I november i fjor la jeg ned fiskedisken. Tror ikke de fleste vet hvor mye arbeid det egentlig kreves, både fysisk og mentalt, å til en hver tid ha en frisk, fersk og velfylt fiskedisk. Jeg orket rett og slett ikke mer. Det var korona. Det var nedstengning, permittering og nedskjæring, gjenåpning med redusert arbeidstokk, sykdom og fandens oldemor. Jeg la den den for i alle fall ha én ting mindre å tenke på.
Så kom Martin da, full av energi og ungdommelig pågangsmot. “Vi må jo ha fesk, førr fan!”
Og “fesk” ble det. Fra og med i dag er det igjen full satsning på fersk fisk i sesong! Mølja og torsketunger og reker og beinfrie fileter og jeg vet ikke hva. Takk Martin for at dere IGJEN kan få fersk fisk midt på sentrum, hver eneste dag!
Hjelp gjerne Martin & Co. å spre ordet 🙂
Jeg VISSTE det ville lønne seg å ansette en ung, frisk sjef uten narsissisme, depresjon og prolaps!
I dag er første deadline i en nokså tyrannisk og streng framdriftsplan, og jeg er ikke klar i det hele tatt. Ramla jo helt sammen før helga, og har omtrent ikke jobba med boka i det hele tatt før nå. Likevel skriver jo ikke bok nå, jeg skriver en blogg. Håpløst ustrukturert! Har dessuten levert bilen på EU-kontroll, samt har en montør fra Signal her som kan gi meg internett på kontoret. Har savnet nettporno i arbeidstiden, spesielt nå som jeg endatil har fått dør til kontoret. Ikke det samme uten dør. Gleder meg. Blir stas.
Har også noen tørka reinhjerter jeg skal få pakket og sendt før jeg er klar til å sette meg ned og gjøre det Kagge betaler meg til å gjøre, nemlig skrive en føkkings bestselger!
Jeg er ingen ekspert på unger med foreldre som ruser seg, men det er i grunnen mest sannsynlig ikke du heller, og tenkte derfor at jeg, som du, skulle komme med det jeg tror og mener i denne “Polsaken”.
Jeg er på polet to ganger i året. (Uten om jobbsammenheng eller hvis jeg skal gi noe bort i gave) Den ene gangen er til påske og den andre gangen er til, nei, tror faktisk, når jeg tenker meg om, at det bare er til påske jeg er på polet. Da kjøper jeg en dunk med rødvin, den med jukebox/radio på. Påske og vinfylla er hører med, Brennevin derimot har jeg ikke drukket på mange år. Jeg er altså ikke den som hadde fått panikk hvis polet hadde stengt, (men gjett hvem som kjenner lysten til hamstring bre seg i kroppen annen hvert år når det trues med bryggeristreik…)
De som har lest boka mi vet litt om hva jeg har vært gjennom som unge. Det gjør meg ikke til noen ekspert, emn det gir meg i alle fall en slags “rett” til å uttale meg. Det er ingen unger i hele verden som liker at foreldrene er fulle, men tror heller ikke det finnes mange unger som liker edru foreldre som trenger alkohol for å funger normalt. Foreldre som er kontant irriterte, sinte og fortvilte fordi hjernen ikke får det stoffet det er så avhengig av for å fungere.
Voldelige foredlere blir ikke mindre voldelige når de er sinte og frustrerte. Foreldre som forgriper seg på egne unger forgriper seg ikke mindre når de er fortvilet og stresset. Igjen, jeg er ingen ekspert, men jeg tipper heller motsatt, for det er jo ikke alkoholproblemet som har har gjort dem til overgripere…
Jeg vil anta, håper jeg har lesere med bedre kompetanse enn meg som kan korrigere, at de fleste som drikker litt for mye, som stresses opp av stengte pol, (eller ølutsalg for den saks skyld), på ingen måte verken misbruker barn, denger kjerringa, hund eller unger. Det er folk som ønsker det aller beste for familien sin, men som bare trenger “noe” for å holde ut dagen eller uka.
Det er klart at foreldrene trenger hjelp, men inntil den hjelpen eventuelt er på plass, så er det kanskje til barnas beste at mamma kan se fram til det (litt for store) rødvinsglasset på tirsdagskvelden eller pappa, som er litt for glad i whiskey, kan få slippe virkeligheten for en halv time med et glass ekstra før søvnen heldigvis tar ham.
En rus(mis)bruker uten tilgang på rusen sin blir irritert, sint og desperat. Ikke greit å være unge i det heller.
Etter å ha stort sett sovet meg gjennom hele januar, så har jeg nå bestemt meg for å komme litt tilbake på jobb på Hoftepluss. Ikke fulle vakter, ikke en gang vakter i det hele tatt, men være der mer. Bistå. Bry meg. Tror det kan være sunt for både meg og plassen.
For min egen del så kjenner jeg at jeg kanskje ikke blir noe friskere av å sove til 11-12 på formiddagen. Dagene blir liksom bare borte og plutselig er det det kveld igjen. Det har vært deilig å sove, men et par-tre ukers helt nødvendig hvile har lett for å gli over til noe som ligner mer på en usunn livstil. Jeg tror jeg nærmer meg den grensen. Det kan til og med hende jeg har passert den.
Det er selvfølgelig ikke noe morsomt for Kjærest heller å se meg på denne måten. Det var jo ikke denne mannen hun forelsket seg i. Hun vet jo naturligvis om alt jeg gjennomgår og som jeg har stått i litt for lenge, og støtter meg så godt hun kan, men jeg vet hun er veldig redd for at jeg skal falle fullstendig sammen. Ramle gjennom isen og bli borte.
Derfor starter jeg fra og med i dag med å stå opp om morran igjen, og komme meg på jobb innen rimelig tid. Om jobben er på Hoftepluss, nettbutikken eller på kontoret for å skrive på boka er av mindre betydning, bare det er jobb og jeg får tilbake en viss struktur i hverdagen. Finne tilbake skillet mellom hverdag og helg. Dag og natt. Jobb og fritid. Syk og frisk. Finne tilbake til meg selv. Før jeg (for)svinner fullstendig.
Hvorfor jeg er så åpen om dette mens det pågår, og heller ikke bare være lur og vente til man har blitt frisk eller skal selge en bok, slik som “normale” kjente personer gjør. Vel, godt spørsmål egentlig, men jeg tror virkelig på dette, fordi det fortsatt koster så enormt mye å fortelle om det. All vitsingen og latterliggjøringen i kommentarfeltene. Man “sutrer og klager”, “dyrker det negative” osv. Kallenavnene. “Trusselen” om at ungene blir mobbet bare fordi faren forteller om at livet også kan være tungt. At man selger seg selv og “ryktet” til familien for “klikk”. Det siste er sant da. Jeg skriver dette for at så mange som mulig skal lese det, for noen må ta kampen, “stå i det”, hvis det skal normaliseres. Det ikke er godt for noen å holde mørket for seg selv. Det er fali’, det!
Husker dere DETTE INNLEGGET som jeg skrev på fredag? Så fort kan det altså snu.
Nei, det har vært en tøff helg, men nå får den faen meg være over! Jobben venter! 😀
Saltkjøtt har blitt ekstremt dyrt ute i butikkene, og jeg har sett priser på langt over 200 kr pr kg. Selv selger jeg det for 229,- kr pr Hoftepluss og det går fort et par-tre kg hvis alle tenåringsungene elsker saltkjøtt, og du selv heller ikke er kjent for begrenselsens kunst 😉
Kjøp fårikålkjøtt, eller skivet lammelår, når det er på tilbud. Denne posen med et kg kostet meg 69,- kr.
Du trenger 1 liter saltlake pr kg kjøtt.
1 liter 10% saltlake
9 dl vann
90 gram salt
10 gram sukker
Pisk ut sukker og salt og laken er klar til bruk.
Dekk kjøttet laken og la stå kjølig i 4 døgn.
Koking av saltkjøtt
Dekk kjøttet med friskt, kaldt vann
Kok opp og skum godt av.
La kjøttet stå og syde i 90 minutter, eller til mørt.
Serveres f. eks. med rotmos/rotgrønnsaker, kokt potet (hvis du spiser karbo da), tyttebær og “hvit” brunsaus
“Hvit” brunsaus
50 g smør
50 gram hvetemel
Smeltes og røres sammen på medium varme i en kaserolle. Bruk visp. Da er det lettere når
du tilsetter 3,5 dl vann og 1,5 dl melk/fløte og pisk godt til jevn saus
Dette er en originaloppskrift fra sjølvaste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster min. 2-3 kroner pr oppskrift, ev. 100 kr for et helt år. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt sju slektsledd fram i tid. Edder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann.
Har du problemer med 2-3kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL (ikke telefonnummer) og betal for godsakene. Betaler du 100 kroner så kan du bruke så mange oppskrifter du vil i et helt år! 😀
Jeg skjønte med en gang jeg våknet i morges at det var et feiltrinn. Hele kroppen bare skrek i desperasjon om å komme seg tilbake til drømmeland, men til ingen nytte. Siden ble alt bare.
Dette har vært den desidert verste dagen siden jeg la om kostholdet mitt 26. desember 2020. Har hatt lyst på noe “forbudt” absolutt hele tiden, men jeg har stått i mot. Har jo spist både frokost, lunsj, middag og (snart) kvelds, så har jo ikke gått sulten, men for en som har overspist så mye, i så mange år holder det ikke å bli mett. Man må få vondt i magen før cravingen gir seg, og selv da har man lyst til å spise mer.
Hadde forresten hjemmelaget saltkjøtt med “hvit” brunsaus i dag. (Legger ut oppskrift i morgen). Dumt med saltkjøtt dagen før veiing, siden det binder væske i kroppen, men for sent nå. Alt ble borte, ha ha.
Eller sliter jeg sinnsykt med den “abstinensfoten” som jeg kaller den. Dere vet så “urolig fot” (fra innsiden) som bare irriterer så sinnsykt. De siste tre dagene har jeg ikke sovnet før i halv tre -tiden pga den. Må flire av meg selv. Selv når jeg ikke har vondt noe sted er det noe. Kanskje jeg, i tillegg til min narsissistiske personlighetsforstyrrelse også er hypokonder? Skulle faen meg ikke forundre meg. Hadde liksom bare vært det som manget.
Folkens, jeg bare må fortelle dere noe! Mens jeg sitter og skriver med dere nå, så driver Kjærest og Lillebror og trener på gulvet, og han kom seg framover på egen hånd!!!! Ikke så fryktelig langt, men han “forstår greia” nå, og har lyst til å trene på magen hele tiden. Samtidig som jeg sitter her, med en irriterende fot, og sutrer og bærer meg over at jeg har lyst til å overspise. Kjenner med ett jeg har lyst til å klabbe til meg selv så neseblodet spruter. Ta deg sammen mann!
Herre Gud, jeg har det egentlig veldig bra! Nå skal jeg være litt sammen med denne karen 😀
Dette er andre gang vi prøver å kombinere bryllup og dåp. Første gang ble det bare tull da dåpsbarnet plutselig la seg ned og nektet å være med på noe som helst, og bryllupet måtte til slutt bare avlyses. Denne gangen er dåpsbarnet mye større og det er ingenting som tyder på at Lillebror plutselig skal ombestemme seg.
Jeg kunne aldri giftet meg på en “normal” måte. Hvor utrolig det det enn måtte høres ut, så hater jeg faktisk personlig oppmerksomhet mot meg selv. Gruer meg i ukesvis til min egen bursdag og er 25 kg lettere hver gang den er over. Derfor var idéen om dåp og bryllup midt i blinken for meg. Siden det også er en dåp, så tones arrangementet automatisk ned. Blir mindre, roligere. En stor dag, men ingen fest.
Akkurat nå er det kun lov med 10 gjester i kirken, og 5 tror jeg på arrangementet etterpå. Det blir litt lite, selv for en innesluttet og sjenert fyr som meg. Det er ennå to måneder igjen, og jeg var, inntil i går, optimist, men så kom nyheten om det muterte viruset i Follo, og kaffelukta ble med ett både stram og intens.
For min del er det viktigste at vi faktisk blir gift. Dåp betyr ikke så mye for meg hvis ikke familien kan samles. Kjærest har det nok langt verre enn meg. Hun hadde jo faktisk gledet seg voldsomt til denne dagen, for et giftemål er, visstnok, langt mer enn et “ja” i kirken.
Akkurat nå er alt uvisst. Invitasjonene er sendt. Jeg har ikke lyst til å utsette dette en gang til. For meg handler det også litt om trass, og ønsker å gjennomføre omså det bare blir fire i kirken; Presten, Kjærest, Lillebror og meg selv.
Vel, som alle andre små og store spørsmål i normale forhold, så er det kvinnen som til syvende og sist bestemmer, så vi får bare vente på hennes avgjørelse fram til svarfristen 1. mars. 😉
Jeg skulle egentlig gjort dette for lenge siden, men jeg har vært så livende redd for å bli stemplet som en som ikke tåler kritikk, at jeg ikke bare har sluppet gjennom saklig kritikk, men også ren personhets og direkte trakassering. Mange av disse skriver under forskjellige anonyme “Navn” slik at det skal se ut som om det er flere hatere enn det faktisk er. Noen dager har det vært massivt, ansdre dager forholdsvis rolig eller ingenting.
Etter hvert ser man at mange av de ulike “navnene” skriver veldig likt, med de samme skrivefeilene og formuleringene, men siden man ikke vet, så har jeg slått det bort for å ikke framstå helt paranoid.
Inntil torsdag denne uken. Da begynte jeg å stusse på et par-tre kommentarer og gikk inn i kontrollpanelet bare på moros skyld. Hadde ikke forventet å finne en “ekte” person der, men det gjorde jeg. Titalls, over hundre, kommentarer fra en og samme avsender, men med ulike kallenavn. Ofte “snakket” denne personen til og med “seg selv” i kommentarfeltet og backet opp folk som også hadde dragning mot personsjikane. Når jeg så etter så så jeg at mange av disse “samtalene” mellom flere nicks fra skrevet av bare EN person.
Denne ene personen hadde registrert seg under fullt navn uten å vite at jeg kunne finne det ut. Jeg kunne ikke tro at noen kunne være så dum. Mange registrerer seg med med fullt eller gjenkjennelig navn, men de snakker ordentlig. Har aldri opplevd før at en hater har gjort det samme. Før nå.
Bla, bla, bla, jeg tok kontakt med trakassererens arbeidsplass, Alta kommune. Trodde, hadde i alle fall håpet, at hun skulle slutte, men jeg tok feil. Hun satte i gang med en voldsom anonym offensiv, men fra samme ip-adresse, så var lett å se at det var samme person, men det er ikke morsomt lenger.
Orker ikke utsette meg selv og min familie for dette lenger. Selv om jeg skriver blogg så er det ingen som har rett til å kaste kloakk i fjeset mitt flere ganger i uka. Derfor går jeg til det drastiske skrittet å stenge kommentarfeltet for sjikane. Det byr en liberal person som meg i mot, men det betyr at jeg må godkjenne hver eneste kommentar som skrives på bloggen. Jeg kommer naturligvis fortsatt til å slippe gjennom det jeg mener er saklig kritikk, men hets, trakassering og personforfølgelse kommer ikke lenger til å være tillatt i mitt kommentarfelt. Har du slike dragninger må du i så fall fall skrive under fullt navn på fb. Det er greit for meg, for da ser alle sammen hvem du er og at du bare er EN person. Du aner ikke hvordan vi flirte av deg da vi så navnet ditt under alle disse anonyme nickene. Samtidig ble jeg ikke bare litt, men veldig lettet. Det du har skrevet har ofte såret meg veldig og av og til gjort det vanskelig å gå gjennom byens gater med hevet hode, men nå når jeg vet at det bare er DEG, så er alt så mye lettere. Tusen takk faktisk 🙂
De av dere som leser meg daglig har trolig fått med seg at livet mitt de siste ukene har vært så langt unna sex, drugs og rock’n’roll som det er mulig å komme. Det har i alle fall vært veldig lite rock’n’roll. Stille og fredelig. Babyboble og soving har stort sett vært det som har opptatt meg mest. Dette har jeg naturligvis fått ramsalt kritikk for. At jeg hver eneste dag sitter og skriver så kjedelige tekster som folk må lide seg gjennom. Jeg kan ikke gjøre annet enn å bøye meg i støvet og beklage. Lover at jeg skal bli mer spennende utover våren. Kanskje jeg begynner med narkotika eller, vent, får lungekreft! Nei, dårlig idé. Da får jeg bare kjeft for at jeg sutrer og klager over at jeg snart skal dø og blir bedt om å skrive i en mer lystbetont tone.
Leste du innlegget mitt i natt? (Hvis ikke, les det HER) Leste gjennom det i morges, og selv om jeg satt søvnløs, eller nettopp derfor, så kjente jeg at kroppen og hodet mitt var i ferd med å komme tilbake til normalen. Jeg har vært så inderlig trøtt så lenge nå, og kjent meg fysisk uvel hver gang jeg nærmet meg Hoftepluss og, hvis jeg har vært nødt til å være der mer enn noen minutter, så har kaldsvetten silt nedover ryggen på meg. Man trenger ikke være lege for å stille diagnosen.
Det var derfor en stor glede for meg at jeg ikke fikk sove! Det betyr jo at kroppen begynner å bli mettet på søvn. At energien sakte, men sikkert er i ferd med å kroppen. At jeg igjen snart kan stå opp om morran, brette opp ermene og gyve løs på dagens små og store utfordringer. Ikke ligge der under dyna og sove eller se på endeløse tv-serier. Det går en liten periode, men nå holder det. Dette er min siste “hvileuke”.
Fra og med mandag vil jeg igjen ta en større del av styringen av Hoftepluss. Ikke slik at jeg skal tråkke i beina til Martin, men jeg har faktisk drevet den butikken med relativt stor suksess siden 2013, så noe har jeg nok å lære bort til nysjefen tenker jeg. Mandag er også dagen jeg igjen setter fokus på nettbutikken. Har nesten ikke gjort noe der siden nyttår, og det ligger masse spennene, både nytt og gammelt, som venter på å bli lagt ut. Mellom annet har det kommet både tørket reinkjøtt, reinhjerte og elgkjøtt. Skal prøve å legge det ut i butikken i løpet av helgen 🙂
Jeg begynner faktisk å bli glad igjen og da er det langt enklere for meg å hanskes med både saklig og usaklig kritikk. Noen av dere har meg så i vranghalsen at dere til og med prøver å vri denne trakasseringsaken 180 grader, der et tilsynelatende oppegående menneske, bruker både jobb og fritid til å skrive små og store, hundrevis i tallet, negative kommentarer, antagelser og karakteristikker om meg i sosiale medier, og gjør meg, som etter flere år setter foten ned for slik oppførsel, til en mobber som skriver om dette og kontakter henne arbeidsgiver. Hva faen mener dere jeg skal gjøre da, bare åpne kjeften og svelge unna kloakken hennes?
Jeg er ikke sint altså, og lovet å ikke skrive mer om dette mennesket, men når hun fader meg, etter å ha lest det jeg har skrevet, fortsetter å kommentere i samme stil, og det endatil med ulike nicks slik at det skal se ut som det er flere, så må jeg faktisk sette meg ned å vurdere hva jeg skal gjøre. Det er nesten litt ekkelt og småskummelt. Hvem vet hva et menneske som er så besatt kan finne på å gjøre? Kanskje jeg virkelig må gå til politiet med denne saken. Har ikke tro på noen dom, men det blir litt som den siste riksrettssaken mot Donald Trump. Den er jo egentlig unødvendig siden han allerede har gått av, men hva skal de gjøre, de må jo markere på et eller annet vis at oppførselen hans har vært fullstendig uakseptabel. Litt slik er det i denne saken også. Sette en slags grense for hva jeg kan tolerere av et voksent, såkalt resurssterkt menneske, med både viktig jobb og tillitsverv.
