opererte blindtarmen for noen år siden og siden den gang har jeg drømt om den deilige følelsen de første sekundene etter at morfinen sildrer gjennom årene. skjønner de narkomane jævlig godt, men heldigvis klarer jeg å styre min begeistring til bare å gjelde de gangene jeg blir operert.
det ble litt mye i går. litt for mange forskjellige tabletter pluss narkosen. spydde som en gris. vi hadde vært på kirkegården. vet ikke, av en eller annen merkelig grunn fikk jeg det for meg at jeg ville fortelle guttene at pappa var operert. bilturen tok knekken på meg. hadde spyen i halsen hele turen og da vi stoppet på peppes på tilbakeveien og hentet en pizza ble det for mye. klarte å holde meg til jeg kom hjem, men det var også alt, tror jeg spydde opp dert meste, milten også, mener jeg så en nyre i bunnen av bæøtta også.
ellers var det mye soving. rart at man skal bli så himla trøtt av narkose og morfin
så våkner man litt og smiler til kjærest før man sovner igjen
har sovet på rygg hele natta. sikkert derfor kjærest har tatt bilde. har vel ikke vært en ørens fred å få i hele natt. ryggsoving og meg betyr et voldsomt spetakkel. arme kvinne!
likevel står jeg opp til dette! hun har ordnet klar slåbrokken slik at jeg bare kan legge den over skuldrene. og klær også, skal innrømme at jeg faktisk ikke klarte å få den slåbrokken over skuldrene. slo på ovnmen i stedet og sitter her bare i trusa og skriver med EN finger
er det dårlig gjort å vise fram dette? Lå på pcen min da jeg sto opp. kjenner det blir litt personlig, men slik er hun. verden må vite det. elsker deg tilbake! (naturlig nok)
nå kjenner jeg tablettene begynner å virke. var en tredje tablett i den posen. aner ikke hva det var, men det virker. skal legge meg og slappe av litt nå. kvalmen er tilbake. beklager alle skrivefeil, men skriver bsare med en finger
ha en bedøvelig dag!
og tusen, tusen takk for alle hyggelige kommentarer og meldinger! <3
Etter nesten femten år med kroniske, og i perioder intense, skuldersmerter kom det plutselig et virus som snudde opp ned på livet mitt i en slik grad at jeg endelig fikk mer enn tid nok til å operere og, ikke minst, sørge for en skikkelig opptrening i tiden etterpå. En skulderoperasjon krever ro og opptrening, noe jeg aldri i verden har kunnet “ta meg råd til” før Viruset kom. Nå betyr en sykedag ekstra på meg en arbeidsdag ekstra for en permittert ansatt, så dette er virkelig en vinn-vinn situasjon.
Tidlig morgen. Kjærest har kjørt meg til Klinikk Alta. Der ventet sexy undertøy på meg. Synd hun ikke kunne bli med inn og se meg slik. Eller kanskje ikke.
Klar som et egg! Ser ut som et også.
Hjelp, kirurgane kjem!
Livet som toppblogger er tøft. Det første man gjør nå man våkner opp etter narkosen er å ta et bilde. Livet har blitt sykt.
Jeg må skryte av hele teamet på Klinikk Alta/Hammerfest. Faktisk helt fra jeg kom inn døren i morges ble jeg ivaretatt på en måte som overgikk alle mine forventninger. Jeg ble til og med geleidet til venteværelset. Eneste som manglet var et korps og noen gikk foran og strødde roseblader, men det tror jeg kanskje ikke er så vanlig.
Ikke var det ventetid heller. Rakk knapt gå på do og tisse før jeg jeg ble lagt i en seng og en gjeng med anestesisykepleiere og overleger kastes seg over meg med spørsmål. Jeg svarte etter beste evne og hadde på forhånd bestemt for at jeg ikke skulle lyve på meg en slankere vekt. Det kan straffe seg når kirurgen begynner å skjære.
Ekstremt deilig å slippe å dra over fjellet for en skulderoperasjon. Flott de sender hele teamet hit til Alta inn i mellom. Må jo være billigere det enn å frakte alle pasientene over.
Operasjon over. Kjærest hentet meg. Har fått med meg masse drugs. Er både kvalm og suset i hodet. Ruset egentlig. Merker at jeg skriver dårlig og usammenhengende. Dere får ha meg unnskyldt. Kjærest er fantastisk! Duller og steller med meg. Har laget middag. Klarte ikke spise så mye pga kvalmen, men litt. Har jo en del å gå på og vel så det, så ingen krise.
Når jeg er dårlig så ser jeg på naturprogrammer. I dag handlet det om ekorn.Visste du at det finnes over 240 forskjellige arter med ekorn? Nå vet du det.
Må avslutte nå. Tusen, tusen takk for alle lykkeønskninger de siste dagene. Dere er og blir fantastiske! Hadde jeg vært amerikansk hadde jeg sagt at jeg elsket dere på trolig gebrokkent norsk.
I dag har jeg vært helt uten nikotin i en hel uke til ende. Det er intet mindre enn imponerende! Ikke siden jeg var 14 år har min kropp, mitt tempel hatt et eneste nikotinfritt døgn.
Skal innrømme at det har vært tøft. De første dagene tenkte jeg knapt på annet. Stemmen min var grøtete og skjelven. Jeg følte meg rett og slett ruset av abstinensene som rev og slet i kroppen min. Jeg lot meg imidlertid ikke bryte ned. Ikke en eneste pute med nikotinsnus har jeg tatt. Jeg bruker nikotinfri snus nå. Hadde ikke klart meg uten i denne perioden, men skal kutte den også etter hvert. Er ikke helt klar ennå, men det kommer.
Fortsatt er det fryktelig “kjedelig” å ikke kunne snuse. Det er en mektig gift og enkelte dager har føltes helt tomme og meningsløse. Framtiden har sett svart ut. Et liv uten snus er ikke et liv verdt å leve sier abstinensene. Var man ikke deprimert nok fra før, så er det bare å kutte nikotinen. Det er helt sykt.
Jaja, har holdt meg en uke. Stolt over meg selv. Kjærest er også stolt, men jeg tror det mest er noe hun sier for å holde motet mitt oppe. Selv sluttet hun, uten hypnose, for fire måneder siden da hun ble gravid. Hun har heller ikke hatt det lett, og savner fortsatt snusen etter fire måneder. Jeg håper jeg ikke gjør det når jeg har vært snusfri så lenge. På et eller annet tidspunkt så må jeg bare forholde meg til virkeligheten og virkeligheten er at jeg ikke snuser lenger og da kan jeg heller ikke vandre rundt i gatene som en annen narkoman og lengte etter snusen.
Nok snus! Om en time skal jeg operere skulderen. De ringte meg i går morges og hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg ville ha operasjonen. Jeg takket umiddelbart ja. Blir spennende å se om skulderen blir bedre. Hår forstått at det ikke er alle som blir bra, men mye kommer vel an på innsatsen man legger i opptreningen etterpå også. Den skal jeg ikke sluntre unna!
Jeg har jo etter hvert erfart et det nærmest ikke finnes grenser for hva denne jenta klarer, men akkurat gjennomføringen av denne siste eksamenen imponerer meg faktisk på et grunnleggende plan. Når man tenker på hva hun har gått gjennom det siste året er det jo imponerende i seg selv amt man faktisk klarer å gjennomføre et skoleår, men når da den siste eksamen faller på det som skulle vært fødselsdagen til den førstefødte, samtidig som den tredjefødte sparker fra innsiden, og du klarer å gjennomføre på en god måte; ja, da er du laget av noe helt spesielt.
Nå sitter hun å koser seg med maskemarkører. Hun kan sitte slik i timevis og plundre. Hun selger dem visst. Er ikke helt sikker på hva de brukes til, men vet at folk bestiller dem i hundretalls. Verden er rar. Nei, jeg har ingenting med dette å gjøre. send henne melding på Instagram. Hun svarer alle 🙂
Nå skal jeg gå og legge meg. Operasjon i morgen. Tenk at jeg var så heldig! Tren måneder før tiden. Det betyr at jeg faktisk kan løfte min egen sønn når han blir født. Det er hva jeg kaller en god nyhet!
Plutselig ringte telefonen i morges. Den gjør vel som regel det, ringer plutselig mener jeg. Rimelig sjeldent at du VET at telefonen skal ringe akkurat når den ringer. Med mindre du har avtalt med noen et spesifikt klokkeslett og stiller forberedt foran telefonen. Fullstendig avsporing uansett. Telefonen ringte pluselig.
“Hei, det er fra spesialisthelsetjenesten. Vi har lest på bloggen at du harb det så vondt og trasig og ønsker en skulderoperasjon og har faktisk fått en avlysning i morgen tidlig klokka 07:45. Har du lyst til å komme eller?” Noe i den duren, kanskje bortsett fra det med bloggen. Jeg svarte selvfølgelig JA! Gå rundt å hangle fram til i september eller opereres allerede i juni, valget er temmelig enkelt.
For noen år siden ble jeg båret ut av et utested av seks politifolk, puttet inn i en politibil og kjørt inn på glattcella. Jeg hadde drukket, men var ikke full og det var verken vold eller ukvemsord involvert. Politiet puttet meg på glattcelle bare fordi de hadde makten til å gjøre det. Et soleklart overgrep.
De siste dagers fokus på politibrutalitet, også med døden til følge, har fått meg til å tenke på min egen erfaring med politiet. Det er klart at når politiet i Alta kan gjøre et overgrep mot glad hvit kjøkkensjef med nisslue på hodet, så er det vel ikke tvil om at de også kan gjøre langt verre ting mot andre som de liker enda mindre. Også i Norge.
Hva skjedde egentlig? Jo, dette var før jul og jeg hadde holdt et matkurs for en gjeng mannfolk. Jeg hadde spiralnisselue på og så ut som en fjott, men det var en artig kveld. Etter kurset dro julebordsgjengen ut på byen og jeg dro også ut en tur etter at jeg hadde vasket ned kjøkkenet. Fortsatt med den flotte lua på.
Da jeg kom til utestedet kjøpte jeg meg noe å drikke og ikke lenge etterpå kommer det en vakt bort til meg og ber meg gå. Jeg forsto ingenting og spør hvorfor. Jeg får beskjed om at jeg er for full. Dette var ganske sent på kvelden og jeg ber han se seg rundt og fortelle meg på hvilken måte jeg var fullere enn de andre i lokalet, men til ingen nytte. Han hadde bestemt seg, jeg var for full og han ba meg forlate lokalet.
Jeg nektet. Var helt rolig, men jeg nektet å forlate lokalet. Jeg kan med hånden på hjertet si, også i ettertid, at jeg slett ikke var full, men jeg burde, i etterpåklokskapens navn, likevel ha gått, for mener vakta du er for full så kommer du ingen vei med det uansett. Jeg nektet og politiet kom etter hvert.
Jeg hadde beveget meg ut i gangen, men gikk ikke ut. Det kom to politifolk. Hun ene kjente jeg litt fra før. Fikk ikke inntrykk av at de var enig med vakta, men de ba meg gå ut. Flere ganger. Jeg nektet. Vi snakket helt rolig, men jeg nektet å gå. Ja, idiotisk av meg, men jeg kunne være rimelig sta på den tiden.
Det kom to politifolk til. Voldsomt da, lite som skjer i kveld tenkte jeg. Til slutt sto det seks politifolk rundt meg som ba meg om å gå. De snakket ordentlig til meg og jeg snakket ordentlig tilbake. Eneste var at jeg ikke fulgte politiets pålegg, og det skal man jo gjøre. Sier politiet hopp, så hopper du. Jeg hoppet ikke.
De bar meg ut i bilen og kjørte meg til politistasjonen. De hadde fått nok og skulle vel vise hvem som bestemte, altså de. De kunne kjørt meg hjem, men de valgte glattcella. Jeg fikk ikke lov til å ringe. “Da har du sett for mange amerikanske actionfilmer” sa han ene da jeg så jeg hadde krav på å ta en telefon for å ringe hjem. Det er da jeg forsto at historiene jeg hadde hørt fra Oslo om narkomane som blir banket av politiet faktisk kunne stemme.
Min daværende samboer lurte jo på hvorfor jeg ikke kom hjem. Hun ringte og ringte, men telefonen min var låst inne. Jeg fikk faktisk ikke lov til å gi beskjed om hvor jeg var, enda jeg gjentatte ganger fortalte at jeg hadde familie der hjemme som ikke visste hvor jeg var. Egentlig var det en skandale.
Fengselsbetjenten som var på vakt kunne ikke forstå hva jeg gjorde der. Jeg så at ikke alle politifolkene heller ikke var komfortabel med situasjonen, men det gikk vel prestisje i det etter hvert og jeg slapp ikke ut før i sekstiden på morgenen. Jeg var rasende og opprørt. Hadde lyst til å anmelde politiet og ta saken til media, men glattcella er utrolig stigmatiserende og jeg hadde jo små barn på den tiden, så jeg lot det være. Sikkert ikke kjempekult at pappa hadde vært på glattcelle, uansett årsaken. Jeg lot saken fare, men den dag i dag da jeg ser en av de maktsjuke folka i uniform, han ene jobber der fortsatt, så kjenner jeg at det vrenger seg i magen.
Dette er en helt uskyldig historie. Tenk hvordan de har det de som virkelig blir utsatt for overgrep fra politiet. Du er så bitte liten, du aner ikke, der du er innelåst i den cella. Fratatt absolutt alt som finnes av både verdighet og frihet. Alt som skjer er opp til politiet og det eneste du kan gjøre er å håpe at de oppfører seg skikkelig. Det er det ikke alltid de gjør. Jeg kjenner en kar som politiet av ulike årsaker har fått i vrangstrupen. For rundt et år siden var han på et utested og koste seg sammen med venner. Plutselig dukker det opp masse politifolk og begynner å kroppsvisitere ham foran alle. Helt uten grunn. Bare fordi de kunne slik at han skulle vite at de var der, så han. Hele tiden. De fant for øvrig ingenting på ham.
Dette innlegget er slett ikke skrevet som et angrep på politiet, verken i Alta eller resten av Norge, men bare for å illustrere at det nok ikke bare er i USA der det kan gå litt over styr for enkelte som ikke tåler makta som uniformen gir dem. Makt korrumperer og det må vi alltid ha fokus på.
Jeg har bestemt meg for å kun fokusere på det gode. Han finnes ikke lenger og det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre er å trekke fram de gode minnene når jeg føler det er behov for det, og la de vonde minnene, som det tross alt er flest av, sakte visne hen og bli borte. La det gode overvinne det vonde selv om overmakten er overveldende.
I dag skulle vi feiret den aller første bursdagen. Jeg velger å ikke se for meg hvordan den kunne blitt og hva vi hadde gjort. Velger å ikke mane fram et ansikt som aldri rakk å få en eneste tann. Det ble ikke slik, sånn er det og det må jeg bare leve med. Må til og med prøve å leve godt med det. Det er fryktelig vanskelig, men det er nødvendig.
Han kom til verden på dramatisk vis. Les om det HER. Jeg var ikke til stede og var rasende på meg selv for akkurat det, men jeg kunne jo ingenting gjøre. Trodde vi hadde all verdens med tid. Vi hadde ikke det. Det har vært mye snakk om været i år, men da jeg endelig kom meg til Alta for ett år siden og skulle kjøre over fjellet til sykehuset, så var det faktisk vinterveier og jeg hadde sommerdekk på. Det ble tre skumle timer over fjellet, men jeg overlevde, kom fram og absolutt alt av frustrasjon og sinne forsvant da jeg så ham for første gang. Så liten. Så fin. Så nydelig. Jeg gledet meg til resten av livet.
Kjærest har kjøpt en liten blå bil som han skal få i gave i dag. Det er litt rart å kjøpe noe til en som ikke finnes, men det føles godt likevel. Riktig. Skal kjøre opp og gi den til han i ettermiddag. Og en blå rose. Det var hans blomst. En blå rose og en liten bil. Håper han blir glad.
På bildet ser dere den aller siste kvelden vi hadde sammen. Han hadde “knirket” noen dager fordi han hadde økedøgn, men siste kvelden var han helt fornøyd. Nok melk i puppene og mett og god i magen. Var så fin stemning. Det regnet ute, men det var sol inne husker jeg at jeg skrev på FB. Dagen etter skrev jeg noe helt annet.
I går holdt jeg bokstavelig talt på å dø, mens i dag var det ikke noe problem i det hele tatt. Klart det var tungt i en rusten kropp, men ikke i nærheten av hvordan det var i går. Det er ikke Mont Everest, men jeg kom meg helt opp på toppen og jogget til og med nedover. Hadde lært fra i går og hadde denne gangen med meg vann og en liten muslibar. Tok en før jeg startet hjemmefra også, samt en liten pakke med rosiner og et AAA-batteri i rumpa. Effektivt, men trolig unødvendig. Dessuten litt rart hvis jeg skal være helt ærlig. Litt godt, men ikke veldig.
Kjærest holder på med eksamen. Hun sliter, men heldigvis er det tre dager til ende. Vi kjørte ut for å se på flommen slik ar hun kunne klarne hodet litt. Enormt med vann i Alta nå. Mine tanker går til de familiene som er rammett av materielle flomskader, men innrømmer at det samtidig er utrolig fascinerende å kjøre rundt og se på flommen hver eneste dag. Det drepes kanskje ikke folk i gatene her oppe, men vi har ras og flom og jeg vet ikke hva.
Snakka med legen i dag. Han som ringte. Fortsatt sykemeldt 75 %. Jeg altså, håper han har det fint. Burde man spørre egentlig, eller blir det for personlig? Veldig egosentrisk å snakke med legen. Legger ut i det vide og det brede om alle mine feil og mangler, bu hu og stakkars meg, mens legen kanskje akkurat nå går gjennom et samlivsbrudd og har forstadiet til prostatakreft. Håper det går bra med han og det mener jeg.
Ellers baker jeg ikke kaker i dag og det er ikke bare fordi jeg ikke spiser kaker.
Fortsatt snusfri da, men ser nå at jeg har snust en hel boks med nikotinfri snus i dag. Det må være lov, men finnes det noe mer meningsløst enn å putte ting under leppa som ikke gir deg stimuli i det hele tatt? Neste uke ryker også den nikotinfrie snusen, det kan jeg love deg!
Aller siste eksamen nå så er du ferdig med dette vanskelige andreåret. I tre dager til ende skal du bevise hva du har lært. Som en skjebnenes lunefulle ironi faller siste eksamen på fødselsdagen til han som hadde det så alt for travelt. I morgen skulle vi feiret fødselsdag. Jeg skal ikke male det noe mer ut, men du er utrolig tøff som klarer dette. Jeg får ikke sagt det ofte nok.
“Nordlig mangfold” er tema. Kanskje mer aktuelt enn noen gang. I disse dager demonstreres det over hele verden mot rasisme etter at politivold med døden til følge mot svarte i USA nok en gang ble dokumentert. Fokus kan flytte fjell, så jeg håper det vil hjelpe.
Her i Norge, ikke minst i nord, har vi vår egen skitne historie. Behandlingen som vi har gitt vårt urfolk, samene, er så skamfull og ussel at den faktisk nesten er glemt, fortrengt. Vi kan nesten ikke tro at vi for bare en generasjon siden behandlet dette stolte folket som annenrangs borgere. Som litt enkle, kanskje til og med dumme skapninger som sjanglet rundt og drakk brennevin.
Rasismen lever i aller høyeste grad fremdeles. Ingenting frambringer så mye sinne som når bygda får nytt skilt med tre språk, norsk, samisk og kvensk. Da kommer ofte hagla fram og man skyter på skiltet for å markere. Ja, hva skal man egentlig markere?
Noen som husker hva vi gjorde med taterne til langt ut på søttitallet? Jo, vi kastrerte dem og tok fra dem ungene sine. Målet var, i reine ord, at de skulle gradvis utrydde seg selv. Bli borte. Selv om vi ikke klarte det biologisk så var kastreringen av et helt folk så effektivt at det er ingen som kjenner en eneste tater i dag.
Og kvenene, siden tema var nordlig mangfold, disse utvandrerne fra Finland som kom til Norge allerede fra 1500-tallet og helt fram til 2. verdenskrig, og ble et egent folk. Et folk som ble sett ned på både fra norsk og finsk side. Og fortsatt i dag kjemper en kamp for å gå rundt med hevet hode.
For ikke å snakke om hvordan vi alle som er nordfra har blitt diskriminert og latterliggjort helt fram til våre dager. Og midt opp i alle denne rasismen har det kommet enda flere folkegrupper som må kjempe sin rett for å bli sett og respektert. Nei, Kjærest, du har et enormt tema å ta for deg. Midt opp i alt dette blir fortsatt homofile diskriminert, og det helt uavhengig at etnisitet. Ofte til om med av de samme som føler rasismen direkte på kroppen.
Nei, veldig spent på oppgaven. Den får du utlevert 09:00.
Jeg kjempet med alle midler, men jeg tapte. Hadde planlagt turen i hele dag, men utsatt og utsatt. Ikke en eneste kjøttlerv i kroppen hadde lyst til å gå, men til slutt fikk jeg i et svakt øyeblikk tvunget meg selv til å ta på meg skoene og sette av sted. Det gikk sakte, men det gikk.
Det gikk ikke lenge. Måtte stoppe hele tiden og puste. Ble bare mer og mer slapp. Hva i all verden er dette, tenkte jeg. Riktig nok er jeg ingen OL-utøver, men det skal da ikke stå så dårlig til! Det svimlet for øynene og jeg forbannet meg selv for at jeg ikke hadde med meg en flaske med vann, men jeg pleier ikke det. Er jo bare litt i overkant av tretti minutter til toppen. I dag hadde jeg trengt vann, sukkervann!
Kom meg til en benk, ca 10 minutter over havet. Ringte til Kjærest og forklarte situasjonen. Var virkelig helt gåen, nesten nervøs. Kunne det være diabetes? Nei, Kjærest mente ikke det. Ble liggende på benken i et kvarter før jeg bet i det sure eplet og vaklet meg hjem igjen, i skam. Middagen ventet. Det var faktisk det eneste som holdt meg på beina.
Nå, halvannen time og et par voldsomme porsjoner med middag etterpå er jeg fortsatt litt slapp. Jeg er glad jeg overvant dørstokkmila og kjempet meg oppover, og selv om jeg ikke kom meg til toppen i dag, så er en slik tur 100% bedre enn ingen tur og bare middag.
Kampen er over. Jeg tapte, men krigen er faen ikke over! Nytt slag i morgen og da skal jeg stille forberedt 🙂
