“Det er ingen store klumper på bildene”

Var på MR av det hodet mitt klokka 11. Vært der før med ryggen og da er det mye verre, for man er så mye lenger inne i tunellen. Nå lå jeg jo faktisk og dingla med beina på utsiden. Dessuten fikk jeg en maske tredd nedover hodet og den hadde et slags speilsystem på seg som gjorde at jeg faktisk så ut. Genialt!

Litt trange klær jeg sånn passe halvfordøyd måtte presse meg inni

 

Kom på at det jo er både sexy og deilig med trange klær, så da ble alt mye lettere

 

Radiografen sa at han ikke så noe stort og skummelt på bildene. Da måtte jo jeg, optimisten spørre om han så noe lite og skummelt da. Det kunne han ikke svare på, men vi får se til uka hva røntgenlegen finner ut., Satser på det beste. Uansett glad jeg dro og, ikke minst, fikk time så fort.

 

En magnetisk aften ønskes dere alle!

Jeg sto nede på jobb i morges og tok oppgjøret da telefonen plutselig ringte

Det kom veldig overraskende på og jeg hadde overhodet ikke ventet den telefonen i dag. Jeg visste jo den ville komme en dag, men ikke riktig så fort. Likevel ble jeg glad, herregud, nå skjer det liksom!

 

Så ble jeg redd. Gikk ikke dette alt for fort?

 

“Hei, det er fra radiografisk avdeling… (et eller annet)” Hørte ikke slutten av setningen. Trodde først det var en radiokanal som ville intervjue Tett mann, 43, Med Nesten All Verdens Plager, men forsto relativt raskt at det handlet om MR av hodet mitt.

 

Så bra! Da blir det MR, (eller er det CT?) (husker aldri forskjellen) (kunne googlet, men skal jo hvile mest mulig, he he 😉 ) av hjernen kl. 11:00 i dag, under et døgn siden jeg var hos legen. De tar det i alle fall alvorlig, så kan jeg naturligvis tolke også akkurat det både positivt og negativt.

 

Så får vi se. Går vel over helgen før man får resultatet. Håper i alle fall det. Hvis bildet er proppfull av helt åpenbare cyster så regner jeg med at han, for jeg vet det er en mann, ikke beskyld meg for å være sexistisk, sier i fra umiddelbart. Jeg foretrekker å vente til over helgen for å si det på den måten…

 

Nei, Kjærest har fortsatt ikke født. Hun ligger nede og sover i sengen for andre natt på rad. Jeg er så glad på hennes vegne! Hun har det ikke helt enkelt nå, men hun er ekstremt tapper. Heldigvis ble alt veldig mye bedre med Somac, men det er fortsatt fryktelig, fryktelig trangt der inne og det er egentlig bare en ting nå som hjelper skikkelig, og det er en vellykket fødsel.

 

Akkurat i dette øyeblikk kommer hun ut av soverommet faktisk. Det er i underetasjen og jeg hører hun går inn på do. Vi lukker aldri døren når det er nummer en. Jeg elsker henne helt vilt. Sier god morgen til henne. Får et eller annet uforståelig babbel tilbake. Jeg spør om alt står bra til, for høres ut som hun må spy, men hun sier hun bare er trøtt. Så lukkes soveromsdøren, hører det knirker i sengen, (eller rammemadrassen da, finnes jo faen ikke senger lenger) før det blir helt stille igjen. Tipper hun sover allerede om et minutt.

 

Der ble klokka ti og det er ikke morgen lenger. Normalt spiser jeg lunsj klokka ti, så ingen kan ta meg på å blogge nå selv om jeg skrev i går kveld at I morgen tidlig kommer jeg ikke til å blogge. Det er ikke morgen lenger, det er langt på dag.

 

Det “lyner” voldsomt der oppe og jeg skal ta det med ro i hele dag. Kommer bare til å stikke innom jobb for å “vise ansikt”. Viktig at kapteinen tross alt holder seg på beina. Og det gjør jeg. Skal bare slappe litt av i helga bare. Det må da være lov.

 

Hva er forresten “å slappe av”? Betyr det at man ikke skal gjøre noe som helst? Det får jeg ikke til. Gir meg bare dårlig samvittighet. Har alt for mye som venter til at jeg kan bare gjøre ingenting. Kanskje “å slappe av” for meg betyr at jeg skal gjøre noe hele tiden, men trene meg på å ikke bekymre meg for alt jeg ikke rekker. For jeg rekker aldri alt uansett.

 

Skal ikke bli filosofisk. Det kler meg ikke. Etter MR/CT så skal jeg i møte med en hemmelig kvinne. Ikke utroskap altså, men en av de svært viktige tingene som jeg ikke skriver om. Veldig spent på det møtet og hva hun har å si. Og, kanskje aller mest, hva jeg sier til henne.

 

Så blir det basseng på tidlig ettermiddag en times tid før vi drar i bursdag til en sykt kul fyr som heter Leo. Tror han blir åtte år, men er ikke helt sikker. Superonkel med klisterhjerne der altså 😉

 

Uansett, håper dere alle får en riktig fin helg hvor enn dere er i landet og livet! Jeg leser alt dere skriver til meg og setter pris på alt, men en av mine tiltak til å “roe ned” er å ikke svare på absolutt alle meldinger. Dere må ikke tro at det er fordi jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg. Virkelig.

 

God helg!

Og god bedring til Kong Harald som opererer hjerteklaffen i dag!

 

 

 

 

 

 

I morgen tidlig kommer jeg ikke til å blogge

Det smeller i hodet mitt og det gir seg ikke. Lyden er høyst reel og ikke noe jeg “finner på” for å virke dramatisk, høste sympati eller generere klikk. Situasjonen er ikke, antar vi, kritisk og blir derfor ikke innlagt, men jeg prioriteres for CT av hjernen. Finner de noe må vi forholde oss til det. Finner de ikke noe er diagnosen helt åpenbar for oss alle. Ja, også meg, og jeg vet mye mer enn dere.

 

Jeg har en fantastisk fastlege forresten!

 

Kjærest er i bursdag hos en av sine gudsønner. 2 år blir Emil i dag. Gratulerer! Vet ikke hvordan, men jeg klarer faktisk, og heldigvis, å glede meg over at andre har det bra, vokser og blir store. Jeg er fullastet med feil og mangler, men akkurat det er en av mine aller sterkeste sider. Evnen til å oppriktig glede meg på andres vegne. Hvorfor ikke jeg er med på feiringen? Vel, er ikke spesielt fan av  foreldrene, venner av Kjærest. De dusjer lite og lukter faktisk stramt.  Klarer ikke det nå. Blir for mye.

 

Ja, det var en spøk!

 

Jeg tror ikke Kjærest kommer til å føde i kveld. Vet ikke hvorfor, men jeg tror ikke det. Vi ligger forresten sammen igjen og det er så deilig! I sengen altså. Hun har jo sovet sittende i sofaen i over en uke nå, men etter at hun fikk Somac hos legen så har hun faktisk klart å sove liggende sammen med den store kokken. Det er noe eget å ligge i samme seng. Trangere, men vi hører sammen. Også om natten.

 

Har akkurat snakket med Datter i telefonen. Det var en fin samtale. Jeg er veldig, veldig glad i Datter. Veldig!

 

Mens vi er inne på familie; både min mor og min sønn kommer på besøk om et par uker. Tre dager før termin. Ikke helt optimalt siden jeg kanskje er i en annen by og ser en annen sønn presse seg ut av et altfor lite hull, men koselig uansett. Jeg er veldig, veldig glad i Sønn og ser han så alt for sjelden. Er veldig glad i min mor også altså, men vi har liksom “alltid” bodd fra hverandre så blir litt annerledes.

 

Jeg mener ikke å lure dere med disse overskriftene mine. I alle fall ikke denne. Det kommer ingenting fra meg i morgen tidlig. Jeg må lære meg å bare ligge i sengen, kanskje høre litt på radio, og slappe helt av. Skal ikke på jobb før 07:45 i morgen og da trenger trenger jeg ikke stå opp klokka fem for “klekke” ut en tekst til allmenn forlystelse. Jeg elsker å skrever for og med dere, men jeg  bli flinkere til å prioritere søvn når jeg kan.

 

Jeg må hente meg inn. Et eller annet sted.

 

Jeg er ufattelig takknemlig for at dere finnes dere ute. Opprettelsen av denne bloggen tror jeg er noe av det aller lureste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg trenger dette. Dere “tapper” meg ikke. Dere GIR!

 

Fikk akkurat melding fra Kjærest nå. FØDSELEN ER I GANG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Nei da, hun er på vei hjem. Da avslutter jeg. Skal lage litt mat. Ikke “bloggmat”, men spise litt og se på Yellowstone, vår nye favorittserie.

Takk for at dere finnes! Virkelig.

 

 

 

 

Hjerneflimmer

Til slutt tok jeg opp telefonen og ringte legevakta. Hadde vært nødt til å legge meg ned flere ganger på sofaen i Spisesalen mens jeg var på jobb. Litt svimmel, men ikke voldsomt. Konstant susing i hodet og gjentatte “pulsarer” som strømmer gjennom hjernen flere ganger i minuttet. Gjør ikke vondt, men er ikke veldig behagelig heller. “Pulsarene” lager en slags rislelyd når de, på brøkdelen av et sekund, farer gjennom hodet. Hvis bomull fantes i gassform, så ville den kjentes slik ut.

 

Hadde opprinnelig “fri” i dag, jobbet bare fordi det hadde “oppstått en situasjon” og jeg måtte, brått og helt uten forvarsel, tre inn noen timer. Hadde egentlig tenkt å holde meg på kontoret resten av høstferien slik at alt er “klart” til nedkomsten av sønnen min. Jeg ønsker å gi han så mye fokus som jeg kan gi ham når han kommer, og da er det “en million” ting som må ordnes på kontoret først. Jeg vil nyte hvert eneste minutt han finnes i fall han også bare er på besøk.

 

Har hatt dette noen dager. Nevnt det for Kjærest, men har ikke ville overdramatisere det heller. Dette er hennes uker, ikke mine talløse plager. Jeg oppriktig hater meg selv for at jeg ikke akkurat nå har en kropp, og kanskje et sinn, som ikke evner å gi henne den hele og fulle oppmerksomheten som hun både trenger og fortjener disse siste intense dagene før han kommer.

 

Legevakta ba meg komme bortover. Sa det var rolig der. Det stemte. Ikke en sjel på venterommet. Kom fort inn til en sykepleier som tok noen prøver før jeg ble ført ut på venterommet for å vente på legen. Der ble jeg liggende. Etter en times venting i et tomt rom så reiste jeg meg opp og gikk der i fra. Ja, jeg forstår at det sikkert har skjedd langt viktigere ting enn en 43 år gammel mann med hjerneflommer, men det det må da for faen an å gi beskjed om det! “Beklager, men det har oppstått en situasjon her inne, (lunsj), og vi beklager ventetiden, men slik er det bare noen ganger på legevakta:” Hæ, har man ikke en gang tid til en slik beskjed?

 

Uansett, jeg er sykt barnslig og bare gikk. Fikk heller dø enn å fornedre meg på den måten. Hater å bli usynliggjort. Ikke finnes. Gikk derfra og håpet faktisk at det aller verste skulle skje. Bare fordi de skulle angre på prioriteringen og den ufattelig dårlige “servicen”.

 

Ringte heller fastlegen. Det viste seg at jeg allerede var oppsatt til  en time av helt andre årsaker i dag kl. 15:00, så tar opp det hjerneflimmeret i samme slengen.

 

Mest sannsynlig er det bare jeg som er i ferd med å få nok og hjernen min gir meg et så tydelig signal om det som den kan, men dette er så pass kraftig og økende at jeg vil få utelukket langt verre ting enn en utslitt 43-åring som beviselig ikke har rygg til veldig mange flere prøvelser.

 

Om Kjærest har født? Nei, tror jeg hadde skrevet om det i stedet for vri oppmerksomheten tilbake på meg selv. Eller ville jeg det? Er dette en avledningsmanøver? Er vi kanskje allerede på Sykehuset begge to?

 

Følg med i kveld!

I løpet av natten har det skjedd mirakler!

Det har vært et sinnsykt kjør gjennom hele natten. Det har vært de dyktigeste jordmødrene du kan tenke deg, men det har også vært folk som har tatt i mot som ikke har fortjent å jobbe med dette i det hele tatt. Det har vært smerter hinsides forståelse, men også gode legemidler som har dempet på de verste smertene; noen til og med tatt bort nesten alle sammen. Det har vært glede og sorg, lammende redsel og et forløsende skrik som man aldri trodde skulle komme.

 

I løpet av natten har det skjedd mirakler! 271.881 fødsler har, i føle Wikipedia, funnet sted kloden over. Det eneste mirakelet som har skjedd her hos oss er at Kjærest (endelig tok til vett i går og) gikk til legen og klagde sin nød over den nesten umenneskelige halsbrannen og spyingen hun har hatt hver natt i flere uker. Hun har vært livredd for å ta noe som har kunnet skade ungen, men i går gikk det ikke lenger. Hun fikk resept på noe som heter Somac og det hjalp! Hun har faktisk, for første gang på flere uker, sover omtrent hele natten.  Herregud så deilig!

 

Hun ligger faktisk og sover nå mens jeg tar meg en kaffe på jobb. Telefonen er konstant i lomma. Plutselig ringer hun. Jeg er faen meg klar!

 

 

 

 

Slimproppen har gått!

Nå er det i gang! Slik jeg forstått det er slimproppen det første som “ryker”. Siden kan alt skje. Det trenger ikke skje umiddelbart, men ofte skjer det rimelig raskt. Som regel i løpet av noen få dager. Hos mange allerede samme kveld…

 

Vet ikke mer akkurat nå. Oppdaterer dere før jeg legger meg. Før hvis vi må over fjellet. Ja, jeg er oppspilt. Går på nåler. Jeg vet at dette ikke er det samme som “vannet”, men likevel.

 

Faen, hadde glemt hvor spennende dette var!

Søk hjelp, sa dem!

I løpet av det siste året har ofte anonyme drager skrevet i kommentarfeltet mitt, når jeg har skrevet om tunge og vanskelige ting, at jeg var “psyk” og burde “søke hjelp”. De har forsøkt å latterliggjøre denne voksne mannen som så åpent har fortalt hvordan “livet går videre” når sorgen, og med den sympatien, har stilet og man står alene igjen med et liv som skal fylles med mening, innhold og kanskje til og med en slags framtid.

 

Sannheten er at jeg har søkt hjelp hele denne tiden dere så hånlig har hakket på meg og gitt meg kallenavn. Jeg har stått på venteliste i over et år. Jeg er, (dessverre) ikke suicidal, så slike så meg blir åpenbart, (heldigvis), ikke prioritert. Skal ikke sutre over det, men i går hadde jeg i alle fall første time. Det ble en lang time, men en god en. Jeg har faktisk ikke vært i så godt humør på mange, mange år som jeg var da jeg kom hjem etter den timen.

 

Selv om det er godt for meg å “snakke” med dere, så er det ikke alt jeg kan fortelle dere. Veldig mange av mine tyngste opplevelser og tanker må jeg holde for meg selv, både av hensyn til min egen selvrespekt, men også fordi opplevelsene ikke er mine alene. Det er ikke alt som burde deles, men det kan fortelles til en terapeut. Tror jeg snakket på inn- og utpust i halvannen time i går. Leppa går når jeg kan snakke om mitt favoritt-tema, nemlig meg selv 😉

 

Selv om jeg oppriktig mener at man “ikke kan sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom“, så kan det likevel være greit å få kartlagt hva du egentlig sliter med. Det er nemlig ikke alltid like lett å få øye på gjennom symptomer og lidelser som kanskje er mer “høyrøstede” og som tilsynelatende tar større plass.

 

I boden min er jeg veldig glad i knagger jeg kan henge ulikt utstyr fra meg slik at jeg fort kan finne det fram igjen når jeg trenger det. Akkurat nå er hodet mitt en bod med alt for lite knagger. Utstyret blir bare slengt inn på gulvet etter bruk og jeg må hele tiden lete etter det når jeg trenger det.

Jeg har kjøpt inn knaggene, men trenger litt hjelp til å få hengt alle opp på riktig plass. Det er ikke noe veldig stor jobb, men det er en viktig jobb. Jeg blir syk av rot, både i boden og i hodet.

 

Slik er det og jeg skriver denne teksten med hevet hode. Dette er en blogg om det virkelige livet, livet som leves mellom måltidene. I løpet av det siste året har jeg vært Norges desidert mest leste blogg. Jeg tror ikke det handler om utlevering, og i alle fall ikke om dyneløfting, men om at vi alle sitter bak hver vår fasade og sliter med vårt. Jeg tror det kan være sunt å åpne vinduet i fasaden og lufte litt. Jeg har åpnet døren. Det var riktig for meg.

 

Ønsker alle en psykt bra dag!

 

 

 

 

 

 

 

 

Sex på slutten av et svangerskap

Mange lurer sikkert på hvilke utfordringer man, bokstavelig talt, kan støte på og om hyppigheten går ned, eller kanskje opp. Jeg er en åpen og ærlig person, men slike spørsmål tenker jeg ingen har noe med. Det har ikke noe nytte for noen å vite.

 

Bloggen jeg skal skrive i kveld er av  like personlig karakter, men den føler jeg kanskje kan hjelpe mange. Slike ting kan jeg være åpen om, ikke sex og slikt. Det blir bare kleint.

Var ikke meningen å lure altså, men tror jeg er i ferd med å få humøret mitt tilbake og da blir det bare slik av og til 😉

 

Ønsker dere alle en sexy dag videre!

 

Om å våkne opp til noe vakkert

Oppvåkningen kan være rå og brutal for noen og en hver for oss. Sandpapiret river over øyeeplet hver eneste gang du blunker. Du angrer på at du så ferdig den filmen og i alle fall at du tok det siste glasset. Dårlig start på dagen rett og slett.

 

Da er det viktig å kunne ligge der i sengen og hvile øynene på noe skikkelig vakkert. Noe som med skjønnhet sakte skyller vekk sanden vekk fra øynene og fyller dem med dagslys, innhold og mening.

 

Hos oss oppnår vi dette med et bilde av meg som smiler lunt til oss. Jeg skjønner at de færreste av dere innehar en skjønnhet i en slik skala at man kan henge den på veggen, men kanskje noe fin kunst? Eller rett og slett finne et fint bilde av meg på bloggen eller på fb dere kan kopiere og få skrevet ut? Dere får lov. Såpass godhjertet må jeg kunne være.

 

Ønsker dere alle en vakker dag!