Langdrag

Jeg bor i en lang by. Nå har den blitt helt mørk. Månen gjør riktignok så godt den kan, men har verken krefter eller mot til å gi oss det lyset vi trenger. Klokken er fire eller fem. Aner egentlig ikke. Kjører hjem fra jobb. Snøen gjør det litt lysere ute, men det iser på bilen og dugger når jeg puster. Jeg kan jo ikke la være å puste, men jeg prøver. Åpner vinduet, men da fryser jeg bare. Selv om jeg er stor.

 

Av og til skulle jeg ønske jeg var liten. Og trygg, selv om det var mørkt. Akkurat spist kvelds. Og mamma hadde kokt kakao. Sånn skikkelig, ikke bare varm o’boy. Tre brødskiver. Hjembakte. To med brunost og en med bringebærsyltetøy. Ikke smør, det har jeg aldri likt.

 

Og søndager. Alltid naturprogram på tv. Voldsomme vulkaner, noen øgler. Haier. David Attenborough. Men av og til var det fra Norge. Elg. Alltid vært kjedelig med elg. Gi meg heller en antilope. Eller en gnu. Stolt og stor. Og Robin Hood. Han i skogen. Har alltid elsket skogen, selv om jeg er lite der. Alt for lite.

 

Jeg bor i en lang by, men jeg ser den ikke. Ser bare billysene. Bortsett fra i kryss, for ingen blinker. Vi vet likevel hvor de skal, for vi er ikke bedre selv. Vi legger oss i feil fil og håper det ikke er kontroll. Det går som regel bra. Men ikke alltid.

 

Hjemme er det øl. Eller en symaskin. Eller en blogg. Noen prøvekjører en scooter. Iskaldt. Andre sovner mens de ser på tv. De aller fleste puster. Fortsatt. De har ikke noe annet valg. Ingen kan faktisk holde pusten uendelig på kommando.

 

Men snart er det jul.

Strikkepinner

Så slår man opp øynene. Alt som har skjedd er historie. Det eneste som betyr noe egentlig. Er ikke i går, men i dag. Og i morgen.

 

Likevel er det strikkepinner jeg tenker på når jeg går inn på badet. Skal ikke fortelle om dagen i går, det et egentlig ikke min historie å fortelle, men jeg tenker på strikkepinner. Uten garn.

 

Vi har virkelig kommet langt! Jeg kan sitte her og fortelle, helt åpent, hva som har skjedd. Nå var riktignok ikke strikkepinner, eller andre instrumenter, noe alternativ i vårt tilfelle, det bare skjedde, men likevel. Tenk hva de har måttet gjennomgå. Alle disse kvinnene opp gjennom historien. På skammen. På angsten. På frykten. For å dø. Jeg har ikke lest meg opp på emnet, dette er bare lette, om enn litt dystre, morgentanker, men det må jo ha vært mange som har dødd. Både på ekte. Og inni seg.

 

Brydde mennene seg? Hadde de forutsetninger for å forstå? Eller var dette kvinnenes bør å bære, helt alene? Det må i så fall ha vært en voldsom belastning. Man kan si mye om den oppfølgingen vi fikk i sommer, eller den totale mangelen om du vil, mer om det en annen gang, men nå står i alle fall alle parat til å hjelpe. Hvis det skulle være noe. Det er en stor trygghet. Vi står ikke alene. Eller, ikke vær så tøff, kvinnen står ikke alene. Mannen finnes det fortsatt ingenting for. Han er den litt irriterende tredjeparten som ingen helt vet hva de skal gjøre med, men det har vi kanskje bare godt av, vi som ikke brydde oss i hundrevis av år. It`s pay back time.

 

I dag er det Allehelgensaften. En minnedag i folketroen. Nå kler vi oss ut og spiser godteri. Vi har mistet noe på veien et sted. Selv om veldig mye har blitt bedre. Likevel er jeg veldig glad vi har kommet dit vi er i dag. Det er tross alt lettere å leve. For de fleste av oss. Hvis vi tenker oss om.

 

Ha en skrekkelig dag, kulinaster!

Øyeblikk

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg begynt å samle på øyeblikk. Disse bitte små glimtene av glede som gjør livet litt lettere. Til å holde ut. Som gjør at man finner en slags mening i det meningsløse, tross alt. Jeg er heldigvis velsignet med mange slike øyeblikk.

 

På bare et døgn har jeg rukket og bli veldig glad i dette bildet, dette øyeblikket. Dette glimtet av kjærlighet som bare smeltet seg rett inn i netthinnen min da jeg så det, og ble der. Det sier liksom alt. Kjærest tok det kvelden vi kom hjem fra sykehuset. På mandag. Dagen alt falt i stykker igjen. Jeg hadde akkurat sovnet. Hadde vært borte i bare et par minutter. Hun er fortsatt våken og legger armen sin rundt meg. Den som har mistet holder fast i det som er igjen. Meg.

 

Nå sitter jeg nede på jobb. Har et slags kontor her nede på lageret. Prøver å skrive vaktlister som varer helt til nyttår. Mange hensyn å ta. Søndagsåpent og nattåpent og svarte fredager, røde dager, ulike kampanjer og fandens oldemor. Inn i mellom slagene og lange dager skal de ansatte også ha litt fri. Sove kanskje. Skape sine egne øyeblikk. Styrke til å holde ut et år til.

 

Har skrevet tre uker med lister nå, samt noen av juledagene, men kjenner jeg sliter med å konsentrere meg. Finne mening i det jeg holder på med. Ble en bloggpause i stedet, og ja da, ser at dette innlegget nærmer seg farlig nær en “Kjære dagbok”, men på den annen side så er det jo nettopp det det er. Hver dag. Bryr meg egentlig ikke, men det burde jeg kanskje gjøre.

 

I ettermiddag skal tablettene tas. Dere som vet hva jeg snakker om, forstår. Dere andre trenger bare vite at det ikke blir en spesielt hyggelig ettermiddag, aller minst for Kjærest. Det er jo hun som bærer den tyngste børen, og akkurat denne må hun bære helt alene, men jeg skal støtte henne så godt jeg bare kan. Så pass til mann må man være. Så pass til mann er jeg. Skulle egentlig bare mangle!

 

Det går nok bra til slutt, men er litt tungt akkurat nå. Svinger jo veldig. Helt ekstremt faktisk. På fredag kommer Datter. Det er alltid et Øyeblikk. Da blir det lyst igjen. I alle fall litt lysere. Jeg gleder meg. Veldig.

 

Edit: Ser nå at det faktisk er jeg som holder rundt henne. Det gjør meg glad. Da prøver jeg faktisk å ta meg av henne, selv i søvne.

 

 

 

 

Wenche+Kokkejævel=Sant

Det er så deilig å kunne fortelle en gladnyhet etter de siste dagenes tragedie! Jeg er så glad for at jeg får disse mulighetene når livet egentlig er, unnskyld uttrykket, helt for jævlig. Derfor velger jeg å glede meg over disse glimt av sollys som tilfeldigvis sendes i min retning akkurat nå. Jeg er takknemlig for varmen som det gir. Jeg er privilegert! Og veldig bevisst at det neppe varer evig.

 

Jeg skal, jupp, tilbake til God Morgen Norge, og denne gangen får jeg den store ære av å lage mat, trolig en av mine signaturretter, med hele landets, for det er det hun er, Wenche. En stor, stor ære og jeg gleder meg veldig! Fredag 22 november, folkens!

 

Denne gangen blir Kjærest med. Vi tar oss en helg i Oslo samtidig. Bare være. Overnatte på hotell. Hvis man har råd burde man unne seg en natt inn i mellom på hotell. Gjerne i egen by. Da vi feiret vårt første vaklende år som kjærester tok vi inn på et hotell her i Alta. Vi var bare på rommet. Klart, vi hadde ikke vært sammen så lenge, så tiden gikk kan du si, men også for mer erfarne par tror jeg et slikt opphold kan være sunt. Hvem vet, kanskje tiden går fortere for dem også?

 

Uansett, vi reiser til Oslo for å, igjen, komme oss litt bort. Dra ut og spise. Vandre i kalde vintergater. Timevis på kjøpesenter for å finne julegaver. Joda, blir sikkert trivelig. På hotellrommet.

 

Ellers går det egentlig greit. Det som har skjedd har skjedd. Det er ikke tvil om at sommerens opplevelser har gjort meg sterkere. Bedre rustet til å takle alle andre av livets små og store tilbakeslag. Alt blir egentlig smått i forhold, og da er det litt enklere å distansere seg. Forsvarsverket fungerer. Soldatene er på plass. Rustningen er nysmidd.

 

I dag får vi endelig inn sild på butikken! Har prøvd i hele høst å få inn, men har ikke lyktes før nå. Har faktisk ikke spist sild siden jeg var liten. Mamma pleide å steike silda ute, for blir en intens lukt i huset og i alle klærne hvis man steiker den inne. Fantastisk godt med stekt småsild med en god klatt med seterrømme og kokte mandelpoteter. Gleder meg til middag!

 

Fikk sendt de reinhjertene i går. Det føltes godt og på helt riktig dag. Igjen skulle Norge vende seg i vår retning og sende oss hjerter. Da var det deilig å kunne pakke noen symbolske hjerter i en konvolutt og sende noen tilbake. Selv om det var dyrt! Herrefred portoen har endret seg siden sist jeg sendte noe med posten! 55 kroner, pluss 10 kroner for konvolutten, pr hjerte! Nesten dyrere enn selve innholdet, men var godt likevel. Når jeg fikk roet meg ned litt, hehe.

 

Ha en strålende dag, kulinaster!

Dagen derpå

Så våkner man. I disse tider er det slett ingen selvfølge, så burde vel egentlig være fornøyd. Rotete på kjøkkenet. Vi rydda ikke før vi gikk å la oss i går. Orka ikke. Katta har vært på kjøkkenbenken og gnagd på noen pizzarester. Har spytta dem ut igjen. Liker tydeligvis ikke pepperoni. Ligger et par sokker i sofaen. Mine. Ellers ser det greit ut.

 

Jeg drar på jobb i dag, men kanskje litt senere enn vanlig. Nekter at livet skal stoppe opp enda en gang. Selv om det er nettopp det som har skjedd. Bokstavelig talt. Nekter å være sentimental. Selv om det er nettopp det jeg er, hele tiden. Nekter at mørket skal få feste seg. Selv om lyset akkurat har sluknet.

 

Takk for alle meldinger! Har dessverre skrevet det før, men skriver det igjen. De varmer. Veldig. Nå starter jobben med å stable seg på beina. Igjen. Gjenfinne fotfestet. Gjennomføre den trivielle hverdagen på en meningsfull måte. Det kommer ikke til å bli enkelt. Det var vanskelig nok fra før. Er bare så jævlig lei akkurat nå.

 

Kjærest sover fortsatt. Håper hun får sove lenge. Ønsker ikke å fortelle hvordan hun har det. Lar seg vel egentlig ikke beskrive skikkelig uansett. Det er heller ikke nødvendig. Tror de fleste forstår at hun venter noen tøffe dager nå. Det skapte, det som sluknet, må ut.

 

På fredag kommer Datter. Gleder meg, men angrer slik på at vi fortalte henne om de to blå strekene . Da hadde hun sluppet å vite om det som skjer  , men vi var så sikre. Vi gledet oss sånn. Vi klarte ikke å vente med fortelle. En håpløs feilvurdering, men vi gjorde den i beste mening.

 

Nei, jeg vet ikke. Skal selvfølgelig klare dette også, selv om dåpen er avlyst. Vet ikke hva som skjer med bryllupet. Vi får se. Ingen vits å forhaste seg i alle fall. Planer kan endres på et øyeblikk, det vet vi alt om.

 

I fire avsnitt nå har jeg prøvd å avslutte innlegget på en positiv måte. Jeg prøver en femte gang. Ikke syns synd i oss. Mange som har det mye verre enn oss. Alt kommer til å bli bra igjen.

Annerledes, men bra. Det er jeg helt sikker på!

 

 

Vi satset alt på et kort. Og tapte.

De tok hurtigbåten i morges klokka sju. To venninner. Strikketøyet var med. Skravla likeså. Trøtte, men egentlig ganske fornøyde. Tidlig ultralyd er fint. Noen goder skal man tross alt ha. Følge det gryende livet mange uker før det som er normalt. Første gang kunne man se et bitte, bitte lite hjerte slå. I dag var det sikkert blitt mye større og sterkere.

 

Jeg dro på jobb før båten gikk. Det eneste jeg fryktet var at bankkortet skulle gløde, som det så ofte gjør når man kommer til en fremmed by. Hadde det fint på jobb. Begynner å komme inn i en slags rytme igjen. Klokka ti tar jeg lunsj. Fire knekkebrød med ost og lettmajones. Fem på halv elleve ringer telefonen.

 

Jeg pakker sammen og setter meg i bilen umiddelbart. Hun skal ikke være alene om dette! I dårlig vær tar det ca 2,5 timer over fjellet til sykehuset. Jeg kjører så fort jeg kan, men stedvis ser jeg ingenting. Det er så tett snøfokk. Så letner det og jeg gasser på. Gir fullstendig faen i politiet. De får bare stå der hvis de vil. Jeg må komme fram!

 

Det var ikke noe hjerte som slo. Det var helt stille. Det lille lysglimtet som alene bar vekta av hele vår framtidstro og håp var sluknet. Kun asken lå igjen. Og den var kald.

 

I morges skrev jeg, glad og relativt lykkelig, om tett oppfølging . For akkurat en uke siden fortalte jeg om to blå streker . På lørdag hadde vi gode venner til middag. Vi spurte om de ville være både fadder og forlover, samtidig. Vi skulle nemlig gifte oss 5. september 2020 . Livet skulle bli godt igjen!

 

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre nå. Alt er egentlig svart. Nei, ikke svart, men grått. Grått er verre enn svart. Svart kan man forholde seg til, lyse opp. Grått er tåke, og gjennom tåke virker ingen lys. Det er fortsatt grått.

 

Jeg skal ikke skrive så mye. Det er egentlig ikke så mye å si. Det eneste jeg vet er at vi skal klare dette. Også. Men jeg vet ikke hvordan. Jeg aner faktisk ikke hvordan.

 

Vi gledet oss sånn! Livredde selvsagt, men innerst inne trodde vi at alt skulle bli bra. At vinden hadde snudd. Vi tok feil.

 

Så var det å hente styrke. Igjen. Krumme nakken. Igjen. Brette opp ermene. Igjen. Det blir vanskeligere denne gangen. Når håpet er borte. Når det som har holdt deg oppe de siste månedene plutselig ikke finnes lenger. Det er bare så uendelig trist.

“En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og vi står opp”
Ole Paus

 

 

Tett oppfølging

Så var det i gang igjen. Den andre av en uendelig rekke med ultralyder. Den første var for et par uker siden. Det sjekkes opp og i mente hvis man har en historie fra før, og det er jo egentlig en god ting, men det stresser meg litt opp. Hva er det egentlig de ser etter? Om noe er galt selvfølgelig. Det er jo derfor det er tett oppfølging. Selv om alle vet at det som skjedde ikke vises på et ultralydbilde.

 

Jeg er ikke med på disse første kontrollene. Jeg venter til uke 18 for å normalisere situasjonen. Late som om alt er normalt. Og det er det jo. Ingenting som indikerer noe annet, men går jo ut fra at det er hyppige kontroller for at man faktisk skal finne noe. Jeg vil ikke at de skal finne noe. Jeg vil bare at alt skal være bra. Derfor venter jeg til uke 18.

 

Travel uke med mye jobb. Forberedelse til jul. Om under tre uker tennes julegrana i Alta og da må alt være klart. Julemeny og julemat. Forhåndsbestillingene må være inne. Planen må være lagt. Bemanningen på plass. Julehandelen er viktig. Betyr alt for et sted som jeg driver. Vi er dyre i drift med svært høy grad av egenproduksjon og det betyr høy bemanning. Da er vi helt avhengig av ekstra høy omsetning et par måneder for at hjulene i det hele tatt skal gå rundt. Enda et år. Det er en evig kamp, men vi har klart oss så langt. Nervepirrende. Alltid.

 

Ellers skal jeg innom regnskapskontoret i dag. Har opprettet et egent selskap til alt som skjer nå. Kokkejævel AS. Vet jo ikke hva det blir til, men ryddigst å ha et aksjeselskap som skiller meg fra butikken og privatpersonen. Blir jo litt av både bloggen og boken, samt andre oppdrag kanskje, som foredrag og lignende. Da er det greit at ting er på stell. Han Staten er ikke nådig hvis du er en rotekopp og ikke betaler din skatt og moms i riktig tid. Da er det greit med regnskapsfører.

 

Skal også få sendt reinhjertene i dag. Pakket dem klar i går. Jeg vet det sitter folk rundt i hele landet og venter. Er bare så kjedelig å gå på Posten, så har liksom utsatt det hele uken, men i dag gjør jeg det. Lover!

Ble en rar og usammenhengene morgenblogg, men livet er jo rart og usammenhengende.

 

Ønsker dere alle en strålende dag, om det henger sammen eller ikke!

Alt trenger ikke være hjemmelaget bestandig

I dag er jeg litt sliten faktisk. Ble et par, kanskje fire, øl for mye i går kveld, men la meg tidlig likevel siden jeg skulle tidlig opp og på jobb. Koldtbord. Heldigvis hadde klokka snudd i løpet av natta, så fikk meg en hel time gratis på øyet. Ikke for det, jeg våknet klokken fem, men jeg tvang meg selv til å sove et par timer til. Deilig!

 

Starta med koldtbordet klokka ni og gjorde en del annen søndagsjobb før de kom og henta det rundt ett. Kjørte så hjem og henta Kjærest, for nå skulle vi visst på besøk. Hurra! Gudmorunge hadde bursdag. Koselig besøk, men kjente jeg mest hadde lyst til å legge meg på sofaen og sovne. Da det er litt uhøflig, og jeg er en relativt høflig mann, lot jeg det være.

 

Vel hjemme igjen var det å kaste seg rundt med den boksematen jeg fortalte om som VG ville lage en liten sak på. Hvordan man med enkle grep kan få noe spisende av hermetisert lapskaus, spaghetti, fiskeboller og Joika. Sliter faktisk mest med Joika. Gleder meg til å vise dere, for det er faktisk mulig. Håper det kommer i neste uke en gang.

 

Så følger et par timer med mailer. Har samlet opp et par dager, og det straffes jeg for nå. Det er så mye, men slik er det. Hadde vært trasig hvis det ikke hadde vært noe. Da hadde man remjet og klaget over det. Fornøyd blir man jo aldri.

 

Ble industriburger på oss i dag, men det kan gjøres godt det også. Tiner alltid burgerne godt da jeg ikke liker å steike noe fra frosset tilstand. Da blir det tørt og seigt. Nei, tin industriburgeren skikkelig før du hiver den på steikepanna i godt smør. På industriburger bruker jeg nesten alltid karri. Karri og kjøtt, både okse og rein, er en fantastisk kombinasjon og velsignet deilig med noe annet enn grillkrydder på burgeren. Topper burgeren med stekt reinskav. Himmelsk til det meste og hever middagen med flere hakk. Blir nesten litt eksklusivt, selv med en trasig industriburger under.

Litt rømme og rørte tyttebær er alltid godt.

 

Nå skal jeg kjøre en tur med Sønn. Han reiser bort noen uker i morgen tidlig, så fint med en skikkelig manneprat før han reiser. Han er en flott fyr og jeg er veldig, veldig glad i han. Atten år. Nesten voksen. Jeg var 23 år da han ble født. Sønn nummer tre.

 

Resten av kvelden skal brukes til å se på TV. Ingenting annet, bortsett fra å legge oss tidlig. Vi er jo tross alt nyforlovet og det krever virkelig sin mann, men herregud, skal ikke klage på det også. Blir for dumt!

 

Ha en strålende søndagskveld, kulinaster!

Himmelsk sjokoladepudding

Etter en litt salt hovedrett som ovnsbakt fenalår er det godt med noe søtt, fløyelsmykt og deilig til dessert. Da passer det perfekt med en hjemmelaget sjokoladepudding. Denne oppskriften som jeg nå gir til dere er ikke av det stive slaget som du kan drepe en sau med, men mer som en slags sjokoladekrem som formelig bare smelter på tunga. Hvis du ønsker en litt stivere variant øker du bare mengden gelatin med en eller to plater. Hvis du har lyst til å drepe en sau oppsøker du en psykolog. Lov meg det!

 

Vi hadde gjester i går og da serverte vi sjokoladepuddingen med en vaniljesaus som vi fant oppskriften til på godt.no, men det er også utrolig godt med en jordbærsaus til denne “puddingen”. Kjempeenkel å lage. Ja, jeg bruker mye sukker.

 

Himmelsk sjokoladepudding

  • 6 dl kremfløte
  • 4 dl h-melk
  • 125-150 gram sukker
  • 500 gram god sjokolade, helst med over 50% kakaoinnhold
  • 1 vaniljestang
  • Raspet skall fra 1 normal appelsin
  • 4 plater gelatin
  1. Legg gelatinplatene i kaldt vann
  2. Kok opp fløtemelken med sukker, vaniljestang og appelsinskall
  3. Skru av varmen, og rør inn sjokoladen
  4. Press vannet ut av gelatinen, og rør inn i sjokoblandingen
  5. Rør til helt jevn konsistens
  6. Hell over i pene glass
  7. Sett kjølig et par timer

Jordbærsaus

  • 500 gram halvtine jordbær
  • 250 gram sukker
  • ½ vaniljestang, frøene
  1. Kjøres på blender til helt glatt saus

Enkel sjokopynt

  1. Putt litt sjokolade i en sprøytepose
  2. Legg denne i en skål over kokende vann
  3. Når sjokoladen er smeltet klipper du et hull i enden
  4. Sprøyt gitterfigurer på et bakepapir og avkjøl

 

Denne desserten har jeg også foreviget på film. Se filmen HER 

 

Nå må jeg dra på jobb. Nye koldtbord venter. Ha en strålende dag, kulinaster!

 

Vi smattes!

Ovnsbakt fenalår

Dette er rett og slett bare helt fantastisk godt! Og enkelt selvfølgelig, som alt annet jeg lager. I kveld har vi gjester, de sitter der borte og rister på hodet over han der toppbloggeren som må gå fra bordet for å sette et kveldsskudd, unnskyld kveldsblogg, som en annen narkoman, men slik er livet. Aldri helt fri.

 

Fenalår. Finnes en drøss med varianter. Da jeg var liten var de godt tørket og passe saltet alle sammen. I dag har industrien nesten ødelagt en av de beste mattradisjonenen vi har i Norge. Mange av de “billige” lårene er så rå, ja faktisk helt røde i midten, at de nesten ikke kan spises uten å varmebehandles. Du må ettertørke de i sjåen noen uker, så er de ferdige ut i februar en gang. Håpløst! Kjøp kvalitet når du først investerer i et fenalår. Hvis du tenker etter så er det ikke de to fenalårene du kjøper i løpet av et år som raserer familieøkonomien uansett.

 

Hvor var jeg? Jo, ovnsbakt fenalår. Fantastisk førjulsmat og, ikke minst, super vintermiddag etter jul når du fortsatt har to lår igjen etter de fire du fikk i julegave og ikke orker mer fenalår og pils selv om gubben er kjempefornøyd. Til fenalår er det liksom lov med pils, uansett ukedag. Vet ikke hvorfor, men jeg liker tradisjonen, hehe.

 

Beregn ca 1,5 døgn i vann pr kg fenalår. Dvs. kjøper du et lår på to kg beregner du 3 døgn i vann. Du trenger ikke skifte vannet, men la det stå kaldt.

 

Sag av øverste delen av knoken med en sag. Da ser det kulest ut etter steiking.  Ikke bruk tenna, det blir bare tull. Hvem er det du egentlig prøver å imponere der du står og gnager? Bli voksen! Legg låret på en rist, kok opp 1 liter vann og hell i formen.

 

Dekkes godt med sølvpapir. Dampes på 225 grader i 1,5 time. Er du så heldig at du har tatt opp lån for å kjøpe en dampovn når du pussa opp kjøkkenet i fjor for nesten to hundre tusen kroner trenger du selvfølgelig ikke styre med kokende vann og sølvpapir, så sånn sett kan du jo si at investeringen endelige betalte seg. Bruk dampovnen din. Bruksanvisningen ligger i boden. Du finner sikkert ut av det.

 

Slik ser låret ut etter 1,5 timer på damp. Helt ærlig ser det ikke spesielt godt ut, men herregud, vi er jo ikke ferdig! Her bruker jeg masse tid, til og med når jeg har gjester, på å vise deg hvordan du lager virkelig god mat, så er det bare sutring og klaging tilbake. Hva er greia liksom???  Følg med videre, det blir bedre!

 

Kvern over svart pepper og dryss litt timian og rosmarin på låret. Pensle med god olje. Steikes uten folie på 225 grader i 30 minutter. La det, som alt annet du steker, hvile på benken i ca 30 minutter etter steiking. ALT blir så utrolig mye mørere og saftigere etter hviling. Sett låret et par minutter inn i ovnen igjen like før servering for å få opp overflatetemperaturen igjen.

 

Dette blir garantert suksess! Jeg serverer, i  dag, med urtebakte rotgrønnsaker, fløtebakt potet og, er tross alt helg, fløtesaus. Og tyttebær selvsagt. Må ha noe syrlig til dette.

Vil du se den ferdige retten? Følg med på  Instagram i løpet av kvelden 😉

 

Vi smattes!

 

Og husk, før du gjør noe som helst!
#2 26600