Lillebror derimot, ikke bare overlevde, men han ranglet, supte og drakk som en sliten kokk med helgefri hele natten til kranene stengte klokka fire. Da stumpet han lykkelig og mett, men sliten av mellom brystene på jordmora. Stolt pappa! 😉
I morgen kommer de hjem. Det blir godt. Har satt av torsdag til søndag der vi skal gå oss til hjemme og bli selvstendige uten døgnvakt. Smelte sammen som en familie. Og på søndag kommer sikkert Storesøster.
Hvis ikke Lillebror dør i natt så har han overlevd den bitte lille storebroren sin. Rakk akkurat ikke å bli 14 dager. Han var veldig død da vi våknet. Det var så forferdelig. Jeg trodde ikke det var sant. Ikke en gang til! Likevel så jeg på det lett marmorerte lille ansiktet at det var sant. Det aller verste hadde faktisk skjedd igjen. Nå var det bare å brette opp ermene. Jeg visste så alt for godt hva som ventet oss…
Jeg er ikke redd! Tror ikke det kommer til å skje noe galt, verken i natt eller noen andre netter. Det trodde jeg for så vidt ikke i fjor sommer heller. Eller for tretten år siden for den saks skyld. Det er kanskje det som plager meg aller mest, det at jeg har erfart, gjentatte ganger, at du kan legge deg på kvelden som konge i ditt eget liv, og neste morgen står du opp og ser utover kongeriket ditt og det er bombet sønder og sammen, uten at du våknet av det en gang.
Men seriøst altså, jeg er ikke redd. Jeg er bare dønn ærlig. Klart jeg tenker på dette. Ikke først og fremst som katastrofetanker, men heller som et slags forsvarsverk, både under graviditeten og nå etter at han ble født. Det er skummelt å bli skikkelig glad i ham. Stirrer aldri lenge på bilder som Kjærest sender. Jeg ser på dem, med både glede og forelskelse, men jeg blar fort over dem. Jeg har sett for lenge på bilder før, og det gjorde vondt. Veldig, veldig vondt.
Redd er jeg likevel ikke, men gleder meg fryktelig til denne natta er over. Veldig glad Kjærest og Lillebror er på føden i Alta med døgnvakt, slik at hvis det aller verst tenkelige skulle skje, så er ikke medisinsk personell, og utstyr, ikke langt unna. Skulle det skje noe så klarer de garantert å redde ham.
Husker for tretten år siden. Helikopteret og ambulansen kom. Stua fyltes endelig opp med røde og hvite drakter. Jeg var helt sikker på at det skulle bra. Gikk inn på kjøkkenet mens de arbeidet med den lille kroppen ute i stua, satte på kaffe og røkte masse sigaretter under kjøkkenvifta. Dette går så bra så, tenkte jeg.
Et par sigaretter senere tømtes stua for de røde og hvite draktene, og tilbake, ved siden av tv-benken, lå en liten naken kropp. De hadde ikke fått det til. Nå var det bare å brette opp ermene. Ante ikke hva jeg gikk til, men jobben måtte gjøres.
.
Jeg er pissredd! Jeg orker ikke tanken på at det skal skje enda en gang. Vet ikke hva jeg skal gjøre da. Vet ikke hvordan jeg skal takle det. Ikke helt sikker på om jeg faktisk gjør det. Lillebror er siste sjanse. Det er grenser for hva én mann alene skal klare.
Ellers er jeg i veldig godt humør i dag. Dere vet jo at jeg er litt “Bjørnebo light”, så måtte faktisk sende melding til Kjærest tidligere i dag å fortelle at jeg hadde et lyst hjerte i dag. Da blir hun også glad. Ikke så lett for henne heller, å leve sammen med dette sammensatte lappeteppet av en mann. Beundrer henne stort for det, men både tror og vet at jeg gir henne så mye positivt tilbake at det veier opp for alt det negative jeg har brakt inn i hennes liv. Det er jeg veldig glad for og bruker en del krefter for å tilstrebe. Hun er ti år yngre enn meg og det forplikter. Da må jeg, av og til i alle fall, være større, sterkere og klokere. Det er langt fra alltid jeg får det til, nesten aldri, men jeg prøver. Det tror jeg hun både merker og setter pris på. (Og irriterer seg over, he he)
Jeg gleder meg vilt til i morgen tidlig! Har gitt beskjed til førstevakta på jobb at han tar oppgjøret, for jeg vil kose meg hjemme før jeg drar på jobb. Vil se på bilder, videoer. Snakke med Kjærest. Lillebror spiser sikker da. Dere vet hvile lyder en fornøyd baby lager når dem spiser? Den lykken finner mennesket aldri tilbake til, og den vil jeg høre på i morgen tidlig. Hvis han ikke dør. Da er det bare å brette opp erma igjen.
Jeg vet jeg bruker harde og stygge ord, men døden finnes ikke vakker.
I morgen tidlig blir alt bedre. Det er jeg helt sikker på.
Dette bildet er tatt 03:17 i morges. Lillebror og jeg hadde et par timer tidlige funnet ut at vi i stedet for å purke og sove bort en hel natt, så kunne vi mye heller valse rundt på gulvet å synge og vræle. Mye koseligere å gjøre noe sammen, når jeg først kommer på besøk, enn å ligge i hver vår seng å kaste bort verdifull kvalitetstid. Halv fire gidda han ikke mer og sovna bare. Dårlig gjort! Jeg som syntes vi hadde det så koselig. Ja ja, gikk bare og la meg jeg også.
Måtte bare tisse først. Toalettet er strategisk plassert rett foran senga slik at Kjærest kan ligge og slikke seg om munnen mens hun ser på denne skulpturen av en mann.
Hun har i det hele tatt hatt mye fint å se på dette døgnet, for tror noen hadde skrudd termostaten på minst 86 grader, så jeg gikk for det meste bare rundt i underbuksa.
‘
Tok på meg skjorte hvis vi gikk tur i korridoren da. Ikke for at jeg er sjenert, men ville ikke at Kjærest skulle se jordmødrene kaste sultne blikk på meg. Noe de garantert hadde gjort hvis jeg hadde skvulpet rundt i bar overkropp. Hadde lett blitt dårlig stemning.
Var forresten utrolig deilig å kunne bevege seg utenfor rommet. Husk at i Hammerfest satt vi innelåst inne på samme rom i over en uke. Ble litt lei til slutt.
Her i Alta fikk vi gå på kjøkkenet å ordne oss egen mat. Deilig å sitte med kjøkkenbordet i stedet for inne på et klamt rom.
Kjøkkenbordet ja, dette er de eneste stolene som finnes på hele avdelingen som gjester av de fødende har å sitte på. Finnes ingen stue, ingen sofagruppe, ingen tv-krok. Den splitter nye fødeavdelingen på Klinikk Alta er bare halvparten så stor som den gamle fødestua, og den er bygd slik at den er umulig å utvide med enkle grep. Veldig rart sett i lys av at Alta, med sine over 20 000 innbyggere, er en by i stadig vekst og kommer til å føde stadig flere barn de neste tiårene. Da er det litt rart at fødestuen faktisk reduseres når de bygger nytt. Forstå det den som kan.
Selv om babyer ikke bryr seg om fedrene sine i det hele tatt, de kunne rett og slett ikke brydd seg mindre, så betyr de jo ikke at vi bryr oss noe mindre om dem. Jeg hadde faktisk nesten glemt hvor mirakuløst fantastisk det er å bli pappa til en et sånt lite knøtt. Helt fullstendig hjelpeløs. Jeg skal hjelpe ham. Overalt. alltid.
Shows over! Nå har jeg kommet hjem igjen. Det var et altfor kort døgn. Jobb i morgen tidlig.
Han er så bitte, bitte liten. Hodet hans får god plass i hånden min. Likevel er han sterk, kanskje ikke som en bjørn eller en ulv, men heller som en liten røyskatt. Eller ilder. Han kan spenne tak når han ligger på rygg stellebordet og nesten rulle over på magen.
Jeg kom hit til føden i Alta i går på formiddagen og i løpet av bare noen sekunder klarte kombinasjonen Lillebror, Kjærest og milde jordmødre med munnbind å stenge all verdens problemer ute, og fylle barselsbobla med deilig bedøvende ammetåke. Jeg må dra hjem igjen i kveld, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er her, her og nå, og nyter hver eneste sekund.
Vel, nå tok jeg kanskje litt vel hardt i. Skal ikke skryte på meg at jeg nøt hver eneste sekund i natt. Lillebror var så trøtt så trøtt, men klarte ikke å roe seg ned. Det gikk noen timer der jeg måtte ta fram gamle rustne barnesanger, og det hjalp en stund helt til han innså hvor jævlig det egentlig hørtes ut da jeg sang. Tror klokka ble over tre før han endelig sovnet skikkelig. Da sov han til gjengjeld til over halv åtte og nattens tårer og tenners gnissel var plutselig glemt. Rart det der.
Hun tok han da over i vår seng, er dobbeltseng her på føden, og ga han mat. Vi tre.
Og jeg ligger og følger med på pustealarmen. Hver gang han puster så lyser det. Det gir en veldig trygghet. Med alarmen på unngår vi i alle fall å finne han død etter to timer slik vi gjorde i fjor sommer. Nå går alarmen etter maks 20 sekunder uten pust og da er det nesten umulig å dø hvis foreldrene kan hjerte- og lungeredning, og det kan vi. Gir en voldsom trygghet, selv om den er et hvelvete om natta å drasse med seg når man bysser han rundt, men jeg vet at alternativet er så uendelig mye verre.
HVORDAN GÅR DET SÅ MED MARIA?
Joda, tror hun klarer seg bare fint
Wilma har blitt en lydig undersått somgjør alt for å blidgjøre den nye diktatoren.
Og all opposisjon slås hardt ned på og låses ute i kulden.
Nei, sorry folkens, jeg må gå og legge meg igjen! Klokka er tross alt elleve og jeg har en boble å gå inn i. Takk for alle meldinger angående forrige post. Jeg har valgt å ikke besvare noen kommentarer, for det ville tatt alle min tid og gjort vondt mye verre, men velger heller å takke dere her. Takk for at dere bryr dere <3
Det er vanskelig å snakke om dette temaet og selv jeg tør bare kruse i overflaten når jeg forteller om det. Jeg, som både blir hyllet og latterliggjort for min åpenhet, selv jeg feiger ut. Legger bare ut et mørkt bilde en ettermiddag og forteller at det er litt leit. Dere trykker hjerte og ønsker meg god bedring og i morgen er det en ny artig post. Eller, aller helst en koselig en om Lillebror, og alt er glemt.
Helt fram til neste mørke bilde. Som kommer. Med jevne mellomrom.
Jeg er en idiot! Jeg er, var i alle fall, en veldig anerkjent kokk her oppe i Nord, men sakte men sikkert ødelegger jeg mitt eget rykte med mine mørke historier fra virkeligheten. Jeg kunne surfet på en bølge av medgang dette året, men hver eneste gang det har dukket opp en mulighet så har jeg dykket under bølgen. Og nesten druknet.
Ja, det er en slik dag i dag.
Jeg skal ikke fortelle dere så mye. Det er ikke alt man burde fortelle, hvor lyst jeg enn har til det. Jeg er den type mann. Idioten.
Kan heller fortelle dere at jeg legger meg inn et par dager på Alta helsesenter. Drar i morgen. Blir deilig. Gleder meg til å låse meg inn på et rom sammen med Kjærest og Lillebror og bare lukke resten av verden ute et par dager. Skal på jobb på mandag. Inntil da, bare barsel, Kjærest og Lillebror.
Verden finnes ikke. Veggene på helsesenteret er en usynlighetskappe som jeg brer om oss. I morgen.
I dag er ingenting usynlig. Alt er åpnet. Det er prisen man betaler for en ærlig blogg.
Jeg fryser. Hele forbanna tiden. Tjukk har jeg også blitt. Skikkelig. Over 120 kg. Har aldri vært så tung før. Jeg må ta meg sammen.
Begynner på mandag!
Drømmer meg tilbake til Hammerfest! Tenk at en som er så liten at han til og med får plass i hånden min kan ta så sinnsykt stor plass i hjertet mitt.
Spurte Kjærest om hun hadde et bilde hun ville dele med dere. Hun sendte dette. Hjerte.
Ellers er jeg klar for at de kommer hjem nå. Alt er rent. På tirsdag er Lillebror akkurat 2 uker gammel og vi planlegger at de kommer hjem på onsdag. Da har han overlevd broren. Resten må vi klare selv.
Det var ikke meningen å ødelegge helgen for dere, men slik er mitt liv, opp og ned. Blir det for mye av det gode, eller det vonde, så anbefaler jeg å lese noe annet.
Dette er egentlig smått utrolig, for i over femten år nå har jeg hatt vondt i ryggen om morgenen da jeg kreka meg ut av senga. Spesielt hvis jeg lå lenger enn seks-sju timer. I natt sov jeg, hold dere fast, i over 10 timer! Hadde aldri skjedd i den gamle sengen, men hvis det hadde skjedd så hadde jeg våknet opp med en tømmerstokk tredd gjennom kroppen, fra nederst til øverst. Ja, både stivt og vondt samtidig, og omtrent umulig å gå. Sorry for at du fikk det bildet i hodet ditt nå. Var unødvendig av meg.
Så langt en fantastisk seng i alle fall og tipper Kjærest kommer til å bli meget fornøyd med kjøpet når hun en gang inn i framtida kommer hjem og prøver den ut.
Skal spise litt frokost før jeg stikker ned på jobb en tur. Hørte rykter om en milkshakemaskin som har slått seg fullstendig vrang. Fylle litt snus, slike ting. Blir der maks et par timer.
Skal gjøre meg ferdig her hjemme i dag. Datter kommer etter skolen og vasker. Hun ringte meg i går og ville være med på å gjøre det fint til de kom hjem. Koselig.
Ellers skal jeg kjøpe taklys i dag. Har fire slike ødelagte spredt rundt om i leiligheten, to i gangen oppe og to i gangen nede. Forbanna dritt! Er jo åpenbart en dårlig patent når 3 av fire kupler var ødelagt da jeg kjøpte leiligheten, og jeg klarte å den fjerde forleden. Og dette er det noen, et eller annet sted, som har fått betalt, sikkert for mye også, for åtegne og konstruere. Så så, pust med magen.
Kom litt gaver i posten i går. Tusen, tusen takk! Innrømmer at dette med babyklær er Kjærest sitt domene. Jeg bryr meg ikke voldsomt om klær, heller ikke babyklær, men det er koselig at andre bryr seg. Takk!
Nå skal jeg ringe dem. Snakkes!
(En ting til slutt, bruk penger på en skikkelig seng hvis du har råd. Vi tilbringer tross alt 1/3 av livet liggende. Da burde man ligge godt. Du trenger ikke å la deg lure til å kjøåe en fancy sengegavl til 12 000 kroner. Det er ikke gavlen du skal ligge på, men senga. Jeg klarer meg fint nuten gavl så lenger jeg ligger godt.)
Reklame | HATER å merke dette med reklame, men du finner en link til min egen nettbutikk i bloggposten, og i dette tilfellet er regelverket klart.
Jeg har sju barn. Fem på jorden og to i Himmelen. Jeg har stått på, bokstavelig talt, og fulgt Bibelens ord om å “befolke jorden og bli mange”. Seks av sju fødsler har vært planlagt. To av sju har jeg klipt navlestrengen til. En av sju fødsler har jeg vært forhindret fra å irritere mor på fødebenken.
Jeg har opplevd det meste, men aldri har jeg opplevd en barseltid uten barn. Aldri har jeg opplevd at den eneste kontakten jeg kan ha med ungen min, og mora til ungen min, er gjennom en pc-skjerm. Og vet du hva, jeg gidder ikke sutre over det! Leste akkurat en sak i VG om at det ligger tusenvis av eldre, og andre, rundt omkring på landets sykehus og praktisk talt dør alene. DET er grusomt det!
I det perspektivet er vårt, og tusenvis av andres, barseltid ingenting å sutre over i det store og det hele. Ja, det er så klart kjedelig, men vi gjør det for laget, for landet! (Men faen da, så trasig det er!)
Dagen startet, som den jo så ofte gjør, med at jeg våknet. Lå lenge i sengen, selv om jeg måtte tisse, unnskyld pisse. Sjekka bloggen. Joda, fortatt øverst. De siste 30 dagene har faktisk du, og 345 756 andre “unike brukere”, til sammen lest bloggen min 2 094 057 ganger. Helt vilt! Måtte bare skryte litt, for det syns jeg er litt stas da. Sorry!
Selv om jeg trives best med lite klær i barseltiden så kledde jeg likevel på meg og dro ned på jobb en tur. Ikke veldig lenge, halvannen time eller der omkring. Jeg er jo i barsel må vite.
Dro så hjem igjen og ble med på morgenstellet over facetime og spiste frokost med Kjærest. Hun på helsesenteret og jeg her hjemme. Utenkelig for bare noen uker siden, men nå er det helt naturlig. Vi snakker ikke hele tiden. Vi surfer på nettet, sjekker og besvarer mail, men vi er sammen likevel. Rart.
Ut og vaske bil! Vinteren venter neppe veldig mye lenger, så greit med ren bil før isen dekker den. Tror det er bra for lakken, jeg vet ikke. Snakka med Kjærest mens vasken pågikk. Vi er stort sett “sammen” hele tiden. Koselig, men fortsatt rart. Vi hadde jo aldri sittet slik og snakket hvis hun hadde vært hjemme.
Vel hjemme igjen dukker fankern meg Fagmøbler smilende opp på utsiden! Nysenga var klar for levering.
Ikke nok med at han hjalp meg inn med senga, men han hjalp meg også både å montere den og legge trekk på madrassen. Liiitt kompishjelp var det nok kanskje, men uansett en framragende service. Har hørt MANGE som har skrytt av servicen til Fagmøbler i Alta. Nå fikk jeg oppleve det selv. Tusen, tusen takk for hjelpen!
Sengetrekk derimot måtte jeg legge på selv. (For en latsabb!) Kjærest har kjøpt alt av puter og dyner nytt. Mamma har kjøpt sengetrekk. (Ja, hun vasket dem før jeg la dem på). Som dere ser er det forskjell på lengden og tykkelsen på dynene. Jeg vil ha dem korte, lette og tynne og Kjærest vil ha dem lange, tjukke og tunge. Skal ikke gå videre med det som akkurat dukket opp i hodet mitt nå…
CT av rygg. Begynner faen meg å føle meg som orkesteret på Titanic! Du vet, myten sier at de smilte og spilte mens skipet gikk ned. Vel, her ligger jeg og smiler, men spiller mest på følelser, he he.
Litt jobb med netthandelen på ettermiddagen. Kjærest og Lillebror er selvsagt også med. Klargjøring av tørka reinkjøtt for salg. Håper å ha det klart i løpet av neste uke. Følg med på kokkejævel.no. Der finner du også andre flotte gaver til den som har alt, dvs. de aller, aller fleste 😉
Hvordan det går med Maria? Vel, følg med her:
Hun har fått egen leilighet på loftsbadet til Svigermord, men i dag fikk hun komme ned i stua for å kjenne på luktene til de andre dyrene i arken.
Hun våger seg etter hvert ut av buret, men hvem er det som stirrer henne rett inn i øynene???
Jo, Wacko-Wilma. Alltid sulten. Alltid på hugget. Aldri til å stole på…
Og i trappa sitter Killer-Cat og sikler. Venter på det rette øyeblikket til å kaste seg i strupen på nykommeren.
Til slutt var det ikke en eneste beinrest igjen. Den enes død er den andres brød sies det, men dette var litt trasig litt for tidlig, og det mener jeg.
Ja ja, er tross alt bare en katt. Fikk solgt den gamle sengen for 1600 kroner. Alt for lite, men nå er i alle fall både den og katta rydda av veien.
Ja, jeg blogger lite om dagen. Selv om jeg ikke vil sutre over min egen situasjon fordi det er så mange som har det spå mye verre, så er det skikkelig kipt for tiden. Jeg gleder meg til natt til tirsdag, på morgenkvisten. Da er Lillebror blitt større enn Storebror og vi tør forhåpentligvis å samles hjemme for en normal barseltid. Jeg gleder meg veldig. (Og gruer meg enormt)
Sånn er livet! Skal ringe mine nå. Takk for at du leser meg. Det setter jeg stor pris på. På ordentlig.
Jeg vet man ikke skal veie liv, men jeg har likevel valgt å gjøre det. Jeg er så livende redd for at Lillebror skal dø at jeg er villig til å eliminere absolutt alle risikofaktorer bort bort for å kunne gi ham verdens beste muligheter til å vokse opp og bli en sterk, flott og vakker mann, slik som sin far.
Katter er og blir en stor risikofaktor. Ikke bare når det gjelder bakterier, luftveisplager og parasitter, men også en kostant risiko på soverom og i barnevogn. Maria er dessverre en katt.
Det var faktisk overraskende vanskelig å pakke sammen alle tingene hennes og lokke henne inn i buret. Hun ble kjøpt for å skape en trygg, lun og god atmosfære for Datter da vi flyttet hit for to år siden. Maria hører til. Er en del av familien. Hadde jeg hatt et hjerte hadde det vært hjerteskjærende egentlig.
Heldigvis skulle hun ikke så langt da, bare til Svigermord i Gakori. Hun er glad i dyr og bor i noe som kan ligne på en slags grunnstøtt Noas ark, så der vil nok Maria trives. Dessuten er det så nært at Datter kan dra og besøke henne hvis savnet blir for stort, men det er rart med både dyr og unger. De er nå en gang mest spannede når de er små.
To katter samlet på et bilde. Hadde egentlig mest lyst at hun skulle holde både buret og vinen i hånden, men jeg feiget ut og ba henne gå ut av bildet.
Maria skal ikke være hos Svigermord livet ut. Farmor, altså min mamma, fikk så fullstendig god kontakt med katta at hun skal komme oppover om bare et par måneder for å hente henne hjem til Harøya. De må bare bli ferdig med å renovere huset først slik at hun skal slippe masse snekkerbråk. Var rørende å se de to sammen. Kjærlighet ved første blikk. Var greit mamma fikk litt oppmerksomhet fra katta, for gudene skal vite, hvis det finnes slike, at jeg virkelig ikke har vært noen god sønn disse dagene hun har vært innlosjert hos meg.
Det er ikke alt jeg deler, først og fremt fordi jeg er en real kar, men mange av dere har sikkert mistenkt at jeg har slitt med både det ene og det andre de siste årene, og av og til kan det ta nesten all min energi. De siste par ukene har vært slik, samtidig som vi opplever at et lite mirakel har kommet til verden.
De er så fine <3 Savner dem enormt!
Mamma har vært i Alta i over en uke, men dette er det eneste bildet jeg tok av henne. Farmor hos to av sine. Det er trist, men også veldig fint. Jeg deler omtrent aldri vilder fra kirkegården, men dette syns jeg var vakkert. Sorgen tilhører ikke bare oss. Det er både viktig å riktig å bli minnet på akkurat det fra tid til annen.
I tillegg til jobb så holder jeg på med litt “redebygging” her hjemme disse dagene. I dag har jeg da altså omgjort en drapsmaskin av en trapp til en lun og fin nedstigning til kjelleretasjen. Om jeg er stolt? Ja, litt.
Verre da nå jeg skulle skifte lyspære og skrudde hele jævla forbanne drittkuppelen så hard at den knuste. Piss! (Tiss hvis du er kvinne)
Klokka er snart ni på kvelden og jeg er helt alene hjemme for første gang på over to år. Ingen katt,(ok da, savner henne litt!) ingen Datter. Ingen mamma, ingen Kjærest. Ingen Lillebror. Bare jeg og bildene fra i fjor sommer. Om bare seks dager er Lillebror like gammel. Jeg gleder meg enormt til han har overlevd storebroren. Beklager, men så ærlig må jeg være. Neste milepæl blir da fire måneder. Etter det skal jeg puste.
Nå skal jeg ringe opp til helsesenteret og tilbringe resten av kvelden på facetime sammen med familien min. Ønsker dere alle en riktig god kveld.
Så var det altså min tur. Etter å ha vært innesperret en uke på et koronainfisert sykehus måtte til og med selveste Kokkejævel testes før vi kunne overføres til barselavdelingen på Alta helsesenter.
Jeg hadde gruet meg i flere dager. Også jeg hadde hørt historiene om at testen kjennes ut som utskrapning av hjernen. Jeg gjorde opp regning med Vår Herre og var klar.
Dette var jo ikke så ille da. Skjønte ikke hva folk klagde slik etter.
Si AAA
AAHAHAHAHH
Var det alt? Det var jo ikke noe å bæse for!
Ikke ferdig nei!
Nei, men i hælvette da!
Kjære Gud, jeg hadde det godt. Takk for alt som jeg har fått!
Ferdig! Dette var da ingen sak. (Nei, særlig ikke, ha ha!)
Fikk akkurat svaret, negativt. Det betyr at jeg kan få se Kjærest og Lillebror. Problemet er bare at jeg ikke kommer meg inn igjen hvis jeg besøker dem. Enten må jeg dra eller bli. Har så mye å gjøre på utsiden disse dagene at jeg må faktisk vente. Hjerterått, men slik ar det. Livet er også det som skjer på utsiden av barselavdelingen. Enten man vil det eller ikke.
Etter en helt utrolig behagelig kveld med bare kos og pupp og soving så har det vært en del styr i natt med både pupping og byssing, men fra rundt halv tre sluknet vi alle tre. Fullstendig utmattet og trette. Himmelrike.
Tusen tanker gikk i alle retninger gjennom godet på meg. Katastrofen i fjor. Gjenopplivningskurset. Jeg spratt opp i sengen og røsket hardt i Kjærest slik at hun også skulle våkne. Hun kom meg i forkjøpet og sto allerede livredd over Lillebror. Alarmen sluttet like fort som den hadde startet. Varte bare noen få sekunder, men bar bud om et veldig langt år.
Freden senket seg igjen og nå var det min tur til å våke litt. Lillebror var mett og trøtt og Kjærest bare trøtt. Jeg sto opp, satte Lillebror foran meg og satte meg ned for å se på mine to som sakte forsvant inn i drømmeland.
Bank-bank-bank***Bank-bank-bank
-Ja, kom inn!
Klokka var visst blitt halv åtte og inn kom det en overlege og en jordmor på morgenvisitt. Overlegen har fulgt oss, og spesielt Kjærest, på en helt fantastisk på helt siden Katastrofen og har virkelig bidratt til at dette svangerskapet, og oppholdet på sykehuset, har blitt så trygt som det har vært mulig å få det. Hun kom for å si far vel og ønske oss god tur til Alta og lykke til videre i barseltiden. Veldig koselig!
Hos jordmor bestilte vi frokost og kaffe og fikk det levert et kvarter senere. Jeg prøvde å spise så stille som jeg klarte, men hvis jeg tolket gryntene fra Ursula, unnskyld Kjærest, riktig, så lyktes jeg ikke spesielt godt. Lillebror derimot sov som bare det gjennom hele seansen og Kjærest klarte også etter hvert nesten falle tilbake til den etterlengtete søvnen.
Bank-bank-bank***Bank-bank-bank
-Ja, kom inn!
“Hei, jeg heter *** og er hjelpepleier. Er dere klare for veiing?”
Kjærest ga opp, satte seg opp i sengen, smilte og sa ja.
Nå er vi ferdige her i Hammerfest. Jeg vil benytte denne kanalen til å takke for et fantastisk opphold. Selv om selve bygningen er gammel og slitt, og dusjen ser ut som et åsted, så er betjeningen på ingen måte av samme forfatning! Takk for profesjonell og god pleie og tusen takk for at dere anerkjenner pappa som en helt naturlig del av både fødsel og barseltid. God likestilling starter nemlig på fødestua. Pappa er ikke et fremmedelement der inne, han hører naturlig til i 2020.
