Selv om koronaen raser som en giftig gass gjennom korridorene her, og den ene etter den andre av de ansatte blir tatt hånd om og satt i karantene på ubestemt tid, så lå vi på sengen og ante både en slags fred og i alle fall ingen fare. Vi lå og så på et program om ekstremt overvektige mennesker som kjemper sin livs kamp for å gå ned i vekt i en slik grad at de kan ta de operasjonene de håper på. Jeg så nedover meg selv og konstaterte at et at par uker til i karantene så kom jeg også til å bli headhuntet til det programmet…
Så satte (heldigvis) alarmen i å ringe. Fire døgn i isolasjon og kaloririk karantene gjør noe med et par mennesker. Vi så bare på hverandre før vi igjen fortsatte å se på TV mens vi spiste en pose french fries til (hver).
Til slutt, etter fire-fem minutter, kom det løpende inn en svensk jordmor som fortalte at vi ikke måtte være redde. Brannen var ikke i denne avdelingen og de hadde dessuten kontroll. Jeg svelget friesene ned med en god klunk solo og nikket så takknemlig som jeg bare kunne late som.
Mange tror vi lever et glamorøst liv her inne med jordbær og sjampanje, men sannheten er at til og med jeg må vaske mine egne klær. Hadde jo ikke med meg så voldsomt mye skift, for etter planen skulle jeg faktisk være tilbake i Alta igjen i dag for å sjekke innom jobb, men det er ikke alltid, kanskje aldri, at ting går etter planen.
Ellers da? Joda, hold deg fast, for dette har jeg spart HELT til slutt, men inne i magen har det rørt på seg i hele dag. Håper det fortsetter og tar seg opp utover kvelden. Vi er klare som to trillrunde egg til å ta i mot ham med åpne armer. Gleder meg sånn til han kommer. Han er et veldig, veldig ønsket barn.
Ha en forventningsfull aften!
(Aldri har vel én mann skrevet så mye om så lite så lenge for så mange)
Det har vært en helt vill formiddag. Plutselig eksploderte bare alt!
Starta dagen som vanlig med litt sengegymnastikk. Det er nesten ikke en stilling som denne sengen ikke kan. Blir aldri lei!
Så en “lett” liten frokost. Fy Fader, tror jeg har lagt på meg mellom 10 og 15 kg i døgnet siden jeg kom inn hit. 4 døgn, altså mellom 40 og 60 KG. Det er MYE!
Videre gikk det rett i behandling med Kjærest som lege. Har fått øregangsbetennelse i det andre øret nå og vi hadde første behandling md morsmelk i går. Etter bare to behandlinger føler jeg meg nesten kurert og det er faktisk ikke noe jeg tuller med. Smertene har vært nesten intense. Kom ikke her å fortell meg at morsmelkerstatning er like bra som morsmelk!
Så kom det plutselig inn noen vaskere som skremte meg rett opp i vinduskarmen. Isolasjon gjør deg amper og lettskremt.
Faen, voldsomt til styr! Etter vaskerne kom det inn ei dame som skulle skifte på sengene. Jeg spratt opp og utfordret henne til duell over hvem som kunne skifte en seng raskest. Jeg gikk all inn og vant med meget trygg margin. Stolt, for dette var en svært dreven dame.
I dag har det også vært en god del kontakt med media. De følger visst bloggen og har fått med seg at vi er oppe i en dramatisk situasjon. Ikke bare med fødselen, men hele denne koronakatastrofen som har rammet Hammerfest sykehus og hele kommunen. Og innelåst i et rom i 5. etasje sitter tilfeldigvis en Kokkejævel. Det blir det reportasje i Dagsrevyen av. Følg med i kveld…
Og det ble morgen, dag fire. Klokka har akkurat passert åtte. Kjærest ligger fortsatt i sengen. Tror ikke hun sover, for det kommer ut litt irriterte lyder fra sengen hver gang jeg åpner lokket på snusboksen(nikotinfri) litt for hardt eller klør meg litt for lenge i skjegget eller skjenker kaffe i en laaaang stråle (Ok da, det siste gjorde jeg bevisst for å irritere, he he). Jeg aner konturene av en, herregud, ballettdag. Tror jeg må massere føttene hennes etterpå for å blidgjøre henne litt.
Fatter egentlig ikke hvorfor hun er irritert og lei. Hun er jo innesperret, 24 timer i døgnet, på et bitte lite rom sammen med den aller beste hun vet, nemlig meg. Hun burde heller se på det som en gave, et fantastisk minne hun kan pakke pent inn i hjertet sitt.
Jeg endelig fått mg en seng som står i stil til egoet mitt. Var faktisk høyere enn en av jordmødrene da hun kom inn. “Der ligger du ja” sa hun. Kunne ikke si noe på det. Gjorde jo det.
Et ekte bilde. Prøve å skru på lyden på pcen med fjernkontrollen. Det funket dårlig, men vi fikk oss en god latter, lenge. Det skjer noe med humoren også nå man er innesperret. Dårlig var den fra før og det hjelper ikke akkurat med isolasjon…
Viktig med mosjon. Fram og tilbake blir åtte meter. Alle monner drar. (bilde fra gårdagens marathon)
Det er i alle fall ikke tvil om hvem som er Finnmarks største mediehus for tiden. Snart begynner jeg vel å ringe rundt for å selge abonnementer, ha ha.
Nei da, vi har det etter forholdene bra. Klart det er jævlig frustrerende at fødselen skulle stoppe helt opp, men den kan starte igjen om bare to minutter. Ingen som vet. Koronasituasjonen gjør at vi er innesperret på dette lille rommet. Nå er det visst over 10 ansatte på sykehuset som er påvist smitte og det stopper neppe med der. Virker nesten som om viruset har vært helt uten kontroll her, så bra de tar veldig strenge grep nå. Det aller siste vi ønsker, for vår egen del, er koronasmitte på rommet. Vi har hatt nok nå. Kjære Gud, ikke det også!
Det er veldig, veldig koselig at det fortsatt er over 100 000 av dere som følger oss fra sykehuset. Mange av dere er nesten like spente som oss, men dere kan i alle fall vandre fritt rundt på jorden mens dere venter.
Tusen takk for alle kommentarer og lykkeønskninger! Vi setter enormt stor pris på dem alle sammen 🙂
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel og Kona, holdt jeg på å si, men det er jo ikke før i mars.
Skal innrømme at jeg ble litt overrasket. Hadde jo hørt historier, men aldri sett det med mine egne øyene selv om jeg har vært her mange ganger. De ansatte kom heldigvis fort til og gjorde det de kunne, satte fram skåler som vannet kunne renne ned i. Taket var rett og slett lekk og det er sikkert begrenset hva de bruker på vedlikehold de siste årene før nysykehuset står klart.
Ellers skjer det ikke så mye her. TV2 har lagd en sak, les den HER, selv om den ikke akkurat er leksikalsk korrekt. Ellers er det stille. Ingen rier. Underlige greier, men vi får bare holde ut. Det aller beste for ungen er om han kommer når alt er klart, selv om det ble litt mer langdrag enn jeg hadde sett for meg dette opplegget. Kommer i alle fall i ikke til å glemme det.
Skulle ønske jeg hadde mer å fortelle dere, men det er begrenset hva som skjer på rom som to personer ikke får lov til å forlate. Bildet, og historien med vannet, er fra første kvelden vi var her til og med. Blir daff av dette.
Hvis det er noen som lurer på hvorfor jeg går i “sykehusklær” er det delvis fordi jeg syns det er litt artig, (dårlig humor) og delvis fordi jeg grunnet historien er skrevet inn som en vanlig pasient. Det er stort at de ivaretar far også. Betyr veldig mye.
Skal hilse fra Kjærest. Hun ligger og ser på Luksusfellen på TV3 og aner ingenting om at jeg planlegger å gjøre i alle fall det JEG kan for å få fortgang på denne fødselen, så må nesten reise meg å gå nå.
Det har vært en rolig natt. Absolutt ingenting har skjedd. Kjærest har, stort sett, sovet gjennom hele natten, og det er det et par måneder siden sist hun gjorde. Virker nesten som det er stille før stormen. At kroppen på en måte tar et kjempedrag med luft før helvete bryter løs.
Håper i alle fall det. Vi er fortsatt innelåst på rommet uten mulighet til å gå ut i korridoren en gang. Et fjerde smittetilfelle ble visst oppdaget i går. Drar jeg, så får jeg ikke komme inn igjen. Jeg blir. Er egentlig veldig deilig å være inne i denne bobla. Kjeder meg ikke, selv om jeg selvfølgelig håper det skal skje noe snart. Føles nesten som om jeg har lurt dere, men alt var jo i gang. Jordmora turte ikke en gang at jeg kjørte Kjærest i egen bil til Hammerfest. Hun rekvirerte ambulanse og ble med selv for sikkerhets skyld. Også på sykehuset virket det som han skulle komme i løpet av natten. Helt til alt stoppet mer og mer opp.
Legen kommer om litt. Da skal vi ta en avgjørelse hva vi skal gjøre. Det finnes jo metoder som får fortgang i sakene.
Mens dere venter på mirakelet kan dere jo kjøpe boka mi! Første kapittel handler faktisk om at jeg blir skåret ut av min egen mor uten tilstrekkelig bedøvelse. En dramatisk start og verre skulle det bli.
Hvis du vil ha boka signert, og kanskje med en personlig hilsen fra både Kjærest og meg, så bestiller du den på min egen nettbutikk, kokkejævel.no. Der finner du også masse andre fine gaver. Tørkakjøtt av rein kommer forresten også når vi bare blir ferdig med denne langdryge fødselen.
Vil du heller kjøpe boka litt rimeligere kan du bestille den på ark.no eller norli.no
Da sparer du 50 kr pr bok og frakta er også mye billigere.
Viktig å holde seg i aktivitet…
Ellers går det mye i dette
Og dette og dette…
Og på utsiden er det ganske mange mennesker som venter i spenning…
Måtte kvelden bringe med seg et mirakel!
Dere, akkurat i det jeg skulle til avslutte denne bloggen så kom det noen gjenkjennelige lyder fra Kjærest. En kraftig rie. Håper vi er i gang igjen! må “legge på” nå. Skriver når jeg vet mer.
To ansatte smittet positivt tidligere i dag og sykehuset stengte umiddelbart ned. Inntil situasjonen avklarer så vi ikke lov til forlate rommet vårt. Ikke en gang for å hente oss en kaffe fra automaten rett utenfor rommet. Pleierne leverer, med munnbind, alt vi trenger.
Helt greit egentlig, for jeg har sovet i hele dag. Verden utenfor finnes ikke lenger og jeg klarer å stenge alt ute. Da sover jeg. Deilig!
Vi rakk forresten en liten tur på kiosken i morges før vi ble låst inn. Bakverk er lov under fødsler tror jeg at at jeg har lest et eller annet sted. Husker ikke hvor. Trolig her i min egen blogg.
Ja, fødselen har stoppet helt opp. Håper det skjer noe i løpet av kvelden og natta. Nå er vi klare og uthvilte, så just bring that baby on!
Gir beskjed så snart jeg vet noe mer. Nå skal jeg sove litt til. Er jo ikke veldig mye annet å gjøre.
Klokka er 06:52 og akkurat nå sover de begge to. Forholdene tatt i betrakting har det vært en forholdsvis rolig natt. Fordelen med å bli sendt på sykehus i stedet for å nattevalse rundt hjemme med smerte og redsel, er at her propper de kvinnfolka full av paralgin forte og morfin slik at mannfolka kan få seg en godt natt søvn uten så mye klynking og klaging.
For la oss være ærlige, det er et voldsomt leven på fødende kvinnfolk.
Som dere sikkert har forstått så har det ikke skjedd noe av vesentlig betydning i natt. Det har vært modningsrier hele natten, men hun har mer eller mindre sovet siden ett. Har selvfølgelig vært våken flere ganger, men hun har sovnet igjen. Selv, arme mannen, sovnet jeg i tolvtiden og sto ikke opp før rundt fem. Har snakket med henne fra tid til annen gjennom natten, men alt har vært rolig.
Akkurat nå, hvis jeg skal våge meg på å bli litt privat uten at hun vet det, så snorker hun faktisk. Ikke bare sånn litt søtt og sjarmerende, men som en voksen mann. For bare fire minutter siden lå hun og klynket seg gjennom en rie. Jeg er s¨glad vi er i trygge hender slik at hun faktisk tør å sove. Dessuten, hvem er det som hadde kommet på, hvis de ikke hadde vært på sykehus, å stappe i seg paralgin forte for å sove når riene startet. Ikke jeg i alle fall.
Var snø over fjellet da jeg kjørte i går. Jeg skulle ha mistet lappen for lenge siden på sommerføre, men på vinterføre kjører jeg som en gammel kjerring. Fikk sleng uten evne til å rette den opp og skled rett mot en trailer og den sikre død like etter at jeg hadde tatt lappen som 18-åring, og siden har jeg hatt voldsom respekt for vinterføre.
(Vi endte i grøfta og ingen liv gikk tapt, men skrekken sitter fortsatt i meg)
Selfie fra fødestua i Alta mens jordmor rekvirerer ambulanse. Veldig spente, men veldig glade
Viktig med dårlig humor. Eller kanskje ikke…
Oi sann, Norges mest delte sak!
Jeg er helt fullstendig overveldet over at så mange mennesker, nesten en storby, bryr dere om hva som skjer med oss nå. Setter utrolig stor pris på det. Sjeldent har vel en unge vært så ønsket av så mange. Tusen, tusen, tusen, tusen, tusen, takk for alle lykkeønskninger!
Nå skjer det noe bak meg her! Virker som om villdyret våkner. Er det nå det skal skje?
Da var ventetiden over. Vi kjører over fjellet til Hammerfest, der sykehuset ligger, jeg i bil, hun i ambulanse. Turen tar i overkant av to timer hvis ikke fjellet et stengt grunnet uvær. Det skjer ofte på vinteren, men vi finnmarkinger lar ikke en stengt fjellovergang stoppe en god fødsel, vi bare graver ut en snøhule i veikanten med inngang øverst, så mor bare kan føde ungen rett ned i den lune hula.
Skjer rett som som det er, men ikke så vanlig i oktober. Fjellet er nok glatt, men åpent. Var å skifta til piggdekk i går for sikkerhets skyld. Fikk bare på følelsen at jeg fikk bruk for dem og det gjorde jeg.
Guttene begynte (endelig) å bli store. Tre på rappen fra jeg var 19 år, samtidig som man gikk på skole, læretid og en overraskende jobb som kjøkkensjef, med alt det medfører, begynte å kjennes på kroppen. Det hadde vært tøffe tak noen år, men jeg begynte etter hvert å se en “ende på slitet” nå som alle tre snart gikk på skolen. Gledet meg faktisk til årene som skulle komme. Det er er lettere å kombinere en krevende jobb med unger som begynner å bli store.
Helt til jeg plutselig en dag kom hjem til en positiv test.
Jeg ville ikke ha ham. Sier det rett ut, for det var slik det var. Ville hun skulle ta abort. Jeg vet jeg høres ut som et monster nå, men jeg orket ikke flere unger. Var ferdig med småbarnslivet. Ville videre. Var sliten og alt, alt for ung.
Det ble ingen abort. I stedet kom det ut en fantastisk flott unge som hadde de mest spesielle øynene du kan tenke deg. Det så ut som han bar på all verdens visdom. Hadde innsikt. Jeg vet ikke, tror de ofte har det. Lille Vakre hadde de samme øynene.
Selvfølgelig elsket jeg ham når han først kom ut. En utrolig behagelig fødsel, (for meg), og han er faktisk den eneste av mine barn jeg har klipt navlestrengen på. En helt fantastisk gutt, men likevel visste både han og jeg at han ikke hadde vært her hvis jeg hadde fått det som jeg ville i utgangspunktet. Hadde jeg fått viljen min hadde livet gått videre uten ham.
Fire måneder senere gikk livet videre. Jeg fikk viljen min. På den aller verst tenkelige måten.
-Ka e det nu han ræmje ætter, den ungen?!
Jeg var litt irritert. Vi skulle på ferie dagen etter, til Finland. Jeg var så sliten. Sommeren hadde vært lang og ekstremt mye å gjøre på jobb, samtidig som man hadde tre gutter pluss en baby i hus; dag og natt. Gikk opp og la meg sammen med ham. Var uansett trøtt og slapp i tillegg å pakke til ferieturen. Vinn-vinn for alle parter.
Han hadde vært litt surken i det siste, men ikke syk. Diger unge. Sterk som en okse. Klarte selv å klatre ut av sprinkelsengen som sto helt inn til dobbeltsengen og over til meg. Vi pratet litt sammen før vi sovnet begge to. Kun en av oss våknet igjen.
Jeg hadde glemt alt dette. Husket ikke at jeg hadde sagt disse ordene kvelden før han døde. Sikkert fortrengt det. Ikke alt som er sunt å bære på.
For noen uker siden ble jeg mint på disse ordene. Disse forbannede ordene som jeg ikke kan få usagt. Siden har de gnagd meg 24 timer i døgnet.
Han hadde kloremerker i ansiktet. Jeg trodde jeg hadde drept min egen unge med de fæle, grove hælene mine. Obduksjonsrapporten som kom et halvt år etterpå beviste min uskyld, men det var 6 tunge måneder. Drap overskygger harde ord, og da jeg ble “renvasket” var heldigvis ordene også borte. Helt fram til noen uker siden.
I dag blir jeg kanskje pappa igjen. Kjærest er hos jordmor i dette øyeblikk, Jeg har blitt 13 år eldre og veldig, veldig mye klokere. Da Lille Vakre kom i fjor sommer var det som at jeg fikk en helt ny sjanse. En sjanse til å gjøre godt igjen. Alt jeg har gjort feil. Alt jeg har sagt, alt jeg har gjort, og som jeg kanskje ikke ville gjort i ettertid. Det var veldig, veldig tøft for meg at han også døde. Han var så ønsket, så elsket.
Han er ikke noe mindre ønsket han som kommer nå, men han er på mange måte mindre elsket. Frykten for at han plutselig skal bli borte er gjort at jeg ikke har turt å elske han betingelsesløst. Før nå. Han fortjener at jeg skyver alle andre følelser til side og gir han absolutt alt det gode jeg har i meg. Helt betingelsesløst. Jeg får bare være så redd jeg bare vil, men denne ungen som kommer snart er både ønsket, elsket og kommer til å få en helt spesiell plass i mitt hjerte.
Jeg kommer til å kjempe en kamp for resten av mitt liv for å ikke skjemme han fullstendig bort å ikke gi ham absolutt alt han peker på. Jeg kommer helt ærlig til å legge meg i sølepyttene når det regner slik at han ikke skal bli våt på beina. Jeg kommer ikke til å ha grovt mel i pannekakene hvis han ikke liker det og i alle fall ikke nekte han kvelds hvis han nekter å spise det jeg har laget til middag.
Jeg skal være større, sterkere, klokere. For ham. For alltid.
(Jeg måtte bare få dette ut av systemet før han kommer. Dette er kanskje min mørkeste hemmelighet. Nå er den ikke hemmelig lenger. Tilgi meg Far, for jeg har syndet.)
Gikk og la meg ganske tidlig i går slik at jeg skulle være klar i fall det skulle skje noe i løpet av natta. Som jeg skrev til dere i går så var det noe som var annerledes med Kjærest. Stram i magen og et økende antall kynnere. Det er ikke det samme som rier, men det var ikke tvil om at noe var i ferd med å skje. Spørsmålet var bare når.
Jeg ble vekket klokka fem. Ikke av Kjærest, men av min egen blære. Måtte rett og slett stå opp og tisse. Irriterende, men lakenskift er langt verre. Hørte Kjærest vri seg der oppe i sofaen. Hun sitteligger der oppe hver natt nå. Senga blir for myk. Ingen barnegråt.
Da jeg sto opp “på ordentlig” i sjutiden så jeg at fødselsbagen var bært fram, men det jeg kanskje reagerte mest på var at spisebordet var fullt av julegaver! Nei, jeg spurte ikke, men spurte hvordan hun hadde det. Både hun og katta var våken. Katta er full av orm og kastet seg om halsen på meg da jeg kom opp trappa. Hun er helt utsultet for tiden og da virker det nesten som om hun er glad i meg, men jeg lar meg ikke lure. Katter bryr seg ikke om deg. De vil bare ha mat. Spesielt når de har makk i magen.
Tilbake til Kjærest. Hun var som sagt våken da jeg sto opp. Ikke riktig like sulten som katta, da det ikke er så voldsomt stor plass igjen i den magen. Hele natta var fylt med kynnere og et stadig økende press nedover. Ikke fødsel, men noe er definitivt i gjære. Gir det seg ikke i løpet av ettermiddagen ringer vi jordmor. En av de få fordelene med å ha mistet er at man kan ringe til jordmor når man vil uten å virke hysterisk.
Sitter på jobb nå og gjør de aller siste forberedelse slik at jeg kan bli borte noen dager. Tror jeg skal legge vekk bloggen nå og konsentrere meg om arbeidet, for jeg vet ikke hva denne dagen kommer til å bringe. Med mindre jeg står og vasser i fostervann så gir dere en oppdatering i kveld. Jeg forstår at det ikke er bare vi som venter på denne babyen.
