Det er vanskelig å snakke om dette temaet og selv jeg tør bare kruse i overflaten når jeg forteller om det. Jeg, som både blir hyllet og latterliggjort for min åpenhet, selv jeg feiger ut. Legger bare ut et mørkt bilde en ettermiddag og forteller at det er litt leit. Dere trykker hjerte og ønsker meg god bedring og i morgen er det en ny artig post. Eller, aller helst en koselig en om Lillebror, og alt er glemt.
Helt fram til neste mørke bilde. Som kommer. Med jevne mellomrom.
Jeg er en idiot! Jeg er, var i alle fall, en veldig anerkjent kokk her oppe i Nord, men sakte men sikkert ødelegger jeg mitt eget rykte med mine mørke historier fra virkeligheten. Jeg kunne surfet på en bølge av medgang dette året, men hver eneste gang det har dukket opp en mulighet så har jeg dykket under bølgen. Og nesten druknet.
Ja, det er en slik dag i dag.
Jeg skal ikke fortelle dere så mye. Det er ikke alt man burde fortelle, hvor lyst jeg enn har til det. Jeg er den type mann. Idioten.
Kan heller fortelle dere at jeg legger meg inn et par dager på Alta helsesenter. Drar i morgen. Blir deilig. Gleder meg til å låse meg inn på et rom sammen med Kjærest og Lillebror og bare lukke resten av verden ute et par dager. Skal på jobb på mandag. Inntil da, bare barsel, Kjærest og Lillebror.
Verden finnes ikke. Veggene på helsesenteret er en usynlighetskappe som jeg brer om oss. I morgen.
I dag er ingenting usynlig. Alt er åpnet. Det er prisen man betaler for en ærlig blogg.
Jeg fryser. Hele forbanna tiden. Tjukk har jeg også blitt. Skikkelig. Over 120 kg. Har aldri vært så tung før. Jeg må ta meg sammen.
Begynner på mandag!
Drømmer meg tilbake til Hammerfest! Tenk at en som er så liten at han til og med får plass i hånden min kan ta så sinnsykt stor plass i hjertet mitt.
Spurte Kjærest om hun hadde et bilde hun ville dele med dere. Hun sendte dette. Hjerte.
Ellers er jeg klar for at de kommer hjem nå. Alt er rent. På tirsdag er Lillebror akkurat 2 uker gammel og vi planlegger at de kommer hjem på onsdag. Da har han overlevd broren. Resten må vi klare selv.
Det var ikke meningen å ødelegge helgen for dere, men slik er mitt liv, opp og ned. Blir det for mye av det gode, eller det vonde, så anbefaler jeg å lese noe annet.
Dette er egentlig smått utrolig, for i over femten år nå har jeg hatt vondt i ryggen om morgenen da jeg kreka meg ut av senga. Spesielt hvis jeg lå lenger enn seks-sju timer. I natt sov jeg, hold dere fast, i over 10 timer! Hadde aldri skjedd i den gamle sengen, men hvis det hadde skjedd så hadde jeg våknet opp med en tømmerstokk tredd gjennom kroppen, fra nederst til øverst. Ja, både stivt og vondt samtidig, og omtrent umulig å gå. Sorry for at du fikk det bildet i hodet ditt nå. Var unødvendig av meg.
Så langt en fantastisk seng i alle fall og tipper Kjærest kommer til å bli meget fornøyd med kjøpet når hun en gang inn i framtida kommer hjem og prøver den ut.
Skal spise litt frokost før jeg stikker ned på jobb en tur. Hørte rykter om en milkshakemaskin som har slått seg fullstendig vrang. Fylle litt snus, slike ting. Blir der maks et par timer.
Skal gjøre meg ferdig her hjemme i dag. Datter kommer etter skolen og vasker. Hun ringte meg i går og ville være med på å gjøre det fint til de kom hjem. Koselig.
Ellers skal jeg kjøpe taklys i dag. Har fire slike ødelagte spredt rundt om i leiligheten, to i gangen oppe og to i gangen nede. Forbanna dritt! Er jo åpenbart en dårlig patent når 3 av fire kupler var ødelagt da jeg kjøpte leiligheten, og jeg klarte å den fjerde forleden. Og dette er det noen, et eller annet sted, som har fått betalt, sikkert for mye også, for åtegne og konstruere. Så så, pust med magen.
Kom litt gaver i posten i går. Tusen, tusen takk! Innrømmer at dette med babyklær er Kjærest sitt domene. Jeg bryr meg ikke voldsomt om klær, heller ikke babyklær, men det er koselig at andre bryr seg. Takk!
Nå skal jeg ringe dem. Snakkes!
(En ting til slutt, bruk penger på en skikkelig seng hvis du har råd. Vi tilbringer tross alt 1/3 av livet liggende. Da burde man ligge godt. Du trenger ikke å la deg lure til å kjøåe en fancy sengegavl til 12 000 kroner. Det er ikke gavlen du skal ligge på, men senga. Jeg klarer meg fint nuten gavl så lenger jeg ligger godt.)
Reklame | HATER å merke dette med reklame, men du finner en link til min egen nettbutikk i bloggposten, og i dette tilfellet er regelverket klart.
Jeg har sju barn. Fem på jorden og to i Himmelen. Jeg har stått på, bokstavelig talt, og fulgt Bibelens ord om å “befolke jorden og bli mange”. Seks av sju fødsler har vært planlagt. To av sju har jeg klipt navlestrengen til. En av sju fødsler har jeg vært forhindret fra å irritere mor på fødebenken.
Jeg har opplevd det meste, men aldri har jeg opplevd en barseltid uten barn. Aldri har jeg opplevd at den eneste kontakten jeg kan ha med ungen min, og mora til ungen min, er gjennom en pc-skjerm. Og vet du hva, jeg gidder ikke sutre over det! Leste akkurat en sak i VG om at det ligger tusenvis av eldre, og andre, rundt omkring på landets sykehus og praktisk talt dør alene. DET er grusomt det!
I det perspektivet er vårt, og tusenvis av andres, barseltid ingenting å sutre over i det store og det hele. Ja, det er så klart kjedelig, men vi gjør det for laget, for landet! (Men faen da, så trasig det er!)
Dagen startet, som den jo så ofte gjør, med at jeg våknet. Lå lenge i sengen, selv om jeg måtte tisse, unnskyld pisse. Sjekka bloggen. Joda, fortatt øverst. De siste 30 dagene har faktisk du, og 345 756 andre “unike brukere”, til sammen lest bloggen min 2 094 057 ganger. Helt vilt! Måtte bare skryte litt, for det syns jeg er litt stas da. Sorry!
Selv om jeg trives best med lite klær i barseltiden så kledde jeg likevel på meg og dro ned på jobb en tur. Ikke veldig lenge, halvannen time eller der omkring. Jeg er jo i barsel må vite.
Dro så hjem igjen og ble med på morgenstellet over facetime og spiste frokost med Kjærest. Hun på helsesenteret og jeg her hjemme. Utenkelig for bare noen uker siden, men nå er det helt naturlig. Vi snakker ikke hele tiden. Vi surfer på nettet, sjekker og besvarer mail, men vi er sammen likevel. Rart.
Ut og vaske bil! Vinteren venter neppe veldig mye lenger, så greit med ren bil før isen dekker den. Tror det er bra for lakken, jeg vet ikke. Snakka med Kjærest mens vasken pågikk. Vi er stort sett “sammen” hele tiden. Koselig, men fortsatt rart. Vi hadde jo aldri sittet slik og snakket hvis hun hadde vært hjemme.
Vel hjemme igjen dukker fankern meg Fagmøbler smilende opp på utsiden! Nysenga var klar for levering.
Ikke nok med at han hjalp meg inn med senga, men han hjalp meg også både å montere den og legge trekk på madrassen. Liiitt kompishjelp var det nok kanskje, men uansett en framragende service. Har hørt MANGE som har skrytt av servicen til Fagmøbler i Alta. Nå fikk jeg oppleve det selv. Tusen, tusen takk for hjelpen!
Sengetrekk derimot måtte jeg legge på selv. (For en latsabb!) Kjærest har kjøpt alt av puter og dyner nytt. Mamma har kjøpt sengetrekk. (Ja, hun vasket dem før jeg la dem på). Som dere ser er det forskjell på lengden og tykkelsen på dynene. Jeg vil ha dem korte, lette og tynne og Kjærest vil ha dem lange, tjukke og tunge. Skal ikke gå videre med det som akkurat dukket opp i hodet mitt nå…
CT av rygg. Begynner faen meg å føle meg som orkesteret på Titanic! Du vet, myten sier at de smilte og spilte mens skipet gikk ned. Vel, her ligger jeg og smiler, men spiller mest på følelser, he he.
Litt jobb med netthandelen på ettermiddagen. Kjærest og Lillebror er selvsagt også med. Klargjøring av tørka reinkjøtt for salg. Håper å ha det klart i løpet av neste uke. Følg med på kokkejævel.no. Der finner du også andre flotte gaver til den som har alt, dvs. de aller, aller fleste 😉
Hvordan det går med Maria? Vel, følg med her:
Hun har fått egen leilighet på loftsbadet til Svigermord, men i dag fikk hun komme ned i stua for å kjenne på luktene til de andre dyrene i arken.
Hun våger seg etter hvert ut av buret, men hvem er det som stirrer henne rett inn i øynene???
Jo, Wacko-Wilma. Alltid sulten. Alltid på hugget. Aldri til å stole på…
Og i trappa sitter Killer-Cat og sikler. Venter på det rette øyeblikket til å kaste seg i strupen på nykommeren.
Til slutt var det ikke en eneste beinrest igjen. Den enes død er den andres brød sies det, men dette var litt trasig litt for tidlig, og det mener jeg.
Ja ja, er tross alt bare en katt. Fikk solgt den gamle sengen for 1600 kroner. Alt for lite, men nå er i alle fall både den og katta rydda av veien.
Ja, jeg blogger lite om dagen. Selv om jeg ikke vil sutre over min egen situasjon fordi det er så mange som har det spå mye verre, så er det skikkelig kipt for tiden. Jeg gleder meg til natt til tirsdag, på morgenkvisten. Da er Lillebror blitt større enn Storebror og vi tør forhåpentligvis å samles hjemme for en normal barseltid. Jeg gleder meg veldig. (Og gruer meg enormt)
Sånn er livet! Skal ringe mine nå. Takk for at du leser meg. Det setter jeg stor pris på. På ordentlig.
Jeg vet man ikke skal veie liv, men jeg har likevel valgt å gjøre det. Jeg er så livende redd for at Lillebror skal dø at jeg er villig til å eliminere absolutt alle risikofaktorer bort bort for å kunne gi ham verdens beste muligheter til å vokse opp og bli en sterk, flott og vakker mann, slik som sin far.
Katter er og blir en stor risikofaktor. Ikke bare når det gjelder bakterier, luftveisplager og parasitter, men også en kostant risiko på soverom og i barnevogn. Maria er dessverre en katt.
Det var faktisk overraskende vanskelig å pakke sammen alle tingene hennes og lokke henne inn i buret. Hun ble kjøpt for å skape en trygg, lun og god atmosfære for Datter da vi flyttet hit for to år siden. Maria hører til. Er en del av familien. Hadde jeg hatt et hjerte hadde det vært hjerteskjærende egentlig.
Heldigvis skulle hun ikke så langt da, bare til Svigermord i Gakori. Hun er glad i dyr og bor i noe som kan ligne på en slags grunnstøtt Noas ark, så der vil nok Maria trives. Dessuten er det så nært at Datter kan dra og besøke henne hvis savnet blir for stort, men det er rart med både dyr og unger. De er nå en gang mest spannede når de er små.
To katter samlet på et bilde. Hadde egentlig mest lyst at hun skulle holde både buret og vinen i hånden, men jeg feiget ut og ba henne gå ut av bildet.
Maria skal ikke være hos Svigermord livet ut. Farmor, altså min mamma, fikk så fullstendig god kontakt med katta at hun skal komme oppover om bare et par måneder for å hente henne hjem til Harøya. De må bare bli ferdig med å renovere huset først slik at hun skal slippe masse snekkerbråk. Var rørende å se de to sammen. Kjærlighet ved første blikk. Var greit mamma fikk litt oppmerksomhet fra katta, for gudene skal vite, hvis det finnes slike, at jeg virkelig ikke har vært noen god sønn disse dagene hun har vært innlosjert hos meg.
Det er ikke alt jeg deler, først og fremt fordi jeg er en real kar, men mange av dere har sikkert mistenkt at jeg har slitt med både det ene og det andre de siste årene, og av og til kan det ta nesten all min energi. De siste par ukene har vært slik, samtidig som vi opplever at et lite mirakel har kommet til verden.
De er så fine <3 Savner dem enormt!
Mamma har vært i Alta i over en uke, men dette er det eneste bildet jeg tok av henne. Farmor hos to av sine. Det er trist, men også veldig fint. Jeg deler omtrent aldri vilder fra kirkegården, men dette syns jeg var vakkert. Sorgen tilhører ikke bare oss. Det er både viktig å riktig å bli minnet på akkurat det fra tid til annen.
I tillegg til jobb så holder jeg på med litt “redebygging” her hjemme disse dagene. I dag har jeg da altså omgjort en drapsmaskin av en trapp til en lun og fin nedstigning til kjelleretasjen. Om jeg er stolt? Ja, litt.
Verre da nå jeg skulle skifte lyspære og skrudde hele jævla forbanne drittkuppelen så hard at den knuste. Piss! (Tiss hvis du er kvinne)
Klokka er snart ni på kvelden og jeg er helt alene hjemme for første gang på over to år. Ingen katt,(ok da, savner henne litt!) ingen Datter. Ingen mamma, ingen Kjærest. Ingen Lillebror. Bare jeg og bildene fra i fjor sommer. Om bare seks dager er Lillebror like gammel. Jeg gleder meg enormt til han har overlevd storebroren. Beklager, men så ærlig må jeg være. Neste milepæl blir da fire måneder. Etter det skal jeg puste.
Nå skal jeg ringe opp til helsesenteret og tilbringe resten av kvelden på facetime sammen med familien min. Ønsker dere alle en riktig god kveld.
Så var det altså min tur. Etter å ha vært innesperret en uke på et koronainfisert sykehus måtte til og med selveste Kokkejævel testes før vi kunne overføres til barselavdelingen på Alta helsesenter.
Jeg hadde gruet meg i flere dager. Også jeg hadde hørt historiene om at testen kjennes ut som utskrapning av hjernen. Jeg gjorde opp regning med Vår Herre og var klar.
Dette var jo ikke så ille da. Skjønte ikke hva folk klagde slik etter.
Si AAA
AAHAHAHAHH
Var det alt? Det var jo ikke noe å bæse for!
Ikke ferdig nei!
Nei, men i hælvette da!
Kjære Gud, jeg hadde det godt. Takk for alt som jeg har fått!
Ferdig! Dette var da ingen sak. (Nei, særlig ikke, ha ha!)
Fikk akkurat svaret, negativt. Det betyr at jeg kan få se Kjærest og Lillebror. Problemet er bare at jeg ikke kommer meg inn igjen hvis jeg besøker dem. Enten må jeg dra eller bli. Har så mye å gjøre på utsiden disse dagene at jeg må faktisk vente. Hjerterått, men slik ar det. Livet er også det som skjer på utsiden av barselavdelingen. Enten man vil det eller ikke.
Etter en helt utrolig behagelig kveld med bare kos og pupp og soving så har det vært en del styr i natt med både pupping og byssing, men fra rundt halv tre sluknet vi alle tre. Fullstendig utmattet og trette. Himmelrike.
Tusen tanker gikk i alle retninger gjennom godet på meg. Katastrofen i fjor. Gjenopplivningskurset. Jeg spratt opp i sengen og røsket hardt i Kjærest slik at hun også skulle våkne. Hun kom meg i forkjøpet og sto allerede livredd over Lillebror. Alarmen sluttet like fort som den hadde startet. Varte bare noen få sekunder, men bar bud om et veldig langt år.
Freden senket seg igjen og nå var det min tur til å våke litt. Lillebror var mett og trøtt og Kjærest bare trøtt. Jeg sto opp, satte Lillebror foran meg og satte meg ned for å se på mine to som sakte forsvant inn i drømmeland.
Bank-bank-bank***Bank-bank-bank
-Ja, kom inn!
Klokka var visst blitt halv åtte og inn kom det en overlege og en jordmor på morgenvisitt. Overlegen har fulgt oss, og spesielt Kjærest, på en helt fantastisk på helt siden Katastrofen og har virkelig bidratt til at dette svangerskapet, og oppholdet på sykehuset, har blitt så trygt som det har vært mulig å få det. Hun kom for å si far vel og ønske oss god tur til Alta og lykke til videre i barseltiden. Veldig koselig!
Hos jordmor bestilte vi frokost og kaffe og fikk det levert et kvarter senere. Jeg prøvde å spise så stille som jeg klarte, men hvis jeg tolket gryntene fra Ursula, unnskyld Kjærest, riktig, så lyktes jeg ikke spesielt godt. Lillebror derimot sov som bare det gjennom hele seansen og Kjærest klarte også etter hvert nesten falle tilbake til den etterlengtete søvnen.
Bank-bank-bank***Bank-bank-bank
-Ja, kom inn!
“Hei, jeg heter *** og er hjelpepleier. Er dere klare for veiing?”
Kjærest ga opp, satte seg opp i sengen, smilte og sa ja.
Nå er vi ferdige her i Hammerfest. Jeg vil benytte denne kanalen til å takke for et fantastisk opphold. Selv om selve bygningen er gammel og slitt, og dusjen ser ut som et åsted, så er betjeningen på ingen måte av samme forfatning! Takk for profesjonell og god pleie og tusen takk for at dere anerkjenner pappa som en helt naturlig del av både fødsel og barseltid. God likestilling starter nemlig på fødestua. Pappa er ikke et fremmedelement der inne, han hører naturlig til i 2020.
Vel innlosjert på Hammerfest sykehus og lykkelig gjenforening, du vet sånn som på film med strykere i bakgrunnen, med Kjærest og Lillebror, ble musikken stoppet brått da barnelegen kom inn på rommet og var klar for gjenopplivingskurs for nyfødte.
Jeg hadde gruet meg veldig, men det gikk overraskende greit. Litt ekkelt akkurat i det legen kom inn med babydukken, men det var nettopp bare det, en dukke.
Hva har vi lært? Jo, nyfødte under tre måneder skal man bruke frekvensen 3 hjertekompresjoner og 1 innånding. På større unger går man gradvis over til frekvensen 15 kompresjoner og 2 innåninger. Man skal holde på helt til ambulansen kommer. Uansett hvor lang tid det tar.
Legg ungen på et fast underlag, ikke sengen.
Knips ungen veldig hardt under foten eller klip det i nesen som en okse. Poenget er at det skal gjøre vondt. Begynner ungen å skrike var det bare i dyp søvn. I motsatt fall:
Ta grep om ungen med begge hendene og press tomlene raskt 3 ganger godt ned i bryskassen, langt lengre enn du tror. Ribbeina på små barn brekker ikke.
Dekk både bunn og nese og blås inn en munnfull med luft. Brystkassen skal heve seg, men ikke eksplodere. Ungen er ikke et voksent menneske.
Gjenta helst 120 ganger per minutt helt fram til ambulansen kommer. Samarbeid om mulig.
Etterpå var det veldig godt å holde ham. Lenge.
Jeg føler meg veldig mye tryggere nå, men jeg håper aldri, aldri jeg noensinne får bruk for dette. Det er noe helt annet å stå og presse ned på enn dukke enn din egen sønn, men nå vet jeg i alle fall hva jeg skal gjøre. Det gir trygghet. Til tross for alt.
På andre siden av fjellet, innelåst i et lite rom, sitter det en Kjærest med en bitte liten Lillebror ved brystet. De har ventet på meg siden jeg dro fra dem for to dager siden. Det har vært mye styr. Viruset gjør oppholdet på sykehuset innelåst og vanskelig. Det er ikke sunt for verken kropp eller sjel å se de samme veggene 24 timer i døgnet. Slik sett tror jeg det er til det beste for oss i alle fall at de tømmer sykehuset og deporterer oss til Alta. Forhåpentligvis får hun der lov til å gå i korridoren og kanskje treffe andre fødende. I Hammerfest har dette vært ulovlig og hun har kun møtt andre mennesker når jordmødrene kommer inn med mat eller sjekker om alt står bra til. Til slutt så spiser rommet deg opp. Tror de gleder seg til jeg kommer, selv om jeg tar stor plass i et rom. Eller nettopp derfor.
Klokka tre er det førstehjelpskurs beregnet på småbarn og babyer. Kan ikke se jeg gleder meg veldig til det. Ligge med en bitte lite dukke og forsiktig blåse luft ned i “lungene” på den. Hjertekompresjon. Nei, gruer meg faktisk veldig, men forstår at det er nødvendig og en kjempetrygghet å vite nøyaktig hva man skal gjøre hvis det aller verste skulle skje igjen. Likevel har jeg liksom sett nok livløse små kropper, selv om de denne gangen er laget av gummi.
Har vært på jobb noen timer nå. Gjort unna litt bak kulissene. Kommer jo tilbake på tirsdag så ikke voldsomt mye jeg ikke kan vente med. Tenkte å overnatte et døgn sammen med dem på føden i Alta før jeg må dra og ikke kan komme tilbake grunnet Viruset. Hater det viruset, men det gjør vel alle egentlig, men man blir voldsomt selvsentrert i en slik situasjon. Alt handler om meg og min lille familie. Ser ikke på nyheter, følger ikke med på noe annet. Alt viktige som skjer i universet nå skjer i et lite rom på Hammerfest sykehus. Det høres sikkert egoistisk ut, men jeg innrømmer det. Ingenting annet betyr noe.
Nei, nå må jeg kjøre så jeg rekker det kurset. Selv om jeg har veldig lyst til å komme for sent og akkurat parkere på utsiden av sykehuset i det kurset er ferdig. Skikkelig kylling. Mann deg opp for faen!
Vi snakkes i kveld!
Og igjen, tusen takk for alle gode ord og ønsker som sendes vår vei! Helt ufattelig hyggelig! <3
Hammerfest skal tømmes for pasienter for å få bukt med Viruset, men lenge trodde vi at barselavdelingen skulle skånes for evakueringen. I morges kom kontrabeskjeden. Mandags morgen må både Kjærest og Lillebror forlate sykehusets trygge vegger og legges inn i Alta som ikke har sykehusstatus, med alt det måtte medføre. Jeg kjører over i morgen, søndag, overnatter på sykehuset og kjører dem selv tilbake til Alta.
Det var en spak og fortvilet Kjærest som ringte meg med denne nyheten i morges. Dette er det motsatte av trygghet. Dessuten betyr dette at jeg ikke får sett Lillebror igjen etter at jeg har fulgt dem inn på avdelingen i Alta. Jeg får lov til å bli, men jeg får ikke lov til å komme tilbake. Drar jeg får jeg ikke sett dem før de kommer hjem og jeg har ingen mulighet til å bli der i dagevis uten å dra ut i verden.
En helt fortvilet situasjon. Planen var at de skulle være innlagt i alle fall til han hadde overlevd storebroren, altså 14 dager. Ikke fordi det er en garanti mot noe som helst, men det er en magisk grense. Neste grense blir fire måneder, men alle forstår at det ikke kan stå en lege på sengekanten så lenge.
Jeg er skikkelig fortvilet og lei meg nå. Ja, jeg forstår at smitteverntiltak må komme foran det meste, men det hjelper ikke vår situasjon i det hele tatt. Vi trenger hverandre mer enn noen gang nå i begynnelsen, og så går alt sammen bare til hevete!
Da får jeg altså bare et døgn til med sønnen min før vi igjen må skilles uten mulighet til å komme på besøk. Kanskje vi bare skal ta sjansen på at de kommer hjem tidligere, men hva hvis det aller verste skulle skje? Kommer aldri noensinne til å klare å tilgi meg den avgjørelsen. Likevel tenker jeg tanken, for vi har jo pustealarm på ham og i morgen skal vi på gjenopplivingskurs for spedbarn på sykehuset. Det er en trygghet fram til ambulansen kommer.
Nei, faen dette var leit!. Til helvette med Korona!
Koselig å samle alle ungene man har i landet rundt samme bord på en fredagskveld. Lillebror og Kjærest er selvsagt også med på måltidet, live in from Hammerfest. Det er ikke det samme som å være sammen, men det er som det er og mye bedre enn ingenting.
Lillebror har hatt et par vanskelige dager. Han har pattet og pattet, ofte flere timer i slengen, men har blitt mindre og mindre fornøyd. Har bare fått sove litt før han har måttet patte igjen. Etter hvert har det blitt litt gråt, samt at han gikk ned 10% av fødselsvekten på bare tre dager.
Det viste seg at han hadde litt stramt tungebånd og i går morges snittet de det. Det høres fryktelig vindt ut, men det er visstnok ikke det og han har ikke gitt utrykk for ubehag, snarere tvert i mot. Nå suger han som en helt, og på en helt annen måte. Brystene flommer over av melk og med sitt spiller nye tungebånd klarer han å få det skikkelig ut. Gjett om det var noen som (endelig) fikk sove noen gode timer i natt!
Herregud som jeg unner dem det! Pleierne kom og hentet han ca halv ett i natt og leverte ham ikke tilbake før klokka seks. Blir varm i hjertet bare av å skrive om det. Unner henne det så enormt.
I går var jeg så dum at jeg la ut dette bildet. En babyseng full av bamser, suttekluter, tepper, ammeputer og babynest. Jeg var til og med så teit at jeg sa at sengen var “klar”. Det skulle jeg aldri gjort! Les innlegget HER
Jeg kan berolige alle dere som både har vært bekymret og dere som har vært forbannet at nei, Lillebror kommer ikke til å sove med alt dette i sengen! Ja, vi vet om absolutt alle kjente risikofaktorer for krybbedød. Vet ikke om dere husker det, men vi mistet en sønn i fjor, så vi har lest oss litt opp kan du si. Vi trenger ikke meldinger, verken de “snille” eller de “sinte”, der vi blir forklart hvordan vi unngår at også Lillebror dør. Vi vet det garantert bedre enn deg. Ikke vondt ment fra min side altså. Jeg bare sier i fra.
Skal straks dra ned på jobb en liten tur. Ikke lenge, men bare stikke innom og prate og få litt oversikt. Etterpå skal jeg dra hjem og stelle litt hjemme slik at det ser rent og pent ut nå de en gang kommer hjem langt, langt inn i framtiden. Det skal være rent når man kommer hjem fra fødestuen.
Ellers skal jeg børste katta. Hun ser ut som en villsau. Mulig jeg har vært litt sløv å børste henne i sommer. Det kan jeg ikke forklare meg bort fra. Av og til kan man lure på om hun virkelig er en katt og ikke en gigantisk hybelkanin, he he 😉
Han er så ufattelig fin! Gleder meg absurd mye til å møte ham igjen. Denne barselperioden blir veldig annerledes enn det som er normalt, men slik må det være. Vi tar absolutt ingen sjanser. Skulle noe skje er det en enorm trygghet at han befinner seg i en bygning full av leger og sykepleiere. Selv om jeg har veldig lyst til at de skal komme hjem snart slik at vi kan starte på livet.
