Som så mange andre kokker, ja kanskje mennesker generelt, blir også jeg sakte men sikkert slitt ned av tidens tann. De siste femten årene har jeg hatt kronisk skulderbetennelse i begge skuldrene. Den høyre har vært til å leve med, men den venstre har bare blitt verre og verre. Det siste halvannet året har det blitt så ille at det har blitt mange søvnløse netter.
Smerten kan forklares som et glødende grillkull som ligger midt inne i skulderen. Der ligger det og ulmer, av og til lite, av og til intenst, men alltid til stede. For meg har nettene vært verst. Da er det som om noen spruter tennvæske på grillkullet.
Lang historie kort. Jeg er klarert for operasjon, men er så redd for rekonvalenstiden. Som driver av to serveringsteder har jeg rett og slett ikke mulighet til å risikere opp til seks måneder med sykemelding. Og det UTEN garanti for å bli bra.
Onsdag i forrige uke tok jeg den første av fem behandlinger. I går den andre. Tre til venter før vi er ferdig. Trykkbølgebehandling.
Flere tusen trykkbølger bankes inn i skulderen i løpet av en behandling. Det er vondt, men av vondt skal vondt fordrives sies det jo. Vet ikke hvem som sa det først.
Det første jeg merket da jeg sto opp i morges var at grillkullet var borte! Nå hadde jeg bare “vanlig” vondt. Det er som om at behandlingen faktisk er i ferd med å helbrede noe jeg har slitt med i femten år. Det er nesten ikke til å tro, men en SKIKKELIG god start på dagen! 🙂
Denne gangen er jeg faktisk ikke helt sikker. Det begynner å nærme seg en grense for hvor mye tap selv jeg kan tåle før jeg fyller femti. Og det er enda lenge til. Nesten ti år. Mye kan skje på ti år. Mange rekker å både komme og forsvinne igjen på den tiden. Tanken er nesten ikke til å holde ut.
I fjor startet jeg på mange måter livet på nytt. Etter over tjue års samboerskap, fem unger, fire på jorda og en i Himmelen, bestemte vi oss for å fortsette livet. Hver for oss. 22 år, over halve livet mitt. Omtrent alt jeg hadde av minner var med familien. Det var tungt å flytte, men det var nødvendig. Skjer med halve befolkningen, og kanskje vel så det.
9. juni kom starten av resten av mitt liv til verden. I slutten av pinsehelgen valgte Vår herre å sende det alle vakreste han hadde ned til oss, Kjærest og meg. 14 dager senere ombestemte han seg, og tok han tilbake. Helt uten forvarsel.
Hele det nye livet var, med en gang vi slo øynene opp og fant han, helt sønderknust og ødelagt. Det var ikke en gang ruiner igjen. Han, som var selve symbolet på resten av mitt liv. Han som var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket.
Han, som var alt jeg skulle gjøre bedre. Han som skulle få alt jeg hadde lært. Han som var min siste sjanse. På brøkdelen av et sekund var han borte og kom aldri mer tilbake igjen.
Så satt jeg der plutselig. Med seks unger. Fire på jorda og to i Himmelen. Jeg kjente at ryggen var i ferd med å knekke.
Nå, nesten tre måneder senere har verden liksom gått videre. Hjertene kommer ikke lenger like ofte og blomstene er visne eller råtne. Får fortsatt en og annen klem, et «går det bra?» Alt etter humør svarer jeg ærlig, at nei det gjør jo ikke det, men jeg ser at folk heller vil ha et «ja». Det er jo grenser for hvor mye av andres sorg folk klarer å ta inn over seg. Det ser man ikke minst i kommentarfelt. «Er det nødvendig å sutre om dette, igjen og igjen og igjen?»
Ja, dette er alt for meg akkurat nå. Ikke alle dager er like lette. Ingen faktisk. Det er en jævlig og helt håpløs situasjon å være i. Jeg må kjempe med alt jeg har av krefter, hver eneste dag, for å holde meg flytende.
Et par dager etter begravelsen satte vi oss på et fly. Bort. Fra tomheten. En langhelg i Oslo. Vi hadde gode stunder. De finnes.
Når sorgen slipper taket kommer tungsinnet sigende. Sinnet. Og irritasjonen. Det er vanskelig å holde fokus. Smile er faktisk nesten umulig, men jeg prøver. Hele tiden. Flirer. Jeg vil ikke legge meg inne i tåka og la elendigheten omfavne meg fullstendig. Sluke meg. Det orker jeg ikke.
Så kommer Datter. Hun som kom med Lyset for 11 år siden. Året etter at Storebror gikk i forveien. Den gang reddet hun en hel familie fra å bli slukt av mørket. Denne gangen står hun midt i mørket selv.
Hun bor hos oss halve tiden. Da må jeg ta meg sammen. For hennes skyld. Kjærest også. Være der for henne. Sterk og stor, som en pappa skal og bør være. Det er ikke lett for henne. Det svarte sløret av sorg ligger konstant inne i øynene. Storesøster. For aller første gang. I fjorten dager.
Vi prøver å finne på ting. Jentene mine og jeg. Fylle dagene med innhold. Har blitt litt fisking fra berget i sommer. Vi er heldig som bor der vi bor.
Vi kommer til å klare det! Vi må jo det, men akkurat nå ser jeg ikke helt hvordan. Det er vanskeligere denne gangen, men jeg vet framtiden finnes. Der framme et sted. Også for oss. Og jeg gleder meg. Til jeg ser den.
For snart alt for lenge siden fantes det en italiensk pizzarestaurant i Trondheim. Der var flere, men de er ikke noe å nevne. Denne pizzarestauranten het Pizza & Sånn. Hva “Sånn” sto for aner jeg ikke, for de serverte bare pizza tror jeg, men for en pizza! Maken tror jeg aldri har funnes i hele Norges land.
Innehaveren var tyrkisk, som de fleste innehavere av italienske pizzarestauranter av en eller annen merkelig grunn er. Magen var stor, samme var humøret. På veggene hang det svart-hvitt bilder av gamle damer med bart, sukkererter i sprukne trekasser og tykke menn i slitte helsetrøyer som spilte boccia i en park et eller annet sted.
Bordene var svarte og stolene var laget av ravgul kurv. På sommeren satt vi på utsiden, drakk øl, spiste pizza. Tok en øl til. Sigaretter gikk det også en del av, men det gjorde det vel på de fleste uterestauranter på den tiden. Om sommeren. På høsten også, men da la de ut gule pledd i ekte ull. Så der satt vi da, innballet i gul ull og spiste pizza. Drakk øl og røkte sigaretter.
Når jeg ikke jobbet da. I naborestauranten. Den het Tre kråker og der serverte vi ikke pizza. Kjøkkensjefen, en usedvanlig dyktig trønder, spesialist på moderne fransk kokekunst, eksklusive desserter og oster så dyre at man måtte ha ryggsekk med penger for å betale dem. Likevel så fullstendig hjelpeløs på pizza.
Der måtte vi sette vår lit til vår tyrkiske venn Kazimiar på “Pizzan”. Håpløs på familieplanlegging og kjøkkenprosent, men helt fullstendig konge på pizza. En mester i sitt fag. En superstjerne for alle oss som setter pris på virkelig god folkemat.
Vi ble etter hvert gode venner. Jeg fikk pizza hos Kazimiar, han fikk desserter hos meg. Jeg må innrømme at jeg i begynnelsen hadde minebaktanker med dette bekjentskapet. Jeg ville lære meg å lage den ultimate, den perfekte pizza.
Jeg lyktes delvis. Den fantastisk sprø og saftige bunnen fikk jeg aldri oppskriften på, “venn” liksom!, men fyllet på min favorittpizza delte han delvis med meg etter en sen høstkveld under de før nevnte ullpleddene. Det kostet meg litt, for ølet var vanvittig dyrt, selv på personalpris. Verdien kan imidlertid ikke måles i penger. Jeg måler den i ren nytelse og i det perspektivet er jeg en av Norges kanskje rikeste menn.
Bunnen er det du skal huske best fra en skikkelig pizza. Den skal være sprø som ribbesvor på utsiden, men samtidig så saftig og smidig som bare helt ferskt bakverk kan være. Kazimiar brukte i følge ryktene hele tre dager på den ultimate deigen. Så ivrig er ikke jeg. Veldig sjeldent jeg planlegger min pizzahunger hele tre dager før jeg skal spise. Spiller heller ingen rolle, for jeg fikk jo aldri oppskriften på hans genialt gode bunn.
Nå finnes ikke Pizza & Sånn lenger. Kurvstolene er solgt. Ullpleddene er gitt til Fresesarmeen. Kazmiar selger smykker på torget. De geniale pizzaene hans er byttet ut med slappe, masseproduserte Peppes pizzaer. Godt, bevares, men ikke et sted du henger for stemningen, stolene og matens skyld. Det er ikke lenger et sted å være.
Minnet om denne plassen har derimot brent seg inn i meg til evig tid. Kazmiar med verdens beste pizza. Oppskriften som følger kan selvfølgelig ikke på noen måte måle seg med den kulinariske orgasmen eg god pizza på Pizza & Sånn kunne gi deg, men lette rykninger gjennom kroppen tror jeg at jeg kan garantere!
Skikkelig god pizza: Det første du må gjøre er å marinere to-tre kyllingfileter dagen i forveien. Skjær filetene i strimler og vend de inn i olje. Hakk opp fersk oregano, en halv chilli med frø og en halv kinesisk hvitløk. Bland inn i strimlene.
Det andre du må gjøre dagen i forveien er å lage hvitløksolje. Da koker du opp 1 pk kremfløte og ca 50 gram meierismør. Rasp en hel kinesisk hvitløk, et par sjalottløk og gjerne litt persille. Kok og kok til fløten skiller seg skikkelig. Fløt av fettet og gled deg til i morgen!
Bunnen
5 dl pizzamel eller vanlig hvetemel
20 g tørrgjær, helst pizzagjær
1,8 dl lunkent vann
3 store ss med olivenolje
1/2 ts salt
Bland alt det tørre sammen. Tilsett vann og olje. Elt deigen veldig godt. Heves til dobbel størrelse. Kjevle ut til to veldig tynne bunner. Når du har fått fyllet på steiker du pizzaen på 250 grader til den er ferdig.
Kok en boks hermetiske tomater til tykk saus. Det blir nok til to. Dryss over revet mozzarella, kyllingen og gjerne litt rå løk i terninger. Liker du oliven vil det også bli fantastisk. Svart på meg! Kvern over svart pepper og gjerne litt oregano. Steik.
Mens pizzaen er i ovnen varmer du opp hvitløkoljen fra i går og snitter opp litt fersk spinat. Dryss over så mye hvitløkolje som du mener beltespennen burde tåle og fersk spinat og hiv innpå.
Hvis du absolutt vil ha noe annet på den andre bunnen er det bare å stikke hodet inn i kjøleskapet og finn fram noe digg. Ellers kan du kjøpe blåmuggost og parmesan og kjøre vegetar. Med de tre ostene trenger du ikke noe annet.
Fader, DET tok lang tid å skrive! Håper jeg snart får litt inntekter av denne bloggen, for dette bruker jeg MYE tid på altså 😉 Bildet “stjal” jeg på nettet, for jeg må faktisk gå på jobb nå. Håper jeg ikke blir saksøkt.
Vet ikke med deg, men jeg er ingen mesterkokk, (selv om jeg en gang i min ungdom kanskje trodde jeg var det). Likevel har jeg klart å lure mange til å TRO det, blant annet ved å servere mat som dette.
Tiramisu tilpasset arktiske forhold med multer, whiskey og rosmarin. Da har du alt du trenger til en kveld du sent vil glemme, og du får GARANTERT dama, så pass på å ikke server den til feil dame! Da kan det fort bli bråk…
Rør sammen med en slikkepott. Først fra venstre, så til høyre, i rolige bevegelser. Gjenta dette mens du teller til femti på tysk. Teller du på italiensk får ostemassen hjemlengsel og kan skille seg i ren fortvilelse over det kalde klimaet her oppe. Da er det kun samiske besvergelser som hjelper.
Deles i to på tvers med skarp kniv og dyppes på begge sider kjapt i kaffelaken
Du tenger ringer på ca 8 cm i diameter, men du bestemmer selv størrelsen, og gjerne plast langs ringkanten. Hvis du ikke har plastrull kan du ta et plastark og klippe til slik at det går ned i ringen. Du kan selvsagt også droppe ringene og bruke en liten springform slik at det blir en 22cm springform og lage en kake.
Legg to halve kjeks i bunnen. Fyll på med ostemasse. Et lag til med kjeks og toppes med en runde til med ostemasse. Ostemassen har du i en sprøytepose.
La gjerne stå et døgn for aller best resultat, men går greit å spise etter et par timer. Går selvfølgelig å spise dem med en gang også, men da har du jo ingenting å servere til dessert og du står der som en litt småtjukk smørbukk og ser dum ut.
Kok opp alt bortsett fra multelikøren. Kjør noen sekunder med en stavmikser. Press sausen gjennom en metallsilkt. Press med en øse. Tilsett multelikør.
Jeg pleier å servere denne desserten med rørte multer på toppen og ferske bær fra skog og hage som pynt. Dandér med multesaus. Serveres med kaffe og det som måtte være igjen i whiskeyflaska, men ta det rolig, hva? Lite som er så lite sjarmerende som folk som blir fulle allerede under desserten. Dessuten skulle du jo ha den dama og da er det kanskje greit å være litt fokusert så hun ikke blir skuffa.
Bak enhver dyktig kjøkkensjef står det som regel en enda dyktigere soussjef, sies det i soussjefmiljøet. Det er nok en sannhet med sterke modifikasjoner, men det ligger også mye riktig i utsagnet. Ingen klarer alt alene hele tiden. I alle fall ikke i lengden hvis den er skikkelig lang.
Fra gammelt av ble de ansatte på et kjøkken av en viss størrelse benevnt som kjøkkenbrigaden. Da tronet kjøkkensjefen, da som nå, på toppen. Under han fulgte soussjefen, så en eller flere 1. kokker, 2. kokker, kokker, lærlinger, kjøkkenhjelper og oppvaskhjelper. Det var en streng «militær» rangordning der alle visste sin plass, og visste hvem som sto over deg og, ikke minst og kanskje artigst, hvem som lå under deg…
I dag består fortsatt rangordningen, men slett ikke i like ekstrem grad som før. Delvis fordi det nesten ikke finnes faglærte kokker igjen, men det er en så viktig og stor sak at det må jeg nesten skrive om en annen gang.
Dagens kjøkkensjefer trenger fortsatt en soussjef, en høyre hånd på kjøkkenet. Eller en venstre hvis de er keivhendt. Soussjefen skal sørge for at alt er på stell når den allmektige kjøkkensjefen f.eks steller i sin have eller reiser på dyre og lange ferier. Drar på premierer. Blogger. Eller når han bare vil ligge hjemme inne i Kjærest. Det gjør ofte kjøkkensjefer. I alle fall noen. Nu vel.
For mange år siden, nesten et helt liv, i 2006, var jeg kjøkkensjef på et spisested i Alta som het Alfa Omega. Omsetningen var i ferd med å bli større enn det jeg følte jeg kunne klare alene uten at det gikk på bekostning av kvaliteten. Jeg fikk derfor overtalt daglig leder om at det ville lønne seg å ansette en som kunne hjelpe meg å styre kjøkkenet mot nye høyder.
På det tidspunktet trengte vi også å styrke kjøkkenbrigaden generelt, og søkte derfor i tillegg etter både kokker og lærlinger. Her følger et utdrag av stillingsutlysningen fra den gangen, og ja da, det var jeg som skrev den:
Soussjef Du er en kreativ kokkeslyngel med ambisjoner. Du ser ikke på jobben din som et yrke, men som en del av din personlighet. Du er oppdatert, faglig dyktig, innehar stor kokkefaglig selvtillit, har vokst fra deg de verste primadonnanykkene og makter å holde hodet kaldt når du har mistet kontrollen fullstendig.
Kokk Du innehar alle de overnevnte kvaliteter, men kanskje ikke i like ekstrem grad.
Kokkelærling Du drømmer om å inneha de overnevnte kvaliteter
Vi fikk inn en god del søkere, men svært få hadde fagbrev og enda færre hadde de ovennevnte kvaliteter. Valget falt til slutt på en tysk faglært kokk. La oss kalle han Herman Fritür. Litt for å holde han anonym, men mest fordi det er et morsomt navn. Han hadde en CV man måtte sette av en langhelg for å komme gjennom, så mye hadde han rukket på sine vel førti år. Egen restaurant hadde han også hatt. Med voldsom suksess vil jeg tro, siden han nå søkte seg opp hit, til et enkelt lite serveringsted, midt i kulden og mørkets rike, fra Tyskland, i godt voksen alder…
Uansett, cven var såpass tung at den ikke ble veid og funnet for lett, og vi besluttet å frakte dette kokkevidunderet nordover. Fortrinnsvis med fly siden jeg allerede den gangen slet med skulderene og ikke hadde mulghet til å bære han på gullstol .
Jeg ringte han. «Goten tag meine Fritürer! Ich bin das kuchenkaizer unt das Alfa Omega int das kulden unt munchens ricke, unt ich wassen haben dich arbeiten furen mich, bichen, danke?»
I stedet for å klage på tysken min svarte han meg tilbake på velsignet engelsk, og avtalen var snart i boks! Han skulle starte i sin nye jobb 9. mai, og gledet seg visstnok veldig. Personlig hadde jeg en litt uggen følelse i magen, men det hadde jeg egentlig ofte på den tiden, siden jeg jobbet på et utested med personalpris på øl, så jeg slo fra meg følelsen som fyllenerver…
Den avtalte dagen var kommet, og jeg kjørte ned på flyplassen for å hente den nye tyske soussjefen. Dette var lenge før sosiale medier så jeg ante ikke hvordan han så ut, og jeg var heller ennå ikke spesielt kjent i Tyskland på den tiden, så jeg sjanset på at han hadde kjøpt seg en tysk militæruniform på loppemarked slik at jeg slapp å rope og kauke. Jeg har jo aldri vært spesielt glad i oppmerksomhet rundt meg som person.
Ingen slitt tysk militæruniform i sikte. Måtte rope og kauke. I timevis, men til ingen nytte.Vandret rundt. Det var ingen som reagerte, bortsett fra Securitas da, som slepte meg ut av området og kontaktet både politi og Heimevernet.
Så der sto jeg da, eller lå, bakbundet og med dårlig mage, uten tysk soussjef. Tankene svirret gjennom irrgangene i hodeskallen. Var det riktig dato, eller var jeg i ferd med å miste kontrollen fullstendig? Var jeg blitt gal? Hørtes logisk ut, men ingen av alternativene lovet godt..
Vel hjemme sjekket jeg mail. Ingen mail fra tysk soussjef, men etter et par dager, fra tysk kone. Ikke min, bevares, hadde ingen, men hans. Hun fortalte, eller skrev, at Herman Fritÿr, påtenkt soussjef, nå mer tvilsom, hadde fått hjerteattakk på vei til flyplassen i Frankfurt. Etter forholdene hadde han det bra, men hun trodde ikke han rakk oppover før helgen! Hun forteller videre at hun var fryktelig lei for at hun ikke rakk å ringe å gi beskjed, men det hadde vært litt småhektisk siden han nesten hadde dødd og sånn.
Selv jeg hadde en viss forståelse for bortforklaringen, og ønsket han, gjennom henne, riktig god bedring. Hørte aldri noe mer fra den kanten, og ansatte heller en god, EKTE og lokal soussjef som jeg var meget godt fornøyd med.
Historien om den tyske soussjefen er faktisk utrolig nok sann! Min største frykt nå, 12 år senere, når jeg skriver om dette er at jeg plutselig skal få en ny telefon fra Tyskland: « Hello Kuchenkaizer, ich bin Herman Fritür, unt Hoftensmutsen ist meine noie arbeitplatzen!
Hvor starter egentlig en interesse, en lidenskap? Det er naturligvis vanskelig å si, men for meg tror jeg den startet for ca førti år siden eller deromkring, når mor mi tok oss med på kjøkkenet for å bake. Dere ser den som en gang skulle vokse opp til å bli Kokkejævel i midten. Med lyst krøllet hår. Søt som en rosinbolle.
Jeg er veldig glad i dette bildet.Tror det er min tante Ragnhild som har tatt det, men er ikke helt sikker. Bildet viser en stemning, en glimt inn i en annen tid. Glimtet fra en barndom. Som ennå bare var god.
Jeg har nok ikke vært flink nok til å gi mine egne gutter like gode kjøkkenminner. Tiden har vært for knapp og kjøkkenet så alt for lite i de viktigste årene. Tre gutter på rappen. I løpet av seks år. Det er en av mine største sorger. Ikke guttene altså, men at kjøkkenet ofte ble for lite for tre ivrige krabater og en pappa med ganske kraftig rumpe.
Har derfor prøvd å gi Datter denne muligheten, denne gleden. Kjøkkenet er litt større og hun er bare en. Får veldig god hjelp av Kjærest. De lager ofte middag til oss som er klar når jeg kommer hjem fra jobb. Eller i helgene. Av og til noe spennene, nye smaker. Alltid noe godt. De elsker det, begge to. Og jeg elsker dem. De er så søte der de står der inne. Med kjøkkenvifta på full guffe og hvisking og tisking slik at ikke jeg skal få høre hva de lager. For det er alltid hemmelig. En overraskelse. Jeg lukter jo og hører litt, og vet jo egentlig hva som er kjøpt inn, men jeg later som om jeg ikke har peiling i det hele tatt.
Så setter vi oss til bordet de har dekt. Spiser. Datter kaster stjålne blikk over bordet på meg. Liker pappa maten? Er den like god som han selv ville lagd den? Er pappa stolt?
Pappa ELSKER maten! Den er MYE bedre enn jeg selv ville lagd den og jeg er VELDIG stolt!
Men først og fremst er jeg glad. Glad for å kunne gi henne egne glimt. Glimt fra en barndom hun kan se tilbake på med glede når hun en gang selv blir voksen.
Leste i Dagbladet i dag at jeg var Norges nye blogg-komet. Jeg er ikke noen komet, ikke en gang i nærheten. Jeg er et menneske. Et bitte lite et. Har skrevet dikt. Prøvd i alle fall.
Lengt Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Jeg fikk det ikke til. Ga opp. Jeg gikk.
Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Jeg slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte. Men det gikk framover. Tross alt.
Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Jeg fantes ikke. Lenger.
Jeg ble borte. Jeg pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Jeg var borte. Utslettet.
Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres av meg. Finne næring. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.
Fetaostkrem Kjør et glass fetaost med olje og krydder i foodprocessor til fast masse
Rosmarinbakt brød
1 god baguette, delt i to
Påfør godt med rosmarinolje. Stekes ca. 5 min. på 225 grader til sprø, saftig og gylden.
Vaniljerøkt reinstek
Freses sammen med løk og vaniljesmør til du ikke klarer å vente lengere. Ca. 200 gram per person.
Henger du med? Bra! Legg litt salat i bunnen. Snitt brødet i to, skrått på tvers over halve delt på to til venste, slik at det dannes en lavvoform. Legg en skje fetaostkrem i krysset. Fyll på med kjøtt og løk og avslutt med tyttebærkrem på toppen. Hvitløksdressing rundt. Grønt dryss på toppen.
Ennå er det ikke noe problem, men det kommer til å bli det etter hvert hvis ikke utviklingen på et eller annet tidspunkt stopper opp, eller aller helst reverseres noe. Nytter ikke legge på seg et par kg i året, smile og tro at alt er mat. Man kan bli feit av slikt.
Jeg har mye kunnskap om kosthold og ernæring, og vet så inderlig vel hvorfor kroppen min har et såpass frodig og godt vekstklima. Det er imidlertid langt mellom liv og lære. Dessuten er det mye lettere å velge liv i stedet for lære. I alle fall så lenge du fortsatt har valget…
Var på et motivasjonsseminar her om dagen for å bli motivert. Foredragsholderen, en relativt fyldig dame med godt vekstklima hun også, hadde funnet løsningen på sine vektproblemer: Hun hadde begynt å «strekke» bildene av seg selv. Leggene ble lange og slanke, magen flat og dobbelthakene så bare ut som lette smilerynker. Kortsiktig meget genialt, men neppe en løsning som forbedrer kondisjonen og letter den daglige skolisseknytingen. For den har blitt skummelt vanskelig, og om ikke mange år kanskje helt umulig.
Troen på forsakelse har jeg gitt opp for mange år siden. Slankekurer likeså. Har «slanket» meg siden jeg var åtte, men kan ikke se at det har hatt noen varig effekt, kanskje snarere tvert imot. Det er nemlig en grunn til at vi med «kraftig beinbygning» har blitt som vi har blitt. Vi liker rett og slett å kose oss litt ekstra. Ofte hemningsløst og uten skrupler. Vi setter pris på det. Det gir oss livskvalitet. Glede.
Vi elsker spenningen det er hver gang vi skal i selskap og grugleder oss til å ta på oss dressen/kjolen som var så deilig trang sist gang vi kjempet oss inn i den. Tåler den en belastning til? Nei, den gjør jo ikke det! Da har vi valget igjen. Enten kjøper vi en ny, eller så slan…, nei da vi kjøper heller en ny!
Jeg har trent mye i mitt liv. En gang hadde jeg til og med en kropp jeg av og til var relativt fornøyd med. Spesielt rundt ørepartiet. Nå er jeg over førti. Har mye jobb på ulike fronter og nivåer. Klarer ikke prioritere mosjon ofte nok, og i alle fall ikke trening. (Eller gorre lat som det også kalles…)
Kjærest ødelegger selvsagt. Hun er en flott kvinne på alle mulige måter. Fantastisk rumpe, kunnskapsrik og relativt klok, men hun har en stygg uvane: Hun klarer faktisk å begrense seg! Hun kjøper godterier, spiser noen biter og etterlater resten på mange små gjemmesteder. Jeg er en sporhund. En sinnssykt dyktig en. Finner alt. Eter alt. Og hun kjøper bare nytt, den gåsa.
Våren er min venn. Jeg bor i foten av Komsatoppen, en kraftig bergknaus midt i Alta, og der liker jeg å gå. Turen opp tar ca 90 minutter i starten av våren, utover sommeren ca 40 min. Går gjerne hver dag. I mine maniske perioder kanskje to turer om dagen. Av og til tre. Sier seg selv at man går litt lei utpå høsten, men det holder i alle fall vekta, sånn på årsbasis, gjennomsnittlig nogen lunde «stabil».
Poenget mitt med hele dette innlegget er at der finnes ingen fasit til en veldreid kropp, hva nå det enn måtte være… Selv jeg, med alle mine kunnskaper om hvordan god mat skal tilberedes og hvordan et godt kosthold burde være, «feiler» flere ganger daglig. Jeg får det ikke til jeg heller. Mange sier til meg at jeg har et stort selvbilde. Da svarer jeg at ja, men jeg har et enda større speilbilde. Og jeg er stolt av det!
Likevel, hvis vi skal være helt ærlige, så kan vi kalle oss stolte så mye vi vil, men ingen i god vekst ville bli spesielt deprimerte hvis det forsvant et par kg eller ti. Det er ingen som dør av lettrømme eller lettmajones, eller en god vinagrette i stedet for den feite dressingen på den i utgangspunktet sunne og gode salaten.
En vinagrette er en olje/eddik-dressing og inneholder masse kcal den også, men fordelen er at du bruker så lite av den for å få god smak at du faktisk kan spare hundrevis av kcal bare i ett måltid. De eter du naturligvis opp i en dessert etterpå, men det ville jo du gjort uansett…
Vi smattes!
Gressløkvinagrette
(Denne oppskriften er basert på Nordlysmat sine produkter, og du finner de over hele landet)
3 deler gressløkolje
1 del nordlyseddik
(Litt finsnittet fersk gressløk hvis ønskelig)
Smak til med litt salt, pepper og kanskje litt sukker.
En fantastisk dressing til alle typer salat, men prøv den også som saus til fisk, pølser eller som glidemiddel i pasta. Nydelig.
(Finner du ikke gressløkolje og nordlyseddik der du bor, så kan du kjøpe den på Kokkejævel.no .Fungerer også fint med olivenolje og finsnittet, fersk eller frosset, ikke tørket, gressløk. Nordlyseddik kan du bytte ut med en god balsamico f. eks.)
23. juni i år mistet vi sønnen vår, lille vakre Vebjørn, bare fjorten dager gammel. Han var var mett, glad og lykkelig da han sovnet og død da vi sto opp dagen etter. Ingen forvarsel. Førstehjelp var fånyttes. Ingenting, absolutt ingenting kunne bringe han tilbake til livet.
Vi har, via min fb-side, valgt å være åpen om det som skjedde. Det har vært krevende, men også veldig godt å kunne skrive av seg tanker og følelser når livet faller fullstendig sammen. Alt har selvfølgelig ikke vært bare positivt. Meldinger om at jeg har brukt min sønns død for å selge flere reker og at folk er “fette” lei av å se meg “surke” på fb er noen eksempler, men har valgt å ikke fokusere for mye på det. Selv om det går fryktelig inn på meg. Man har jo klett seg selv fullstendig naken, helt frivillig, men det gjør fryktelig vondt likevel. Hvorfor er det ofte de femten negative kommentarene man husker, og ikke de tusener på tusener av hyggelige og støttende kommentarene?
I forbindelse med min åpenhet har jeg blitt invitert, og takket ja, til å delta på en paneldebatt om offentlig sorg som forlaget Utenfor allfarvei i Harstad arrangerer i oktober. I forarbeidet til dette har jeg samlet hele historien, i alle fall alt jeg har delt, fra verden først fikk vite at han skulle komme, til dagen vi sendte han til sitt siste hvilested.
Det har vært fryktelig vanskelig å sette sammen dette offentlige kapitlet i mitt liv. Har vært grusomt å lese disse statusene på nytt. Gjenoppleve. Det er fortsatt så ferskt. Det er fortsatt så tungt, men å jobbe med dette har gjort meg til en sterkere mann, selv om jeg for alt i verden hadde ønske at jeg hadde sluppet. Å bli så sterk.
Som dere ser har jeg vært, og fortsatt er, veldig sparsom med bilder.
“Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder…”
Hadde det ikke vært for at jeg har sett han, (eller henne), med egne øyne i dag hadde jeg ikke trodd det var sant, men det var det. <3
Jeg skal faktisk bli pappa igjen! 😀
Jeg var nitten år da min førstefødte kom til verden. Den aller yngste på foreldremøtene. Nå er jeg 41 og blir blant de eldste. Du vet, disse irriterende, erfarne bedreviterne. Når jeg tenker meg om var jeg en irriterende bedreviter da jeg var nitten også, så eneste forskjellen er jo egentlig bare hårfargen, OG midjemålet 😂
DET FØRSTE SPARKET Hun har jo fortalt meg om det i flere uker, men jeg har ikke kjent noen ting. Jeg har klemt og jeg har strøket henne over magen hver gang hun har sagt at nå, NÅ sparker han. Ingenting. Han har vært for liten.
Inntil i dag. I dag kjente jeg det helt tydelig! Tre raske små spark. Sønnen min. Der inne. Egentlig helt ufattelig. Jeg gleder meg til å treffe han. Ikke så veldig lenge til juni.
Ny ultralyd i dag. Vebjørn er nå ca 1 kg og 30 cm. En pakke melk. En fiks ferdig baby, et lite menneske, som bare trenger å legge på seg bittelitt til før han, med sitt blotte lille vesen, gjør et ferskt par om til en familie. Det er egentlig ganske utrolig. Didn´t se THAT coming liksom! Jeg gleder meg jeg <3
Årene går. 12 år skulle vi feiret i dag. Stor gutt. Ut og teste nysykkelen. Husk hjelm. Jada, pappa! Det ble ikke slik. Ikke en gang i nærheten. Jeg ser framover. Alltid framover, men et par ganger i året stopper jeg opp, snur meg tilbake og ser oppover.
Sov godt, lille!
(Bildet er ikke postet på fb. Storesøster som sitter foran)
Datter har reist tilbake. Tomhet. På grensen til sorg. Men snart er det onsdag. Da er hun hjemme igjen. Gleder meg intenst. Alltid. ❤️
Ryggen? Den er bedre nå. Noen dager med påskehvile har gjort underverker. Klarer å stå oppreist i flere minutter sammenhengende uten at beina svikter. Framskritt! Satser på å være tilbake for relativt full maskin i morgen. 💪🏽
Har faktisk vært på jobb noen timer i dag. Gikk sakte, men fikk klargjort for åpning i morgen. Mye som må gjøres etter så mange stengte dager. Maten må være FERSK når dere kommer og det er den! 😋
Kjærest hviler. Siste del av svangerskapet nå. Tungt. Om bare 57 dager kommer Vebjørn. 🐣Er faen meg spik spenna surrealistisk hele greia, nesten en ut av kroppen-opplevelse, men det kommer til å bli helt fantastisk å oppleve på nytt det mirakelet som et lite nyfødt nurk faktisk er. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg takket gudene for Vebjørn, men det er jeg jo ikke, så takker heller mora 🤪
Siste påskedag 2019. Nyt kvelden, alle, og velkommen innom til oss på Hoftepluss og FyFader i morgen 😋
PAPPAPERMISJON Jeg hadde ALDRI trodd at jeg, i en alder av snart 142 år, skulle søke etter en kokk som kunne jobbe litt for meg mens jeg valser rundt med barnevogn, gulpeklut og brystmelk fra pumpe, men nå gjør jeg det altså 😂
Jeg er på jakt etter et voksent menneske, med erfaring fra både mat, salg og kundeservice, som kan jobbe ca 50% fra høsten av. Opplegget er ikke helt spikret, men enkelte uker blir det full rulle, andre uker mindre. Jobb annen hver lørdag i alle fall.
Ring meg gjerne på 913 80 129 hvis du lurer på noe eller send en søknad til [email protected] hvis du ikke lurer på noen ting og syns dette høres spennende ut. Merk søknaden med “pappapermisjon”.
Alle dere andre, for det er flest av dere, kan gjerne tipse noen dere tror kunne egnet seg dette litt underlige opplegget.
DA DRAR JEG! I morgen tidlig tar jeg med meg Datter og reiser ned til Møre- og Romsdal for å feire 70-års dagen til min mors ektemann, Palmar. Gratulerer med dagen!
Vi gleder oss, men det er med litt nervøs mage jeg setter meg i flyet, siden det bare er fjorten små dager til Vebjørn etter planen skal komme ut fra magen og inn i sollyset. Satser på at det går bra 😬
Stig, salatbarsjefen, styrer sjappa mens jeg er borte, men det er ikke så mye å styre. De ansatte klarer seg utmerket på egenhånd, og jeg VET de kommer til å selge ferske Varanger-reker i både bøtter og spann både torsdag, fredag og lørdag.
Nymenyen har de også full kontroll på, så det er liksom bare dette ene usikkerhetsmomentet med den der terminen 18. juni som gir meg en anelse feriemage. 😬😬😬
DA LILLE VEBJØRN KOM TIL VERDEN ❤️ Lite visste vel jeg, der jeg satt på en øy uten veiforbindelse, ytterst ute i havgapet et sted på Nord-Vestlandet, at tiden var inne for å møte verden i dagslys. Ni dager før termin.
Vi visste jo selvfølgelig at vi tok en sjanse da vi satte oss på flyet til Molde torsdags morgen, Datter og jeg, for å feire min stefars 70-års dag, men jeg var egentlig ganske rolig. Dette kom til å gå så fint så. Nesten to uker til termin. Han kommer GARANTERT ikke før vi er tilbake igjen på tirsdag!
Vel, så ringte telefonen da. Tidlig lørdags morgen. Noe var i ferd med å skje. Sterke smerter. Usikkerhet. Frykt. Redsel. For om det var noe galt. For det som skulle skje. For aller første gang. Helt alene.
En helt fortvilet situasjon! Pinse. Ingen vei. Ingen ledige fly. Ingenting, absolutt ingenting jeg kunne gjøre for å hjelpe. For å være der. For henne. Mitt eneste håp var at modningsriene på mirakuløst vis stoppet opp og ikke startet igjen før jeg var tilbake på mandag. De stoppet ikke opp! Ikke en gang i nærheten.
Tidlig søndag kveld kom han. Mens faren spiste en baconpølse da han sto og venta på ei ferge på Aukra. Vebjørn. En helt perfekt liten skapning. ❤️
Moderne teknologi gjorde at jeg kunne følge fødselen live. Være der for mora og for ungen min, selv om jeg ulykkeligvis befant meg på den andre siden av landet. Jordmødrene likte ikke at jeg var til stede. Overføringen ble stanset. Lik min morfar ble jagd ut av fødestuen for over 50 år siden ble også jeg det. Hadde ingenting der å gjøre. De mente fars tilstedeværelse var forstyrrende for fødselen. Skapte uro. I 2019!
Jeg ble voldsomt opprørt. Såret. Lei meg. Sint, fryktelig sint. Ja, krenket rett og slett. I løpet av et nådeløst øyeblikk følte jeg at de frarøvet meg verdien av hele farskapet og reduserte meg til en hvilken som helst tilfeldig sæd-donor. En fremmed. En som ikke skulle være der. En som ikke hørte til.
Da jeg møtte han for første gang mandags kveld var alt dette glemt. Jeg var definitivt pappa! Vebjørn sin pappa.
Pinsehelgen for to tusen år siden sendte Vår Herre Den Hellige Ånd ned til menneskene. 9. juni 2019 sendte han Vebjørn ❤️
«Asbjørn, Asbjørn du må våkne!» Kjærest dulter meg hardt rett inn i nyrene. Gjentatte ganger.
Setter meg skrekkslagen opp i sengen. Har det skjedd noe? Har historien gjentatt seg?!Ser på klokka. 05:33. Herregud, hva er det? Har det skjedd noe med han!?
«Asbjørn, han sover fortsatt. Han har sovet hele natten! Er det ikke fantastisk?»
Hun er lykkelig. Glad. Og veldig, veldig våken!
Unnskyld, sier jeg, både litt lettet, men mest, innrømmer det, irritert, men VEKKER du meg halv seks på morgenen når jeg IKKE skal på jobb for å fortelle meg at han SOVER!???
«Ja, er det ikke helt fantastisk?» svarer hun, fortsatt like lykkelig 😂
Fredag. Snart 42 år. De siste femten har jeg hatt kronisk skulderbetennelse, fortrinnsvis i den venstre skulderen, men også høyre side er vond noen ganger i året. Man venner seg til alt, men det siste halve året har vært annerledes. Betennelsen føles nå som en glo, eller lava, som hele tiden ligger og ulmer, konstant og hele tiden, men som plutselig blusser opp til et bål, som om noen har blåst liv i flammen. Venter på MR for hva som er årsaken til jævelskapet. Håper det går fort.
Nok sutring! I dag har vi vært å plantet litt sommerblomster på graven til storebror, han som gikk i forveien. Så blir det fint til St. Hans. 🙂 Det var koselig, men også litt rart, litt skummelt. Storebror ble fire måneder. Lillebror blir fjorten dager i morgen. Gleder meg til lillebror fyller året. Jeg gjør det.
Ellers koser vi oss mest hjemme. Blir kjent. Finner en slags rytme. Lar dagene gå. Planter litt i hagen. Ser på tv. Bader. Storesøster har bursdag på mandag. Skal bake en kake. Har kjøpt litt gaver. Håper hun blir glad. Jeg tror det. Håper det i alle fall.
Pizza snart. Uten løk. Uten ALT! Risikerer ingenting for lille magen. Smelta ost med kjøttdeig er jo også godt 😂
God helg, alle! 🙂
(Lillebror er med å plante sommerblomster til storebror. Ekstremt sterkt å se i ettertid. Nå ligger de der oppe i lag, rett ved siden av hverandre. Nesten hånd i hånd. (Dette bildet er heller ikke postet på fb)
Det skulle ikke kunne skje igjen. Men det gjorde det.
For akkurat fjorten dager siden sendte Vår Herre det aller, aller vakreste han hadde ned til oss. Vi var så takknemlige og lykkelige. I natt ombestemte han seg og tok han tilbake. Det er nesten ikke til å bære.
“Kjære barn, du va framtida for mæ. Alt æ trudd på sku væks i lag med dæ. Du va sannhet og sang. Sjølve livet.”
Kjæreste, vakreste Vebjørn, vi er så inderlig glade i deg og savner deg sånn! 🖤
Det er så tungt. Så helt ubeskrivelig trist. Tomheten etter han eter seg inn i hver eneste celle i kroppen. Hele den verden vi hadde og det livet vi gledet oss sånn til ligger fullstendig i ruiner. Drømmene er knuste. Framtiden er borte. Sorgen er bunnløs.
Dag to er på mange måter den verste. Sjokktilstanden er i ferd med å gå over. Han finnes ikke mer. Bare de skitne klærne, som vi kan lukte på, igjen og igjen og igjen, til det slutt ikke er noe lukt igjen. Apotekturen for å kjøpe piller som kan stoppe melken. Melkespreng. Pumping.
Og denne helvetes tomheten!
I går skjedde det noe hele tiden. Ambulanse. Prest. Politi. Krimtekniker. Begravelsesagent. Syning. Familie. Gråt. Sorg. Sjokk.
I dag våknet vi opp helt alene. Han finnes ikke mer.
Vi lyser fred over hans minne. 🖤
Samtidig har Datter bursdag i dag. Blir stor jente. Det var ikke sånn det skulle bli. Pappa er så uendelig glad i deg ❤️
Og det ble kveld, andre dag. Har ikke spist i hele dag, så har akkurat vært på butikken og kjøpt Dr. Oetkers mozzarellapizza. Ikke for at det er nødvendig, denne kroppen hadde nok overlevd på sine ikke helt ubetydelige reserver en mellomlang verdenskrig, men mat klarner hodet og ølet vi har kjøpt lager en ørlite hinne, et pusterom, falskt som faen, over det som har skjedd. Datter er hos moren sin, så nå er det bare oss å ta vare på.
Har skjedd litt i dag også. Kjørte opp på kjølerommet og tok et midlertidig farvel med den vakreste før han ble kjørt til Tromsø for obduksjon. Møtene på kjølerommet og kapellet er tøffe, men ufattelig gode, samtidig.
Etterpå kom presten. Et nydelig vesen som har vært en utrolig støtte disse dagene. Minn meg på at jeg må si det til henne personlig.
Hjemmeavhør fulgte. Det er rutine når barn under 18 måneder går i forveien. To veldig dyktige fagfolk, type politi. Tungt, men egentlig veldig godt å forklare seg om det som akkurat har skjedd.
Slag i slag. Videre til Datters bursdag. ❤️ Hun hadde fått to marsvin, Marvin og Marek, i gave hos sin mor. Glede. Latter. Vi klarte å gjennomføre feiringen uten å nevne det unevnelige. Dette var hennes dag. Hun klarte nesten å dekke over sorgen, men pappa så at hun ikke fikk det helt til. Vi prøvde alle sammen.
Ny biltur. Opp til svigerfar. Ny familie samlet. Her slapp jeg å late som jeg var glad. Jeg er så sliten. Så ufattelig sliten.
Tusen, tusen takk til dere alle sammen for alle kommentarer, meldinger, dikt, hjerter, telefoner osv. osv vi har fått dette døgnet. Det varmer uendelig mye mer enn dere tror. Vi klarer ikke å takke hver enkelt tåre, men vi leser så mange vi klarer før vi bryter sammen. Det er så tungt.
Og blomster. Vebjørn har fått flere blomster i døden enn han gjorde i hele sitt liv. Et lite tankekors kanskje, men slik er det. Vi må alle bli flinkere på å ta vare og sette pris på det og de som finnes i verden, for plutselig er de borte og alt blir svart.
Og det ble kveld, tredje dag. Jeg har ikke flere ord igjen. Det er helt tomt i hodet. Og i huset. Ikke en eneste lyd. Ingenting. Ikke en gang gråt. Tørt.
Vebjørn er i Tromsø nå. Helt alene. Obduseres i morgen. Håper de finner ut hva som har skjedd. Ikke at det egentlig spiller noen som helst rolle. Han kommer aldri mer tilbake. Noensinne.
Har hatt møte med begravelsesagenten i ettermiddag. Dødsannonse, salmer, sanger. Slike ting. Høres kanskje rart ut, men det er godt å gjøre slike ting. Sitte på Spotify og lete etter sanger som vi har sunget for han. Sanger som betyr noe. Lete etter symboler som skal være øverst på dødsannonsen. Visste du forresten at det finnes masse symboler i programmet for elger, laks, fotball og gud vet hva, men ingen for nordlyset. Det var så kraftig nordlys her den kvelden vi fikk vite at han skulle komme.
Vi håper så inderlig at han får begraves ved siden av storebroren sin. Det får vi bekreftet i morgen. Han har ligget alene i tolv år nå. Blir godt for dem å være to. Storebror og lillebror.
Man skal ikke veie unger. Det går ikke an. Ingen kan det, men du veide så tungt. Selv om du var den letteste av dem alle.
Du var symbolet på resten av mitt liv. Du var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket. Du var alt jeg skulle gjøre bedre. Alt jeg hadde lært. Alt jeg skulle gjøre bedre. Du var min siste sjanse.
Jeg er så glad for at du får ligge ved siden av Bror. Han har vært alene der så lenge. Blitt ganske stor gutt nå. Det slipper du. Han viser deg rundt. Tar deg med. Beskytter deg. Elsker deg. Til vi kommer.
Det er så tomt her hjemme uten deg. Savner deg sånn. Det er nesten ikke til å holde ut, og pappa vet egentlig ikke hvordan vi skal klare dette, men jeg vet vi gjør det. Pappa har gjort dette før. Pappa hjelper mamma. Hun er jo amatør på dette, og er helt fullstendig ødelagt, men er ufattelig sterk likevel. Hadde ikke klart dette uten mamma.
Er så glad for at vi har masse bilder av deg. Angrer på at vi ikke har så mange filmer, men vi visste jo ikke. Hvordan kunne vi? Var jo ikke redd for det en gang. Hva er oddsen liksom?
Du var ikke her så lenge, men du har gitt meg så ufattelig mye. Du aner ikke. Ingen gjør. Pappa er så takknemlig for at jeg fikk møte deg. Holde deg. Klemme deg. Kysse deg. Synge for deg. Trøste deg. Bade deg. Skifte på deg. Smile til deg. Trille deg. Kle på deg. Skryte av deg. Bli kjent med deg. Glad i deg.
Og det ble kveld, den sjuende dag. I morgen tidlig kl. 07:17 har det gått akkurat en uke siden jeg ringte 113. Kommer nok til å bli tøft å våkne i morgen tidlig. Ikke for at det har vært spesielt lystbetont å slå øynene opp ellers denne uken heller, men gruer meg veldig til i morgen tidlig. Jeg gjør det.
Så fint det var å få han hjem i dag. Lille, vakreste gutten. Kom hjem på besøk til mamma og pappa med egen limosinsjåfør med svart dress og greier. Eneste han mangla var mørke solbriller.
Det var så fint. Få klemme han hjemme en aller siste gang. Minnes det som var av minner. Se på alle bildene. Så fine. Stryke han over håret. Legge den bitte lille, iskalde hånden i min store, den som skulle være tryggest i verden, den som skulle beskytte han mot alt, og kjenne at den sakte varmes opp. Uten at det hjalp. Uten at det hjalp i det hele tatt.
Så ringer de fra jobb. Ti minutter før han skulle komme. Mens vi sto og ventet. Bobla vi står i, og har vært i en hel uke, sprekker. Frityren er ødelagt sa de. Er helt krise, men betyr jo egentlig ingenting. Ingen verdens ting. Jeg til å ringe elektriker. De skulle komme med en gang. Setter pris på det og takker for hjelpen. Vet ikke om den virker nå, men finner det ut i morgen.
Det var så rolig. Så vakkert. Så verdig. Så godt. Alle de som sto han aller nærmest var til stede. Fikk tatt farvel. Hver på sin måte, men sammen. Søster, hun som kom med lyset, og en av de store broran kom. Så glad for det. Veldig glad for det.
Det er så hjerteskjærende trist alt sammen. Så meningsløst. Det har ikke vært meningen å trekke dere alle inn i vår sorg, men det har vært godt for meg å få skrevet av meg både sinne, sorg og ensomhet. Man blir så ensom når det er en for lite. En som mangler. En som aldri kommer tilbake. Man blir så tom. Så sint. Så maktesløs. Så liten.
Setter så utrolig stor pris på all støtten vi har fått i denne tiden. Alle tårene. Herregud så mange tårer. Det har vært så godt at dere aner ikke. Kommer nok ikke til å skrive mer om dette nå på veldig lenge. Herfra og ut må vi klare oss alene.
Begravelse på onsdag. Etter det må vi prøve å leve et slags liv. Vi kommer til å klare oss. Vi har så mange som bryr seg om oss. Er så takknemlig. Vi har hverandre. Vi mangler bare han. Den minste. Den vakreste.
Født i kjærlighet. Død i kjærlighet. Elsket. Uten forbehold.
Enda en dag er over. Den niende i rekken. Det holder nå kjenner jeg. Orker snart ikke mer sorg. Kjenner jeg en av disse forbannede tårene presse seg fram, så tvinger jeg dem tilbake med det lille som er igjen av krefter. Det er nok nå. Er så sliten.
Jeg er klar, veldig klar. Gleder meg faktisk. Til onsdag. Den siste av dager kommer til å bli kjempefin. Vi har satt sammen en verdig og vakker seremoni tror jeg. Det fortjener han og det trenger vi. Vakreste gutten.
På torsdag starter resten av livet og på fredag reiser vi bort noen dager. Vet ikke helt hvor, spiller egentlig ingen rolle, bare vekk herfra. For å puste. For å fylle tomrommet. Med noe annet enn tårer.
Og det ble kveld, siste dag. Stillheten er nådeløs. Ingenting er tilbake. Bare sinne. Og håpløshet. Det sies man skal kjenne ro, kanskje til og med en slags fred, men det er bare pisspreik! Alt er bare helt for jævlig. Man skal ikke bære sin egen sønn til graven, senke han ned og se han forsvinne. Ingen skal det!
Jeg er så jævlig lei av å begrave unger! Hva faen har jeg gjort feil for å måtte gjøre dette igjen?! Jeg orker ikke mer nå!
