Hvis du spør hele jordens befolkning, bortsett fra halvannen milliard muslimer, noen jøder og sikkert enkelte andre arme stakkarer, om hvilken “ikke livsviktig” matvare man ikke kunne klart seg uten, så topper bacon bed klar margarin! Alt blir liksom bedre med bacon. Et par sprøstekte skiver topper en hvilken som helst rett, til og med grøt!
Tipper de fleste av mine lesere har et budsjett som vanskeliggjør bacon til alle måltider, det hadde blitt fryktelig dyrt, men fatt mot kulinaster! Kokkejævel skal nemlig, i dette veldig øyeblikk, dele et av sine magiske, kulinariske triks og råd:
TA VARE PÅ BACONFETTET
Når jeg steiker en pakke bacon, som på bildet, så tilsetter jeg gjerne en hel pakke smør/margarin ekstra når jeg steker. Da får jeg, i tillegg til stekt bacon, masse deilig baconfett som jeg tar vare og bruker til:
Stekefett. Bruk det ekstra baconfettet som stekefett når du pannesteker f.eks, pannekaker, pølser, egg, biff, FISK. Ja, alt egentlig.
Bakefett. Prøv baconfett i hvetebakst. Fantastisk i rundstykker, pizzabunn og hveteboller!
I sauser. Bruk baconfett i stedet for smør i meljevninger. Herregud!
I potetmos!!!!! Bytt ut smøret med baconfett i potetmosen, og selv den mest innbitte slankeren går på en smell. Garantert!
Slik kunne jeg fortsatt. Sikkert godt på brødskiva også, men jeg har aldri klart å spise kaldt fett, så det kan jeg faktisk ikke anbefale, men bare prøv. det er garantert godt der også!
Selv om det kanskje er litt, kremt, venstrevridd, så er Nytt på Nytt er artig program. Hver enste fredag vitses det om mange forskjellige typer mennesker. Fra politikere fra høyre og venstre, kjendiser, kongelige, idrettsutøvere, forfattere og jeg vet ikke hva. Noen av vitsene kan være nokså drøye, men siden panelet, til sammen, sparker i de fleste retninger, så framstår det ikke ondsinnet likevel. Alle får gjennomgå. Om ikke denne uken, så kanskje neste eller uken deretter. Det er rett og slett god satire. Tipper ingen av de som vitses om på Nytt på Nytt blir fornærmet. I alle fall ikke veldig lenge. Jeg hadde i alle fall sett på det som en ære.
Tenk deg så at vitsene gradvis sluttet å handle om mange forskjellige personer, og at de til slutt endt opp å vitse om akkurat den samme personen. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år.
Gjør så tankeeksperimentet at NRK fant ut at siden Nytt på Nytt har så gode seertall på fredager, så begynte de lage programmer hver eneste dag. Enkelte dager ble de til og med så ivrige at de lagde ikke bare ett eller to, men også tre programmer. Fortsatt med vitser om denne ene personens gjøren og laden, og etter programmet satte programlederne seg ned, hver eneste dag, sju dager i uka, i kommentarfeltet og fortsatte harseleringen.
Diagnoser, eller antydninger om diagnoser, ble satt. Alt han sa, skrev eller gjorde ble mistenkeliggjort eller latterliggjort. Kommentarfeltet ble et samlingsted der man kunne spytte ut nesten hva som helst om denne ene personen. Til og med vitsing/satire om hvor lite underlivet hans var fikk stå i over et døgn før det ble slettet. Folk koste seg. Fråden rant.
Etter at Nytt på Nytt endret stil og begynte å lage satire om bare èn person, ble det stadig mer populært. Mange simpelthen bare elsket å høre om hvor håpløs denne personen var. Av og til prøvde å lage program om noe annet, men det var ikke like populært og fikk faktisk nesten ikke seere i det hele tatt. Da visste de råd, nemlig å lage et enda et nytt saftig innlegg om den ene personen, og mobben, unnskyld, seerne var frådende tilbake.
Gjentatte ganger prøvde denne personen å si i fra at dette ikke var morsomt lenger. Det var artig i begynnelsen når det ble vitset om andre også, men når det bare handlet om en, flere ganger om dagen, flere måneder i strekk, så var det ikke humor lenger: Han trakk “mobbekortet” og kalte en spade for en spade; det var trakassering og mobbing, ingenting annet.
Nytt på Nytt ble rasende! De skulle ha seg frabedt å bli kalt for mobbere. Alle var de snille mennesker og de kjente ingen som anså dem som ondsinnede. Faktisk så ble de ganske så fornærmet over en slik anklage at de lagde et mesterlig program, for de er jo tross alt veldig dyktige, der de faktisk klarte å framstille personen som følte seg mobbet som den som faktisk mobbet dem. Etter programmet satte de seg ned i kommentarfeltet sitt og fortsatte å fortelle hvor fryktelig dette mennesket var som kalte dem, satirikerne, for mobbere. For en idiot!
Etter det lot han dem bare holde på, men som en flue som trekkes mot kuskiten fortsatte han å se på programmet. Han ble anbefalt å slutte av mennesker nær ham, men han klarte ikke. Som regel gikk det greit, men av og til gikk det fortsatt inn på ham. Spesielt de dagene det var mange programmer, med tilhørende kommentarfelt, om dagen. Det ble mye, men han klarte å la være å kommentere, for han visste jo at det ikke hjalp. Da fikk programmet bare enda flere frådende seere, som vridde og vrengte på alt han sa, og det var det siste han ønsket.
Så skjedde det noe, etter ca et år med daglige programmer. Programlederne begynte å kommentere i hans kommentarfelt. Av og til bare noe minutter før de slettet kommentaren selv, andre ganger ble kommentaren stående. Ingen spesielt ondsinnede, men siden tonen i de daglige programmene som regel var så negativt ladet, så syntes han det var veldig lite hyggelige kommentarer å gå. Han så på det som en mobber som liksom ikke kunne få nok av plaging, derfor fulgte ham med hjem og sto og så inn gjennom vinduene og smilte sleskt mens han gnikket på ruten med isopor. “Jeg er her. Ser deg. Du er ikke trygg fra meg noen steder”
Til slutt veltet det seg i magen hver gang han så navnet “Nytt på Nytt” og skrev det direkte til programlederen som hadde vært inne og kommentert en småsylig, men helt grei kommentar. Da rablet det fullstendig for redaksjonen og det ble laget ekstrasending om denne idioten som nok en gang hadde kalt dem for deres rette navn, gode gammeldagse mobbere, i ordets rette forstand.
Når en mann på 43,5 år sier at det velter seg i magen sin bare han ser navnet ditt, får det deg ikke til å tenke deg om i det hele tatt? Jeg har absolutt ingenting å vinne på å svare deg i det hele tatt. Du sier jeg er dårlig i å ta i mot kritikk, men du selv da, hvordan mener du at du har tatt kritikken fra meg eller andre som har ymtet fram at hundrevis, kanskje tusenvis av kommentarer, fra deg og mobben, kanskje ble litt i meste laget for ett enkelt menneske?
Du vet like godt som meg at du skriver annerledes om meg enn om noen av de andre toppbloggerne. Det er ikke mye “satire” å finne når det fra tid til annen er en annen på topp. Da står det mest om hvor god teksten til den var, og hvor glad du er for at jeg ramla ned. Det finnes også eksempler på det motsatte, men de er ikke enkle å finne.
Og hvorfor skriver du om meg mange ganger flere ganger om dagen? Hadde dette bare vært morgenbloggen din, ditt opprinnelig (selvironiske) konsept, som var genialt, så hadde alt vært annerledes, men når du i tillegg kommer med syrlige karakteristikker av meg i kommentarfeltet, hundrevis hvis vi ganger opp, så forstår jeg at dette ikke lenger er satire, men en besettelse som det er vanskelig for deg å komme ut av, siden det drar så mange lesere for deg, men det er nok nå. For lenge siden.
Ja, jeg syns dette er en stor belastning for meg personlig og jeg tør innrømme det, selv om jeg blir forsøkt latterliggjort når jeg setter halen på grisen. Selv om jeg har mange lesere, så er jeg fortsatt bare en helt vanlig mann. Jeg vet jo at jeg ikke kommer noen vei med dette. Mobben vil samles, noen vil si “på begge sider”, og jeg gir henne med dette innlegget, dessverre, mange tusen ekstra lesere, men likevel, på ett eller annet tidspunkt må en mann stå opp for seg selv og si at dette er faen ikke greit!
Mobbing er aldri greit. Aldri!
Dette er mitt aller siste ord i denne saken.
(Minner om at jeg ikke ønsker stygge personkarakteristikker om andre i mitt kommentarfelt! )
Et underlig og kanskje litt vanskelig spørsmål å svare på for en som er avhengig av en daglig strøm med antidepressive tabletter for å komme seg helskinnet gjennom hverdagen, men jeg skal i alle fall gjøre et ærlig forsøk!
Som dere vet har jeg de siste ukene forsøkt å få en slags kontroll på matinntaket mitt, som har vært alt for stort de siste årene. Bare i fjor la jeg på meg 20 kg, og 10 kg året før.
Ja, jeg mistet en unge i 2019, og det medførte nok både spise- og drikkevaner, som ikke er sunne på verken kort eller lang sikt, men som når det stormer som verst gir bitte små pauser hver eneste dag. Når jeg spiser blir hele verden borte. Ingenting annet enn selve måltidet er viktig. Dessverre spiser jeg veldig fort, så for at disse velsignede pausene med “nirvana” skal vare lenger, så har det bare vært to alternativ, nemlig spise saktere eller mer. Jeg valgte å gå for mer.
I tillegg til min psykiske tilstand, så falt også kroppen fullstendig sammen i fjor. Enkelte dager klarte jeg knapt å gå, langt mindre stå. Jeg stappa i meg uhorvelige mengder med stadig sterkere tabletter, og blandet det ofte med alkohol på kveldene for å forsøke å døyve de umenneskelige smertene. De ble jo ikke borte selvfølgelig, men jeg ble i alle fall trøtt og fikk sove noen timer før jeg våknet igjen, og alt startet på nytt.
Opp i alt dette slutta jeg med nikotin. Jeg, som hadde røkt siden jeg reiste alene med Hurtigruta og hadde stjålet en kartong av mammas sigaretter. Husker ikke om det var Prince mild eller Marlboro, men jeg var 14 år. 20 år og 40 om dagen senere, slutta jeg tvert og gikk over til 40 snus om dagen i stedet. Ikke spesielt helsefremmende det heller, men bedre enn 40 sigaretter. Da Kjærest ble gravid med Lillebror slutta vi begge og gikk over til nikotinfritt.
Det er klart så mange sterke tabletter, måned etter måned etter måned, gjør noe med fordøyelsen, kanskje også forbrenningen. Jeg vet ikke, men jeg ble i alle fall nesten 2 kg tyngre hver eneste måned. 26. desember 2020 veide jeg 130 kg. Det er en veldig tung vekt for en mann på 183,5 cm.
Jeg satte på nødbremsen. Dette kunne ikke fortsette. Jeg innså at hvis jeg ikke tok meg sammen, så kom jeg til å spise- og drikke meg i hjel. Det ville jeg ikke. Lillebror hadde jo akkurat kommet og jeg ønsket jo for alt i verden at jeg skulle kunne følge ham opp og støtte ham fram til han ble en voksen mann. Samtidig ville Kjærest fortsatt, av fullstendig uforståelige grunner, gifte seg med denne, på mange måter, dysfunksjonelle mannen. Jeg unner henne det aller beste, men hun valgte altså meg. Herskerinnens veier er uransakelige.
Jeg tok grep. Kutta ut alt snop, snacks, sukker og søppel. Kutta også ut brød, pasta, ris og potet. Ikke fordi jeg anser det som usunt, (jo, ris og pasta ER usunt!), men fordi jeg alltid overspiser disse matvarene. Jeg tar alltid et par brødskiver for mye, et par rundstykker ekstra på under søndagsfrokosten. En potet eller to til og stamper dem inn i den gode sausen. Det er så lett å spise for mye av denne maten. Derfor holder jeg meg unna. Ikke for alltid, men til jeg har kontroll.
Brød er byttet ut med havreknekkebrød. Aldri mer enn fire. Det tar lengre tid å spise siden det er hardere og skarpere. Jeg liker Wasa sine havreknekkebrød veldig godt, og blir ikke lei av dem. Har prøvd “sukkere” varianter som “Husmann” og “Sport”, men de liker jeg ikke. Dette kommer aldri til å gå hvis jeg skal tvinge i meg mat jeg ikke liker. For en som meg, som legger så mye av livsgleden i måltidene, må maten være god og smake godt. Hvis ikke varer det bare noe uker, og det blir det dårlig livstilsending av.
Det er her denne lettosten (endelig) kommer inn i bildet. Jeg spiser over 1 kg hvitost i uka, så det er klart at helsegevinsten med å bytte fra en ost med 38% fett til en med bare 16% er relativt stor. Omregnet i meierismør blir faktisk forskjellen hele 24 pakker i løpet av et år, med rent fett spart!
Så, hvordan funker det for meg, etter over 3 uker på denne lettosten? Vel, første uka var litt tøff. Ikke rent smaksmessig, for jeg syns faktisk den smaker litt bedre, og i alle fall, mer pikant enn vanlig Norvegia; litt som en lokalprodusert gardsost. Konsistensen er også helt grei. Litt “tørrere” enn vanlig, men slett ikke gummiaktig, som jeg husker fra barndommen da mamma drev og slanket seg, men det var kanskje magerost, og dit går jeg ikke!
Konklusjonen er at jeg fint kan spise denne osten resten av livet, (og “spare” koppen for 24 ekstra pakker med smør i året), uten at det går ut over min livskvalitet på none som helst måte. Jeg kjenner kroppen fortsatt lengter litt etter det ekstra fettet når jeg spiser den, men den har ingenting å klage over. Det er fett nok rundt vomma den kan suge i seg i stedet.
Vet at mange lurer på hvor mye jeg veier denne uka, siden det ikke kom noen oppdatering på mandag om det, men jeg fikk så mange råd om at mandager er den verste dagen å veie seg på, så f.o.m. denne uken er det fredag som er veiedag. Så får vi se da om det utgjør noen forskjell eller ikke.
Egentlig burda man ikke veie seg hver uke, men en gang pr måned, jeg vet, men jeg er nå en gang blogger og da hører liksom ukentlige oppdateringer med, gjør det ikke?
Uansett, ha en lekende lett dag!
Og husk å
KjøpLettost Norvegia med bare 16%fett!
(Sånn, da håper jeg at jeg har fått Finnmarksbøndene tilbake på min side etter at de ble rasende, og da mener jeg virkelig sinte, over at jeg hadde vært frimodig nok å anbefale en ost fra en annen leverandør. (Les innlegget HER) Jeg var korttenkt og visste ikke bedre, men nå er det Norvegia Lett for alle penga! 🙂 )
Som mange av dere kanskje vet, så er jeg ikke bare en sart og lettkrenket blogger, men også en slags bissniss-mann. Det siste tiåret har jeg drevet for meg selv i serveringsbransjen. Ingen gullgruve i disse dager, si, så i fjor startet jeg opp nettbutikken, Kokkejavel.no, der mottoet er: Små skala, stor smak! Altså selge de beste småskalaproduktene, fra de beste produsentene, som jeg har lært meg å kjenne gjennom 18 år i krigen for småskala-produsenter.
Som et ledd i markedsføringen av nettbutikken, så kjørte jeg i forrige uke en god gammeldags “lik og del” på FB, og lovte at jeg skulle trekke vinneren på søndag. Det viste seg å være bare svindel og bedrag! Ingen vinner ble trukket på søndag. Ingen mandag eller tirsdag heller. Fader, jeg hater slike nettsteder som bruker svindel som markedsføringsstrategi. I fare for at jeg blir så opphisset at jeg ringer til politiet og anmelder meg selv, så trekker jeg nå, ikke bare ett, men TO fenalår PLUSS noen pakker med tørkakjøtt av rein. Kan noen snart kontakte den katolske kirke og starte prosessen med å gjøre meg til helgen!
Alle premiene vil naturligvis bli fraktfritt tilsendt. Håper du du legger ut et bilde på sosiale medier når du mottar godsakene. Er jo tross alt et reklamestunt dette, ikke en slags hobby jeg har med å dele ut godsaker i øst og vest 😉
Eller må dere gå inn på NRK, for de har laget en veldig bra sak om at vi må gifte oss på Hennes & Mauritz. Les den HER. Var visstnok et intervju om det på radioen også, men husker faktisk ikke hvor. Kanskje du vet?
Ellers vil jeg ønske de aller, aller fleste av dere en helt fantastisk dag! Vær snill med hverandre i stedet for å på død og liv trampe og tråkke på andre for selv komme seg opp og fram. Det ser sjeldent bra ut og kan dessuten gjøre vondt for den som blir trampet på. Gå heller rundt. Tror det lønner seg i det lange løp.
Det er knapt noen hemmelighet at jeg er et kjempestort tisselurhode, og i morges prøvde jeg virkelig å spille ut denne rollen ved å gi dere, mine høyst aktede og elskede lesere, (vel, i alle fall de fleste av dere), “skylden” for at jeg plutselig hadde havna i “uløkka”, eller 2. plass på blogg.no. Åpenbart en skjebne verre enn døden for en oppblåst pære som meg!
Jeg skjelte dere ut etter noter. Kalte dere for svikere, judaser og jeg vet ikke hva, som ikke hadde klikke dere tilstrekkelig mange nok ganger inn på bloggen slik at jeg måtte buklande på en ydmykende 2. plass. Også jeg, selveste Bloggkongen, eller Solkongen som jeg likte å kalle meg, skulle ikke være mulig en gang! Hvor faen er Hjertehoffet når man trenger det, liksom?
I tillegg, midt opp i all denne utskjellingen, kom jeg i skade av å bruke den simpleste av alle hersketeknikker på min overkvinne, Ida Wulff, nemlig “jentekortet”. Jeg kalte henne for “Ulvejenta” i stedet for “Ulvekvinnen“. Hvordan kunne jeg??? Feit fyr, 43,5, “jenter” sin overkvinne! Fy faen, for en kvalm fyr! Og han har skrevet, (igjen og igjen og igjen), om mobbing? Han er fader ikke noe bedre selv! Boikott, boikott!
Herregud, JA, det var bare en spøk!
God eller dårlig, jeg vet ikke, men det var en spøøøøøk! Jeg lever veldig godt med å ikke til en hver tid ligge helt i toppen, men siden det er så lenge siden sist, flere måneder faktisk, tenkte jeg det hadde vært litt artig å jåsse litt med det. Ikke alle var like enig, men på den annen side, det er det aldri!
Om jeg angrer på noe? Ja, faktisk! Jeg angrer på at jeg kalte Ida Wulff for “Ulvejenta”. Ikke fordi jeg kalte henne det for å tråkke på henne i min egne vei oppover, men fordi jeg oppriktig ikke ønsker å framstå mannssjåvinistisk, fordi det er jeg ikke. Hadde min overmann hett Ivar Woulff, så hadde jeg garantert skrevet “Ulvegutten“, men heller ikke det hadde vært vondt ment.
Ellers da, hvordan har mor det; ungene? Fikk du i det hele tatt med deg det om sausen?
Jeg vet ikke hvor mange måneder jeg omtrent sammenhengende har tronet øverst på denne lista, men vi snakker i alle fall over et år. Da syns jeg faktisk det er jævlig dårlig gjort av dere, helt uten forvarsel, å plutselig dolke meg i ryggen på denne måten. Jeg, som har gitt så mye av meg selv til dere. Delt stort og smått. Gode og onde dager. Tanker, ord og gjerninger. Så går det bare EN dag der det ikke skjer så mye og dere, falske judaser, vender meg bare ryggen og går. Som om forholdet vårt ikke var verdt noen ting!
Og ikke nok med det! Så kommer denne ulvejenta med et GAMMELT INNLEGG og bare tupper den feite rævva mi ned fra bloggtoppen mens dere bare plystret i luften og så en annen vei. For alt jeg vet så er det dere som har valgt henne foran meg, og dermed gjort dette nesevise kuppet mulig. Jeg er både rystet og sjokkert. Ikke over ulvejenta, men av at dere kan være så falske og slue.
Her ser dere meg på maktens tinde med TI ganger flere lesere enn i dag!!! Ok, Lillebror var nok litt delaktig i akkurat det tallet, men normalt pleier det da å være mellom 20 og 50 000 som leser meg. Hva skjedde i går???? Hvor ble dere av??? Hvordan i herrens navn mener dere jeg skal leve med dette med æren i behold??? Dette er jo bare FLAUT!
Dette gidder jeg ikke lenger. Kommer aldri til å blogge igjen!
I dag skal vi ikke snakke om knasende sprø ribbesvor, (den kan du lese om HER ), men om ribbefett. Det renner nemlig fort ut en liter fett av en 3-4 kilos ribbe, og hvis man skal drikke alt dette fettet blir man veldig tjukk, veldig fort, men det er liksom for galt å kaste det også, for det har jo en fantastisk smak.
Ribbefettet holder seg fint et år i fryseboksen, så du trenger ikke bruke alt med en gang. Porsjoner, så har små smaksbomber når du trenger det. Fantastisk å bruke til eksempelvis ovnsbakte poteter, grønnsaker eller stekefett.
Og som basis i smørjevning til brunsausen selvfølgelig!
Fres ribbefett og hvetemel i jerngryte til hasselnøttfarge. Visp inn kraft/vann og kok opp. Det er viktig at andelen fett mot hvetemel er lik slik at ikke sausen skiller seg. Du vet, når det er masse fett på toppen av sausen. Det er ekkelt og smaker bare emment. Dette gjelder ikke bare ribbesaus, men all saus som er laget med smørjevning.
Hvis du ikke har stekekraft eller annen kraft, så bruk vann med noen buljongterninger. Kok sausen 4-5 minutter og smak ev. til med pepper og soyasaus/salt. Salt tilsettes alltid etter at sausen er ferdig kokt. Dette fordi det hjelper lite å smake den perfekt til, for så å koke den 30 minutter til. Du fatter greia?
Tips!
Bruk rikelig med vann, 1-1,5 liter, i bunnen av formen når du steker ribba. (Eller annet kjøtt). Da unngår du at det “koker tørt” og svis seg, samt at stekekrafta ikke blir for salt. Hvis du har tid, så sett den kjølig til dagen etter slik at det er lett å bare plukke vekk fettlaget. Skal det brukes samme dag lar du den stå 15 minutter helt i ro på benken, for så å forsiktig fløte av fettet.
Brunsaus kan forresten fint fryses og kokes forsiktig opp under omrøring igjen en dag du trenger det. Jeg bare nevner det 🙂
Julesaus
1 liter brun ribbesaus
5 nellikspiker
1 krm tørket ingefær
1/2 kanelstang
1 ss rosiner
Lag ribbesausen etter oppskriften, men kok opp med disse krydderiene og la sausen småputre i fem minutter. Siles før servering.
I går kveld ringte (endelig) NRK og ville lage sak på vårt valg om å gifte oss på Hennes & Mauritz! Vi avtalte å gjøre intervjuet på Teams i dag morges, men det ingen av oss visste på daværende tidspunkt var at Lillebror var drit forbanna over hele saken, så han bestemte seg for å demonstrere gjennom store deler av natten, så der var en alt annet enn morgenfrisk Kokkejævel som stilte til intervju med whiskeystemme, hovne øyne og putesveis. Blir artig å høre hva det blir ut av saken etter hvert.
Etter intervjuet dro jeg på jobb og fikk pakka masse tørka reinhjerter og en del annet snadder. Godt med litt salg igjen i nettbutikken. Januar er en veldig rolig måned, men det det kommer til å ta seg opp nå framover mot påske, og godt er er det, for snart kommer det kjøl- og fryseanlegget, og de tar ikke betalt i fenalår og tørkakjøtt av rein, for å si det slik 😉
Ellers er jeg i litt labert humør i dag. Opplevde en veldig stor skuffelse i går. Du vet en slik som kan få følger for deg mange år framover i tid. Det er ikke noe morsomt, men jeg lærer meg vel å leve med det også. Må jo det. Bite tenna sammen, krumme nakken, reise meg og fortsette. Framover.
Herfra og ut dagen skal jeg jobbe med boka. Ønsker dere alt godt inn i mandagskvelden!
(Ja, hvis du så for deg at jeg skulle brette ut, i både tekst og bilder, en heftig stund på kontoret, så har du all mulig grunn til å føle deg lurt. Sorry, prøv Pornhub)
