Sommer/ høst 2020:
Det skapes opphetede diskusjoner i kommentarfeltet.
Kokkejævel har smerter, er sliten, ja, totalt utmattet. Men Kokkejævel er uunnværlig på jobb, og tilbringer all sin tid der med smerter, betonggulv og piller. De som kommenterer oppmuntrer han til å roe ned, ta vare på helsa si osv. De blir sablet ned av Kokkejævel, for de vet ingenting om å drive privat bedrift osv. De kan holde kjeft på seg.
Kokkejævel beskyldes for å eksponere datter for mye i bloggen. Kokkejævel klikker, og brøler ut i sinne at datter ikke er eksponert, at hun synes det er helt ok og at de som synes noe annet kan for faen holde kjeft eller ringe barnevernet.

Januar 2021:
Kokkejævel har tatt til vett og trappet ned jobbing. Ansatt ny kokkesjef på hoftepluss. Må ta vare på helsa si må vite. Funnet på det selv.
Kokkejævel eksponerer ikke datter på bloggen lengre. Lillebror blir også skjermet. Vises knapt bilder av gutten. Funnet på det selv.

Med tanke på reaksjonene til Kokkejævel i sommer er det jo litt morsomt at Kokkejævel egentlig er blitt enig med kritikerne og tatt alt til følge.
Eller, vent, ikke riktig alt. Fortsatt like dårlig til å ta kritikk, og svarer alt som ligner på sådan med en frekk, nedlatende tone. Akkurat som før.

 

Eline (gamle)

 

Vær hilset, Eline (gamle)!

Til tross for tonen i kommentaren din, så skal jeg likevel prøve å svare så lite arrogant, frekt og nedlatende som mulig. Grunnen til at jeg svarer deg her og ikke i kommentarfeltet er rett og slett fordi jeg har forståelse for at du ikke er alene om din oppfatning av meg, og det derfor kan være interessant for andre enn bare oss to.

 

Vi har jo diskutert en del tidligere i kommentarfeltet du og jeg, og slik jeg har forstått det, korriger meg gjerne hvis jeg tar feil, så har du alltid skrevet like høflig og saklig til meg  som nå. Likevel har du liksom alltid følt at jeg har svart deg frekt og arrogant tilbake. En mann helt uten evne til å ta til seg saklig kritikk på en skikkelig måte.

 

Jeg skal faktisk gi deg litt rett. I hele mitt liv har jeg vært en outsider som har gått mine egne veier. Noen ganger har det ført meg galt av sted, andre ganger, som i kokkfaget, har det gjort meg innovativ, spennende og særegen. Har aldri vært redd for å trosse de kulinariske normene som er satt i faget, men vært en slags “kulinarisk jævelunge” kan du si. Derav navnet Kokkejævel forresten. (Inspirert av Anthony Bordain).

 

Som Kjøkkensjef tok jeg svært sjeldent eller aldri til meg tilbakemeldingene fra gjestene hvis retten var tilberedt slik oppskriften min tilsa. Jeg serverte maten slik jeg var stolt av å servere den, så fikk man enten like den eller la være. Også med mat er det like mange meninger som det er munner, og det er umulig å tilfredsstille alle. Da blir maten pregløs og kjedelig, som fabrikkmat. Den er lagd slik at færrest mulig finner noe å klage på.

 

Heldigvis hadde jeg ikke bare høye tanker om mine egne kokkekunster og smaksløker, men også tilstrekkelig mange munner som gjorde at vi kunne være en kjempesuksess de ni årene jeg sto over gryta. Likevel betydde ikke dette at folk talte for døve ører. Jeg tok jo til meg hver eneste tilbakemelding og tenkte over den. Etter hvert så har du hørt de fleste tilbakemeldingene fra før. Da gjelder det å være høflig å late som man aldri før har hørt når det surt bemerkes at det “er hvitløk i alt”, men heller prøve på en høflig måte å forklare at det faktisk bare er hvitløk i 30 % av rettene, men at de rettene til gjengjeld er så populære at de står for 70% av omsetningen. Kanskje du en gang skulle prøve en rett der det ikke står “hvitløksdressing” i menyen?”

 

Relevansen i sammenligningen? I januar 2020 fikk jeg prolaps i ryggen. De kommer ofte snikende, så for ryggen og kroppen sin del var det en fordel av vi, på fire timers varsel, ble nedstengt i mars. Likviditeten trivdes ikke like godt. Januar og februar skaper alltid et underskudd på 5-600 000 kroner som vi fra mars og utover prøver å tjene inn igjen. Da passer det svært dårlig å bli nedstengt på ubestemt tid.

 

På det tidspunktet hadde jeg over en million kroner i regninger som skulle betales de neste 30 dagene. Min løsning ble å selge ned så mye som overhodet mulig av varelageret på salg. Det, samt de nye permitteringsreglene som ble innført, gjorde at jeg regnet ut at vi ville klare oss i fire måneder uten inntekter.

 

Også om dette var jeg naturligvis åpen om på bloggen. De fleste forsto min avgjørelse, men slett ikke alle. Løsningen på problemet mitt lå i kaste meg rundt å bli en cateringsuksess, for det hadde man lest at noen hadde lyktes svært godt med. Tror faktisk du også var en av disse selvutnevnte cateringekspertene.

Det var jo ikke slik at jeg ikke hadde vurdert det, men mine vurderinger var da, og er fortsatt nå, at det klokeste jeg kunne gjøre i det uoversiktlige sitasjonen var bruke så lite penger som mulig. For det er ikke slik at det er gratis å bli en cateringsuksess. For det første må man ha et varelager, det hadde jeg solgt ned. For det andre må du ha ansatte, de hadde jeg permittert. For det tredje må du ha kunder å catere til, det hadde jeg ikke. Bare 5% av vår omsetning er menyslag, som hamburger og slikt, og jeg anså det som svært lite sannsynlig at bare fordi vi stengte så skulle folk gå mann av huse og ringe inn bestillinger som vi kunne kjøre ut.

 

Ikke hadde jeg verken kropp eller krefter til å bli noen cateringsuksess heller. Jeg vet hva som kreves. Hvor uhorvelig mye arbeid som ligger bak. Jeg hadde vært nødt til å jobbet hele min våkne tid. Det var jeg rett og slett for gammel til. Det jeg derimot hadde både kropp og krefter til var å selge reker et par timer hver fredag. Folk strømmet til. Både fordi vi har gode reker, men også for å støtte bedriften. Rekeslaget gjorde at vi klarte oss og viste meg, nok en gang, hvor uhorvelig mange det er som bryr seg om butikken min.

 

Alt dette prøvde jeg å forklare alle ekspertene. De fleste forsto, men ikke alle. Du var en av dem. Det er mulig jeg, etter hvert, svarte litt irritert på disse hundrevis av rådene om akkurat det samme. Selv om jeg har mange lesere så er jeg bare et menneske. Hvor cocky jeg enn kan framstå, så tror jeg at jeg heller aldri har lagt skjul på akkurat det.

 

I hele den stengte Frykten for Viruset begynte å legge seg ute i samfunnet. I mai åpnet Hoftepluss forsiktig opp igjen. Jeg hadde, pga skulderen, prolaps +++, og fordi jeg hadde muligheten til det, vært sykemeldt 90% i den stengte perioden, og jeg fortsatte med det. Jobbet kun fysisk tidlig om morgenen. De faste ansatte kom tilbake 50%. Vi visse ingenting hvordan dette kom til å gå, men vi var tilbake og det var deilig.

 

Omsetningen økte uke for uke. I juni var alle faste tilbake i 100% stilling, og også et par ekstrahjelper var tilbake på jobb. Sommeren så grei ut. Fy Fader var fortsatt tvangsstengt, så bare Hoftepluss som var åpent. Veldig mye enklere og billigere. Ferielistene var skrevet. 2.3 stykker hadde funnet seg annet arbeid i permitteringstiden, men det gjorde ingenting, for FyFader var stengt. Til og med jeg hadde unnet meg tre uker ferie. Det har jeg ikke hatt siden jeg jobbet på Mega for over 8 år siden. Jeg gledet meg.

 

Så skjedde ting fort. Ryggen ble ekstremt mye verre. Buffet ble plutselig lov igjen. FyFader måtte åpne. Det kreves enormt med forarbeid å åpnet en slik type plass etter fire stengte måneder, men jeg klarte det på en helg. Mandagen etter åpnet vi med et brak og sommeren sto i brann. Uke etter uke etter uke med absurd mye arbeid. Sårt tiltrengte penger strømmet inn i kassa.

 

Åpningen av FyFader kom overraskende på oss. Jeg hadde regnet med at det skulle være stengt der til over jul og hadde derfor ikke erstattet de som sluttet. Vi var kronisk underbemannet. Ja, selvfølgelig fikk vi ansatt folk i panikk, men det er jo ikke bare å slepe folk inn fra gata og si “jobb”. Det er viktig for meg å understreke at det jeg driver med er et fag. Et fag jeg er stolt av.

 

Alt dette skjedde midt i ferieavviklingen til de fast ansatte. Det har alltid vært viktig for meg at de ansatte har fått seg en god ferie, så vi fulgte oppsatt ferieplan. Dette medførte naturligvis at jeg måtte jobbe enda hardere, og pillene gikk ned på høykant. Aldri noen sinne har jeg hatt så vondt, men jeg hadde ikke noe valg. Sommeren kunne redde oss og da måtte vi stå på mens vi kunne. Jeg har drevet med dette så lenge at jeg vet at en sommer aldri varer evig, og at høsten plutselig kommer som et knyttneveslag uka etter skolestart med halvert omsetning.

 

Den ekstremt gode sommeren 2020 ble et være eller ikke være for Hoftepluss AS, mitt, og 18 andre sitt levebrød. Også denne prosessen fortalte jeg åpent om. De fleste forsto, men ikke alle. Nå måtte jeg stole på mine ansatte og roe ned. Ta vare på kroppen min. Jeg prøvde å forklare at dette ikke handlet om at jeg ikke stolte på mine ansatte, men at vi var helt avhengig av at jeg faktisk var så mye på jobb som jeg var. Det var 4 måneder siden sist mange hadde jobbet og flere av disse var nye. Noen kunne ikke med kassa en gang. Ja, jeg var faktisk uerstattelig sommeren 2020.

 

Alt dette prøvde jeg å forklare alle ekspertene. De fleste forsto, men ikke alle. Du var en av dem. Det er mulig jeg, etter hvert, svarte litt irritert på disse hundrevis av rådene om akkurat det samme. Selv om jeg har mange lesere så er jeg bare et menneske. Hvor cocky jeg enn kan framstå, så tror jeg at jeg heller aldri har lagt skjul på akkurat det.

 

Ja, nå har jeg endelig kunnet trappe ned. Det er januar og vi omsetter på en uke like mye som vi gjorde på en dag i slutten av desember. Martin dukket plutselig opp av intet og framtiden ser faktisk lys ut hva min rolle på Hoftepluss angår. Ja, jeg er helt utslitt nå og har endelig anledning til å senke skuldene litt. Bloggen, boka og netthandelen har gitt meg en fot ekstra, som gjør at jeg ikke faller hvis Hoftepluss gjør det. I sommer ville jeg blitt tatt med i dragsuget. Jeg er personlig ansvarlig for nesten en halv million og det gir litt kalde skuldre når det går dårlig, men gjør også  at du står på absolutt alt du kan når du har sjansen. Som i sommer.

 

Jeg har forklart dette så mange ganger, både på bloggen, men også i kommentarfeltet. Jeg anser meg som relativt skrivefør, så jeg har, og nå er jeg helt ærlig, tolket det som vrangvilje når blant annet du ikke har forstått mine hensikter. At jeg på en måte har blitt misforstått med vilje. At uansett hvor mye jeg svarer så blir ikke svarene lest eller godtatt. Jeg sier ikke det er slik, men det føles av og til slik.

 

Hva Datter angår så er det hele tiden hun som har bestemt hvor mye hun ønsker å disponeres, hvilke bilder som brukes og hva jeg skriver om henne, men det er klart jeg også har lest hva som har blitt skrevet om disponering av barn, og det kan godt hende, jeg håper det, at jeg har blitt en klokere mann i løpet av 2020. Lillebror er en baby og kan ikke gi sitt samtykke, derfor vises han veldig lite i bloggen. Vi snakker jo daglig om disse tingene hjemme, for det er en balansegang å ha en personlig blogg. Verken jeg eller de fleste av leserne mine ønsker at den skal bli for privat. Da blir det bare kleint og ekkelt, men jeg bruker meg selv og mitt liv til å belyse, ofte uten at tema er nevnt i det hele tatt i bloggen, ting jeg er opptatt av, det er jeg helt ærlig på.

Hva kritikk angår, og dette er sikkert dumt av meg, så har jeg for vane å svare en kommentar i samme tone som den er skrevet til meg. Hvis jeg mener at et spørsmål, eller som oftest, en beskyldning er skrevet på en kvass og usaklig måte, så svarer jeg, forsøksvis, saklig, men kvast tilbake. Det tolereres ikke. Det virker som om enkelte, kanskje også du, mener at jeg skal legge meg ydmykt ned for enhver kritikk og beklage, men det går jo ikke. Da utsletter jeg meg selv. At noen kritiserer deg, hvor saklig det enn er, så trenger det jo ikke bety at denne kritikeren har rett. Det kan jo være at du, altså jeg, har vurdert problemstillingen på forhånd, for og i mot, og landet på en helt annen mening.

 

Jeg anser ikke kritikere som nettroll. Jeg liker faktisk en god diskusjon, men veldig ofte blir kritikk mot meg sauset sammen med ord som “tigging”, “dårlig likt på sitt eget hjemsted”, “høy på seg selv”, “selger både sjelen og familien sin for klikk”, “grådig”, “en million i lønn i fjor” osv., osv., osv., osv. Da hender det at jeg blir litt lei. Kan til og med bli litt lei meg, men det er ikke ofte lenger.

 

Nei, så jeg vet ikke. For å være helt ærlig så syns jeg kommentaren din var skikkelig usaklig, nærmest smakløs. Du spyr ut påstander som om det skulle vært sannheter. Det er uredelig og oppmuntrer i alle fall ikke til å få et saklig svar tilbake. Jeg mistenker tvert i mot at du fisker etter at jeg skal bli irritert og plumpe ut med en ufornuftig kommentar.

 

Hvorfor gjør du dette? Hva ønsker du å oppnå? Hva er egentlig din agenda?

 

 

Forsøksvis saklig hilsen

Kokkejævel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame | Hoftepluss & Fyfader

Det er ingenting å skamme seg over i det hele tatt. Daglig får du doser, og av og til også overdoser, med stort og smått fra både mitt liv og ulike sinntilstander. Jeg forstår godt at det kan bli litt mye for noen og en hver. Tenk deg hvordan jeg har det som faktisk både må leve og skrive om meg selv hver jævla dag, 365 dager i året!

 

Løsningen er faktisk like enkel som den er genial. Vi har nemlig opprettet en gruppe på fb der Martin og Robin forteller om alt det gode vi har på Hoftepluss og FyFader, samt at selveste jeg, bloggkongen, kommer til å poste oppskriftsbloggene der inne. Høres ikke dette helt fantastisk ut?

 

Bare mat, oppskrifter og gode tilbud. Slippe flere tårevåte innlegg om hvor trist og vanskelig det er å stå opp til den ene døde ungen etter den andre. Eller det evinnelige gnålet om Datter, Kjærest, Lillebror og Sønns fortreffeligheter.  For ikke å snakke om slanking, bøker, ryggplager, nettroll og nettbutikker. Mannlige følelser, småmorsomme historier og arrogante kommentarer opp og i mente. En pause fra livet mitt rett og slett.

 

Trykk HER hvis du vil komme deg bort herfra så fort som mulig. Det er selvfølgelig også mulig å trykke DER hvis du vil ta del i begge deler. Du er blitt relativt voksen, så du bestemmer selv.

 

Hadde også faktisk vært artig hvis du hadde kommentert hvilket valg du tok.

Hva velger du, HER eller DER?

 

Denne gruppen, FyFader & Hoftepluss, har i skrivende stund 2050 medlemmer. Ikke veldig mye i forhold til mine over 50 000, men vi kan da hjelpe Martin litt på veien, hva? Melde oss inn og se hva som skjer. Har vært medlem av langt verre grupper på FB for å si det slik…
Skal vi hjelpe Martin opp til i alle fall 5000 medlemmer? Inviter gjerne dine matglade venner 🙂

 

På forhånd tusen takk 🙂

Jeg har alltid hatt et åpent kommentarfelt der hver en leser som har ønsket det har kunnet sakt sin hjertens mening om både meg og det jeg har skrevet. Jeg har forbeholdt meg retten til å svare, og det har selvfølgelig ikke vørt like populært. De fleste som kaster skitt misliker sterkt å bli tilsnakket med fornuft og folkeskikk.

 

Dette døgnet har det dog tatt helt av på bloggen!

Det startet i går med Når ansatte stjeler og fortsatte i dag med Hjelp, jeg går konkurs!

Prøvde først med tilsvar, men innså nokså fort at det var til ingen nytte. Undrer også over at enkelte av kommentarene overhodet ikke passer inn under emnet som det skrives om. Det må liksom bare tømmes en plass.

En god latter inn i natten? Les kommentarfeltet på de to nevnte bloggene 😀

Der var moroa definitivt over. Striskjorta er pressa på og havrelefsa er tørr og muggen. Dagens forsendelser i netthandelen er for lengst pakket og sendt. To små pakker, hvorav den ene er en pakke multe-te som av ulike årsaker aldri kom fram til mottaker før jul. Den andre et enslig forstykke. Fortsetter det på denne måten blir jeg kasta ut av lokalet innen mars.

 

Nei da, dette er akkurat som forventet, (og håpet). Noen rolige uker på starten av året der man får samlet seg, kommet seg skikkelig i hus, vurdere nye, spennende produkter og, ikke minst, ha tid til å kjenne skikkelig etter at jeg har blitt pappa. Å ha tid til å se inn i de små, men store øynene som, når de verdiger meg full oppmerksomhet, gir livet 100% mening. Tenk at noe så lite kan bety så mye.

 

Selv om jeg kanskje ikke har hatt så mange leveranser i dag, så har jeg jammen meg ikke ligget på latsiden heller! Sto opp i halv ti-tiden for å spise frokost og blogge til dere. Gikk deretter å la meg i sengen igjen småprate med Kjærest og Lillebror. Kjærest i alle fall,  for Lillebror var det ikke mulig å få kontakt med. Han var for opptatt med å suge seg knallhardt fast i en spene.

 

Sto opp og gikk opp i stua  i 12-tiden med Kjærest på slep. Jeg hadde likket døren på feil måte da jeg gikk for å pusse tenner, så det måtte jo selvfølgelig diskuteres. Greit for meg, for da kunne jeg se på vakre Kjærest som ivrig diskuterte kliss naken. Ingenting er som en vakker hormonell kvinne.

 

Fikk etter hvert ristet av meg Kjærest, som nå hadde bitt seg fast i leggen, og kommet meg ut ytterdøren for å kjøre ned på min nye arbeidsplass. Holder på meg å sluttføre varetellingen, samt har skrevet vaktlista for Hoftepluss og FyFader ut januar. Etter det er det Martin, nybossen, som tar over det arbeidet. Det gleder jeg meg til, for det er en tidstyv som ødelegger mitt kreative sinn. Jeg som har en bok å fokusere på.

 

Herre min hatt som jeg gleder meg til å fortelle dere om den boken! Jeg er så redd for at noen skal stjele ideen at jeg ikke tør å si det til noen uten å avlive dem etterpå, men tror det blir utrolig bra! Manus må være ferdigstilt i juni, og kommer ut senhøstes. Tenk at jeg skulle være så heldig å, ikke bare få gitt ut én bok, men to i løpet av et år. Smått utrolig!

 

Hjemme så tok vi julepynten i går kveld. Litt trist, men mest deilig. Jula er over og fatter ikke de som har nisser og bartre stående til langt ut i januar. Nei, da er det mye bedre å starte pyntingen tidlig! Til neste år vil jeg ha det ferdig pynta, med juletre og greier, 1. desember. Kjærest er ikke helt enig med det juletreet, men jeg har heldigvis et helt år på å marinere henne i gull, røkelse og myrra slik at hun går med på det, he he 😉

 

Gjør det koselig hjemme framover. Regjeringen ber oss holde oss mest mulig hjemme, og ikke gå på besøk, i 14 dager framover for å stoppe den voldsomme oppblomstringen som har skjedd i jula. 14 dager klarer vi, gjør vi ikke?

 

Lag en vidunderlig dag!

 

(Og nei, jeg holder ikke på å gå konkurs akkurat nå, så ingen vippsing ;). Hvem vet hvis vi ikke får bukt på Viruset snart, men akkurat nå var det bare en aldri så liten klikkåte for å få dere inn. Jeg lyktes. Dere er alltid velkommen i Herrens hus.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den første uka med slanking er, for min del i alle fall, alltid “lett”. Jeg er skikkelig tent og motivert og går spent på vekta hver eneste dag, mens jeg fornøyd konstaterer en ganske stor vektnedgang i dag også. Det går litt “sport” i å kjenne litt ekstra på sultfølelsen før jeg spiser, og tenker at hvis det skal være så lett å slanke seg, så kommer jo ikke dette til å bli noe problem i det heeeeele tatt.

 

Vi som har levd, og spist, en stund vet jo at verre uker venter, men nettopp derfor har jeg kost meg ekstra den første uka. Merket at ræva ikke lenger presser mot jakkekanten og at det er mulig å dra opp glidelåsen uten at man må bruke krefter. Jeg har prøvd å ikke snakke for mye med Kjærest om dette, for tror det verste med å bo sammen med en som slanker seg er det evinnelig gnålet om mat og vekt og, kanskje det mest irriterende, om de “ser forskjell”.

 

Vekt, uke 0: 129,3

Vekt, uke 1: 123,8

Vektnedgang, uke 1: 5,5 kg (11 pk smør)

 

Fem og et halvt kilo ned den første uka er jeg meget godt fornøyd med! Jeg kunne sikkert gått ned det dobbelte hvis jeg hadde trent, spist og drukket mindre, men sannheten er at jeg egentlig ikke har gjort store endringer i kostholdet. Jeg har selvfølgelig kuttet ut alt “dritt” som kaker, sjokolade, potetgull og godterier. Bare der har jeg spart absurd mange kalorier, for jeg hadde virkelig mistet alle grenser de siste ukene av desember. I tillegg har jeg byttet ut brød med havreknekkebrød, og satt en øvre begrensing på fire på måltid. Det er like mane kalorier i et knekkebrød, men det tar, av åpenbare grunner, mye lengre tid å spise det kontra en myk brødskive. Tidligere, da jeg spiste brød, kunne jeg spise 7-8 skiver på samme tid som 4 knekkebrød. Jeg bare rullet dem sammen så de skulle gli letter inn.

 

Og etterpå tok jeg meg en Gomorgen yoghurt, kanskje to. Det har jeg kutta helt ut. Har ikke spist Gomorgen, eller noen annen yoghurt, hele uka. Hadde faktisk gruet meg litt til det, for her kan vi snakke, (trodde jeg), avhengighet; brun Gomorgen yoghurt, den med nøtter, herreguuud!

 

Frokost/lunsj og til kvelds. Ser både sundt og skikkelig godt ut

helt til jeg ødelegger inntrykket med masse kvitost, ha ha. Det går unna ca et kg kvitost i uka. Jeg bruker det på omtrent alt, til og med på speilegg. Etter hvert skal jeg redusere forbruket, kanskje bytte til en lettere variant, men ikke ennå. Skal vente til det går litt mer trått med vektnedgangen.

 

Oppdiktede spørsmål fra leserne:

Går du på lavkarbodiett?

Jeg går ikke på streng lavkarbodiett, med bare bacon til frokost og slik galskap, men jeg holder meg, selvfølgelig, unna sukker og slikkerier, men også ris, pasta, potet og brød. De siste ikke fordi jeg tror man isolert sett blir tjukk av disse matvarene, men fordi det er så lett for å spise for mye av dem. Jeg koker heller ekstra med grønnsaker.

 

Har du ikke “sprukket” en eneste gang?

Det er klart at en kar som meg, som omtrent har trøkt i seg hva det skal vøre om kveldene, har slitt litt med “kravings” når klokka har passert åtte, men da spiser jeg epler. Har sagt til meg selv at jeg kan spise så mange epler jeg vil. Var oppe i tre epler en kveld, men som regel spiser jeg bare ett.

 

Har du kuttet ut øl?

Nei, jeg har ikke redusert forbruket denne første uken, men også ølforbruket må til pers etter hvert hvis jeg skal inn i den bryllupsdressen.

 

Drikker du brus?

Går ut fra at du tenker på sukkerbrus, og det har jeg ikke drukket på flere år omtrent. Skal jeg ha brus så drikker jeg Cola Zero eller Solo Super, men drikker generelt lite brus.

 

Hva er egentlig målet ditt?

Målet mitt er at Kjærest skal få gifte seg 27, mars med en mann hun syns er lekker. Da burde jeg komme meg under 110 kg, altså 19,3 kg ned på 13 uker. Det skal holde hardt, men er ikke umulig. På sikt er målet mitt å lande på 95 kg. Under det vil jeg ikke leve. Jeg er alt for glad i mat og drikke til at det vil gi meg et godt liv.

 

 

Det var uke 1. Så deilig å endelig være i gang! Hvordan har det gått med deg da?

 

Les også:

Prosjekt bryllupsdress, uke 0

 

 

 

 

 

Jeg har jo holdt på noen år og har opplevd, og sett, litt av hvert. Etter så mange år med så mange ansatte, så begynner jeg å få en viss kompetanse for hvordan jeg skal forholde meg til denne kanskje vanskeligste problemstillingen, både for et god arbeidsmiljø og for godt lederskap, nemlig når ansatte stjeler.

 

Så lenge du ansetter mennesker, så vil alltid noen av disse stjele. Det finnes en drøss med systemer som skal prøve å fange opp langfingrede ansatte, men den som vil ta, han tar, uansett. Jeg har ingen respekt for disse menneskene. En ting er hva de gjør på “fritiden”, men stjele fra hånden som gir deg “mat”. Finnes det egentlig noe mer nedrig?

 

Dessverre er det ikke slik at du kan se på folk om de er kjeltringer. Da hadde det jo ikke vært noe problem. For noen år siden hadde jeg en ansatt som jeg overhodet ikke hadde mistanke om noe som helt snusk. Full av kompetanse, trivelig og grei med både kunder og øvrige ansatte. Egentlig et kupp av en ansettelse. Helt til en dag…

 

Det kom en kunde tilbake for å klage på maten hen hadde kjøpt.

God kunde, innom hver dag, så derfor ingen grunn til å tvile på kunden. Beklagde og tilbød pengene tilbake. Hen takket ja til det, men da vi gikk inn på kassa for å finne salget, som bare var gjort minutter tidligere, så kunne vi ikke finne det. Uansett hvordan vi endevendte alle salgene som var gjort den dagen, som faktisk ikke var så mange, så var ikke dette salget å finne. Han hadde betalt kontant og betjenten hadde både slått inn, tatt i mot penger og gitt hen vekslepenger tilbake. Likevel fantes ikke salget. Det var egentlig ikke tvil om hva som hadde skjedd. Enkleste trikset i boka, men du må ha bra is i magen for å stå å “late” som om du slår inn, for så å putte pengene i egen lomme. I dette tilfellet en liten 200-lapp. Jeg hadde ikke turt det.

 

Denne kjeltringen bedyret naturligvis sin uskyld, og pga. personalmangel og at jeg akkurat da ikke hadde verken tid og krefter til en avskjedssak, så valgte jeg å “tro” på forklaringen til den ansatte selv om begge visste hva som hadde skjedd. Tilliten var borte, og jeg holdt naturligvis et ekstra godt øye med vedkommende i ettertid.

 

En annen historie, som egentlig er litt artig, var da jeg møtte en ansatt tidlig en morgen, full/rusa som en pære, stående å selge snus til seg selv faktisk. Klokka var bare sju og vedkommende skulle ikke på jobb før klokka 12. Jeg sjekka om transaksjonen stemte med antall snus, og det gjorde det. Vedkommende gikk hjem og husket ingenting av episoden da hen faktisk møtte på jobb klokka 12. I dette tilfellet hadde hen bare dager igjen etter å ha sagt opp frivillig, så jeg lot det passere som lett underholdning, men hvis ikke hadde jeg naturligvis vært nødt til å foreta meg noe.

 

Misbruk av personalrabatt er også historisk en populær måte å stjele fra arbeidsgiveren på. Litt mindre populært nå med moderne kasser der absolutt alt blir registrert. Hos oss er det KUN personale som har personalrabatt, og den syns jeg er raus med sine 25%. Det er IKKE lov å gi denne til venner og kjente. Husker for noen år siden jeg var inne å sjekket, og oppdaget en ansatt som på enkelte dager drakk unormalt store mengder med brus. Jeg forsto jo hva som hadde skjedd og tok det opp med vedkommende. For å si det slik, brusforbruket ble KRAFTIG redusert etter det.

 

Jeg kunne kommet med et titalls historier, men skal nøye meg med en siste. Den er gammel, fra den gangen jeg var under atten og jobbet i ferskvaredisk. Det var lørdag og det var en av de ansatte som skulle ha fest. På den tiden fikk vi lov å ta med oss hjem det som ble til overs og den festglade stekte masse ekstra på ettermiddagen før vi stengte, slik at det ble en masse fingerplukk å servere på festen. Det ble ikke gjort i skjul, så det må ha vært vanlig.  Dette beviser at alle systemer som kan bli misbrukt, de vil bli misbrukt på et eller annet tidspunkt.

 

Det som under meg enormt er at så mange ansetter uten å ringe til tidligere arbeidsgivere for å høre hvorfor de sluttet. Jeg er dårlig på det sjøl. Skal liksom stole på min egen dømmekraft, men gang på gang viser det seg jo at jeg har tatt feil opp gjennom årene. De fleste som stjeler begynner vel neppe med det akkurat hos deg. Derfor kan det være greit å sjekke referanser, og kanskje spesielt hvis det IKKE er referanser.

 

Humrer relativt ofte  når jeg ser tidligere ansatte i jobb på andre butikker, både de som har stjålet, møtt opp full, likt mobilen mer enn arbeid osv, og som har blitt ansatt uten at jeg har blitt ringt.

 

Lykke til med ansettelsen sier jeg bare!

 

 

(PS! Jeg vil understreke at disse historiene går langt tilbake i tid, så tema er ikke valgt i affekt. Jeg mistenker heller ingen av mine nåværende ansatte for noe som helst. Dette til etterretning.

 

 

 

 

 

 

 

 

Klokka er 10:07 og jeg har kreket meg opp av sengen der det akkurat nå foregår en voldsom puppefrotsing så det spruter veggimellom. Vi hadde griser en periode da jeg var liten og babyer minner meg fryktelig mye om grisunger. De høres akkurat lik ut når de patter, i alle fall hvis de er skikkelig sultne. Et voldsomt leven. De kan liksom ikke få sugd i seg de edle dråpene fort nok. Litte artig, men mest trivelig. Likevel sto jeg opp.

 

Har avtalt å møte Martin, nysjefen på Hoftepluss/FyFader klokka 11:00. Det er en del frister på varebestillinger som går ut kl. 12:00 som vi må få gjort, samt at det naturligvis er absurd mye for ham å sette seg inn i. Akkurat nå er det årsskifte med vare- og kassetelling, årsoppgjør som tar mye tid, samt alt det andre. Skal ikke ramse opp. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted, så det er nok å henge fingrene i.

 

Selv om vi har fått nye sjef, så er det jo ikke slik at jeg bare gir han et nøkkelkort og ber han om å lede oss til nye og uante høyder. Skal prøve å lære, og følge ham opp så godt jeg kan, uten å være en slags Nils Arne Eggen. Tror det er ødeleggende for en hver arvtaker. Jeg lar derfor Robin, soussjefen, ta mye av opplæringen av det som skjer på “gulvet” med ham, så får heller jeg satte han inn i både de små detaljene og de store linjene.

 

Etterpå drar jeg bort på “nybutikken” i Løkkeveien for å gjennomføre varetelling. Regner med at jeg blir der i alle fall til seks. Det er litt ekstra naturligvis når man driver for seg selv, spesielt i høysesongene, og som nå, ved årsskiftet, men slik er det. Det er ingen som klarer å skape suksess utelukkende ved å jobbe fra åtte til fire, men målet mitt nå er å finne en balansegang, og ikke minst, grunne litt over hvor stor og mye suksess jeg egentlig trenger.

 

Jeg er ikke slik skapt at jeg stopper opp veldig lenge og gleder meg over det jeg har fått til, tankene mine har for lengst skiftet fokus til neste trinn, neste prosjekt. Som da vi skulle markedsføre boka før jul og jeg liksom, bok, hvilken bok? Har ikke tid tid det, jeg driver jo nettbutikk for svarte! Det er litt sånn med alt, selv om jeg naturligvis setter det på spissen.

 

Derfor kar jeg kun skrevet en 3-års kontrakt for nettbutikken. Det er det jeg har satt meg som mål for å lykkes med den. Vil ikke binde meg for lenge, slik jeg gjorde med Hoftepluss. Litt lærer jeg da, he he.

 

Nei, må stikke å starte bilen. Har blitt kaldt igjen kjenner jeg. Vet ikke hvor kaldt, for vi har (ennå) ikke fått skrudd opp termometeret etter 2,5 år her i leiligheten. (Det er ikke overlat jeg viser handlekraft, he he.) Typisk mann vil kanskje mange si.

 

Lag en god søndag, enten du holder landet i gang eller har fri!

(Edit: Har vært ute og startet bilen nå og det var slett ikke blitt kaldt slik jeg trodde. Bare tre minus. Kanskje bare jeg som har blitt så avmagra og skranglete at jeg ikke en gang tåler en MILD vinter, he he 😉 )

 

 

 

 

 

 

 

 

Det slår aldri feil! I frykt for at det skal bli for lite så NEKTER du hvert eneste år å høre på anbefalingene om at det er MER ENN NOK med 500 gr kalkun per voksen person. Likevel kjøpes det dobbelte, og vel så det. Jeg også. Sukk!

 

Les forresten HER hvordan du tilbereder en perfekt helstekt kalkun!

 

Jeg slanker meg, men nekter å sulte! Da blir det mye salat i helgene. Jeg vet ikke hvorfor, men for meg er, og har alltid vært det, salat en helgegreie. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det. Fordelen med salat, tomat, agurk, løk og slikt, er at det inneholder omtrent “ingen” kalorier og man derfor kan spise så mye man klarer av det uten at slankekuren ødelegges. Perfekt!

 

Men, nytter ikke BARE med salatblader hvis nyttårskalkunen skal spises opp! Siden det (nesten) er fredag kjører jeg tacotema, altså med tacokrydder. Heldigvis er dette bare en såkalt inspirasjon, så jeg slipper å skrive oppskriften ned, men dere forstår greia likevel 🙂

 

God januar og gled dere til mandag! Da får vi eendelig vite hvordan UKE 1:13 gikk.

Er du godt i gang forresten?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame | Fagmøbler

Jeg sa nei. Nei, nei, nei, nei og atter nei!

Ka i fan ska vi med det??? Ætter å ha kjøpt ei sæng te over førti tusen, så ska vi fan ikkje bruk ti-tolv tusen krone på en føkkings sængegavvel! E folk virkelig så lamma i hauet at de går på deinna svindeln din?  Ka i fan ska æ BRUK den te? Ja, ser kanskje fint ut,  men det er svært sjeldent vi har omvisning på soverommet. Stort sett har vi det MØRKT der inne! Syns du æ ser ut som IDIOT, hæ?! Å, nei du, du lure ikkje mæ!

 

Noe i den duren. Selgeren, som heldigvis er en venn av meg, spurte høflig og forsiktig, mens han hjalp meg å montere den, om vi skulle ha sengegavl til senga. Var visstnok helt vanlig. Hørt sånn tull!

Selve senga derimot, var en gave fra gudene. Aldri noensinne har jeg brukt så mange penger på en seng, men det var nødvendig. Kroppen skrantet, og som alle nå vet, så var jeg bare blitt tyngre og tyngre i løpet av året. Vi lå i en seng som var god nok for Kjærest da hun var alene, men nå var vi begge høygravide og snart kom Lillebror. Vi måtte ha en skikkelig seng, men vi måtte slett ikke ha en sengegavl.

 

Kjærest og Lillebror kom endelig hjem etter 14 dager på føden! Les om det HER. Etter noen dager merket jeg at Kjærest ble stivere og stivere i nakken. Lillebror ville jo spise, også om nettene, og da satt jo Kjærest der, i den nye senga uten sengegavl, og ammet. Hver eneste natt.

 

Bare tre-fire dager etter at de kom hjem kom plutselig denne blide, (men når jeg studerer bildet nøyere, kanskje litt skremmende karen?) Uansett, inni bildet hadde han en sengegavl som han sa var en fødselsgave til Lillebror og Kjærest, og jeg fikk bare rive kjeft så mye jeg ville, men gavlen skulle i hus!

 

Det ble en helt annen verden! Jeg trekker tilbake alt negativt jeg har sagt om sengegavler. De er ikke bare nyttige til amming, men også helt uunnværlige når man ser på tv eller leser. For ikke å snakke om suveren som oppbevaringsplass til garn, smokker, fjernkontroll og (nikotinfri) snus osv.

 

Tusen, tusen takk Fagmøbler!

Ikke bare for sengegavlen, men også for trivelig og kunnskapsrik service når vi kjøpte senga. Det er jo så mange typer senger, så helt umulig å vite hva man trenger uten en kunnskapsrik selger. Senga har gjort i alle fall våre dager, (og netter) langt bedre enn vi hadde det i den gamle senga.

 

Tusen takk igjen, for super service, absurd god seng og for en helt fantastisk sengegavl!

 

Sånn, da var det sagt. Da går jeg og legger meg igjen. Klokka er jo tross alt bare 10:50, og det er lørdag 😉 Jeg liker mitt “nye” liv, he he 😀

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har vært dedikert kjøkkensjef siden 2002 og bedriftseier siden 2013. I 18 år har jeg vel, hvis vi skal være ærlig, på mange måter ofret både venner og familie for at Altas befolkning skulle kunne spise minst like godt som de kunne gjøre et hvilket som helst annet sted i landet. Jeg har ofret sjelen og all min fritid, gitt absolutt alt jeg har hatt av krefter, både kreative og mekaniske, for å få dette til.

 

De første 16 årene elsket jeg det. (Hadde jo ikke tid til annet ) Dette var mitt liv, min livstil. Jeg verken kunne eller ville gjøre noe annet. Jeg hadde funnet min hylle i livet. Passe anerkjent. Passe kjent. Passe likt. Hadde det jeg trengte. God mat, god lønn og flotte arvinger.

 

Så ble jeg førti. Halve livet, i beste fall, unnagjort. Samboerskapet gikk i oppløsning. Arvingene ble myndige, men ville ikke arve. Kroppen begynte å si i fra. Varsellampene lyste rødt i dashbordet, men jeg bare peiset på. Vi levde godt og noen måtte jo betale for det. Penger kommer ikke av seg selv. Det er mange som tror det. At ledere bare sitter på ræv og håver inn penger. Tro meg, det er ikke slik det fungerer.

 

—

 

Så døde han bare. Etter fjorten dager. Jeg orket ikke mer. Av det gamle. Hadde ikke krefter.

 

Halvannet år senere sitter jeg her og skriver til dere. Prøver å skape meg et nytt liv. Det siste året har jeg blitt lest av så mange, at hvis jeg hadde villet, kunne jeg satset og levd av bloggen min, men jeg er jo kokk, kremmer og familiemann jeg først og fremst er. Og forfatter. Min først bok ble gitt ut i høst, og ble en av årets mest solgte. Ikke den mest solgte, slik jeg alltid håper, men i alle fall på lista. Tror salgstallene ligger et sted mellom 7 og 8 000 bøker UTROPSTEGN 

 

Neste høst kommer det en ny bok, gled dere, og det er det jeg skal ha hovedfokus på nå fram til sommeren.

 

Tenk at jeg får betalt for å skrive. Endelig!

 

Nettbutikken blir også et satsningsområde framover, spesielt inn mot høytider. Skikkelig god mat fortjener alle, og det er utelukkende det jeg selger. Kvalitet og småskala. Det unike. For de som er opptatt av slikt.

 

Kjærest og Lillebror er på trilletur til Svigermord. De går mye for tiden. Jeg jobber. Eller sover. Mørketiden er snart over. Framtiden virker svært lovende, selv om et langt liv har lært meg at det nye året kommer til å bli akkurat like humpete som året som kommer, men jeg tror ikke jeg kommer til å være like trøtt. Da blir alt lettere.

 

Alt godt!

 

(Og lykke til, Martin, du kommer til å råkke 2021!)

 

Og, folkens, godt nytt år forresten!