Siste søndag som sjef.

N

Neste søndag, 1. august, er det ikke lenger jeg som er den stolte eier av ikke Hoftepluss, Altas største alkoholfrie serveringsted. Kjenner det ikke er en eneste uke for tidlig. Kroppen har skreket stopp i flere år, men det har likesom ikke bare vært så enkelt som å bare legge kokkekniven fra seg og selge til tilfeldig forbipasserende.

 

Jeg har dessuten vært personlig ansvarlig for en stor del av lånet i bedriften, så passivt eierskap har heller ikke vært aktuelt. Forskjellen mellom suksess og overskudd og underskudd og konkurs er så små, at et en slik type bedrift, som har satset hele sin suksessfaktor på å holde skyhøy kvalitet, er helt avhengig av en driver som hele tiden klarer å lede sine ansatte til å levere denne kvaliteten. Hver eneste dag, for kunder er ferskvare. De gir seg mer eller mindre katta i hvem som eier, de vil bare ha bra mat og god service. Får de ikke det et par ganger på rad, så er det videre til neste spisested.

 

Jeg føler jeg har lyktes ganske godt kvalitetsmessig i 19 år nå, men de to siste årene har jeg vært, til og fra, så sjuk at at jeg har vørt nødt til å “velge mine slag”, men føler likevel at jeg kan gå ut herfra med svært hevet hode.

 

Den siste uka som sjef kommer jeg nok fortsatt til å være nøye, men ikke IRRITERENDE nøye. De aller minste detaljene kommer jeg til å la passere. Min tid er forbi, og det er helt greit.

 

Nå fikk jeg akkurat melding fra Konemor. Lillebror har våknet og skal bare spise litt før de kommer nedover. Vi skal i bassenget og plaske litt rundt. Greit for meg å bli litt “vektløs” og hvile leddene, og artig for Lillebror som ELSKER vann. Konemor? Hun elsker disse små familieaktivitetene. Da formelig gløder hun.

 

Jeg gleder meg VELDIG til å å ikke bare få bedre tid, men også mer OVERSKUDD. En ting er å vare sammen, en annen ting er å være TIL STEDE.

 

Snart, snart blir jeg en helt vanlig mann igjen, men hva i all verden GJØR vanlige menn egentlig? Det er jo faktisk 19 år siden sist jeg vandret rundt på jorden som vanlig mann, så trenger nok litt innkjøringstid, men aller først, bassenget!

 

Folkens, ha en befriende søndag!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Nesten vanlig mann

 

 

Fløyelsmyk sosialpornagrafi av aller ypperste klasse…

Mitt navn er Asbjørn P. (akkurat giftet meg og P’en står for Pedersen, som er Konemors farsnavn. (Moren, (Svigermord), heter Hysa Heitmann) Sandøy, aka Kokkejævel, og mitt yrke er å utlevere meg selv og min aller, aller nærmeste for klikk.

 

Lykken i livet er å bli sett, gjerne inn der solen aldri skinner, av så mange fremmede mennesker som mulig. Overalt. Alltd.

Jeg fikk barn tidlig, og min eldste sønn er født i 97, noe som må bety at han er 24 år. Han bor på New Sealand og er ikke homofil. Dette VET jeg siden han har dame og dessuten hund. Dessuten er han Nummer 1, og de er svært sjeldent homofile.

 

Har to  voksne barn til, Nummer 2 og Nummer 3. En av dem har hemmelig adresse. Siden ingen kan få vite hvor han bor ringes vi nesten daglig. Har tatt opp alle samtalene og tenkte å utlevere og ødelegge ham på den måten i en podkast. Dere vet, slik jeg gjorde med Datter, Nummer 5.

l

Hvor nummer 4 er? Vel, han døde bare plutselig for 14 år siden. Dagen før vi skulle på ferie til Finland faktisk. Fryktelig irriterende, både for oss som hadde planlagt turen, og, ikke minst, for søsknene som hadde gledet seg i ukesvis for å dra. Noen tenker simpelthen BARE på seg selv, men eplet faller vel sjeldent langt fra stammen. Selv om jeg mangler det meste som finnes av selvinnsikt, så er det helt innlysende i denne saken her.

Siden ble jeg en skilt mann, men det varte ikke lenge,. Overraskende mange, kvinner og menn, tenner på saftige, kjøttfylte rumpeballer, og etter noen runder rundt, så endte jeg opp med en vakker kvinne.

 

Og nummer 6 var snart et faktum.

 

I 13 dager, så dro han også. Heldigvis har jeg vært både mobbeoffer og utestengt fra den normale sosiale tilhørigheten gjennom nesten en hel barndom, og i tillegg har det nok også gjort meg ekstra tykkhudet at faren min de første årene jeg levde trodde jeg var skapt i en annen manns seng, og og oppførte seg deretter mot meg, så dette var piece of cakje for meg! Et barn fra eller til, hva gjør vel det?

 

Dessuten skaper jo unektelig et barnedødsfall masse klikk, hjerter og sympati, så UTROLIG irriterende at jeg ikke hadde blogg da det skjedde! Heldigvis hadde jeg Facebook der jeg fikk oppdatert, men blir liksom ikke helt det samme, og bloggen ble et faktum bare tre måneder etter at han døde.

 

Nummer 7 er så fin og fantastisk at jeg ikke lenger klarer å holde den ironiske tonen! Han er, i tillegg til Konemor, rett og slett det som har holdt meg oppe når det har vært som aller, aller tyngst i år. Jeg har “jobbet bort” mange uker i sommer, men det kommer til å bli så sinnsykt verdt det når dagene på jobb kortes og jeg slipper å prioritere 20 andres liv og trivsel på bekostning av meg og mine. Det er vel kanskje det jeg gleder meg ALLER mest til med å selge Hoftepluss.

 

Å jobbe er en ting, det elsker jeg, og det må selvfølgelig alle som evner gjøre, men det å kunne være FERDIG på jobb når jeg går hjem kommer til å bli en gave. En voldsom overgang riktignok, men en voldsom gave like fullt 😀

 

Om jeg ikke skjemmes, som lever av å kle meg naken og penetrere mitt eget liv til allmenn forlystelse? Egentlig ikke. Jeg er skruppelløs og gjør i grunnen alt for klikk. Hadde jeg gidda å besøke bestemora min, så hadde jeg til og med solgt HENNE for klikk.

 

Klikk dere gjerne inn inn HER hvis dere vil se en middelaldrene, hvit mann på 43,5 år, i TOTAL oppløsning! Det er INGEN sperrer og  jeg burde trolig vært beskyttet mot både meg selv og min nærmeste for LENGE siden!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Bloggkonge

 

PS! Dette er kanskje det aller siste blogginnlegget mitt! (Les mer om akkurat det i morgen…)

 

 

 

 

 

 

 

En mesterlig Kokkejævel-parodi!

Skjermdump fra toppbloggeren Gry Henriksen

Det sies at det ære en ære å bli parodiert, men dette var ikke bare ærefullt, det var så meg tatt på kornet at jeg nesten ble FLAU! (noe som jeg vil anta også var meningen…)

 

Denne parodien viser at god humor på andres “bekostning” SLETT ikke tenger å være olm og ondsinnet, men rett og slett bare være ARTIG, for FADERULLAN! (Tør ikke banne ordentlig mer, he he)

 

Les Gry Henriksens, aka Gryende, FANTASTISKE parodi på sjølvaste HER

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Parodiert

 

Det har vært en veldig, veldig fin ettermiddag.

Etter noen relativt heftige uker, så føltes det litt rart å sette seg i bilen og kjøre hjem klokka tre. Selv om jeg hadde vært på jobb siden seks, og det ikke var kaos på jobb,  så føltes det nesten som unnasluntring likevel. Skulk.

 

Selv om min tidlige hjemkomst betyr at omsetningen havner på langt unna det jeg hadde håpet og trodd, så kjenner jeg, (forsiktig, men stadig økende), på følelsen av at jeg verken trenger å bry meg eller bekymre meg over det. Neste søndag er det ikke mine penger lenger. Da er Hoftepluss solgt.

 

Vel hjemme ble jeg møtt av en liten gutt som krabbet så fort han kunne mot meg da han hørte jeg åpnet døra, ropte “verdens peneste pappa er kommet!” og skred inn i stua. Klemmer hadde han derimot IKKE tid til å gi, men jeg prøvde likevel, selv om det var som å klemme en meitemark som er i ferd med å tres inn på en fiskekrok…

 

 

(Hva meitemark på fiskekrokene angår, slutt med det! Hvis dyret ikke trives med å få en fiskekrok tredd gjennom kroppen, så ser jeg absolutt INGEN grunn til at vi skal lære våre barn denne bestialske, og unødvendige tradisjonen. Det finnes FLUST med annet man kan fiske med, enn levende agn!)

 

 

 

Vi har vel egentlig ikke gjort stort. Lillebror og jeg ble plassert i ektesengen mens Konemor gikk gjennom klesskapet mitt for å finne ut hva jeg ville beholde av alle de digre klærne som plutselig har blitt bittesmå. Vi gutta raset rundt i senga mens hun holdt opp plagg etter plagg som jeg måtte godkjenne eller forkaste. En magisk halvtime. Når jeg tenker tilbake på den nå, så er det slike scener man ser på film når de skal vise hvor lykkelig den lille familien er (like før de blir drept av den psykotiske naboen).

 

Konemor og Lillebror har vært på gravlunden hver eneste dag den siste tiden. Hun sier det det er fordi hun har plantet noen gressfrø rundt guttegravene. I dag var jeg hjemme og kunne være med. (Hvis du ser bort fra den helvetes foten) hadde vi en fantastisk time der oppe. Ikke bare hos guttene, men ruslet rundt omkring. Småpratet. Nusset, musset, flirte og småkjeftet litt. Igjen kunne scenen være tatt rett ut fra en film.

 

Klokka er halv åtte og det er så vidt jeg klarer å holde øynene mine oppe. Lillebror sover og Konemor plundrer nede på hobbyrommet. Hun har klargjort noe enkelt fra nyboka som vi skal kose oss med etterpå. Så blir det en episode med Fresh Prince of Bel-Air (IKKE spør!) i kosekroken før en helt perfekt ettermiddag er fullendt.

 

Det er så godt når det er godt!

 

Ja, jeg innrømmer at det har gått veldig inn på meg mye av det som har vært skrevet om meg, og måten det har væt skrevet på, de siste par dagene. Igjen har jeg vært så idiot at jeg har kledt meg naken, og da kommer de fram med de spisse knivene sine, disse menneskene som alltid vet best og som aldri har gjort noe feil. “Man høster som man sår” spytter de syrlig ut, som om jeg ikke har gjort annet enn å være slem, neglisjert eller ikke stilt opp for ungene mine de siste 24 årene.

 

Det er så nedrig, så olmt, så slemt å skrive slik om andre. Anonymt endatil. Skal du først korsfeste dårlige foreldre, så får du FAN mæ gjær det i eget navn! Hælvetes kyllingskit!

 

En helt perfekt dag går mot slutten. Ny dag i morgen, og den starter som vanlig (fram til 14. august) klokka fem. Til tross for alt, eller nettopp derfor, så elsker jeg faktisk livet mitt. Nå piper det i ovnene bak meg.

 

 

Folkens, det er fredag for pokker! 😀 😀 😀

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tusen takk, Sønn! ❤️

I går kom jeg i skade for å skrive at “Jeg er redd for å dø. Alene“. Livet mitt føles av og til vanskelig, fryktelig komplisert, betent og fastlåst. Begynner også å bli litt sliten av dette sommerkjøret på jobb. Det er ganske voldsomt. Vondt har jeg også. Noe så inn i helvete.

(Bu huhu, stakkars, stakkars meg,..)

 

Skriver ikke dette for sympati, men kanskje som en forklaring på at jeg av og til bikker i feil retning. (I motsetning til de som alltid vet best, (ikke bare i sitt eget liv, men også i andres), og har svaret på absolutt alt, så tør jeg åpent innrømme at jeg på ingen måte er perfekt.)

 

Jeg slutta dessuten på de artige tablettene for et to-tre uker siden, og det kan sikkert gå begge veier. I går var jeg rett og slett det man før i tiden ville kalle _molefonken_.

 

Det blir det naturligvis “juling” av, både i kommentarfelt og andre steder. Siden jeg skriver slikt, så er det liksom ikke måte på hvor håpløs pappa jeg har vært. “MAN HØSTER SOM MAN SÅR” går igjen, og jeg har tydeligvis sådd djevelsk dårlig. Ikke kan jeg forsvare meg heller, for det er så mange involvert. Jeg blir rett og slett lei meg, for dette er vel noe av det aller verste man kan bli stemplet som; en som ikke bryr seg om sine barn. Jeg, som har dedikert absolutt hele mitt voksne liv til familien min,  og jobben.

 

Alt dette prøver jeg å formulere i en blogg, men får det ikke til. Er helt nede på felgen, men tenker jeg MÅ skrive noe om dette, men alt er så komplisert at det rett og slett ikke lar seg gjøre.

 

Så tikker det inn en melding i kveld, 19:33

 

Kanskje jeg ikke har vært så jævlig likevel. Kanskje man ikke skal være så rask med å kappe hodet av andre mennesker mens man “ler så man gråter”. Kanskje livet faktisk er komplisert av natur.

Det har vært jævlig tøft å lese alt som har blitt insinuert.

 

Du aner ikke hvor glad jeg ble for den meldingen, Sønn!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Først og fremst pappa

Jeg er redd for å dø. Alene.

En mannevond type som meg har ikke venner i øst og vest. Det kommer ikke til å være kø foran Nidarosdomen den dagen jeg skal legges i krypten, men det bekymrer meg heller ikke. Det jeg er redd for er å ligge alene på dødsleiet. Trekke mitt aller siste hark uten at noen jeg bryr meg om er der, eller i alle fall har vært innom samme uka, måneden. Året.

 

Jeg skal ikke bli for personlig på andres vegne, men begge mine bestemødre er veldig mange år over nitti, og har blitt skrøpelige for å si det forsiktig. Min mormors barn, den yngste over 50, og den eldste rundt 70, veksler med å besøke henne, og de bor spredt over hele Norges land. Likevel reiser de, tar av sin tid og sine penger, for å være sammen med sin mor på det som trolig er siste året.

 

Vil noen komme til meg? Trille meg ut på café, til frisør, på Vinmonopolet? Være sammen på rommet noen dager uten å si stort, for ikke hører jeg, og ikke husker jeg noe særlig heller?

 

Heldigvis har jeg, statistisk sett, sikret meg besøk, siden jeg har giftet meg med en ti år yngre kvinne, men det gir ingen garanti. Vil ungene komme? Det vet jeg faktisk ikke. Livet er veldig komplisert.

 

Jeg håper alt blir bra. Til slutt.

 

 

 

Hjem til stille hus

Det var TO alternativer, enten hadde de flyttet fra meg, eller så hadde de lagt seg. Jeg anså sjansen for å være 50/50. I fall de ikke hadde forlatt meg, eller rett og slett bare glemt meg, så turte jeg ikke gå ned på soverommet og sjekke. Har lest på melding at han våkner lett for tiden pga at tenne presser på, så jeg holder for sikkerhets skyld en lav profil.

 

Plutselig hørte jeg en lyd, en dør i underetasjen åpnet seg forsiktig og lukket seg like lydløst. Opp kom en trøtt, men vakker kvinne som virket kjent, men jeg klarte ikke i farten å gjenkjenne skjønnheten. Det kunne ligne på kona mi, men det kunne også være en av de mange, mange hundre kundene som bespises hos oss hver eneste dag.

 

For å ta en helgardering, sa jeg: “Vil du ha noe å drikke?”. Det er et vanlig spørsmål som  kan bruken både på kunder og koner. Hun svarte ikke og kom bare rett mot meg, ga meg et kyss og presset ansiktet mitt inn mellom brystene sine og bevegde seg sakte fra side til side. Dette kunne da UMULG være en kunde!

 

***

Det er noen få uker i året midt på sommeren. Da gjelder å stå på, gjøre flest mulig kunder fornøyde og fylle bankkontoen, for høsten kommer, og den kommer alltid som et knyttneveslag med lave kundetall og dårlig omsetning.

 

Dette er min siste sommer. Neste sommer blir det ferie. Kanskje ikke reise langt, men bort fra jobb i alle fall. Være sammen med mine. La dagene flyte, gjøre alt den ene dagen hvis man vil og ingenting den neste, hvis det er det som frister mest. Gå litt i fjellet. Arbeide i hagen. Spille fotball med Lillebror. Rase, leke, kose, lese, fiske, fjerte, flire.

 

***

Etter jobb dro jeg på jobb. Har fått inn mange nye produkter, men siden det er så absurd på Hoftepluss, så tar det ukesvis å legge det ut for slag. Det gjør egentlig ingenting, for det er dårlig omsetning i fellesferien uansett. Derfor bestemmer jeg her om nå at nettbutikken holder stengt i fellesferien til neste år! Da har jeg ikke tid til å jobbe, for jeg skal være sammen med familien min 😀

 

***

 

Nå må jeg sove. Ny dag av samme slag i morgen. Heldigvis er den største av de to ovnene våre reparert. Den døde fredag ettermiddag, men vi har på et underlig vis klart oss. Det nytter liksom ikke sutre over at den største ovnen ikke virker. Vi har fokusert på den som faktisk lever, den lille. Det har tatt litt, (dobbelt) så lang tid, men vi har fader meg klart det. Vi e en sabla gjeng! Best på hele jordkloden og kanskje vel så det!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pillenarkoman

 

I dag var jeg SKIKKELIG frekk med en kunde…

Det hender seg nok rett som det er at jeg slenger litt  med leppa. Sure og frekke kunder som fortjener et spark et spark i ræva, de får det gjerne hos meg. Kunden har på ingen måte alltid rett. De er bare helt vanlige mennesker som deg og meg, med alt som finnes av feil og mangler.

 

I dag var det imidlertid litt annerledes. Det var ingen sure eller frekke kunder så langt øye kunne se. Bare en helt vanlig kunde som ikke likte cappuccinoen fra kaffemaskinen. Kunden lurte på om det var laktosefri melk i kaffen, for den var ikke god, mente kunden.

 

Innrømmer at akkurat slike ting irriterer meg litt, (er tross alt en grunn til at jeg selger…), kunder som liksom ikke “liker” et helt vanlig produkt. Jeg gikk bort til kaffemaskinen til kunden, åpnet skapet og begynte å lese på posen med granulert melk for å finne ut om den inneholdt laktosefri melk.

 

“Bruker dere granulert melk? Da er det jo ikke rart at den ikke er god!” sa den fortsatt ikke sure eller frekke kunden, (men likevel litt irriterende).

 

Så kommer det syrlig fra den “trivelige” sjefen:

 

Ja, dette er en kaffemaskin. Ser DU noen barista her, eller?

 

Det var helt tydelig at kunden, som fortsatt var verken sur eller frekk, ikke likte svaret mitt. Det var jo dessuten litt sant, vi HAR bare en enkel kaffemaskin, men ærlig talt, kunne da bare sagt “beklager, men jeg kan fikse deg en skikkelig cappuccino på UNO, de nye eierne, null stress!

 

Det sa jeg imidlertid ikke. Jeg ropte etter dem da de gikk: “Du kan få en VANLIG kaffe altså!”

 

Rett eller galt, det ER ikke slik en eier på et spisested med respekt for seg selv oppfører seg og jeg vil benytte mitt lille talerør her til å si:

UNNSKYLD!

(og jeg MENER det! Ønsker dere ellers en riktig god sommer og et fantastisk opphold i Alta 😀 Jeg GARANTERER dere GRATIS cappuccino på UNO i morgen! :D)

 

Den ALLER siste 12-timers jobbsøndagen noen sinne! (I alle fall midt i sommerferien eller til jeg åpner opp noe nytt, og det er LENGE til!)

Det tok liksom ALDRI slutt! Etter en kort, men veldig koselig morgenstund med Konemor og Lillebror, så bar det ned på Hoftepluss i dag morges. For å drive et relativt velholdt sted med den logistikken som følger den enorme omsetningen vi opplever nå på sommeren, så kreves det sin kar bak roret. Vareflyten er betraktelig mye større enn normalt og belastningen på de ansatte og utstyret er ikke ubetydelig.

 

I tillegg til å jobbe “på gulvet”  selv (noe jeg strengt tatt egentlig ikke har rygg til for øyeblikket), så gjør jeg hva jeg kan for å legge til rette for både ansatte, kunder og bedrift, for det er slett ikke alltid at hensynene til disse tre går i samme retning, men man kan prøve å gjøre det beste ut av de virkemidlene man har.

 

Var ferdig på Hoftepluss rundt klokka 12. Da bar det opp til kontoret i nettbutikken. Det har seg nemlig slik at jeg slett ikke var ferdig med boka slik jeg trodde her om dagen. Nei da, fikk en laaaaang mail fra redaktøren med ting som måtte gjøres. Greit nok det. Jeg VIL jo at dette skal bli en salgssuksess, og jo bedre boka blir jo større er jo sjansen for nettopp det.

 

7 timer og 21 minutter senere var jeg ferdig med ALT hun hadde bedt meg om å gjøre. Det er ikke VELDIG ofte jeg er fornøyd over eget arbeid, men akkurat da var jeg det. Hadde dessuten glemt kveldstablettene mine (visste ikke at det skulle ta SÅ lang tid…), så jeg ville HJEM.

 

Måtte bare pakke ordrene i nettbutikken først. Selv om det er fellesferie og ikke akkurat høysesong i nettbutikken, så kommer det inn ordrer, og disse må naturligvis pakkes med like stor glød som de i høysesong. Var for øvrig lett og pakke med glød og spetakkel i dag, for på dette tidspunkt, rundt 19:30, så hadde prolapsen tatt tak i fotnerven og klemte til med stadig sterkere styrke.

 

Måtte bare pakke med meg lokalvarene som det var fritt for på Hoftepluss. Har jo det siste året hatt litt felles distribusjon siden jeg eier begge sjappene. Enklere for meg.

 

Sånn, nå skal jeg bare bestille Bama og Tine, så er jeg ferdig 😀

 

Nå er klokka 20:56 og jeg skal spise litt speilegg før jeg legger meg. Ja da, jeg vet hvorfor jeg er litt strømlinjeformet, men en mann må jo kose seg også. Er jo sommer”ferie” for pokker! 😀

 

(Må nevne, før jeg blir halshugd for å bry meg katta om Lillebror, at jeg, mye på grunn av han, har solgt Hoftepluss, og er en “fri” mann fra 17 august. Han og Konemor har også vært på besøk på nettbutikken i dag, og nattasangen tok vi må Messenger 🙂 )

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Arbeidskar