Da var ventetiden over. Vi kjører over fjellet til Hammerfest, der sykehuset ligger, jeg i bil, hun i ambulanse. Turen tar i overkant av to timer hvis ikke fjellet et stengt grunnet uvær. Det skjer ofte på vinteren, men vi finnmarkinger lar ikke en stengt fjellovergang stoppe en god fødsel, vi bare graver ut en snøhule i veikanten med inngang øverst, så mor bare kan føde ungen rett ned i den lune hula.
Skjer rett som som det er, men ikke så vanlig i oktober. Fjellet er nok glatt, men åpent. Var å skifta til piggdekk i går for sikkerhets skyld. Fikk bare på følelsen at jeg fikk bruk for dem og det gjorde jeg.
Guttene begynte (endelig) å bli store. Tre på rappen fra jeg var 19 år, samtidig som man gikk på skole, læretid og en overraskende jobb som kjøkkensjef, med alt det medfører, begynte å kjennes på kroppen. Det hadde vært tøffe tak noen år, men jeg begynte etter hvert å se en “ende på slitet” nå som alle tre snart gikk på skolen. Gledet meg faktisk til årene som skulle komme. Det er er lettere å kombinere en krevende jobb med unger som begynner å bli store.
Helt til jeg plutselig en dag kom hjem til en positiv test.
Jeg ville ikke ha ham. Sier det rett ut, for det var slik det var. Ville hun skulle ta abort. Jeg vet jeg høres ut som et monster nå, men jeg orket ikke flere unger. Var ferdig med småbarnslivet. Ville videre. Var sliten og alt, alt for ung.
Det ble ingen abort. I stedet kom det ut en fantastisk flott unge som hadde de mest spesielle øynene du kan tenke deg. Det så ut som han bar på all verdens visdom. Hadde innsikt. Jeg vet ikke, tror de ofte har det. Lille Vakre hadde de samme øynene.
Selvfølgelig elsket jeg ham når han først kom ut. En utrolig behagelig fødsel, (for meg), og han er faktisk den eneste av mine barn jeg har klipt navlestrengen på. En helt fantastisk gutt, men likevel visste både han og jeg at han ikke hadde vært her hvis jeg hadde fått det som jeg ville i utgangspunktet. Hadde jeg fått viljen min hadde livet gått videre uten ham.
Fire måneder senere gikk livet videre. Jeg fikk viljen min. På den aller verst tenkelige måten.
-Ka e det nu han ræmje ætter, den ungen?!
Jeg var litt irritert. Vi skulle på ferie dagen etter, til Finland. Jeg var så sliten. Sommeren hadde vært lang og ekstremt mye å gjøre på jobb, samtidig som man hadde tre gutter pluss en baby i hus; dag og natt. Gikk opp og la meg sammen med ham. Var uansett trøtt og slapp i tillegg å pakke til ferieturen. Vinn-vinn for alle parter.
Han hadde vært litt surken i det siste, men ikke syk. Diger unge. Sterk som en okse. Klarte selv å klatre ut av sprinkelsengen som sto helt inn til dobbeltsengen og over til meg. Vi pratet litt sammen før vi sovnet begge to. Kun en av oss våknet igjen.
Jeg hadde glemt alt dette. Husket ikke at jeg hadde sagt disse ordene kvelden før han døde. Sikkert fortrengt det. Ikke alt som er sunt å bære på.
For noen uker siden ble jeg mint på disse ordene. Disse forbannede ordene som jeg ikke kan få usagt. Siden har de gnagd meg 24 timer i døgnet.
Han hadde kloremerker i ansiktet. Jeg trodde jeg hadde drept min egen unge med de fæle, grove hælene mine. Obduksjonsrapporten som kom et halvt år etterpå beviste min uskyld, men det var 6 tunge måneder. Drap overskygger harde ord, og da jeg ble “renvasket” var heldigvis ordene også borte. Helt fram til noen uker siden.
I dag blir jeg kanskje pappa igjen. Kjærest er hos jordmor i dette øyeblikk, Jeg har blitt 13 år eldre og veldig, veldig mye klokere. Da Lille Vakre kom i fjor sommer var det som at jeg fikk en helt ny sjanse. En sjanse til å gjøre godt igjen. Alt jeg har gjort feil. Alt jeg har sagt, alt jeg har gjort, og som jeg kanskje ikke ville gjort i ettertid. Det var veldig, veldig tøft for meg at han også døde. Han var så ønsket, så elsket.
Han er ikke noe mindre ønsket han som kommer nå, men han er på mange måte mindre elsket. Frykten for at han plutselig skal bli borte er gjort at jeg ikke har turt å elske han betingelsesløst. Før nå. Han fortjener at jeg skyver alle andre følelser til side og gir han absolutt alt det gode jeg har i meg. Helt betingelsesløst. Jeg får bare være så redd jeg bare vil, men denne ungen som kommer snart er både ønsket, elsket og kommer til å få en helt spesiell plass i mitt hjerte.
Jeg kommer til å kjempe en kamp for resten av mitt liv for å ikke skjemme han fullstendig bort å ikke gi ham absolutt alt han peker på. Jeg kommer helt ærlig til å legge meg i sølepyttene når det regner slik at han ikke skal bli våt på beina. Jeg kommer ikke til å ha grovt mel i pannekakene hvis han ikke liker det og i alle fall ikke nekte han kvelds hvis han nekter å spise det jeg har laget til middag.
Jeg skal være større, sterkere, klokere. For ham. For alltid.
(Jeg måtte bare få dette ut av systemet før han kommer. Dette er kanskje min mørkeste hemmelighet. Nå er den ikke hemmelig lenger. Tilgi meg Far, for jeg har syndet.)
Gikk og la meg ganske tidlig i går slik at jeg skulle være klar i fall det skulle skje noe i løpet av natta. Som jeg skrev til dere i går så var det noe som var annerledes med Kjærest. Stram i magen og et økende antall kynnere. Det er ikke det samme som rier, men det var ikke tvil om at noe var i ferd med å skje. Spørsmålet var bare når.
Jeg ble vekket klokka fem. Ikke av Kjærest, men av min egen blære. Måtte rett og slett stå opp og tisse. Irriterende, men lakenskift er langt verre. Hørte Kjærest vri seg der oppe i sofaen. Hun sitteligger der oppe hver natt nå. Senga blir for myk. Ingen barnegråt.
Da jeg sto opp “på ordentlig” i sjutiden så jeg at fødselsbagen var bært fram, men det jeg kanskje reagerte mest på var at spisebordet var fullt av julegaver! Nei, jeg spurte ikke, men spurte hvordan hun hadde det. Både hun og katta var våken. Katta er full av orm og kastet seg om halsen på meg da jeg kom opp trappa. Hun er helt utsultet for tiden og da virker det nesten som om hun er glad i meg, men jeg lar meg ikke lure. Katter bryr seg ikke om deg. De vil bare ha mat. Spesielt når de har makk i magen.
Tilbake til Kjærest. Hun var som sagt våken da jeg sto opp. Ikke riktig like sulten som katta, da det ikke er så voldsomt stor plass igjen i den magen. Hele natta var fylt med kynnere og et stadig økende press nedover. Ikke fødsel, men noe er definitivt i gjære. Gir det seg ikke i løpet av ettermiddagen ringer vi jordmor. En av de få fordelene med å ha mistet er at man kan ringe til jordmor når man vil uten å virke hysterisk.
Sitter på jobb nå og gjør de aller siste forberedelse slik at jeg kan bli borte noen dager. Tror jeg skal legge vekk bloggen nå og konsentrere meg om arbeidet, for jeg vet ikke hva denne dagen kommer til å bringe. Med mindre jeg står og vasser i fostervann så gir dere en oppdatering i kveld. Jeg forstår at det ikke er bare vi som venter på denne babyen.
I “morgen” kom Lille Vakre til verden. Han kom ni dager før termin. Den gang ble magen stram “natt il i dag”. Jeg var bortreist. Kom meg ikke en gang hjem til fødselen. Denne gangen reiser jeg ingen steder.
Vi tar det med ro. Ingen kynnere akkurat nå, men en del kramper over magen. For alt vi vet er det ingenting, men vi er så spent. Nervene har gravd seg inn i hver pore i huden. Vi prøver å slappe av med nye episoder av “Første date”. Artig program. Klarer det litt.
Kjærest er straks ferdig med babyteppet. Hun begynte på det for tre dager siden. Er det normalt å være så flink eller er det bare jeg som er forelsket? Hun sitter jo ikke bare å strikker, gjør jo masse annet også. “Ferdig” hørte jeg akkurat nå fra sidelinjen. Imponert!
Det skjer så mye negativt i livet mitt, samtidig som dette mirakelet er i ferd med å bli virkelighet, at det er litt vanskelig å holde riktig fokus, men snakka med Mamma i telefonen i dag og hun sa at akkurat nå har jeg bare én ting å fokusere på, og det er sønnen min som snart kommer til verden. Mamma har ikke alltid rett, men akkurat nå tror jeg hun snakker med visdom.
Hvis det ikke skjer noe ganske snart så kommer jeg til å legge meg om ikke lenge slik at jeg får mest mulig søvn i fall det skulle skje noe noe i løpet av natten. Fødsler er ikke bare en kraftanstrengelse for mor, men kanskje først og fremt for far. Kun mor blir tilbydd epidural og lystgass, far i beste fall litt lunken kaffe og en svett panne. Her har jordmødre landet rundt en jobb å gjøre. Far i forsetet! burde blitt det nye slagordet til Norske Jordmødres Landsforening. Gratis tips fra meg. Sender ikke faktura.
Skal gi meg nå. Er bare så spent. Foten er veldig mye bedre forresten hvis det var noen som lurte. Spiser ikke så mye smertestillende lenger. Styrer i alle fall ikke livet. Den rollen har definitivt blitt tatt over av en viss kar i en viss mage på en viss dame.
Elias kom til havna og da måtte vi jo ta oss en tur ut på sjøen
Fantastisk bilde!
Fullkommen kjærlighet
Har væt på et par tre “bilferier” bare du og jeg. Her på vei mot Kleiva
Om masse toppturer
og andre turer…
Hver eneste celle i kroppen min er villig til å kaste meg foran en trailer hvis det kunne redde deg. Du er den aller fineste jenta jeg vet om. Intenst glad i deg. Herfra og inn i evigheten.
Det har vært et voldsomt styr. Natta startet, som så mange ganger før, at jeg gikk og la meg, hørte på Abels tårn eller Dagsnytt 18, og sovna. Etter at den verste nyforelskelsen ga seg så styrer Kjærest som regel litt ekstra. Strikker. Ser på noe trash på TV. Syr. Hekler. Et eller annet. Alltid noe. Så kommer hun også.
I natt har jeg ikke hatt det godt. Det har nesten ikke vært ørens fred å få. Hun har sukket og stønnet, vridd og vrengt seg rundt i sengen. Virker ikke som om hun i det hele tatt har brydd seg om at jeg trenger min skjønnhetssøvn for å fungere skikkelig. Nei da, flere ganger opp av senga, inn på do og tilbake igjen. Spør du meg så er det rimelig egoistisk. Ikke riktig at man kan gi så fullstendig blaffen i andre selv om man er gravid. Lov å vise hensyn selv om man ser ut som en kanonkule. Helvette heller! Må faen meg den ungen komme snart så det blir litt nattero!
Ja, særlig at jeg er irritert på Kjærest. Skal nok litt mer til en noen ødelagte netter. Min kjærlighet til henne er absurd og absolutt. Sånn er det. Jeg vil være der for henne. Overalt. Alltid.
Faen, denne bloggen begynner å ligne en kioskroman, ha ha!
Jeg rakk ikke skrive til dere før jeg dro på jobb i morges, var så innmari trøtt, som før nevnt, men nå har jeg lunsj og da tenker jeg naturligvis på dere, kjære kulinaster.
Vi har en ny fyr på jobb i dag. Virker som en stødig type. Voksen, hvis man kan kalle folk i midten av 20-årene for voksen, he he. Har satt han på det vi kaller “frityrvakta” FyFader hele uka, altså hovedansvaret for varmmaten på FyFader. Det er en fin vakt å starte på hvis man er litt oppegående, for der er det helt klare retningslinjer for hva man skal gjøre.
Vakta mi er ferdig klokka to i dag og da skal jeg faktisk ha en fyr på intervju til den ledige stillingen som Salatbarsjef. Blir spennende. Ansetter ingen hvis de ikke passer perfekt. Har blitt for gammel til å brenne meg på sjefsstillinger. Slike stillinger er langt viktigere enn folk tror og passer slett ikke for alle. Jeg har ofte sett ekstremt flinke folk bli redusert til middelmådigheter når de plutselig skal ha overblikk og lede andre på en god måte etter bedriftens prinsipper om kvalitet, økonomi og arbeidsmoral. Det er ikke for alle.
Etter intervjuet bærer det av sted for et møte med vår klesleverandør til nettbutikken, Kokkejævel.no. Julegavesalget er like om hjørnet og da må vi være på hugget. Håper vi får det skikkelig til med nettbutikken. Da har man plutselig et ben til å stå på og er ikke så avhengig av Hoftepluss. Samtidig er det jævlig mye jobb å bygge opp en skikkelig nettbutikk og ingen av oss har vært den beste utgaven av oss selv de siste månedene, men litt har vi i alle fall fått til og mer kommer.
Om babyen har kommet? Nei, men på onsdag er det ni dager til termin og det var da Lille Vakre kom, så det kan skje når tid som helst. Hun har begynt med litt andre smerter der nede, men er ikke blitt “sjuk” ennå, som det kalles her oppe når fødselen er i gang. Bare Gud vet, men han bryr seg vel neppe. Han gjorde i alle fall ikke det forrige gang.
Til slutt MÅ jeg få gratulere min “bestman”, med 43-årsdagen! Tør ikke legge ut bilde av ham, for han er ikke like pr-kåt som meg, men bursdag har han uansett og nå er han i alle fall gratulert på en relativt stor plattform.
Gratulerer med dagen, Roger!
Og ikke nok med det! Min vakre niese Linea blir 14 år i dag. Gratulerer med dagen til deg også. Husker med glede da du ble med Datter og meg til Kleiva for to år siden. Vi MÅ ta en tur til før dere blir “voksne”!
Flere som har bursdag i dag? Hyll deg selv eller noen du er glad i i kommentarfeltet 🙂
Dette var det fineste bildet jeg hadde av ham og jeg rakk aldri å sette inn et nytt før han dro. Over ett år etterpå har jeg ennå ikke klart å skifte bilde, men jeg begynner å bli klar for det. Jeg vet til og med hvem som skal få den store æren til å overta plassen. Nei, han har ikke kommet ennå.
Dagen i går startet ikke bra. Jeg hadde klart å skrape sammen noe så sjeldent som en frilørdag, men jeg våknet av meg selv i sekstiden med en stor uro i kroppen. Kaldsvettet litt og hadde vondt i magen. Noe hadde skjedd. Det hadde det. Halv times tid etterpå ringte telefonen. Noen var blitt syke og jeg måtte steppe inn. Herlig, men slik er det. Jobbet fram til 12:00, en flink ekstrahjelp steppet inn og frilørdagen kunne starte.
En av bursdagsgavene mine til Kjærest, verdens vakreste kvinne, var en time med fotpleie. Jeg hadde slev tatt det uken før, og dette bare MÅTTE Kjærest få nå i svangerskapets aller siste fase. Jeg bestilte time for henne fredag kl. 16:00 slik at hun kunne gå lykkelig inn i helgen.
Det ble litt nedtur da hun kom dit, for de hadde på et eller annet vis dobbelbooket timen og Kjærest måtte luske seg hjem med ny time lørdag kl. 12:00. Det skulle vise seg å være et lykketreff, for det ble naturligvs store rabatter samt 50% lengre behandling! Så i stedet for å betale 810 kroner for 1 time så betalte vi 600 kroner for 1,5 time. God deal!
Kjærest elsket det!
Etter behandlingen dro vi på toget der Bondens Marked hadde noen boder. Tradisjonen tro kjøpte vi gnikkalefser hos Toves tradisjonsmat. Som vanlig helt utsøkt kvalitet! Denne dama vet hva hun holder på med. All ære til folk med lidenskap for mat. Ekteparet er åpenbart et par år eldre enn meg og likevel holder de på med dette. Imponerende!
Bjørkebrød. Er ikke spesielt glad bjørk som krydder og smakstilsetning, blir for beskt for meg, men dette var overraskende godt. Et absurd godt eltet brød med bare en mild ettersmak av det jeg vil kalle for sommer. Fantastisk godt! Terningkast 6.
Det er grenser for hvor mett du blir av smaksprøver på geitost og gnikkalefser fra bare fire boder, så vi bestemte oss for å teste ut et nytt sted som har åpnet her i Alta, Vanvittig grill. Vi bestilte begge en burger som jeg tror het “Vanvittig god”. Om den var “vanvittig” god vet jeg ikke, men den var i alle fall et skikkelig stykke håndverk med både hjemmelaget burger og brød. Eneste jeg savner når både burger og brød er hjemmelaget er skikkelig egenprodusert pommes frites. Det er urettferdig, men når man selv legger lista høyt så trekker industrifries litt ned.
Når det er sagt så var vi, tja, vanvittig fornøyde. Maten var veldig god og lokalet var utrolig koselig. Nesten alle bordene var i bruk og det håper jeg de fortsetter å være i mange år framover, for dette var virkelig en positiv overraskelse blant Altas mange gatekjøkken! Terningkast 5. (Hadde LETT gitt 6 hvis fries hadde vært hjemmelaget)
Gode og mette dro vi videre til svigerfar. Som dere ser har han ingen interesse i å bli noen bloggkjendis, men han hadde kjøpt seg en reinskrott som han drev å skar ned. Gjett om vi fikk oss noen biter vi skulle koke til kvelds?
Å Ziko selvfølgelig, min aller, aller beste venn. Alltid like hjertelige møter når vi treffes. Nei, har neppe noe med at jeg alltid har med Dentasticks, tror bare vi rett og slett liker hverandre. To like sjeler i forskjellig innpakning kan du si.
Dro på butikken og parkerte ved siden av denne lille rakkeren. Syns det så litt artig ut der og da, men ser jo nå et det egentlig bare er en hund i en bil. Koselig kanskje, men ikke så veldig artig.
Videre bar det innom Svigermord en tur med en flaske vin. Hun har besøk av sin hjertes utkårede denne helgen og jeg vil anta de skulle ha en romantisk aften med vin og hverandre. Fine folk begge to, men lite fotogene, så ingen bilder av dem heller.
Så var det hjem da og ble allerede i yttergangen påminnet at på mandag så MÅ jeg ringe dyrlegen og bestille time for avlivning. Dette går fane ikke lenger. Katta skal bort!
Nei da, slapp bare av. Skal bare bestille en ormekur til henne og omplassere henne hos Svigermord. Hun elsker dyr.
Kveld. Bruna reinkjøttet godt i en gryte og kokte det for seg selv i lettsaltet vann et par timer. Skummet godt av.
Hadde så i grønnsaker og potet og sydet videre en liten time
Ble veldig godt! En liten klatt med urtesmør på toppen gjorde underverker. Enkel mat, men det blir ikke bedre enn dette!
Eller forresten… Det kan definitivt bli bedre! Kjærest sin eplekake, herre gud!
For ikke å snakke om selve Kjærest…
Resten av kvelden: Yellowstone
Og Kjærest ble ferdig med hentesettet. Lovprisingen kan begynne. Rørende vakkert, selv om jeg må innrømme at hele det der “hentesettgreiene” er en dameting. Ikke for det, jeg forstår behovet for klær altså, men dette skal brukes type en eller to ganger. Det ER forskjell mellom kjønnene, he he! 😉
Det var frilørdagen min i bilder. Nå er det søndag og jeg har sovet lenge. Utrolig deilig. Kjærest sover ennå og jeg skal et par timer på jobb. Bare småting. Det er snart ikke blader igjen på trærne. Winter is coming og det gjør ingenting. Jeg er snart klar.
Har sendt Kjærest på fotbehandling. Skulle egentlig i går, men noe kom i veien. Jeg er ferdig på jobb og sitter bare her og venter på at hun skal bli ferdig slik at vi kan dra ut på Bondens Marked å sjekke ut om det er noe nytt.
Tenkte å kanskje skrive om psykisk helse siden det er 10. oktober i dag, men en rask scroll nedover blogglista gjorde at jeg omsestemte meg. Tror jeg gjør bedre nytte hva psykisk helse angår med mine små hverdagsepistler gjennom året, enn å bare skrive om det for å ha noe å skrive om eller fordi alle andre gjør det.
Det var da jeg så det og zoomet inn på bildet. Uten at jeg gjorde meg til i det hele tatt så fikk jeg fanget øyeblikket hvordan en mann ser ut AKKURAT i det han tar bilde av sin kvinne, og det vil jeg si er langt artigere å skrive om!
Jeg våknet av meg selv rundt klokka seks. Urolig i hele kroppen. Kaldsvettet. Åpnet telefonen bare for å lese litt, sjekke kommentarer og slikt. Kjærest ble irritert, sa det var natt og ba meg legge vekk telefonen. Jeg svarte, som sant var, at klokka var over seks og pr definisjon var natta over. Irriterende besserwisser, I know!
Vi skule bare kose oss og slappe av i dag. Skulle blant annet kjøre henne til fotterapi som jeg hadde kjøpt til henne i bursdagsgave. Pjuske litt i hagen. Ordne ferdig den veden. Kanskje rusle en rolig tur nede på bergene. Tenne bål og kjenne draget fra fjorden som trenger seg inn i lungene og ut til alle kroppens slitene celler.
Så ringte telefonen.
Sykdom. Ha ha, endte opp på jobb likevel, men blir her bare til 12. Da drar jeg til helgen uansett hva som skjer!
KautoBab er noe av det vi selger mest av. Grove pitabrød stekt med hvitløksolje og fylt med røkt rein, grønnsaker, fetakrem, røkt hvitløksdressing og urterørte tyttebær.
Kjøpte Framtiden en gave i går. Noen teite plastender. Var ikke en gang lyd i dem. Første jeg overhodet har handlet til ham. Har ikke turt. Nå måtte jeg. Han kommer jo snart.
La gaven på stellebordet. Arvegods etter broren. Alt for lite brukt. Venter med å pakke dem ut av plasten til vi faktisk får bruk for dem. Legg merke til at jeg skrev “til” og ikke “om”. Framskritt bare det.
Nei, back to work! Gir sikkert lyd fra meg ut over dagen/kvelden kjenner jeg meg selv rett.
Var på MR av det hodet mitt klokka 11. Vært der før med ryggen og da er det mye verre, for man er så mye lenger inne i tunellen. Nå lå jeg jo faktisk og dingla med beina på utsiden. Dessuten fikk jeg en maske tredd nedover hodet og den hadde et slags speilsystem på seg som gjorde at jeg faktisk så ut. Genialt!
Litt trange klær jeg sånn passe halvfordøyd måtte presse meg inni
Kom på at det jo er både sexy og deilig med trange klær, så da ble alt mye lettere
Radiografen sa at han ikke så noe stort og skummelt på bildene. Da måtte jo jeg, optimisten spørre om han så noe lite og skummelt da. Det kunne han ikke svare på, men vi får se til uka hva røntgenlegen finner ut., Satser på det beste. Uansett glad jeg dro og, ikke minst, fikk time så fort.
