Det er morgen på Hammerfest sykehus. Her fra 5. etasje ser jeg den lille, sjarmerende etterkrigsbyen sakte, men sikkert våkne til liv. Har alltid syntes det har vært så stygt i Hammerfest, men jeg har endret mening totalt. Det er faktisk veldig vakkert her. Jeg kan absolutt anbefale et besøk, men drøy litt til dette viruset har rast fra se litt. Hammerfest er ikke kommunen du reiser til hvis du er i risikogruppen. Med mindre du er suicidal da, men da ville jeg nok heller anbefalt deg å søke hjelp på annet hold.
Akkurat nå ligger både Lillebror og Kjærest og sover. Lillebror har vært hos oss hele natten og det har gått veldig bra. Hver kveld kobler vi en sensor på magen hans som overvåker pusten hans. Hvis de aller verste skulle skje så går alarmen etter 20 sekunder slik at vi har tid til gjenopplivning mens der ennå er håp.
Datter hadde også pustealarm. Hun brukte den helt til hun var halvannet år gammel. Klarte ikke å koble den av. Orket ikke våkne opp til blå lepper enda en gang. Første natt uten alarm var en påkjenning, men det gikk heldigvis bra med henne.
Lillebror er tilsynelatende frisk på alle mulige måter. Alt virker som det skal. Han spiser masse og Kjærest har å gi han, selv om det ikke “flommer over” før på dag 3 eller 4. Han virker i alle fall fornøyd med det han får ut. Sist gang han spiste var rundt halv to i natt og siden har han mer eller mindre sovet i ett, kun avbrutt av et bleieskift.
Nå skjer det ting bak meg her! Klokka har akkurat blitt 07:40 og det suges så remmer og tøy kan holde. Minner om en annen kar jeg kjenner. Skal ikke nevne navn, he he 😉
Jeg er livredd for at han også skal dø! Angsten blir bare sterkere og sterkere etter hver time jeg blir bedre kjent med ham. Nå er øynene helt oppe og vi kan se på hverandre mens vi prater hvis jeg er helt nært. Jeg har ikke turt å slippe han helt inn ennå, men kjenner at det forsvarsverket kommer til å rakne når tid som helst nå. Han er så fin. Han er så uendelig fin.
I går fikk jeg skikkelig panikk. Han lå og sov på brystet mitt. Pusten gikk raskt, inn og ut, som det gjør med små barn. Umerkelig gikk han inn i skikkelig dyp søvn og jeg kjente ikke pusten hans lenger. Jeg satte meg opp i panikk. Gutten var helt stiv. Ristet forsiktig i ham, men ingen effekt.
Herregud, nå skjer det igjen!
Kjærest kom til, men heller ikke hun klarte å se pusten. Panikken begynte å spise også henne opp. Akkurat da trakk ham pusten og rykket til. Dere vet, så litt “sprell” som babyer ofte gjør.
Hele opptrinnet hadde bare vart i noen få sekunder, men jeg var svett over hele kroppen og så kvalm at jeg hadde lyst til å spy. Dette skjedde to ganger i går. Det kommer til å bli et langt år.
Jeg høres kanskje hysterisk ut, men jeg prøver virkelig å tenke gode tanker. Det er ikke slik at jeg går rundt å er redd for at han skal dø hele tiden, men hver gang jeg ser på leppene hans så ser jeg for meg hvordan de ser ut nå e blir blå, og stive. Blå lepper har jeg sett alt for ofte.
Nei, men vi koser oss skikkelig også altså. Morgenene og kveldene er fantastiske. Bli kjent. Kose oss med mat og hverandre. Dagene er litt verre, med sola som skinner inn på et rom vi ikke kan forlate. Da blir det litt kjedelig. Har lyst til å gå ut og trille og kjenne frisk luft i lungene. Blir ikke det samme å åpne vinduet.
Om bare en liten time skal jeg forlate mine fine to her inne og kjøre tilbake til Alta. Jeg har en del ting jeg bare må få gjort, har jo vært her i halvannen uke nå, og da er det bare å sette seg i bilen. Dessuten er en av mine fraflyttede sønner, samt min mor faktisk, også Alta akkurat nå, og hadde vært koselig å møtt dem også. Samt gitt Datter en klem fra Lillebror.
Livredd inntil margen, men likevel lykkelig hilsen fra Kokkejævel
