Heidi opprettet bloggen fittekreft.no for å fortelle om sin reise for å bekjempe den satans fittekreften nok en gang, men hun bare døde før hun egentlig kom i gang. Vil likevel oppfordre alle mine følgere til å klikke seg inn og vise en siste respekt.
I morgen er det begravelse. Jeg har funnet fram min rosa skjorte som jeg skal ha under dressjakka.
En av Altas største personligheter ble drept i forrige uke. Fittekreften spiste henne levende. Mer er det ikke å si om den saken.
Du og jeg har alltid hatt en gjensidig forståelse og respekt for hverandre. Selv om vi begge egentlig var tidvis svært usikre på oss selv, så søkte vi likevel mot offentligheten. Riktignok på hvert vårt vis, men begge med et håp og et ønske om å bli sett, likt og kanskje til og med elsket.
Du klarte det!
Du fargela med bred pensel mange sitt liv, og kirken i morgen kommer til å være fylt til randen av folk som du har bidratt til å gi et rikere og bedre liv. Egentlig syns jeg at du burde blitt gravlagt på Statens bekostning, i alle fall på Altas bekostning, og jeg vet det ikke er tradisjon for det, men det minste Alta kommune kan gjøre når vi mister en av våre aller største fargeklatter, er å flagge på halv stang i morgen på begravelsesdagen.
I våre dager er det ikke bare å møte opp i en begravelse, man må faktisk bli invitert. Konemor var vel selvskreven, men at også jeg skulle få den store æren av å følge deg til torvs ble jeg ikke bare utrolig ydmyk og glad for, men også veldig overrasket over å kjenne på hvor ekstremt ærefullt det skulle føles å bli invitert.
De fineste ordene burde sies mens folk fortsatt er i live og faktisk hører hva som blir sagt, så jeg skal ikke skrive tåredryppende vakkert om deg nå som du er borte. Håper du rakk å i alle fall lukte på krydderet som Konemor smuglet inn til deg.
Det var ikke slik det skulle bli, men det var slik det ble.
Gi guttene mine en klem fra meg hvis du møter dem.
Jeg er en mannevond jævel, men du var en av de få jeg med glede kunne stoppe opp og prate med.
Det har vært en lang reise, et helt liv faktisk, og langt, langt mer arbeid enn jeg på forhånd trodde det ville være. Sluttproduktet har blitt noe helt annet enn jeg opprinnelig så for meg, men er hellig overbevist om at det litt mer “trimmede” sluttproduktet også har blitt veldig mye bedre enn den feite mastodonten av en bok jeg startet med våren 2020. (Ja, umiddelbart etter at 1. bok var sluttført.)
Siden jeg lider av Syndrome deFallos, var min grandiose plan å lage en bok med 365 middagsretter, en for hver eneste av årets dager. Kronologisk, fra 1. januar til 31. desember. Boken skulle bli svaret på et av universets aller største gåter, nemlig “Hva skal vi ha til middag?” Aldri noen sinne mer ville menneskeheten i den vestlige verden være nødt til å rive seg i håret fordi de ikke ante hva de skulle servere seg selv og de sure, tverre, bortskjemte og kresne ungene sine.
Prosjektet var selvfølgelig alt for stort. Med ingresser, bilder og oppskrifter ville den nok blitt en slags kulinarisk bibel, men med sine flere tusen sider ville den blitt fullstendig ubrukelig i praksis. Dessuten, hva hvis du ikke likte middagsforslaget for 7. juni?
Prosjektet ble krympet, først til 300 oppskrifter, siden halvert til 150, for så ende opp med mer praktiske 75 forskjellige middagsretter. Alle sammen inspirert fra den norske kulinariske kulturarven, men lett modernisert der det har væt nødvendig, samt skrevet i et språk som en hver oppegående 16-åring vil forstå.
Jeg har rett og slett skrevet boka som jeg selv ønsket meg da jeg flytta for meg selv og skulle lage meg skikkelige middager. Boka som jeg skulle ønske fantes da jeg som fersk småbarnsfar la min ære i lage skikkelig, god og sunn tradisjonsmat til ungene mine da de vokste opp.
Et slags “starter-kit” for norsk tradisjonsmat skrevet av en kokk som har vært i en kronisk tidsklemme i snart tre tiår. Faktisk har jeg stort fokus på at de aller fleste rettene bare skal ta 30 minutter å lage. Skikkelig god, sunn og hjemmelaget mat på bare 30 minutter, dag etter dag, uke etter uke? Ja, det er mulig.
Forteller mer når forhåndssalget er i gang. Det er bare dager unna nå. 🙂
Jeg fikk spørsmålet i mitt eget kommentarfelt, og jeg syns faktisk det er et godt spørsmål.
Tror jeg har skrevet såpass mange surkeinnlegg det siste halvannet året til at det er umulig å ikke ha fått med seg at jeg sliter med ryggen. Prolapsene vokser fram som betente kviser mellom ryggvirvlene mine, og jeg er avhengig av sterke tabletter til faste tider for å komme meg gjennom dagen som en slags mann.
Det siste halve året har jeg vært arbeidsufør fra jobben min som aktiv kjøkkensjef, men jeg er privilegert, så i stedet for sykemelding og arbeidsavklaringspenger skapte jeg heller en ny arbeidsplass, nettbutikken Kokkejævel.no, der jeg kunne veksle mellom å stå, sitte, gå og ligge. Alt i mitt eget tempo og ingen andre å ta hensyn til enn meg selv.
Problemet mitt er at jeg bare klarer å stå 15-20 minutter i slengen før jeg må sette meg ned like lenge for å hvile ryggen. Jeg står nå på venteliste for operasjon, og satser på at denne tilstanden derfor er forbigående.
Tilbake til spørsmålet, som egentlig var om jeg burde jobbe i hagen når jeg hadde vondt i ryggen. Svaret er både ja og nei. Enkelte dager jobber jeg ikke i hagen i det hele tatt, andre dager litt og atter andre dager mye. Det kunne selvfølgelig ikke falt meg inn å vært sykemeldt for prolaps, med full lønn fra enten arbeidsgiver eller NAV, for så å dra ut i hagen for å plante hekker og rive og slite i røtter. I min verden ville det vært den reneste svindel.
Hadde jeg derimot vært sykemeldt for at sønnen min døde, noe jeg jo faktisk var et par sommermåneder i 2019, så subbet jeg rundt i hagen med den beste samvittighet.
Sykelønn er et veldig følsomt tema, og folk faller ned i skyttergraven med en gang. Jeg derimot syns det et helt betimelig å både spørre og kontrollere hva både arbeidsgivers og fellesskapet penger går til. Det svindles over en lav sko på absolutt alle andre områder i samfunnet, men hvis sykelønn diskuteres så er det en “sak mellom meg og legen”. Det er jeg faktisk uenig i, så lenge det er andre som betaler for deg.
Det er en svært menneskelig egenskap å berike seg selv, gjerne på andres bekostning. Det handler ofte om å ikke “bli tatt”. Rekk opp en hånd den som ikke hadde ført opp 0,- i inntekt på skattemeldingen hvis det var 100% sikkert at det aldri noensinne kom til å bli oppdaget. Eller den som alltid ville fulgt fartsgrensene i sommer hvis det ble vedtatt at fartskontroller var ulovlige.
Alle systemer der vi får utbetalt penger kontrolleres, bortsett fra sykelønnen. Jeg har derfor absolutt ingen problem med slike spørsmål. Syns ikke det er frekt i det hele tatt, snarere heller betimelig. Klart noen burde spørre hvis man får utbetalt flere hundre tusen i året uten å møte på jobb. Kanskje vi heller burde blir flinkere til å ta permisjon, eller rett og slett gå litt ned i stilling, hvis det er vanskelig å kombinere full jobb med en aktiv fritid? Livet er tross alt mer enn økt kjøpekraft.
Tilbake til spørsmålet. Nei, jeg kan ikke røske opp røtter 4-6 uker etter operasjonen, men inntil jeg legges under kniven har det ingenting å si fra eller til. Ryggen er flink til å sette grenser. Dessuten betaler jeg for det sjøl siden jeg ikke er sykemeldt.
Ha en fin dag i skyttergravene, men kom gjerne opp i hagen. Sola varmer bedre her, og blomstene har begynt ås spire 🙂
Jeg har ikke sagt noe til dere før nå, men de siste 14 dagene har jeg sovet på sofaen. Det er mye styr hjemme for tiden, så i fellesskap har vi funnet ut at dette er den beste løsningen akkurat nå.
Lillebror er over sju måneder og det er visstnok i disse tider unger “finner seg selv”, altså begynner å bli bevisste at de er et eget individ. Dette kan skape en del uro, som mareritt, på nettene. For å få sove igjen etter at jeg våkner på natta liker jeg å høre på “Abels tårn” eller en annen pratekast, men han er så nysgjerrig at han ikke roer seg i det hele tatt av masse stemmer. Da blir sofaen et godt alternativ.
Det fungerer helt greit. Forstår godt rikfolket som hadde separate soverom før i tiden. Familieforøkelse krever jo en viss form for intimitet, men når alt slikt er unnagjort er det unektelig litt deilig å kunne breie seg akkurat slik man vil. Det er det riktignok ikke plass til i sofaen, men hun sover herrens glade netter nede i den nesten splitter nye senga.
Nok om mitt litt triste natteliv! Har satt meg opp i sofaen, drikker kaffe og prøver å våkne såpass at jeg er klar for å kjøre på kontoret og legge aller siste hånd på bokmanuset. Fikk det fra språkvask i går, og jobber meg nå gjennom alle kommentarene og forslagene til endring som kom fra både språkvaskeren og redaktøren. Kom helt fram til fiskekapittelet, altså godt over halvveis i boka, og regner faktisk med at jeg blir ferdig i løpet av dagen hvis jeg jobber intensivt. Har i verste fall også hele morgendagen å jobbe på, men vi har utendørs personalmøte fra 15:00 i morgen, så har egentlig andre ting å tenke på.
Om vi skal på ferie i år? Fra det ene til det andre liksom… Vel, vi har ikke planlagt noe ferie egentlig, men ryktet og at søsteren min med familie, hun som bor på Stord, hadde tenkt seg nordover til Vesterålen. Familien har nemlig et sommerhus der, og vi prater om at også vi skal sette oss i bilen og møte henne der. Forhåpentligvis blir også Datter med. Vi får se. Skal i alle fall ikke reise utenlands. Pengene mine skal brukes innenlands i år. Det norske reiselivet ble berget fra et konkursras av en massiv norgesferie i fjor sommer, og jeg håper folk klarer enda et år innenlands for å hjelpe bedriftene på fote igjen. Jeg skal i alle fall gjøre mitt.
Håper dere alle får en helt fantastisk fin sommerdag!
Ekstremt fint vær, (minst 30 grader på kontoret, (med dør, men uten vindu), men jeg har fått tilbake manuset fra språkvasken og har kun denne helgen på meg å bli helt ferdig før boka skal til designeren på mandag. Vi er langt på overtid, men nå er det slutt på ordentlig. Ingen flere utsettelser vil bli gitt. Søndags kveld er mitt arbeid med denne boka over.
(Da blir det et par dager med “hvile” før jeg kaster meg i gang med neste bokprosjekt, og den skal jeg faktisk ikke skrive alene. Har nemlig fått, hold dere fast, ChristineEmilie med på laget…)
Fikk akkurat nå, men jeg skriver bloggen, en mail fra salgssjefen i Kagge at de har fått en kanonavtale med Ark, og de tar inn masse bøker i butikk, og det er et svært godt tegn på at de har tro på både boka og forfatteren. 😀
Forhåndssalget vil også være i gang i løpet av svært kort tid, selvfølgelig signert, og jeg er så spent på om du kjøper den og om du kjøper flere , for dette er virkelig en bok som mange vil ha bruk for, og som jeg skulle ønske fantes den den gang jeg flytta for meg selv og, ikke minst, da jeg ville lage skikkelige middager til ungene da de var små og livet var travelt.
Jeg er svak for varer som snart går ut på dato. Ikke nødvendigvis fordi jeg simpelthen bare elsker gammel mat, men fordi den stort sett er på halv pris. Penger å spare med andre ord! I alle fall hvis du ikke kjøper masse du aldri i verden ville kjøpt hvis det ikke var på tilbud. Som laks i teriakisaus fra Fjordland. Tre porsjoner, en til mor og to til far.
Fjordland har god mat. Har smakt veldig mange retter derfra, da det er ferskvare og derfor relativt ofte havner i tilbudsdisken på butikken. Litt ekstra salt på og kanskje litt tyttebær, så har jeg ikke noe problem med å få Fjordland servert den dagen jeg blir gammel og grå. Forstår også veldig godt at folk som er alene kjøper seg en porsjon eller to Fjordland i stedet for noe annet ferdigræl til middag.
Nå skulle imidlertid ikke dette være en reklame for Fjordlands kulinariske fortrinn, for så godt er det ikke, men om at de har stemplet, svart på hvitt, svaret på hvorfor vi stadig blir feitere og feitere, på pakken.
“En porsjon, (500 g), inneholder 525 kcal”
Altså, jeg vet jo jeg spiser for mye middag, men når jeg så den bitte lille laksebiten ble det så veldig tydelig at mange av mine middager inneholder både 1000 og 1500 kalorier, minst!
Bli slank og sexy, spis (en porsjon) Fjordland til middag!
Endelig er det snart slutt på jævelskapen 😀 Hadde jeg vært en “normal” arbeidstaker hadde jeg vært sykemeldt i over et år nå, og gått over på arbeidsavklaringspenger for lenge siden. Jeg er heldigvis svært privilegert økonomisk, og har fått inn penger både på bloggen, oppskriftene mine og boka mi, men for de fleste andre med disse plagene betyr arbeidsavklaringspenger bare 66% av en fra før forholdsvis lav lønn. Jeg syns det er både unødvendig og uverdig. Hadde jeg blitt operert i mars, som jeg skulle, hadde jeg mest sannsynlig fungert normalt og klart å holde meg oppreist etter 20:00 på kvelden. Og igjen, takk Gud for at jeg har råd til husleia!
Sorry, bare måtte bare få det ut. Er ikke sint egentlig, men glad. Sitter her på Peppes i Tromsø. Ingen andre enn meg her inne. Det er helt fantastisk vær der ute i verden, og jeg gikk helt fra sykehuset og hit. Sola i ansiktet hele veien. Godt da å komme inn og i “sikkerhet” på Peppes. Snakke litt med dere. Feire operasjonen med et par fulloktan-øl. Spurte ikke en gang om lavkarbo.
Flyet går om et par timer. Skal vandre litt ute på brygga før jeg tar en drosje ut til flyplassen. Jobbe litt med nyboka. Den har vært inne til noe som heter “språkvask”, og bare de aller siste korreksjoner gjenstår. Utgivelse blir i begynnelsen av september. Hele fokkings framtiden min ligger i den boka, så jeg er enormt spent og nervøs på mottagelsen. Forlaget tror på braksuksess. Det gjør kona mi også. Jeg er mer avventende av natur. Håper på det beste, men er, som alltid, forberedt på det aller verste.
Blir hagearbeid i ettermiddag. Har bestemt meg selv å ta “fri” fra Komsalaia i dag og heller gå to turer i morgen for å veie opp. Det må da værra lov?!
Tenk at Lillebror skal bli Storebror til høsten!
Jeg er så VILT heldig opp i all mainnskiten! 😀
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
(Og Tromsø, puss opp fasadene dine! Du tjener trolig millioner på utleie, så litt kan du bruke på en pensel og et malingsspann! )
Tilbake på UNN i Tromsø. Denne gangen bare for undersøkelse. Forrige gang jeg var her var jeg klarert for operasjon, men kirurgen avlyste i siste øyeblikk siden jeg ikke hadde vondt nok.
Siden den gang har jeg mistet jobben min siden jeg fysisk ikke klarer å stå lenger enn 15-20 minutter i slengen. Det har dessuten dukket opp enda et prolaps i en virvel lengerned.
Jeg kommer meg gjennom dagene, men er avhengig av sterke tabletter for å holde ut helt fram til leggetid. Kan ikke sitte i sofaen, må ligge.
Hadde det ikke vært for bloggen, boken og nettbutikken, så hadde jeg vært bankerott. Yrket mitt, det jeg virkelig kan, kan jeg ikke utføre lenger, selv med sterke medisiner.
Jeg kan ikke annet enn å håpe på en operasjon, og at den faktisk fungerer. Kan jo ikke knaske maksdosen med rosa tabletter hver dag, resten av livet. Kan umulig være sundt.
Jovisst venner man seg til smertene, og man tenker som oftest ikke på dem, bortsett fra yrkesberøvelsen og at man stort sett er helt sengeliggende etter klokka åtte om kvelden. Da er det som regel ikke mer igjen.
Ellers er det en fantastisk dag i Nord! Nydelig vær, nydelig Sønn og nydelig Kone. Sønn og kone har jeg riktignok reist i fra, men er rimelig sikker på at de henter meg på flyplassen i ettermiddag. Jeg er tross alt en svært heldig og privilegert mann.
Nei, skal stikke og kjøpe meg en rekesalat i kafeen. Ikke så mye fordi jeg er sulten, men mest for å ha noe å gjøre. Ennå to timer å slå ihjel før konsultasjonen. Tror jeg går ut i finværet etterpå.
Flere ganger her på bloggen har jeg drøftet både om det er moralsk riktig av meg, men også om jeg vil og, ikke minst, klarer å igjen bli flerbarnspappa for de neste 20 årene. Ja, Lillebror trenger definitivt en vokse opp sammen med, men det er jo ikke akkurat en kattunge vi snakker om.
I motsetning til alle (mødre) og fedre med bare en unge som vurderer å få “en til”, så vet jeg faktisk hva det innebærer. Ja, det er en gave og en voldsom glede, men det er også blod, svette og tårer i mange år framover. Dessuten er det dyrt! Ikke bare dobbelt sett med alt, som klær, leker, ferie, barnehage, barnebidrag (man vet aldri…), etc., men vi trenger også en større bolig, og et soverom ekstra koster om lag 1 million kroner. (Det røyk den hyttedrømmen, igjen!)
Ja ja, dere får handle litt ekstra i nettbutikken for å finansiere moroa, (klikk HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER eller DER, DER, DER, DER, DER, DER, DER) for allerede i november, senest i desember setter jeg, bokstavelig talt, inn støtet i ChristineEmilie. Da rekker hun akkurat å gjøre seg ferdig med barnehagelærerutdanningen før det kommer en ny verdensborger i august/september 2022. 😀
Det føles deilig å endelig ha landet på denne beslutningen. Hun har jo vært tydelig hele veien hva hun har ønsket, (Vakker mann, to barn, hage og nybakt brød), mens jeg ikke har snakket på inn- og utpust om temaet med samme entusiasme. Spesielt ikke etter at Lille Vakre døde. Jeg syns det er veldig, veldig skummelt å sette barn til verden.
Likevel, når jeg ser på denne fantastiske skapningen som Lillebror har vokst opp til å bli, denne blidfisen av en unge, så ønsker jeg virkelig å gjøre absolutt alt som står i min makt for å gi ham et så godt liv som overhodet mulig, og i min verden innbefatter altså det også å skjenke ham et søsken å (forhåpentligvis) vokse opp sammen med. Det er godt å være to.
For min del er det faktisk det som er tungen på vektskåla. Jeg hadde forblitt lykkelig med “bare” ham, Datter og de store guttene, men livet handler om langt mer enn meg selv. ChristineEmilie fortjener å få oppfylt drømmen sin og Lillebror trenger en å dele godene med for å ikke bli en bortskjemt klyse, he he.
Var det forresten ikke litt fiffig av meg å kombinere min sedvanlige sosialpornografi med litt ekte pornografi? Så får jeg heller bare beklage for det bildet som har festet seg i hodet ditt, og som du trolig kommer til å slite med gjennom hele dagen. 😉
