Jeg hadde fire sønner. Plutselig en morgen var det bare tre igjen. Tomheten og mørket var ikke til å holde ut. Helt til du kom og lyste opp verden på en måte som bare unger av ditt slag kan gjøre.
Jeg vet du ikke ønsker jeg skal skrive så mye om deg lenger, og det respekterer jeg selvsagt, men på bursdagen er det ingen bønn. Da blir gratulasjoner på bloggen!
Du feirer dagen i Hellas, og jeg vet at du veldig gjerne skulle hatt din elskede far sammen med deg. For ikke å snakke om de to småtrollene i Tollevika som er så glade i deg. Det er så fint å se dere sammen. Du er så flink med dem, så snill!
I går skrev jeg på siden min på FB, sitat: “Egentlig tar jeg ikke i mot kontanter, men når det kommer ei lita jente som har tømt sparegrisen sin for kronestykker for å kjøpe bobate/boblete hos meg, ja da tar jeg i mot pengene hennes og trekker mitt eget kort” sitat slutt,
noe jeg trodde var en koselig liten historie, nemlig at en jente hadde tømt sparegrisen sin i sommervarmen for å kjøpe bobate hos meg.
Prisen for en ferdig bobate er 69 kroner. Hun hadde ikke bankkort, men 69 kronestykker. Til tross for at jeg ikke har kontantkasse her i “eventyrbutikken”, så tok jeg selvsagt i mot alle kronestykkene hennes og betalte bobaen med mitt eget bankkort.
Denne lille historien skapte både sinne og skuffelse blant mange i kommentarfeltet. Engasjementet var voldsomt. Det ble (selvfølgelig) snakket om å boikotte denne skurkekokken fra Alta som en straff. Ikke bare økonomisk, men det skulle aldri mer leses et eneste ord fra ham igjen.
Årsaken til sinnet var altså at jeg ikke har kontantkasse. Altså at jeg som hovedregel kun mottar betaling via kort eller vipps. Dette fungerer aldeles utmerket i det daglige da absolutt alle med en bankkonto også har fått utlevert et bankkort. De fleste unger som er gamle nok til å komme hit uten foreldrene sine har også bankkort, og har de det ikke så får de selvsagt betalt likevel. Da gjør vi det slik at de gir pengene til meg, så trekker jeg mitt eget kort. Enkelt og veldig greit.
At voksne folk med et bankkort i lommeboka står her og insisterer på å betale med kontanter har jeg aldri opplevd, men det jeg imidlertid har opplevd et par ganger, er at noen har hatt helt tom konto, men noen kroner i kontanter. Da gjør jeg det samme som med unger uten bankkort, nemlig tar i mot pengene og trekker mitt eget kort.
Du kan si mye godt om mine førsteklasses varer, men ingen av dem er vel direkte livsviktige for å overleve. Jeg er tvert imot en liten nisjebutikk som etterstreber et utvalg som det ikke finnes maken til i hele kongeriket. Hvis noen ønsker å boikotte en slik butikk til fordel for store kjeder standardisert utvalg og styrtrike eiere, så må de nesten få lov til det.
Jeg ser på FB-gruppa, JA til kontanter, at de ofte skriker om boikott mot små, enkeltstående butikker som har som hovedregel at de kun mottar betaling via bank og vipps. Lykkes de i sin “kamp”, så burde gruppa skifte navn: Ja til ENDA flere Kiwi-butikker!
PS! Ser også at det hevdes, igjen og igjen og igjen, at ingen kan nektes å betale med kontanter, men det stemmer faktisk ikke. Så lenge man ikke diskriminerer eller foretaket har en viss samfunnsmessig betydning, så er det ingen som kan kreve at et salg gjennomføres. Det er kanskje dårlig butikk, men ikke noe lovpålagt krav.
Vel, vel, folkens, ha en finfin lørdag, både med og uten kontanter!
Det er faen intet mindre enn imponerende! Fem år etter første skoledag, bare to år forsinket, etter tre barnefødsler, ett bryllup og en gravferd, samt en kake- og dessertbok midt opp i alt, (for ikke å snakke om alt hun gjør for ungen med skjeggvekst…), kan hun i dag titulere seg som intet mindre enn ferdig utdannet barnehagelærer!
Bacheloren ble levert for to uker siden, men jobb har hun selvsagt sikret seg allerede, som pedagogisk leder i den barnehagen hun ønsket seg aller mest. Først 60% fram til sommerferien før hun starter for fullt til høsten. Heldige er de, både barn og voksne, som får Christine som leder på sin avdeling!
Det måtte jo skje til slutt. Eller IGJEN er vel mer riktig å si. Som liten, 3-4 år, ble jeg bitt i ansiktet av en dobbermann . Vår egen faktisk. Han beit ikke for å drepe, så slapp unna, fysisk i alle fall, med et arr under øyenbrynet. Noen år senere, tror jeg må ha vært 11-12 år, ble jeg virkelig angrepet. Den hunden, en golden retriever, hadde bare ETT må for øye, nemlig å drepe meg.
Jeg skulle på besøk til en kamerat. De bodde i et av disse husene med høy mur, slik som var vanlig før i tiden, og en trapp som gikk opp til første etasje. Takk Gud for den trappa! Da jeg var kommet halvveis opp trappa så jeg hunden komme rundt hjørnet på et skur de hadde, og flakset knurrende og bjeffende mot meg i en rasende fart.
Da hunden nærmet seg første trinn tok den sats, hoppet og beit meg over strupen. Heldigvis var det høst og jeg hadde en god, tjukk jakke på meg. Hunden mistet taket og beit meg i brystet, men møtte samme problem med jakka der. Han fikk enda ikke skikkelig tak og beit meg heller i magen. Der har jeg fortsatt tannmerker, men skikkelig tak fik han ikke før han beit seg fast i den venstre leggen.
Han beit og beit og beit. Hodet ristet fra side til side. Jeg holdt meg fast i gelenderet og sparket han i hodet gjentatte ganger for å få han til å slutte, men han bare beit seg enda hardere fast. Etter noe som virket som en evighet kom endelig storesøsteren til min kamerat ut og fikk til slutt, etter mye kamp, dratt han vekk og inn i huset. Jeg hadde et digert hull, omtrent på størrelse med en snusboks, i leggen. Vi leita lenge etter kjøttstykket som mangla, men vi fant det aldri. Hunden hadde bokstavelig talt spist meg.
***
Jeg ble ikke angrepet av en hund på Komsa i dag. Bildet er fra en skulderoperasjon i 2021. Møtte faktisk ingen hunder, verken med eller uten bånd. Jeg bare tuller litt med dere for å PRØVE å skape en bevissthet om det å slippe hunden løs i områder der man VET det ferdes mange mennesker. Komsatoppen er kanskje Altas mest populære rekreasjonsområde, både for voksne og barn, og da er det kanskje greit å være bevisst at de du møter på din vei kan bli fryktelig redd når hunden din, uansett hvor snill den enn måtte være, kommer løpende rett mot dem. Det kan til og med hende at disse redde menneskene reagerer på en måte som stresser opp hunden slik at DEN blir redd, og redde hunder kan i kampens hete finne på mye rart.
Jeg blir ikke sint på hundeeiere som slipper løs hundene sine lenger. Ser jo også at noen har fullstendig kustus på hunden, men de aller fleste har det ærlig talt ikke og må rope flere ganger for at hunden skal komme tilbake. Uavhengig av lovbestemt båndtvang, og om den er for dyrelivet eller for forskremte mennesker og barn, eller mindre hunder for den saks skyld, så håper jeg du kan tenke deg om en ekstra gang neste gang du slipper hunden din løs.
Jeg skjønner jo at hunder har behov for å springe, men kanskje man da heller kunne dratt til et sted der det ikke hver dag går hundrevis av mennesker opp og ned?
I går la jeg ut et bilde av Ole Jåssy, porselenshunden min som jeg kjøpte brukt i vinter, på Facebook. Eneste hund jeg tør å ta i etter at jeg bokstavelig talt nesten ble spist opp av en golden retriever da jeg var liten. Ole Jåssy fikk knekt både fram- og bakfoten i vinter da han sto vakt på butikktrappa. Jeg verken høre eller så noe, men trolig har noen kunder snublet i ham da de gikk ut, for beina lå ved siden av trappa, mens Ole Jåssy fortsatt satt vakt på toppen av trappa da jeg gikk ut for å hente ham. Ole Jåssy er en porselenshund, så jeg ble verken fryktelig trist eller sint.
Sint var det imidlertid mange andre som ble. Rasende faktisk. Jeg visste jo at jeg ikke akkurat er i Norgestoppen hva humor angår, men at den skulle være så dårlig at jeg skulle bli boikottet som en sørafrikansk appelsin under apartheid-regimet, det var litt overraskende. Selv for en som har blitt boikottet mange, mange, mange ganger før.
Jeg forstår (veldig godt) at man kan bli irritert, skuffet, sint og forbannet over ting man leser og ser, (ev. ikke ser…), men at man skal ha et så VOLDSOMT behov for å fortelle andre hva som er greit eller ikke å publisere, det forstår jeg faktisk ikke. Jeg sliter også med å forstå hva folk vil oppnå når de proklamerer med stor patos at de “aldri mer vil legge igjen en krone hos meg!”
Det er helt greit, du kan bruke pengene dine akkurat der du vil, men jeg kommer ikke til å få noe bedre humor av den grunn. Det kommer heller ikke til å gjøre meg mer kynisk, kjølig og kalkulert, slik som de aller, aller fleste andre butikkeiere er, og aldri mer legge ut saker og ting som som kan støter noen, (noe som for øvrig fan blir verre og verre å unngå), for det kommer jeg garantert til å gjøre.
Det betyr selvsagt ikke at jeg støter folk bevisst eller av vond vilje, men jeg verken kan eller vil forholde meg til at folk blir ville og gale over teite FB-poster der Ole Jåssy ligger i en søppelkontainer og spiller død. Jeg følger bare det rådet som jeg helt sikker på de damene som reagerte så sterkt i går har delt drøssevis av memes om på sin egen FB, nemlig det å tørre være seg selv…’
Jeg deler ikke slike memes, men jeg både tør være og vise meg selv. Av og til går jeg over den berømte “streken”, og da har jeg ingen problem med å legge meg paddeflat, men hvis du ikke en gang tåler en dårlig spøk om en porselenshund i en kontainer, så er neppe Kokkejævel, (meg altså), den rette personen å følge. Og det er helt greit altså.
PS! Ole Jåssy her det etter forholdene bra. Føttene var dessverre ikke til å redde, men han går jo helt ærlig ikke så mye uansett, så i praksis har det knapt noen betydning i det hele tatt.
Jeg var fryktelig mye alene på barneskolen. Bortsett fra den sosiale skammen, som var kanskje var langt vanskeligere å akseptere enn selve ensomheten, så gjorde det meg vel egentlig ikke så mye. Trivdes trivdes godt i eget selskap jeg. Vet ikke om det var fordi jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen for å komme meg gjennom barndommen på en relativt ok måte, eller fordi jeg rett og slett hadde et naturtalent i ensomhet.
Det er lenge siden barndommen. Bortsett fra et relativt sosialt “ungdomsopprør”, der jeg aktivt søkte både venner, verv og arrangementer, og tidvis også hadde stor glede av dem, så er jeg nå tilbake der jeg startet. Nesten helt alene.
Eller, alene blir vel egentlig et veldig feil ord, for jeg har selvsagt min lille familie. Tenk at en som meg, (ja jeg har tidvis lave tanker om meg selv), skulle bli velsignet med ikke mindre enn 8 barn, hvorav 6 av dem fortsatt puster. De to siste lykketrollene har endatil kommet til verden etter at jeg fylte 43 år. Til tross for alt, eller nettopp derfor, føler jeg meg uendelig heldig.
Som introvert, eller kanskje spesielt som kronisk deprimert, så er jeg helt håpløs på nettverksbygging. Selv om jeg de siste åra har blitt invitert på disse mange av disse hagefestene til forlagene i Oslo, så vurderer jeg det ikke en gang. Klarer ikke. Takker nei til tv-produksjoner, premierer, samarbeid, frokostmøter, etc., etc. Har mer enn nok. Med mitt lille liv.
Jeg streber altså ikke mot en himmel jeg ikke har vinger til å holde meg oppe i uten å falle. Livet lærte meg tidlig å ikke bare godta det, men også å sette pris på det. Livet mitt er kanskje bitte lite, men jeg setter uendelig stor pris på det likevel. Bare det å våkne til pludringen til jentungen ved siden av meg gir meg grunn god nok til å glede meg til å åpne øynene hver eneste dag. Det blir ikke akkurat verre av at jeg blir ønsket velkommen som en himmelsk konge hver dag når jeg kommer kommer hjem fra jobb. (En jobb jeg for øvrig også elsker). Smilene deres, konas, 8og mitt eget når jeg ser dem), betyr i grunn alt for meg
Jeg er fornøyd med livet mitt. Ikke alt er perfekt altså. (Det skal fader meg gudene vite…) Utfordringene står der i kø, hver eneste dag, men min enorme kjærlighet til mine barn, min kone, og, ikke minst, at de faktisk (som regel) gjengjelder denne uforbeholdne kjærligheten, gir meg alt jeg trenger for å finne både glede og mening i livet.
Datter ble født for 14 år siden. Et helt perfekt lite stykke menneske som med sin latter, sine krøller, sine klemmer og sitt vinnende lille vesen klarte å fylle tomrommet etter den ufattelige tragedien som skjedde året før. “Jobben” min var gjort. Hun skulle være den aller, aller, aller siste i en flott søskenflokk på fire. Tre “store” gutter og en attpåklatt.
Livet skjer. Plutselig sitter jeg her med med to “NYE” små blidfiser. En kjekkas på to og et halvt og ei lita nydelig tulle på litt over året. De fyller hvert eneste grå tomrom i meg med farger, latter og glede. Datter elsker dem over alt på jord. De betyr mye for mange.
Jeg var fast på stemt at hun ufattelig nydelige, glade, snille, artige lille tulla skulle bli min aller, aller, aller siste på en søskenflokk på seks. Jeg er ingen unghingst lenger. Det er trolig kortere til slutten min enn til starten.
Derfor er det med stor undring at jeg nå tenker tanken på å forlenge dette småbarnslivet med enda en liten tass. Det er en stor risiko å ta. Økonomisk selvsagt, men det er ubetydelig i den store sammenheng. Det jeg tenker mest på hvis vi, (for det er et Vi her. Det er jo tross alt ikke JEG som eventuelt skal bære fram og føde denne nykommeren), skulle peise på en aller siste gang.
To av mine unger har tross alt tidligere dødd, rått og brutalt, før de fylte året. Vil jeg tåle å gå gjennom en slik ufattelig bunnløs sorg en gang til? Det er mitt største motargument. Har det skjedd to gange, så kan det skje en gang til.
Alderen min har jeg sluttet å tenke på. Jeg mista faren min da jeg var 12-13 år. Han drukna. Stor sorg selvsagt, men jeg har fortsatt mitt eget liv. Slik tenker jeg. Ja, en nykommer vil ikke oppleve å ha meg i livet like lenge som mine første unger, men uten meg ville nykommeren aldri blitt født. Tipper han eller hun eller hen vil være takknemlig for at de tross alt ble født. Selv om jeg dør fra “nykommerne” nokså tidlig i livet.
Slik er det. Dette er mine tanker akkurat nå. Vi får se hva som skjer. Det er uansett ikke jeg som bestemmer. Jeg er bare glad for å kunne våkne hver dag med en stor mening med livet mitt; nemlig å ta meg av familien min. Gi dem trygghet, støtte, alvor, humør, latter. Det er derfor jeg finnes på jorden, og gir meg enormt mye glede. Størst av alt er kjærligheten til mine barn og min kone.
Dette var mine umiddelbare tanker en fredag i mars. Hva tenker dere?
Selv om jeg av ulike private årsaker, (skal fortelle en annen gang), har takket nei til omtrent absolutt alt av henvendelser fra media det siste året, og bloggen etter alle praktiske formål er lagt brakk, så syns jeg fortsatt det er hyggelig å kunne dele litt om meg og mitt til dere. Først og fremst på Facebook. Der “alt” startet.
Jeg har alltid likt kommentarfelt, og i den grad jeg har tid og helse til det, så prøver jeg fortsatt å være aktiv i mitt eget. Det er det ikke alle som liker. Det virker som om noen mener det nærmest er uhørt at den som kommentaren er myntet på faktisk svarer tilbake.
“Hvis man bretter ut livet sitt for klikk og oppmerksomhet, så må man tåle at ikke alle er enig!”
Ja, det må man i aller høyeste grad tåle, men å svare tilbake, “forsvare” seg, betyr ikke at man ikke tåler å bli motsagt, det betyr at man tar kritikken på alvor. Min erfaring er at dette gjør kommentatoren rasende. Det går i svart, og uansett hva man argumenterer eller skriver, så gjentas bare første poeng. Som selvsagt gjerne er sterkt syrlig og, sett fra mitt ståsted, et forvrengt, ofte nedsettende, og misforstått syn på mitt eget budskap. Eller meg som person.
Jeg føler ikke at jeg “bretter ut livet mitt for klikk og oppmerksomhet”. Selvfølgelig ønsker jeg en viss grad av oppmerksomhet, det ligger vel i selve kjernen av sosiale medier, men jeg har som sagt takket nei til alt som kunne gjort meg mer “kjent”, så føler meg ikke utpreget oppmerksomhetssyk.
Så var det heller ikke meg dette skulle handle om, men om deg. Se for deg at min deltagelse på sosiale medier er en slags personlig invitasjon til deg om å komme inn i mitt hjem, inn i min stue. Se så for deg at kommentarfeltet på en måte er sofaen min. Jeg serverer kaffe og kanskje noe godt å bite i. Jeg tåler godt, og tidvis liker også, en god diskusjon i sofaen min, men det er lite konstruktivt, og dårlig stil, hvis du skulle begynne å kalle meg ting over bordet. Sette diagnoser og kanskje begynne å rope de samme ordene igjen og igjen.
Hvis man kjenner at den du er på besøk hos og som serverer deg kaffe, irriterer deg så voldsomt at du kjenner behov for å bruke ukvemsord eller kallenavn, da er det på tide å takke pent for kaffen og gå ut.
Tusen takk til alle dere flotte mennesker der ute som gjør mine kommentarfelt levende og vitale! Til sammen er det ca 85 000 mennesker som følger meg på sosiale medier. Det sier seg selv at ikke alle kan være enig med meg i ett og alt. Jeg elsker en god diskusjon, og har jeg tid tar jeg den gjerne med akkurat deg. Det eneste jeg krever er anstendighet og et minimum av saklighet. Jeg er fra Vesterålen, så er ikke hårsår, men tåler selvsagt ikke å bli spyttet på. Ingen gjør det.
Jeg håper du fortsatt vil komme på kaffe, men du står selvsagt også helt fritt til å takke nei.
PS! Håper dere forstår min kvasiintellektuelle metafor ikke egentlig, i alle fall ikke utelukkende, handler om meg selv, men om hvordan debattklimaet i stort har utviklet seg over hele fjøla. Det handler ikke lenger om å bli enig, men om å fornedre og latterliggjøre mest mulig. Vi gjør det sikkert, bevisst eller ubevisst, alle sammen i større eller mindre grad. Det er i alle fall verdt en refleksjon.
Det har vært litt voldsomt de siste ukene, men man venner seg til alt. Nå begynner både kroppen og hodet å venne seg til den voldsomme arbeidsmengden. Det ser fortsatt ut som en slagmark på hver eneste cm av bakrom og lager som vi har, men kontrollen begynner å senke seg over eventyrbutikken. I løpet av helga blir jeg klar. Klar til “krigen”. Eller julehandelen som det også kalles. Jeg håper den blir voldsom.
Mange ymter, for så vidt med rette, at jeg ser ungene mine lite akkurat nå, og det stemmer. Jeg skal ikke gå inn på hvordan vi gjør det konkret i hverdagen, men ja, akkurat nå ser jeg ungene mine for lite. Alt for lite!
Jeg jobber ikke for meg selv. Tro meg, jeg har absolutt ingen personlige ambisjoner igjen. Det eneste jeg vil er å bygge opp en ny suksess, et fantastisk lite sted som gir såpass mye av seg at jeg kan hjelpe ungene mine inn på boligmarkedet med god margin. Det er mitt store mål. Jeg har såpass mye vondt at jeg ikke vet hvor lenge jeg varer. Da må jeg sikre mine, så lenge jeg fortsatt har mulighet.
På mange måter kan man sammenligne meg med en steinaldermann. Stam, kjekk og muskuløs selvsagt, men også en som kunne bli borte i dagevis, ukevis. Ikke for å sikre ungene sine et fortrinn i hulemarkedet, men for å gi dem mat på bålet. Han hadde nok mye vondt han også, der han jaktet omkring i all slags vær, men han gjorde det for familien sin. Ungene og kjærringa. Den lille flokken han om så ofret sitt eget liv for å beskytte.
Nå skal jeg legge meg. Ny dag i morgen. Jeg gleder meg! Konemor Christine kommer og hjelper meg før lunsj og Lillesøster våkner og gir blanke blaffen i at vi jobber for hennes framtid. Hun skal ha mat og hun skal ha det N.U.H!
Nei, god natt folkens, nå kaster jeg inn klubba!
Søvnløs eller rett og slett bare på jakt etter gode, spiselige julegaver som ikke finnes på “vanlige” butikker til noen du er glad? Klikk inn på nettbutikken min HER
Vær snill å ikke døm meg, men det ble veldig sent også i dag før jeg kom meg hjem. Klokka bikka vel 22. Tidlig egentlig. Rekker både pils, finnbiff og dessert.
For meg selv og helt alene, for alle har sovnet. Det er bare meg her. Vi bor i en relativt liten leilighet, så det merkes veldig godt når alle sover, og jeg sitter for meg selv ved det lille runde spisebordet fra Jysk og fekter for livet med tankene som kommer fra alle kanter. De fleste farer bare forbi. Dulter kanskje borti meg i forbifarten, men forsvinner igjen like fort som de kom.
Andre er jeg sjanseløse mot.
Går ned og stryker ham over håret. Retter litt på dyna. Legger merke til at den har blitt mye større siden sist jeg var der inne på kvelden og ballet om. Det stikker å tenke på det, men hva i all verden skal jeg gjøre? Prøver så godt som jeg kan å balansere den bitte lille tiden jeg har til rådighet mellom å sikre ungene mine en økonomisk trygg framtid når jeg blir borte, og være en aktiv del av livene deres i så mange av døgnets timer som mulig.
Det er mye nå, men jeg glemmer aldri grunnen til at jeg i det hele tatt er i stand til å _komme_ hjem. Han ligger der nede under en litt for stor dyne og sover. Klart ligger det ei overveldende vakker frøken med øyebetennelse i rommet ved siden sammen med sin mor, som jeg selvsagt elsker og forguder over alt på denne jord, men det var han som kom like etter katastrofen. Bærende med lyset.
“Har du fyr, har du løkter langs din vei?” spør Kari Bremnes i sangen. Vel, opp gjennom årene har jeg har blitt “velsignet” to slike bærere av Lyset. Det kan jeg ikke være annet enn lykkelig over. Til tross for alt. Eller nettopp, derfor.
