Vi avlyser bryllupet!

Da jeg fridde visste jeg at Kjærest var gravid. Har aldri ønsket et stort bryllup, ikke ønsket et bryllup i det hele tatt faktisk, så passet som kniv i slire at vi kunne kombinere bryllupet vårt med å døpe vår nye sjanse. Vårt siste håp. Det hadde vært så fint. Så romantisk. Så riktig.

 

Livet skjer! Det ble ikke slik vi planla, ikke en gang i nærheten, og det må vi bare ta konsekvensen av. Bryllupet 5. september 2020 avlyses egentlig ikke, men utsettes. 

Vi gir oss faen ikke!

Giftes skal vi og det skal kombineres med en barnedåp! Om jeg så må trilles ut av gamlehjemmet for å være med på fødselen, så skal vi få det til. Vi skal!

Vi fortsetter derfor planleggingen. Kjolen kjøpes inn. Bordkortene lages. Kaken avtales. Dåpskjolen strikkes ferdig. Da mangler vi bare et dåpsbarn, men det kommer. Vi får det til. Alt blir bra. Til slutt.

 

Enkelt og ekslusivt

Før prøvde jeg alltid å imponere hvis det var noe. Vise alt jeg kunne. Gjerne i en og samme rett, og i alle fall i løpet av en middag. Nå er alt blitt annerledes. Jeg er mye tryggere på meg selv. Vet inderlig godt hva jeg kan og hva som skal til. Av og til skal det nesten ingenting til. Hvis bare råvarene er gode nok. Det var de i går kveld.

 

MENY

Pannestekt dåhjort

Servert med mandelpotetmos med brunet smør, kokt brokkoli, enkel peppersaus med fem pepper og tyttebærrømme.

Helt enkelt, fanatstisk godt!

Da jeg kom hjem fra jobb på fredag hang det en pose på døra. Naboen hadde vært på dåhjortjakt i Sverige og tenkte vi kanskje ville ha et par ytrefileter til middag. Hva gir dere meg? Tusen takk!

 

Merkene under posen er Katta sitt prosjekt. Hun har funnet ut at hun skal ødelegge lakken fullstendig med å sitte og skrape med skarpe klør i stedet for å mjaue som normale katter når hun vil inn, slik at jeg må kjøpe ny dør til fem tusen kroner den dagen jeg selger. Elsker den katta!

 

Dåhjort, eller dådyr som vi kalte dyret før i tiden, finnes ikke naturlig i Norge, men finnes viltlevende flere steder i Sverige. Det antas at den ble innført rundt 1570 av kong Johan III. Siden ble det status for rikfolket å ha det rundt om i skogene sine for jaktbruk. Ja, Bambi var en dåhjort. I alle fall i boken. Kjør debatt!

 

Middagen.

Pannestekt dåhjort

Jeg skjærer av sener og kutter fileten i ca 1 cm tykke skiver. Steiker de i varm panne med godt smør på begge sider. Krydrer med salt og pepper. Steike de videre i ovnen ca to minutter. Hvile litt. Det var det. Supermørt, supergodt, men i likhet med reinkjøtt så smaker det lever hvis du steiker det for mye. Vær litt obs på det.

 

Mandelpotetmos med brunet smør

Lag potetmosen slik du pleier, men brun smøret nøttebrunt først. Det gir en helt vanvittig god smak til potetmosen. Jeg bruker 15-20% smør når jeg lager mos.

 

Enkel peppersaus

Kok inn steikepannen med 1 pakke kremfløte. Kok bort ca 25% av fløten. Smak til med kvernet fempepper eller bare vanlig pepper hvis det er det du har. Pisk inn en klatt smør like før servering. Da må det ikke koke. Smak til med salt hvis nødvendig. Enkelt og genialt!

Enkel tyttebærrømme

1 del seterrømme(Ja, det MÅ være seterrømme)

1 del tyttebærsyltetøy (helst rørte)

Bland sammen. Thats it!

 

Kokt/dampet brokkoli

Ikke kok for lenge vær så snill!

 

Vi hadde en utrolig trivelig kveld! Kjærest, Datter, Sønn og meg selv. Etter middag så vi Skal vi danse. Har aldri sett det før. Var faktisk litt artig. Nei, dette er ikke et hint!

 

Sånn, nok prat, nå skal jeg fortsette med boken før de dovendyrene av en familie jeg er velsignet med står opp. Håper dere får en fin søndag, alle sammen!

Stemningsrapport, en god en

Det er lørdag 2. november. Datterhelg. Vi har akkurat lagd milkshake, klassisk med jordbær og banan, med stavmikser i et ølkrus. Nå sitter hun og koser seg ved spisebordet, småsynger på et eller annet, mens jeg prøver å formulere noen velvalgte ord til den Store Kloke Boken.

 

Akkurat nå har vi det veldig godt. Fyr i ovnen for første gang i år. Katta ligger langflat og vasker den litt pjuskete pelsen sin. Må børste henne snart. Ser litt ut som hun har skabb. Katter er ekle både med og uten skabb.

 

Kjærest er på skolen. Selv om det er lørdag. Forbereder seg til eksamen som er om bare 12 dager. Hun er beintøff den dama! For bare noen dager siden sto hun  i dusjen og spylte vekk den røde fargen av en framtid det ikke ble noe av. En framtid vi hadde gledet oss intenst til. Nå må hun fokusere på eksamen. Er en del av en framtid det også. Vi må jo leve vi også. Vi som ble igjen på jorden.

 

Skal overraske henne med pannestekt dåhjort nå hun kommer hjem i kveld. Vi er velsignet med gode naboer og da jeg kom hjem i går ettermiddag hang det en ytrefilet på ytterdøra. I en pose altså. Han hadde ikke spikret opp fileten på døra. Da hadde jeg blitt litt nervøs. Nei da, han hadde vært på jakt i Sverige og ville dele med oss. For å glede oss vil jeg anta. Verden er full av godhet. Min verden er full av takknemlighet.

 

Er vi riktig heldig avsluttes kvelden med besøk av Sønn. Det vet vi aldri på forhånd. Plutselig står han bare her. Og vil ha mat. Sønners veier er uransakelige, men alltid hyggelig når våre veier krysses.

 

Skal ikke holde på dere så lenge. Ville bare dele en liten stemningsrapport fra Alta. En litt positiv en. Har skrevet i en så trist tone hele uken at det var deilig å endelig kunne skrive noe med godt hjerte.

 

Kos dere videre inn i helgen!

 

(Mens jeg sitter her og skriver får jeg faktisk melding fra Sønn. Han kommer halv sju. Det gledes!)

 

Første kapittel

Jeg har aldri skrevet en bok før, men jeg har lest en del. Fanges jeg ikke i løpet av det første kapitlet orker jeg faktisk ikke lese videre. Livet er for kort. Mulig boka er superbra fra kapittel to og ut, men det får jeg aldri vite. Da legger jeg den fra meg og leser noe annet. Eller ser på tv, lager noe mat, men det var ikke poenget.

 

I dag morges, mens de fleste av dere fortsatt lå og småputret under dynene deres og håpet ved Gud at partneren ikke hørte smellene, satt jeg oppe i stua, drakk min pulverkaffe og skrev første kapittel. De aller første ordene. Ordene som skal fange dere inn i den verden som jeg så gjerne ønsker å dele med dere. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Er utrolig spent hva redaktøren sier når hun leser det. Tuva, vær nådig med meg!

 

Føles godt å være i gang. Det første kapitlet har plaget meg i ukevis. Jeg vet jo at jeg kan skrive, men det er stor forskjell på korte bloggposter og kapitler mellom stive permer som folk tross alt betaler ganske mye penger for. Standarden er, eller burde i alle fall, være litt høyere. Eller kanskje ikke. Kanskje er det nettopp mitt korte, muntlige språk som skal til for at du skal kjøpe denne boken. Jeg er jo tross alt ikke Jo Nesbø. Jeg er meg, Kokkejævel. Kanskje det er godt nok?

 

Uansett, artig å være i gang! Nydelig vær i Alta i dag. Litt kaldt, ni blå, men jeg er varmere i kroppen enn i går. I går var jeg kald. Tvers gjennom. Helt til jeg la meg. Da sovnet jeg. Varmen kom akkurat i det øyeblikket da bevisstheten slapp taket. Da dagen glapp grepet og natten, den velsignede natten, tok over makten og skapte fred.

 

Har vært en tur nede på jobb allerede. Tatt dagsoppgjøret og snakka med brigaden. Alt ser bra ut. Vi er et velfungerende maskineri, så ingen problem for meg å ta fri resten av dagen vel vitende at kundene blir tatt vel så godt vare på som om jeg hadde vært der selv. Man kan aldri bli helt fornøyd på et kjøkken, da har du tapt, men jeg er velsignet med flinke ansatte. Det tror jeg kundene setter pris på. Jeg gjør det i alle fall.

 

Ønsker dere alle en strålende dag, uansett hvor i landet dere er. Jeg vet at livet er tøft for mange av dere og jeg håper inderlig at dere klarer å kjempe dere gjennom dagene på en så god måte som mulig. Ikke gi opp håpet! Plutselig løsner det og blir bedre. Om så for noen timer. Av og til er det bare det som skal til. Noen timer med varme. Da kan man holde ut dagevis med frost.

 

God lørdag!

 

 

 

 

 

Perfekt stekt juleribbe

HER viser jeg deg hvor enkelt du får til en perfekt stekt juleribbe med skikkelig sprø, knasende svor. Ikke flir av antrekket!

 

Dette ribbeinnlegget kommer jeg til å bygge videre på fram mot jul slik at du får masse gode tips til julemiddagen, både med tanke på tilbehør og tilberedning. Mye å glede seg til med andre ord 🙂

Vi smattes!

Jeg bruker ikke maske!

Grønn betyr fri og i dag er vaktlista markert med grønt på mitt navn. Vi jobber annen hver lørdag, året rundt, og da er det godt å tre dager fri de helgene vi ikke jobber. Ikke for det, jeg er her nede likevel. I dag skal jeg gjøre ferdig julemenyen. Julemeny er noe av de mest velsignet enkle menyer som er mulig å skrive, for her skal ikke kruttet på noen som helt måte finnes opp på nytt. Det skal være akkurat som i fjor, og året før og århundret før det igjen. Så minimalt med arbeid med andre ord, men det må gjøres uansett.

Skal også få endelig bekreftet hvor mye fersk, nordnorsk juleribbe vi får inn. Forhåndsbestilling vil, tradisjonen tro, bli lagt it på fb i løpet av helga. Så er dere i Alta forberedt på det.

 

Klokka 12 skal jeg til dobbeltime hos psykologen. Prate ut litt gørr. Har gledet meg i ukevis egentlig, men spesielt siden mandag. Ikke alt man kan prate med partner, venner eller familie om. Eller dere for den saks skyld. Man kan ikke skrive seg ut av alt. Av og til må det sies høyt. Til noen med taushetsplikt. Noen som egentlig ikke bryr seg. Som bare har det som jobb. Og har hørt det meste før.

 

Vi  drakk vin i går. Drikker egentlig aldri vin, i alle fall nesten aldri. Blir så rar i hodet. Virker som det skjer en slags kjemisk reaksjon oppe i hjernen og man begynner å se verden med litt andre øyne. Stemmen hører annerledes ut og etter hvert ler man kjempehøyt. Eller, ikke alltid man ler, kan faktisk også ha motsatt effekt og man blir kjempetrist og tårene renner i strie strømmer hvis man er så teit, og det er også en slags bieffekt, at man setter på Titanic. Den varer i tre timer.

 

Neida, drakk ikke så mye. I alle fall ikke jeg. Drikker som sagt nesten ikke rødvin. Våknet i morges med klare øyne og ro i kroppen. Klar for å ta fatt på resten av livet. Helgen skal brukes på bokprosjektet. Har frist til mandag med å få levert inn et førsteutkast, en grovskisse over hvordan jeg ser for meg denne boken. Burde få skrevet det første kapitlet. Starten. Samt en innholdsfortegnelse. En slags tråd. Om den blir rød tviler jeg sterkt på, men en tråd må man ha.

 

Skal ikke bare skrive bok i helgen! Datter kommer i ettermiddag og vi skal i middag til svigerfar. Han pleier å lage god mat, så det gleder jeg meg til. Dessuten er han en trivelig mann. På lørdag skal vi på halloweenfest med klassen. Datter sin altså. Det gleder jeg meg ikke like mye til, men slik er det å være far. Hun gleder seg og det er det som betyr noe til syvende og sist.

 

Alt kommer til å bli bra. Trenger bare litt tid. Så er jeg klar igjen. Det blir jeg alltid. Er ikke velsignet med alt for mange sterke sider, men på akkurat det punktet er jeg en mester. Kanskje en av de aller beste i landet. Skulle hatt diplom.

 

Med Ole Paus sin nydelige “Masken” ønsker jeg dere alle en helt fantastisk dag!

 

Masken

Har du kjent det selv noen gang

En tomhet i deg selv

Du kan aldri leve opp til de andre

Du må ta deg sammen

Ikke vis dem hvem du er

 

Har du sagt noe om deg selv

Som er mere løgn enn sant

Til de tror at alt er greit

Så de holder opp med å granske deg

Og plage deg med ord

 

Alt er helt fint

Jeg er helt fin og

trengte bare litt tid

Litt tid for meg selv

Men se på meg nå!

Jeg er helt oppriktig

Men ingen vet vel hva som kan skje

 

Har du sett deg selv noen gang

I speilet står et smil

Men alt i deg er knust

Du er hjelpeløs

Du vil bare bort

Ingen kan forstå

 

Har du drømt deg selv noen gang

At du er et annet sted

Der masken blir tatt bort

Og all angst blir til støv

Og så og for alltid er du hel

 

Alt er helt fint

Jeg er helt fin og

trengte bare litt tid

Litt tid for meg selv

Men se på meg nå!

Jeg er helt oppriktig

Men ingen vet vel hva som kan skje

 

Går du og venter på en dag

Når smerten viskes ut

Og du vet at det er løgn

Det de sier om deg

Men du gir blanke i alt

Som stenger deg

Og stemmene som henger etter deg

 

Alt er helt fint

Jeg er helt fin og

trengte bare litt tid

Litt tid for meg selv

Men se på meg nå!

Jeg er helt oppriktig

Men ingen vet vel hva som kan skje

        


    

 

 

 

 

Langdrag

Jeg bor i en lang by. Nå har den blitt helt mørk. Månen gjør riktignok så godt den kan, men har verken krefter eller mot til å gi oss det lyset vi trenger. Klokken er fire eller fem. Aner egentlig ikke. Kjører hjem fra jobb. Snøen gjør det litt lysere ute, men det iser på bilen og dugger når jeg puster. Jeg kan jo ikke la være å puste, men jeg prøver. Åpner vinduet, men da fryser jeg bare. Selv om jeg er stor.

 

Av og til skulle jeg ønske jeg var liten. Og trygg, selv om det var mørkt. Akkurat spist kvelds. Og mamma hadde kokt kakao. Sånn skikkelig, ikke bare varm o’boy. Tre brødskiver. Hjembakte. To med brunost og en med bringebærsyltetøy. Ikke smør, det har jeg aldri likt.

 

Og søndager. Alltid naturprogram på tv. Voldsomme vulkaner, noen øgler. Haier. David Attenborough. Men av og til var det fra Norge. Elg. Alltid vært kjedelig med elg. Gi meg heller en antilope. Eller en gnu. Stolt og stor. Og Robin Hood. Han i skogen. Har alltid elsket skogen, selv om jeg er lite der. Alt for lite.

 

Jeg bor i en lang by, men jeg ser den ikke. Ser bare billysene. Bortsett fra i kryss, for ingen blinker. Vi vet likevel hvor de skal, for vi er ikke bedre selv. Vi legger oss i feil fil og håper det ikke er kontroll. Det går som regel bra. Men ikke alltid.

 

Hjemme er det øl. Eller en symaskin. Eller en blogg. Noen prøvekjører en scooter. Iskaldt. Andre sovner mens de ser på tv. De aller fleste puster. Fortsatt. De har ikke noe annet valg. Ingen kan faktisk holde pusten uendelig på kommando.

 

Men snart er det jul.

Strikkepinner

Så slår man opp øynene. Alt som har skjedd er historie. Det eneste som betyr noe egentlig. Er ikke i går, men i dag. Og i morgen.

 

Likevel er det strikkepinner jeg tenker på når jeg går inn på badet. Skal ikke fortelle om dagen i går, det et egentlig ikke min historie å fortelle, men jeg tenker på strikkepinner. Uten garn.

 

Vi har virkelig kommet langt! Jeg kan sitte her og fortelle, helt åpent, hva som har skjedd. Nå var riktignok ikke strikkepinner, eller andre instrumenter, noe alternativ i vårt tilfelle, det bare skjedde, men likevel. Tenk hva de har måttet gjennomgå. Alle disse kvinnene opp gjennom historien. På skammen. På angsten. På frykten. For å dø. Jeg har ikke lest meg opp på emnet, dette er bare lette, om enn litt dystre, morgentanker, men det må jo ha vært mange som har dødd. Både på ekte. Og inni seg.

 

Brydde mennene seg? Hadde de forutsetninger for å forstå? Eller var dette kvinnenes bør å bære, helt alene? Det må i så fall ha vært en voldsom belastning. Man kan si mye om den oppfølgingen vi fikk i sommer, eller den totale mangelen om du vil, mer om det en annen gang, men nå står i alle fall alle parat til å hjelpe. Hvis det skulle være noe. Det er en stor trygghet. Vi står ikke alene. Eller, ikke vær så tøff, kvinnen står ikke alene. Mannen finnes det fortsatt ingenting for. Han er den litt irriterende tredjeparten som ingen helt vet hva de skal gjøre med, men det har vi kanskje bare godt av, vi som ikke brydde oss i hundrevis av år. It`s pay back time.

 

I dag er det Allehelgensaften. En minnedag i folketroen. Nå kler vi oss ut og spiser godteri. Vi har mistet noe på veien et sted. Selv om veldig mye har blitt bedre. Likevel er jeg veldig glad vi har kommet dit vi er i dag. Det er tross alt lettere å leve. For de fleste av oss. Hvis vi tenker oss om.

 

Ha en skrekkelig dag, kulinaster!

Øyeblikk

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg begynt å samle på øyeblikk. Disse bitte små glimtene av glede som gjør livet litt lettere. Til å holde ut. Som gjør at man finner en slags mening i det meningsløse, tross alt. Jeg er heldigvis velsignet med mange slike øyeblikk.

 

På bare et døgn har jeg rukket og bli veldig glad i dette bildet, dette øyeblikket. Dette glimtet av kjærlighet som bare smeltet seg rett inn i netthinnen min da jeg så det, og ble der. Det sier liksom alt. Kjærest tok det kvelden vi kom hjem fra sykehuset. På mandag. Dagen alt falt i stykker igjen. Jeg hadde akkurat sovnet. Hadde vært borte i bare et par minutter. Hun er fortsatt våken og legger armen sin rundt meg. Den som har mistet holder fast i det som er igjen. Meg.

 

Nå sitter jeg nede på jobb. Har et slags kontor her nede på lageret. Prøver å skrive vaktlister som varer helt til nyttår. Mange hensyn å ta. Søndagsåpent og nattåpent og svarte fredager, røde dager, ulike kampanjer og fandens oldemor. Inn i mellom slagene og lange dager skal de ansatte også ha litt fri. Sove kanskje. Skape sine egne øyeblikk. Styrke til å holde ut et år til.

 

Har skrevet tre uker med lister nå, samt noen av juledagene, men kjenner jeg sliter med å konsentrere meg. Finne mening i det jeg holder på med. Ble en bloggpause i stedet, og ja da, ser at dette innlegget nærmer seg farlig nær en “Kjære dagbok”, men på den annen side så er det jo nettopp det det er. Hver dag. Bryr meg egentlig ikke, men det burde jeg kanskje gjøre.

 

I ettermiddag skal tablettene tas. Dere som vet hva jeg snakker om, forstår. Dere andre trenger bare vite at det ikke blir en spesielt hyggelig ettermiddag, aller minst for Kjærest. Det er jo hun som bærer den tyngste børen, og akkurat denne må hun bære helt alene, men jeg skal støtte henne så godt jeg bare kan. Så pass til mann må man være. Så pass til mann er jeg. Skulle egentlig bare mangle!

 

Det går nok bra til slutt, men er litt tungt akkurat nå. Svinger jo veldig. Helt ekstremt faktisk. På fredag kommer Datter. Det er alltid et Øyeblikk. Da blir det lyst igjen. I alle fall litt lysere. Jeg gleder meg. Veldig.

 

Edit: Ser nå at det faktisk er jeg som holder rundt henne. Det gjør meg glad. Da prøver jeg faktisk å ta meg av henne, selv i søvne.

 

 

 

 

Wenche+Kokkejævel=Sant

Det er så deilig å kunne fortelle en gladnyhet etter de siste dagenes tragedie! Jeg er så glad for at jeg får disse mulighetene når livet egentlig er, unnskyld uttrykket, helt for jævlig. Derfor velger jeg å glede meg over disse glimt av sollys som tilfeldigvis sendes i min retning akkurat nå. Jeg er takknemlig for varmen som det gir. Jeg er privilegert! Og veldig bevisst at det neppe varer evig.

 

Jeg skal, jupp, tilbake til God Morgen Norge, og denne gangen får jeg den store ære av å lage mat, trolig en av mine signaturretter, med hele landets, for det er det hun er, Wenche. En stor, stor ære og jeg gleder meg veldig! Fredag 22 november, folkens!

 

Denne gangen blir Kjærest med. Vi tar oss en helg i Oslo samtidig. Bare være. Overnatte på hotell. Hvis man har råd burde man unne seg en natt inn i mellom på hotell. Gjerne i egen by. Da vi feiret vårt første vaklende år som kjærester tok vi inn på et hotell her i Alta. Vi var bare på rommet. Klart, vi hadde ikke vært sammen så lenge, så tiden gikk kan du si, men også for mer erfarne par tror jeg et slikt opphold kan være sunt. Hvem vet, kanskje tiden går fortere for dem også?

 

Uansett, vi reiser til Oslo for å, igjen, komme oss litt bort. Dra ut og spise. Vandre i kalde vintergater. Timevis på kjøpesenter for å finne julegaver. Joda, blir sikkert trivelig. På hotellrommet.

 

Ellers går det egentlig greit. Det som har skjedd har skjedd. Det er ikke tvil om at sommerens opplevelser har gjort meg sterkere. Bedre rustet til å takle alle andre av livets små og store tilbakeslag. Alt blir egentlig smått i forhold, og da er det litt enklere å distansere seg. Forsvarsverket fungerer. Soldatene er på plass. Rustningen er nysmidd.

 

I dag får vi endelig inn sild på butikken! Har prøvd i hele høst å få inn, men har ikke lyktes før nå. Har faktisk ikke spist sild siden jeg var liten. Mamma pleide å steike silda ute, for blir en intens lukt i huset og i alle klærne hvis man steiker den inne. Fantastisk godt med stekt småsild med en god klatt med seterrømme og kokte mandelpoteter. Gleder meg til middag!

 

Fikk sendt de reinhjertene i går. Det føltes godt og på helt riktig dag. Igjen skulle Norge vende seg i vår retning og sende oss hjerter. Da var det deilig å kunne pakke noen symbolske hjerter i en konvolutt og sende noen tilbake. Selv om det var dyrt! Herrefred portoen har endret seg siden sist jeg sendte noe med posten! 55 kroner, pluss 10 kroner for konvolutten, pr hjerte! Nesten dyrere enn selve innholdet, men var godt likevel. Når jeg fikk roet meg ned litt, hehe.

 

Ha en strålende dag, kulinaster!