Jeg skal ikke si at jeg var kjempenervøs, men i disse dager er hver eneste krone inn verdt sin egen vekt i gull, så det er bare utrolig deilig at absolutt alle rekene jeg tok inn gikk på under tre timer. Med loff, majones og litt snussalg hadde jeg en omsetning på nesten 40 000 kroner. Av disse er nesten 10 000 ren fortjeneste. Ikke voldsomme summer, men det er i alle fall en liten regning til som kan betales 🙂
Nå sitter jeg her inne på mitt nye kontor, Spisesalen, og skal prøve å skrive litt bok før jeg drar hjem. Tok ut snusen i anledning bildet, men hadde faktisk sett bedre ut hvis jeg hadde latt den være under leppa 😉
Det er fredag og de største varanger-rekene jeg noensinne har sett har ankommet Hoftepluss og dette er en reklame for å fortelle folk i Alta det. Selger jeg ut alt på bildet sitter jeg igjen med ca 10 000 etter at rekene er betalt. I disse tider er det gode penger. Løp og kjøp, men hold avstand i køen hvis ikke får du denne karen i nakken!
Mange vil sikkert påstå, kanskje med rette, at det har jeg vært i mange år, men de siste dagene har det gått opp for meg også. Selv om jeg egentlig ikke har en jobb å gå til og ingenting som haster om morgenen, så våkner jeg likevel mange timer før jeg må og står opp for, i beste fall, å gjøre ting jeg ikke trenger. Ofte gjør jeg ikke noe som helst. Bare drikker kaffe og leser siste nytt om corona. Eller syr en gammel bukse. Er det normalt?
I dag våknet jeg litt over fire. Drakk litt vann og makket fram og tilbake i sengen slik at også Kjærest våknet. Det skulle jeg ikke gjort! Hun ble naturligvis både sur og irritert, det hadde jeg også blitt, og slo albuen med all sin kraft, og hun har voldsomt med krefter til å være så liten, rett inn i nyra mi. Jeg skrek selvfølgelig til og fikk hevnet meg med å bite henne hardt helt ytterst på puppen. Det vet jeg svir skikkelig. Trodde jeg satt henne ut av spill med den manøveren, men hun tok tak i begge ørene mine og rev til samtidig som hun skallet meg rett i nesa. Blodet fosset og jeg anså slaget for tapt og trakk meg ut av både situasjonen og sengen og kreket meg opp i stua..
Så nå sitter jeg her, skadeskutt, og klokka er ikke seks en gang. Ja, jeg skal en liten tur på jobb i dag for å selge varanger-reker, men det er ennå mange timer til. Jeg er fortsatt trøtt, men får ikke sove. Katta har det ene øynet åpent og gløtter bort på meg fra kurven sin. Hadde hun kunnet snakke hadde hun sagt “Dust!”. Hun har nok et poeng og det er trolig godt.
Leser i VG nå at tiltakene mot Corona også demper smitten av vanlig influensa. Hvert år dør det ca 1000 mennesker av influensa i Norge og 650 000 på verdensbasis. 7 i Norge og 10 000 har så langt dødd av corona i hele verden, så vi har ennå et stykke igjen før tallene for vanlig influensa er nådd. Får håpe vi ikke kommer dit, men at både corona og influensa dempes. Når verden først stenger mener jeg.
Ellers ønsker jeg dere en fin dag videre, spesielt dere som er rammet, enten av sykdommen direkte eller konsekvensene av den. Eller av andre sykdommer og konsekvensene av disse, for de finnes jo fortsatt i rikt monn. Det går nok bra til slutt. På en eller annen måte 🙂
I disse dager kan det være greit å lage middag av det man har liggende i kjøleskapet. Har lagd en enkel rett inspirert av den kanskje litt mer berømte pasta carbonara, men har forenklet den litt siden det ofte er fritt for egg på butikkene for tiden 😉
Coronara-saus til to
1 pk kremfløte
1/4 finraspet kinesisk hvitløk
3 ts dijonsennep
1-2 pk strimlet skinke
1 pk finhakket bladpersille
salt og pepper
Kok fløte, sennep og hvitløk til det tykner litt. Tilsett skinke og smak til med salt og pepper. Tilsett persille like før servering.
Kok pasta etter anvisning på pakken. 250 gram holder til to personer. Hell den ferdigkokte pastaen godt av i et dørslag og smelt inn en god klatt med meierismør mens det renner av. Hell pastaen tilbake i kasserollen og rør sausen inn.
Rasp over litt parmesan på toppen av tallerkenen og hvis du er så heldig at det kommer tilfeldige mennesker bort til deg på gaten med trøfler er det også godt å høvle over i tynne skiver som en ekstra piff. Er du ikke av det heldige slaget er Pasta coronara godt uten også altså 🙂
Det er så rart å sitte her nede i den stengte Spisesalen min, som jeg for øvrig pusset opp for fire hundre tusen kroner i fjor, og gå gjennom alt av leverandørgjeld, banklån, resterende lønn, sykepenger, feriepenger og andre løpende utgifter og regne på hvor mange uker jeg kan klare meg uten inntekt før jeg må kaste inn kjøkkenkluten og lukke porten for godt.
Ennå er jeg relativt positiv, men jeg hadde vært dum hvis jeg ikke forberedte meg på at det faktisk kan gå aldeles på stumpen. Vi tåler noen stengte uker, men vi tåler ikke veldig mange. Vi er helt avhengig av at vi kan åpne, og at det faktisk kommer et tilstrekkelig antall kunder, i slutten av april. Senest i begynnelsen av mai.
Det er fryktelig lite folk på senteret nå. De få sjelene som går forbi vinduet her er stort sett eldre mennesker. Ironisk egentlig at de vi stenger Norge ned for, de vi risikerer å gå konkurs for å beskytte mot viruset, faktisk er de som nå vandrer i gatene og risikerer smitte. Kjenner jeg blir litt irritert, men det er sikkert fordi situasjonen er så pass prekær og alvorlig. Klarer fortsatt å se det komiske i det. Her sitter jeg og går konkurs for å beskytte dem, mens de bare går forbi. Egentlig hysterisk morsomt.
Neida, jeg har ikke gitt opp håpet på noen som helst måte, men alvoret i situasjonen begynner å synke inn. Skal selvfølgelig gjøre alt som står i min makt for å forhindre det verste for bedriften, mine ansatte, min familie og meg selv. I morgen har jeg bestilt inn masse varangerreker som jeg skal selge. Blir litt penger i kassen i alle fall. En krone her og en krone der. Resten er varelageret har jeg stort sett solgt unna for å skaffe penger til kreditorer. Skal jeg gå ned skal jeg gjøre det med flagget til topps.
Nei, kan ikke sitte her å henge med hodet! Har et bokprosjekt å sluttføre. Er jo egentlig voldsomt privilegert og i morgen kommer Datter. Alt skal bli bra til slutt. Bra, men kanskje litt annerledes.
Av en eller annen merkelig grunn er jeg i så godt humør for tiden at selv om verden står i fare for å kollapse økonomisk når tid som helst er det faktisk midjemålet mitt som er min største bekymring akkurat nå. Med ulike grep tror jeg at jeg har sikret bedriften ut april hvis det skulle bli stengt helt fram til mai, og det gir meg litt ro på den økonomiske fronten. Skulle vi bli stengt så lenge vil jeg imidlertid “tape” 20-30 000 skritt om dagen. Det er det jeg ca går i løpet av en arbeidsdag og som er den viktigste enkeltfaktoren for at jeg ikke har passert 200 kg for lenge siden.
For å kompensere for dette tapet kan jeg selvfølgelig vandre gatelangs hele dagen, men jeg gjør jo ikke det og da frykter jeg det aller verste: Jeg må faktisk redusere kaloriinntaket. Måtte Gud være med meg! Jeg som er så glad i kalorier. Det er fryktelig synd på meg.
Nei, nok sutring! Klokka er sju og jeg skal straks gjøre noe fornuftig. Skal faktisk bake rundstykker til Kjærest står opp. Fikk sikret meg 8 kg hvetemel i går etter å ha nedkjempet en hel gjeng med damer som var ute i samme ærend. Ja, jeg brukte skitne triks, sprutet Jifspray i øynene på dem for å blende dem, men en hver må sørge for sine i disse tider. Dopapir sørget Kjærest for i forrige uke, men hun måtte både slå og bite for å sikre seg en sekk. Heldigvis har det roet seg litt nå.
Skriver mer ut over dagen. Klikk gjerne innom så jeg kan betale husleia hvis alt skulle gå fullstendig åt skogen, he he. 😉
Hold avstand, vask hendene og følg myndighetenes råd!
Alt er ikke bare negativt med situasjonen vi har havnet i. Noe har også gjort livet for de fleste bedre. Har kjapt listet opp 19 positive følger av covid-19, men det er sikkert mye jeg ikke har tenkt på.
Dette bildet tok jeg første ordinære jobbdag etter at Vakre døde. Bortsett fra at jeg ikke klarer å løfte armen på samme måte lenger føles det likevel naturlig å bruke det samme bildet den første dagen etter at levebrødet mitt, butikken min, er stengt, snart seks år etter at vi åpnet. Det er veldig rart, nærmest surrealistisk. Har ikke tatt det inn over meg ennå.
Jeg er ikke redd. Er ikke en gang nervøs. Etter at han fremmede mannen tok vekk “det onde som var kastet over meg” har jeg hatt en voldsom energi. Etter flere år med egentlig nedadgående psykisk kurve føles det nesten som jeg er i ferd med å finne tilbake til mitt gamle jeg. Mannen med de tusen ideer. Mannen som aldri ga opp. Mannen som egentlig aldri ble sliten. Mannen som fikk det til, til tross for alt. Jeg kommer til å få bruk for den mannen i ukene og månedene, kanskje årene, som står foran oss og priser meg lykkelig for at alt dette ikke skjedde for en måned siden da jeg lå nede. Eller i fjor sommer.
Kjærest sover fortsatt. Klander henne ikke. Klokka er jo ikke en gang sju og Norge og verden er i krig. Da burde man sove så lenge som man kan hvis man har mulighet til det. Ellers skal dagene gå som normalt her hjemme. Selv om skolene er stengt følges vanlig undervisning og vi kjører vanlige skoletimer. 45 før friminutt. Tror det er viktig at man ikke faller ut av rytmen, men kjenner jeg ikke er voldsomt lei meg for at jeg slipper å stå opp så tidlig. At man kan være våken en ekstra time på kvelden uten at det går ut over morgendagen.
Tror til og med at det kommer noe positivt ut av alt dette. Klarer vi å utrydde corona klarer vi mest sannsynlig også å utrydde disse evinnelige magevirusene nå som folk endelig har begynt å vaske hendene etter at de har vært på do. Det er er jo veldig positivt! Et par år uten omgangssyke takker ikke jeg nei til i alle fall.
Nei, folkens, dette kommer til å gå bare godt! Hold avstand, vask hendene og hold deg mest mulig hjemme noen uker, så går dette over av seg selv. Så får jeg håpe at myndighetene, naboer og venner holder et ekstra godt øye til de ungene som akkurat nå gruer seg til å være hjemme med foreldrene 24/7. Ikke fordi det er kjedelig, men fordi de ruser seg. I dag går de varmeste tankene mine til disse barna.
En rar dag. Stengedagen. Ingen i hele verden vet hva som skjer. Selv ikke jeg som normalt både kan og vet det aller meste. Av og til kommer til og med kulinariske guder til kort. Og det føles helt greit. Jeg er så full av energi og kamplyst at jeg ikke er nervøs en gang. Så sikker er jeg på at dette kommer til å gå bra. På en eller annen måte.
Gjengen på bildet, last men standing, de siste tre av tjuetre, er også full av humør. Det er intet mindre enn imponerende! Har vært et kjempehumør denne uken, til tross for alt som skjer. Så kan man selvfølgelig si at dette bare er den andre dagen i uken, men likevel. Kjempefolk som jeg gjør ALT for skal ha en jobb når dette er over!
Vært stille i korridorene på Finnmarks største kjøpesenter i dag
Og på klesbutikkene og bokhandlene
Og fellesarealene
Stille overalt egentlig
Men Kjærest strikker og ser på et eller annet trash på TV. Jeg lar henne holde på. Har en blogg å skrive. Tjener jo tross alt 3 øre per klikk, så klikk i vei folkens! 😉
Nå er det kveld, men jeg er full av energi. Kamplysten er vekket i meg. Dette klarer vi!
(Må bare få summet meg litt først)
Jeg har rett og slett ikke samvittighet til å holde åpent lenger og stenger derfor butikken en dag tidligere enn planlagt, nemlig i dag klokken 18:00. Det er fortsatt en del varer igjen, men det får bare være. Dugnad er dugnad. Jeg tror det er ekstremt viktig nå at vi alle holder oss hjemme et par uker, og kun møter andre mennesker på trygg avstand på matbutikk og apotek. Skal vi få bukt med dette utysket klarer jeg ikke å se noen annen løsning hvis ikke dette skal strekke ut i langdrag. Holder alle som kan seg hjemme vil dette dø ut av seg selv i løpet av to til tre uker og samfunnet kan fortsette tilnærmelsesvis normalt over påske.
I motsatt fall, hvis vi fortsatt farter rundt der folk samles er jeg redd for at dette varer lenger enn de fleste av oss har rygg til å bære. Ja, det kommer til å bli kjedelig, men det er en liten pris å betale hvis vi klarer å stanse dette før det går aldeles over styr.
Jeg ønsker oss alle lykke til med de nærmeste ukene, men jeg er faktisk helt overbevist om at dette kommer til gå godt til slutt. Det kommer til å bli annerledes, men det blir bra. All ære til dere som må stå ute i jobb i helsevesenet, varetransport og andre kritiske stillinger. Dere gjør en helt fantastisk innsats for oss alle, og det blir nok noen hektiske og slitsomme uker for dere. Tror hele Norge tenker på dere i disse tider. Takk!
Vil også sende en tanke til alle de som faktisk er direkte rammet av viruset og de pårørende til de som har, og vil falle fra. Alt godt til dere!
