Den siste uken har jeg prøvd å være en annen type blogger enn jeg tidligere har vært. Jeg har pirket i store problemstillinger som jeg vet folk på begge sider sitter med absolutte løsninger på. Har forresten alltid lurt på hvordan folk kan bli så bastante og sikre i sin sak, selv når de egentlig ikke vet noe mer enn andre. Og dette sinnet som kommer fram hos mange når man drister seg til å stille litt ubehagelige spørsmål. Fascinerende.
Jeg er ingen kranglefant og innehar ikke et eneste absolutt svar. Jeg tilhører den kanskje litt kjedelige delen av befolkningen som tror sannheten finnes et sted midt mellom motpolene. Jeg orker ikke endeløse fb-diskusjoner der man hamrer argumenter fram og tilbake inn i hodet på motstanderen uten at noen egentlig hører etter. Folk som er så sikre i sin sak at de helt på ordentlig syns de som mener motsatt er dumme tullinger. Det er festlig en stund, men jeg blir fort lei.
Derfor gir jeg meg. Jeg prøvde, mer eller mindre bevisst, å skrive innlegg som ga rom for en viss diskusjon, men innså ganske fort at dette var ikke meg. Det er ikke derfor denne bloggen finnes. Denne bloggen finnes for å vise livet til en liten familie fra Alta som kjemper seg gjennom gode og dårlige dager. Denne bloggen finnes for å vise at det virkelige livet holder i massevis for de fleste av oss. Livet mellom måltidene. Det ekte livet.
Klokka er snart halv åtte. Skal straks kjøre ned på jobb før jentene våkner. Blir bare et par timer, så rekker jeg tilbake og lage frokost til dem før de våkner. Pleier å lage litt “hotellfrokost” på søndagene Datter er her. Ikke for at hun spiser så mye, det er det jeg som gjør, men det er koselig med litt ekstra på søndager når vi har tid. Til hverandre.
Kjære Folkeopprøret mot klimahysteriet! Jeg har registrert at dere gjør opprør, men har egentlig ikke forstått hva dere egentlig gjør opprør mot. Kall meg gjerne dum altså, men jeg forstår det bare ikke. Gjør dere opprør mot at vi prøver å redusere klimagassutslipp og gjennom målrettede tiltak forsøker å gjøre kloden til et renere og bedre sted for oss selv og framtidige generasjoner? Gjør dere oppgjør mot at vi ikke ønsker at havet skal drukne i plast, gift og annet søppel? Gjør dere oppgjør mot at vi kanskje må tenke litt annerledes hva vi putter i kroppene våre for å bedre både klima og dyrs helse? Er dere rasende fordi noen sier at dagens bruk og kast-samfunn over hodet ikke er bærekraftig i lengden?
Hva ønsker dere egentlig å oppnå med dette “folkeopprøret”? Hva er målet? La bilen stå og bakke om natta bare fordi ingen skal komme å fortelle deg at det er skadelig for miljøet med forbrenningsmotorer? Spise rødt kjøtt sju dager i uken, selv om du vet fisk gjør godt for kroppen, bare fordi du protesterer mot noen fanatikere i MDG? Bestille deg enda en ekstra flytur bare fordi du nekter å la klimaendringene gå ut over ditt hverdagsliv?
Jeg stiller disse spørsmålene fordi jeg oppriktig lurer på hva dere egentlig vil oppnå. Skal vi bare peise på som før og håpe på det beste? Hva hvis dere tar feil. Hva gjør vi da?
VG ringte meg for et par uker siden og lurte på om jeg kunne skrive en kronikk om mulighetene som yrkesfag kan gi. Jeg takket umiddelbart ja. Både fordi det er stor stas at VG vil ha mine tanker, men først og fremt fordi jeg brenner for dette faget som ble min redning. Ikke alle kan bli akademikere og hvorfor skal de når man heller kan bli håndverker? Det er jo MYE kulere!
Vi har blitt en gjeng med egosentriske banditter hele gjengen! Vi skal “selvrealisere” oss, koste hva det koste vil. Skal du leve et godt liv må du “ta vare på deg selv”. Du er ingenting hvis du ikke “lever ut dine drømmer”. Det er ekstremt viktig å “sette helsa først”, hva nå det enn måtte bety. Du må “tenke på deg selv” og glem for guds skyld ikke å “nyte maks”. Herregud, du har glemt å “gripe dagen”,selv om “du fortjener det”! Heldigvis har du ikke glemt at “du har krav på det”.
Jeg vet ikke når alt dette fokuset på oss selv skjedde, men jeg tror ikke det er sunt. Av og til må egne behov vike for andres uten at det er noen krise. Da ungene var små for eksempel kunne det ikke falle meg inn å reise på ferie uten dem. At jeg skulle dra ut i verden og oppleve, eller selvrealisere meg, mens de var hjemme på skolen. Vise bilder eller ringe og fortelle alt det “spennende” jeg gjorde. Hvor egoistisk er ikke det egentlig? Det er ikke meningen å tråkke på tær altså, men jeg forstår rett og slett ikke hvordan man kan reise på ferie uten ungene sine. Og hvorfor.
Du er sliten og trenger noen dager fri fra jobb for å slappe av. Du skriver egenmelding. Full lønn. Det er deilig og du får sovet litt og selvrealisert deg litt mer enn vanlig . Det du ikke tenker på er at i ditt fravær må andre jobbe dobbelt for å få hjulene til å gå rundt på arbeidsplassen. Stresse litt ekstra for at du “setter helsen først”. Ikke så nøye med andres helse bare din blir ivaretatt. Du fortjener det kanskje, men det gjør de andre også. “Skal jeg ha dårlig samvittighet for at jeg er syk?” Ja, det syns jeg faktisk. Hvis din sykdom går ut over andre tror jeg ikke det er usunt at man tenker over det. Alt henger sammen med alt.
Samrealisering. Smak på det ordet. Høres ikke det mye bedre ut enn det mer egoistiske selvrealisering? Jeg syns det. Handler om å gi og ta. Av og til må man ofre noe for at de rundt deg skal få det litt bedre. Er det en så høy pris å betale? Nei, du kan ikke feste hver helg lenger hvis du får barn, kanskje nesten aldri, men er det egentlig et så stort offer? Barnet ditt trenger deg hjemme, ikke flaksende rundt. Kjedelig? Javel, men for hvem? Og hvorfor?
Vi har blitt en gjeng egosentriske banditter hele gjengen! Alt skal gå vår vei, hele tiden. Får vi det “vi har krav på” ønsker vi oss bare mer. Vi blir aldri mette. Aldri fornøyde. Velferdsstaten som skulle være et sikkerhetsnett hvis vi snublet og falt har blitt til en selvfølge vi ikke kan få nok av. Vi blir rasende hvis bestemor står på venteliste til hjemmehjelp i stedet for å stikke innom å vaske litt selv. Hjelpe til. Vi har jo ikke tid. Vi skal selvrealisere oss. Har nok med vårt. Vi må jo “nyte maks”.
Slapp av, jeg er en egosentrisk banditt jeg også. Jeg ønsker også det beste for meg og mitt, hele tiden, men jeg liker ikke utviklingen. Blir skremt av tanken over at vi egentlig har det så godt at ingenting egentlig er godt nok lenger. Vi tjener for dårlig, jobber for mye, har for lite fri. Egentlig burde vi hatt full lønn for å kunne selvrealisere oss. Det er jo tross alt blitt en fulltidsstilling bare det.
Vi kan ikke ta være på alle, men vi kan ta vare på våre. De som er rundt oss. De som betaler prisen for våre valg. Hvor mye skal vi egentlig ta vare på oss selv hvis det går ut over andre? Jeg sitter ikke inne med svaret, men jeg er ganske sikker på at det ikke er skadelig å stille selg selv spørsmålet fra tid til annen.
Jeg er så trøtt for tiden, så gikk og la meg kjempetidlig i går. Kjærest forsto at det neppe, i alle fall ikke uten et voldsomt forarbeid, ble noe på henne, så hun ble sittende oppe noen timer til. Hun er forresten blitt litt bedre, men hun er på andre uken nå uten at det har gitt seg, så det var kraftige saker. Lungene er fortsatt infiserte, men nå klarer hun i alle fall å prate og snart går det vel i ett igjen, så greit å bare nyte de siste dagene med ro og fred.
Visste faktisk ikke at hun kunne tegne, men dette lille kunstverket lå på pcen min da jeg sto opp i morges. Jeg registrerer at hun har tegnet seg selv søt og yndig mens jeg ser spik spenna gærn ut med stritt hår, intense øyne og et sleskt smil. Kniven i hånden gjør ikke saken veldig mye bedre. Nå forstår jeg bedre hvorfor hun alltid sover med telefonen i hånden og nødetatene på hurtigtast.
Neida, var en veldig koselig tegning. Jeg er jo vant til å få små lapper om morgenen som eneste hensikt er å gi meg en god start på dagen. Som utelukkende er skrevet for å glede. Jeg vet det er tusen ting med meg som hun irriterer seg over, mange av dem med rette, men likevel setter hun seg ned å tegner oss med et hjerte i midten. Det er kanskje ikke stor kunst, men det er stor kjærlighet.
I dag er en god dag til å lange en fin dag!
Veldig enkle ord, på grensen til intetsigende jalla, men likevel stor visdom. Hver eneste dag har vi alle mulighet til å prøve å lage en god dag for oss selv og andre. I stedet for å lete etter feil og mangler, for den som leter han finner, så kan man heller prøve å lete etter de gode sidene. De finnes nemlig de også hvis man bare vil se dem.
Klart det finnes dårlige dager, men du trenger i alle fall ikke ødelegge andres bare fordi du selv er sur, bitter og tverr. Har du ikke noe pent å si så la det heller være. Gjelder naturligvis ikke i alle situasjoner. Politibetjenten for eksempel må jo selvfølgelig bryte inn og kanskje til og med bruke utestemme til han kriminelle som holder på å rane den gamle damen. Han kan jo ikke bare stå der og smile fåret i frykt for å ødelegge dagen til skurken, men du forstår sikkert hva jeg mener.
I kveld kommer Datter! Det gleder jeg meg veldig til, selv om det ikke blir en veldig spennende helg, Jeg har deadline på det bokmanuset på mandag, så må jobbe med det, men bare at hun er her fyller huset med en energi som gjør meg godt. Skal støvsuge før hun kommer. Det er egentlig hennes jobb, men hun hater det intenst, så det er vel kanskje den største gleden jeg kan gi henne. Jada, unger må lære seg å ta ansvar, men de må også lære seg å glede andre. At kanskje ikke lykken finnes i selvrealisering likevel, men heller i samrealisering. Det tror nemlig jeg på.
Nå er det jobb 🙂 Ha en vakker dag og en strålende helg!
Og gratulerer med dagen til verdens beste Kong Harald!
Livet er brutalt. Nærmest daglig skjer det hendelser som man på en eller annen måte må kjempe seg ut av. Det tærer på kreftene og hvis man ikke er positivt innstilt, bagatelliserer, fortrenger eller kjemien i hodet er slik den skal, så kan det på et eller annet tidspunkt bli for mye for et menneske. Da går man rett i bakken med et brak.
Jeg ante fred og ingen fare. Var trøtt, men det er jeg alltid, så fokuserte ikke noe spesielt over det. Gikk inn på badet. Øynene var hovne, så tok ikke på meg linsene. Da er verden uklar, men deilig ufokusert. Tok tannbørsten og satte i gang med poleringen av bilselgergliset. Nå skal jeg fortelle noe litt privat, så hopp gjerne over det siste avsnittet hvis du ikke vil lese, men når jeg pusser på morgenen liker jeg å være effektiv. Jeg både pusser og tisser samtidig. Det går helt fint hvis man er litt fokusert. Pusser med den ene hånden og sikter med den andre. Sparer i alle fall to minutter av livet hver eneste morgen. På ti år har jeg faktisk tjent inn ca 5 døgn jeg kan bruke til andre ting enn pussing og tissing. Irrelevant for historien jeg skal fortelle, men et litt artig apropos.
Kommer tilbake fra do og inn på badet igjen. Ja, det er to forskjellige rom og ja, jeg vasket hendene. Da ser jeg det. Herregud, tannbørsten jeg har hatt dypt inne i munnen min i flere minutter er rosa og ikke grønn! Jeg har rett og slett pusset med Kjærest sin tannbørste. Min største frykt og noe jeg har vært redd for hver eneste morgen i halvannet år har skjedd. Jeg kaster tannbørsten fra meg og skriker til. Kjenner at tårene presser på og det velter seg i magen. Jeg dunker hodet i badedøren i ren fortvilelse. Hvordan kunne dette egentlig skje?
Kjærest kommer løpende ut av soverommet og inn på badet. Prøver å riste liv i meg der jeg ligger i fosterstilling på badegulvet, kliss naken og skjelver. “Herregud, hva er det som har skjedd?” spør hun. Jeg får til slutt forklart situasjonen, at jeg ved en feil hadde brukt hennes tannbørste og at det var skikkelig ekkelt.
Hun begynner å le, akkurat som det var noe å le av, og sier beroligende: “Det gjør vel ingenting, vi har vel vært verre steder. Dessuten har jeg mange ganger tatt feil jeg også og brukt din tannbørste. Ikke verdens undergang. ”
Lite visste jeg vel i fjor, da jeg skrev mitt første blogginnlegg, at det faktisk fantes en annen voksen blogger som skrev, om ikke like bra, så i alle fall nesten like bra som meg. Til alt overmål viste det seg at hun i tillegg var morsom. På kvinners vis naturligvis. Humoren til kvinner når naturligvis ikke opp til oss menn, det er jo kjent, men likevel har jeg mang en gang humret godt i skjegget jeg aldri kan få grunnet ujevn og dårlig skjeggvekst, men lå nå det ligge. Heldigvis har jeg en stor og god mage som kan kan riste når jeg ler.
Dette er Konatil et ekte Pappahjerte, fra et ekte liv. Hun skriver om livet mellom måltidene sett fra en helt vanlig kvinnes perspektiv. Hvis det er noen som fortjener å sparke meg ned fra bloggtronen i morgen, så er det henne. Håper faktisk hun tar førsteplassen også, for av grunner jeg ikke kan snakke om akkurat nå kommer jeg ikke til å være der særlig mye lenger. Derfor håper jeg min arvtaker fortsetter med sine artige, underfundige blogginnlegg fra livet til en småbarnsmor med gammaglimt i øyeeplet.
Jada, hun kan ha dårlige innlegg hun også, men slik er det å være kvinne. Ikke alt er bra, men det blir bra til sammen. Til tross for alle feil å mangler anbefaler jeg dere alle til å lese Konatil hver dag. Blogg.no trenger voksne folk som ikke skriver dritt om andre hver eneste dag og som ikke gjør seg større ved å tråkke på andre, men som heller fokuserer på egne feil, mangler og svakheter. Det er jo det som er artig.
Norges beste blogg er det ikke jeg som har. Den har Konatil!
Nei men herregud da, Kjærest, jeg elsker henne jo ikke på ordentlig! Dette var jo bare ment som en framsnakk av en fantastisk blogger som viser livet på godt og vondt, akkurat slik som jeg gjør. Du liker da meg vel? Ikke??? Det kan du da ikke mene? Hva har jeg gjort galt? Kokte jo suppe til deg i flere dager da du var syk. Slutt, ikke si du skal ringe faren din og spørre om du kan bo der. Dette er jo bare blogg for faen! Ok, sletter hele greia. Hater egentlig Konatil og leser henne nesten aldri. Kommer i alle fall til å aldri, aldri ALDRI lese henne igjen! Ja, det lover jeg. Det er jo deg jeg elsker. Drar du likevel? Den horegenseren var jo bare tull, herregud! Dessuten er du mye flinkere til å strikke enn henne! Det vet jo alle. Hun strikker ikke jevnt en gang. Ok, hun gjør det, men du strikker mye, mye jevnere. Dessuten har du laget et eget mønster til de Liverpoolsokkene. Skal vi kanskje lage en reklame her på bloggen så du kan få solgt masse? Se der ja, nå smiler du! Riktignok litt griskt, men smil er smil. Kom og legg deg i armkorken så kan vi lese litt blogg. Liker du Konatil? Det var en spøk! Vi ser skrekkfilm. Det passer bedre til stemningen!
Det er straks vinterferie og mange har både tid og penger til å reise bort enda en gang til et sted som skal fylle livet med mening og innhold. Selv om det bare er i underkant av to måneder siden de kom hjem fra Thailand på nyttårsferie og bare er noen uker til neste innholdsrike ferie, nemlig den hellige påskeferien. På sosiale medier virker det som om folk knapt nok er hjemme straks det blir en langhelg, og i alle fall ikke har tid til å jobbe. Slik er det naturligvis ikke. Folk reiser ikke hele tiden. Det bare virker slik.
Personlig har jeg ikke reist noe sted i vinterferien de siste atten årene. Ikke har jeg hatt vinterferie heller. Butikken stenges jo ikke, og hvis jeg har gitt noen ferie har jeg i alle fall ikke prioritert meg selv, men heller ansatte. Klart dette har gitt meg litt dårlig samvittighet i forhold til ungene mine som aldri har reist bort i denne litt rare ferieuken midt mellom jul og påske, men på den annen side tror jeg ikke det har gjort noe heller. Tror ikke unger, eller voksne for den saks skyld, har godt av en endeløs rekke med ferieopplevelser som man til slutt ikke klarer å skille fra hverandre. Det spørres om hvor mange bukser man egentlig trenger hengende i skapet for å være lykkelig, men ingen spør om hvor mange dyre ferieminner du trenger i løpet av et år.
Folk gjør naturligvis som de vil. For min del kan du bare ta med deg ungene feriere året rundt, men det er ikke sikkert at totalsummen av ferieglede blir noe større enn vi som kanskje bare kommer oss unna et par uker på sommeren. Tror faktisk at vi husker ferien bedre og i alle fall gleder oss mer til den hvis det går litt mer enn to måneder mellom hver tur.
Likevel er det en forventning når ungene kommer tilbake til skolen, det være seg etter en ferie eller en helg, at de på død og liv skal være proppet med opplevelser de kan fortelle om. Skolen legger opp til det. Det skal tegnes og skrives historier om alle opplevelsene. Hvem reiste lengst? Hvem opplevde mest? Det aller, aller flaueste du kan si etter ferien er at du bare har vært hjemme. Man skal ikke være hjemme i ferien. I det minste må man ha vært på “hytta”. Selv om det også er dødskjedelig, det vet alle, men det er i alle fall ikke hjemme.
For min del er det i alle fall delvis selvvalgt. Kunne sikkert tatt meg råd til en vinterferie eller to hvis det ikke hadde vært for butikken, men jeg trives hjemme. Verre er det for alle de som ikke har noe valg. De som faktisk ikke har råd til å reise noe som helst sted, i alle fall ikke fire-fem ganger i året. Da må de i alle fall, for ikke å være “sosiale tapere”, fylle dagene med turer i nærområdet, stå opp i otta og komme seg ut og ned i fjæra, opp på fjell, gå på ski og tenne bål. Og selvfølgelig, ta masse bilder de kan legge ut på Instagram og sende på Snap for å vise at de fyller ferien til ungene med innhold. Selv om de selv må på jobb, for det er ikke alle som har ferie i vinterferien. Faktisk nesten ingen.
Egentlig er det jo helt absurd. Før i tiden kunne man legge seg ned med en bok, hvis det var det man ville fylle tiden med, og ungene aktiviserte seg selv. De kjedet seg inn i mellom, kanskje til og med en hel dag, men det var ingen som så på det som noe katastrofe og kastet seg rundt og bestilte en tur til Levi eller Geilo av den grunn. “Gå ut og lek hvis det er så kjedelig. Det er middag klokka fem. Fiskeboller. Liker det ikke? Da blir det ikke mat før til kvelds.”
Denne vinterferien har jeg ikke unger en gang, så slipper og slite med samvittigheten over at vi ikke reiser noe sted. Datter er hos Moren og jeg vet faktisk ikke hva de skal gjøre, men jeg vet de ikke skal reise bort. Kjenner jeg håper at de skal gjøre noe morsomt. Jeg er jo også preget av dette forventningspresset over at alle livets timer skal fylles med “innhold”, men slår tanken fort fra meg. Kanskje Datter har best av å bare roe helt ned, bli skikkelig frisk og bare kose seg hjemme. La dagene bare gå og ikke ha noe spesielt å fortelle på skolen på mandag. Når læreren spør om hvor hun har vært i vinterferien håper jeg hun med hevet hode kan svare:
“Jeg har bare vært, og det har faktisk vært veldig deilig!”
Man vil jo at alt skal være perfekt på den aller siste dagen. Skape en verdig avslutning på et liv som har betydd så mye for deg. Planleggingen er også en viktig del av sjokket og sorgen. Det vet jeg alt om. Hva gjør du hvis absolutt alt som kan gå galt faktisk gjør nettopp det?
Leste nettopp denne helt utrolige historien på NRK., der det til og med ikke var gravd et hull når de kom til kirkegården. Den er så tragisk at den blir komisk. Først måtte jeg nesten le, gjorde det også, men så ble jeg bare trist. På sønnens vegne. Det burde ikke være mulig. Jeg er så utrolig takknemlig for at vi hadde en gjennomprofesjonell begravelsesbyråagent på dagen som vi selv aldri glemmer. Ikke bare var han profesjonell, men var faktisk også en utrolig støtte i noen ufattelig vanskelige dager. Vi gledet oss faktisk til møtene med han. Han ga oss både ro, verdighet og trygghet når absolutt alt annet var kaos. Kjenner at han fortjener et helt innlegg en dag, men er ikke moden for det riktig ennå.
Jeg vet ikke om det er usmakelig av meg å linke til denne saken, men den traff meg så veldig. Gikk rett tilbake til alle småtingene som gikk galt for oss. Egentlig bare bagateller, som at vi hadde feilberegnet minuttene til sangene som ble spilt, som gjorde at svigerbror, gud velsigne han, spratt opp og satt på en sang som var spilt før de fem lange minuttene vi hadde feilberegnet før kirkeklokkene ringte. Egentlig ubetydelig, men alt betyr så enormt mye på slike dager. Eller at det ble lest opp feil på en av kransene. Jeg var rasende inni meg da det skjedde, men måtte bare presse det vekk. Jeg satt på en stol ved siden av en åpen kiste og hadde egentlig annet å tenke på.
En lang uke er snart over. Skal ikke sutre og klage over den, men heller fokusere på at det snart kommer en ny. Ser på bildet at jeg faktisk har spist både is og peanøtter i løpet av uken. Jeg må ta meg sammen!
Dro tidlig, til søndag å være, ned på jobb. Tror jeg var der i åtte-tiden eller noe. Liker å være der om morgenen før det kommer folk på butikkene. Ikke det at jeg hater folk, men jeg liker dem heller ikke. Neida, men godt med litt alenetid.
Starter alltid søndagen med varebestilling og tar snusen først. Alt er grønt, så sitter alltid ved snusskapet når jeg bestiller. Da har jeg oversikten.
Henter opp litt frysevarer. Det var mye kunder i går så vi rakk ikke gjøre det før stengetid i går. Da gjør jeg det nå. Godt med litt trim.
Heldigvis har vi papp-presse!
Min favoritthobby! Vasking av milkshakemaskin. Tar halvannen time til sammen, litt under hvis jeg er rask. I dag var jeg ikke rask.
Der var alt vasket, smurt og satt sammen igjen. Herregud jeg var nervøs første gang jeg gjorde dette. Nå kan jeg gjøre det omtrent i blinde.
Dagsoppgjør og gjennomgang av ukens kontanter. Dette er faktisk to ukers kontanter siden jeg ikke gjorde det forrige søndag. Det ser mye ut nå man legger det fram slik, men dekker faktisk bare lønn i en og en halv dag. Heldigvis betaler de fleste med kort.
Kjærest er litt bedre i dag, men ikke mye. Hun puster i alle fall. Det positive er at hun ikke snakker særlig.
Da kan jeg se litt på tv uten at hun gnæger og vil se et eller annet trash.
Egentlig er jeg ikke spesielt glad i sport, så gikk heller inn på kjøkkenet og sølte litt puffet ris. Det er alltid like artig.
Vi har ikke vært der på flere dager, men siden Kjærest var blitt litt bedre kom vi oss opp og tente lys. Det var koselig.
Takk gud for søndagsåpne butikker! Sier ikke hva som er i posen, men det er IKKE spesielt helsebringene i alle fall, men ny start i morgen! Nå skal vi kose oss litt. Det må da være lov på en søndag?
