Koldtbord

Reklame | Hoftepluss

De beste koldtbordene er egentlig de du ikke bestiller fra et cateringselskap, men de du ordner til selv med hjelp fra venner, slekt og bekjente. Når alle tar med seg sin egen spesialitet. Noen er god på druesalat. Andre på eggerøre. Carina baker de aller beste rundstykkene i  hele verden. (De er så saftige og deilige at du nesten ikke har lyst til å spise dem, du har lyst til å ligge med dem.) Det blir så stor variasjon. Spennende rett og slett.

 

Det er likevel litt tidkrevende å organisere et koldtbord. Ikke alltid man har lyst å spørre andre om de orker å lage noe heller. Ofte har man nok å tenke på til selskapet. Da er det greit å bestille. Jeg har utviklet et fast opplegg, en mal, som jeg alltid følger. Legger ved mengdebeskrivelse, for jeg vet mange lurer på hvor mye de egentlig skal lage. Beregn maks 600 gram mat per person, til sammen. Det skal være mat nok til at alle skal kunne forsyne seg en gang. På runde to og tre skal det jo bli fritt, stress ned.

 

Du kommer til å bli overrasket over hvor lite du egentlig trenger av hver sort. Barn under 10 år tar jeg ikke med i beregningen i det hele tatt. Det blir mat nok, uansett. Dessuten er det alltid kaffe og kaker etterpå, så ingen sulter i hjel likevel.

 

Når jeg selger koldtbord, spesielt hvis de ikke er så mange, har jeg ofte mer en det som er nødvendig bare for at det skal se pent ut, men da blir det for mye og jeg vet det.

 

SALATER

Urtebakt potetsalat (50 g)

Reke- og eggesalat (15 g)

Purre- og skinkesalat (15 g)

Druesalat (15 g)

Pastasalat med kylling (50 g)

BirdyNamNam, karrikyllingsalat (35 g)

Helvetessild (15 g)

Frisk salat fra FyFader, verdens største salat- og snackbar (25 g)

 

SAUSER

Hvitløksdressing (10 g)

Karridressing (5 g)

Eple- og korianderdressing (5 g)

Multedressing (5 g)

Tyttebærkrem (10 g)

Fetaostkrem (10 g)

 

KJØTT

 

Lammerull med mjødurtgele (1 stk)

Skinke- og osterull (1 stk)

Roastbiff med bringebærsyltet løk (1 stk)

Uberto spekeskinke  (1 stk)

Santa Kristina spekepølse (1 skive)
Morrpølse (1 skive)

Moskuspølse (1 skive)

Vaniljerøkt rein (15 g)

Tørka reinhjerter (5 g)

Kjøttboller med chili (lune) (1 stk)

Reinpølser (lune) (1 bit)

 

FISK

Røkt Kranelaks (15 g)

Varmrøkt laks med Hot Mama tomatsalsa (35 g)

 

ANNET

Fløtekremet eggerøre (35 g)

Ost med røkt reinkjøtt (1 bit)

Skjenning ( 1 ark)

Flatbrød fra Finnmark ( 1/2 ark

Godt brød (2 skiver)

Meierismør ( 1pk)

 

Som dere ser så pynter jeg veldig enkelt. Lar maten tale for seg selv. Jeg liker ikke utskjæringer av agurker og reddik. Litt fordi jeg er lat, men mest fordi jeg syns råvarene i seg selv er dekorative og stoler på at de er fine nok for fest.

 

Jeg rekker dessverre ikke legge ut oppskrifter nå, må straks dra på jobb, men skal selvfølgelig gjøre det i et senere innlegg. Merker dette innlegget med reklame, selv om det overhodet ikke er ment slik.

Middagsgjester

Vi inviterer ikke så veldig ofte folk på middag, men det hender. Det handler ikke mest om tid, for tid har vi alle, men om energi. Reststyrken som er igjen når dagen nærmer seg slutten. Når alt som måtte gjøres er gjort. I alle fall nesten.

 

Selv om jeg har en drøss med koldtbord denne helgen bestemte vi oss likevel for å invitere noen venner på middag i morgen. Vi har jo virkelig noe å feire. Et nytt liv er på vei og det er alltid hyggelig å kunne dele med noen du liker. Noen som blir glad. På dine vegne.

 

Jeg stresser ikke med maten. Har et stort og romslig kjøkken, det har jeg alltid hatt, så lett å holde orden på både råvarer og tanker. Vi har invitert til i morgen kveld, så forbereder litt i dag. Greit med alt som er gjort.

 

Menyen er enkel, men god:
Ovnsbakt fenalår

Serveres med urtebakte rotgrønnsaker, fløtepotet med selleri, tyttebærkrem og jepp, tjukk fløtesaus. Jammi!

 

Sjokoladepudding ala Kokkejævel

Tilsmakt med appelsin og vanilje. Kjærest lager hjemmelaget vaniljesaus til med et sting av chili. Sykt godt!

Oppskrift kommer naturligvis i en senere blogg 🙂

 

Resten av kvelden, når vi har rydda kjøkkenet,  blir det burgers og serie på oss. “Kongen av Gulset” på Nrk. Fantastisk artig!

 

Håper dere også har en relativt fin kveld med noe godt på tallerkenen 🙂

Forlovelsesfotografering, en snikktitt

De fleste har vel fått med seg at jeg endelig har gått fullstendig fra vettet og skal gifte meg neste høst. Da skal det visst fotograferes! Ikke bare ett bilde fra den store dagen som man henger opp på veggen, neida, hundrevis av bilder må til hvis det skal være ekte. Det er også viktig at det er dyrt slik at man kan vise velstand.

 

Men er det ikke noe som skurrer et sted? Jeg skal da ikke gifte meg før neste høst. Likevel vasser jeg timevis i snøkavet, kysser og ser lykkelig ut mens jeg fryser tærne av meg, og må spytte snusen ut mellom hvert bilde for å se penest mulig ut. Akkurat som det skulle hjelpe!

 

Fint øyeblikk fanget på film. Vi gikk fram og tilbake flere ganger før Fotograf var fornøyd og vi så tilstrekkelig forelsket ut.

 

Ja, det var en god idé! Snø som ramler på forlovet mann fra gren mens både Kjærest og Fotograf ler.

 

Hevnen er søt! Mitt favorittøyeblikk! Helt til blodet kom. Hvordan kunne vel jeg vite at det var småstein i nysnøen, hæ?

 

Telefonen ringer i ett og jeg er en høflig mann som svarer når noen ringer. Både Kjærest og Fotograf syns det var helt greit. Det ser dere tydelig på bildet.

 

Kjærlighet ved sjuende tagning.

 

Mitt favorittbilde! Alle fire samlet <3

 

Alle var enig om at det hadde vært en trivelig dag 🙂

 

Alle bilder: TS Fotodesign

 

 

 

 

 

Hvor er egentlig gutta?

Jeg får utrolig mange meldinger fra hele landet. Hvis man leser kommentarfeltene mine, spesielt på fb, så skulle man tro at de fleste av disse meldingene er fra kvinner 35+, men det er det faktisk ikke. Eller, det er jo det, hvem er det jeg prøver å lure, men spesielt i etterkant av litt vonde temaer som angst, sorg og mobbing, overvekt etc., våkner gutta. Ikke i kommentarfeltet, men i private meldinger.

 

Det er utrolig mange menn som skriver til meg og forteller sin historie. Liten eller stor, men de forteller. Mange har det ikke greit. Sliter, men de tør ikke fortelle det til noen. Tør ikke en gang trykke “liker” på såkalte tabubelagte innlegg, langt mindre kommentere. Jeg har registrert det i mange år, men det har selvfølgelig blitt enda mer tydelig etter at jeg startet bloggen siden jeg når så mange flere.

 

“Takk for at du forteller om dette”. “Akkurat sånn er det”. “Skulle ønske jeg var like tøff”. “Du hjelper mange flere enn du tror”. “Jeg er likke like tøff, men det hjelper at du forteller”. Dette er sitater som går igjen hele tiden, fra andre menn. Menn som leser, men ikke “liker”. Hvorfor?

 

Hva er det egentlig vi menn er så fryktelig redd for? Er det å bli oppfattet som “myke”? Tape ansikt? Og hvorfor er det så fryktelig skummelt? Jeg vet ikke. Har jo kanskje alltid vært en som har stått litt på utsiden, så for meg har det liksom ikke vært så mye å tape på å fortelle, snakke, dele. Har kanskje til og med sett på det som en styrke, men jeg forstår at dette er fryktelig vanskelig for mange, kanskje de fleste.

 

Det kunne kanskje handlet om interesser, for det er forskjell på menn og kvinner, men ut fra antall meldinger jeg får tror jeg faktisk ikke det handler om det. Jeg tror rett og slett det handler om frykt. Frykt for å bli utstøtt. Svake dyr blir utstøtt i dyreriket og til slutt spist. Menn skal være sterke. Lede. Vinne. Over andre. Kan ikke gråte da.

 

“Hvorfor ligger ingen med meg? Hør på en myk manns sang. Jeg tror på likestilling, vær så snill og sett i gang” sang Ole Paus ironisk en gang på 80-tallet. Det er snart 30 år siden.

 

Nei, gutta, ikke vær redd! Ikke bry deg så voldsomt om hva verden mener, for egentlig har verden mer enn nok med seg selv og har glemt i morgen at du hadde det tøft i dag, men det føles så jævlig deilig å fortelle, for din egen del. Uansett hva de sier! Og husk: De sier egentlig ikke så mye, for de har det ikke så enkelt de heller, men du vet ikke om det, for ingen tør fortelle om det. Er vel det som kalles en ond sirkel, eller hva?

 

Blir du med å bryte ut?

I lag

Jeg møtte Kjærest første gang etter påske 2018. Da var jeg egentlig ganske utkjørt. Vi ble kjærester 13. mai samme år. Da skrev jeg et dikt. Jeg er ingen stor poet, men finner av og til stor glede av å formulere ord på en litt annen måte enn jeg pleier.

 

I LAG
Plutselig bare sto hun der
Likte meg
Sånn skikkelig
På ordentlig
Ble helt satt ut
Innrømmer det
Gikk rett i bakken
Visste ikke om jeg bare skulle bli liggende
Eller om det det ville lønne seg å reise meg opp
Jeg valgte det siste
Mens hun holdt meg
Støttet meg
Og jeg er en tung mann
På mange måter
Kanskje på alle måter
Hun smilte
Til meg

Vi gikk videre
I lag

 

 

Du brenner ditt lys i begge ender

Mange er bekymret for meg for tiden. Jeg leser det både i kommentarfelt og i private meldinger. Det menes at jeg jobber for mye siden det er så mye som skjer for tiden, men sannheten er at jeg egentlig aldri har jobbet så lite som jeg gjør nå.

 

Ja, jeg skriver en del, og det tar litt tid, men er det en jobb, jeg vet ikke helt? Er riktignok litt stress med å sortere alle henvendelser og få besvart, for det gjør jeg, alle meldinger og mailer, og det er mange,  jeg får i løpet av en dag, men det føler jeg virkelig at jeg må. Det har de som tar seg tid til å skrive til meg fortjent. Dessuten finner jeg glede i det.

 

Hvor hadde jeg vært uten denne bloggen? Denne bloggen som ga meg noe annet å tenke på i en veldig kritisk fase av livet. Sykemeldingen gikk ut 13. oktober. Jeg har jobbet gradert siden 31. juli. Starta bloggen i midten av september. Tror ikke jeg hadde holdt ut hverdagen, holdt ut i jobben, holdt ut livet, hadde det ikke vært for denne skrivingen.

 

Med bloggen åpnet det seg en del dører som har gitt meg masse positiv energi. Topplisten betyr ingenting for meg lenger, ok, litt da, men de første ukene var det utrolig artig å følge med på plasseringen. Ennå ikke, etter snart to måneder, ute av topp 5. Det har gitt meg selvtillit. En selvtillit som nettrollene, og andre, hadde klart å ta fra meg den perioden jeg virkelig lå nede. Jeg betyr noe. For veldig mange. Og det er, unnskyld det grove språket, jævlig godt å vite.

 

Klart det går ut over noe. Pappa, altså jeg, må skrive blogg etter middag, men Datter er vant til at jeg jobber etter middag. Det har jeg alltid gjort, bare med noe annet. Hun syns dette er litt stas hun også. Klart hun gjør, for det er jo artig.

 

Kjærest. Alle vet at Kjærest har det vanskelig. At dagene er et eneste stort sammensurium av både gode og dårlige følelser som krangler om makten og oppmerksomheten. Det hadde ikke vært lettere for Kjærest hvis jeg ikke skrev. Hvis jeg bare hadde sittet og holdt henne i hånden og strøket henne over ryggen. Dyrket sorgen til fulle.

 

Kjærest liker at jeg skriver. Liker at jeg ofte inkluderer henne i mine tekster. Hun både ler og gråter over det jeg skriver, eller ingen av delene hvis teksten ikke er spesielt bra. Da sier hun bare “hm, det var bra, artig”. En kald fisk!

 

Min største bekymring er faktisk at skrivingen har tatt litt fokus fra jobben min de siste par månedene, men hvis jeg tenker meg litt om så var kanskje ikke fokuset på jobben i utgangspunktet. Jeg klarte jo ikke fokusere skikkelig på jobben. Den bød meg i mot. Den betydde ikke noe etter alt som hadde skjedd. Det kostet meg enormt, og gjør det fortsatt, å gjennomføre en jobbdag. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det. Det har blitt bedre og jeg er snart nødt til å vie den litt mer tid, men akkurat nå gjør jeg så godt jeg bare kan. Jeg kan faktisk ikke bedre.

 

Det sies at jeg brenner mitt lys i begge ender. Det er kanskje sant, men nå har jeg i alle fall et lys jeg kan brenne. Jeg har faktisk flere. Det hadde jeg ikke for to måneder siden. Da hadde jeg ingen.

 

 

Hei, det er fra VG!

Foto: Altaposten

Satt nede på kontoret og jobbet med vaktlistene for de neste åtte ukene. Et forferdelig kjedelig arbeid, men det må jo gjøres. Praktisk for de ansatte å vite når de skal på jobb, og også relativt greit for meg å vite at det faktisk kommer folk på jobb. En slags vinn-vinn situasjon for begge parter egentlig, men fryktelig kjedelig og, ikke minst, veldig vanskelig å forutse kundemassen så mange uker i forveien. 20 ansatte. Det er litt å holde styr på kan du si.

Hvor var jeg? Jo, satt og jobba med disse listene, gjespet, drakk kaffe og snuste. Masse. Telefonen ringer: “Hei, det er fra VG. Vi har fått med oss at du jo er åpen om det meste og lurte derfor på om du ville fronte vår nye serie “Pinlige sykdommer i Nord-Norge”?

 

Selvfølgelig! svarte jeg, har en drøss av hemmeligheter igjen, i alle fall en håndfull, både oppe og litt lenger nede, så det er nok å ta av her i gården til flere måneder med tykke helgebilag. Hvilken pinlighet vil du jeg skal fortelle om først?

 

Neida, jeg tuller selvfølgelig litt. De lurte på om jeg ville lage en sak for dem om hermetikk faktisk, type folkefavoritter som fiskeboller, Joika og lapskaus f.eks, og gi tips om hvordan man med enkle, billige grep kunne gjøre dem om til festmåltider en restaurant verdig.

Klart jeg kan! Det er faktisk noen av ganske få ting jeg er skikkelig god på, nemlig å lage å lage fest av hverdagsmaten. Lapskaus på boks kommer til å bli en utfordring, en stor en, men tror dette kommer til å bli kjempespennende! Helgen er i alle fall i boks for å si det på den måten…

 

Vi smattes!

Kontrakten er signert!

Da var alt det formelle ferdigforhandlet og kontrakten med Kagge forlag er signert. Føles litt rart. Forfatter. Jeg? Et en gang ungt og lovende kokketalent med forkjærlighet til å skrive artige menyer får plutselig, i noe som litt motvillig må kalles godt voksen alder, muligheten til å gi ut en helt egen bok med et skremmende høyt førsteopplag. Egentlig er det helt sprøtt. Nesten uvirkelig, men det er helt sant. Jeg har det kontraktfestet.

 

Jeg er veldig glad, men etter en lengre prat med forlagsjefen i går, begynner det å gå opp for meg hvor ufattelig mye arbeid det er som gjenstår før manuskriptet må være ferdig levert i løpet av mars til neste år. Dette er ikke et prosjekt jeg klarer å gjennomføre på et par ettermiddagstimer og en frihelg fra jobb. Jeg må jobbe strukturert og fokusert, hver eneste dag, samtidig som jeg tar vare på skrivegleden og det muntlige, malende språket som jeg etter hvert har blitt så kjent for.

 

I løpet av helgen skal jeg sette meg ned og lage en framdriftsplan og skisse til en innholdsfortegnelse slik at jeg får en klarere oversikt over hvordan denne boken faktisk skal bli til slutt. Selvfølgelig har jeg tanker om hvordan den skal bli, men nå er det virkelighet, nå må det ned på papiret. Luftslott har en tendens til å selge fryktelig dårlig.

Det som imidlertid er klart er at det blir en bok med mange gode oppskrifter for folks flesk. En artig bok. Det blir en trist bok. En tankefull bok. En fin bok. Min bok.

Gleder meg til dere får de det ferdige produktet 🙂

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Forfatter

 

 

 

 

Gull av gråstein, Vol. 1

Foto: Geir Stian Altmann Larsen

Livet består stort sett av hverdager, og man har verken tid eller penger til å spise festmat hver eneste dag. Det betyr imidlertid ikke at hverdagsmaten nødvendigvis må se ut som noe som ble klasket på det skitne, sprukne trebordet med inngrodde tranflekker i en rorbu i Vesterålen under krigen. Den første.

 

Dette er en altså en fiskekake på et stykke rugbrød, type Inger. Servert med rømme, tomatsalsa og agurksalat. Helt sant!

 

Det skal så lite til for å jazze opp middagen! Jeg kjøpte helt vanlige fiskekaker i butikken. Riktignok ikke av de aller billigste, for de smaker høgg, men noen av en litt edlere kvalitet. Noen med fisk i. De finnes faktisk. Fiskekakene steiker jeg i godt smør i panna. Akkurat sånn som du pleier å gjøre. Så langt tenker vi likt.

 

Grovbrødet steiker jeg i ovnen med hvitløk- eller urtesmør til saftig, sprø og deilige små fristerinner som du ikke har annet valg enn å sette tennene i. Igjen og igjen.

 

Agurksalaten lager jeg av strimlet agurk, gulrot, paprika, rødløk og eple. Friskt og godt og utrolig fint å toppe hverdagsmaten med. Bare det at du strimler agurken i stedet for å skive den med ostehøvel gir et mer eksklusivt preg.

 

Tomatsalsa kan du naturligvis velge å kjøpe ferdig på glass, det gjør jeg også av og til, men jeg pleier å hakke opp litt agurk (fjern den våte kjernen), rødløk, tomat, paprika og kanskje litt fersk koriander og blande i. Er også veldig svak for smisskummen, så det her jeg også i, men det viktigste er at du gir salsaen et litt hjemmelaget preg. Det skal så lite til.

 

Og rømme da. Seterrømme, som jo er best, hvis du er venn med badevekta, lettrømme hvis du, som meg, ofte har heftige og høylytte diskusjoner med den, og kaller den både for svindler, løgner og det som langt verre er.

 

Mer skal det faktisk ikke til for å gjøre “gull av gråstein”, eller fiskekaker om du vil.

 

Vi smattes!

 

For andre middagstips, les HER

 

 

 

 

 

Herregud, hva har jeg gjort!?

Her kommer man glad, og relativt lykkelig, hjem fra jobb. Sulten og planlegger å sette i gang med middagen umiddelbart. Har kjøpt inn en fersk seifilet som jeg tenkte å steike i all sin enkelhet og servere med saltbakte poteter, rømme og råkost. Det kan jeg bare glemme!

 

Jeg har ikke peiling på hvor hun har fått alle disse bladene fra. Da jeg gikk på jobb i morges hadde hun bare ett. Trodde det var nok, og vel så det, for vi skal jo bare gifte oss en gang, ikke over tretti. De ligger overalt! På kjøkkenet, gulvet og på spisebordet. På do finner jeg to. Et tynt lite for bimmelim og en murstein av ei blekke for bommelom.

 

Med ett blir jeg var svake små klynk fra en enorm haug med blader som ligger i et hjørne. I all verden, kommer de med lyd også? Jeg graver meg nedover i haugen, svetten renner, og klynkene blir kraftigere. Etter en god halvtime skimter jeg Datter og Maria, katta, som hiver etter pusten der nede i haugen. Jeg jobber meg desperat nedover, roper til dem at de ikke skal gi opp, Pappa kommer! Hold ut! I siste liten får jeg ryddet vekk de siste bladene og reddet jentene fram. Kjærest merker ingenting av dramatikken. Hun har fordypet seg inn i en artikkel på fjorten sider om bordkort i sateng.

 

Neida, overdriver kanskje litt, men det er voldsomt med blader her nå. Visste faktisk ikke at det var så mye å planlegge. Vi har jo booket både kirke, selskapslokale og fotograf. Kjole er visstnok også kjøpt. Hva mer trenger man egentlig? Ny dress kanskje, men er jo tross alt nesten et år til så den venter jeg med til sommeren. Livet har lært meg at denne kokkekroppen kan variere mange størrelser, både opp og ned, på et lite år, så tryggest å drøye med dressen. Sånn for sikkerhets skyld.

 

Er koselig også, altså. Så deilig å ha noe å glede seg til. Noe å se fram mot. Noe lyst. Dyrt riktignok, men lyst. Datter gleder seg også veldig. Spesielt etter at vi fortalte at den ble både bryllup og barnedåp, samtidig. Når Datter er glad er jeg også glad. I alle fall hvis også Kjærest er glad samtidig. Slik er det vel å være mann. Når kvinnene i livet er fornøyde er vi fornøyde. Vi er enkle sånn sett.

 

Happy wife, happe life. 🙂