De fleste har tunge og vanskelige perioder gjennom livet. For alt for mange, (totalt tok 639 personer, 467 menn og 172 kvinner sitt eget liv i 2020), ble disse periodene HELT uoverkommelige. Mørket vinner over lyset.
Til tross for alt, eller nettopp derfor, har jeg aldri aktivt, verken forsøkt eller villet ta mitt eget liv, men jeg har LENGTET etter døden. Jeg har bedt til min gud mange ganger at han umerkelig skulle hente meg i løpet av natten.
Han hentet meg aldri. Han hadde mer sansen for de aller vakreste, aller minste, de aller mest umistelige. Jeg ble igjen. Hver eneste gang.
OG DET ER JEG GLAD FOR!
Jeg er så glad i hver eneste dag jeg får her på jorden. Livet mitt er, for å bruke et veldig enkelt ord, komplisert, men jeg ringer min “bortkomne sønn” hver ENESTE dag, og hver enste dag tar han telefonen. Det står det faktisk respekt av, for jeg er ikke akkurat en FEST å snakke med, ha ha.
Jeg kommer hjem til Konemor og levende Lillebror og bare ALT faller på plass! (Bortsett fra det som HELE tiden skurrer i bakgrunnen, men jeg prøver, jeg PRØVER hver eneste våkne time å ignorere det, men når natten kommer er muren borte, så det finnes fortsatt. Selv om jeg MANN.
(Kjæreste Gud, kan du ikke i alle fall fikse dette? Du som er allmektig og kan både drepe og vekke til liv, burde kunne klare dette med armen bak på ryggen.)
***
Nei, vi skal ikke “dyrke” verken sorg, sykdom eller annet (v)ræl, men vi skal heller ikke late som om fortiden, (eller NÅTIDEN for den del) aldri har funnet sted, for da visker vi ut selve LIVET, og det vil i alle fall ikke jeg!
Ta vare!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Pornostjerne
( I dag er det hele 4 måneder siden jeg og Konemor ble smidd i Hymes lenker. Jeg er så glad for at jeg blir likt og elsket, og, kikke minst, at kan elske tifolds tilbake. Hjertet blir aldri fullt. Jeg har det veldig bra, og om bare noen dager nå så er jeg ikke sjef på jobb lenger heller. Jeg gleder meg veldig. I del to av livet skal jeg ikke være sjef, bare være til stede.
Legenden sier at jeg ble født i skyggen av et isfjell, 16 nautiske mil vestafor Helvete. Riktig så ille var det nok ikke, men at jeg, som ikke en gang ble ved erkjent som ektefødt sønn av min egen far, og som avslutta siste året på barneskolen med å sitte inne på do i friminuttene med beina trukket opp mot veggen så ingen skulle vite at jeg var der, skulle ende opp med å henge opp digre bilder av meg selv, samt sitte og klistre hodet mitt på tusenvis av krydderbokser, se det hadde jeg ALDRI trodd!
Jeg har jo aldri vært noen “tomsing”, (hvis det er lov å si), så skjønner egentlig ikke hvorfor jeg havnet utenfor i så mange sammenhenger, til og med blant de voksene. Huser godt da jeg ble konfirmert. Jeg fikk 500 hundre kroner fra et godt vennepar av familien. Folk vi hadde kjent hele livet. Tror faktisk jeg gråt da jeg la meg den kvelden. Broren min fikk dobbelt så mye året før da han konfirmerte seg. Klarere kan det vel ikke sies hvem av brødrene man setter mest pris på.
Jeg får ikke lov til å skrive om ham på bloggen, men det var i alle fall ikke jeg, som kanskje trengte det aller mest, der jeg satt med beina opp mot veggen på do), som morfar inviterte med på utallige fisketurer rundt forbi, både lokalt og i andre nasjonalparker, med . Det var ikke jeg, (som aldri egentlig ble anerkjent som en skikkelig sønn før noen dager før han døde), som gråtkvalt ble kalt for “min andre sønn” da morfar holdt en tale i anledning en rund dag eller noe i den duren.
Da sønnen min døde takket de nei til å komme i begravelsen. “Deres andre sønn” fikk dem på bedre tanker, og de kom likevel. Likevel gjorde det vondt. Heldigvis hadde jeg verre ting å tenke på i den perioden.
Det er klart det gjør noe med et menneske når man allerede som bitte liten baby føler forakten fra en av dem som skal elske deg over alt på jord, før man siden ikke bare blir mislikt og utestengt på skolen, men fader også av helt nær familie.
Sekunda vare. Andrevalget. Alltid.
Gjennom maten og mine kulinariske ferdigheter ble jeg ganske fort etter læretiden det som kalles for en “anerkjent kokk”. Selv om jeg uten tvil har opparbeidet meg en ikke ubetydelig flokk i Alta som har behov for å fortelle verden at jeg ikke er noe til kar, så er det ikke MATEN de kritiserer. Mine kulinariske ferdigheter er ubestridte. Min kokekunst har dunstet godt over Alta i snart to tiår. Først på Alfa Omega, siden Mega og de åtte siste årene på Hoftepluss og FyFader.
(Kjenner faktisk at det snurper seg litt i strupen når jeg skriver dette, for det gjør meg stolt. Gutten som satt med beina hevet og pustet så lavt han kunne, mens tårene sakte rant ned langs kinnene, han fikk det faktisk til. Han BLE noe! Mange vil til og med si at han ble best i sin klasse. Jeg er slett ikke uenig, he he.)
Så døde plutselig ENDA en unge! Hvor mye piss i ett og samme liv skal liksom EN mann klare? Jeg ga opp. Det fantes ikke mening med noe som helt lenger. Prøvde å drikke meg til døde. men klarte det dessverre ikke. Hvordan i helvette skulle jeg klare å komme meg gjennom resten av livet når det faen var så vidt jeg klarte å karre meg gjennom dagen?
Prosjektet med å drikke meg i hjel feilet dessverre, og etter seks uker måtte jeg, enten jeg ville det eller ikke, tilbake på jobb. “Sørgeperioden” var over. Det var midt på sommeren og butikken holdt på å rakne fullstendig. Dessuten skulle de ansatte på ferie og sommerhordene måtte betjenes og bespises.
Jeg hadde mistet ungen min for bare noen uker siden. HELE Alta visste at dette hadde jeg vært gjennom en gang før. Normalt oppegående mennesker MÅ da for faen ha klart å sette seg LITT inn i hvordan en far, en forelder, har det etter at du har funnet din egen sønn, FOR ANDRE GANG, stiv og lunken, ikke helt iskald ennå, på lakenet, med lett marmorert ansikt og rosa spytt ut av munnviken.
Likevel KOKER kommentarfeltene på Facebook, og sikkert på andre sosiale medier også som ikke jeg er på, om hvor nedrig, jævlig og kynisk jeg er som setter meg ned med koppen min og TIGGER fordi hele bedriften, hele jævla livet, virker å gå rett til helvete!
Sørgetiden var ÅPENBART over, for man kunne kalle meg og bruke akkurat de karakteristikkene man ville på meg, og slike innlegg med delt, kommentert og ledd MED.
Jeg, som lå der i søla og GISPET etter luft. Hvor nedrig er det mulig å være mot en mann som ÅPENBART ikke var inne i en god periode av livet.
(Ikke EN eneste av dem som raljerte aller verst har sendt meg melding i ettertid og bedt om unnskyldning…)
Bortsett fra det åpenbart aller verste, så er denne perioden, fra akkurat seks uker etter dødsfallet, og i alle fall seks måneder framover, den aller verste perioden i mitt liv. Verden, og folka rundt deg, går selvfølgelig videre, det må den jo, men du selv er fortsatt i et slags sjokk, og ruinene av det som en gang var ditt liv virker helt umenneskelig å bygge opp.
Midt i alt dette kaster de stein på deg. Igjen og igjen og igjen. De VET jo at du ligger nede, hva i all verden er det i menneskets natur som får mennesker til å påføre deg denne ekstrabelastningen, bare fordi du ber om En tier til en kaffe?
(Merker at jeg snakker meg bort dra det som EGENTLIG var temaet for dette innlegget, nemlig hvordan jeg ble så utrolig selvsentrert og fikk et slikt behov for å bli sett, likt og anerkjent, mens det egentlig bare viser hvor lang tid det tar å komme seg opp igjen etter at ungene dine dør og folk i bygda står og spytter på deg.
De fleste vil deg bare godt og tror tror/vil tro at bare fordi Lillebror har kommet (og Gud velsigne Lillebror!) så er alt bra, en slik er det jo selvfølgelig ikke. Lillebror er ingen “ny valp”. Han er egentlig storebror, men mangler en lillebror.
Jeg vet, fordi jeg har lest det mange ganger, at folk er LEI at jeg skriver om døden “opp at og opp at”, at jeg “koker supper på en spiker”, “at jeg “dyrker sorgen” og “MELKER tragediene mine”. Jeg kan ikke FATTE at mennesker kan i det hele tatt kan få seg til å skrive noe slikt. Hva feiler det folk!?)
Til tross for alt det negative som den OGSÅ førte med seg, så ble bloggen umiddelbart REDNINGEN min fra en tilværelse jeg ikke så neon som helst utvei fra. Livet som toppblogger har for meg aldri vært glamorøst, men det har gitt meg mange muligheter, som bok-kontraktene, som jeg nok ALDRI ville fått uten at jeg kom inn blogg-verdenen som en frisk og freidig nordavind høsten 2018. Tre måneder etter katastrofen.
Jeg er veldig glad i å skrive, og for meg er gleden av noen faktisk LESER det jeg skriver vel så viktig som selve skrivingen. Jeg har formidlingstrang, ikke skrivekløe.
Bloggen gjorde meg synlig. Jeg ble sett, likt, ja nesten elsket. For han som aldri fikk en rørende tale fra sin egen morfar om hvor mye han ble satt pris på, så satte jeg kanskje ekstra pris på de gode ordene fra egentlig fremmede mennesker, men det er rart, for dem, for DERE, så virker jeg egentlig ikke så fremmed siden jeg deler mange av mine opp og nedturer, men heller ikke dere er helt fremmede for meg, for jeg kjenner igjen navnene, får med meg glimtene fra også DERES liv. Jeg setter faktisk PRIS på dere. På ordentlig!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Sett
(Og til dere som mener jeg er et flykrasj i sakte film og burde beskyttes mot meg selv. Vel, jeg har mine opp. og nedturer, men jeg klarer meg. Kjemper meg av og til gjennom dagene, mens andre ganger er alt bare godt. Det kalles et ekte liv. Dere burde prøve det i stedet for å sitte der bak tastaturet og snakke DRIT om andre!)
Min siste søndag som sjef er snart over, men først venter et par timer i sofahjørnet sammen med Konemor. HVIS hun kommer opp igjen fra soverommet da, for hun har akkurat lagt Lillebror og vi er begge så sykt trøtte for tiden. Kanskje ikke så rart egentlig, for vi lever ufattelig kjedelige liv. Hun strikker og jeg eter.
Det hender seg selvsagt også at vi eter sammen. Som i dag, etter bassengturen. Konemor var sulten på en vanvittig god burger, og siden vi spiste så god burger for et år siden på Vanvittig grill, (Les om det HER), så kjørte jeg naturligvis dit og hentet to burgere ved navn “Vanvittig god burger”.
Vel, skal ikke si så mye annet enn at jeg håper virkelig dere finner tilbake oppskriften på både burgeren og brødet dere serverte da dere åpnet, for den har dere åpenbart mistet. Vi ble nok EKSTRA skuffet siden dere tidligere har vært så bra, og nettopp derfor håper jeg at dette bare var et uhell. Dere skal ha for å lage både burger og brød selv, men meningen med hjemmelaget mat blir på en måte borte hvis industrimaten vinner på smak. Skjerpings!
Hæ, Kokkejævel kritisk til andre enn seg selv? Jupp! Nå som jeg snart ikke eier et serveringsted selv, og derfor ikke lenger sitter i glasshus, så tenkte jeg at jeg skulle begynne åanmelde spisesteder jeg besøkte eller bestilte mat fra. Ikke alltid kanskje, men av og til. I morgen skal vi på den nye pizzarestauranten Alattio. Det gleder jeg meg til! Fantastisk navn i alle fall. Alattio er det finske ordet for Alta, men høres italiensk ut så de
t synger! For meg personlig betyr det også litt at restauranten ligger i samme lokale som Alfa Omega, spisestedet jeg var kjøkkensjef på fra 2002 til 2009. Etter at Alfa gikk konkurs i 2015 har bygget huset ikke mindre enn tre eller fire ulike restauranter, som alle har måtte lukke dørene. Det sies at det hviler en forbannelse over lokaler som over langt tid har huset et etablissement som har opparbeidet seg en særskilt status i befolkingen, og at det skal 2-3 nyetableringer til for å “riste” av seg gode gamle minner og sammenligninger. Man må dessuten også levere et produkt som holder mål over tid selvsagt. Jeg håper i alle fall “disse nye” lykkes. Det skal i alle fall ikke stå på beliggenheten, midt i hjertet av Alta sentrum. Midt på torget.
Ellers har dagen ruslet og gått her hjemme. Har ikke vært ute, bare vært inne og “rullet”, (som mamma brukte å si hvis vi gutta bare var inne en dag og gjorde ingenting).
I firetiden fikk vi besøk, Svigermord og den nye elskeren hennes. Han virket trivelig, og jeg fikk en unnskyldning til å ta opp en pose smultringer fra fryseren. Bare jeg som spiste. Svigermord slanket seg for å prøve å holde seg så sexy som mulig med en så høy alder, (54 år tror jeg), Elskeren hadde visst noe diabetes og Konemor får ikke lov til å spise sukker og fett av sin mann. Begge trenger jo ikke være feite!
Jeg har registrert en del kritikk i det siste over at bloggen min er så kjedelig. Det er liksom bare det samme opp att og opp att. Denne kritikken deler jeg fullt ut. Den observante leser vil til og med kanskje registrere at jeg til og med skriver akkurat det samme, bare omformulert, nå som jeg gjorde i aller første avsnitt. DA er du kjedelig da!
Folkens, ha en trøtt og kjedelig søndagskveld, dere også!
Neste søndag, 1. august, er det ikke lenger jeg som er den stolte eier av ikke Hoftepluss, Altas største alkoholfrie serveringsted. Kjenner det ikke er en eneste uke for tidlig. Kroppen har skreket stopp i flere år, men det har likesom ikke bare vært så enkelt som å bare legge kokkekniven fra seg og selge til tilfeldig forbipasserende.
Jeg har dessuten vært personlig ansvarlig for en stor del av lånet i bedriften, så passivt eierskap har heller ikke vært aktuelt. Forskjellen mellom suksess og overskudd og underskudd og konkurs er så små, at et en slik type bedrift, som har satset hele sin suksessfaktor på å holde skyhøy kvalitet, er helt avhengig av en driver som hele tiden klarer å lede sine ansatte til å levere denne kvaliteten. Hver eneste dag, for kunder er ferskvare. De gir seg mer eller mindre katta i hvem som eier, de vil bare ha bra mat og god service. Får de ikke det et par ganger på rad, så er det videre til neste spisested.
Jeg føler jeg har lyktes ganske godt kvalitetsmessig i 19 år nå, men de to siste årene har jeg vært, til og fra, så sjuk at at jeg har vørt nødt til å “velge mine slag”, men føler likevel at jeg kan gå ut herfra med svært hevet hode.
Den siste uka som sjef kommer jeg nok fortsatt til å være nøye, men ikke IRRITERENDE nøye. De aller minste detaljene kommer jeg til å la passere. Min tid er forbi, og det er helt greit.
Nå fikk jeg akkurat melding fra Konemor. Lillebror har våknet og skal bare spise litt før de kommer nedover. Vi skal i bassenget og plaske litt rundt. Greit for meg å bli litt “vektløs” og hvile leddene, og artig for Lillebror som ELSKER vann. Konemor? Hun elsker disse små familieaktivitetene. Da formelig gløder hun.
Jeg gleder meg VELDIG til å å ikke bare få bedre tid, men også mer OVERSKUDD. En ting er å vare sammen, en annen ting er å være TIL STEDE.
Snart, snart blir jeg en helt vanlig mann igjen, men hva i all verden GJØR vanlige menn egentlig? Det er jo faktisk 19 år siden sist jeg vandret rundt på jorden som vanlig mann, så trenger nok litt innkjøringstid, men aller først, bassenget!
Mitt navn er Asbjørn P. (akkurat giftet meg og P’en står for Pedersen, som er Konemors farsnavn. (Moren, (Svigermord), heter Hysa Heitmann) Sandøy, aka Kokkejævel, og mitt yrke er å utlevere meg selv og min aller, aller nærmeste for klikk.
Lykken i livet er å bli sett, gjerne inn der solen aldri skinner, av så mange fremmede mennesker som mulig. Overalt. Alltd.
Jeg fikk barn tidlig, og min eldste sønn er født i 97, noe som må bety at han er 24 år. Han bor på New Sealand og er ikke homofil. Dette VET jeg siden han har dame og dessuten hund. Dessuten er han Nummer 1, og de er svært sjeldent homofile.
Har to voksne barn til, Nummer 2 og Nummer 3. En av dem har hemmelig adresse. Siden ingen kan få vite hvor han bor ringes vi nesten daglig. Har tatt opp alle samtalene og tenkte å utlevere og ødelegge ham på den måten i en podkast. Dere vet, slik jeg gjorde med Datter, Nummer 5.
l
Hvor nummer 4 er? Vel, han døde bare plutselig for 14 år siden. Dagen før vi skulle på ferie til Finland faktisk. Fryktelig irriterende, både for oss som hadde planlagt turen, og, ikke minst, for søsknene som hadde gledet seg i ukesvis for å dra. Noen tenker simpelthen BARE på seg selv, men eplet faller vel sjeldent langt fra stammen. Selv om jeg mangler det meste som finnes av selvinnsikt, så er det helt innlysende i denne saken her.
Siden ble jeg en skilt mann, men det varte ikke lenge,. Overraskende mange, kvinner og menn, tenner på saftige, kjøttfylte rumpeballer, og etter noen runder rundt, så endte jeg opp med en vakker kvinne.
Og nummer 6 var snart et faktum.
I 13 dager, så dro han også. Heldigvis har jeg vært både mobbeoffer og utestengt fra den normale sosiale tilhørigheten gjennom nesten en hel barndom, og i tillegg har det nok også gjort meg ekstra tykkhudet at faren min de første årene jeg levde trodde jeg var skapt i en annen manns seng, og og oppførte seg deretter mot meg, så dette var piece of cakje for meg! Et barn fra eller til, hva gjør vel det?
Dessuten skaper jo unektelig et barnedødsfall masse klikk, hjerter og sympati, så UTROLIG irriterende at jeg ikke hadde blogg da det skjedde! Heldigvis hadde jeg Facebook der jeg fikk oppdatert, men blir liksom ikke helt det samme, og bloggen ble et faktum bare tre måneder etter at han døde.
Nummer 7 er så fin og fantastisk at jeg ikke lenger klarer å holde den ironiske tonen! Han er, i tillegg til Konemor, rett og slett det som har holdt meg oppe når det har vært som aller, aller tyngst i år. Jeg har “jobbet bort” mange uker i sommer, men det kommer til å bli så sinnsykt verdt det når dagene på jobb kortes og jeg slipper å prioritere 20 andres liv og trivsel på bekostning av meg og mine. Det er vel kanskje det jeg gleder meg ALLER mest til med å selge Hoftepluss.
Å jobbe er en ting, det elsker jeg, og det må selvfølgelig alle som evner gjøre, men det å kunne være FERDIG på jobb når jeg går hjem kommer til å bli en gave. En voldsom overgang riktignok, men en voldsom gave like fullt 😀
Om jeg ikke skjemmes, som lever av å kle meg naken og penetrere mitt eget liv til allmenn forlystelse? Egentlig ikke. Jeg er skruppelløs og gjør i grunnen alt for klikk. Hadde jeg gidda å besøke bestemora min, så hadde jeg til og med solgt HENNE for klikk.
Klikk dere gjerne inn inn HER hvis dere vil se en middelaldrene, hvit mann på 43,5 år, i TOTAL oppløsning! Det er INGEN sperrer og jeg burde trolig vært beskyttet mot både meg selv og min nærmeste for LENGE siden!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Bloggkonge
PS! Dette er kanskje det aller siste blogginnlegget mitt! (Les mer om akkurat det i morgen…)
Det sies at det ære en ære å bli parodiert, men dette var ikke bare ærefullt, det var så meg tatt på kornet at jeg nesten ble FLAU! (noe som jeg vil anta også var meningen…)
Denne parodien viser at god humor på andres “bekostning” SLETT ikke tenger å være olm og ondsinnet, men rett og slett bare være ARTIG, for FADERULLAN! (Tør ikke banne ordentlig mer, he he)
Etter noen relativt heftige uker, så føltes det litt rart å sette seg i bilen og kjøre hjem klokka tre. Selv om jeg hadde vært på jobb siden seks, og det ikke var kaos på jobb, så føltes det nesten som unnasluntring likevel. Skulk.
Selv om min tidlige hjemkomst betyr at omsetningen havner på langt unna det jeg hadde håpet og trodd, så kjenner jeg, (forsiktig, men stadig økende), på følelsen av at jeg verken trenger å bry meg eller bekymre meg over det. Neste søndag er det ikke mine penger lenger. Da er Hoftepluss solgt.
Vel hjemme ble jeg møtt av en liten gutt som krabbet så fort han kunne mot meg da han hørte jeg åpnet døra, ropte “verdens peneste pappa er kommet!” og skred inn i stua. Klemmer hadde han derimot IKKE tid til å gi, men jeg prøvde likevel, selv om det var som å klemme en meitemark som er i ferd med å tres inn på en fiskekrok…
(Hva meitemark på fiskekrokene angår, slutt med det! Hvis dyret ikke trives med å få en fiskekrok tredd gjennom kroppen, så ser jeg absolutt INGEN grunn til at vi skal lære våre barn denne bestialske, og unødvendige tradisjonen. Det finnes FLUST med annet man kan fiske med, enn levende agn!)
Vi har vel egentlig ikke gjort stort. Lillebror og jeg ble plassert i ektesengen mens Konemor gikk gjennom klesskapet mitt for å finne ut hva jeg ville beholde av alle de digre klærne som plutselig har blitt bittesmå. Vi gutta raset rundt i senga mens hun holdt opp plagg etter plagg som jeg måtte godkjenne eller forkaste. En magisk halvtime. Når jeg tenker tilbake på den nå, så er det slike scener man ser på film når de skal vise hvor lykkelig den lille familien er (like før de blir drept av den psykotiske naboen).
Konemor og Lillebror har vært på gravlunden hver eneste dag den siste tiden. Hun sier det det er fordi hun har plantet noen gressfrø rundt guttegravene. I dag var jeg hjemme og kunne være med. (Hvis du ser bort fra den helvetes foten) hadde vi en fantastisk time der oppe. Ikke bare hos guttene, men ruslet rundt omkring. Småpratet. Nusset, musset, flirte og småkjeftet litt. Igjen kunne scenen være tatt rett ut fra en film.
Klokka er halv åtte og det er så vidt jeg klarer å holde øynene mine oppe. Lillebror sover og Konemor plundrer nede på hobbyrommet. Hun har klargjort noe enkelt fra nyboka som vi skal kose oss med etterpå. Så blir det en episode med Fresh Prince of Bel-Air (IKKE spør!) i kosekroken før en helt perfekt ettermiddag er fullendt.
Det er så godt når det er godt!
Ja, jeg innrømmer at det har gått veldig inn på meg mye av det som har vært skrevet om meg, og måten det har væt skrevet på, de siste par dagene. Igjen har jeg vært så idiot at jeg har kledt meg naken, og da kommer de fram med de spisse knivene sine, disse menneskene som alltid vet best og som aldri har gjort noe feil. “Man høster som man sår” spytter de syrlig ut, som om jeg ikke har gjort annet enn å være slem, neglisjert eller ikke stilt opp for ungene mine de siste 24 årene.
Det er så nedrig, så olmt, så slemt å skrive slik om andre. Anonymt endatil. Skal du først korsfeste dårlige foreldre, så får du FAN mæ gjær det i eget navn! Hælvetes kyllingskit!
En helt perfekt dag går mot slutten. Ny dag i morgen, og den starter som vanlig (fram til 14. august) klokka fem. Til tross for alt, eller nettopp derfor, så elsker jeg faktisk livet mitt. Nå piper det i ovnene bak meg.
I går kom jeg i skade for å skrive at “Jeg er redd for å dø. Alene“. Livet mitt føles av og til vanskelig, fryktelig komplisert, betent og fastlåst. Begynner også å bli litt sliten av dette sommerkjøret på jobb. Det er ganske voldsomt. Vondt har jeg også. Noe så inn i helvete.
Skriver ikke dette for sympati, men kanskje som en forklaring på at jeg av og til bikker i feil retning. (I motsetning til de som alltid vet best, (ikke bare i sitt eget liv, men også i andres), og har svaret på absolutt alt, så tør jeg åpent innrømme at jeg på ingen måte er perfekt.)
Jeg slutta dessuten på de artige tablettene for et to-tre uker siden, og det kan sikkert gå begge veier. I går var jeg rett og slett det man før i tiden ville kalle _molefonken_.
Det blir det naturligvis “juling” av, både i kommentarfelt og andre steder. Siden jeg skriver slikt, så er det liksom ikke måte på hvor håpløs pappa jeg har vært. “MAN HØSTER SOM MAN SÅR” går igjen, og jeg har tydeligvis sådd djevelsk dårlig. Ikke kan jeg forsvare meg heller, for det er så mange involvert. Jeg blir rett og slett lei meg, for dette er vel noe av det aller verste man kan bli stemplet som; en som ikke bryr seg om sine barn. Jeg, som har dedikert absolutt hele mitt voksne liv til familien min, og jobben.
Alt dette prøver jeg å formulere i en blogg, men får det ikke til. Er helt nede på felgen, men tenker jeg MÅ skrive noe om dette, men alt er så komplisert at det rett og slett ikke lar seg gjøre.
Så tikker det inn en melding i kveld, 19:33
Kanskje jeg ikke har vært så jævlig likevel. Kanskje man ikke skal være så rask med å kappe hodet av andre mennesker mens man “ler så man gråter”. Kanskje livet faktisk er komplisert av natur.
Det har vært jævlig tøft å lese alt som har blitt insinuert.
Du aner ikke hvor glad jeg ble for den meldingen, Sønn!
En mannevond type som meg har ikke venner i øst og vest. Det kommer ikke til å være kø foran Nidarosdomen den dagen jeg skal legges i krypten, men det bekymrer meg heller ikke. Det jeg er redd for er å ligge alene på dødsleiet. Trekke mitt aller siste hark uten at noen jeg bryr meg om er der, eller i alle fall har vært innom samme uka, måneden. Året.
Jeg skal ikke bli for personlig på andres vegne, men begge mine bestemødre er veldig mange år over nitti, og har blitt skrøpelige for å si det forsiktig. Min mormors barn, den yngste over 50, og den eldste rundt 70, veksler med å besøke henne, og de bor spredt over hele Norges land. Likevel reiser de, tar av sin tid og sine penger, for å være sammen med sin mor på det som trolig er siste året.
Vil noen komme til meg? Trille meg ut på café, til frisør, på Vinmonopolet? Være sammen på rommet noen dager uten å si stort, for ikke hører jeg, og ikke husker jeg noe særlig heller?
Heldigvis har jeg, statistisk sett, sikret meg besøk, siden jeg har giftet meg med en ti år yngre kvinne, men det gir ingen garanti. Vil ungene komme? Det vet jeg faktisk ikke. Livet er veldig komplisert.
