Jeg er ikke sint, jeg er bent ut sagt forbanna! Neida, så ille er det ikke, men jeg forstår ikke hvorfor vi som kjemper en desperat kamp mot sukkeret ikke kan få de samme gode smakene i Tines utsøkte serie med Gomorgen-yoghurter. I absolutt alle de sukkerfrie variantene har de tilsatt en eller annen smak som fraviker fra originalen. Hva er egentlig poenget? Jordbær for eksempel. Originalen inneholder jordbær, mens den sukkerfrie også har fått tilsatt lime. Hvorfor? Den er ikke like god!
Min favoritt, den brune med hakkede nøtter, smaker også helt annerledes som sukkerfri variant. Der har de funnet ut at de helt fantastiske, og naturelle, nøttene skal erstattes med et slags grusomt nøttekrønsj. Det er ikke sukker i nøtter, hvorfor endre det i den sukkerfrie varianten?
Synes Tine synd i oss med stramme belter og derfor prøver å gi oss noe ekstra siden vi ikke får sukker? I så fall, slutt med det! Hvis dere hadde ment at alt det rare dere putter i de sukkerfrie variantene hadde vært spesielt vellykket, så hadde dere jo brukt det i originalene også. Kan dere ikke heller gjøre de sukkerfrie variantene mest mulig like de vi egentlig har lyst på? Det eneste dere oppnår er jo at vi bare kjøper den sukkerfrie varianten en gang og det var vel ikke meningen?
Nei, kjære bondeorganisasjoner, dette er ikke et angrep på lille Tine, men rett og slett bare en enkel oppfordring til å lage gode sukkerfrie varianter av Gomorgen-yoghurten. Jeg vet de kan, for originalene er nydelige.
Da jeg var liten, 9-10 år tror jeg, ble jeg, bokstavelig talt, spist på av en golden retriever. Han glefset i seg store stykker kjøtt fra foten min og jeg har ennå arr på brystet etter tennene når han hoppet opp og prøvde å bite meg over strupen. Han mislyktes med drapsforsøket og endte opp med leggen min. Jeg sparket han i hodet som besatt, men han bare fortsatte og fortsatte. Til slutt fikk eieren av hunden revet han løs med tvang, men han var helt fullstendig rabiat. Dette var familiehunden til bestekompisen min og jeg hadde kjent hunden siden den var en liten valp.
Slikt setter spor. Jeg er redd for hunder. Til og med de små. Kan ikke for det. Jeg vet at en puddel ikke kan drepe meg, men likevel sitter angsten fra det galskapsangrepet i barndommen fortsatt så hardt i at jeg kan bli helt lammet. Det oser sikkert frykt ut av hver en eneste pore og det har jeg hørt ikke er den lureste lukten å utsondre hvis du møter på en aggressiv hund.
Ironisk nok så elsker jeg hunder. På bildet ser dere Zico, hunden til svigerfar. Mitt favorittvesen i hele verden. Snillere hund finnes ikke og vi har blitt skikkelige bestiser. Det samme sier sikkert de eierne som ikke evner å forstå at det er båndtvang. “Han er så snill atte. Dessuten er han jo (nesten) lydig”
Det spiller faktisk ingen rolle! Jeg vet ikke om hunden er snill. Det ødelegger turen min. Da ungene var små ødela det turen deres da det plutselig dukket opp fremmede hunder med eierne kanskje både femti og flere hundre meter bak. Det er ikke lov! Er det virkelig så vanskelig å forstå? Hvorfor gjør dere dette i tettbygde strøk?
Jeg skrev et lite avsnitt om dette i en bloggpost i morges og har fått enormt med tilbakemeldinger fra folk. Dette er et stort problem for veldig mange. Om ikke alle er livredde så er det svært ubehagelig å vandre i fred og ingen fare og det plutselig dukker opp en løs hun rett foran deg. Det er ikke greit. Slutt med det!
Hold hunden din i bånd!
Til slutt vil jeg sende en stor takk til de aller, aller fleste hundeeiere som faktisk respekterer båndtvangen. Dere bryr dere! For det er faktisk bare et lite mindretall av hundeeiere som gir seg jamt faen, men det skal bare EN hund til for å ødelegge turen min. Resten av tiden går jeg rundt og er nervøs foran hver bakketopp og hver en sving. Selv om jeg er 116,4 kg og egentlig bare kan sette meg på puddelen så er den død.
Jeg slutter aldri å undre meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg har varig svekkede sjelsevner, men fordi det alltid er et nytt prosjekt på gang. Som regel et overraskende et. Jeg forstår vattnisser til jul og luer, våtter og lester i gave, men å hekle 17. mai-duker i slutten av mai? Den så jeg ikke komme! Fin duk da. Passer fint på bordet OM ET ÅR!
Les mer på Kjærest sin Instagram hvis du er like klin kokos 😉
Mens hun satt i sola i singlett eller hva det heter og heklet 17.mai-duker gjorde jeg det eneste riktige og presset meg inn i ullgenseren og tok med meg mine 116,4 kg og jogget i raskt tempo opp på Komsatoppen. Med raskt mener jeg hvis jeg hadde vært en kjempeskilpadde. Sannheten er vel heller at jeg slæbde mine ben efter mig, men jeg kom meg opp til slutt. Tok den lengste løypa og brukte 45 minutter opp. Deilig på en slags suicedal måte. Ned kom jeg meg også, men det er lettere. Ruller bare.
Og mens jeg har oppmerksomheten din: Hold den jævla hunden din i bånd! Det er båndtvang hele året i tettbygde strøk og ja, Altas mest populære toppturmål regnes som tettbygd strøk. Hvis du på død og liv bare må slippe bikkja løs så gjør man det rett og slett ikke der det ferdes folk. Det verste jeg vet er når det plutselig står en hund foran meg i løypa og eieren er 200 meter bak. Hva er egentlig greia? Ødelegger hele turopplevelsen for folk!
Og forresten, tusen hjertelig takk for alle hyggelige tilbakemeldinger i går etter det innlegget mitt! Setter enormt stor pris på det og gir meg motivasjon til å fortsette med mitt underlige prosjekt.
De siste dagene har jeg vært i tenkeboksen. Det koster relativt mye å være personlig blogger. Ikke i rene penger, men i tid, fokus og energi. Hver eneste dag legger jeg hodet mitt, helt frivillig, på blokka og inviterer gud og hvermann til å kappe det av. Av og til står folk i kø. Egentlig er det den skjæreste galskap å holde på med dette. Hadde enda millionene rullet inn, men jeg har ikke sett noe til dem ennå.
Egentlig er jeg ganske hardhudet og bryr meg ikke så mye om hva andre sier om meg, men det er rart med det. Sakte men sikkert siver giften inn i porene og fester seg. Det trenger slett ikke være ondsinnet. Det rister man bare av seg som useriøst, men såkalte velmenende råd som går rett på meg som person. Misforstå meg riktig, en personlig blogger som ikke tåler kritikk av seg som person må finne seg noe annet å gjøre. Jeg tåler det, men prøver bare å fortelle på en personlig måte at det av og til koster mer enn det smaker.
Egentlig burde jeg ikke klage, og gjør det heller ikke. Jeg har trolig Norges mest positive leserskare som følger meg i tykt og tynt, og jeg får ufattelig mange positive tilbakemeldinger på det jeg skriver. Det har hjulpet meg på gode og dårlige dager. Jeg ønsker å takke dere for det. Betyr utrolig mye for meg.
Hva er det så jeg sutrer over? Det hører jeg ofte, at jeg sutrer og klager, enten over økonomi, sykdom, overvekt, død og jeg vet ikke hva. Det sårer meg faktisk. Føler ikke at jeg jamrer og bærer meg. Jeg forteller hvordan jeg har det og prøver å gjøre det på en åpen og ærlig måte. Forsøker til og med å gjøre det med både humor, selvironi og glimt i øyet. Jeg kan vel ikke noe for at jeg har dårlig humor, he he.
Ofte føles det litt urettferdig. Spesielt dette med at jeg er “brautende”, “snobbete” og “høy på meg selv” finner fremmed. Jeg, en egentlig stille og litt sjenert kar med all verdens komplekser og lidelser, klarer rett og slett ikke å forstå at noen har et slikt inntrykk av meg. Det sårer ikke, men jeg finner det veldig underlig. Sett bort fra enkelte bilder så er tekstene mine rimelig ydmyke og ganske lite selvforherligende. Verden er rar.
En annen ting som jeg gjentatte ganger har registrert skrevet er at jeg skal være så “dårlig å ta i mot kritikk”. Jeg innrømmer at jeg ofte svarer kritikerne med mine motargumenter, og det er langt fra alltid jeg er enig i kritikken, men det betyr vel ikke at jeg er dårlig å ta i mot kritikk likevel. Hva er det egentlig forventer at jeg skal svare? Legge meg flat og si “Unnskyld, du har rett. Beklager at jeg finnes”. Det gjorde jeg nok av da jeg var liten. Jeg er ferdig med å legge meg flat bare fordi noen mener de har rett til å trampe på meg.
Ingen kan bli likt av alle. Det er heller ikke noe mål for meg. Jeg har mer enn nok med å like meg selv. Det gjør jeg ikke alltid. Jeg forsøker å tro på meg selv og at det jeg gjør er riktig og viktig. Klart jeg anger noen ganger på det jeg har skrevet. Går av og til litt for langt, av og til for kort. Jeg ble sendt ned til menneskene for å spre kulinarisk nytelse og glede, men jeg ble sendt i en menneskekropp. En stor en. Og mennesker feiler. Også jeg. Det har jeg aldri vært redd for å innrømme. Kanskje til og med litt for ofte.
Vet egentlig ikke hvor jeg vil med denne bloggposten, men dere som har fulgt meg en stund, noen av dere kanskje i mange år, vet at sinnstemningen min går i bølgedaler. Jeg kan være voldsomt kreativ, til og med artig, og produsere godt innhold flere ganger om dagen i ukevis og jeg kan være det stikk motsatte. Tvilende. Usikker. Kjedelig. “Kulinarisk bipolar” kalte jeg det litt humoristisk i Dagsrevyen, men det er nok en liten sannhet bak spøken.
Facebook renner over av “visdomsord” og memes om at vi alle er gode nok og at vi skal være trygge og tro på oss selv, men gjør vi det blir vi kaldt kjepphøye og innbilske. Er vi ydmyke og deler tro og tvil om oss selv snakker vi oss selv ned og folk etterspør selvtillit og ståpåvilje. Egentlig er man dømt til på tape uansett.
Jeg hadde en “lang barndom” som jeg kaller det. Da jeg var 18 år skrev jeg dette diktet om hvordan det var å stå på utsiden som liten.
Krigen er faen ikke over
Du står for deg selv
Har vent deg til baksnakk og tatt imot slag
Du vet ikke hva du kan gjøre
Du prøvde så klart
Å smelte i mengden og bli slik som dem
Du klarte det aldri, det ble med forsøket
Du ga opp til slutt
Innså du alltid forble den du var
Det var ingenting du kunne gjøre
Du så på deg selv
Kanskje de andre har rett likevel?
Det er faktisk deg det er feil med?
Men du reiser deg opp!
Barndommen er kanskje for lengst et tapt slag
Men krigen er faen ikke over!
Når jeg leser dette diktet nå går det opp for meg at jeg for alltid kommer til å stå på utsiden, men denne gangen står jeg der med hevet hode. Jeg er meg selv og verken kan eller vil være noen andre. Jeg er stolt over hva jeg har fått til og jeg er ikke redd for å fortelle om det. Jeg er heller ikke redd for å fortelle om det jeg ikke har fått til. Jeg er meg og jeg er faktisk god nok, uansett hva andre måtte mene.
Hun har vært så flink i hele år. Satte seg et knallhardt mål på nyttårsaften i fjor om å ikke kjøpe stoff i 2020. Holde seg unna nytt ull og nye nøster. Bruke det hun har før nytt ble kjøpt inn. I går sprakk hun så det sang i veggene.
Hun var så glad, strålte nærmest da hun kom innom meg på jobben. “Herregud, så fin du er!” utbrøt jeg. Hun glødet virkelig. Så nesten forelsket ut. Sa hun elsket meg og at jeg også var skikkelig fin. Jeg lot det være med det. Enkelte dager føler man seg bedre enn andre. Lite visste jeg da at hun hadde en lumsk plan.
Det var ingen hjemme da jeg kom hjem. Ringte henne og spurte hvor hun var. Det ville hun ikke si, men hun var lykkelig i stemmen og hørtes ruset ut. Stemmen var grøtete og hun snakket usammenhengende. Underlige greier, men jeg regnet med at hun ikke lå under en bru med en strikkepinne i armen så regnet med at hun holdt på med en eller annen gave til meg. Hun bruker jo det av og til, i alle fall før, så det var ikke helt usannsynlig.
Halvannen time etterpå kommer hun hjem. Bærer tungt og ser beskjemmet ut. Herregud, skal jeg hjelpe deg? spør jeg. “Ja takk, du kan hente de posene som ligger igjen i bilen er du snill”. Hæ, var det enda mer? Å jada, minst like mye som hun kom inn med.
“Jeg sprakk” sa hun overlykkelig og smilte fra øre til øre.
Det viste seg etterpå at hun faktisk hadde planlagt denne dagen lenge. Hadde gitt seg selv en dag hun kunne kjøpe det garnet hun trengte. Ikke at hun er spesielt trengende akkurat, med et garnlager på langt over 30 000 gram. Når man vet at ett nøste veier omtrent 50 gram så er jo matematikken rimelig enkel. Det er garn absolutt overalt! I skap, skuffer, hyller, boder og mørkeloft. Og hun vet nøyaktig hva hun har. Sirlig føres alt opp i garnprotokollen. Der står det på grammet hvor mye garn som er brukt så langt i år og hvor mye som er igjen. Hun har forresten strikket 3640 gram hittil i år. Jeg vet ikke om det er mye eller lite, men det er i alle fall over 70 garnnøster.
Jeg klager absolutt ikke! Hun strikker så mye fint. Mange gaver, både til meg og andre, samt fine plagg til han som skal komme. Dåpskjolen blant annet. Gleder meg forresten til å vise dere den. Nydelig!
Nei, det er vel ikke den verste avhengigheten å ha og da jeg så lykken som strålte gjennom hele henne i går, så tror jeg nesten at hun skal få bevilge seg en slik dag til høsten også.
Happy wife, happy life osv. 😉
Sjekk ut hva hun gjør med all galskapen på Kjærest sin Instagram
Jeg har verdens søteste Kjærest, men er hun verdt å betale 15-30 000 bare for en ring å sette på fingeren hennes? Svaret er et høyt og rungende ja, men problemet er bare at det finnes en til i dette kommende ekteskapet og jeg er slett ikke sikker på at han er verdt så mye. Et par hundrelapper kanskje, men på ingen måte flere tusen. Fatter ikke hva hun ser i meg egentlig. Mye åpenbart, siden jeg blir større og større, meg å gå til det skrittet å gifte seg med meg? Jeg hadde IKKE gjort det! Kan hun lide av varig svekkede sjelsevner? Psykotisk? Noe må det i alle fall være siden hun er villig til å bruke så mye penger på en mann som ikke en gang kan skifte en frontlykt på en bil. Kan fylle diesel da. Er da noe.
Innrømmer at det er veldig koselig å gå innom gullsmedene og se etter gifteringer sammen med Henne. Hun er så lykkelig. Vil virkelig dette. Gleder seg. Det gjør meg så glad. Det å kunne gi henne dette. Selv om jeg som sagt ikke forstår gleden over valget hennes. Ikke for det, noen liker jo gammelost også selv om de fleste andre brekker seg over både lukten og smaken.
Hvorfor er egentlig alle gifteringer så kjedelige? De koster skjorta, men ser ut som noe du kunne kjøpt i en rørleggerforretning og noen ser ut som nøkkelringer. For å være helt ærlig har de mye finere ringer på Glitter, men det tør jeg ikke si høyt. Peker bare på dem jeg synes er finest. Ofte er det den billigste.
Denne var ganske fin. Litt gravert og ikke så kjedelig
Uff, nå klarer jeg ikke å fokusere på ringen, men bare at fingre ser ganske ekle ut når de henger slapt ned og dingler.
DETTE er koselig og for meg mer verdt enn all verdens ringer! Det å handle inn babyklær til Framtiden, se han for seg og planlegge hvor fort han vokser. Ikke kjøpe for stort, men heller ikke for smått. Ofte får babyer alt for store klær siden de vokser så fort, men greit å kunne kjøpe noe som passer også. Spennende, for vi vet jo ikke hva som passer. Akkurat nå er han bare 200 gram, men jeg håper jo han blir noe større før han kommer ut.
Jeg spurte i overskriften om jeg ville gifte meg likevel fordi det er så dyrt med ringer og at jeg nesten ikke kan tro at Kjærest faktisk vil ha meg på ordentlig, men jeg må vel begynne å tro på det snart. Kanskje er det et eller annet ved meg som hun elsker. Noe som gir henne trygghet og ro. Noe som binder oss sammen. Jo, jeg vil gifte meg. Med henne.
Det er ikke verdens undergang, men det er vanskelig nok. Oppdaget i går kveld at jeg var fri for snus og at jeg hadde kasta alle boksene. Hvis ikke kunne jeg jo bare gjenbrukt noen av de gamle. Jeg lette overalt, for det pleier å dukke opp en boks et eller annet sted når jeg leter, men ikke denne gangen. Det eneste jeg fant var en gammel uttørket pute som lå i vinduskarmen på soverommet. Innrømmer at jeg følte meg litt som en narkoman når jeg puttet den under leppa, men kanskje aller mest nå jeg tok den ut igjen og la den pent klar på pcen så jeg skulle ha når jeg sto opp. Det er den jeg har i dette øyeblikk.
Heldigvis skal jeg snart på jobb og da får jeg påfyll. Nydelig morgen i Alta forresten. Litt kaldt, men det har sikkert blitt varmere når jeg er tilbake. Har en del planer i dag som medfører kjedelig arbeid foran pcen. Da er det greit å kunne sitte ute i alle fall. Så kan man bli solbrent mens man kjeder seg.
Tiden flyr, har faktisk ikke tid til å skrive mer. Sto for sent opp og må kjøre nå.
Våren har omsider kommet til kulden og mørkets rike og jeg sitter nå ute på verandaen og soler en vinterbleik, og koronafeit, kropp. Det har vært mye kunder i dag, tror faktisk det har gått litt over stokk og stein, men vi gjør så godt vi kan. Fortsatt har vi redusert bemanning for å komme oss helskinnet over kneika, så jeg håper på forståelse for det. Selv om alt tilsynelatende er over, så merkes to stengte måneder godt på bankkontoen.
Kjærest sitter nede på kontor- og hobbyrommet og forbereder seg til eksamen. Datter har jeg kjørt til sitt andre hjem for et par timer siden. Kyllingfiletene ligger i steikepanna og synder i krydder og fett og gode smaker og venter på kvelden. Jeg har det bra. Jeg har det faktisk veldig bra. Det gir meg litt dårlig samvittighet, ganske mye for å være helt ærlig, men slik er det og slik må det være. Jeg har blitt glad igjen. Denne gangen også.
Ble du skuffet over overskriften? Klikket du deg inn i håp for å finne det aller siste innen rumpekos? Noen nye teknikker eller redskaper? Sorry, men jeg skulle bare teste om det faktisk var noen som lot seg lokke og om det i det hele tatt er noen som tør å innrømme at de klikket seg inn bare for å sjekke ut tipsene. Ja, jeg ler så jeg rister. God humor har jeg aldri hatt, men ja, dette er klikkbait så det synger, men ingen i hele verden kommer til å klage 😉
Fantastisk vær i Alta for tiden og siden vi bare bor fem minutters gange fra havet, så går vi ofte ned på berget og prøver lykken med stingsild og snøre. Blir mest kattfisk, men koselig å være ute. Kanskje tenne bål eller kanskje ikke. Være i lag.
Vi lot Kjærest sitte i den gule stolen og strikke. Hun var ikke helt i form, dessuten er det sikkert godt å slippe meg og Datter en time eller to. Jeg hadde i alle fall vært overlykkelig. Skulle gjerne hatt en pause fra meg selv noen timer. Om så bare noen minutter, for det er ganske slitsomt å leve med meg selv 24 timer i døgnet.
I alle fall, vi la av sted, Datter og jeg. Nydelig vær som sagt og hadde det riktig så trivelig. Vi fikk ingenting, men vi hadde med oss kjeks og brus, så vi overlevde helt fint uten fisk også. Tok en del bilder av Datter, men i følge henne selv er de så stygge at jeg ikke får ha dem på bloggen. Ble et bilde av meg selv i stedet. Håper dere overlever.
Ellers skal jeg dra til en rørlegger nå. Knakk blandebatteriet på kjøkkenet i går og det sprutet vann overalt. Kjærest hadde et svare liv med å vaske opp etter meg, men hun gjorde en god og grundig jobb. Det skal hun ha. Nå må jeg kjøpe ny. Ikke Kjærest, skulle tatt seg ut, hvem skal vaske opp da, men blandebatteri. Kanskje jeg rett og slett får en rørlegger til å utføre jobben også. Har aldri skiftet blandebatteri før, men det er vel kanskje på tide.
Spørsmålet er høyst relevant og svaret er ja. Aldri noensinne tidligere har jeg publisert et “identifiserbart” ultralydbilde av noen av mine barn. Jeg har sågar vært litt motstander av det. Vet egentlig ikke hvorfor, men det handler vel litt om at mors liv skal være det tryggeste og mest beskyttede stedet på jorden.
Likevel valgte jeg å poste akkurat dette bildet av min 9. unge og det står jeg for. Det bildet av den lille gutten, min sønn, symboliserer absolutt alt denne bloggen handler om. Nemlig livet selv. Les innlegget HER
Så kan man selvfølgelig diskutere samtykkekompetanse, for ikke å nevne samtykkemulighet, opp og i mente, men sannheten er at foreldrene tar valg, gode eller dårlige, for barna helt fram til de blir myndige og kanskje vel så det. Noen av oss indoktrinerer dem til og med i en religiøs tro helt fra dem blir født. Vi døper dem i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn ofte før de har smakt annet enn morsmelk.
Vi prøver, etter beste evne, å oppdra dem til ærlige og anstendige mennesker, men vi har alle ulike metoder. Ikke alltid vi en gang er enig om hva som er en god oppdragelse, eller hva som er et ærlig og anstendig menneske. Noen oppdrar omtrent som det er hunder de har fått i hus mens andre igjen har helt flat ledelsesstruktur. De fleste av oss befinner seg vel på forskjellige nivåer mellom disse to ytterpunktene.
Hva er til barnas beste? Også det er jo i alle høyeste grad en definisjonsak. Jeg kan ikke for mitt bare liv tro at dette bildet, som bevisst ser helt likt ut som alle andre ultralydbilder, kommer til å bli en belastning for Aksel Johannes når han blir større. Ja, det beviser at han en gang i tiden lå inne i mamma sin mage, men er det egentlig så farlig? De fleste av oss har vel gjort det en gang. Tror heller ikke at det faktum at jeg skrev at han var 200 gram, noen har reagert på det også, kommer til å bli en ekstrabelastning i oppveksten.
Ja, jeg ønsket meg opprinnelig en jente og skrev åpent om det på bloggen. Les innlegget HER. Heller ikke dette tror jeg kommer til å tynge Aksel Johannes i særlig grad. I vår familie snakker vi om slike ting og vi kommer garantert også til å snakke om den intense redselen som fyller hele dette svangerskapet og jeg er helt overbevist om at han ikke kommer til å føle seg mindre ønsket bare fordi faren hadde vært litt mindre redd hvis det hadde vært en jente. Det finnes vel neppe noen mer ønsket unge enn han er, og verken faren eller moren kommer til å være redd for å fortelle akkurat det til han.
Tilbake til bildet og eksponering av barn. Jeg mener selv jeg er veldig flink til å skåne ungene mine på denne bloggen, men jeg vet jo at jeg har litt andre grenser enn mange andre. Hva Datter angår har hun full vetorett hva bilder og historier angår, men heller ikke hun er myndig og klarer å se de fulle konsekvensene av hva denne eksponeringen av henne betyr. Hvem gjør vel det?
I ytterste konsekvens så burde vil vel ikke dele bilder av noen barn, uansett alder, under 18 år, men ønsker vi egentlig oss dit?
Jeg er slett ikke ufeilbarlig, men jeg gjør begrunnede valg over alt jeg deler. Ja, jeg gikk over min egen grense da jeg postet ultralydbildet, men akkurat nå er det det aller fineste bildet jeg har og jeg er glad jeg gikk over streken, for den streken betyr alt for meg.
