En mannevond type som meg har ikke venner i øst og vest. Det kommer ikke til å være kø foran Nidarosdomen den dagen jeg skal legges i krypten, men det bekymrer meg heller ikke. Det jeg er redd for er å ligge alene på dødsleiet. Trekke mitt aller siste hark uten at noen jeg bryr meg om er der, eller i alle fall har vært innom samme uka, måneden. Året.
Jeg skal ikke bli for personlig på andres vegne, men begge mine bestemødre er veldig mange år over nitti, og har blitt skrøpelige for å si det forsiktig. Min mormors barn, den yngste over 50, og den eldste rundt 70, veksler med å besøke henne, og de bor spredt over hele Norges land. Likevel reiser de, tar av sin tid og sine penger, for å være sammen med sin mor på det som trolig er siste året.
Vil noen komme til meg? Trille meg ut på café, til frisør, på Vinmonopolet? Være sammen på rommet noen dager uten å si stort, for ikke hører jeg, og ikke husker jeg noe særlig heller?
Heldigvis har jeg, statistisk sett, sikret meg besøk, siden jeg har giftet meg med en ti år yngre kvinne, men det gir ingen garanti. Vil ungene komme? Det vet jeg faktisk ikke. Livet er veldig komplisert.
Det var TO alternativer, enten hadde de flyttet fra meg, eller så hadde de lagt seg. Jeg anså sjansen for å være 50/50. I fall de ikke hadde forlatt meg, eller rett og slett bare glemt meg, så turte jeg ikke gå ned på soverommet og sjekke. Har lest på melding at han våkner lett for tiden pga at tenne presser på, så jeg holder for sikkerhets skyld en lav profil.
Plutselig hørte jeg en lyd, en dør i underetasjen åpnet seg forsiktig og lukket seg like lydløst. Opp kom en trøtt, men vakker kvinne som virket kjent, men jeg klarte ikke i farten å gjenkjenne skjønnheten. Det kunne ligne på kona mi, men det kunne også være en av de mange, mange hundre kundene som bespises hos oss hver eneste dag.
For å ta en helgardering, sa jeg: “Vil du ha noe å drikke?”. Det er et vanlig spørsmål som kan bruken både på kunder og koner. Hun svarte ikke og kom bare rett mot meg, ga meg et kyss og presset ansiktet mitt inn mellom brystene sine og bevegde seg sakte fra side til side. Dette kunne da UMULG være en kunde!
***
Det er noen få uker i året midt på sommeren. Da gjelder å stå på, gjøre flest mulig kunder fornøyde og fylle bankkontoen, for høsten kommer, og den kommer alltid som et knyttneveslag med lave kundetall og dårlig omsetning.
Dette er min siste sommer. Neste sommer blir det ferie. Kanskje ikke reise langt, men bort fra jobb i alle fall. Være sammen med mine. La dagene flyte, gjøre alt den ene dagen hvis man vil og ingenting den neste, hvis det er det som frister mest. Gå litt i fjellet. Arbeide i hagen. Spille fotball med Lillebror. Rase, leke, kose, lese, fiske, fjerte, flire.
***
Etter jobb dro jeg på jobb. Har fått inn mange nye produkter, men siden det er så absurd på Hoftepluss, så tar det ukesvis å legge det ut for slag. Det gjør egentlig ingenting, for det er dårlig omsetning i fellesferien uansett. Derfor bestemmer jeg her om nå at nettbutikken holder stengt i fellesferien til neste år! Da har jeg ikke tid til å jobbe, for jeg skal være sammen med familien min 😀
***
Nå må jeg sove. Ny dag av samme slag i morgen. Heldigvis er den største av de to ovnene våre reparert. Den døde fredag ettermiddag, men vi har på et underlig vis klart oss. Det nytter liksom ikke sutre over at den største ovnen ikke virker. Vi har fokusert på den som faktisk lever, den lille. Det har tatt litt, (dobbelt) så lang tid, men vi har fader meg klart det. Vi e en sabla gjeng! Best på hele jordkloden og kanskje vel så det!
Det hender seg nok rett som det er at jeg slenger litt med leppa. Sure og frekke kunder som fortjener et spark et spark i ræva, de får det gjerne hos meg. Kunden har på ingen måte alltid rett. De er bare helt vanlige mennesker som deg og meg, med alt som finnes av feil og mangler.
I dag var det imidlertid litt annerledes. Det var ingen sure eller frekke kunder så langt øye kunne se. Bare en helt vanlig kunde som ikke likte cappuccinoen fra kaffemaskinen. Kunden lurte på om det var laktosefri melk i kaffen, for den var ikke god, mente kunden.
Innrømmer at akkurat slike ting irriterer meg litt, (er tross alt en grunn til at jeg selger…), kunder som liksom ikke “liker” et helt vanlig produkt. Jeg gikk bort til kaffemaskinen til kunden, åpnet skapet og begynte å lese på posen med granulert melk for å finne ut om den inneholdt laktosefri melk.
“Bruker dere granulert melk? Da er det jo ikke rart at den ikke er god!” sa den fortsatt ikke sure eller frekke kunden, (men likevel litt irriterende).
Så kommer det syrlig fra den “trivelige” sjefen:
“Ja, dette er en kaffemaskin. Ser DU noen barista her, eller?”
Det var helt tydelig at kunden, som fortsatt var verken sur eller frekk, ikke likte svaret mitt. Det var jo dessuten litt sant, vi HAR bare en enkel kaffemaskin, men ærlig talt, kunne da bare sagt “beklager, men jeg kan fikse deg en skikkelig cappuccino på UNO, de nye eierne, null stress!”
Det sa jeg imidlertid ikke. Jeg ropte etter dem da de gikk: “Du kan få en VANLIG kaffe altså!”
Rett eller galt, det ER ikke slik en eier på et spisested med respekt for seg selv oppfører seg og jeg vil benytte mitt lille talerør her til å si:
UNNSKYLD!
(og jeg MENER det! Ønsker dere ellers en riktig god sommer og et fantastisk opphold i Alta 😀 Jeg GARANTERER dere GRATIS cappuccino på UNO i morgen! :D)
Det tok liksom ALDRI slutt! Etter en kort, men veldig koselig morgenstund med Konemor og Lillebror, så bar det ned på Hoftepluss i dag morges. For å drive et relativt velholdt sted med den logistikken som følger den enorme omsetningen vi opplever nå på sommeren, så kreves det sin kar bak roret. Vareflyten er betraktelig mye større enn normalt og belastningen på de ansatte og utstyret er ikke ubetydelig.
I tillegg til å jobbe “på gulvet” selv (noe jeg strengt tatt egentlig ikke har rygg til for øyeblikket), så gjør jeg hva jeg kan for å legge til rette for både ansatte, kunder og bedrift, for det er slett ikke alltid at hensynene til disse tre går i samme retning, men man kan prøve å gjøre det beste ut av de virkemidlene man har.
Var ferdig på Hoftepluss rundt klokka 12. Da bar det opp til kontoret i nettbutikken. Det har seg nemlig slik at jeg slett ikke var ferdig med boka slik jeg trodde her om dagen. Nei da, fikk en laaaaang mail fra redaktøren med ting som måtte gjøres. Greit nok det. Jeg VIL jo at dette skal bli en salgssuksess, og jo bedre boka blir jo større er jo sjansen for nettopp det.
7 timer og 21 minutter senere var jeg ferdig med ALT hun hadde bedt meg om å gjøre. Det er ikke VELDIG ofte jeg er fornøyd over eget arbeid, men akkurat da var jeg det. Hadde dessuten glemt kveldstablettene mine (visste ikke at det skulle ta SÅ lang tid…), så jeg ville HJEM.
Måtte bare pakke ordrene i nettbutikken først. Selv om det er fellesferie og ikke akkurat høysesong i nettbutikken, så kommer det inn ordrer, og disse må naturligvis pakkes med like stor glød som de i høysesong. Var for øvrig lett og pakke med glød og spetakkel i dag, for på dette tidspunkt, rundt 19:30, så hadde prolapsen tatt tak i fotnerven og klemte til med stadig sterkere styrke.
Måtte bare pakke med meg lokalvarene som det var fritt for på Hoftepluss. Har jo det siste året hatt litt felles distribusjon siden jeg eier begge sjappene. Enklere for meg.
Sånn, nå skal jeg bare bestille Bama og Tine, så er jeg ferdig 😀
Nå er klokka 20:56 og jeg skal spise litt speilegg før jeg legger meg. Ja da, jeg vet hvorfor jeg er litt strømlinjeformet, men en mann må jo kose seg også. Er jo sommer”ferie” for pokker! 😀
(Må nevne, før jeg blir halshugd for å bry meg katta om Lillebror, at jeg, mye på grunn av han, har solgt Hoftepluss, og er en “fri” mann fra 17 august. Han og Konemor har også vært på besøk på nettbutikken i dag, og nattasangen tok vi må Messenger 🙂 )
Jeg skriver sikke så mye lenger. Enkelte dager ingenting. Selv om min tid som toppblogger for lengst er over, så kjenner jeg likevel fortsatt et salgs sug etter å dele smått og stort med dere, men verken tiden eller kreftene strekker til. Det er så ufattelig mye akkurat nå.
Jobben på Hoftepluss er en ting. Den gjør at jeg, (med glede), må stå opp klokka fem for å være klar til dyst klokka seks. Allerede fra klokka ni begynner det å sive på med folk, og fra halv elleve og utover går det omtrent i ett. Denne uken har vi hatt et snitt på 78 tusen pr dag, og det er voldsomt mye for et lite sted. Vil anta at de neste par ukene blir i samme duren. Målet mitt er at det skal være en million på bedriftskontoen når de nye eierne overtar 1. august, og 1,5 millioner før jeg får sluttoppgjøret 10. september. Det er en trygg arbeidskapital, og jeg kan dra derfra med rak rygg og hevet hode.
Dessverre skjer det også andre ting i mitt liv. Ting jeg aldri noensinne har skrevet om, (det ville vært uhørt), men som er så håpløst og vanskelig at jeg mange ganger bare må sette meg apatisk ned i sofaen og gråte en skvett. Jeg er helt maktesløs og har ingen våpen mot dette , og det eneste jeg kan håpe på er at årene vil gjøre det litt lettere. Spørs det, har var noen år nå, men jeg MÅ håpe!
Normalt sett ville jeg skrevet på bloggen hvis ting hadde vært vanskelig, men i dette tilfellet går det ikke.
Jeg kommer meg alltid opp igjen, alltid, trenger bare å samle meg litt, nullstille, så regner med å være tilbake for fullt om noen uker. Kan sikkert uansett være greit med en bloggpause fra tid til annen.
Selv om det er ekstremt krevende å takle, så skjer det også andre ting i mitt liv som veier litt opp mot elendigheten. Kan nevne salget av Hoftepluss, at kokeboka ser ut til å bli en gedigen suksess, at Lillebror har overlevd i snart et år, at Konemor er trøtt og legger seg tidlig slik at jeg kan se på hva jeg vil på TV. Slike ting.
Jeg er en GLAD mann! (Når jeg gjemmer bort det jeg ikke kan skrive om.)
Det har vært en helt avsindig uke, med 86K som bestenotering og 61K so “dårligste” dag, men så kom fredagen og bare slo knockout på hele uka med 113 komma åtte fåkkings tusen!
Akkurat i dag gikk jeg tidlig. Ikke hjem, men opp til nettbutikken og kontoret der, for det var dukket opp to kapitler i boka som ikke var redigert, så jeg sa til Tuva, redaktøren, at “Dette får vi til! Jeg er faktisk ferdig på jobb klokka tolv, så i dag har jeg faktisk GOD til. Null stress!”
Vel, jeg kom meg ikke derfra klokka tolv, men jeg gikk faktisk litt over ett, og det med god samvittighet. Ja, det var mye kunder, men de, unnskyld uttrykket, FORMIDABLE ansatte, jobbet på som en kulinarisk alvefolk, og selv om jeg kjente på et lite snev av dårlig samvittighet da jeg dro etter bare litt over sju timer. Likevel MÅTTE jeg bare dra, siden det var så viktig å få ferdig de kapitlene. Framtida mi.
Jeg kan sjekke omsetningen fra PCen, og allerede klokka femten var den på formidable 69K. Da ringte jeg Konemor og sa at “Du, klokka e tre og omsetninga e allerede snart søtti tusen. Æ kan ikkje la de være aleina. Det kommer jo te å bli enda verre under middagsrushet.”
Ho svarte: ” Selvfølgelig! Det e ikke en gang nåt å tenke på!”
Herre Gud så glad jeg er for at jeg dro! Spesielt på Hoftepluss tror jeg de ble veldig glad for at det dukket opp en kar som bretta opp ermene og umerkelig tok kontroll over situasjonen.
2-3 timer senere dro jeg. De formidable hadde fortatt en stor jobb foran seg, men den var ikke lenger umenneskelig. Jeg kunne dra hjem til familien min og ta fredag (som “normale” mennesker.)
Han krabbet så fort som han kunne mot meg da jeg åpnet ytterdøra ropte “Hallo, verdens kjekkeste tjukkas er endelig hjemme!”.
Tenk at noe så lite kan skape så mye glede. Jeg er så inderlig glad for at det var akkurat HAN som kom! Jeg er så glad i ham. Og i Konemor selvsagt, som faktisk, til tross for alt, eller nettopp derfor, elsker denne mannen, meg, over alt på jord. Som fortsatt får sommerfugler i magen når jegs ender henne en litt søt melding eller når jeg stryker henne litt over ryggen når jeg tilfeldigvis går forbi.
Jeg er velsignet!
Nå skal vi spise. HELT enkelt, bare litt entrecote med fløtepotet og dampa grønnsaker. Skal ikke si hva jeg krydra med, for orker ikke gkjøre dette til et reklameinnlegg, (men du finner det i nettbutikken…)
Etterpå, litt soving, før det er i gang igjen i morgen tidlig. Hadde bare de fokkings tablettene fungert, så hadde jeg ELSKET dette, men det gjør de ikke. Kveldene er nesten uutholdelige, men operasjonen er i uke 35. Operasjonen er i uke 35. Operasjonen er i uke 35. Operasjonen er u uke 35.
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Stolt og glad kokk
PS! Som dere ser er antall kunder 526, noe som i seg selv er formidabelt på et sted som vårt, men sommeren er turistsesong VELDIG MANGE av disse kundene er hele familier og grupper, for det som lir telt er bare innslag i kassa, og en familie på fem vil da bare telle som EN kunde.
For min del skal folk bare danse barføtt rundt på svabergene i hvite lindresser, kjoler med litt for dyp utringning og blomsterkranser i håret, hele natta, mens de gulper reker, blåskjell og enda en kartong med hvitvin. Selv foretrekker jeg å stenge sommeren ute etter beste evne mellom halv ti og halv elleve, sette på en podkast om spionen Treholt, og sovne som et lite barn.
De som har fulgt denne bloggen en stund, (Norges kanskje aller kjedeligste blogg), har garantert lagt merke til at jeg er en usedvanlig trøtt type, både i kroppe og sjel. Jeg er ikke avhengig av at det SKJER noe hele tiden. For å være helt ærlig er de aller beste dagene de der det ikke skjer noe som som helst.
For en slik en som meg vil dagens DESIDERTE høydepunkt alltid være øyeblikket du legger leggene ned i senga, (i mitt tilfelle, sofaen), og lukker øynene og kjenner at dagen endelig er over. Har ikke tid til å holde meg våken da, sumarnatt eller ikkje.
Akkurat nå er jeg i alle fall VELDIG glad for at jeg ikke har holdt meg våken i natt, for jobb om bare 20 minutter. Må få på meg klærne og komme meg av gårde. Det gjør jeg med den største glede! (Siden jeg har sovet i natt…). Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så jobber jeg for fullt, men føles som jeg har ferie likevel. Utrolig hva et lite salg kan gjøre, he he.
Nå må jeg løpe. (Ja, særlig! Humpe meg av gårde på sprukne hæler, vonde knær og en rygg full av prolaps er vel en litt mer dekkende måte å beskrive ganglaget mitt på…)
Lag dere en fin dag!
(Og til dere som har hønset rundt i hele natt: Konge om natta, konge om dagen!)
Folkens, jeg har det så bra! Selv om det ser ut som om jeg har barbert meg under armene og limt tjafset det fast til skallen, så har jeg hatt en fantastisk kveld, dag, ALT! Fortalte dere tidligere litt om dagen min HER, og da jeg kom hjem ble jeg jo som vanlig møtt av det som trolig er verdens BLIDESTE unge. På bare brøkdelen av et mikrosekund smelter han ned absolutt alt som måtte finnes av bekymringer. Jeg er så glad for at han kom!
Skal ikke kjede dere mer med meg, meg, meg og mitt. Ville bare si, etter en fryktelig tung vinter, at jeg har det virkelig bra nå. Klart jeg fortsatt kan bli både sliten, sint, trist, og lei, men snart er jeg ikke sjef lenger, og det gleder jeg meg VELDIG til.
Konemor har stått opp og sitter og strikker på noen julegavevåtter som skal toves. Ikke lenge igjen nå, så her er det ingen tid å miste…
Etterpå blir det litt mat. Det blir det alltid. Gjelder vel de fleste vil jeg anta. Ikke noe spennende, ikke en gang i nærheten, så blir ingen oppskrift, men hvis dere er litt mer kulinaraisk enn meg så klan dere klikke dere inn HER, HER
HER eller HER, (forskjellige emneknagger), for litt inspirasjon 🙂
Å lede en såpass stor bedrift som Hoftepluss, der omtrent all verdiskapning starter på nytt hver eneste dag, er en ganske stor jobb. Spesielt nå i sommermånedene kan det, bokstavelig talt, gå hett for seg, med uerfarne sommervikarer og fire ganger så mange kunder som vanlig. Kunder som, naturligvis, forventer akkurat samme skyhøye kvalitet som ellers i året. Alle gjør så godt dem kan, men hvis ikke sjefen har øyne i nakken og følger med på absolutt alt som skjer, for det er fryktelig mye som kan gå galt, så faller kvaliteten som en stein.
Det skal ikke mer til enn at det blir glemt sukker i hvitløksdressingen, så er hundrevis av retter ødelagt. Eller det blir forvekslet mellom “ts” og “ss” når det blir kokt ris. Eller at ikke reinskavet skilles godt nok i forkant av steiking, slik at 100 porsjoner finnbiff blir full av ekle “reinklumper”.
For ikke å snakke om at alt i den 10 meter lange varmbuffeten på FyFader til en hver tid er fylt med mat som er kvalitetssikret, før den forlater Hoftepluss. (All maten på FyFader kommer fra Hoftepluss.) Man kan ikke forvente at alle i en arbeidstokk som både består av ungdommer og voksne, med og uten annen erfaring, besitter samme kunnskap som jeg har opparbeidet meg gjennom 29 år i arbeidslivet, men jeg krever at de skal gjøre så godt de kan med de evnene de har. (De er tross alt på jobb.)
Det er trangt, varmt, hektisk, store krav til effektivitet og MEGET store krav til kvalitet. Det er stor turn-over i denne bransjen, og vi er slett intet unntak. Ungdommen “holder ut” et år, halvannet. Da har de skaffet seg så pass med arbeidserfaring at de kan få seg en roligere jobb. De voksne blir i snitt 2 til 3 år. (Bortsett fra Robin da, han tror jeg (heldigvis) har vært her i snart sju år nå.)
Det er så mye vi skal kunne. På en klassisk café eller restaurant, så er gjerne kjøkkenet og serveringsdelen adskilt, slik at du som ansatt bare trenger å lære deg EN av delene, mens på Hoftepluss må du BÅDE lære deg servering og håndtering av kasse, samt ferskvare og fiskedisk, butikkdel med småskalaprodukter, a la carte, café- og brødmat og produksjon av mat, OG IKKE NOK MED DET, du har søren klype meg ENDA en avdeling å lære deg, nemlig FyFader, verdens største salat- og snackbar. Der er det ENDA trangere og varmere, he he.
Med mindre du er et unikum, (og jeg har heldigvis noen slike), så tar det rundt 6 måneder før du blir flink i jobben. Noen blir det aldri. Dette er ikke en jobb som alle takler eller liker. Det er en ærlig sak. De har kanskje sine kvaliteter andre steder. For å bruke meg selv som eksempel, så er jeg ganske god i jobben min, men jeg hadde ALDRI blitt en flink tømrer!
I et “normalår” ville jeg vært ganske stresset nå. Ikke bare fordi det er sommer, fellesferie og ENORMT med kunder, (noe som er FANTASTISK altså! 😀 ), men mest fordi jeg i tillegg hadde vært nødt til å være godt inne i en rekrutteringsprosess for å få erstattet de som slutter til høsten. Intervjuer, kontrakter, ansettelser, (et par feilansettelser), opplæring, osv.
Dette slipper jeg i år! De nye eierne overtar 1. august og derfor de som naturligvis står for eventuelle nyansettelser. Det gir meg en frihetsfølelse som jeg ikke har kjent på mange, mange år. Tro faktisk at dette er det beste som, hvis du ser bort fra personlige relasjoner, har skjedd i livet mitt. Ja, jeg går på jobb hver dag, men likevel føles det som jeg har sommerferie. Herlig!
Klokka har blitt litt over fire. Har bemanning nå til å bare jobbe fra 6-13 på Hoftepluss, for så dra opp i nettbutikken noen timer. Denne uka jobber Datter her fra 12 til 16, så det er ufattelig hyggelig med litt samvær. Hun bor jo som kjent ikke lenger hos oss, så det er ekstra gledelig at vi kunne få noen sommertimer sammen denne uka samtidig som hun lopper meg for penger. Jeg gir henne GLADELIG penger for ærlig arbeid. (Ellers er jeg nok litt gjerrig, men jobber du sitter pengene løst.)
Skal bare en tur innom Hoftepluss nå for å sjekke forholdene før jeg vender potetnesen hjemover for noen timer med Konemor og Lillebror før de begge legger seg rundt sju. Vi har egentlig en “date” klokka 19:30, men mitt stalltips er at hun sover som en stein så sent på kvelden, men man skal aldri si aldri.
Jeg er åpenbart litt tungnem, for plutselig gikk det opp for meg at etter august står jeg plutselig uten en fast, god og relativt sikker inntekt. Jeg har jo hatt det ganske romslig økonomisk siden 2003, altså de 20 siste årene, og plutselig står jeg nærmest på “bar bakke” igjen.
Selv om nettbutikken, Kokkejævel.no, var en formidabel suksess i oppstartsfasen i fjor, så betyr jo det på ingen måte at suksessen vedvarer gjennom flere år som Hoftepluss har hjort. Ja, vi har solgt godt så langt i år også, men det er størrelsen julehandelen som avgjør om dette er liv laga for å leve godt, eller om det bare blir en innbringende bigeskjeft, men ikke noe levebrød.
Min kokebokkarriere vet jeg heller ikke om blir kort eller lang. Alt avgjøres av hvor godt “Hva skal vi ha til middag?” selger. For at Kagge skal gi ut en tredje bok med meg, så må denne selge like godt eller bedre enn den første boken, “Livet mellom måltidene”. Den solgte rundt 7 000 eksemplarer. Egentlig et ganske godt salg, men med et forfatterhonorar på rundt 50,- kr pr bok, så var det ikke slik at jeg måtte kjøpe meg et badekar for å få plass til alle pengene.
Nå er selvfølgelig markedet for “Hva skal vi ha til middag?“, som jo er en bok som ALLE som lager eller spiser middag har bruk for, langt større enn livshistorien til en følelsesladd kokk fra Nord som trodde han var noe, så jeg håper på (i alle fall) 10 000 solgte. Det blir i alle fall en årslønn og da har Konemor og jeg ryggen fri og kan begynne på vår felles kokebok, “Hva skal vi ha til dessert?” 😀
Så var det inntektene fra bloggen da. De er utelukkende basert på sidevisninger, så når jeg jobber så mye som jeg gjør nå, og knapt har overskudd til annet enn å jobbe og å være til stede i familien min, så blir det lite blogging, og derav synkende lesertall. Slik må det bare være. Det var aldri meningen, og kommer heller aldri til å bli, at bloggen skulle være en hovedinntektskilde. Bloggen skal være et sted jeg deler fra mitt intense og spennende liv til den som måtte finne det verdt å følge.
Det blir sagt at jeg er opptatt av penger, og det stemmer. Jeg har opplevd fattigdom, og vil derfor at mine barn skal vokse opp uten økonomisk usikkerhet. Selv om de ikke får alt de peker på, så skal de heller ikke mangle noe. Hvis de sparer til noe, så har jeg jobb å gi dem. I skrivende stund sitter Datter og klistrer etiketter på krydderboksene i krydderserien min. Det er MIN måte å gi henne sommerpenger på.
Jeg drømmer ikke om å bli “rik og berømt”, men jeg drømmer om å en dag kunne kjøpe en koselig liten vestvendt hytte ved et vann eller en elv, som jeg kan ta med meg Konemor og ungene til i helngene,og bare være der og kose oss. Jeg har kanskje hatt råd til det tidligere, men da har jeg ikke hatt tid til å reise bort. Nå som Hoftepluss selges får jeg frigjort enormt med helgetid, men nå har jeg ikke råd, for vi skal kjøpe oss HUS først. Eller må vi egentlig det? Kanskje er det verdt å bo litt trangt i ukedagene hvis man har en hytte man kan “rømme” til i helgene. Skal lufte det for hun som avgjør slikt, he he 😉
Nei, jeg går i sannhet spennende år i møte! Til jul vet jeg om jeg lykkes med både nettbutikken og kokeboka, hvis ikke får jeg bare logge meg inn på nav.no og se om om etter ledige jobber der avdanka kokker er kvalifisert..
