Jeg har seriøst ikke spist, eller drukket, noe som helt med tilsatt sukker siden 26. desember i fjor, men i går gikk jeg på en skikkelig karamell. Jeg visse vi hadde et beger med vaniljeis i fryseren, gikk så og hentet det og spiste opp rubbel og bit. Hadde litt halvtint skogsbær på toppen. Hadde faen ikke tid til å vente på at bærene skulle tine engang før jeg trøkka det i meg. I runde nummer to blandet jeg til og med inn en pakke med rosiner og bringebærsyltetøy bare for å gjøre tragedien enda verre.
Det er rart hva et par hundre gram med raffinert sukker kan gjøre med et humør, i alle fall akkurat de minuttene du injiserer det i årene dine. Det er så galt, inntil kunst, men det føles både godt, trygt og riktig.
Hvorfor jeg sprakk? Vel, det er deler av mitt liv som jeg, av hensyn til andre, ikke kan fortelle om, men delen er en veldig stor belasting. Så pass kan jeg si, og i går kom en ny topp som var såpass bratt at hjernen min overtalte meg, (det gikk fort) at alt kom til å bli bra, bare den fikk i seg burleske mengder med sukker.
Det skumleste med en sprekk er ikke selve sprekken, men at det kan føre til at man gir opp hele livsstilsendringen og heller, intensivt og motivert, prøver seg på to frådende uker på “vaffel og is-dietten”.
Jeg skal ikke gå i den fella. Jeg vet at livet ikke er over etter et par liter med is, men det kan fort bli det hvis jeg ikke lar det bli med de literne, så i dag er det tilbake på striskjorta og havreknekkebrød, he he.
Nei, nå skal jeg på jobb! Ingen bok i dag, for hver tirsdag er jeg på Hoftepluss for å ta i mot varer og holde en viss kontroll. Blir bra å treffe folk igjen. Resten av uka sitter jeg jo mutters alene åte timer om dagen på kontoret og skriver oppskrifter. Blir jo helt tusseladd til slutt. Mest sannsynlig har jeg vært det lenge.
God tirsdag!
(Hvordan det går med Lillebror? Tusen takk for alle lykkeønskninger! Han er ikke frisk, men bedre. Surkler ikke i lungene, bare i stemmen, så dette er ikke noe alvorlig. Dette er ikke noe alvorlig!)
Det er hjerteskjærende å høre på; hes, raspende babygråt. “Pappa, jeg har så vondt overalt. I stedet for bare stå der, kan du ikke gjøre noe for å hjelpe meg, vær så snill?”
Man jeg kan jo ikke det. Totalt maktesløs er det eneste jeg egentlig kan gjøre er å trøste så godt jeg kan, og bare vente til kroppen har bekjempet det selv. Hvis den lille kroppen klarer det da. Hva hvis dette ikke er bare en vanlig forkjølelse, eller enda verre, hva hvis kroppen hans ikke tåler den første forkjølelsen?
Jeg vet jeg høres ut som en førstegangsfødende nå, men på mange måter er jeg jo nesten det også. Det er veldig mange år siden jeg hadde en unge som faktisk overlevde, og selv om jeg kjemper mitt livs kamp mot panikken, så kjenner jeg det godt i magen hver eneste gang han nyser. Når han da i tillegg får slik influensagråt, så merkes det ekstra godt i pappahjertet. Ha ingen problem med å innrømme akkurat det.
Skal ringe helsesykepleier i dag. Avventer litt med lege. Selv jeg hører jo at han ikke er dødssyk, men på den annen side, hvordan høres det ut da? Som regel kommer den ikke med lydeffekter. Kanskje jeg bare ringer legen likevel, sånn for sikkerhets skyld? Ikke for det, jeg vet jo hva de spør om: “Har han feber? Tar han til seg næring? Virker allmenntilstanden god? Tisser og bæsjer han? Ok, da må vi nesten avvente og se. Gi han en skje Paracet og ta kontakt hvis tilstanden blir verre”.
Tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjen i maktesløsheten, og den bitende redselen, når ungene deres blir syke. Jeg vet jo at dette, (forhåpentligvis!), kommer til å skje mange ganger, men at det egentlig ikke blir noe lettere for hver gang. Klart, etter hvert så sitter man jo ikke å planlegger begravelses-salmer hver gang ungen hoster, men å se dem ligge der, tapper, svett og forsiktig smilende, med krøllete, fuktig hår, det venner du deg aldri til. I alle fall ikke jeg.
For noen uker siden ringte det en journalist fra KK og lurte på om hun kunne få lage et oppfølgingsintervju på det de gjorde i fjor. Jeg sa det var greit hvis det kunne handle om livet, ikke døden, for forrige gang var naturligvis intervjuet veldig preget av Lille Vakres bortgang.
I dag ble artikkelen publisert på KK og jeg syns Silje Helgesen, journalisten bak begge intervjuene, har skrevet en veldig fin tekst om livet. Livet etterpå.
Til tross for nesten alt, eller kanskje nettopp derfor, er jeg svært bevist at jeg er en veldig heldig mann. Livet etterpå er ikke bare greit, men jeg ville likevel ikke byttet det ut med noe likevel. Da hadde jeg ikke kunnet holde Lillebror i armene mine. Han er verdt alt. Absolutt alt.
Jeg vet at de siste ukene har vært svært vanskelig for hundretusenvis, kanskje millioner, av mennesker over hele landet. Helt siden jeg for noen uker siden slapp gigantnyheten om at det kommer en ny Kokkejvævel-bok til høsten, men uten å fortelle noe som helst om hvilken type bok det ville være, så har folk revet av seg håret, så bare blodige tuster gjensto på skallen. Noen har blitt helt besatte og hele familier har gått i oppløsning i ren desperasjon og uvisshet. Man skal ikke snakke så høyt om det, men jeg vet også at selvmordsraten har gått noe opp, og man trenger ikke være professor i psykologi for å legge sammen to og to.
I resept for alle disse familiene som sliter, som står på randen av å rakne fullstendig, så velger jeg nå, egentlig to måneder før jeg hadde planlagt det, å røpe hvilken type bok du kommer til både deg selv og absolutt alle andre du kjenner til høsten.
Jeg skriver på en STOR kokebok i “Kokkejævelstil”!
Jeg skriver boken som ikke finnes, men som jeg alltid selv har ønsket meg. Enda vil jeg ikke røpe detaljer, men hvis jeg lykkes med dette prosjektet, altså får til, (for det er absurd mye og vanskelig arbeid!), så tror jeg vi kan si at det til høsten blir gitt ut en bok i lille Norge som verden aldri tidligere har sett maken til.
Store ord ja visst , men hei, jeg er the Kokkejævel!
Vi smattes!
Mens du venter kan du kjøpe den “gamle” boka mi HER. Også den inneholder faktisk 30 av mine aller beste oppskrifter!
Jeg ELSKER fiskekaker! Ja da, dine er sikkert best, men de er fader ikke ille de jeg kjøpte i dag heller! Gidder ikke merke med reklame, men de inneholdt IKKE hvitlaks, som nesten alle produsenter har begynt å ødelegge fiskekakene sine med fordi såkalt hvitlaks er billigere enn fisk som smaker godt. Det handler litt om pris, det gjør det. Hvis du har råd, gå opp 30 kr pr kg. Det lønner seg!
Dere som leser meg fast har for lengst avslørt at jeg er sponset med millionbeløp av Norske svinebønders landsforening, og anbefaler derfor bacon til alt jeg lager, også fiskekaker.
Ellers har jeg 1 ts gult karripulver pr 100 gram smør (Karri er et blandingskydder, akkurat som “grillkrydder, og kan smake veldig forskjellig fra produsent. Hver gang, (lenge siden nå), jeg er i varme land, så pleier jeg alltid å ta med meg noen poser fra det lokale markedet. “Innvandrerbutikker”, (er det rasistisk å si), bruker også å ha masse spennende karri. Ja, karri kjøpt på kjedebutikk er også helt greit.
Rotgrønnsaker og purreløk har blitt strimlet og fått et kjapt oppkok i lettsaltet vann.
Etter at du har tatt et fint bilde så bare lasser du på med noen ekstra fiskekaker, mer fett og grønnsaker, og forteller det ikke til NOEN!
Tenkte jeg, i god gammeldags kapitalistisk ånd, skulle prøve melke Samefolket dag, (lihkku beivviin forresten!), for alt det det er verdt, og bruke dagen til å til å selge så mye jeg kan av samisk tradisjonskost som jeg klarer i nettbutikken min, Kokkejævel.no. Høres ikke det ut som en god plan?
Det aller mest nærliggende da er vel å selge TØRKAKJØTT AV REIN til en svært gunstig pris. Du sparer faktisk hele 300 kroner pr kg! Kom fan ikkje hit å kaill mæg jærrig!
Den samiske kulturen er langt mer enn den innlandsamiske, men også den kystsamiske kulturen. Derfor kjører jeg søren klype meg også tilbud på TØRRFISK. Fy fader, for en raus mann!
Tilbudet gjelder KUN til 23:59 i kveld, 6.februar, eller så langt beholdningen rekker!
Klikk HER for gode tilbud på tørkakjøtt og tørrfisk.
Hun skreik i angst, smerte og panikk, men det var ingen som hørte henne. Skrikene kom ikke ut. Munnen var paralysert. Kroppen helt slapp. Kniven fortsatte. Snittet seg målrettet gjennom hud, fett, sener og kjøtt. Hender som roter inne i magen, finner ungen som skal ut. Barndommen var plutselig i gang.
Jeg har ikke så mange minner. Dette første øyeblikket fra 2. september 1977 på Stokmarknes sykehus, et lite tettsted i Vesterålen, er det selvfølgelig bare min mor som husker, men jeg har hørt historien så mange ganger at det kanskje har blitt mitt aller sterkeste barndomsminne likevel.
Keisersnitt uten tilstrekkelig med bedøvelse. Du ser, hører og føler alt som skjer, men ingen vet det, for du klarer ikke lee på en eneste muskel. Ikke en gang et øyelokk. Bare nervesystemet fungerer. Smertene må ha vært grusomme. Panikken total.
For meg har denne ubarmhjertige fødselen blitt et slags symbol på en barndom som nesten ikke var til å holde ut. En barndom som jeg var så desperat etter å komme meg ut fra, riste av meg, at jeg ble far allerede nitten år gammel.
Blir man far kan man ikke kalle seg et barn lenger. Da er man voksen og barndommen forvandles til en historie, en slags myte. Bortsett fra et og annet bilde finnes det faktisk ikke et eneste bevis for at den fant sted i det hele tatt. Spiller heller ingen rolle. Det eneste som betyr noe, er å skape en ny barndom. En god en. For dine egne barn.
Du fikk første kapittel i boka mi, “Livet mellom måltidene”, som kom ut i august i fjor. Så langt har den solgt hele 6-7 000 eksemplarer, men jeg vet det fortsatt er mulig å kjøpe den i alle landets bokhandlere, både på nett og i butikk. Hvis du er villig til å betale en hundrelapp ekstra i frakt, så er boka også tilgjengelig, signert av både Kjærest og meg!, i min egen nettbutikk, Kokkejævel.no.
I tillegg til en broket historie om et slags liv, så får du også 30 av mine aller beste oppskrifter. Eller, “får og får”, boka koster 399,- kroner, så noe gave fram meg til dere kan det knapt kalles, ser den, men en mann må jo leve av noe når han ikke lenger gidder å jobbe for føden, ha ha.
Klokka er snart seks og jeg har akkurat kommet hjem fra kontoret, min “nye” jobb. Arbeidsdagene begynner (heldigvis) å bli lengre, og jeg er borte fra huset 8-10 timer hver dag. Det tror jeg er sunt. Selv og jeg har sovet meg gjennom halve januar, så er det ikke bra å gå for lenge og stange i hverandre, uansett hvor høyt man både elsker og akter. Skillet mellom akt og forakt trenger ikke være spesielt stor på de verste dagene. Det tror jeg, håper i alle fall, de fleste kan kjenne seg igjen i?
Huset ja. Var vel så trekke begrepet litt vel langt. Vi bor i en flott, men relativt trang og liten borettslagsleilighet. Bitte lite kjøkken og to små soverom, men en fantastisk utsikt og utrolig fint uteareal. Er jo endeleilighet og nærmeste nabo er et blåbærberg, en komsatopp og havet. Vi bor lite, men det går ennå en stund. Det var dette jeg fikk banklån til etter samlivsbruddet. Jeg var, og er fortsatt, veldig fornøyd med leiligheten. Ble jo ikke akkurat mindre fornøyd heller, etter at Kjærest og Lillebror flyttet inn for henholdsvis 2 år og snart fire måneder siden.
Hvis Lillebror plutselig blir Storebror, så må vi kjøpe hus, men den tid den glede Vet egentlig ikke hva alt dette har med et gulrothjerte å gjøre heller. Jeg har litt lett for å skrive meg bort. Sorry!
Huset, eller leiligheten da, var tom da jeg kom hjem, og er det fortsatt. Eller, jeg er jo her nå, men du forstår hva jeg mener. Huset, nei, bopelen, var tom, men på kjøkkenbenken sto det en tallerken med gulrot formet som et hjerte. Det skal ikke mer til før jeg er solgt.
Vi, begge to egentlig, men hun litt mer enn meg, er flinke til disse små oppmerksomhetene i hverdagen. Hun med lapper, meldinger og slike små tegn som dette, mens jeg er mer “tradisjonell” med stort sett ukentlige blomsterkvaster, kjøpe noe jeg vet hun liker på butikken eller orge på kjøkkenet. Slike ting. Et forhold må smøres. Hvis ikke ryker man uklar og det blir dårlig bett. Det vil ingen!
Selv om jeg ikke er noen superstjerne, bare en helt vanlig mann med alt du kan hoste opp av feil og mangler, (både de mer kjente og feil du knapt nok har hørt om før, he he), så må jeg etter hvert ta inn over meg at jeg, over tid, er Norges største bloggplattform, med, på “normale” dager, mellom 20 og 60 000 daglige lesere. Jeg er, men mine over 1,6 millioner delinger, Norges 4. mest delte skribent og, i konkurranse med de store mediehusene, som VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten, TV2, osv, så er jeg Norges 22. mest leste nettsted.
Alle tror jeg er lykkelig, med fantastisk Kjærest, nyfødt Lillebror, dåp, bryllup, sukkrspinn og lollipop, men sannheten er at jeg akkurat nå er inne i mitt livs kanskje aller største krise. Den er så altoppslukende, energikrevende og hjerteskjærende håpløs at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av den med et slags liv i behold.
Dette har kanskje, eller ikke kanskje, jeg vet at det har gjort meg ekstra følsom og hårsår for negativ omtale. Det verste er at jeg ikke bare har lest og blitt lei meg over det negative som har kommet min vei, men jeg har fader meg oppsøkt det også. Som en absurd form for selvskading har jeg hver eneste dag, flere ganger om dagen, klikket meg inn på nettsteder, langt mindre enn min egen, som jeg visste ikke ville meg godt. Den menneskelige psyken er ikke alltid like rasjonell.
LIKEVEL SPILLER DET FAEN MEG INGEN ROLLE!
Jeg burde være stor nok til å tåle det. Jeg er en godt voksen (snart gift) mann (Herregud, hva har jeg gjort???) på 124,1 kg(Ja, den gikk faen meg ikke ned denne uken heller), 43, 5 år, suksessrik bedriftseier, (Vel, ikke konkurs i alle fall) stor blogger, (jad a, du skrev det i innledningen), bestselgende forfatter, (Nja, godt solgt forfatter er vel mer riktig?), babypappa (Fy fader, su nydelig han er!!!), så egentlig er det litt patetisk at jeg lar så mye gå inn på meg, men det er ikke det verste.
DET VERSTE ER AT JEG BRUKER DEN STORE PLATTFORMEN MIN TIL Å SUTRE OVER DET!
Jeg må snart ta inn over meg at når jeg liksom, og vil tippe de aller fleste vil si fullt ut forståelige grunner, har fått “nok”, det være seg av halvanonyme nettroll, andre bloggere, kommentarfelt, så blir styrkeforholdet likevel helt feil når jeg legger all min store tyngde i å liksom “slå tilbake” Styrkeforholdet mellom meg og nesten hvem som helt blir for stort. Det verken ser eller er pent. Jeg har rett og slett blitt for stor for det!
(Ikke hjelper det heller, men det er en annen sak. Skal i alle fall ikke sutre over det også, he he 😉 )
Jeg har lært veldig mye dette drøye året jeg har blogget. At folk er spik spenna gærne visste jeg fra før etter mange år som “FB-blogger”, men først og fremt har jeg lært mye om meg selv, mine verdier, min grenser, mine styrker, og, (siden jeg har vært, og er, så jævlig langt nede), alle mine mange svakheter.
Jeg skriver 1-3 innlegg om dagen, 7 dager i uka, måned etter måned, så det er klart jeg har trampa i salaten noen ganger. Jeg har på ingen måte gjort det bevisst for å få høye lesertall, men det er slik jeg er. Det er litt av greia. Selv om jeg på ingen som helst slags måte skriver “uten filter”, så er nok mine grenser for hva som er greit å dele mye videre enn mange andres.
Jeg tror veldig på åpenhet, men den har også en svært høy pris. Helt åpenbart for den som kler seg naken, (dere aner ikke), men kanskje viktigst, også for de nærmeste som står rundt. Et av en av mine sønners aller verste barndomsminne var da jeg lagde den bikinivideoen. Jeg syns det var artig, folk flest syns den var artig, man han syns det var helt forferdelig å dra på kino med kompisene og se den feite faren sin vrikke seg over det digre kinolerretet kun iført kokkehatt og leopardbikini. Jeg forsto det ikke da, men jeg gjør det nå. Likevel ville jeg gjort akkurat det igjen, unger er flau over foreldrene uansett hva de gjør, men den videoen lærte meg masse om at alt jeg sier, skriver eller gjør, også slår tilbake på familien min.
Hvert eneste ord jeg skriver og hvert eneste bilde jeg deler går gjennom det jeg kaller for “Skolegårdstesten”. Dvs. kan dette leses opp i skolegården uten at Datter blir plaget? Altså ikke flau, men plaget og mobbet. Vil det gå ut over hennes livskvalitet? Bortsett fra ett unntak, så mener jeg selv at jeg har klart å holde meg på riktig siden av grensen. Altså ikke et innlegg som gjorde at hun ble plaget, men et innlegg som jeg vet hun reagerte negativt på. Det har jeg bedt om unnskyldning for mange ganger og bildet, for det var et bilde, ble etter hvert slettet, men det skulle aldri blitt postet.
Det kan jeg forresten fortelle litt om, for der gikk jeg ikke bare litt over streken, men veldig. Blir faktisk flau over meg selv hver gang jeg tenker på det. Vi var på helgetur til bror min og hans familie, Datter, Kjærest og meg selv. Husker ikke om det var før eller etter Katastrofen, men de på bor på “landet” ,og på turen møtte vi en flokk med lammunger. Fantastisk idyllisk, og jeg ba Datter springe ut slik at jeg kunne ta et bilde (til bloggen). Hun gjorde det og jeg tok noe som jeg syns var et helt fantastisk fint bilde.
Hun var ikke enig. Ville ikke ha det på bloggen. Jeg maste i flere timer, og til slutt orket hun ikke maset mer og ga seg. Jeg postet bloggen om den lykkelige familien på helgetur, fornøyd og glad, med bildet av Datter som hun i utgangspunktet hadde sagt nei til. Det var et soleklart overtramp som jeg angrer fryktelig på. Jeg forstår veldig godt at hun ikke ville ha det bildet på bloggen.
Kjæreste Datter, du som en gang kom med “Lyset”, unnskyld! Det er ikke alltid vi er like enig, men akkurat der hadde du rett. Det var skikkelig råtten gjort av Pappa. Unnskyld igjen. Uendelig glad i deg! Alltid.
De siste dagene har flere skrevet at de savner den “gamle, artige og fandenivoldske Kokkejævel”. Jeg kan dessverre ikke spille glad hvis jeg er trist, være artig hvis jeg er alvorlig eller fandenivoldsk hvis jeg ligger nede. Jeg skriver, som jeg alltid har gjort, i den sinnsstemningen jeg er i. Jeg later ikke som. Det du får er den jeg er, og jeg verken kan eller vil prøve å passe inn i alle forventingene som mange har til meg. Da spises jeg opp og blir borte, og hvor fristende jeg enn kan synes akkurat det høres ut noen ganger, så vil jeg ikke la det skje. Jeg verken kan eller vil bli likt av alle.
Likevel skal jeg heretter forsøke å være
Større, sterkere, klokere.
Jeg er meg. Kokkejævel. Noe annet kan jeg dessverre ikke tilby dere. Beklager!
Tenk at en mann av mitt kaliber; feit, gammel, sur, tverr og lettkrenka, skal få oppleve, helt ut av intet, et slikt velsignet vakkert besøk når jeg er på jobb og later som om jeg gjør noe fornuftig. Det er nesten ikke til å fatte.
Jeg vil ikke nevne noe som er tungt, orker ikke hetsen og latterliggjøringen etterpå akkurat nå, men denne kvinnen vet. Ikke bare det som skrives på bloggen, men også det som aldri kan nevnes, noensinne. Derfor kom de i dag. Jeg visste det ikke. Ja, hun hadde sagt de skulle ut og trille, men hun hadde ikke sagt at de kom på besøk. Herre gid, for en fantastisk overraskelse!
Tenk at et bleieskift kan gi meg så ufattelig gode følelser i magen. Jeg er så glad for disse to menneskene at dere aner ikke! Har faktisk sittet i over 30 minutter nå og bare sett på disse bildene. Det er nært. Det er ekte. Det er hverdag. Det er det som holder meg oppe!
