Dagen startet som den så ofte gjør, ved at jeg våknet. I disse tider enda tidligere enn vanlig. Jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på. Rart at to og et halvt minutt med intensiv innsats kan skape så voldsomme konsekvenser. Og dyre, men det er en annen sang.
Datter kom ut på kveldinga og det var utrolig koselig å se de to sammen før første gang. De har møttes en gang før, men det var bare noen minutter i en bil før innleggelsen på føden i Alta. Datter, som også selv er et ektefødt produkt av bunnløs sorg. Ganske mektig å se de to sammen.
Ellers har store deler av dagen gått med til nettbutikken. Tørket rein- og elgkjøtt har blitt solgt i bøtter og spann. Utsolgt for rein på bare noen timer, men vi har mer klart i slutten av neste uke. Vi holder også fortløpende på med å legge inn andre gode lokalprodukter, men det er Lillebror som bestemmer tempoet. Slik må det være.
Har også fått presset inn noen timer på Hoftepluss, der jeg har laget en ganske så fin førjulsdisk. (Syns jeg selv i alle fall 🙂 )
Vi måtte selvfølgelig også en tur innom Bestefar og Zico på farsdagen. Zico er mitt absolutte favorittvesen. Han simpelthen bare elsker meg tilbake og det har ingenting med at jeg alltid har med meg dentasticks når jeg kommer på besøk. Ingenting!
Nei, nå skal jeg bare kose bittelitt før jeg forsetter å pakke reinkjøtt.
Alt begynte så bra. Kjærest har både god og mye melk, og i halv tolv-tiden var han både mett, glad, trøtt og forøyd. Vi, les Kjærest, gikk ned på badet og gjorde kveldstellet. Skiftet bleie, renset navle, satte på nattdrakt, slike ting. Lillebror sov.
Klokka ble nesten tolv. De kom opp. Jeg hadde, som vanlig, stumpet av på sofaen, og gløttet opp på min underjordisk vakre kjæreste og min sovende sønn. “Nå legger vi oss” sa hvisket hun.
Da våknet Lillebror.
Fire timer senere gikk jeg rundt med ham. Så lenge jeg sang og bysset var alt bra, men med en gang gang han ble lagt ned i sengen sin, og foreldrene holdt pusten i intens spenning, satte sirenen i gang igjen.
43 år ingen hindring. Opp og hopp!
Jeg gidder ikke en gang late som om alt bare har vært fryd og gammen i dag. Både Kjærest og jeg har vært både trøtte og irriterte. Jeg har heldigvis noen fager med (nesten) morgenfri, så jeg slipper å være hysterisk for at jeg skal på jobb om bare et par timer når han holder på som verst, men man blir jo litt fortvilet likevel.
Kjærest hadde bursdag 3 oktober og da kjøpte jeg en TV vi kunne ha på romme etter at Lillebror var født. Greit å hunne se på noe de timene man likevel er våken. I ettermiddag fikk jeg SMS om at den endelig var ankommet butikk. Henter den i morgen. Blir veldig bra. Har sett utallige episoder av “Luksusfellen” på nettbrettet nå i barseltiden. Lært masse. Ironisk at jeg da kjøper et “soveroms-tv”, men mener selv at det er nyttig.
Jeg er kokk og har veldig peiling på mat. Vi spiser ingenting som kan skape mageknip. Noen av oss. I kveld spiser vi saltkjøtt med gulløye, kokte gulrøtter, tyttebær og rømme. Liten risiko og veldig godt.
Så kom de altså hjem til slutt. Ikke mange i våre dager får lov til å ligge 15 dager på barsel, med pleiere til rådighet 24 timer i døgnet,men Finnmarksykehset, ved overlege Marit i spissen, har vært helt suverene med og mot oss helt siden katastrofen i fjor sommer. De har gjort absolutt alt som har stått i deres makt for at vi skal føle oss trygge og godt ivaretatt, både under graviditeten, men ikke minst også nå i ukene etter Lillebrors fødsel. Jeg er både imponert og takknemlig.
En nydelig bukett fra Kagge forlag ventet oss på trappa. Tusen takk!
Syns det er mye triveligere å se dem ved siden av meg i sofaen enn via facetime fra føden…
Det er viktig å lade opp batteriene før natta kommer…
For Lillebror er nemlig en såkalt natterangler. Han ser ingen mening i å spise seg ferdig i elleve-tolv tiden, å nei da. Her skal det festes til langt på natt! Tror han var ferdig spist, ferdig rapet, ferdig skiftet og ferdig surket rundt klokka tre eller der omkring. Til gjengjeld sov ha helt fram til halv åtte, så egentlig er det helt luksus.
Var så deilig å se dette på badet igjen i morges. Jeg er ikke skapt for å være ungkar, det er i alle fall helt sikkert!
Tenk å være så velsignet at man stå opp til en slik stue 43 år gammel. Jeg er veldig heldig 🙂
Nå skal jeg bare gjøre unna et par møter på jobb på morgenkvisten, så blir jeg (stort sett) hjemme med familien helt fram til søndag. Bli kjent. Prøve å skape en boble noen dager før julehandelen, eller koronaen, setter inn før fult.
PS! Har mange flere bilder, men de aller fleste inneholder en pupp av en eller annen merkelig grunn, og siden jeg ønsker å leve til Lillebror blir voksen, så unnlater jeg å vise slike bilder 😉
Satt på kontoret i går og knotet med et eller annet meningsløst da Mikkelsen plutselig kom inn døra. Eller dør og dør, jeg har ikke dør på “kontoret”, men har laget meg et lite avlukke bak garderobeskapene på lageret. Til å være såpass høy på meg selv har jeg overraskende lave krav til både bil, bosted og altså kontorplass.
Tilbake til Mikkelsen, han rundet den ødelagte kjølebenken jeg bruker som en slags endevegg på “kontoret” og hadde med seg en diger bukett og en papirpose med masse fint til Lillebror oppi.
Veldig hyggelig å få gave fra de ansatte. Som regel går det jo andre veien. Da er det ekstra koselig med en liten, (i dette tilfellet overraskende stor) oppmerksomhet når det skjer noe ekstraordinært som en fødsel. Tusen takk!
(I fjor rakk de de ikke å kjøpe noe som helst før det hele var over. Livet er skjørt.)
UTROLIG artig at det er så mange av dere som bryr dere om oss. Blir både stolt, rørt og ydmyk over at jeg klarer å skrive noe som fenger så mange, så lenge. Og det uten at jeg føler at jeg utleverer verken Kjærest eller Lillebror, eller meg seg for den saks skyld. Tror jeg har funnet en ganske god balanse mellom det private og det personlige. Dere har sikkert lagt merke til at jeg nesten ikke legger ut bilder av Lillebror der ansiktet vises. Tror det er best slik. Det er jo ikke hans skyld at faren er narsissist og gjør hva som helst for klikk og førsteplassen.
Ja, det var en spøk. Flir for faen!
Bare en 51minutter igjen til jeg setter meg i bilen og henter familien min.
Lillebror derimot, ikke bare overlevde, men han ranglet, supte og drakk som en sliten kokk med helgefri hele natten til kranene stengte klokka fire. Da stumpet han lykkelig og mett, men sliten av mellom brystene på jordmora. Stolt pappa! 😉
I morgen kommer de hjem. Det blir godt. Har satt av torsdag til søndag der vi skal gå oss til hjemme og bli selvstendige uten døgnvakt. Smelte sammen som en familie. Og på søndag kommer sikkert Storesøster.
Hvis ikke Lillebror dør i natt så har han overlevd den bitte lille storebroren sin. Rakk akkurat ikke å bli 14 dager. Han var veldig død da vi våknet. Det var så forferdelig. Jeg trodde ikke det var sant. Ikke en gang til! Likevel så jeg på det lett marmorerte lille ansiktet at det var sant. Det aller verste hadde faktisk skjedd igjen. Nå var det bare å brette opp ermene. Jeg visste så alt for godt hva som ventet oss…
Jeg er ikke redd! Tror ikke det kommer til å skje noe galt, verken i natt eller noen andre netter. Det trodde jeg for så vidt ikke i fjor sommer heller. Eller for tretten år siden for den saks skyld. Det er kanskje det som plager meg aller mest, det at jeg har erfart, gjentatte ganger, at du kan legge deg på kvelden som konge i ditt eget liv, og neste morgen står du opp og ser utover kongeriket ditt og det er bombet sønder og sammen, uten at du våknet av det en gang.
Men seriøst altså, jeg er ikke redd. Jeg er bare dønn ærlig. Klart jeg tenker på dette. Ikke først og fremst som katastrofetanker, men heller som et slags forsvarsverk, både under graviditeten og nå etter at han ble født. Det er skummelt å bli skikkelig glad i ham. Stirrer aldri lenge på bilder som Kjærest sender. Jeg ser på dem, med både glede og forelskelse, men jeg blar fort over dem. Jeg har sett for lenge på bilder før, og det gjorde vondt. Veldig, veldig vondt.
Redd er jeg likevel ikke, men gleder meg fryktelig til denne natta er over. Veldig glad Kjærest og Lillebror er på føden i Alta med døgnvakt, slik at hvis det aller verst tenkelige skulle skje, så er ikke medisinsk personell, og utstyr, ikke langt unna. Skulle det skje noe så klarer de garantert å redde ham.
Husker for tretten år siden. Helikopteret og ambulansen kom. Stua fyltes endelig opp med røde og hvite drakter. Jeg var helt sikker på at det skulle bra. Gikk inn på kjøkkenet mens de arbeidet med den lille kroppen ute i stua, satte på kaffe og røkte masse sigaretter under kjøkkenvifta. Dette går så bra så, tenkte jeg.
Et par sigaretter senere tømtes stua for de røde og hvite draktene, og tilbake, ved siden av tv-benken, lå en liten naken kropp. De hadde ikke fått det til. Nå var det bare å brette opp ermene. Ante ikke hva jeg gikk til, men jobben måtte gjøres.
.
Jeg er pissredd! Jeg orker ikke tanken på at det skal skje enda en gang. Vet ikke hva jeg skal gjøre da. Vet ikke hvordan jeg skal takle det. Ikke helt sikker på om jeg faktisk gjør det. Lillebror er siste sjanse. Det er grenser for hva én mann alene skal klare.
Ellers er jeg i veldig godt humør i dag. Dere vet jo at jeg er litt “Bjørnebo light”, så måtte faktisk sende melding til Kjærest tidligere i dag å fortelle at jeg hadde et lyst hjerte i dag. Da blir hun også glad. Ikke så lett for henne heller, å leve sammen med dette sammensatte lappeteppet av en mann. Beundrer henne stort for det, men både tror og vet at jeg gir henne så mye positivt tilbake at det veier opp for alt det negative jeg har brakt inn i hennes liv. Det er jeg veldig glad for og bruker en del krefter for å tilstrebe. Hun er ti år yngre enn meg og det forplikter. Da må jeg, av og til i alle fall, være større, sterkere og klokere. Det er langt fra alltid jeg får det til, nesten aldri, men jeg prøver. Det tror jeg hun både merker og setter pris på. (Og irriterer seg over, he he)
Jeg gleder meg vilt til i morgen tidlig! Har gitt beskjed til førstevakta på jobb at han tar oppgjøret, for jeg vil kose meg hjemme før jeg drar på jobb. Vil se på bilder, videoer. Snakke med Kjærest. Lillebror spiser sikker da. Dere vet hvile lyder en fornøyd baby lager når dem spiser? Den lykken finner mennesket aldri tilbake til, og den vil jeg høre på i morgen tidlig. Hvis han ikke dør. Da er det bare å brette opp erma igjen.
Jeg vet jeg bruker harde og stygge ord, men døden finnes ikke vakker.
I morgen tidlig blir alt bedre. Det er jeg helt sikker på.
Dette bildet er tatt 03:17 i morges. Lillebror og jeg hadde et par timer tidlige funnet ut at vi i stedet for å purke og sove bort en hel natt, så kunne vi mye heller valse rundt på gulvet å synge og vræle. Mye koseligere å gjøre noe sammen, når jeg først kommer på besøk, enn å ligge i hver vår seng å kaste bort verdifull kvalitetstid. Halv fire gidda han ikke mer og sovna bare. Dårlig gjort! Jeg som syntes vi hadde det så koselig. Ja ja, gikk bare og la meg jeg også.
Måtte bare tisse først. Toalettet er strategisk plassert rett foran senga slik at Kjærest kan ligge og slikke seg om munnen mens hun ser på denne skulpturen av en mann.
Hun har i det hele tatt hatt mye fint å se på dette døgnet, for tror noen hadde skrudd termostaten på minst 86 grader, så jeg gikk for det meste bare rundt i underbuksa.
‘
Tok på meg skjorte hvis vi gikk tur i korridoren da. Ikke for at jeg er sjenert, men ville ikke at Kjærest skulle se jordmødrene kaste sultne blikk på meg. Noe de garantert hadde gjort hvis jeg hadde skvulpet rundt i bar overkropp. Hadde lett blitt dårlig stemning.
Var forresten utrolig deilig å kunne bevege seg utenfor rommet. Husk at i Hammerfest satt vi innelåst inne på samme rom i over en uke. Ble litt lei til slutt.
Her i Alta fikk vi gå på kjøkkenet å ordne oss egen mat. Deilig å sitte med kjøkkenbordet i stedet for inne på et klamt rom.
Kjøkkenbordet ja, dette er de eneste stolene som finnes på hele avdelingen som gjester av de fødende har å sitte på. Finnes ingen stue, ingen sofagruppe, ingen tv-krok. Den splitter nye fødeavdelingen på Klinikk Alta er bare halvparten så stor som den gamle fødestua, og den er bygd slik at den er umulig å utvide med enkle grep. Veldig rart sett i lys av at Alta, med sine over 20 000 innbyggere, er en by i stadig vekst og kommer til å føde stadig flere barn de neste tiårene. Da er det litt rart at fødestuen faktisk reduseres når de bygger nytt. Forstå det den som kan.
Selv om babyer ikke bryr seg om fedrene sine i det hele tatt, de kunne rett og slett ikke brydd seg mindre, så betyr de jo ikke at vi bryr oss noe mindre om dem. Jeg hadde faktisk nesten glemt hvor mirakuløst fantastisk det er å bli pappa til en et sånt lite knøtt. Helt fullstendig hjelpeløs. Jeg skal hjelpe ham. Overalt. alltid.
Shows over! Nå har jeg kommet hjem igjen. Det var et altfor kort døgn. Jobb i morgen tidlig.
Han er så bitte, bitte liten. Hodet hans får god plass i hånden min. Likevel er han sterk, kanskje ikke som en bjørn eller en ulv, men heller som en liten røyskatt. Eller ilder. Han kan spenne tak når han ligger på rygg stellebordet og nesten rulle over på magen.
Jeg kom hit til føden i Alta i går på formiddagen og i løpet av bare noen sekunder klarte kombinasjonen Lillebror, Kjærest og milde jordmødre med munnbind å stenge all verdens problemer ute, og fylle barselsbobla med deilig bedøvende ammetåke. Jeg må dra hjem igjen i kveld, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er her, her og nå, og nyter hver eneste sekund.
Vel, nå tok jeg kanskje litt vel hardt i. Skal ikke skryte på meg at jeg nøt hver eneste sekund i natt. Lillebror var så trøtt så trøtt, men klarte ikke å roe seg ned. Det gikk noen timer der jeg måtte ta fram gamle rustne barnesanger, og det hjalp en stund helt til han innså hvor jævlig det egentlig hørtes ut da jeg sang. Tror klokka ble over tre før han endelig sovnet skikkelig. Da sov han til gjengjeld til over halv åtte og nattens tårer og tenners gnissel var plutselig glemt. Rart det der.
Hun tok han da over i vår seng, er dobbeltseng her på føden, og ga han mat. Vi tre.
Og jeg ligger og følger med på pustealarmen. Hver gang han puster så lyser det. Det gir en veldig trygghet. Med alarmen på unngår vi i alle fall å finne han død etter to timer slik vi gjorde i fjor sommer. Nå går alarmen etter maks 20 sekunder uten pust og da er det nesten umulig å dø hvis foreldrene kan hjerte- og lungeredning, og det kan vi. Gir en voldsom trygghet, selv om den er et hvelvete om natta å drasse med seg når man bysser han rundt, men jeg vet at alternativet er så uendelig mye verre.
HVORDAN GÅR DET SÅ MED MARIA?
Joda, tror hun klarer seg bare fint
Wilma har blitt en lydig undersått somgjør alt for å blidgjøre den nye diktatoren.
Og all opposisjon slås hardt ned på og låses ute i kulden.
Nei, sorry folkens, jeg må gå og legge meg igjen! Klokka er tross alt elleve og jeg har en boble å gå inn i. Takk for alle meldinger angående forrige post. Jeg har valgt å ikke besvare noen kommentarer, for det ville tatt alle min tid og gjort vondt mye verre, men velger heller å takke dere her. Takk for at dere bryr dere <3
Det er vanskelig å snakke om dette temaet og selv jeg tør bare kruse i overflaten når jeg forteller om det. Jeg, som både blir hyllet og latterliggjort for min åpenhet, selv jeg feiger ut. Legger bare ut et mørkt bilde en ettermiddag og forteller at det er litt leit. Dere trykker hjerte og ønsker meg god bedring og i morgen er det en ny artig post. Eller, aller helst en koselig en om Lillebror, og alt er glemt.
Helt fram til neste mørke bilde. Som kommer. Med jevne mellomrom.
Jeg er en idiot! Jeg er, var i alle fall, en veldig anerkjent kokk her oppe i Nord, men sakte men sikkert ødelegger jeg mitt eget rykte med mine mørke historier fra virkeligheten. Jeg kunne surfet på en bølge av medgang dette året, men hver eneste gang det har dukket opp en mulighet så har jeg dykket under bølgen. Og nesten druknet.
Ja, det er en slik dag i dag.
Jeg skal ikke fortelle dere så mye. Det er ikke alt man burde fortelle, hvor lyst jeg enn har til det. Jeg er den type mann. Idioten.
Kan heller fortelle dere at jeg legger meg inn et par dager på Alta helsesenter. Drar i morgen. Blir deilig. Gleder meg til å låse meg inn på et rom sammen med Kjærest og Lillebror og bare lukke resten av verden ute et par dager. Skal på jobb på mandag. Inntil da, bare barsel, Kjærest og Lillebror.
Verden finnes ikke. Veggene på helsesenteret er en usynlighetskappe som jeg brer om oss. I morgen.
I dag er ingenting usynlig. Alt er åpnet. Det er prisen man betaler for en ærlig blogg.
Jeg fryser. Hele forbanna tiden. Tjukk har jeg også blitt. Skikkelig. Over 120 kg. Har aldri vært så tung før. Jeg må ta meg sammen.
Begynner på mandag!
Drømmer meg tilbake til Hammerfest! Tenk at en som er så liten at han til og med får plass i hånden min kan ta så sinnsykt stor plass i hjertet mitt.
Spurte Kjærest om hun hadde et bilde hun ville dele med dere. Hun sendte dette. Hjerte.
Ellers er jeg klar for at de kommer hjem nå. Alt er rent. På tirsdag er Lillebror akkurat 2 uker gammel og vi planlegger at de kommer hjem på onsdag. Da har han overlevd broren. Resten må vi klare selv.
Det var ikke meningen å ødelegge helgen for dere, men slik er mitt liv, opp og ned. Blir det for mye av det gode, eller det vonde, så anbefaler jeg å lese noe annet.
Dette er egentlig smått utrolig, for i over femten år nå har jeg hatt vondt i ryggen om morgenen da jeg kreka meg ut av senga. Spesielt hvis jeg lå lenger enn seks-sju timer. I natt sov jeg, hold dere fast, i over 10 timer! Hadde aldri skjedd i den gamle sengen, men hvis det hadde skjedd så hadde jeg våknet opp med en tømmerstokk tredd gjennom kroppen, fra nederst til øverst. Ja, både stivt og vondt samtidig, og omtrent umulig å gå. Sorry for at du fikk det bildet i hodet ditt nå. Var unødvendig av meg.
Så langt en fantastisk seng i alle fall og tipper Kjærest kommer til å bli meget fornøyd med kjøpet når hun en gang inn i framtida kommer hjem og prøver den ut.
Skal spise litt frokost før jeg stikker ned på jobb en tur. Hørte rykter om en milkshakemaskin som har slått seg fullstendig vrang. Fylle litt snus, slike ting. Blir der maks et par timer.
Skal gjøre meg ferdig her hjemme i dag. Datter kommer etter skolen og vasker. Hun ringte meg i går og ville være med på å gjøre det fint til de kom hjem. Koselig.
Ellers skal jeg kjøpe taklys i dag. Har fire slike ødelagte spredt rundt om i leiligheten, to i gangen oppe og to i gangen nede. Forbanna dritt! Er jo åpenbart en dårlig patent når 3 av fire kupler var ødelagt da jeg kjøpte leiligheten, og jeg klarte å den fjerde forleden. Og dette er det noen, et eller annet sted, som har fått betalt, sikkert for mye også, for åtegne og konstruere. Så så, pust med magen.
Kom litt gaver i posten i går. Tusen, tusen takk! Innrømmer at dette med babyklær er Kjærest sitt domene. Jeg bryr meg ikke voldsomt om klær, heller ikke babyklær, men det er koselig at andre bryr seg. Takk!
Nå skal jeg ringe dem. Snakkes!
(En ting til slutt, bruk penger på en skikkelig seng hvis du har råd. Vi tilbringer tross alt 1/3 av livet liggende. Da burde man ligge godt. Du trenger ikke å la deg lure til å kjøåe en fancy sengegavl til 12 000 kroner. Det er ikke gavlen du skal ligge på, men senga. Jeg klarer meg fint nuten gavl så lenger jeg ligger godt.)
