Siste gang pappa så deg lå du helt stille med øynene lukket nede i kista. Jeg så det trolig var siste dagen vi kunne ha åpen kiste, men likevel var du så nydelig der du lå og” svettet” litt på nesen og i pannen. Hendene var blitt varme og myke av all strikingen, men resten av kroppen var kald og stiv. Det var helt forferdelig. Det er fjorten år siden i dag, men tårene bare fosser ut likevel nå når jeg skriver om det. Akkurat nå ser jeg ikke tastaturet foran meg en gang. Det er så vondt nå at det nesten føles som begravelsen bare var for noen timer siden.
Tårene bare renner og renner. Savner deg av og til så ufattelig mye, men det er lenge siden jeg har grått så mye for deg som i dag. Så ærlig må jeg være. Det begynner jo å bli noen år siden. 14 år og konfirmant skulle du blitt i år. Det er så ufattelig trist å tenke på at jeg blir kvalm. Vet ikke hva som skjer med meg, men hulker faktisk nå. Klarer ikke. Må ta en pause.
+++
Jeg har det litt bedre nå. Mammaen til Lillebror ringte faktisk akkurat i det jeg tok pause. Jeg klarte ikke si et ord, bare lyder. Hørte henne bare si “Vi kommer!” og fem minutter senere sto det en gråtende kone og en smilende Lillebror i døråpningen på kontoret. De kom mot meg og holdt rundt dette vraket av en mann som var i full oppløsning.
+++
Nå hører jeg de plundrer ute i nettbutikken, mens jeg er tilbake til kontoret for å gjøre ferdig bloggen. Den ble jeg overhodet ikke slik jeg hadde tenkt før jeg knakk fullstendig sammen. Egentlig skulle jeg fortelle deg hvor fantastisk glad og lettet jeg var i dag etter at Hoftepluss i går offisielt og på ordentlig ble solgt, og pappa ENDELIG kanskje kan ta seg ordentlig fri en helg uten at det skjer noe eller uten at jeg er REDD for at det skjer noe på jobb.
Husker du natta du døde? Du må ha vært litt pjusk på kvelden, (nå i ettertid vet jeg jo at du var dødssyk), for du surket litt på kvelden. “Ka e nu han remje førr denn ungen??!” hadde jeg visst sagt før jeg irritert gikk å la meg i lag med deg. Jeg var sliten. Hadde vært en intens sommer på jobb, (det er det jo alltid), og nå skulle vi ENDELIG på sommerferie. Dagen etterpå faktisk. Kunne du ikke bare sovne så det ble stille i huset?
+++
Vi skal dra på kirkegården nå. Tror heller pappa skal skrive til deg en dag når forsvarsverket har blitt sterkere. Det har vært rimelig intenst noen år nå og pappa er skikkelig, skikkelig sliten. Det går bra altså, pappa er en kriger, men trenger bare hvile meg litt noen uker. Om jeg skal ta fri og bare knipse med tærne? Nei, ikke ennå. Skal jobbe et par uker fra seks til tolv på Hoftepluss, (slik at de nye eierne får litt innføring), før jeg drar opp i nettbutikken noen timer hver dag, men jeg slipper personalansvaret. Det er et stort ansvar som kan være tungt vanskelig når du egentlig burde tenke mest på deg og ditt for å bli frisk, men du simpelthen ikke kan fordi du har plikter som arbeidsgiver som bare MÅ komme foran deg selv og din egen familie, slik ER det bare.
Det er nok det som har slitt meg mest ut. Det at jeg har måttet forsøke å tilfredsstille så mange, så lenge, samt jobbe så mye for andre, selv om jeg på så mange plan kanskje kunne trengt en lantidssykemelding eller to selv. Nå slipper jeg det, og det kommer til å gjøre meg, og familien veldig godt.
+++
Vi kommer til å tenne et lys for deg i kveld, Michael. Du var pappa sin aller minste. Jeg savner deg sånn.
Jeg kjente jeg brakk meg umiddelbart, og spyet bare fosset oppover halsen da han sa det. De hadde ombestemt seg. Ble for mye arbeid. De hadde jo egentlig mer enn nok. Akkurat det jeg hadde gått rundt og fryktet helt siden vi skrev under kontrakten. Jeg visste jo de hadde veldig mye arbeid fra før, og nå skulle de overta alt slitet mitt. Jeg har opplevd noen store mareritt før, og har på mange måter blitt en sterkere person på grunn av dem, men dette var på grensen av hva jeg kunne tåle. Hele bordet foran meg var full av spy. Jeg visste ikke hva sjeg skulle gjøre, hva jeg skulle si. Hele det nye livet jeg hadde planlagt og gledet meg til var på brøkdelen av et sekund bombet sønder og sammen. Igjen.
Ha ha, nei da, tulla bare med dere! (Knegg for en artig mann. Framstår ruset. Er det pillene eller er han rett og slett i lykkerus?)
Jeg har vært livredd for at de av en eller annen grunn skulle trekke seg, men alt er i orden. Wenche og Kenneth er nå de nye eierne av Hoftepluss AS. Er det ikke bare helt fantastisk dere?
Tipper i alle fall de ansatte puster lettet ut, for i morgen når jeg kommer på jobb, så er jeg ikke lenger den perfeksjonistiske sjefen som skal pirke på hver minste lille ting, men bare en helt vanlig ansatt som møter opp og gjør sin jobb så godt han kan. De nye sjefene kommer begge på opplæring i morgen tidlig, så det blir jo litt gøy.
Ja, jeg vet at det sikkert kommer en enorm reaksjon, kanskje til og med tomhet og savn, om et par uker når jeg er helt ferdig der, men akkurat nå er alt bare godt. Den litt roligere framtiden kan endelig starte.
Hvor mye jeg fikk for Hoftepluss? Det kan du lese om HER
Det er i dag det skjer. Faktisk har det allerede skjedd! Da klokka passerte midnatt var jeg brått og plutselig ikke eier av Hoftepluss AS lenger. Jeg var likevel en mann, et menneske, men ikke ikke lenger eier av byens største alkoholfrie serveringsted. Når jeg så drar dit på jobb i morgen tidlig, fra 6:00-12:00, ( selv om jeg har sagt opp, så har jeg lovet de nye eierne å hjelpe dem litt i gang), så er jeg bare en helt vanlig arbeidsmaur.
Mange lurer nok på hvor mye penger jeg fikk for Hoftepluss, og det forstår jeg godt. Er jo litt spennende. Dessverre er slike avtaler konfidensielle av en eller annen merkelig grunn. Har aldri forstått hvorfor det er så mye hemmelighetshold, heller ikke i slike saker. Jeg er en mann av mine ord, så må overholde den konfidensielle avtalen. Vil jo ikke ha Wenche på nakken, ha ha.
Det jeg imidlertid KAN si, uten å bryte noen avtale, er at jeg ikke blir rik, men kan senke skuldrene et par-tre år uten å ha økonomiske bekymringer. Alle andre bekymringer blir heldigvis værende, og har jeg litt flaks dukker det til og med kanskje opp noen nye jeg kan skrive om, men husleia blir i alle fall betalt et par år.
(Ha ha, prøvde bare å være litt artig igjen.)
Det har vært korona i to år, og selv om ingen som får sin lønn fra stat, fylke eller kommune har gått rundt å bitt negler for om de står arbeidsledig neste måned, så finnes det hundretusenvis av andre som har gjort det, og som fortsatt GJØR det. For min egen del har jeg prøvd å bevisstgjøre de ansatte den alvorlige situasjonen, uten at jeg kanskje har vært helt ærlig hvor ille det egentlig har vært. Vanskelig balansegang mellom alvorlig informasjon og skremselspropaganda.
Det har vært to helt forferdelig vanskelige år. Neddynget i sorg, tårer, smerter og tenners gnissel, måtte jeg likevel brette opp ermene i mars i fjor da landet stengte, og vi småbedrifter måtte ta regningen og risikoen. Ja, vi fikk etter hvert litt hjelp, men det var bare småpenger. Det sier seg selv at Staten ikke kan holde liv i hundretusenvis av bedrifter, det er det utelukkende tilstrekkelig med kunder, samt en god økonomistyring, som kan.
Det har vært (økonomiske) oppturer, som sommeren i fjor, da jeg seriøst vurderte å bare begjære meg konkurs, men så eksponerte det i et inferno av sommerkunder som Norge verken før eller siden har sett maken til. Det pustet ny gnist inn i bedriften, men samtidig holdt alt arbeidet den sommeren førte med seg på å knekke meg fullstendig som menneske. Smertene var helt ufattelige, og kan egentlig ikke sammenlignes med de jeg har i år i det hele tatt. Ikke arbeidsdagene heller. Ja, jeg har kanskje ikke en dag under 10-12 timer de siste ukene i år, men i fjor hadde jeg formelig JUBLET for så korte arbeidsdager.
Hvordan jeg klarte det? Sett i ettertid aner jeg virkelig ikke, men jeg gjorde det for bedriften min og for mine ansatte. For at både de og jeg skulle ha en jobb å gå til også etter sommeren. Jeg gjorde det for DERE, kundene, for at dere, til tross for absurde besøkstall og lav bemanning (flere hadde jo sluttet etter fire måneders tvangstenging av FyFader), skulle ha et tipp topp produkt når dere besøkte oss. Jeg gjorde det for UNGENE mine, som ikke skulle være nødt å gå rundt med en far som ikke klarte det og gikk konkurs.
Siden har det vært mange opp, men egentlig mest nedturer. Julehandelen ble god, men på den tiden visste ingen om vi plutselig, på dagen, måtte stenge igjen , så jeg turte ikke, fordi likviditeten var så skjør og usikkerheten var så stor, å ta inn tilstrekkelig med varer, slik at vi gikk fri for alt for mye alt for tidlig. Det førte til at vi på langt nær fikk den juleomsetningen vi er helt fullstendig avhengig av for å overleve vintermånedene uten permitteringer eller, i verste fall, nedleggelse.
De fleste har likevel levd nokså normale liv, men jeg har vært konstant bekymret for nye oppbluss. Oppbluss fører, (i alle fall FØRTE) til at senteret tømtes for folk og omsetningen gikk ned igjen. Senest under utbruddet i Hammerfest nå i vinter. Selv om det, heldigvis, ikke smittet over til Alta i særlig grad, så skapte det frykt som gjorde at vi tapte penger noen uker.
Uten en “kistebunn” har du ikke råd til å tape penger noen uker, igjen og igjen og igjen og igjen, så så sent som 10. juni måtte jeg LÅNE Hoftepluss 100 000 kroner for at vi skulle ha til den dagens regninger etter at lønna var betalt ut. Også da vurderte jeg å begjære meg konkurs, men jeg gamblet på at det ville komme mange kunder og så denne sommeren. Spørsmålet var bare om vi kunne vente så lenge. Heldigvis slapp jeg å ta beslutningen om jeg skulle spytte inn ENDA mer penger, for vi klarte å ligge å vake rund 0 noen uker.
Prøv å forestill deg hvor nervepirrende akkurat det er?
Så begynte kontoen å øke forsiktig noen uker før plutselig sommeren SMELTE til og nå sitter jeg her, og kan kan overlevere en bedrift med OVER en million på konto og et STORT varelager. Det gir de nye eierne en MEGET god start, for august er også tradisjonelt en veldig god økonomisk måned, før det roer seg til høsten, før julehandelen igjen kommer som en reddende engel, hvert eneste år.
Hvor mye jeg får for Hoftepluss?
Jeg får veldig mange mindre bekymringer og ondt stress som sitter i skuldrene mine absolutt hele døgnet. Jeg får tid til å være til stede for familien min uten enten være sliten inntil beinet, overbelastet i rygg og fot eller bekymret for framtida. Jeg får se Lillebror vokse opp på en helt annen måte enn jeg ellers ville. Jeg får muligheten til å kunne ta familien med meg på en helgetur hvis det skulle høve seg slik, uten å være bekymret for at det er nok folk på jobb, og at jeg ikke MÅ være tilbake mandag kl. 06:00.
Så var det framtiden da, den lille nettbutikken med den STORE smaken, Kokkejævel.no. Kanskje ikke stedet for kjøp av hverdagskaffe og billigsåpe, men for litt eksklusive gaver, både til deg selv og andre du er glad i, som ikke er direkte billige, emne som heller ikke koster en månedslønn.
Nå får jeg tid til å VIRKELIG satse på å gjøre dette til Norges DESIDERT beste nisjebutikk på nett. De siste ukene har jeg knapt hatt tid til å dra innom etter jobb for å pakke ordrer, men nå endrer alt seg. Dette er framtiden til meg og min familie. Kanskje ikke for alltid, men i alle fall de tre neste årene.
Stikk gjerne innom HER hvis du vil se hva Konemor, Lillebror, Datter og jeg har å tilby. Her er hele familien i arbeid. Kanskje ikke hele tiden, men alle har sin oppgave. Lillebror for eksempel, hans rolle er å være en vitamininnsprøytning når han kommer innom. Konemor tar, blant mye annet, seg av kundekontakten, spesielt hvis det er noen som har fått noe feilsendt, for hun er, vel, MILDERE i stemmen enn meg kan du si, he he.
Datter klistrer lapper av sin far på krydderboksene. Hvor underlig må ikke det være egentlig, å sitte der og klistre tusenvis av klistremerker av sin egen far. For det første er det jo jævlig KJEDELIG arbeid, og for det andre må hun jo tro at faren er forskrudd og skyhøy på seg selv. Og det er han jo.
Det var det hele. Dagens drev fra meg til deg har kommet til veis ende. Nå skal jeg pakke litt forsendelser, (kanskje til og med din?), fram til klokka er to. Da er det møte med de nye eierne, og styremøter, generalforsamling, endelig overtakelse og fandens oldemor. Dette er virkelig en stor dag for meg. Har ventet på den siden jeg ga opp alt og satte meg ned med koppen. Nå er den her. Jeg sto i det. Holdt ut. Den ene utfordringen etter den andre. Klarte det. Stolt og glad. Veldig sliten. Klar. For framtiden.
Jeg våknet tidligere enn vanlig i dag. Halv fem. Har betennelse i leddene, så ligger et kvarter hver morgen, som en diger komodovaran, å bare lar leddene varmes opp før jeg brekker meg opp av sofaen, ut på gulvet og ned den farefulle ferden ned trappa og inn på morgentoalettet.
“I dag skjer det virkelig!” tenkte jeg, igjen og igjen mens jeg først lå der, og to tiår som kulinarisk ledestjerne spilte i revy inne i det oppblåste hodet mitt. Min siste dag som sjef. Ingen ansatte å terrorisere, henge ut, mobbe eller forsure dagene til. Akkurat det er trolig det jeg kommer til å savne aller mest. Nest etter å være frekk og tro jeg er noe overfor kundene naturligvis.
Fikk etter hvert varmet opp leddene såpass at jeg med selsom teknikk fikk satt meg opp og, etter en liten puste- og drikkepause, skvulpet meg ut av sofaen og rullet ned trappa. Reisen ned ble utrolig nok gjennomført uten større uhell og turen opp gikk også overraskende greit. “Dette er VIRKELIG dagen!”
Gikk fra jobb rundt elleve. Ble heldigvis avløst i dag, og jeg kjente umiddelbart da jeg gikk at nå, nå er jeg fri som fuglen. (En voksen hannstruts kan veie opp til 156 kg, og struts er en fugl. Jeg har ørlite kortere hals da og litt større hode.)
En voldsom, og da mener jeg virkelig VOLDSOM trøtthet kom snikende inn og satte seg faktisk FYSISK fast i bevisstheten min. Jeg kunne KJENNE den lande og bre seg utover som et kroppstemperert ullpledd vevd av av 100% dis.
Mens jeg lå der nede på lagergulvet og balet med armer og bein med dette digre ullpleddet som hadde bredd seg over meg, så ringte Konemor og ville ha meg med på lunsj på Minty Café, (den ligger vis-vis garnbutikken i Alta…). Jeg kom meg opp av gulvet og sprang så rumpeballene og mannepuppene flagret i alle retninger, mot den nevnte kafeen.
En helt fantastisk hyggelig stund! Konemor, Velsignelsen og et realt fat med junkfood. Tenk å kunne ta seg tid til slikt, midt på en lørdags formiddag. Tror jeg har mye å se fram til i siste del av livet. 🙂
Så skilte våre veier. Hun kulle inn i den garnbutikken, samt treffe noen venninner her og der. Mannvond som jeg er takket jeg høflig nei, og dro heller opp til min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, og satte meg som en Hiroshima-bombe ned på den arme kontorstolen, og trøttheten tok igjen overhånd. Midt inne i tåka fikk jeg glimt på noe som sto skrevet på blokka foran meg. EWWG, even when we’re ghosts. (Fra sangen vår, Say you won’t let go, av James Arthur).
Hun kjørte ned i går kveld for å hente (nikotinfri)snus, og da skrev hun samtidig dette, slik at jeg skulle få en skikkelig god følelse den første gangen jeg satte meg ned bak pulten som “fri mann”.<3
Jeg har jo sett det i lengre tid at øyelokkene begynner å henge. Som toppblogger kan jeg ikke se ut slik, og vil derfor sjekke mulighetene for å få strammet litt opp. Han også vurdert en såkalt “puppejobb”. Ræva ligger også tynt an, hvis man kan bruke et slikt ord for sådan en ræv.
Hva framtiden bringer er det ingen som vet. Jeg sitter her, praktisk talt, med “to tomme hender” på et kontor i et lokale der det er kontraktfestet ULOVLIG å gjøre det eneste jeg beviselig KAN, nemlig å lage mat. Jeg syns det er fryktelig spennende. Jeg TRENGTE dette.
Kanskje jeg kan holde foredrag? Kan jo ikke BARE surre rundt i min egen lille verden her i nettbutikken. Må jo ut og treffe FOLK av og til. Kommer til å savne arbeidsmiljøet på jobb. Det har vært mye moro opp gjennom når jeg tenker etter. Her blir det bare den moroa jeg lager sjøl, og du kan si mye om humoren min, men spesielt morsom er den ikke!
Nei, må avslutte nå. Skal til Svigermord og planlegge konformasjonen til min flotte svigersøster. Dvs. jeg kommer neppe til å planelgge så mye, men hun har slik en deilig sjeselong på sofaen som jeg bare elsker å sovne på. Det er det jeg lengter aller mest etter nå. Søvn.
Dette gjør jeg ikke ofte, aldri faktisk, men anbefaler dere å IKKE lese dette innlegget! Det inneholder TOLTALT unødvendig negativitet som ødelegger hele stemningen, både i innlegget og livet for øvrig. Har nå redigert teksten, og den nye teksten kan du lese HER. Den vil gjøre deg mye gladere til sinns enn denne, jeg lover! 🙂
Jeg våknet tidligere enn vanlig i dag. Halv fem. Har betennelse i leddene, så ligger et kvarter hver morgen, som en diger komodovaran, å bare lar leddene varmes opp før jeg brekker meg opp av sofaen, ut på gulvet og ned den farefulle ferden ned trappa og inn på morgentoalettet.
“I dag skjer det virkelig!” tenkte jeg, igjen og igjen mens jeg først lå der, og to tiår som kulinarisk ledestjerne spilte i revy inne i det oppblåste hodet mitt. Min siste dag som sjef. Ingen ansatte å terrorisere, henge ut, mobbe eller forsure dagene til. Akkurat det er trolig det jeg kommer til å savne aller mest. Nest etter å være frekk og tro jeg er noe overfor kundene naturligvis.
Fikk etter hvert varmet opp leddene såpass at jeg med selsom teknikk fikk satt meg opp og, etter en liten puste- og drikkepause, skvulpet meg ut av sofaen og rullet ned trappa. Reisen ned ble utrolig nok gjennomført uten større uhell og turen opp gikk også overraskende greit. “Dette er VIRKELIG dagen!”
Gikk fra jobb rundt elleve. Ble heldigvis avløst i dag, og jeg kjente umiddelbart da jeg gikk at nå, nå er jeg fri som fuglen. (En voksen hannstruts kan veie opp til 156 kg, og struts er en fugl. Jeg har ørlite kortere hals da og litt større hode.)
En voldsom, og da mener jeg virkelig VOLDSOM trøtthet kom snikende inn og satte seg faktisk FYSISK fast i bevisstheten min. Jeg kunne KJENNE den lande og bre seg utover som et kroppstemperert ullpledd vevd av av 100% dis.
Mens jeg lå der nede på lagergulvet og balet med armer og bein med dette digre ullpleddet som hadde bredd seg over meg, så ringte Konemor og ville ha meg med på lunsj på Minty Café, (den ligger vis-vis garnbutikken i Alta…). Jeg kom meg opp av gulvet og sprang så rumpeballene og mannepuppene flagret i alle retninger, mot den nevnte kafeen.
En helt fantastisk hyggelig stund! Konemor, Velsignelsen og et realt fat med junkfood. Tenk å kunne ta seg tid til slikt, midt på en lørdags formiddag. Tror jeg har mye å se fram til i siste del av livet. 🙂
Så skilte våre veier. Hun kulle inn i den garnbutikken, samt treffe noen venninner her og der. Mannvond som jeg er takket jeg høflig nei, og dro heller opp til min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, og satte meg som en Hiroshima-bombe ned på den arme kontorstolen, og trøttheten tok igjen overhånd. Midt inne i tåka fikk jeg glimt på noe som sto skrevet på blokka foran meg. EWWG, even when we’re ghosts. (Fra sangen vår, Say you won’t let go, av James Arthur).
Hun kjørte ned i går kveld for å hente (nikotinfri)snus, og da skrev hun samtidig dette, slik at jeg skulle få en skikkelig god følelse den første gangen jeg satte meg ned bak pulten som “fri mann”.<3
Jeg har jo sett det i lengre tid at øyelokkene begynner å henge. Som toppblogger kan jeg ikke se ut slik, og vil derfor sjekke mulighetene for å få strammet litt opp. Han også vurdert en såkalt “puppejobb”. Ræva ligger også tynt an, hvis man kan bruke et slikt ord for sådan en ræv.
***
Hvorfor må dere lyve om meg der det gjør aller mest vondt?
Ja, jeg har jobbet veldig mye i mitt liv, men jeg har alltid prioritert å være med på skoleavslutninger, framvisninger, turneringer og slikt med ungene mine. Har det vært kaos på jobb den aktuelle dagen, (noe det jo ofte er like før jul), så har jeg kanskje dratt tilbake på jobb etterpå, men jeg har ALLTID gjort så godt jeg bare har kunnet med å kombinere en krevende jobb med å være en god pappa. Hva vet vel forresten dere om hvorfor den ENE jobber så mye? Det kan være mange grunner til det, uten at faren gjør det for å være minst mulig sammen med de han bryr seg aller mest om i hele verden.
***
Hva framtiden bringer er det ingen som vet. Jeg sitter her, praktisk talt, med “to tomme hender” på et kontor i et lokale der det er kontraktfestet ULOVLIG å gjøre det eneste jeg beviselig KAN, nemlig å lage mat. Jeg syns det er fryktelig spennende. Jeg TRENGTE dette.
Kanskje jeg kan holde foredrag? Kan jo ikke BARE surre rundt i min egen lille verden her i nettbutikken. Må jo ut og treffe FOLK av og til. Kommer til å savne arbeidsmiljøet på jobb. Det har vært mye moro opp gjennom når jeg tenker etter. Her blir det bare den moroa jeg lager sjøl, og du kan si mye om humoren min, men spesielt morsom er den ikke!
Nei, må avslutte nå. Skal til Svigermord og planlegge konformasjonen til min flotte svigersøster. Dvs. jeg kommer neppe til å planelgge så mye, men hun har slik en deilig sjeselong på sofaen som jeg bare elsker å sovne på. Det er det jeg lengter aller mest etter nå. Søvn.
Siden batterinivået er faretruende rødt, så har jeg INGEN tro på at jeg kommer til å stå opp i halv fem-tiden i morgen tidlig før jeg drar på jobb for å skrive at ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!
Siden jeg heller aldri noen sinne skriver blogginnlegg ferdig når jeg “har tid”, for så poste dem når anledningen er mer passende, så er jeg nesten nødt til å både skrive og poste innlegget nå i kveld. Slik er det å være “ærlig blogger, rett fra skrumplevra”!
Ikke for det, har som vanlig ikke så mye å fortelle, og det jeg faktisk har har jeg skrevet oppatt og oppatt i ukevis, for ikke å si månedsvis, nå:
ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!
“I dag” er altså lørdag 31. juli 2021. Jeg stiller, som vanlig, klokka 06:00, men tar meg den friheten, siden det liksom er min aller siste dag som sjef i restaurantbransjen, å gå hjem til Velsignelsen og Konemor ganske tidlig. (FØR fire i alle fall!)
Dere er sikkert lei dette gnålet mitt om denne æraen min som er over, men for meg er dette virkelig stort. Ikke minst fordi, (hvis jeg klarer å leve av nettbutikken), det kommer til å frigi så utrolig mye tid i løpet av en dag, en uke. I snitt vil jeg faktisk frigi halvannet døgn med våkentid pr uke. Det er veldig mye og jeg gleder meg til å bruke den tiden på Velsignelsen først og fremst, men også mine andre unger naturligvis, som Bortkommen Sønn. Planlegger å reise på besøk sørover til ham i høst. Skulle jo nedover, både i våres og nå i sommer, men det skar seg hver gang. Ble sykevikar i stedet.
Nå, altså i morgen, (men som skrives i dag, som har blitt til kveld), er det altså slutt. Resten av min tid på Hoftepluss og FyFader blir som (en slags) vanlig ansatt. De nye eierne overtar, og de, sammen med butikksjefen og soussjefen Robin (Startet som utplasseringselev vinteren 2014, fikk sommerjobb og ble lærling høsten samme året. Til tross for en diktatorisk sjef fullstendig uten skrupler og mellommenneskelige egenskaper, så har han liksom bare blitt her. Heldigvis for oss, ha tror jeg er blant topp 5, kanskje til og med topp 3 av ALLE jeg noensinne har jobbet med i mitt liv!
Nok skryt, tilbake til meg, meg, meg! Kokkejævel trenger en pause nå. På mange måter kan du kanskje si at jeg har gitt alt, kanskje for mye, til Alta i løpet av disse to tiårene. Rik ble jeg aldri, men jeg har levd veldig godt likevel. Ufattelig mye morsomt har det vært. Blod, svette, tårer og tenners gnissel. Jeg har kost meg glugg i hjel. Helt fram til sommeren 2019.
Etter det har jeg bare holdt ut. Nå er det imidlertid over, for ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!
Hadde det ikke vært for denne mannen, for dette er virkelig en MANN, som stiller opp, til tross for at han har vært og vrikket ankelen under en eller annen idiotisk fotball-ett-eller-annet,, så hadde vi faktisk ikke klart å holde både Hoftepluss og FyFader åpent i dag. Det hadde rett og slett ikke vært nok bemanning, men dagens helt kom subbende klokka sju i morges, plasserte seg i veiing, og sammen med butikksjefen fikk de unna bagettdisken før lunsj. Jeg bøyer meg i støvet av slik ungdom. Tusen takk for at du stiller opp for arbeidsplassen din! ( <3 )
Til tross for heltens voldsomme innsats, så har jeg selv til tider vært så sliten i dag at jeg nesten har spydd, flere ganger. Sommeren begynner å merkes, og det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen voldsomme uker. Skal ikke “skryte” på meg lange, travle dager, sju dager i uken, flere uker i strekk, men veldig, veldig, veldig glad for at det snart er høst. Ikke er jeg noen unghval lenger heller, og det merkes. Godt!
Men jeg stiller da opp likevel, hver eneste morgen med den kroppen jeg har, og selv om jeg til tider sikkert er en svært krevede sjef som krever, (artig ordspill), topp kvalitet i alle ledd, så tipper jeg de likevel er mer glad for at jeg kommer enn at jeg ikke hadde dukket opp. DA hadde det blitt kaos da!
(Sikkert noen som gleder seg til det kommer nye sjefer på mandag også. (Jeg er en av dem.))
Litt skummelt å skryte av enkeltansatte, for da er det alltid noen som føler seg forsmådd og urettferdig behandlet, men i dag MÅ jeg også trekke fram butikksjefen. Han har sprunget AKKURAT like mye, og sikkert ENDA raskere enn meg, (han har fire meter lange, tynne bein), og til alt overmål sendte han meg hjem klokka fire. (Vi kom begge på jobb klokka seks, men selv skulle han gå til åtte.)
Det var bare det jeg ville si akkurat nå. Det finnes fortsatt helter!
Alle som følger denne bloggen, uansett årsak, la merke til at jeg la ut to innlegg i går. Omtrent samtidig. Begge fikk navnet “Fremtiden”, men for å kunne skille dem i dette innlegget, så kaller jeg dem nå for Framtiden 1 og Framtiden 2.
Jeg vet mange leste begge innlegene med lupe, for å se om jeg hadde lagt inn et skjult budskap, men det kan jeg altså avkrefte. Tekstene er identiske som eneggede tvillinger, men BILDENE er forskjellige. På Framtiden 1 ser vi fasaden på nettbutikken, mens på Framtiden 2 viser en bolle i ovnen, og alle vet jo hva DET betyr…
Grunnen til at jeg la ut disse identiske bloggene omtrent samtidig, med en relativt “uspennende” overskrift, men bare med forskjellig bilde, var rett og slett fordi jeg ville trekke dere inn i et skittent eksperiment, nemlig hvor mye bilder betyr for å fange interessen til folk, (folk=dere)
Tallenes tale er klare! Framtiden 2 hadde over DOBBELT så mange lesere enn Framtiden 1. Dette beviser i alle fall en gang for alle at folk, altså dere, er VELDIG glad i fersk gjærbakst. Noe annet kan jeg i alle fall ikke lese ut av denne studien.
***
Deilig med masse kunder igjen på jobb i dag, Har vært et par litt “slappe” dager denne uke, men i dag tok det VIRKELIG av igjen og selv om jeg SKULLE avslutte klokka 12, både for egen helses skyld, samt prøve å få litt mer tid med Lillebror i denne helt fantastiske perioden han er inne i nå, men Martin, butikksjefen, fikk en telefon, to faktisk, så ble en god 11-timers i dag også. Kunne jo ikke bare dra og la de vasse i gjørma. Man KAN jo ikke det!
I bassenget derimot var det heldigvis lite gjørme, selv om jeg er VELDIG bevisst at disse badebleiene jo ikke holder tissen ute i det bitte lile babybassenget der hundre tusen babyer kravler rundt og svelger vann og tisser det ut igjen like fort. Og midt oppe i dette pissoaret, for det er jo det det er, sitter det masse foreldre og smiler og ler. Jeg er ikke fan av babybassenget. Dessuten har jeg blitt så stor at jeg føler meg litt som en strandet hval i det grunne vannet. Hva gjør man ikke for barna og kjærligheten, ligge strandet til offentlig skue i en pøl av piss?
Jeg PRØVER å være litt morsom, men kjenner jeg ikke får det helt til. Nervesmertene er så intense intense for tiden at det ikke lar seg beskrive. Hver enste dag spiser jeg dette for å holde ut dagen. | Når dagene da blir så ekstremt mye lengre enn planlagt fordi andre er litt pjusk, da kjenner jeg det på humøret. Så ærlig må jeg få lov til å være.
***
Nettbutikken, Kokkejævel.no er ikke konkurs! Riktignok gikk alle sommerplanene mine med den, av flere grunner, i vasken. Jeg havnet ned på Hoftepluss i stedet, og kom meg omtrent verken til nettbutikken eller hjem. Slik ble det, men jeg skal ikke klag Jeg er tross alt heldig som kan, om enn litt dor sent, selge meg bort fra å ødelegge meg helt fullstendig. Jeg blir ikke rik, men jeg kan senke skuldrene en stund. Slappe litt av og puste med den stadig større magen.
Den magen har jeg tenkt å gjøre noe med. (Igjen!). Min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, satser på å virkelig TA VARE på sine arbeidstakere, og derfor har jeg forhandlet fram en avtale med sjefen, (meg), om at jeg skal trene en time hver dag, i arbeidstiden! Snakk om flott arbeidsgiver, den beste! 😀
Må “legge på” nå. Hører Konemor er på vei opp etter å ha lagt Lillebror, og jeg hører på skrittene hva hun pønsker på. Her er det bare å reie seg for dronningen.
Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.
Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt
Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.
***
Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med. Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.
Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.
En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.
Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring, hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.
Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.
(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.
(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)
Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)
Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?
Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.
Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt
Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.
***
Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med. Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.
Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.
En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.
Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring, hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.
Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.
(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.
(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)
Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)
Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?
