Blodprøvesvar

Det har vært en lang dag, så jeg skal fatte meg i korthet. De første prøvene var fine. Leveren var, til tross for en voldsom indre krigføring, frisk. Flere prøver følger.  Blod, piss og bla, bla, bla. Jeg lever videre. Så lenge det varer. Vet egentlig ikke hva annet jeg skal skrive. Burde sikkert ikke skrevet noe i utgangspunktet. Skal la dette temaet ligge nå.

 

Herfra og ut er det morgenene som teller! Det er så enormt mye arbeid som følger de neste månedene. I første omgang for å, i tillegg til den daglige driften, forberede den forhåpentligvis crazykokos, ville bananas julehandelen, både på nett og i butikk, som starter om bare veldig få uker. Kanskje bare to. Dernest blir det jo å faktisk gjennomføre denne ville julehanden:

 

Jeg grugleder meg, men det er klart det går ut over familien. Det sier seg nærmest selv. En time på jobb er en time mindre hjemme. Derfor er disse morgenstundene så viktige for meg. (Og forhåpentligvis også for dem…).  “Heldigvis” starter de allerede mellom halv fem og fem, så det blir noen timer kvalitetstid med de jeg elsker mer enn meg selv, de som (forhåpentligvis) skal nye godt av alt jeg jobber så hardt for for, hver enste morgen.

 

Uten disse timene hadde jeg ikke klart å stått slik på som jeg gjør. Ja, jeg vet at jeg kommer til å være mye mer hjemme i kundetomme januar og februar, men barndommen venter jo ikke til januar, den leves her og nå. Derfor suger jeg til meg hvert eneste minutt med familietid jeg kan få. Det betyr alt for meg.

 

Nå er klokka 22 og jeg må legge meg. Konemor venta til jeg kom hjem fra jobb bare for et muss og noen ord før hun la seg. Det er en stund siden, men jeg håper hun er våken fortsatt når jeg kommer. De er så fin de minuttene fra vi legger oss til vi sovner.

 

Jeg syns jeg har et fint liv. Til tross for alt, eller nettopp derfor. Setter ekstremt stor pris på alle de bitte små øyeblikkene som til sammen blir til et smil.

God natt, folkens, og tusen takk for alle gode tanker som blir sendt min vei! Blir nesten rørt, men bare nesten. Store gutter gråter ikke for sånt!

 

 

 

 

Mitt siste blogginnlegg

Foto: Frank Rune Isaksen

Etter at Vår Herre natt til sankthansaften 2019 iskaldt og brutalt ombestemte seg og plutselig tilbakekalte Lille Vakre etter bare 14 dager her nede hos oss, så har bloggen betydd veldig mye for meg. Den ble det lille halmstrået jeg trengte for å gradvis klare å klatre opp av ruinene etter et liv som for andre gang var bombet fullstendig sønder og sammen.

 

Alt har imidlertid sin tid og det siste året har jeg bare blogget mindre og mindre. De siste månedene nesten ingenting.  Lysten, motivasjonen og gleden har gradvis blitt borte. Det er mange årsaker til det, men hovedårsaken er nok det giftige, og til dels direkte ondsinnede, klimaet inne på selve plattformen fra enkelte medbloggere. Over tid har det blitt så stor belastning for både meg og min familie at det har gått ut over hverdagen og min psykiske helse. Da dialog overhodet ikke fungerer er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg ut. Det koster meg en årslønn, men helsa må komme først. Livet er for kort, og jeg har blitt alt for gammel, til å fortsette på en “skole” som ikke gjør meg godt. Jeg tar ansvar for meg selv og min familie, og flytter derfor fra “bygda”.

 

 

I løpet av disse 2,5 årene jeg har blogget har mine ringe bloggposter blitt lest nesten 27 millioner ganger av litt i overkant av 4 millioner IP-adresser. Det er voldsomme tall for en kulinarisk kjøpmann fra Alta med “hovedfag” i kakepynt og reinsdyrshjerter. Det har vært litt av et eventyr, og jeg vil takke hver enkelt av dere for at dere har fulgt meg på hele eller deler av denne ferden. Ikke bare har dere lest meg, men dere har også kjøpt bøkene mine og handlet i både butikk og på Kokkejævel.no. Kort sagt gjort det mulig for meg å på en måte starte livet litt på nytt når verden falt i grus samtidig som kokkekroppen etter hvert ikke klarte å holde seg stående mer enn 15 minutter i slengen. Tusen, tusen takk!

 

Nå er det jo ikke slik at jeg blir borte selv om jeg forlater Blogg.no.  Kanskje snarere tvert i mot! Jeg vil fortsatt skrive om stort og smått fra livet mitt, men det kommer jeg å gjøre på Facebook. (Slik jeg gjorde i gode, “gamle” dager.)

 

Dere har kanskje også lagt merke til har jeg blitt langt mer aktiv på Instagram i det siste. Der er hovedfokus på mat, kaker- og desserter og generell kulinarisk inspirasjon. Følg meg gjerne der også.

 

Hva oppskriftene mine angår, så vil jeg fortsatt poste dem her inne på bloggen inntil jeg får min egen kulinariske nettside opp og stå. Det vil ta litt tid, for det er sykt mye arbeid, og  jeg har en god del andre baller (og babyer) i luften, men det kommer forhåpentligvis i løpet av året.

 

Tusen millioner takk for reisen så langt!

 

 

Jeg ønsker dere alt godt og håper dere følger meg videre på:

 

 

Facebook          Instagram          Kokkejævel.no

 

Les også:

Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt på Nytt på Nytt på nytt på Nytt 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tørka reinhjerter og bitte små mennesker

Det har vært en lang dag for en gammel mann. Langåpent til 18:00 hver torsdag, men innså allerede i firetiden at jeg aldri i verden rakk å bli ferdig til da. Ja, jeg hadde både rukket å tømme tørkeskapet, pakke de tørre hjertene og hengt opp nye 40-50 kg med hjerter i løpet av dagen, men det var ingenting sammenlignet med jobben som ventet…

 

Jeg ble ferdig klokka 22. 80 kg rå, runde hjerter skjært og lakesaltet på dunk. Nå skal de få stå på kjøla i ca en uke før de henges opp. Har bare litt over 100 kg igjen på frysa før det er slutt. Får ikke tak i mer før til høsten. Heldigvis har jeg tørkakjøtt også, men det er liksom hjertene som er “gullet”.

 

Dere aner ikke hvor fin Lillesøster har blitt! Joda, hun var jo fin da hun var nyfødt også, men da først og fremst fordi hun var et mirakel, men nå har hun blitt virkelig vakker. Så klare, fine øyne som følger våkent med på det som skjer når jeg er nær nok. På søndag blir hun 14 dager. Jeg gleder meg veldig til akkurat den milepælen er over. Da er det bare en igjen før jeg er “fri”.

 

Oi, var Konemor våken likevel??? Hørte hun var å tasset nede i gangen. Vet du, da går jeg og legger meg. Trodde hun sov, og ble derfor oppe i stua da jeg kom hjem, men nå som hun er våken avslutter jeg kvelden heller vertikalt ved hennes side. Koselig å småprate litt om dagen før man sovner inn.

 

God natt!

 

 

Ulmende hodepine

Etter en ukes fravær på bloggen tok jeg i dag sats, takk pusten, og satte meg ned for å skrive et innlegg. De siste ukene har jo vært rimelig heftige både psykisk og fysisk. Først og fremst privat selvfølgelig, men også på jobb. Sikkert mange årsaker til det, men det har i alle fall ført til en ulmende hodepine som har ridd meg i ukesvis.

 

Hovedpoenget i bloggposten var imidlertid ikke min egen hodepine, men hvor latterlig trivielt en hver utfordring som jeg, og de aller fleste andre i dette landet, baler med blir sammenlignet med grusomhetene i Ukraina og heltemotet som befolkningen der nede utviser.

 

Som overskrift til denne tematikken valgte jeg, idioten, “Hjernehinnebetennelse“. Ikke ment som en spøk, men som en beskrivelse. Logikken, (som trolig bare jeg selv fikk med meg), var at vi gjør våre små hverdagsproblemer mye større enn de egentlig er sammenlignet med ting som virkelig er alvorlig.

 

Kommentarfeltet kokte. Ikke av støtteerklæringer til det ukrainske folk eller fordømmelse av Russlands grusomme krigføring, men av mitt “smakløse” valg av overskrift. Jeg gjør meg mine tanker om hva mange ga stort fokus, men ønsker likevel å beklage at jeg med den overskriften ikke klarte å sette fokus på det jeg egentlig ønsket å formidle.

 

Må også innrømme at jeg ikke egentlig ikke visste at hjernehinnebetennelse var en så alvorlig sykdom. Jeg trodde det var i samme kategori som blindtarmbetennelse. Jeg tok feil og har ingen problemer med å innrømme det.

 

Ha en fortsatt fin kveld!

 

-Kokkejævel

 

 

 

 

Hjernehinnebetennelse

Den siste halvannen uka har jeg våknet opp med en gnagende hodepine hver eneste morgen. Det har vært en relativt stri tørn for en aldrende herremann å plutselig bli babypappa igjen. I alle fall når det det er en liten røver der fra før. Forskjellen mellom en og to småttiser er som natt og dag. Når den ene (endelig) har sovnet våkner den andre. Når den ene er mett er den andre sulten. Når den ene har fått tørr bleie har den andre en våt. Når den ene har blitt trøsta og sluttet å gråte tar den andre over.

 

Jeg overdriver kanskje litt. Etter fire-fem nokså heftige innkjøringsdøgn, så har vi egentlig kommet inn i en nokså fin rytme, men det er ikke til å underslå at det er fullstendig slutt på å sove sammenhengende gjennom natta. Det er ikke det at det er så mye skriking, men man må være våken for å kunne yte omsorg og min “jobb” er å stå opp og roe Bror når han våkner gjennom natta. Det holder som regel at jeg går inn og stryker han over kinnet og sier “sove godt”, men hvor kort tid det enn tar er det et oppbrudd i søvnen til en gammel mann.

 

I Ukraina er det også mange fedre som sover dårlig om natta. Vil anta at de har andre bekymringer enn ulmende hodepine når de våkner. Mens jeg står der inne på rommet hans i helt stille Tollevika så tenker jeg ofte på de ungene som sikkert livredde ligger i bomberommene og hører på eksplosjoner natt etter natt natt. Hvor hjelpeløse foreldrene må føle seg. Hvordan skal de kunne gi trøst når de selv er livredde. Snart fri for mat, vann, strøm og medisiner.

 

Jeg er full av beundring for den ukrainske befolkningens imponerende mot og motstandskraft som våger å stå opp mot den voldsomme overmakta på den måten som de gjør og som egentlig tar kampen for oss alle.

 

Dette setter den pinglete “hjernehinnebetennelsen” min i et voldsomt perspektiv. Den går nok over om en uke eller to, når rutinene bare får satt seg skikkelig. Jeg er intet annet enn privilegert på alle måter og har over hodet ingenting å sutre og bære meg over.

 

Nei, nå må jeg jobbe! Har over 50 kg reinhjerter som skal skjæres og saltes. Vi får se hvor langt jeg kommer i dag. Prøver å dra hjem klokka fire hver dag, men det har vært nokså mange lange jobbdager i det siste. Nok å gjøre og det er jo for så vidt bra, men hadde jeg kunne valgt fra øverste hylle hadde jeg nok tatt ut permisjon et par uker for bare være i babybobla, men slik ble det ikke. Denne gangen heller.

 

Oppfølger:

Ulmende hodepine

 

 

20% fødselsrabatt på hele den salt/sukkerfrie Kokkejævelserien!

Reklame | Kokkejævel.no

Jeg har blitt pappa igjen til en nydelig liten jente! Søndag 20. februar ble hun sendt ned til oss og kommer til å krydre mitt liv så lenge jeg lever. For å feire dette livets mirakel ønsker jeg derfor å gi dere 20% fødselsrabatt på hele den saltfrie krydderserien fra Kokkejævel. I alt 28 fantastisk smaksrike og salt/sukkerfrie krydderblandinger og 2 kryddersalt.

 

Klikk HER for å lese mer om produktene

 

Klikk HER for å lese mer om produktene

 

Kampanjen varer ut februar

Fra himmel til helvete, og tilbake til himmel igjen

Angret kanskje litt, der jeg lå avsvimt i mitt eget spy inne på badet, at vi ikke hadde gjennomført fødselen i Hammerfest, der det er døgnbemannet fødeavdeling, men jeg fikk bare gjøre det beste ut av det. Christine la et digert pledd over meg og jeg stumpet av på de deilige vamekablene et par timer. Da jeg våknet tok jeg meg en dusj og fikk vasket gulvet for spy. Heldigvis hadde jeg rukket å sette meg på ramma da det sto på som aller verst rundt midnatt, slik at det tross alt bare var spy å vaske opp.

 

Fødselen tok om lag 14 timer fra begynnelse til slutt. Jeg har bistått/bivånet noen fødsler, og de to siste timene var skikkelig intense. Finnmarks største by mangler ikke bare døgnbemannet fødestue, vi mangler også epidural, slik at de som velger/får lov til å føde her må like at det “svir litt” nedentil kan du si. Det er helt forferdelig å sitte og se på at kvinnen du elsker har så umenneskelig vondt, så lenge, uten at du kan gjøre noe annet enn å klemme henne på puta mellom tommel og pekefinger. Det hjelper under riene de første timene, men har ikke akkurat epiduralistisk virkning når en unge på neste fire kg skal presses ut gjennom det alt for trange hullet.

 

Lillesøster er kjempe, kjempe, kjempevakker! Siden Lillebror/Storebror fortsatt tar seg en sup fra tid til annen, så har hun deilig melk fra første sug. Hun har allerede spist godt et par ganger, men stort sett har hun sover hele natta gjennom. Hun er så bitte liten i forhold til den goliaten som herjer rundt der hjemme. For øvrig sammen med bestemormor. Hun, og tante, har vært sammen med han under hele prosessen, og nå er han i barnehagen, lykkelig uvitende at det ikke bare er mamma og pappa som kommer hjem i ettermiddag, men også Lillesøster. Det blir nok bra.

 

Nå skal jeg gå og legge meg igjen. Har renset og desinfisert hele kroppen og Christine vil at jeg skal komme i senga til dem. Herregud for en jobb hun har gjort! Hun er selvfølgelig veldig sliten, men til tross for at smertene ikke akkurat knipses bort rett etter fødselen, så har hun fått sovet godt i natt. Kreftene kommer nok sakte, men sikkert tilbake. Jeg er så stolt av henne!

 

3765 g

50,5 cm

En helt perfekt liten prinsesse.

 

Tusen, tusen takk for alle lykkeønskninger og gratulasjoner. Det er veldig hyggelig og vi setter stor pris på det. 🙂 Nå logger jeg av igjen. Hadde tenkt meg på jobb noen timer, men ber om forståelse for at jeg holder stengt i dag, og ordrene derfor blir en dag forsinket.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I natt skjedde det endelig noe!

Alt startet med at Lillebror våknet med et vræl rundt halv fire. Ville ikke roe seg, så vi tok han inn til oss. Sto opp rundt seks. Ellers har jeg dessverre ikke så mye å melde. Skal dra på jobb nå. Datter kommer etter skolen og hjelper meg å ta bilde av den salte karamellpuddingen som jeg lagde i går kveld. Bildene blir alltid bedre med hennes assistanse og kritiske blikk. Neste prosjekt er helt hvit sjokoladepudding. Den skal jeg lage i dag. I går var det ekte mandelkjernepudding. Som dere forstår holder jeg på med puddingkapitlet…

 

Så får vi se dag, om det skjer noe annet i løpet av dagen. Hver eneste gang telefonen ringer så tenker jeg: “Nå, nå skjer det!” Så er det bare Bonnier som ringer for å høre om jeg ikke vil begynne å abonnere på bladet “Historie” igjen…

 

Folkens, lag en vakker dag!

Herregud, unnskyld, unnskyld, UNNSKYLD!

Jeg har aldri vært stor på Instagram. Sannheten er at jeg har avskydd hele opplegget som pesten. Ja, Kokkejævel hadde vel en konto der, men i de ti første årene tror jeg at jeg bare la ut et eller to bilder der. Forsto rett og slett ikke greia, og dessuten hadde mer enn nok med å være aktiv på Facebook.

 

De siste 2-3 årene har Konemor hjulpet meg med å få Insta-kontoen “opp og stå”. Hun har lært meg med disse fryktede hashtagene, storyene og filtrene (som jeg stort sett aldri bruker), så nå bruker jeg Instagram til å legge ut matbilder. Det hun imidlertid ikke har fortalt meg er at folk også bruker Instagram til å sende meldinger. WTF, liksom?

 

Jeg som før la min ære i å svare på alle kommentarer og i alle fall ALLTID på meldinger på FB/Messenger, så viser det seg i dag, mens jeg legger ut et bilde av en mandelkjernepudding av alle ting, ser at det ikke bare er hundrevis av uleste, (og da også naturligvis ubesvarte) meldinger, men TUSENVIS.

 

Herregud, hva i all verden er alt dette??? Side opp og side ned med meldinger der folk har skrevet til meg om smått og stort. Hevendelser, heiarop, kritikk, spørsmål, historier fra eget liv og jeg vet ikke hva, og jeg hadde ikke en gang ÅPNET meldingene!

 

Jeg bare kjente samvittigheten rev og slet i meg og følte meg som en pill rotten sekk med poteter. Satte i gang med å åpne og besvare et titalls meldinger, noen bare med et smilefjes, men jeg måtte jo bare gi opp. Det vil ta dagevis, for ikke å si ukevis, å lese og besvare alle disse tusenvis av meldinger.

 

Dette var fryktelig leit og bent ut sagt flaut! Så mange som har ventet på svar, så har jeg ikke en gang “giddet” å åpne meldingen. Nå begynner jeg å forstå hvorfor noen har sett på meg som litt høy på pæra. Jeg hadde tenkt det samme selv.

 

Unnskyld til deg som har skrevet noe til meg som hadde fortjent et svar. Jeg er oppriktig lei meg for dette og lover å følge litt mer med på Instagram framover 🙂

 

Hvis du, til tross for manglende svar og håpløs arroganse, likevel har lyst til å følge meg på Instagram, om så bare for inspirasjon, så kan du gjøre det HER

 

#gammelmanngjørsågodthankan