer hjem fra jobb. (En jobb jeg for øvrig også elsker). Smilene deres, konas, 8og mitt eget når jeg ser dem), betyr i grunn alt for meg
Jeg er fornøyd med livet mitt. Ikke alt er perfekt altså. (Det skal fader meg gudene vite…) Utfordringene står der i kø, hver eneste dag, men min enorme kjærlighet til mine barn, min kone, og, ikke minst, at de faktisk (som regel) gjengjelder denne uforbeholdne kjærligheten, gir meg alt jeg trenger for å finne både glede og mening i livet.
