FÅRIKÅL-av en annen verden

Datter aner ingenting, håper hun ikke blir sur, men i kveld bytter vi ut tacoen med fårikål, av en annen verden.

Det finnes tusenvis av oppskrifter på fårikål. Alle smaker likt tungt av lam, fett og kål. Trenger egentlig ikke noe oppskrift på slikt.

Denne er annerledes. Den inneholder varme krydder, som gir en helt fantastisk smak og aroma til denne type mat og den inneholder eddik. Eddiken, i tillegg til at den gir god smak, nøytraliserer den fettet som gjør at fårikålen ikke føles så tung. Den harmoniserer retten og dette gjør at man kan spise ENDA en porsjon før magen sier stopp 😉 Dessuten salter jeg kjøttet datten over slik at det blir mer smak tvers gjennom 🙂

 

Hvis du på død og liv vil droppe krydderet, så gjør det da din tverre særing, men PRØV med eddiken. Du vil IKKE angre!

FÅRIKÅL AV EN ANNEN VERDEN
2 kg fårikålkjøtt
400 gram lammeskav
1,5 kg rensket kål, grove biter
0,5 kg rotgrønnsaker
2 liter vann
1 dl flytende lammefond
35 gram hvit balsamicoeddik
1 god ts rosmarin
1 god ts timian
1 god ts grovmalt sort pepper
1 god ts spisskummen
35 gram maisenna utrørt i litt kaldt vann

1. Vend inn kjøttet med 1 ss salt per kg. La dette stå over natten
2. Småkok kjøtt i vann, eddik og krydder i 1,5 time
3. Tilsett maisenna og kok opp
4. Tilsett kål og grønnsaker og kok ca 1/2 time
5. Dusj ditt legeme og vask håret, husk balsam
6. N.Y.T.

Som dere ser bruker jeg ikke HEL pepper, men GROVMALT. Dette er rett og slett fordi jeg HATER å spytte ut disse bitre, utkokte smaksminene som ødelegger totalsmaken. Hva mener du?

God morgen?

Selv om det kanskje ikke ser slik ut, så er det en deilig morgen faktisk! Datter kommer i dag og blir helt til neste fredag. Ny ordning.  Det er helt fantastisk og jeg gleder meg enormt! Kjærest og jeg har det fint til vanlig altså, men det blir et HJEM når Datter kommer. Med lekser. Med Tic Toc. Med historier fra skolen. Med turntreninger. Kjøring. “Krangling”. Kortspilling. Fisking. Grilling. Tv. Taco. Alt!

Vi blir en familie. Jeg liker familie. Veldig.

 

Har fri i morgen. Alltid fri, stort sett i alle fall, når det er “Datterhelg”. Plutselig er de store. Da er det  for sent. Det vet jeg alt om. Datter prioriteres. Veldig. Ikke sånn at jeg sitter å stirrer henne i hvitøyet hele uken, men jeg er der. Tilgjengelig. Hele tiden. Hvor skulle jeg ellers være? Og hvorfor?

Kommer sikkert til å lage litt mat i løpet av helgen, så blir nok noen oppskrifter på dere. Tenker noe bidos og sjokoladekakegreier, men vi får se. NOE blir det i alle fall!

 

Håper dere også får en fin start på helgen 🙂

Vi smattes!

Kynisk jævel

Det hender seg, riktignok alt for sjeldent, at Kokkejævel vrenger av seg uniformen, presser seg inn i den litt for trange ullgenseren, og vandrer opp til en fjelltopp, nesten som en helt vanlig mann. Et slags menneske. Selvtilliten og sjølgodheten avtar for hver høydemeter.  Svetten renner. Møter han en hund blir han redd. Han bjeffer ikke tilbake, som han ville gjort litt lenger ned. Når han kommer til toppen er han helt borte. Bare Asbjørn er igjen.

Hei, jeg heter Asbjørn! Det er jeg som er Kokkejævel. Det er jeg som skriver i hans navn. Det er jeg som kynisk bruker alt som finnes av tragedier rundt meg for å få likerklikk, enda flere lesere og selge reker. Det er jeg som blander sammen bedriften min med mitt personlige liv. Det er jeg som slår mynt på døde barn og helikopterulykker. Det er jeg som tigger om penger. Det er jeg som er fullstendig uten filter. Det er jeg som ikke aner hva en blogg EGENTLIG skal handle om. Det er jeg som syns det var artig å toppe blogglista på bare TRE dager og til og med var så frekk at jeg “skrøt” av det på fb. Det er jeg som ikke er normal. Det er jeg som henger ut min egen familie, igjen og igjen og igjen. Det er jeg som gjør deg kvalm.

Jeg er 42 år. Jeg klarer meg. Av og til bra. Av og til ikke. Jeg bryr meg. Da skriver jeg. Og jeg skriver mye. Ikke alltid uten filter, men av og til. Jeg tråkker også feil. Mange ganger. Det gjør alle. Også du.

Jeg bryr meg ikke om å bli kjendis. Det er ikke derfor jeg er her.  Jeg bryr meg om familien min. Det har jeg alltid gjort.

Da jeg gikk på videregående satt jeg oppe på natta og skrev dikt. Drakk kaffe. Røkte. Masse. Noen var gode. De fleste skikkelig dårlige. Samlet dem sammen til en slags bok og ga i julegave til slekta. De sa de ble glade. At jeg hadde talent . Jeg valgte å tro dem.

Siden har jeg skrevet. Som kjøkkensjef i en svunnen tid skrev jeg menyer som folk kom langveisfra for å lese. Jeg skrev artikler i avisene her oppe i en årrekke. Masse oppskrifter, men alltid om livet. Livet mellom måltidene. Det vi alle lever. Hver eneste dag.

Har alltid gått min egen vei. Helt siden jeg var liten. Ikke vært som de andre. Gjort ting på min egen måte. Stolt på meg selv. Det er ikke alltid like populært. Det ble en lang barndom for å si det slik. Unger kan være nådeløse. Det kan voksne også.

Jeg er trygg på meg selv. Vet hvem jeg er. Hva jeg står for. Legger hodet mitt på blokka. Gang etter gang. Ingen har så langt klart å kappe det av, men mange har prøvd. Tror jeg har sterke sener eller en mulig nakkebetennelse som er vanskelig for sleipe, anonyme økser å trenge gjennom. Aner ikke. Det jeg er HELT sikker på er at jeg ikke har tatt livet av mine egne unger for oppmerksomhet og flere lesere. Hvordan er det i det hele tatt MULIG å insinuere noe slikt på et åpent nettforum, eller hvor som helst egentlig? Hvor kommer det intense hatet fra?

Bortsett fra den famøse bikinivideoen, der gjorde jeg nok en feilvurdering, for meg var det humor, for ungene bare flaut, har jeg ALDRI postet noe som angår mine barn som ikke de har godkjent på forhånd. Uansett hva anonyme kilder måtte hevde. Klart de ikke liker alt, kanskje veldig lite, men jeg utleverer dem ikke, poster aldri bilder av dem og nevner dem aldri ved navn. Jeg er bare meg. Jeg er Asbjørn.

 

Hei, Kokkejævel er tilbake! Ble i sin tid sendt ned til jorden for å spre kulinarisk nytelse og glede til menneskene. Ble gitt ALLE fullmakter fra øverste hold og jeg GARANTERER deg at du kommer til å få enormt mye bra inspirasjon her inne, men ikke bare om mat. Hvis du er på jakt etter en ren matblogg har du havnet på feil sted. Finnes hundrevis av andre med bare oppskrifter.

Dette er en blogg om livet. Livet før, under og MELLOM måltidene. 🙂

VI SMATTES!

 

 

Den siste øvelsen

Det hender seg at Kokkejævel, motvillig og vrangt, vrenger av seg sin naturlige uniform og vandrer en gang i året inn i en militærleir nesten som en helt vanlig soldat. Jovisst er han flott å se på, men neppe noe mer. Ingen burde føle seg trygge i alle fall. Her følger hans daglige innblikk fra nasjonens største militær-øvelse på førti år, sett fra innsiden av en slags «soldat».

 

Dag 1

Norge viser i disse dager sine militære muskler, og 5000 av Forsvarets aller beste menn og kvinner har inntatt Finnmark. Menig 17 Sandøy, en av HV 17s tapreste menn og bærebjelken, for ikke å si bautaen, i selveste stabstroppen, er naturligvis selvskreven når farer truer…

Møtte opp mandags morgen, full av iver og lyst, kl. 08:00 i full uniform. Riktignok kokkeuniform, men dog uniform. Dette var visstnok ikke bra nok, så jeg ble sendt hjem for å skifte til den grønne…

Vel tilbake i leiren og gode fire timer med venting ventet før jeg satte fram noe godt kneipbrød, litt ost, majones og skinkeost til lunsj på et bord ute i «felten». Dvs. området utenfor garasjen. Uansett, viktig at gutta trives med god mat! Etter lunsj kjørte jeg opp på skytebanen på hemmelig oppdrag. De manglet en tang og et stjerneskrujern…

Etterpå kjørte jeg tilbake. Sto litt før jeg satte meg. Reiste meg opp igjen. Nytt oppdrag. Denne gangen var det pappesker som skulle bæres ut i en container. Utførte oppdraget i henhold til reglement og militær sedvane.

Erindrer faktisk ikke hva som skjedde etter dette oppdrag, så vil tippe tiden fram til 16:00 gikk med til å spise proteinbar, frysetørket ett-eller-annet, samt kaffedrikking.

 

Dag 2

Starta dagen kl. 08:03 rundt et bord. Drakk pulverkaffe og spiste kjeks. Etter en god time ble jeg nysgjerrig på hvordan det var å sitte på den andre siden av bordet. Så meg ut en stol jeg likte, strakk på stive knær og marsjerte rundt bordet med taktfaste skritt og satte meg på målet. Opplevelsen på den andre siden var ikke voldsomt annerledes, men ble likevel sittende der også i rundt en time. Klødde meg av og til i hårfestet. Blir så tørr på denne årstiden.

Ca kl. 10:11 ble jeg gjort oppmerksom på et syketelt av sanitetsoffiseren. Perfekt tenkte jeg, siden jeg har er gnagsår på hofta etter at de starta med å bare lage for trange boxere. Marsjerte om lag femten meter og var framme. Ble tatt vel imot av både lege, sykepleier og sanitetsoffiser. Ba om plaster på såret, men ble i stedet lagt i stabilt sykeleie for undersøkelse av denne krigsskaden. Fikk kraftig bandasje, og en ny time var forduftet …

Gutta må ha mat, og som kokk er jeg naturligvis selvskreven til lunsjbuffeten. Åpnet majonestubene, ostepakkene og salamien. Putta søppel i en sekk og kasta avfallet i kontainer. Lunsjen varer halvannen time.

Livet i stabstroppen, HVs ryggrad og bærebjelke, kan kanskje virke noe langtekkelig, men gutta viser et overraskende godt humør og moralen er på topp i opptil flere minutter av gangen. Vet ikke hvor de finner styrken fra, men jeg er mektig imponert, og glad for at jeg tross alt havnet i denne gjengen.

SÅ, lunsjen er svelget og transporten mot havna, øvelsens store mål og mening, kan starte. Bedre at soldatene står der nede enn i skogen på Kvenvikmoen. Å være soldat handler for det meste om å stå. De som har kjørt litt rundt i Alta i dag har sett at det har stått soldater i alle kryss. Det ser tilsynelatende ut som om de har en misjon og et oppdrag, men mest trolig er de bare satt der for å stå. Skulle tatt seg ut om de satt…

Endelig skjer det noe!

Kjører fram og tilbake fra Kvenvikmoen til havna. Ca 2 mil hver vei. Fortrinnsvis med soldater i setene, men også på andre viktige oppdrag. Som å kjøre en nøkkel. Plasserte den i baksetet slik at den skulle føle seg opphøyd og verdsatt. Lite ble sakt, men tror vi begge følte at vi var med på noe stort og utenfor vår fatteevne…

Etter at nøkkelen var avlevert kjøpte jeg meg en rosinbolle på Coop Extra. Den var tørr og fæl, men kjente en slags tilfredstillelse av å knuse den mellom tennene mine og svelge den ned. En stille protest mot systemet, kanskje dårlig og lite effektiv, men dog en protest.

Menig 17 Sandøy er, mot alle odds, fortsatt ved godt mot og ser fram til nye utfordringer i morgen.

 

 

Dag 3

Ny dag truer! Startet dagen på butikkledermøte på Amfi kl. 09:00. Troppssjef hadde, elskverdig nok, gitt meg perm slik at jeg kunne stille på møtet. Drakk kaffe der en time mens jeg hørte på Mammons tale. Hastet så innom Ica og kjøpte meg en skolebolle og en Cola Life, før jeg kastet meg i bilen slik at jeg i alle fall rakk tre timer med sitting før lunsj. Jeg rakk det, og det med god margin!

Etter lunsj ble det litt mer dramatikk. Det viste seg at toalettene var tette. Tela hadde trolig slått opp i rørene, og ingen kunne lenger bæsje inne. Noen gråt, andre ble apatiske, men de fleste tok beskjeden med militær verdighet. Fagfolk i kloakkfaget ble kontaktet og minuttene marsjerte sakte seg videre.

13:29 skjer det igjen noe som skal skremme opp hele troppen. En av soldatene velter en pappkopp med glovarm pulverkaffe ut over hele bordet. Ingen blir direkte skadet, men tror nok at hendelsen satte et støkk i de fleste. Det er alvor nå!
Etter hendelsen med kaffekoppen prøvde vi etter beste evne å holde både mot og moral oppe. Sersjanten, som hadde vært ute en øvelse før, visste råd. Det ble besluttet at vi skulle rydde i lagerhyllene. Toalettpapir skulle skifte plass med lampeolje.

Jobben ble utført relativt raskt og snart var vi på plass rundt kaffebordet igjen. Denne gangen gikk det over en time uten uhell.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at vi i løpet av dagen også hengte opp et telt til tørk, samt prøvde ut flere retter med frysetørkede feltrasjoner. De fleste var enig i at sukkerbiten var best.

Øvelsen går mot slutten. I morgen er siste dag. Jeg vil ikke framstå negativ, så jeg gruer meg skikkelig…

 

Dag 4

Litt sent ute i dag og hastet ikke inn porten før kl. 08:11. Gikk helt fint da ingen hadde merket at jeg manglet. Spiste en sakte frokost og drakk pulverkaffe i om lag en time. Leste litt nettaviser og hørte på røverhistorier fra de «ordentlige» soldatene. Artig nok, men kjente at jeg var i ferd med å mettes.

Litt over kl. 09:17 ankommer det en tilhenger full av utstyr fra feltleiren i havna. Var blitt fortalt at det ble mye å gjøre i dag siden det var øvelsens siste dag og mye skulle pakkes vekk. Endelig! Er det noe jeg kan og liker så er det sjauing!
Gleden skulle bli kortvarig. Tok oss ca tretten minutter å tømme den hengeren, og opp mot en halvtime å henge teltene til tørk. Etterpå var det ingenting. Absolutt ingenting! Og klokken var ennå ikke 10:30…

For første gang på denne øvelsen kjente jeg at jeg var i ferd med å bli negativ, og klarte ikke en gang å se på dette vaset med ironisk snert. Timene gikk veldig sakte. Ikke hadde vi kaffe heller, for den hadde vi klart å supe i oss de tre første dagene…
13:24 reiser jeg meg apatisk opp og sier til sersjanten at jeg kjører til Statoil, ca 1 mil, for å kjøpe meg en pølse. Vet ikke om han hørte meg, men tror han nikket langt der inne et sted. Igjen var jeg ute på oppdrag! Riktignok både privat og meningsløst, men oppdrag er oppdrag. Kjøpte meg en liten pommes frites også. Bare for å drøye tiden…

14:03 og tilbake i leir. To timer til dimisjon. Nå er det litt mer aktivitet og soldater kommer inn for å pusse sine våpen. Riktig så trivelig faktisk. Er jo artig også disse øvelsene. Med ett entrer kapteinen, områdesjefen, garasjen. Han ser militært myndig på meg, marsjerer helt inn til kaffebordet og ber meg følge med han inn på kontoret.

 

Epilog

Egentlig føler jeg ingen lettelse, ingen glede, selv om år med kamp mot systemet nå er over. Alt militært utstyr er nå levert inn, og menig 17 Sandøy er historie. Merket det med en gang på gutta i troppen. Plutselig var jeg en fremmed, en som ikke hørte til. Jeg sto på utsiden av gjerdet og i et kort glimt av vemod ville jeg desperat tilbake. Tilbake til det meningsløse, men dog trivelige livet en gang i året. Høre til i et system der alle er i samme forbannede båt der ingen vil være, men som de fleste egentlig trivdes sinnsykt godt i.

 

Alt har imidlertid sin ende, også militære karrièrer. Kokkejævel ser nå fram til å slippe å tape tid og penger på å sitte og drikke kaffe i nesten en uke sammenhengende mens det mest dramatiske som skjer er at en kaffekopp velter og ny må kokes.

Vi smattes!

 

(Teksten er skrevet under den siste øvelsen jeg var med på, Joint Viking i 2015. Dette er hva jeg faktisk gjorde. Det er ikke tull)

 

Det virker!

Som så mange andre kokker, ja kanskje mennesker generelt,  blir også jeg sakte men sikkert slitt ned av tidens tann. De siste femten årene har jeg hatt kronisk skulderbetennelse i  begge skuldrene. Den høyre har vært til å leve med, men den venstre har bare blitt verre og verre.  Det siste halvannet året har det blitt så ille at det har blitt mange søvnløse netter.

Smerten kan forklares som et glødende grillkull som ligger midt inne i skulderen. Der ligger det og ulmer, av og til lite, av og til intenst, men alltid til stede. For meg har nettene vært verst. Da er det som om noen spruter tennvæske på grillkullet.

 

Lang historie kort. Jeg er klarert for operasjon, men er så redd for rekonvalenstiden. Som driver av to serveringsteder har jeg rett og slett ikke mulighet til å risikere opp til seks måneder med sykemelding. Og det UTEN garanti for å bli bra.

 

Onsdag i forrige uke tok jeg den første av fem behandlinger. I går den andre. Tre til venter før vi er ferdig. Trykkbølgebehandling.

 

Flere tusen trykkbølger bankes inn i skulderen i løpet av en behandling. Det er vondt, men av vondt skal vondt fordrives sies det jo. Vet ikke hvem som sa det først.

 

Det første jeg merket da jeg sto opp i morges var at grillkullet var borte! Nå hadde jeg bare “vanlig” vondt. Det er som om at behandlingen faktisk er i ferd med å helbrede noe jeg har slitt med i femten år. Det er nesten ikke til å tro, men en SKIKKELIG god start på dagen! 🙂

 

Ønsker dere også  en så god dag som mulig 🙂

Vi smattes!

Livet går videre?

Denne gangen er jeg faktisk ikke helt sikker. Det begynner å nærme seg en grense for hvor mye tap selv jeg kan tåle før jeg fyller femti. Og det er enda lenge til. Nesten ti år. Mye kan skje på ti år. Mange rekker å både komme og forsvinne igjen på den tiden. Tanken er nesten ikke til å holde ut.

I fjor startet jeg på mange måter livet på nytt. Etter over tjue års samboerskap, fem unger, fire på jorda og en i Himmelen, bestemte vi oss for å fortsette livet. Hver for oss. 22 år, over halve livet mitt. Omtrent alt jeg hadde av minner var med familien. Det var tungt å flytte, men det var nødvendig. Skjer med halve befolkningen, og kanskje vel så det.

9. juni kom starten av resten av mitt liv til verden. I slutten av pinsehelgen valgte Vår herre å sende det alle vakreste han hadde ned til oss, Kjærest og meg. 14 dager senere ombestemte han seg, og tok han tilbake. Helt uten forvarsel.

Hele det nye livet var, med en gang vi slo øynene opp og fant han, helt sønderknust og ødelagt. Det var ikke en gang ruiner igjen. Han, som var selve symbolet på resten av mitt liv. Han som var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket.

Han, som var alt jeg skulle gjøre bedre. Han som skulle få alt jeg hadde lært. Han som var min siste sjanse. På brøkdelen av et sekund var han borte og kom aldri mer tilbake igjen.

Så satt jeg der plutselig. Med seks unger. Fire på jorda og to i Himmelen. Jeg kjente at ryggen var i ferd med å knekke.

Nå, nesten tre måneder senere har verden liksom gått videre. Hjertene kommer ikke lenger like ofte og blomstene er visne eller råtne. Får fortsatt en og annen klem, et «går det bra?» Alt etter humør svarer jeg ærlig, at nei det gjør jo ikke det, men jeg ser at folk heller vil ha et «ja». Det er jo grenser for hvor mye av andres sorg folk klarer å ta inn over seg. Det ser man ikke minst i kommentarfelt. «Er det nødvendig å sutre om dette, igjen og igjen og igjen?»

Ja, dette er alt for meg akkurat nå. Ikke alle dager er like lette. Ingen faktisk. Det er en jævlig og helt håpløs situasjon å være i. Jeg må kjempe med alt jeg har av krefter, hver eneste dag, for å holde meg flytende.

 

Et par dager etter begravelsen satte vi oss på et fly. Bort. Fra tomheten. En langhelg i Oslo. Vi hadde gode stunder. De finnes.

 

Når sorgen slipper taket kommer tungsinnet sigende. Sinnet. Og irritasjonen. Det er vanskelig å holde fokus. Smile er faktisk nesten umulig, men jeg prøver. Hele tiden. Flirer. Jeg vil ikke legge meg inne i tåka og la elendigheten omfavne meg fullstendig. Sluke meg. Det orker jeg ikke.

Så kommer Datter. Hun som kom med Lyset for 11 år siden. Året etter at Storebror gikk i forveien. Den gang reddet hun en hel familie fra å bli slukt av mørket. Denne gangen står hun midt i mørket selv.

Hun bor hos oss halve tiden. Da må jeg ta meg sammen. For hennes skyld. Kjærest også. Være der for henne. Sterk og stor, som en pappa skal og bør være. Det er ikke lett for henne. Det svarte sløret av sorg ligger konstant inne i øynene.  Storesøster. For aller første gang. I fjorten dager.

 

Vi prøver å finne på ting. Jentene mine og jeg. Fylle dagene med innhold. Har blitt litt fisking fra berget i sommer. Vi er heldig som bor der vi bor.

 

Vi kommer til å klare det! Vi må jo det, men akkurat nå ser jeg ikke helt hvordan. Det er vanskeligere denne gangen, men jeg vet framtiden finnes. Der framme et sted. Også for oss. Og jeg gleder meg. Til jeg ser den.

 

 

Pizza & Sånn

For snart alt for lenge siden fantes det en italiensk pizzarestaurant i Trondheim. Der var flere, men de er ikke noe å nevne. Denne pizzarestauranten het Pizza & Sånn. Hva “Sånn” sto for aner jeg ikke, for de serverte bare pizza tror jeg, men for en pizza! Maken tror jeg aldri har funnes i hele Norges land.

 

Innehaveren var tyrkisk, som de fleste innehavere av italienske pizzarestauranter av en eller annen merkelig grunn er. Magen var stor, samme var humøret. På veggene hang det svart-hvitt bilder av gamle damer med bart, sukkererter i sprukne trekasser og tykke menn i slitte helsetrøyer som spilte boccia i en park et eller annet sted.

 

Bordene var svarte og stolene var laget av ravgul kurv. På sommeren satt vi på utsiden, drakk øl, spiste pizza. Tok en øl til. Sigaretter gikk det også en del av, men det gjorde det vel på de fleste uterestauranter på den tiden. Om sommeren. På høsten også, men da la de ut gule pledd i ekte ull. Så der satt vi da, innballet i gul ull og spiste pizza. Drakk øl og røkte sigaretter.

Når jeg ikke jobbet da. I naborestauranten. Den het Tre kråker og der serverte vi ikke pizza. Kjøkkensjefen, en usedvanlig dyktig trønder, spesialist på moderne fransk kokekunst, eksklusive desserter og oster så dyre at man måtte ha ryggsekk med penger for å betale dem. Likevel så fullstendig hjelpeløs på pizza.

 

Der måtte vi sette vår lit til vår tyrkiske venn Kazimiar på “Pizzan”. Håpløs på familieplanlegging og kjøkkenprosent, men helt fullstendig konge på pizza. En mester i sitt fag. En superstjerne for alle oss som setter pris på virkelig god folkemat.

Vi ble etter hvert gode venner. Jeg fikk pizza hos Kazimiar, han fikk desserter hos meg. Jeg må innrømme at jeg i begynnelsen hadde minebaktanker med dette bekjentskapet. Jeg ville lære meg å lage den ultimate, den perfekte pizza.

 

Jeg lyktes delvis. Den fantastisk sprø og saftige bunnen fikk jeg aldri oppskriften på, “venn” liksom!, men fyllet på min favorittpizza delte han delvis med meg etter en sen høstkveld under de før nevnte ullpleddene. Det kostet meg litt, for ølet var vanvittig dyrt, selv på personalpris. Verdien kan imidlertid ikke måles i penger. Jeg måler den i ren nytelse og i det perspektivet er jeg en av Norges kanskje rikeste menn.

 

Bunnen er det du skal huske best fra en skikkelig pizza. Den skal være sprø som ribbesvor på utsiden, men samtidig så saftig og smidig som bare helt ferskt bakverk kan være. Kazimiar brukte i følge ryktene hele tre dager på den ultimate deigen. Så ivrig er ikke jeg. Veldig sjeldent jeg planlegger min pizzahunger hele tre dager før jeg skal spise. Spiller heller ingen rolle, for jeg fikk jo aldri oppskriften på hans genialt gode bunn.

 

Nå finnes ikke Pizza & Sånn lenger. Kurvstolene er solgt. Ullpleddene er gitt til Fresesarmeen. Kazmiar selger smykker på torget. De geniale pizzaene hans er byttet ut med slappe, masseproduserte Peppes pizzaer. Godt, bevares, men ikke et sted du henger for stemningen, stolene og matens skyld. Det er ikke lenger et sted å være.

Minnet om denne plassen har derimot brent seg inn i meg til evig tid. Kazmiar med verdens beste pizza. Oppskriften som følger kan selvfølgelig ikke på noen måte måle seg med den kulinariske orgasmen eg god pizza på Pizza & Sånn kunne gi deg, men lette rykninger gjennom kroppen tror jeg at jeg kan garantere!

Skikkelig god pizza:
Det første du må gjøre er å marinere to-tre kyllingfileter dagen i forveien. Skjær filetene i strimler og vend de inn i olje. Hakk opp fersk oregano, en halv chilli med frø og en halv kinesisk hvitløk. Bland inn i strimlene.

Det andre du må gjøre dagen i forveien er å lage hvitløksolje. Da koker du opp 1 pk kremfløte og ca 50 gram meierismør. Rasp en hel kinesisk hvitløk, et par sjalottløk og gjerne litt persille. Kok og kok til fløten skiller seg skikkelig. Fløt av fettet og gled deg til i morgen!

 

Bunnen

5 dl pizzamel eller vanlig hvetemel

20 g tørrgjær, helst pizzagjær

1,8 dl lunkent vann

3 store ss med olivenolje

1/2 ts salt

 

Bland alt det tørre sammen. Tilsett vann og olje. Elt deigen veldig godt. Heves til dobbel størrelse. Kjevle ut til to veldig tynne bunner. Når du har fått fyllet på steiker du pizzaen på 250 grader til den er ferdig.

 

Kok en boks hermetiske tomater til tykk saus. Det blir nok til to. Dryss over revet mozzarella, kyllingen og gjerne litt rå løk i terninger. Liker du oliven vil det også bli fantastisk. Svart på meg! Kvern over svart pepper og gjerne litt oregano. Steik.

Mens pizzaen er i ovnen varmer du opp hvitløkoljen fra i går og snitter opp litt fersk spinat. Dryss over så mye hvitløkolje som du mener beltespennen burde tåle og fersk spinat og hiv innpå.

 

Hvis du absolutt vil ha noe annet på den andre bunnen er det bare å stikke hodet inn i kjøleskapet og finn fram noe digg. Ellers kan du kjøpe blåmuggost og parmesan og kjøre vegetar. Med de tre ostene trenger du ikke noe annet.

Fader, DET tok lang tid å skrive! Håper jeg snart får litt inntekter av denne bloggen, for dette bruker jeg MYE tid på altså 😉 Bildet “stjal” jeg på nettet, for jeg må faktisk gå på jobb nå. Håper jeg ikke blir saksøkt.

Vi smattes!

Tira med multer

Vet ikke med deg, men jeg er ingen mesterkokk, selv om jeg en gang i min ungdom kanskje trodde jeg var det. Likevel har jeg klart å lure mange til å TRO det, blant annet ved å servere mat som dette.

Tiramisu tilpasset arktiske forhold med multer, whiskey og rosmarin. Da har du alt du trenger til en kveld du sent vil glemme, og du får GARANTERT dama, så pass på å ikke server den til feil dame! Da kan det fort bli bråk 😉

Tira med multer

ca 8 stk

Dynkelake
Kaffe, sukker whiskey,

Lag god kaffe og smak til med whiskey og sukker.

Skal være god og fyldig smak av både kaffe og whiskey

 

Ostefyll
500 gram mascarpone

2 eggeplommer

80 g sukker

1/2 vaniljestang

Rør sammen med en slikkepott. Først fra venstre, så til høyre, i rolige bevegelser. Gjenta dette mens du teller til femti på tysk. Teller du på italiensk får ostemassen hjemlengsel og kan skille seg i ren fortvilelse over det kalde klimaet her oppe. Er du dårlig på språk fungerer det greit å bare røre alt forsiktig sammen med den slikkepotten altså.

 

Savoiardikjeks

Deles i to på tvers med skarp kniv og dyppes på begge sider kjapt i kaffelaken

 

Du tenger ringer på ca 8 cm i diameter, men du bestemmer selv størrelsen, og gjerne plast langs ringkanten. Hvis du ikke har plastrull kan du ta et transparangark og klippe til slik at det går ned i ringen.

Legg to halve kjeks i bunnen. Fyll på med ostemasse. Et lag til med kjeks og toppes med en runde til med ostemasse. Ostemassen har du i en sprøytepose.

 

La gjerne stå et døgn for aller best resultat, men går greit å spise etter et par timer. Går selvfølgelig å spise dem med en gang også, men da har du jo ingenting å servere til dessert og du står der som en litt småtjukk smørbukk og ser dum ut.

Multesaus

500 gram multer

200 gram sukker

1,25 dl vann

1 rosmarinkvist

1/2 vaniljestang (bare stanga)

0,5 dl multelikør

 

Kok opp alt bortsett fra multelikøren. Kjør noen sekunder med en stavmikser. Press sausen gjennom en metallsilkt. Press med en øse. Tilsett multelikør.

Jeg pleier å servere denne desserten med rørte multer på toppen og ferske bær fra skog og hage som pynt. Dandér med multesaus. Serveres med kaffe og det sommåtte være igjen i whiskeyflaska, men ta det rolig, hva? Lite som er så lite sjarmerende som folk som blir fulle allerede under desserten. Dessuten skulle du jo ha den dama og da er det kanskje greit å være litt fokusert så hun ikke blir skuffa.

 

Vi smattes!

 

Foto: Geir Stian Altmann Larsen

Sous i snerken

Bak enhver dyktig kjøkkensjef står det som regel en enda dyktigere soussjef, sies det i soussjefmiljøet. Det er nok en sannhet med sterke modifikasjoner, men det ligger også mye riktig i utsagnet. Ingen klarer alt alene hele tiden. I alle fall ikke i lengden hvis den er skikkelig lang.

Fra gammelt av ble de ansatte på et kjøkken av en viss størrelse benevnt som kjøkkenbrigaden. Da tronet kjøkkensjefen, da som nå, på toppen. Under han fulgte soussjefen, så en eller flere 1. kokker, 2. kokker, kokker, lærlinger, kjøkkenhjelper og oppvaskhjelper. Det var en streng «militær» rangordning der alle visste sin plass, og visste hvem som sto over deg og, ikke minst og kanskje artigst, hvem som lå under deg…

I dag består fortsatt rangordningen, men slett ikke i like ekstrem grad som før. Delvis fordi det nesten ikke finnes faglærte kokker igjen, men det er en så viktig og stor sak at det må jeg nesten skrive om en annen gang.

Dagens kjøkkensjefer trenger fortsatt en soussjef, en høyre hånd på kjøkkenet. Eller en venstre hvis de er keivhendt. Soussjefen skal sørge for at alt er på stell når den allmektige kjøkkensjefen f.eks steller i sin have eller reiser på dyre og lange ferier. Drar på premierer. Blogger. Eller når han bare vil ligge hjemme inne i Kjærest. Det gjør ofte kjøkkensjefer. I alle fall noen. Nu vel.

For mange år siden, nesten et helt liv, i 2006, var jeg kjøkkensjef på et spisested i Alta som het Alfa Omega. Omsetningen var i ferd med å bli større enn det jeg følte jeg kunne klare alene uten at det gikk på bekostning av kvaliteten. Jeg fikk derfor overtalt daglig leder om at det ville lønne seg å ansette en som kunne hjelpe meg å styre kjøkkenet mot nye høyder.

På det tidspunktet trengte vi også å styrke kjøkkenbrigaden generelt, og søkte derfor i tillegg etter både kokker og lærlinger. Her følger et utdrag av stillingsutlysningen fra den gangen, og ja da, det var jeg som skrev den:

Soussjef
Du er en kreativ kokkeslyngel med ambisjoner. Du ser ikke på jobben din som et yrke, men som en del av din personlighet. Du er oppdatert, faglig dyktig, innehar stor kokkefaglig selvtillit, har vokst fra deg de verste primadonnanykkene og makter å holde hodet kaldt når du har mistet kontrollen fullstendig.

Kokk
Du innehar alle de overnevnte kvaliteter, men kanskje ikke i like ekstrem grad.

Kokkelærling
Du drømmer om å inneha de overnevnte kvaliteter

Vi fikk inn en god del søkere, men svært få hadde fagbrev og enda færre hadde de ovennevnte kvaliteter. Valget falt til slutt på en tysk faglært kokk. La oss kalle han Herman Fritür. Litt for å holde han anonym, men mest fordi det er et morsomt navn. Han hadde en CV man måtte sette av en langhelg for å komme gjennom, så mye hadde han rukket på sine vel førti år. Egen restaurant hadde han også hatt. Med voldsom suksess vil jeg tro, siden han nå søkte seg opp hit, til et enkelt lite serveringsted, midt i kulden og mørkets rike, fra Tyskland, i godt voksen alder…

Uansett, cven var såpass tung at den ikke ble veid og funnet for lett, og vi besluttet å frakte dette kokkevidunderet nordover. Fortrinnsvis med fly siden jeg allerede den gangen slet med skulderene og ikke hadde mulghet til å bære han på gullstol .

Jeg ringte han. «Goten tag meine Fritürer! Ich bin das kuchenkaizer unt das Alfa Omega int das kulden unt munchens ricke, unt ich wassen haben dich arbeiten furen mich, bichen, danke?»

I stedet for å klage på tysken min svarte han meg tilbake på velsignet engelsk, og avtalen var snart i boks! Han skulle starte i sin nye jobb 9. mai, og gledet seg visstnok veldig. Personlig hadde jeg en litt uggen følelse i magen, men det hadde jeg egentlig ofte på den tiden, siden jeg jobbet på et utested med personalpris på øl, så jeg slo fra meg følelsen som fyllenerver…

Den avtalte dagen var kommet, og jeg kjørte ned på flyplassen for å hente den nye tyske soussjefen. Dette var lenge før sosiale medier så jeg ante ikke hvordan han så ut, og jeg var heller ennå ikke spesielt kjent i Tyskland på den tiden, så jeg sjanset på at han hadde kjøpt seg en tysk militæruniform på loppemarked slik at jeg slapp å rope og kauke. Jeg har jo aldri vært spesielt glad i oppmerksomhet rundt meg som person.

Ingen slitt tysk militæruniform i sikte. Måtte rope og kauke. I timevis, men til ingen nytte.Vandret rundt. Det var ingen som reagerte, bortsett fra Securitas da, som slepte meg ut av området og kontaktet både politi og Heimevernet.

Så der sto jeg da, eller lå, bakbundet og med dårlig mage, uten tysk soussjef. Tankene svirret gjennom irrgangene i hodeskallen. Var det riktig dato, eller var jeg i ferd med å miste kontrollen fullstendig? Var jeg blitt gal? Hørtes logisk ut, men ingen av alternativene lovet godt..

Vel hjemme sjekket jeg mail. Ingen mail fra tysk soussjef, men etter et par dager, fra tysk kone. Ikke min, bevares, hadde ingen, men hans. Hun fortalte, eller skrev, at Herman Fritÿr, påtenkt soussjef, nå mer tvilsom, hadde fått hjerteattakk på vei til flyplassen i Frankfurt. Etter forholdene hadde han det bra, men hun trodde ikke han rakk oppover før helgen! Hun forteller videre at hun var fryktelig lei for at hun ikke rakk å ringe å gi beskjed, men det hadde vært litt småhektisk siden han nesten hadde dødd og sånn.

Selv jeg hadde en viss forståelse for bortforklaringen, og ønsket han, gjennom henne, riktig god bedring. Hørte aldri noe mer fra den kanten, og ansatte heller en god, EKTE og lokal soussjef som jeg var meget godt fornøyd med.

Historien om den tyske soussjefen er faktisk utrolig nok sann! Min største frykt nå, 12 år senere, når jeg skriver om dette er at jeg plutselig skal få en ny telefon fra Tyskland:
« Hello Kuchenkaizer, ich bin Herman Fritür, unt Hoftensmutsen ist meine noie arbeitplatzen!

Vi smatzes!

Begynnelsen

Hvor starter egentlig en interesse, en lidenskap? Det er naturligvis vanskelig å si, men for meg tror jeg den startet for ca førti år siden eller deromkring, når mor mi tok oss med på kjøkkenet for å bake. Dere ser den som en gang skulle vokse opp til å bli Kokkejævel i midten. Med lyst krøllet hår. Søt som en rosinbolle.

Jeg er veldig glad i dette bildet.Tror det er min tante Ragnhild som har tatt det, men er ikke helt sikker.  Bildet viser en stemning, en glimt inn i en annen tid. Glimtet fra en barndom. Som ennå bare var god.

Jeg har nok ikke vært flink nok til å gi mine egne gutter like gode kjøkkenminner. Tiden har vært for knapp og kjøkkenet så alt for lite i de viktigste årene. Tre gutter på rappen. I løpet av seks år. Det er en av mine største sorger. Ikke guttene altså, men at kjøkkenet  ofte ble for lite for tre ivrige krabater og en pappa med ganske kraftig rumpe.

Har derfor prøvd å gi Datter denne muligheten, denne gleden. Kjøkkenet er litt større og hun er bare en. Får veldig god hjelp av Kjærest. De lager ofte middag til oss som er klar når jeg kommer hjem fra jobb. Eller i helgene. Av og til noe spennene, nye smaker. Alltid noe godt. De elsker det, begge to. Og jeg elsker dem. De er så søte der de står der inne. Med kjøkkenvifta på full guffe og hvisking og tisking slik at ikke jeg skal få høre hva de lager. For det er alltid hemmelig. En overraskelse. Jeg lukter jo og hører litt, og vet jo egentlig hva som er kjøpt inn, men jeg later som om jeg ikke har peiling i det hele tatt.

Så setter vi oss til bordet de har dekt. Spiser. Datter kaster stjålne blikk over bordet på meg. Liker pappa maten? Er den like god som han selv ville lagd den? Er pappa stolt?

Pappa ELSKER maten! Den er MYE bedre enn jeg selv ville lagd den og jeg er VELDIG stolt!

 

Men først og fremst er jeg glad. Glad for å kunne gi henne egne glimt. Glimt fra en barndom hun kan se tilbake på med glede når hun en gang selv blir voksen.