I går la jeg ut et bilde av Ole Jåssy, porselenshunden min som jeg kjøpte brukt i vinter, på Facebook. Eneste hund jeg tør å ta i etter at jeg bokstavelig talt nesten ble spist opp av en golden retriever da jeg var liten. Ole Jåssy fikk knekt både fram- og bakfoten i vinter da han sto vakt på butikktrappa. Jeg verken høre eller så noe, men trolig har noen kunder snublet i ham da de gikk ut, for beina lå ved siden av trappa, mens Ole Jåssy fortsatt satt vakt på toppen av trappa da jeg gikk ut for å hente ham. Ole Jåssy er en porselenshund, så jeg ble verken fryktelig trist eller sint.

Sint var det imidlertid mange andre som ble. Rasende faktisk. Jeg visste jo at jeg ikke akkurat er i Norgestoppen hva humor angår, men at den skulle være så dårlig at jeg skulle bli boikottet som en sørafrikansk appelsin under apartheid-regimet, det var litt overraskende. Selv for en som har blitt boikottet mange, mange, mange  ganger før.

Jeg forstår (veldig godt) at man kan bli irritert, skuffet, sint og forbannet over ting man leser og ser, (ev. ikke ser…), men at man skal ha et så VOLDSOMT behov for å fortelle andre hva som er greit eller ikke å publisere, det forstår jeg faktisk ikke. Jeg sliter også med å forstå hva folk vil oppnå når de proklamerer med stor patos at de “aldri mer vil legge igjen en krone hos meg!”

Det er helt greit, du kan bruke pengene dine akkurat der du vil, men jeg kommer ikke til å få noe bedre humor av den grunn. Det kommer heller ikke til å gjøre meg mer kynisk, kjølig og kalkulert, slik som de aller, aller fleste andre butikkeiere er, og aldri mer legge ut saker og ting som som kan støter noen, (noe som for øvrig fan blir verre og verre å unngå), for det kommer jeg garantert til å gjøre.

Det betyr selvsagt ikke at jeg støter folk bevisst eller av vond vilje,  men jeg verken kan eller vil forholde meg til at folk blir ville og gale over teite FB-poster der Ole Jåssy ligger i en søppelkontainer og spiller død. Jeg følger bare det rådet som jeg helt sikker på de damene som reagerte så sterkt i går har delt drøssevis av memes om på sin egen FB, nemlig det å tørre være seg selv…’

Jeg deler ikke slike memes, men jeg både tør være og vise meg selv. Av og til går jeg over den berømte “streken”, og da har jeg ingen problem med å legge meg paddeflat, men hvis du ikke en gang tåler en dårlig spøk om en porselenshund i en kontainer, så er neppe Kokkejævel, (meg altså), den rette personen å følge. Og det er helt greit altså.

Folkens, smil litt, dert er påske for pokker! 😀

Facebook            Instagram                 Kokkejævel.no

PS! Ole Jåssy her det etter forholdene bra. Føttene var dessverre ikke til å redde, men han går jo helt ærlig ikke så mye uansett, så i praksis har det knapt noen betydning i det hele tatt.

Jeg var fryktelig mye alene på barneskolen. Bortsett fra den sosiale skammen, som var kanskje var langt vanskeligere å akseptere enn selve ensomheten, så gjorde det meg vel egentlig ikke så mye. Trivdes trivdes godt i eget selskap jeg. Vet ikke om det var fordi jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen for å komme meg gjennom barndommen på en relativt ok måte, eller fordi jeg rett og slett hadde et naturtalent i ensomhet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er lenge siden barndommen. Bortsett fra et relativt sosialt “ungdomsopprør”, der jeg aktivt søkte både venner, verv og arrangementer, og tidvis også hadde stor glede av dem, så er jeg nå tilbake der jeg startet. Nesten helt alene.

Eller, alene blir vel egentlig et veldig feil ord, for jeg har selvsagt min lille familie. Tenk at en som meg, (ja jeg har tidvis lave tanker om meg selv), skulle bli velsignet med ikke mindre enn 8 barn, hvorav 6 av dem fortsatt puster. De to siste lykketrollene har endatil  kommet til verden etter at jeg fylte 43 år. Til tross for alt, eller nettopp derfor, føler jeg meg uendelig heldig.

Som introvert, eller kanskje spesielt som kronisk deprimert, så er jeg helt håpløs på nettverksbygging. Selv om jeg de siste åra har blitt invitert på disse mange av disse hagefestene til forlagene i Oslo, så vurderer jeg det ikke en gang. Klarer ikke. Takker nei til tv-produksjoner, premierer, samarbeid, frokostmøter, etc., etc. Har mer enn nok. Med mitt lille liv.

Jeg streber altså ikke mot en himmel jeg ikke har vinger til å holde meg oppe i uten å falle. Livet lærte meg tidlig å ikke bare godta det, men også å sette pris på det. Livet mitt er kanskje bitte lite, men jeg setter uendelig stor pris på det likevel. Bare det å våkne til pludringen til jentungen ved siden av meg gir meg grunn god nok til å glede meg til å åpne øynene hver eneste dag. Det blir ikke akkurat verre av at jeg blir ønsket velkommen som en himmelsk konge hver dag når jeg kommer kommer hjem fra jobb. (En jobb jeg for øvrig også elsker). Smilene deres, konas, 8og mitt eget når jeg ser dem), betyr i grunn alt for meg

Jeg er fornøyd med livet mitt. Ikke alt er perfekt altså. (Det skal fader meg gudene vite…) Utfordringene står der i kø, hver eneste dag, men min enorme kjærlighet til mine barn, min kone, og, ikke minst, at de faktisk (som regel) gjengjelder denne uforbeholdne kjærligheten, gir meg alt jeg trenger for å finne både glede og mening i livet.

Datter ble født for 14 år siden. Et helt perfekt lite stykke menneske som med sin latter, sine krøller, sine klemmer og sitt vinnende lille vesen klarte å fylle tomrommet etter den ufattelige tragedien som skjedde året før. “Jobben” min var gjort. Hun skulle være den aller, aller, aller siste i en flott søskenflokk på fire. Tre “store” gutter og en attpåklatt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Livet skjer. Plutselig sitter jeg her med med to “NYE” små blidfiser. En kjekkas på to og et halvt og ei lita nydelig tulle på litt over året. De fyller hvert eneste grå tomrom i meg med farger, latter og glede. Datter elsker dem over alt på jord. De betyr mye for mange.

Jeg var fast på stemt at hun ufattelig nydelige, glade, snille, artige lille tulla skulle bli min aller, aller, aller siste på en søskenflokk på seks. Jeg er ingen unghingst lenger. Det er trolig kortere til slutten min enn til starten.

Derfor er det med stor undring at jeg nå tenker tanken på å forlenge dette småbarnslivet med enda en liten tass. Det er en stor risiko å ta. Økonomisk selvsagt, men det er ubetydelig i den store sammenheng. Det jeg tenker mest på hvis vi, (for det er et Vi her. Det er jo tross alt ikke JEG som eventuelt skal bære fram og føde denne nykommeren), skulle peise på en aller siste gang.

To av mine unger har tross alt tidligere dødd, rått og brutalt, før de fylte året. Vil jeg tåle å gå gjennom en slik ufattelig bunnløs sorg en gang til? Det er mitt største motargument. Har det skjedd to gange, så kan det skje en gang til.

Alderen min har jeg sluttet å tenke på. Jeg mista faren min da jeg var 12-13 år. Han drukna. Stor sorg selvsagt, men jeg har fortsatt mitt eget liv. Slik tenker jeg. Ja, en nykommer vil ikke oppleve å ha meg i livet like lenge som mine første unger, men uten meg ville nykommeren aldri blitt født. Tipper han eller hun eller hen vil være takknemlig for at de tross alt ble født. Selv om jeg dør fra “nykommerne” nokså tidlig i livet.

Slik er det. Dette er mine tanker akkurat nå. Vi får se hva som skjer. Det er uansett ikke jeg som bestemmer. Jeg er bare glad for å kunne våkne hver dag med en stor mening med livet mitt; nemlig å ta meg av familien min. Gi dem trygghet, støtte, alvor, humør, latter. Det er derfor jeg finnes på jorden, og gir meg enormt mye glede. Størst av alt er kjærligheten til mine barn og min kone.

Dette var mine umiddelbare tanker en fredag i mars. Hva tenker dere?

Selv om jeg av ulike private  årsaker, (skal fortelle en annen gang), har takket nei til omtrent absolutt alt av henvendelser fra media det siste året, og bloggen etter alle praktiske formål er lagt brakk, så syns jeg fortsatt det er hyggelig å kunne dele litt om meg og mitt til dere. Først og fremst på Facebook. Der “alt” startet.

Jeg har alltid likt kommentarfelt, og i den grad jeg har tid og helse til det, så prøver jeg fortsatt å være aktiv i mitt eget. Det er det ikke alle som liker. Det virker som om noen mener det nærmest er uhørt at den som kommentaren er myntet på faktisk svarer tilbake.

“Hvis man bretter ut livet sitt for klikk og oppmerksomhet, så må man tåle at ikke alle er enig!”

Ja, det må man i aller høyeste grad tåle, men å svare tilbake, “forsvare” seg, betyr ikke at man ikke tåler å bli motsagt, det betyr at man tar kritikken på alvor. Min erfaring er at dette gjør kommentatoren rasende. Det går i svart, og uansett hva man argumenterer eller skriver, så gjentas bare første poeng. Som selvsagt gjerne er sterkt syrlig og, sett fra mitt ståsted, et forvrengt, ofte nedsettende, og misforstått syn på mitt eget budskap. Eller meg som person.

Jeg føler ikke at jeg “bretter ut livet mitt for klikk og oppmerksomhet”. Selvfølgelig ønsker jeg en viss grad av oppmerksomhet, det ligger vel i selve kjernen av sosiale medier, men jeg har som sagt takket nei til alt som kunne gjort meg mer “kjent”, så føler meg ikke utpreget oppmerksomhetssyk.

Så var det heller ikke meg dette skulle handle om, men om deg. Se for deg at min deltagelse på sosiale medier er en slags personlig invitasjon til deg om å komme inn i mitt hjem, inn i min stue. Se så for deg at kommentarfeltet på en måte er sofaen min. Jeg serverer kaffe og kanskje noe godt å bite i. Jeg tåler godt, og tidvis liker også, en god diskusjon i sofaen min, men det er lite konstruktivt, og dårlig stil, hvis du skulle begynne å kalle meg ting over bordet. Sette diagnoser og kanskje begynne å rope de samme ordene igjen og igjen.

Hvis man kjenner at den du er på besøk hos og som serverer deg kaffe,  irriterer deg så voldsomt at du kjenner behov for å bruke ukvemsord eller kallenavn, da er det på tide å takke pent for kaffen og gå ut.

Tusen takk til alle dere flotte mennesker der ute som gjør mine kommentarfelt levende og vitale! Til sammen er det ca 85 000 mennesker som følger meg på sosiale medier. Det sier seg selv at ikke alle kan være enig med meg i ett og alt. Jeg elsker en god diskusjon, og har jeg tid tar jeg den gjerne med akkurat deg. Det eneste jeg krever er anstendighet og et minimum av saklighet. Jeg er fra Vesterålen, så er ikke hårsår, men tåler selvsagt ikke å bli spyttet på. Ingen gjør det.

Jeg håper du fortsatt vil komme på kaffe, men du står selvsagt også helt fritt til å takke nei.

PS! Håper dere forstår min kvasiintellektuelle metafor ikke egentlig, i alle fall ikke utelukkende, handler om meg selv, men om hvordan debattklimaet i stort har utviklet seg over hele fjøla. Det handler ikke lenger om å bli enig, men om å fornedre og latterliggjøre mest mulig. Vi gjør det sikkert, bevisst eller ubevisst, alle sammen i større eller mindre grad. Det er i alle fall verdt en refleksjon.

Det har vært litt voldsomt de siste ukene, men man venner seg til alt. Nå begynner både kroppen og hodet å venne seg til den voldsomme arbeidsmengden. Det ser fortsatt ut som en slagmark på hver eneste cm av bakrom og lager som vi har, men kontrollen begynner å senke seg over eventyrbutikken. I løpet av helga blir jeg klar. Klar til “krigen”. Eller julehandelen som det også kalles. Jeg håper den blir voldsom.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Mange ymter, for så vidt med rette, at jeg ser ungene mine lite akkurat nå, og det stemmer. Jeg skal ikke gå inn på hvordan vi gjør det konkret i hverdagen, men ja, akkurat nå ser jeg ungene mine for lite. Alt for lite!

Jeg jobber ikke for meg selv. Tro meg, jeg har absolutt ingen personlige ambisjoner igjen. Det eneste jeg vil er å bygge opp en ny suksess, et fantastisk lite sted som gir såpass mye av seg at jeg kan hjelpe ungene mine inn på boligmarkedet med god margin. Det er mitt store mål. Jeg har såpass mye vondt at jeg ikke vet hvor lenge jeg varer. Da må jeg sikre mine, så lenge jeg fortsatt har mulighet.

På mange måter kan man sammenligne meg med en steinaldermann. Stam, kjekk og muskuløs selvsagt, men også en som kunne bli borte i dagevis, ukevis. Ikke for å sikre ungene sine et fortrinn i hulemarkedet, men for å gi dem mat på bålet. Han hadde nok mye vondt han også, der han jaktet omkring i all slags vær, men han gjorde det for familien sin. Ungene og kjærringa. Den lille flokken han om så ofret sitt eget liv for å beskytte.

Nå skal jeg legge meg. Ny dag i morgen. Jeg gleder meg! Konemor Christine kommer og hjelper meg før lunsj og Lillesøster våkner og gir blanke blaffen i at vi jobber for hennes framtid. Hun skal ha mat og hun skal ha det N.U.H!

Nei, god natt folkens, nå kaster jeg inn klubba!

Søvnløs eller rett og slett bare på jakt etter gode, spiselige julegaver som ikke finnes på “vanlige” butikker til noen du er glad? Klikk inn på nettbutikken min HER

Vær snill å ikke døm meg, men det ble veldig sent  også i dag før jeg kom meg hjem. Klokka bikka vel 22. Tidlig egentlig. Rekker både pils, finnbiff og dessert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For meg selv og helt alene, for alle har sovnet. Det er bare meg her. Vi bor i en relativt liten leilighet, så det merkes veldig godt når alle sover, og jeg sitter for meg selv ved  det lille runde spisebordet fra Jysk og fekter for livet med tankene som kommer fra alle kanter. De fleste farer bare forbi. Dulter kanskje borti meg i forbifarten, men forsvinner igjen like fort som de kom.

Andre er jeg sjanseløse mot.

Går ned og stryker ham over håret. Retter litt på dyna. Legger merke til at den har blitt mye større siden sist jeg var der inne på kvelden og ballet om. Det stikker å tenke på det, men hva i all verden skal jeg gjøre? Prøver så godt som jeg kan å balansere den bitte lille tiden jeg har til rådighet mellom å sikre ungene mine en økonomisk trygg framtid når jeg blir borte, og være en aktiv del av livene deres i så mange av døgnets timer som mulig.

Det er mye nå, men jeg glemmer aldri grunnen til at jeg i det hele tatt er i stand til å _komme_ hjem. Han ligger der nede  under en litt for stor dyne og sover. Klart ligger det ei overveldende vakker frøken med øyebetennelse i rommet ved siden sammen med sin mor, som jeg selvsagt elsker og forguder over alt på denne jord, men det var han som kom like etter katastrofen. Bærende med lyset.

“Har du fyr, har du løkter langs din vei?” spør Kari Bremnes i sangen. Vel, opp gjennom årene har jeg har blitt “velsignet” to slike bærere av Lyset. Det kan jeg ikke være annet enn lykkelig over. Til tross for alt. Eller nettopp, derfor.

Det er ikke alle dager som er like lette, men i går gikk jeg over min egen strek og skrev, om enn bare meget vagt, hva jeg står i. Det burde jeg ikke gjort og har egentlig ikke noe på en blogg, i alle fal ikke på en så stor en, å gjøre. Når man blir lest av flere titalls tusen mennesker daglig er det viktig å holde munnen rett på tunga.

Det var en utløsende årsak som gjorde at demningen bare brista totalt. Hadde bare lyst å fortelle alt. Få ut all oppdemmet gørr, sinne, fortvilelse og absolutt og total maktesløshet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Heldigvis gjorde jeg ikke det. Jeg gikk over grensa, men ikke i en slik grad at jeg trenger å unnskylde for andre enn meg selv. Det er jeg veldig glad for! Selv om denne bloggen til dels er svært personlig, så skal den ikke være dyneløftende og privat. I går ble den litt for privat,. og derfor har jeg sletta den fra feeden på FB, der jeg får bror parten av leserne min fra. Har ikke sletta den fra bloggen, for der er terskelen min veldig mye høyere. Den er en del av min virkelighet, og man kan ikke bare slette bort biter av virkeligheten.

Nei, nå skal jeg jobbe videre! Som vanlig er det et osean av arbeid som venter fra jeg slår opp øynene til jeg legger meg, men jeg vet det kommer _veldig_ mye roligere tider i januar, februar og delvis også i mars, så her gjelder det å smi mens ræva er varm!

Nei, vi kan ikke det. Derfor gikk jeg på bakrommet, da jeg kjente at jeg ikke klarte å holde tilbake lenger. Butikken var stengt, så jeg risikerte ingen kunder, men likevel. Noen kunne sikkertse meg gjennom vinduene, og INGEN skulle se at jeg, voksne, store, tjukke, kule, muntre, “artige” mannen, sto der og  krampegråt over utslagsvasken halv ni en mandags morgen, litt over halvveis i et liv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Privatlivet mitt, det jeg aldri skriver om, er egentlig ikke så veldig komplisert. Bare ekstremt vondt og vanskelig, men man venner seg jo for så vidt  til det meste. Har sittet på første rad i massevis av begravelser, så man skulle anta jeg har opplevd det værste. Likevel er dette på mange måter verre. Likevel kommer jeg meg gjennom dagene forholdsvis greit.

Helt til demningen brister. Litt for trøtt, litt for sliten. Alt for uforberedt. Lyset hadde sluket igjen.

“Har du fyr
Har du løkter langs din vei
Har du fyr
Et signal om riktig lei
Ei lampe som gløde i mørket
Og lose dæ ut og frem
Som tar dæ bort og hjemmefra
Men også tar dæ hjem”

Christine kom ned og fikk meg på beina. Tok seg av kundene som kom da vi åpnet. Smilte, log og anbefalte. Selv gikk jeg rundt som et litt tjukt spøkelse. Det var det beste jeg klarte, men jeg klarte i alle fall noe.

Etter hvert våknet Lillemor som lå utenfor og sov, og jeg måtte forholde meg til virkeligheten igjen uten at noen så det på meg. Tror jeg klarte det rimelig greit. Helt til jeg gikk hjem i kveld. I mørket og småregn er det heldigvis ingen som kan se.

Ingenting er bedre i morgen, bortsett fra humøret. Jeg er en MESTER på å takle elendighet! Etter hvert venner man seg til det og blir normalsituasjonen. Jeg var bare uforberedt i dag. Håpet vokste seg større en forstanden. Det tar jeg utelukkende på min kappe. Resten får jeg ikke gjort noe med. I det hele tatt.

Det ble sent i dag også. Ikke midnatt som i går, men både ungene og kona sov da jeg kom hjem. Det er litt trist, men slik er det. Kommer til å bli enda senere i morgen. De hjertene jeg liksom skulle skjære «etter jobb» (etter åpningstid) i dag fikk jeg ikke en gang begynt på. Ikke kjempekrise siden tørkeskapet ennå er «opptatt», men i morgen MÅ de skjæres og saltlakes, om jeg så må stå hele natta for å klare det!

Torsdagen denne uka er nemlig hellig! Da gir jeg jamt faen i langåpent og stenger dørene allerede kl. 16:00. Min kjære, kjære sønn, han som kom og lyste opp ruinene, han som sperret veien til avgrunnen og åpnet døra til framtiden blir nemlig to år på torsdag.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tenk dere, to år! Så stor, så flink, så tøff, så storebror, men likevel så liten og til å spise opp med smokk i munnen. Jeg skal ikke trekke denne fantastiske gutten alt for mye inne i disse tekstene mine, men jeg er så glad, så inderlig, inderlig glad for at disse småttisene kom inn i livet mitt.

Helt ærlig, det finnes ikke lenger en eneste egosentrisk celle igjen i kroppen min. Jeg har absolutt ingenting mer å bevise, verken for meg selv eller andre. Absolutt alt jeg gjør gjør jeg for ungene mine og kona mi. Jeg har blitt en slags familiær munk i Kokkejævelkappe som vier resten av sitt lille liv til sin familie. De er min religion. Min mening. Med selve livet.

Jeg har hatt vondt inni meg i flere uker. Kanskje hele sommeren, men de siste 4-5 ukene har smerten vært bekymringsfullt stikkende. Som en litt rusten kniv i bløtt vev. Inntil i forrige har jeg ikke turt å si noe til legen, for, dere vet, det er så mye annet å ta opp når jeg møter dem. Å trekke ENDA en lidelse opp av kjøpmannsskjorta ORKET jeg rett og slett ikke. Da får da være en grenser for hva en og samme fastlege skal ta inn over seg av lidelser fra dette medisinske mirakelet av en (kjøp)mann, som mot alle odds og til tross for nesten alt, fortsatt holdt seg gående. Om enn haltende og bare i minutter av gangen.

Forrige uke gikk det ikke lenger. Smertene hadde vært litt for vonde, litt for lenge, på en litt for skummel plass der inne. Jeg hadde legetime ang. den foten som bare ble verre og verre for hver dag som går. Fikk resept på enda en trekant. (Som faktisk, bank i bordet og kirkedøra, ser ut til fungere litt bare jeg blir ferdig med opptrappingen!)

På slutten nevnte jeg den indre smerten. Han endret umiddelbart stemmeleie og satt meg opp på en masse blodprøver allerede dagen etter. “Dette må vi ta alvorlig!” sa han med en stemme som han prøvde å holde i normalt stemmeleie.

Dette lover jo meget godt, tenkte jeg, og så umiddelbart for meg det aller verste, at ungene skulle bli farløse allerede før jul,og at hele det fantastiske varelageret jeg har brukt alle pengene mine på, og som jeg skulle selge som varme kakemenn i julehandelen, bare skulle bli stående urealisert, og ungene mine ble stående ribbet tilbake. Farløse og fattige.

Vi får se. Uansett hva de blodprøvene viser på tirsdag, så skal jeg gjennomføre julehandelen slik at ungene får en økonomisk arv etter meg. Det betyr ENORMT mye for meg. Jeg ble selv farløs i 12-års alderen. Ingen forsikring og ingen jordisk gods. Båten han døde fra hadde riktignok liten forsikring som alle etterkommerne fikk på deling, men det ble ikke mye på hver.

Hvis jeg skulle bli borte, og det forbereder jeg meg på, så skal både min kone og mine etterkommere i alle fall sitte igjen med en god slump penger. Jeg vet at penger aldri kan erstatte en forelder, men hadde jeg vært i live ville jeg hjulpet dem inn i boligmarkedet når de kom så langt. Alle penger etter meg skal gå til den første leiligheten/huset. Det står i testamentet jeg holder på å skrive.

Nok av død, nød og elendighet! Hadde ikke jeg sluttet å blogge??? Jo, stemmer det. Torsdag 10. mars kl. 09:13 postet jeg det som jeg definitivt trodde skulle bli mitt siste blogginnlegg. Jeg var helt tom. Det hadde vært noen helt ville år etter at jeg postet mitt FØRSTE blogginnlegg, “Vær hilset Norge!“. Jeg var sliten. Hadde ikke mer å melde. Dessuten følte jeg at miljøet på plattformen, Blogg.no, var så råttent og destruktivt at jeg rett og slett ikke klarte å se navnet mitt ved siden av enkelte av disse menneske som brukte så mye tid på å trakassere, sjikanere og tidvis nesten terrorisere. Det føltes som å prøve å svømme gjennom skittent oppvaskvann, med gamle, råtne matrester som tidvis kom inn i munnen og ble svelget. Ble kvalm og uvel av det. Hver dag.

Da er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg bort.  I begynnelsen var det befriende å deilig. Både det å ikke bli omtrent daglig trakassert, men kanskje først og fremst at man slapp å være “på” hele tiden. Slippe å tenke på det neste blogginnlegget. Og det neste. Og det neste. Aldri hvilende. Alltid på topp. Alt annet er et nederlag.

Nå er alt annerledes. Har i lengre tid lagt merke til at statusene mine på FB blir lengre og lengre. Har for første gang på lenge kjent igjen gleden av å skrive, formidle, dele. Derfor har jeg bestemt meg for å blåse liv i bloggen igjen.

Denne gangen blir imidlertid ALT annerledes! For det første har jeg bedt Blogg.no om at jeg ikke skal vises på den såkalte topplista. Jeg klarer fortsatt ikke se navnet mitt ved siden av noen av de 3-4 verste der inne. Det vrir seg faktisk fortsatt i magen, etter snart et år, bare med å skrive om dem. Da kan du tenke deg hvor jævlig det var da de holdt på. Merker selv at jeg ikke helt klarer å la det ligge. Jeg burde jo det, så lenge etterpå, men det blir nok å sitte lenge i meg. Etter hvert blir det nok bare en erfaring jeg kan brukte konstruktivt, men kjenner jeg ikke er der riktig ennå.

For det andre kommer jeg ikke til å skrive daglige bloggposter. Jeg skriver når jeg har har tid og lyst. Hovedplattformen min vil fortsatt være FB, med Instagram som en god nummer to. Bloggen skal heretter bare være et overskuddsprosjekt. Har koblet ut Google Analytics, så kommer ikke til å ha noen oversikt over hvor mange lesere jeg har.

Ja, jeg har kanskje fått skrivegleden tilbake, for å være HELT ærlig, så er hovedgrunnen til at jeg tar opp bloggingen igjen fordi jeg er så jævlig redd for de prøvesvarene på blodprøvene at jeg rett og slett klargjør meg mentalt til å ta dere med på min siste reise. Hvis prøvene skulle vise seg å ikke være så gode, så vil jeg skrive om det. Dele. Sorgen. Redselen. Angsten. Lengselen. Humoren. Livsgnisten.

Det var slik bloggen startet. Slik skal den også avsluttes.

-Kokkejævel