Jovisst syntes jeg, da som nå, at du var supersøt der du satt å smilte insta-vakkert mot meg på Tinder, men jeg lot meg slett ikke lure! Du var alt for ung og dessuten barnløs. Jeg ville ikke ha en ung, barnløs jentunge jeg kunne ødelegge livet til, jeg ville ha en voksen kjerring på min egen alder, ferdig med unger og ferdig ødelagt liv.
Fram og tilbake, hit og dit. Tre år senere er vi rette ektefolk, mot absolutt alt som finnes av odds. Vi har vært gjennom mye, både kjente og ukjente stormer. Enkelte orkaner har det også vært. Gang på gang har vi blitt slått i bakken, eller vi har blitt stående og stampe i motvind uten å komme oss av flekken.
Det er så mye folk ikke vet, og som man aldri kan fortelle. Heller ikke vår åpenhet er grenseløs, det er så mange andre involvert, men det er tøffe tak, i perioder omtrent hver eneste dag.
Likevel står vi her dag. Det vi si, jeg sitter på jobb Kristi himmelfart og skriver kokebok, mens du er hjemme og kjøper landområder i Skottland i gave til meg. Takket være deg kan jeg visstnok kalle meg for en ekte lord. Du vet virkelig å gi meg gaver som passer til mitt eget selvbilde. Gaven din fikk du på lørdag. En kvast med roser fra Coop Ekstra. De er fortsatt relativt friske. Du fant deg virkelig en drømmemann.
Jeg har skrevet så mange store ord til deg før, både her på bloggen og privat, så skal egentlig ikke gjenta meg selv. Jeg er glad vi ble sammen. At jeg sveipet deg riktig vei, til tross for aldersforskjellen. Mest av alt er jeg glad for at du var barnløs. Hadde du ikke vært det hadde ikke Lillebror blitt født, og jeg klarer faktisk ikke å forestille meg et liv uten den lille krabaten. Han som er så glad hver eneste gang jeg kommer inn døra. Han som fyller absolutt helle den forbanna, jævla digre kroppen min med noe som ikke kan kalle som noe annet enn intens lykkefølelse.
Takk for at du kom. Takk for at du ble. Takk for at du ikke drar.
Hadde ikke klart meg uten dere to.
EWWG
(PS! Jeg må også få gratulere min mormor som blir hele 92 år i dag! Uten henne hadde jo heller ingenting av dette skjedd)
Helt fra jeg var bitte liten har jeg hatt en gnagende lengt inni meg. Et savn etter noe. Som manglet.
Som liten unge lenget jeg etter en pappa. Selv om jeg bodde sammen med en, så trodde han at jeg var lagd i en annen manns seng, og var derfor svært reservert, kanskje til og med slem, mot meg de første årene. Det har nok preget meg langt mer enn jeg egentlig har vært klar over. Jeg hadde til og med fortrengt den manglende kjærligheten fra ham. Har bare alltid lurt på hvorfor jeg hatet ham så intenst da jeg var liten gutt. Det var nok et slags forsvar for å klare å vokse opp med åpenbar forskjellsbehandling mellom søsken.
Han var edru den siste gangen jeg så ham. Venner var vi også blitt. Hadde til og med gitt hverandre en klem. Selv om det hadde vært en helvetes adventstid, så var det egentlig med lett hjerte jeg satt i baksetet mot julen et annet sted i landet. Dessverre er det slik at mitt hjerte ikke skal være lett for lenge, så tre dager senere ringte telefonen. Det var kapteinen. Far din er død. 13 år. God jul liksom.
Etter juleferien var det tilbake til skolen og ensomheten der. Man venner seg etter hvert til utenforskap, men på skolen blir alt så synlig. Det er belastende og flaut å være han som ikke passer inn. Han som står utenfor. Det er ikke nødvendigvis noen sin “skyld”, det bare blir slik, og verken han som står utenfor eller de som er inni vet hvordan man skal løse situasjonen. Det ender med at man bare lengter etter sommerferien. Bli usynlig, for lengten etter å passe inn, være med, har man gitt seg for lengst.
Det at jeg ikke har blitt akseptert, stått utenfor, siden jeg var en nyfødt baby, tror jeg definitivt har gjort meg til det mennesket jeg er i dag. Dette ønsket om å bli likt, i alle fall sett ,av så mange som mulig har jeg ingen problemer med å innrømme har preget meg, på godt, men sikkert også på vondt, som menneske. Jeg liker oppmerksomhet, men jeg liker den på “avstand”. Jeg elsker at mange leser og liker bloggen min, men jeg vil ikke at mange skal ringe på døra mi. Jeg er sikker på at (alt for mange) av dere forstår hva jeg mener.
Livet har lært meg at alt er flyktig, blir borte. Spesielt tapet av ungene mine har gjort at jeg aldri riktig klarer å glede meg veldig lenge over en opplevelse, prestasjon, eller relasjon for den saks skyld. Jeg kan glede meg intenst i øyeblikket, kanskje til og med en liten dag, maks to, men siden jeg er så redd for, og har erfart at, alt bare kan bli revet fra deg på brøkdelen av et sekund, så jakter jeg stadig nye høyder, nye opplevelser, nye prestasjoner.
Jeg skulle ønske jeg trodde på Jesus. På et liv etter døden. Jeg har prøvd mange ganger, men får det ikke til. Det finnes mange måter å overleve på. Min har vært å glemme. Ikke bevisst tror jeg, men å alltid legge det vonde til side i en slik grad at det til slutt bare har vært lengt igjen. Lengt er til å leve med. Det kan til og med tolkes som noe godt. Til slutt.
I dag er det Kristi himmelfart. Blir alltid litt melankolsk på disse religiøse dagene. Skulle ønske jeg kunne gå i kriken å finne en slags mening der, men jeg vet jeg ikke gjør det. Har prøvd. Er dessuten fortsatt rasende på Far fordi han har tatt så mye fra meg. Ikke er han spesielt snill med andre heller. Det er rett og slett litt for mye elendighet i verden til at jeg klarer å tro.
Da blir det hver mann for seg selv da. Prøve å skape et godt liv for seg og sine. Det humper og går. Jeg gjør så godt jeg kan. Snubler og faller, igjen og igjen, men så langt har jeg alltid klart å komme meg opp på føttene. Ikke først og fremst for min egen del, men for ungene. Og for kona. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg trolig gått til grunne. Med vilje.
LENGT Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Fikk det ikke til. Jeg gikk.
Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De aøøer fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte, men det gikk. Framover. Tross alt.
Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Fantes ikke. Lenger.
Jeg ble borte. Pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Borte. Utslettet.
Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.
Kanskje jeg også behøver noen. Som trenger meg.
Alt godt!
Kokkjeævel
(Og tusen takk ChristineEmilie, for bloggen du skrev i går. Tror faktisk det er detblogginnlegget du noensinne har skrevet. Du skriver så nydelig om et hjerterått tema ,og er en av disse menneskene som verden ville blitt fattigere uten. Oppfordrer alle til å lese det vakre, litt triste, men også håpefulle innlegget)
Det var virkelig aldri i min mening å såre eller trampe på noen. Prøvde bare å være litt artig, og var helt sikker på at det kom tydelig fram. Det gjorde det ikke, og det vil jeg faktisk be om unnskyldning for.
Instagram er vel det sosiale mediet som jeg liker aller minst. Litt dumt siden det liksom er der man “må” være i våre dager hvis man mener seriøst med å prøve å gjøre et levebrød av egen person/selge seg selv, eller bli en influenser/klikkhore om du vil. Siden jeg er tilnærmet skruppelløs hva gjelder å å krafse til meg penger, så er dette en bransje som egentlig er skapt for slike som meg.
Hvorfor jeg ikke liker Instagram? I mange år handlet det faktisk om at jeg valgte å bruke tid på Facebook i stedet, for tid har alltid vært en svært begrenset ressurs for meg, og jeg innså at jeg rett og slett ikke kunne være på alle plattformer. Facebook passet dessuten meg bedre siden den var mer tekstbasert, og, ikke minst, at det var virkelige navn. Jeg trengte ikke gjette meg til hvem jeg kommuniserte med.
Konemor derimot har alltid likt Instagram best. Det har hjulpet meg veldig, for da jeg liksom ble “bloggkonge” så måtte jeg jo være på Instagram også. De andre store bloggerne var jo der, og jeg kunne ikke være noe dårligere. Vi (hun) bestemte at på Kokkejævels Instagram skulle det (stort sett) bare være mat, slik at det ble litt ulikt innhold på de ulike sosiale plattformene. Bloggen tok seg av sosialpornografien, FB sto for (egen)reklamen og Instagram skulle vise fine matbilder og inspo.
Jeg kunne ingenting om Instagram, så det er stort sett hun som har lagt ut bilder, trykket “hjerte”, (ja, det er enda en ting jeg ikke liker med Instagram, man kan ikke trykke “liker”, man må “hjerte” innlegg. Jeg klarer det ikke! Jeg er en følsom mann, men jeg vil helst uttrykke min begeistring for noe uten å måtte trykke HJERTE!), samt fulgt med på og svart på kommentarer.
Så skjedde det plutselig noe! Vi fikk en sønn og døgnet ble plutselig for kort, hele uken igjennom. Fokuset ble flyttet, og tanken “jeg gjør det etterpå” ble hyppig brukt. Det er en farlig tanke. Plutselig var det ingen som røktet min Instagram. Jeg var ikke inne der på ukesvis, og hun “skulle gjøre det etterpå”. Det måtte naturligvis gå “galt”.
På vegne av både Konemor og meg selv, så vil jeg oppriktig beklage til alle som har sendt meg melding på Instagram, og som ikke har fått svar innen “rimelig” tid. Jeg vet hun stort sett har hatt kontroll, men av og til kan det komme hundrevis av kommentarer på en dag, spesielt hvis vi har lagt ut en populær “Strory”, og da kan det gå i surr for en stakkar i ammetåke og en mann som plutselig bestemte seg for å bli podkastkonge selv om han kunne enda mindre om podkast enn om Instagram(Idiot!)
Hvorfor overskriften er så stygg i dag? Vel, for det første er det jo et helt åpenbart klikkagn (klickbaite). Målet er at overskriften skal vekke såpass til reaksjon hos leseren at hen klikker seg inn på innlegget. Når klikkagnet er så åpenbart, så kan det også virke mot sin hensikt, nemlig at folk nekter å la seg “lure”, og derfor bare skråller videre. Eller, folk kan tenke at siden det er så åpenbart, så må det være en slags mening med en slik overskrift. Og det er det.
De fleste forstår, ut av overskriften, at jeg ikke er noen stor fan av Instagram, men det kunne jeg sikkert forklart minst like godt med å ikke bruke tre ord som også kan defineres som typiske skjellsord.
Å bruke ordet “homse/homo” som skjellsord er vel så politisk ukorrekt som det kan få blitt. De fleste av oss reagerer umiddelbart negativt når vi ser eller leser noen bruke dette som et skjellsord. På lik linje med andres etnisitet kødder man ikke med andres seksuelle legning. Selv om ordet fortsatt blir brukt som skjellsord rundt forbi, kanskje spesielt i ungdomsmiljøer med stort innslag av holdninger fra kulturer som ikke er modernisert som den norske.
Det bringer oss til skjellsordet “hore“. Det har vel også sitt utspring i de samme ungdomsmiljøene, men har blitt så vanlig at vi nesten ikke reagerer på det lenger. I motsetning til å være homofil, noe som jeg vil anta at de aller fleste nordmhenn er enig i er en privatsak, så er ikke alle like enig i at horeri, altså å selge kroppen sin, er en privatsak.
Hvis sønnen din er homofil, så er liksom største sorgen for de fleste at det ikke blir barnebarn. Det er en sorg, men du vil ikke føle voldsom skam, men hvis sønnen din er hore og lever av å selge både stump og trutmunn, så er skammen nesten ikke til å bære. Du er selvfølgelig glad i ham, med du ser ned på det han holder på med. Det er ikke noe du skryter av til naboene akkurat. “Du vil ikke trooo hvem Hans-Jørgen sugde i går! Ja, han ringte meg med en gang han var ferdig, fortsatt andpusten. Rakk ikke å skylle munnen en gang, så stolt var han.”
Det tredje skjellsordet i min overskrift er ikke like påfallende, men likefult har jeg sett det bli spyttet ut i mange kommentarfelt, spesielt av kvinner med høyere utdannelse og ditto høye tanker om seg selv, nemlig ordet “husmor”. Visstnok en litt enkel skapning som ikke klarer å tenke like klart som disse flotte kvinnene med utdannelse, og derfor ser fryktelig ned på kvinner som har valgt annerledes enn dem selv. Hvorfor er det så viktig for mange kvinner å tråkke andre ned. Du ser det også på typiske “kvinnearbeidsplasser”, altså der overvekten av de ansatte er kvinner. Du kan spørre hvem som helst, det er veldig ofte dårlig arbeidsmiljø, høy turnover og høyt sykefravær på slike arbeidsplasser. Ikke alltid naturligvis, men ofte.
Det handler ikke først og fremst om holdninger, men om kultur. “Alle” er enig om at mobbing ikke er bra, men likevel mobbes det for fulle mugger, ikke bare i norske skolegårder, med også i høy grad også på arbeidsplasser og på ulike sosiale medier. Jeg er opptatt av dette til det kjedsommelige, men jeg gjentar, det handler om kultur. Ta plattformen jeg blogger på, min “arbeidsplass”, Blogg.no. som eksempel. For en tid tilbake så var det fullt ut “sosialt akseptabelt” med vedvarende stygge ord og personkarakteristikker. Dette var noe som flere bloggere her inne enten heiet fram eller gjorde selv.
Så skjedde det noe. En stille revolusjon fra den tause majoritet kanskje, jeg vet ikke, men plutselig kan vi daglig lese framsnakk og anbefalinger av andre bloggere. De fleste av disse er skrevet uten et eneste stikk til noen som helst, men rett og slett for å spre positivitet og glede, samtidig som man anbefaler noen man liker naturligvis 🙂
Jeg liker denne nye kulturen på Blogg.no veldig godt. Om den har kommet fordi det har kommet inn masse mannlige bloggere det siste året skal jeg ikke spekulere i, men tror de fleste arenaer, om det er bloggplattformer, idresslag, klasserom eller arbeidsplasser har godt av en så jevn kjønnsfordeling som mulig.
Dette blir også et av hovedtemaene på direktesendingen og podkasten i ettermiddag. Jeg vil også avsløre mer ang. salget av Hoftepluss, samt avsløre hvem som blir min aller første første podkastgjest. Jeg tror faktisk jeg allerede nå kan love dere norgeshistorie!
Herre Gud folkens, æ klarte det! Etter en meget lang, intensiv og innholdsrik dag på jobb, så var det ikke en veldig pigg og lysten Kokkejævel som pressa magen bestemt til siden for å klare bøye seg ned for å knyte militærstøvlene og sette snuten mot toppen.
Likevel kjente jeg det nesten umiddelbart når jeg kom meg opp på det første berget at dette gikk lett. Tanken på rekord streifet meg ikke før jeg var halvveis til Basecamp og jeg la merke til at jeg ikke hadde så vondt i ryggen. Hørte også at lungekreften var i ferd med å slippe taket der nede i bronkiene. Jeg klarte nesten å få utbytte av luften hvis jeg pusten dypt inn. Noe hadde skjedd.
Derfor trasket jeg videre. Høres sikkert idiot ut, for jeg hørte på podkasten Fem på (P4), og jeg lo bokstavelig talt så jeg disset oppover fjellsidene. Spesielt episoden “Fersk VIPPS-bruker”, jeg klarte faktisk ikke slutte å le. Dere må høre den episoden!
Den nye rekorden, tatt på topptur NO. 25, er 43 minutter og 24 fåkkings sekunder!!!
Så, pust ut. Rolig. Alt er fint. Pust inn. Pust ut. Fokuser på et punkt. Pust inn. Og pust ut.
Den nye rekorden, tatt på topptur NO. 25, er 43 minutter og 24 fåkkings sekunder!!!
Foto: Frikant
Ellers har jeg ikke så mye å melde før i morgen på direktesendingen på FB og podkasten. Da “snakker jeg ut” om slaget av Hoftepluss. Vi skal også innom, siden det er Kristi himmelfart på torsdag, og Jesus bare er tull eller om det faktisk er hold i historien. Blir spennende!
Enda mer spennende blir episoden på fredag, for da får jeg faktisk min aller første gjest, og uten å røpe for mye er hovedtemaet “Livet som blogger barn, fra innsiden”. Jeg både gleder og gruer meg, for showet heter jo (har bytta navn) “Kokkejævel, dirEKTE og usensurert”så jeg vet faktisk ikke hva gjesten vil fortelle, men jeg vet at jeg ikke kommer til å like alt som blir sagt. Slik er det, direkte og usensurert.
Som dere ser av bildet blir det restemat i kveld. Tomatsuppe med pannekaker. Samt en(da) en episode med “Første date” og “90 days to wed”. Livet er tøft, men det skal gjennomføres.
Alt har sin tid, og nå er det på tide å overlate både ror og skute til yngre krefter. Til folk som klarer å stå mer enn 15 minutter i slengen uten å måtte legge seg ned i fosterstilling, fylle magen med tabletter, og okke og bæse om hvor synd det er i dem, både på blogg, FB live og podkast. Det gjenstår ennå en del formaliteter før alt er på plass, men jeg tror dette kommer til å gå i orden.
Jeg står ved et gedigent veiskille i livet. Jeg vet hvor jeg har vært og hva jeg har gjort, men jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal eller hva jeg egentlig skal gjøre eller leve av. Det er spennende. Litt skummelt, men også veldig deilig. Jeg tror det bare er sunt å bli røsket opp med roten en eller to ganger i livet. Så får vi se da om jeg klarer å slå nye røtter som er sterke nok til å holde en voksen mann godt oppreist. Den som lever, (og det er det slett ikke alle som gjør i min alder), får se.
Jeg kommer ikke til å si mer om dette før i morgendagens livesending og podkast kl. 18:00
(PS! Husk at vi søker mannskap til skuta. Både fast hyre, men også sommermatroser og helgegaster. Send mail til [email protected] med kortfattet søknad og CV med bilde hvis du er interessert. Han ansetter fortløpende nå. Du kan også ringe ham på 469 31 357 hvis det er noe du lurer på angående stillingen.)
Som de aller fleste av dere sikkert ikke har fått med dere en gang, så har jeg faktisk hatt noe så sjeldent som helgefri på bloggen! Det trengs av og til, og jeg burde kanskje gjort det både oftere og lengre. Vi trenger alle pauser. Nå har jeg jo ikke akkurat ligget på sofaen i helgen og klødd meg på ryggen, men det har vært litt deilig å slippe å tenke på, (som en slags narkoman), “morgenbloggen” og “kveldsbloggen”.
Uansett, nå er jeg i alle fall tilbake, men mye kommer likevel til å bli annerledes. Av en eller annen (sikkert psyk) grunn har jeg en voldsom formidlingstrang, og hver gang det har skjedd noe, smått eller stort, så har jeg lyst til å dele det med dere, umiddelbart. Enkelte dager har jeg vært oppe i fire blogger. Det skal jeg slutte med. Det har blitt for mye.
Det har dessuten blitt for mye egenreklame på bloggen. Klikk HER og kjøp ditt, eller DER og kjøp datt. Min blogg skal, i all hovedsak, være reklamefri, og det gjelder i aller høyeste grad også egenreklame. Klart at jeg i et og annet innlegg kan reklamere for alle de fantastiske varene jeg selger i nettbutikken, men i min iver etter å etablere meg et levebrød nå som jeg knapt kan stå, så innser jeg at jeg har dratt det for langt.
Planene framover er at jeg skal “spre” mitt fantastiske jeg på flere sosiale plattformer. Inntil for en ukes siden har jeg stort sett holdt meg inne på bloggen, og knapt postet et eneste innlegg på verken FB eller Instagram. Absolutt menneskelig, all den tid et innlegg på bloggen genererer inntekt, mens et innlegg andre steder ikke gjør det, men det er veldig kortsiktig tenkt, og ikke minst enkelt, for det er enklere for en godt voksen mann i full jobb, (og med digital innsikt på nivå med en meitemark) å bare forholde seg til én plattform, ikke mange forskjellige.
Det tar jeg faktisk selvkritikk på. Både for deres del, men først og fremst for min egen. Hvis jeg skal kunne leve av tiden jeg bruker på sosiale medier så må jeg bli mer profesjonell. Ikke profesjonell i den forstand at jeg blir mindre direkte og ærlig, (eller mangler sosiale antenner som KG kaller det), men profesjonell i den forstand at jeg tenker en ekstra gang over hvor alle mine forskjellige buskap hører hjemme. En reklame for nettbutikken f. eks. skal i framtiden ikke bli et blogginnlegg, men en post på FB.
Samme hvis jeg bare har laget noe godt en kveld uten egentlig å lage noen oppskrift, men rett og slett bare lager noe til nytelse og inspirasjon. Da kan jeg heller poste det på Instagram. Rett og slett spre meg litt utover. Jeg tror det blir både bedre og mer spennende på sikt å følge meg da.
Så har vi disse direktesendingene på Facebook da. De har jo vært tilgjengelig i, er det over fem år, men jeg har liekvel ikke benyttet meg av det i særlig grad før. Hva vil jeg egentlig med dem? Vel, jeg trives veldig godt foran kamera og koser meg sammen med dere. Det blir ikke det samme hvis jeg spiller inn på forhånd, det må være live, for da kan jeg prate til dere i nåtid, dere kan kommentere og stille spørsmål, og jeg kan svare tilbake så godt jeg kan. Fantastisk artig!
La du merke til at jeg egentlig ikke svarte på spørsmålet? Svaret er at jeg egentlig ikke vet hva jeg vil med dem. Det startet som en tilfeldighet at jeg ville vise dere en Komsalaiatur i sanntid, altså at jeg filmet turen mens jeg jårret mainnskit i bakgrunnen. Var så utrolig artig at det plutselig ble nesten daglige sendinger, Det var voldsomt populært! Jeg koste meg og mange tusen så hver episode, i alle fall deler av dem.
Dette kan jo bli en podkast! tenkte jeg etter tre dager, og dagen etterpå hadde jeg en egen poskastkonto. Tre dager etter det igjen var jeg faktisk den 50. mest lyttede podkasten i Norge på Spotify. En flyvende start, men det holder ikke å være på Spotify, man må også være på mange andre plattformer, og det får jeg faktisk ikke til! Derfor kommer det en kar som skal hjelpe meg i dag.
Det er spennende med nye ting, men jeg er så utålmodig at jeg liksom må alt klart umiddelbart. Noe som er helt umulig med disse podkast-greiene, for det er så vanvittig mye å sette seg inn i. Det var mye lettere med bloggen her på Blogg.no. Alt er jo lagt til rette, og det er bare skrive, legge til et bilde eller to og tykk “publiser”.
Det går seg nok til etter hvert. Har jo gitt meg selv et helt år til å bli Norges største podkast, så et par uker med innkjøringsproblemer må jeg bare tåle. Dessuten går det sikkert helt fint, for både mine lyttere og meg selv, å kose seg med mine podkaster selv om jeg ikke er nummer en.
I dag er det et fantastisk vær og tenkte derfor å kjøre direktesendingen fra “Basecamp”. Da tenner jeg bål så koser vi oss skikkelig en time med “Kokkejævel jårre mainnskit om:” Episoden sendes selvfølgelig direkte på FB og blir forvandlet til dagens podkast-episode en halv time senere. Dagens hovedtema er: “Når far din bare dør fra deg“, men vi skal også snakke om “Vær deg selv vs sosiale antenner” og masse annet kos og gøy og morsomt. I dag er det sending fra 18:00-19:00.
Nå må jeg på jobb. Ennå masse, masse vi ikke rakk å pakke i går. Tusen takk for alle bestillinger! Nå har jeg råd til å bestille den litt nedtonede og anonyme fasaden. Gleder meg, men kanskje det burde være et bilde av meg i alle vinduene for å vises litt bedre? Ja, det var en slags spøk. Flir for faen.
Har tenkt på det hele uka, og vurderte fram og tilbake, men nå har jeg endelig bestemt meg. I helgen “gir” jeg rett og slett bort førsteplassen min, helt uten “kamp”. Siden det har vært relativt stor avstand mellom meg og “røkla”, så har det vært vanskelig for de andre å komme helt til topps. Tror faktisk det bare har skjedd én eller to ganger hele det siste året. Vel, nå har dere sjansen!
Hvorfor jeg gjør dette, eller, skrevet på kvinneguidsk, er det en kynisk baktanke bak dette valget som jeg kan grabbe til meg enda mer penger på?
Vel, svaret er todelt. Først kan jeg i alle fall slå fast at jeg ikke gjær det for å være snill. Jeg trives alt for godt på toppen til å bare gi vekk plassen i en følsomt øyeblikk, men jeg har rett og slett alt for mye å gjøre i helgen, og jeg vil ikke teppebombe bloggen med det. Har kanskje vært for mye av det de siste månedene allerede.
Det har rett og slett blitt litt for mye nettbuttikk-reklame. Klikk “HER” for en såpe, “DER” for pølse, “TILBAKE HIT” for krydderserien, “ELLER HER” for et forstykke. Det er ikke en slik blogg jeg vil ha! Kokkejævelbloggen skal i all hovedsak være reklamefri, og det gjelder også egenreklame!
Når vi da i helgen, for å få råd til den nye solskjermingen, kjører supertilbud på omtrent alle varene der inne, så reklamerer jeg heller for akkurat det på FB og Instagram. Kokkejævelbloggen skal igjen bli reklamefri og jeg starter allerede i dag! Derfor legger jeg ikke ut en egen link til Kokkejævel.no. Dere vet uansett at jeg lever av å drive nettbutikk, men skal jeg fortelle om det skal det være relevant for livet mitt, ikke fordi jeg har tilbud på krydderserien i helgen.
En annen grunn til at jeg velger å tre til side og la andre trone på toppen i helgen, er at det har, naturlig nok, vært mye fokus på podkasten min og livesendingene mine den siste uken. Kanskje litt for mye fokus. Klart jeg er stolt av å debutere på 112 plass på Spotify, men jeg trenger ikke skrive om det hele tiden likevel. Ja, jeg har et voldsomt hårete mål om å bli Norges største podkast i løpet av bare et år, og klarer det selvfølgelig ikke uten hjelp, altså lytting, fra dere, men trenger ikke tapetsere bloggen om det likevel. Det går greit noen dager, men ikke i lengden, og vi er nå kommet inn i lengden.
(Blir ekstremt spennende klokka 14:00, når Spotify oppdaterer sine lister, om jeg fortsatt er med i “det gode selskap” eller om dette var mine “15 minutter på Spotify”. Oppfordrer dere til å stikke inn og sjekke selv, men hvis ikke legger jeg nok ut en post på FB om det. Ikke blogg, med mindre det er Topp 10 😉
En tredje grunn til at jeg ønsker en bloggfri helg kan du godt kalle kynisk og kalkulert om du vil. Jeg må rett og slett ha ferdigstilt alle oppskriftene innen mandag, og det er veldig mye arbeid som krever både tid, fokus og konsentrasjon. Målet mitt er jo at jeg på sikt kan leve av bokserien min, men da må boka som kommer til høsten selge godt, og for å selge godt må den være bra, og for å bli bra må jeg bruke masse tid på den. Beinhard kynisme der altså, men slik er det.
Bilder fra den fantastisk boka “Altaturer”
Den siste grunnen til at jeg “stiger ned fra tronen” i helga er at jeg heller vil at dere blir med ut på tur og opp på Hjemmeluftstoppen. Som tur 22:100 på rad, så forlater jeg Komsalaia og prøver meg på andre av Altas vakre topper. Jeg går 18:00 i ettermiddag. Håper du blir med 🙂
Målet er at jeg i alle fall skal sende live fra 10 av disse toppene. Tur nummer 100 har jeg planlagt opp den største av dem alle, nemlig Halddetoppen (1149 moh), men det er ennå en stund, 78 turer, til vi går dit.
Yes, alle bloggere der nede, da er det bare å sette seg ned å skrive. Jeg vet dere syns det er stas å komme høyt opp på lista dere også, og nå har dere altså sjansen til å stige helt til topps. Dere trenger slett ikke å verken skrive bra, ha godt innhold eller spennende bilder for å lykkes. Det har jeg lest at jeg selv er et levende eksempel på. Slik jeg har forstått det på mange av dere er omtrent alle blogger bedre enn 1. plassen. Dess lenger ned man kommer, dess bedre er bloggen, er det ikke slik det var? Vel, drit i kvalitet for en helg og kom deg heller helt til topps nå som du har sjansen. Det er ganske gøy det også skjønner du 🙂
Nei, nok om blogg, nå skal jeg legge inn de tilbudene i nettbutikken jeg snakket om. (Helsikes mye arbeid) Legger ut bilder av dem på FB når jeg er ferdig, ikke her. Ikke glem å bli med på topptur klokka seks da, også det på FB. Jeg jårrer og strever, du hører på og ser på utsikten. Ikke dårlig deal en lørdags ettermiddag!
Det var det. God helg!
(Dere står jo selvfølgelig fritt til å velge hvem som skal få den førsteplassen, men hvis jeg kan komme med en liten anbefaling, så ville jeg selvfølgelig valgt Konemor sin fantastisk blogg, ChristineEmilie, som nummer 1. Hvis jeg skal være helt ærlig, og det burde jeg nok ikke være, så er det en mye bedre blogg enn min. Kanskje litt for lite sosialpornografi og selging av både levende og døde barn etter minn smak, men absolutt lesbar likevel. Sjekk den ut i alle fall. 🙂 )
(Til dere som bare følger meg på boggen: Ikke få panikk, på mandag allerede er jeg tilbake 🙂 )
Dette er helt vilt, (og bare fabntastisk artig), men jeg registrerte meg på Spotify i går, og det siste døgnet har dere hørt så mye på podcasten min at jeg debuterte på plass nummer 112. Jeg er sykt fornøyd! 😀 Tusen, tusen takk!
Det er litt artig, for da jeg gikk inn på lista for å sjekke om jeg hadde klart å snike meg inn på den, så begynte jeg naturligvis nederst. Det er jo absurd mange store blogger, hadde ingen forventning om å havne blant de øverste. Derfor starta jeg nederst og konstaterte at jeg ikke var kommet meg med, men scrollet meg likevel sakte oppover, både for å sjekke ut de andre, men også for å se om kanskje, kanskje…
Da jeg var kommet til topp150 var alt jeg hadde av et lite håp borte, men fortsatte likevel oppover, fortere nå, for regnet i alle fall ikke med at jeg blant de 100 øverste, men der var jeg sannelig! 😀
Så du den komme, Lilli Bendriss? 😉
Nei, folkens, dette var UTROLIG moro!
Hvis du ikke har hørt en av mine episoder av “Kokkejævel jårre mainskit om:“, så kan du gjøre det HER
Håper dere syns showet er både morsomt og kanskje litt tankevekkende, akkurat som bloggen. Etter hvert vil det komme nye episoder 2-3 ganger i uka.
Hva er egentlig en podkast? En podkast er faktisk bare et enkeltstående radioprogram som du kan høre på når og hvor du vil. Du kan sette det på pause og fortsette avspillingen når det passer for deg.
Liker du bloggen tror jeg også du kommer til å like podkasten, men husk at jeg er helt fersk og trenger naturligvis å få “kjørt meg litt inn”, men tilbakemeldingene har vært veldig gode så langt.
Vil du hjelpe meg mot målet om å bli Norges største podkast i løpet av bare et år? Vel, det finnes bare en måte å gjøre det på, det er å høre på podkastene mine, og gjerne dele episodene på sosiale medier. Det vil jeg sette utrolig stor pris på! <3
For å finansiere den nye fasaden trenger vi friske penger, og vi trenger mange av dem! Har prøvd prostitusjon med vekslende hell, så derfor kjører vi heller KANONTILBUD PÅ NESTEN ALT! på Kokkejævel.no.
Bøker, krydder, spekemat, klær, tørkakjøtt, kaffesirup, saltmat, søtmat, penger og gull, ja alt egentlig, men vi trenger litt tid til ordne i stand tilbudene. Jeg gir beskjed på FB og Instagram når vi er klare, så ikke bestill noe til full pris, for snart er det tusenlapper å spare!
Klikk HER for å planlegg hva du skal kjøpe på kanontilbud. Tilbudene vil variere fra 25-50% prisnedsettelse.
Hva syns dere om fasadeforslaget fra Hurtigtrykk forresten? Det er en stor fasade, så koster mye penger å ordne dette, men en butikk må jo se skikkelig ut. Kan jo ikke være like lurvete i stilen som eieren, he he 😉
Husk, ingen bestilling før jeg sier i fra!
Og du, mens du venter på at tilbudet skal bli klart kan du jo høre meg podkastene mine HER 😀
