Hva er det egentlig jeg prøver å skjule med hånden?

God morgen, folkens! God seng og null stress gjorde at jeg sov helt 08:30 faktisk! Det tror jeg ikke jeg ikke gjort siden eldste sønn ble født i januar 1997. Deilig! Opp til frokostbuffet selv om man egentlig ikke er sulten. “Har jo betalt for det” så da må man jo spise fire ganger mer enn man trenger, he he 😉

 

7 timer senere:

 

Så langt kom jeg i morges før jeg rett og slett måtte legge meg å sove igjen. Har en voldsom trøtthet i hele kroppen som ikke går bort. Sov godt i hele natt og våknet ikke før langt på dag. Vi gikk en tur og så omkring i området, (vakkert område som jeg sikkert kommer til å skrive om en annen gang), før jeg la meg ned på senga og Kjærest og resten av familiefølget dro i kirka klokka ett. Da sovnet jeg og våknet ikke før litt før nå.

 

Tror det var bra for meg å komme meg bort og legge alle forpliktelsene fra meg hjemme. Skulle gjerne sover helt til mandag, men vi skal tross alt i bryllup. Det er jo derfor vi er der. Har bare lyst til å sove. Er så trøtt.

 

Nei, klapp i fjeset og opp med humøret din sutrekopp!

Etter frokost i dag hadde jeg en meget selsom opplevelse. Jeg er en usosial faen og gikk ned fra frokossalen alene mens de andre satt og pludret om smått og stort rundt kaffekoppen. Tok med meg kaffekoppen og tenkte jeg skulle skrive en morgenblogg til dere. Fortelle litt om dagens planer. Dere vet, smått og stort.

 

Ryddet litt først og fant to slike hårnåler (finner de overalt) i sengen og la de på venstre side av pcen. Slo opp skjermen og satt og ventet på at den skulle “tenke” seg ferdig. Da hørte jeg plutselig en skrapelyd på bordet. Jeg la ned skjermen igjen og så da at den ene hårnålen hadde flyttet plass, fra den enes siden av bordet til den andre. Der ser på bildet hvor langt den har flyttet på seg.

 

Nei, jeg tuller ikke. Dette skjedde faktisk. Overlater til dere å komme med teorier som at jeg må ha kommet bort i den uten å kjenne det og sent den 30 cm over bordet. Stedet vi bor på heter forresten Svanhovd. Mange av dere vet sikkert hva som historisk har skjedd på steder sov ender på hovd

 

Nå må vi dra! Ingen vet hvor vi skal, men det er, tror vi, to mil unna her vi bor og i Pasvikdalen et sted. Hjerteligst til lykke med brudeparet i alle fall. Skal bli hyggelig å treffe dem! 🙂

 

 

 

 

 

 

Endelig framme!

Deilig å komme fram etter over sju timer i bil, men ble helt ærlig direkte skuffet, for å ikke si rasende, over at det ikke var satt fram en velkomstkurv med frukt, sjokolade og alkohol på senga til vi kom! Vet de ikke hvem jeg er egentlig??? Helt talentløst at ikke Norges desidert mest leste blogger blir møtt med vimpler, fanfarer og lovord. Kjærest fikk heldigvis roet meg fra å filleriste dama i resepsjonen. Latterlig dårlig service!

 

Prøvde å jobbe litt i bilen siden jeg faktisk skal bruke over to arbeidsdager denne uken inne i den trange kassa, men det er jo ikke mulig. Det rister, skaker og bråker for mye. Dessuten:

Var jeg trøtt.

Fryktelig, fryktelig trøtt. Sov helt fra Kløfta, via Karasjok og til Tana Bru. Da måtte vi bråstoppe fordi jeg seriøst trodde jeg fikk blodpropp i venstre fot, (ja, den gode foten), men det viste seg å være noe annet. Vet ikke hva. Bra nå.

 

Likevel elsker hun meg. “Det er viktig å glede seg så lenge jeg varer” pleier jeg å si til henne. Hun syns det er sånn halvveis morsomt.

 

Endelig framme! Nå er det lett avslapping på rommet, (hva er egentlig forskjellen mellom lett og tung avslapping), før bryllupet i morgen. Jeg skal ikke i kirken, usikker om jeg har forklar hvorfor før, men det handler om at jeg opprinnelig ikke kunne og da det plutselig åpnet seg en luke så var det for sent og kirkebenken var gått til en annen rumpe. Ikke fryktelig trist egentlig. Går jo på antidepressiva, så skal nok overleve det nederlaget også.

 

Festlokalet er like i nærheten. Gangavstand sies det. Vi får se. Spiller jo ingen rolle, har jo bil. Siden jeg går på tabletter kjører jeg så Kjærest kan drikke og kose seg. Det fortjener hun. Har vært mye for henne. Gutten har jo blitt så stor nå at det neppe skader med et glass eller fire…

 

Takk for i dag og takk for i ÅR folkens! Det er en stor fordøyelse for meg å kunne skrive for dere hver eneste dag. Det gir meg glede, overskudd og livsgnist de dagene jeg ligger nede, og det er langt, langt oftere enn jeg nevner. Selv om jeg prøver å være åpen og ærlig så er det grenser for elendighet som andre skal belemres med. Tror jeg klarer balansegangen rimelig bra. Jeg ELSKER denne bloggen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et helt år på topp!

I dag er det akkurat ett år siden, 12. september kl. 17:10,  jeg skrev mitt aller første blogginnlegg, Les det HER, som dagen etter førte meg rett inn på topp 5-lista. To dager senere var jeg på 1. plass og der ble jeg hengede. I begynnelsen var det litt stas, jeg innrømmer det. Jeg, tett mann 42,5, Norges mest leste blogg lissom. Dag etter dag, uke etter uke. Folk i omgangkretsen sendte meg screenshots av listeplasseringer og Mamma var så kry, så kry, og delte omtrent alt som ble skrevet om meg i media. For media fattet jo også litt interesse for denne helt ordinære, men samtidig ekstraordinære. mannen fra nord som bare dukket opp fra intet.

 

De fleste, inkludert meg selv, regnet nok med at jeg ville dale på listene når “nyhetens interesse” hadde lagt seg og “sympatilesingen”, som onde tunger kalte det, etter Lille Vakres død hadde gitt seg. Vel, slik gikk det ikke. Jeg er fortsatt her, og de siste måneden har jeg nesten vært limt til 1. plassen. Egentlig er det nesten ikke til å tro.

 

I begynnelsen var bloggen en slags virkelighetsflukt for meg. En ny og spennende arena der jeg kunne skrive om livet mange opp- og nedturer og om mat og om tant, fjas og fjolleri. Om hverdag og fest. Blod, svette, sykdom og tårer. Sorger og gleder. Forventninger og illusjoner som brister. Livet slik det leves av en mann i Alta.

 

Av de tingene jeg har valgt å dele har jeg vært dønn ærlig. Jeg har av og til klett meg helt naken og vist fram hele mitt følelsesregister. Av og til har jeg sikkert vært for ærlig eller delt litt for mye. Når man skriver en ekte personlig blogg så er grensen mellom det personlige og det private av og til vanskelig å få øye på. Det kan være lett å tråkke litt feil og det har jeg sikkert gjort. Da pleier jeg å legge meg flat og beklage. Det syns jeg man skal gjøre.

 

Det var ikke bare skrivedelen av bloggingen som hjalp meg til å fokusere på noe annet enn jobben og Katastrofen, men også listeplasseringer, lesertall osv. Slike viktige uviktige ting. Litt som fotball. Et fullstendig teit opplegg med masse vokse mannfolk som løper rundt på en gressmatte, men veldig mange tar det dødsalvorlig likevel. Mennesket trenger adspredelse. Jeg er et menneske.

 

Hva vil jeg egentlig med bloggen? Jeg er Norges mest leste mann med som regel 30-40 000 faste daglige lesere. Veldig ofte også opp mot 60 000. Det er flere lesere enn de aller fleste lokalaviser i Norge. På et år har jeg hatt 13 435 sidevisninger fra 1,9 millioner mennesker. Likevel har jeg så langt valgt å være tilnærmelsesvis reklamefri. Da står jeg helt fritt til å skrive om absolutt alt jeg ønsker samt at beskyldninger som at jeg selger mine barn både de levende og døde, mister troverdigheten fullstendig siden jeg ikke selger reklame direkte. Dog helt uten sannhetgehalt er det jo ikke, for jeg mottar jo penger fra blogg.no som de, så temaet er absolutt interessant, men argumentasjonen er litt hul. for da kan jeg j aldri skrive annet enn fjolleri og fjas hvis jeg skal unngå å tjene penger på tunge temaer. Vi lar den ligge.

 

Det er så artig at så mange av dere har fulgt meg helt fra starten! Dere er så flinke til å kommentere, dele og trykke “liker” på FB. Det har gjort meg mer synlig enn mange andre, da FB sin algoritmer da gjør at jeg viser oftere. Det skal dere har så mang slags takk for, men den største takken skal dere ha for at dere faktisk leser meg. At mine ord som jeg til sammen bruker så mye tid på, blir lest av dere og at dere blir engasjert over det jeg skriver, enten i positiv eller negativ retning. Det gjør meg stolt, ydmyk og faens så glad!

 

En annen ting jeg er stolt over med denne bloggen er at jeg har kommet dit jeg er i dag uten å skrive et eneste negativt ord om noen andre. Jeg har ikke trampet meg oppover mot toppen. For meg er dette viktig, for jeg er glødende opptatt av mobbing og at man skal behandle andre mennesker skikkelig. Jeg er velsignet med en kropp som er en utømmelig kilde til masse god selvironi. Det syns jeg er sinnsykt mye artigere enn ironisering over andre og sarkasme. Ikke på denne bloggen!

 

For meg er det viktig å vise at menn også har følelser og jeg prøver å ordlegge disse på en ekte og ubehandlet måte. Mine skildringer er som regel ikke fargelagte. Fasade finner du lite av på denne bloggen. Jeg tror vi får et bedre hvis vi tør vise verden hvem vi egentlig er. Jeg er Asbjørn Sandøy, Kokkejævel. Jeg sutrer ikke, men jeg forteller deg hvordan jeg har det. Uansett om jeg er glad eller trist.

 

Det var så mye mer jeg skulle skrevet, men Kjærest står og peker “sint” på klokka og beordrer meg til å avslutte. Vi skal kjøre nå. Kirkenes. Bryllup. Tror det tar 7-8 timer å kjøre dit. Svigerfar kjører. Jeg planlegger å sitte i baksetet og jobbe. Henger etter så sinnsykt på så mye. Da er det greit å sitte i baksetet. Har dessuten ikke lov til kjøre langtur med de medisinene jeg går på uansett.

 

Bla, bla, bla, herregud, ET ÅR PÅ TOPP! Det er helt vilt. Nå som det er så ekstremt mange forskjellige sosiale medier, så skal det litt til å bryte gjennom “lydmuren”. Onde tunger hevder det var så mye høyere lesertall før i tiden, men mange av disse “leserne” var falske, dessuten var ikke konkurransen så stor. NRK hadde jo også enormt mange flere seere før i tiden da det bare var dem. Slik er det.

 

Nå MÅ jeg gå! Tusen takk igjen for at du leser meg. Håper du kan skrive litt om hvorfor i kommentarfeltet. Da har jeg noe å lese i kommenatrfeltet, he he 😉

PS! Mange spør “hvor er mannfolka”? for det er stort sett kvinner som kommenterer, men jeg har data som sier at 29% av leserne faktisk er menn. Håper noen av dere også kan kommentere hvorfor dere har holdt ut med meg i et helt år 🙂

 

 

 

 

 

 

Lang frihelg avlyst

Når noe høres ut som om det er for godt til å være sant, så er det som regel det. Vi skulle i bryllup i Kirkens i helgen og tilfeldighetene ville det slik at jeg faktisk hadde muligheten til å ta meg fri både fredag og lørdag. Det har jeg ikke gjort siden jeg opererte skulderen 18 juli, så jeg hadde grandiose planer om å ligge å sprike med tærne på fredags morgen. Kanskje stryke Kjærest på ryggen. Hviske henne inn i øret hvor vakker jeg syns hun er og hvor heldig jeg er som fikk henne himmelsendt da jeg trenge henne som aller mest. Stryke henne over magen og ligge og foreslå navn til gutteliten.

 

Slik ble det selvfølgelig ikke. Må på jobb i morgen tidlig, men det er egentlig helt greit. Jeg er ikke typen som liker å ligge å dra meg på morgenkvisten. Jeg vil opp og i produksjon så snart som mulig. Skape noe. Kan ikke ligge da. Dvs., det kan man jo, men da skaper man noe helt annet. Det er for øvrig heller ikke mulig på nåværende tidspunkt.

 

Jeg høres kanskje både skuffet og bitter ut, men jeg er det ikke. Slik er det jo. Nesten alltid. Og det er helt greit. Har valgt det selv, men kom ikke her og klag over årslønnen min!

 

Vi skal fortsatt til Kirkenes altså. Jobber ikke full dag. Avslutter litt i overkant av tolv. Satser på å starte senest ett. Svigerfar kjører. Jeg har ikke sjanse. Er så gjennomsyret trøtt hele tiden, både fordi jeg er sliten, men sikkert også grunnet medisinene, at øynene glipper med en gang jeg setter meg ned ,og da er ikke et bilratt i nitti kilometer i timen det riktige verktøyet å holde i.

 

Det er ikke sÅ farlig med meg, men orker ikke tanken på at noe skulle tilkomme Gutteliten og Kjærest bare fordi jeg skulle være tøff og mandig å insistere på å kjøre. Jeg både gjør, sier  og skriver sikkert mange idiotiske ting, men idiotisk er jeg ikke! Glipper øynene så setter jeg meg i passasjersetet. Det burde du også gjøre!

 

Dessuten så får jeg jo god tid til å sitte og jobbe på pcen i baksetet og jeg har MYE å ta igjen, så akkurat det gleder jeg meg faktisk til 🙂

 

Var fysisk ferdig på jobb rundt fire i dag, for jeg hadde ny konsultasjon med øyelegen i ettermiddag. Ingen bedring. Fortsetter med samme behandling til over helgen. Hvis det da ikke er noe endring så sender de meg til Tromsø. Vet ikke hva som skjer i Tromsø, men det hørtes voldsomt ut. Den tid, den sorg.

 

Øret er i alle fall bedre, så noe positivt skjer, he he 😉 Ikke minst høstens ekstrahjelper. Hver høst ansetter vi et sett med nye ekstrahjelper. mange av “de gamle” er ferdig på videregående og flakser videre i livet og da trengs det “påfyll” av frisk norsk ungdom, og det må jeg bare si, og dette r bare en antagelse, for de har ikke jobbet lenge nok til at jeg kan være helt sikkert, men jeg tror dette er det aller beste “kullet” med ekstrahjelper jeg noensinne har ansatt!

 

Jeg tuller ikke. Hver eneste en av dem innehar kvaliteter som jeg er sikker på kommer til å berike både meg, øvrige ansatte og kundene. Av og til har man bare flaks, for det er ikke til stikke under en stol at det er ikke alltid man lykkes like godt. Nå skal det sies at denne høsten har vi gjort det litt annerledes, og det er Kjærest og Ex som har intervjuet og ansatt dem. Kanskje det er derfor. Spiller ingen rolle for meg, bare de fungerer bra. Elsker folk som gjør sitt beste!

 

Fortsatt er jeg på ansettelsesjakt slik at jeg får operert ryggen min. Jeg må opereres for å bli frisk, men det må skje senest innen utgangen av oktober for å rekke å være rekonvalidisert før den viktige julehandelen starter. Der er det ingen bønn, den er jeg pokka nødt til å være med på. Den betyr, om ikke alt for drifta, så i alle fall tretti prosent. Da valser ikke sjefen sjøl rundt sjukemeldt for å si det sånn!

 

Der kom Kjærest akkurat inn døra. Har vært hos sin far. Kjærest er også skilsmisseunge og har opplevd mye av det samme som Datter har. Det gir meg håp om at også jeg om noen år hører lyden av min datters bil som ruller inn på gårdsplassen, i alle fall én gang i uken. Jeg håper i alle fall det.

 

Hun ber meg hilse dere og unnskylder seg for at hun ber meg avslutte bloggen. Vi har mye å gjøre før avreise. Rydding, så klart, pakking og prøving av klær. Samt besøk.Vi drar alltid å besøker guttene kvelden før vi drar noen steder. Det er en fin  tradisjon. Holder de litt i live på en måte. I alle fall i bevisstheten. Det er godt.

 

En vakker kveld ønskes dere alle! Tusen takk for at dere fortsatt leser meg. Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden, men dere holdt ut og ble. Takk for det!

Kjærest og jeg skiller laken

Alt har ikke vært bare fryd og gammen mellom Kjærest og meg, men tipper dere som har fulgt bloggen en stund og er flink til å lese mellom linjene sikkert har forstått dette for lenge siden. Det har vært krangler, det har vært gnisninger. Enkelte slag og spark har til og med kommet. Kvelningsforsøk skjer flere ganger i uken. Sannheten er at vi levde i et forhold spekket med både fysisk og psykisk terror. Hvem hadde trodd det?

 

Selv om Kjærest er gravid, så måtte vi komme oss ut av det på en eller annen måte. Dette kunne ikke fortsette lenger. Var ikke bra for verken den ene eller den andre. Ingen hadde det godt med situasjon. Det var ikke bare jeg som var voldelig. Også hun kunne slå, dytte eller sparke. Ikke slik at jeg ble skadet, er jo forholdsvis stor, men slagene har ikke BARE vært godt ment vil jeg anta.

 

Om bare seks uker kommer det en liten baby. Hvilken barndom vil det bli med to foreldre som terroriserer hverandre. Har tenkt på det lenge, men litt over tre i natt hadde jeg fått nok. Pakket med meg det jeg sto i og flyttet. Til sofaen.

 

Fra om med i dag så sover jeg på sofaen! Hun sier hun ikke vil det, men det spiller ingen trille. Min kvinne skal ikke, de seks siste og verste ukene av et svangerskap, være nødt til å beskytte både sitt egen og barets liv fordi jeg er en dampveivals i senga. Kan sakte rulle meg rundt og presse flatt alt som ligger i min vei, les gravid Kjærest, og plutselig våkne av at hun slår meg desperat for å berge livet .

 

Det er nok likevel snorkingen som er verst. I takt med vektøkningen min så har det blitt voldsomt. Sikkert også etter tablettene. Det er rett og slett umulig å få en god natts søvn ved min side akkurat nå. Det tar jeg konsekvensene av og flytter. Til sofaen,

 

Hun sier hun kan flytte, men kommer ikke på tale. Det er ikke mobbofferet som skal skifte skole for å få fred, det er mobberene! Det burde forresten flere skoleledere notere ned.

 

Natten er over og går mot dag. Håper Kjærest har hatt noen vidunderlige timer der nede. Tør ikke gå ned og se på henne, for er så redd for å vekke henne. Ønsker henne alt godt. Overalt. Alltid.

 

Lag en bra dag! Gjerne også for andre.

 

 

 

 

Om akkurat 6 uker er jeg pappa igjen!

Den eneste fordelen med å miste er at man vet nøyaktig når man skal føde. Har ikke gutten kommet innen termindatoen 23 oktober, ja så blir fødselen satt i gang. Enkelt å greit. Derfor vet jeg med 100% sikkerhet at jeg er pappa igjen om seks uker. Det er en helt vill tanke. Jeg er ikke klar ennå!

 

Det har vært veldig mye mindre fokus på dette svangerskapet enn de to foregående. Det har liksom ligget et grått teppe over forventningen. Har liksom ikke turt å slippe gleden skikkelig løs. Både fordi sorgen etter tapet fortsatt ligger som en murstein i brystkassen, men også fordi man er så inderlig redd for å glede seg for tidlig. Bli glad i, for så å miste. Igjen.

 

Vi er begge forholdsvis rasjonelle mennesker og vet jo at vi på et eller annen tidspunkt må legge sorgen for det som har vært og frykten for det som kan skje til side, for å kunne glede oss skikkelig over det som faktisk er i ferd med å skje. Om seks uker kan vi igjen kalle oss for mamma og pappa for et bitte lite nurk.

 

Eller før! For alt vi vet så er vi foreldre igjen i kveld. Det er slett ikke uvanlig å føde for tidlig, og for hver dag som går øker “riskikoen” for at gutten ikke gidder å vente lenger og rett og slett bare kommer. Skjer det så skjer det. Lett for meg å si, det er jo ikke jeg som skal føde, he he 😉

 

Mange fokuserer bare på babytiden når de skal få barn, men jeg er en gammal ringrev i faget og vet at det å bli foreldre først og fremst er en livslang forpliktelse. Det er rett og slett jævlig dyrt! Spesielt forrige gang ble Kjærest drittlei av alt pratet mitt om barnehageplass, SFO, BSU, dyre ferier, klær, sportsutstyr og jeg vet ikke hva. “Kan du ikke bare glede deg over ungen? Plutselig er de store og blir borte” Hun fikk rett raskere mye raskere enn noen av oss trodde.

 

Denne gangen skal jeg virkelig glede meg over hvert eneste øyeblikk, for jeg vet av erfaring at det kan bli det aller siste. Det kommer til å bli et langt, tungt og skummelt år, men jeg gleder meg til hver enste dag som kommer. Jeg er ikke redd mer. Jeg er ikke redd!

 

En forventningfull og fin dag ønskes dere alle. Nå må jeg stikke på jobb. Har masse bestillinger i dag som skal ut i morgentimene, så blir enda litt mer hektisk enn vanlig, men det er greit. Fikk forberedt litt i går så jeg har mulighet til å sitte litt hver time. Det er veldig, veldig vondt å gå en helt vakt, men jeg jeg er nødt til å spare på sykepengeretten. Jeg er ikke negativ, men jeg vet jo ikke om jeg får bruk for dem om noen uker eller måneder. Hvis det verste skulle skje vil jeg for min egen del slippe å bekymre meg for penger.

 

Alt godt!

(PS! Dette var egentlig ment som en gjennomsyret positiv blogg, men dere ser, frykten eter seg inn i nærmest hver eneste setning. Jeg er ikke negativ, og prøver så godt jeg bare kan å glede meg og se både positivt og lyst på det som skal skje, men samtidig vet vi begge hva som kan skje. Uansett, om seks uker er jeg pappa igjen og jeg GLEDER MEG!!! 🙂 )

(PS2! For å komme “konstruktiv kritikk” i forkjøpet så vil jeg for ordens skyld nevne at bildet ikke er en ekte unge, men en bare illustrasjon over hvordan han ser ut akkurat nå)

 

 

Du brenner ditt lys i begge ender…

Reklame | Kokkejævel

På slaget ett år og fire måneder etter Katastrofen kommer det en liten gutt til verden, til oss. Du kan si så mye du vil at vi ikke skal være redde, men bak hvert eneste smil og hver eneste forhåpning, hver en drøm vi har til det som skal skje, så lurer alltid redselen i bakgrunnen. Jeg skriver ikke så mye om det, men den er der selv om “livet går videre”. Hver eneste dag er en kamp for å holde motet oppe. Når vi endelig har lært oss å takle sorgen, så begynner krigen mot redselen. Den pågår både dag og natt og jeg må hele tiden finne krefter for å overvinne frykten, både for min egen del, men først og fremt for Kjærest og Datter. Jeg er, og vil være, den stødige skulderen man kan gråte mot når man er redd. To som gråter gir ingen trøst. For noen.

 

Regntung morgen i Tollevika. Klokka er snart åtte. Sto opp for en liten time siden. Godt å kunne sove lenge på søndager. Elsker det. Trenger det. En hel natt der jeg kan sove så lenge jeg vil uten at jeg må tidlig opp på jobb. Livskvalitet og en dag jeg gleder meg til og finner energi i. Selv om det i sommerhalvåret er jobb hver eneste søndag, så tapper det meg ikke for energi så lenge jeg kan sove på morgenen.

 

Irriterende at jeg ikke får til å sove lengre, men tror Kjærest er glad for det. I alle fall innerst inne. Tror aldri hun kommer til å innrømme det, men jeg er overbevist om at hun i denne perioden av svanger skapet setter pris på å ha hele sengen for seg selv. Bonus naturligvis at det heller ikke er noen som snorker, he he.

 

Vi var forresten å så på 180-senger på Fagmøbler i går etter jobb, for vi SKAL og MÅ kjøpe større seng, men vi ble avbrutt da de ringte fra jobb og bønnfalt meg om å komme tilbake. En gjest hadde laget et voldsomt oppstyr og krevd pengene tilbake da den simple maten på FyFader kostet alt for mye. Dessuten luktet det dritt av servietten som var i posebestikket. Vi gikk tilbake og snakket med gjesten. Hen mente det burde være en øvre grense på 300 kroner, slik at hvis du tok for mye mat så skulle du slippe å betale for det. Hen fikk ikke pengene tilbake. Kg-prisen på 229 (199 take-away) kan man mene hva man vil om. Om noe er den kanskje alt for billig. Den er i alle fall merket ved inngangen. En god porsjon middag er et halvt kg, dvs. at du får deg en hel middag for 115 kroner. Jeg er enig i at det kanskje er litt vanskelig å begrense seg der inne fordi det er så mye godt å velge mellom, men det ansvaret må nesten voksne mennesker ta når de er ute på egenhånd og kjøper mat 🙂

 

Regntung utsikt fra kjøkkenvinduet også. SE så fint naboen ordner! Snart er det like fin utsikt fra kjøkkenet som fra stua. Hun er griseflink og en stor inspirasjon. Vi begynte jo vi også, Kjærest og jeg, med stor iver tidligere i sommer med hagearbeid og bedlaging og jeg vet ikke hva, men så reåpnet FyFader og livet ble aldri det samme igjen, he he .

 

Ved min side ligger Maria og maler. Har vært ute i hele natt og GJETT hvem som var glad da jeg sto opp og slapp henne inn. Hun elsker å være ute om natta altså, så ikke sette i gang et voldsomt leven fordi katta er ute. Det orker jeg faktisk ikke. Begynner å bli glad i dyret. Veldig faktisk også. Den enste grunnen til at hun ble “brakt til gårds” var jo fordi jeg ville at Datter skulle ha noe å glede seg til da hun kom til meg. Dette var før Kjærest og jeg er kanskje ikke superfestlig å være sammen med. Da er det greit med katt tenkte jeg. Og det var det. Nå hører hun til og har blitt en del av den lille familien. Hater å innrømme det, men slik er det. IKKE si det til noen !

 

Kjøpte takke til Kjærest for et par år siden og den ble faktisk ikke innvidd før på bursdagen min. Da stekte jeg sveler. Er vant med sveler fra jeg var liten. Familien kommer jo opprinnelig fra Vestlandet, så hos oss gikk det i sveler blant folk og brennevin i smug kan du si. Neida, men jeg er glad i sveler. Har en god oppskrift fra min barndom. Salig onkel Øystein sin. Han døde da jeg var liten. Hjertet. Tror han var på min alder. Håper det ikke var på grunn av svelene. Da er jeg ille ute…

 

Mange som savner oppskrifter fra meg. Sannheten er at jeg omtrent ikke har laget mat siden begynnelsen av juli. Har spist både frokost, lunsj og middag på jobb og kanskje bare smelt i hop noe veldig lettvint til kvelds. Det har vært absurd mye jobb. Ikke fordi jeg ikke kan “delegere” eller ikke “stoler på mine ansatte og gir dem tillit”, men fordi det rett og slett bare har vært absurd mye å gjøre. Jeg kan ikke bare la arbeidet være en dag. Jobben blir jo ikke borte og det blir dobbelt opp dagen etterpå. Dette har jeg prøvd å forklare så mange ganger, og kjenner jeg blir litt amper hver gang, så tror jeg heller lar det det ligge, he he 😉

 

I alle fall, blir lite oppskrifter når jeg ikke har tid til å ikke lage mat og regner med at det ikke er noen som mener jeg skal stå på natta å lage mat slik at det blir flere oppskrifter på bloggen? Tenkte meg det ja 🙂

 

Dagens plan. Et av fryserommene er helt nediset, så vi tømte det i går så jeg får avrimet det i dag og fylt det opp igjen før ny uke starter i morgen. Dette er fryserommet vi har oppe på kjøkkenet og vi er 100% avhengig av det, så jeg MÅ gjøre det i dag. Det tapper meg ikke for energi, søndagsjobbing gir meg ro i sjelen. Får gjort unna alt man ikke rekker i løpet av uka, for en det noe som gir VONDT stress så er det alt man ikke rekker å gjøre fordi døgnet rett og slett ikke har mange nok timer. Da er det godt søndager finnes. Stengt senter, ingen tidspress, bare få jobben gjort.

 

Milkshakemaskinen må også vaskes i dag. Det er ikke like kos, men det må nå en gang gjøres og skal jeg selge mikshake må den vaskes med jevne mellomrom. Enkelt og greit. Tar to timer.

 

Har også fått sikringene til den ene slushmaskinen. Den har vært ute av drift i flere uker nå og i dag SKAL jeg skifte dem. Fikk dem i forrige uke, såp egentlig bare LATSKAP at jeg ikke har skiftet dem før.

 

Ellers skal jeg bare pjuske der nede. Vaske kjølerommene og klargjøre for morgendagen. Jeg klarer ikke å jobb for fult ennå, så når jeg ordner en del på søndager så kan jeg med god samvittighet sitte en gang i timen på mandager uten at det går ut over de andre eller kundene.

 

Se på denne vakre og nydelige jenta mi! Jeg er så glad i henne! Hadde jeg startet opp bloggen i dag så hadde jeg ikke kalt den for “Kokkejævel”, men for “Jeg er så glad i henne!”. Neida, men hun betyr mer enn sundt er for meg. Bare tanken på at hun ligger der nede og sover gjør meg glad. Og hun har bestemt seg for at hun vil gifte seg med meg! MEG, en grenseløs narsissist som utlevert alle rundt meg for klikk, hjerter, penger og berømmelse. Det er nesten ikke til å tro. Kanskje hun er psyk hun også? Håper nesten det, for de gærne har det godt, ha ha 😉

EWWG

 

Alt godt til dere alle!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

EDIT
Så kommer man ned på jobb da,  og ser at den største kjøledisken er fullstendig iset ned i “maskineriet” og derfor bare er 14 grader. Maten må kastes og disken må avrimes og fylles opp igjen. Tar et par-tre timer. Skal jeg “passe på meg selv og jobbe mindre”, altså gå hjem og la maten ligge der og ødelegges. Skal jeg “stole på mine ansatte” og delegere det bort. Til hvem? Jeg ser ingen her.

Misforstå meg riktig. Klart det er kjedelig, men slik er det å drive et smattested i denne skalaen. Ting som dette dukker opp hele tiden. Det kan ikke delegeres bort, det må bare gjøres der og da. Jeg tar meg så mye fri som jeg kan og det variere veldig gjennom året, men klart, jeg blir veldig frustrert når folk snakker om at jeg tjener så godt. De skulle bare visst timelønnen, he he 😉

 

Nei, må jobbe på. Skal opp i skiferbruddet etterpå og hente skifter til bryllupet. Ikke spør. Jeg vet mer når vi har vært der 😉

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den aller siste spikeren i mitt tidligere gode navn og rykte:

Det er ingen hemmelighet at jeg kanskje har slitt litt mer enn gjennomsnittlig de siste to-tre månedene. Katastrofen, med alt den har bragt med seg av etterdønninger og faenskap lar vi ligge, nå snakker jeg utelukkende fysiske plager. Har vært nok å ta av si.

 

Jeg har ikke fortalt dere det, men den siste uka har jeg vært plaget med en voldsom øregangbetennelse. Turte ikke si noe til legen da jeg var der for keratitt, (hornhinnebetennelse) for et par dager siden. Man kommer til et punkt der man faktisk ikke ønsker å nevne eventuelle nye plager til legen, fordi det rett og slett begynner å nærme seg en grense der det faktisk blir flaut. Faktisk tror jeg at jeg har passert den. Syns ikke det er flaut å nevne det for dere, men å komme til fastlegen, en mann jeg ikke en gang visste hvem var før i fjor sommer, og trekke den ene lidelsen etter den andre opp av hatten. Uke etter uke. Det er litt flaut.

 

Jeg prater meg bort. I går morges, på fredag, fikk flaut bare være flaut, jeg hadde så vondt i venstre øre at jeg bare måtte bite i det sure eplet og ringe hotlinen. Fikk time allerede kvarteret etter. Øregangbetennelse. Fikk resept på øredråper som skal presses inn i det hovne øret tre ganger om dagen . Flott det. Fra før har jeg to forskjellige øyedråper, en jeg skal ta på slaget oddetalls-timer og en jeg skal ta på slaget partallstimer. Samt en øyesalve, (ja det finnes faktisk, som skal smøres på hver kveld. Øredråpene må forresten rystes før bruk.

 

Kjørte inn en god sprut og jobbet videre. På kvelden sprutet jeg på nytt, men da hadde jeg glemt å ryste den før bruk og den var skikkelig tjukk. Så ikke, for jeg hadde tatt av meg brillene.

 

I morges da jeg våknet føltes det ene øret dobbelt så stort som det andre. Kjentes ut som om halve hode bar betent og hovent. En voldsom øresus kjørte konsert der inne og smertene var faktisk av en slik art at selv ikke morfin tok knekken på den. Har aldri vært borti noe liknende, men det har jeg for såvidt sagt ofte denne sommeren, he he.

 

Klarte til slutt å knekke kroppen opp av senga. Vet ikke hvorfor, men de siste ukene har leddene bare blitt stivere og stivere. Faktisk problematisk bare å gå ned en trapp. Har rikke nevnt det for legen, og kommer ikke til å gjøre det heller. Han trenger jo ikke vite alt om meg liksom. Noe må man holde for seg selv.

 

Hvor var jeg? Jo, fikk til slutt sutrekokken, unnskyld kokkekroppen opp av senga og opp i stua. Dryppet det som skulle dryppes i øynene, svelgte unna det som skulle ned i magen og presset inn det som skulle i det betent øret. Drakk en kopp kaffe, et par tyrkershots og leste litt blogger. Skrev ingenting selv. Prøver, etter deres oppfordring, å roe litt ned. Var lett å roe ned i morges, for jeg var så trøtt.

 

Så dro vi på jobb. Jeg, øret, øyet og foten. Øret ble bare verre og verre. Nå pulserte det og hele øregangen var hovnet igjen. Var umulig å høre noe på det øret. Jeg satt meg ned, for man blir sliten å ha vondt og det var da jeg så hva jeg hadde drevet å sprutet inn i øret. Det var faktisk øyesalven min! Tubene er ganske like og bitte små og jeg kan jo ikke forskjellen på disse latinske navnene. Hvem faen vet vel forskjellen på terra-cortril polymyxin b og ciprofloksacin eller deromkring?

Ble alt for langt! Oppdaget fadesen i nitiden. Fikk presset inn riktige dråper og guess what! Øret er MYE bedre bare etter EN sprut på rett sted. Er ikke det fantastisk?

 

Gidder ikke lese gjennom innlegget for å se om jeg fikk det til, men det var i alle fall ment humoristisk og ikke sutrete og negativt. Hva mener du?

(Neida, jeg drakk ikke tyrkershots. Drikker aldri før åtte på morgenen, og dette var tross alt bare før seks. Fikk heller ha dem til gode til frokost. Jeg hadde jo tross alt pillene å kose meg med.)

 

 

Jeg er så glad i ham!

Han pleier å sende meg sanger. Tekster som forklarer situasjonen. Rytmer fra en annen generasjon. Stor visdom forkledd i gatespråk. Jeg er så glad i de sangene. Både for å få et innblikk i tankene som tenkes, men også, og kanskje aller mest, fordi tankene sendes til meg. Fra ham. Nesten daglig snakker vi med hverandre. Ikke på telefon som regel, men på messenger. Jeg er så glad for de meldingene. At de er så hyppige. Det er slett ingen selvfølge med så mange meldinger. Enkelte dager er det de som holder meg oppe.

 

Nesten daglig snakker vi med hverandre. Ikke på telefon som regel, men på messenger. Jeg er så glad for de meldingene. At de er så hyppige. Det er slett ingen selvfølge med så mange meldinger. Enkelte dager er det de som holder meg oppe.

 

Om ikke veldig lenge møtes vi igjen. Tror du jeg gleder meg eller?

 

 

Dette hadde jeg faktisk aldri trodd!

Selv om jeg har hatt Norges mest leste blogg i snart et år nå, så betyr det jo slett ikke at like mange er villig til å betale 400 kroner for å lese enda mer om meg, mitt og mine oppskrifter, men det gjør de altså! Boka mi, “Livet mellom måltidene“, er faktisk fortsatt på topp 15 av Norges mest solgte sakprosabøker! Det er egentlig nesten ikke til å tro og langt over det jeg forventet da boka ble sluppet. Jeg er veldig, veldig fornøyd med plassering. Klart det hadde vært enda mer stas å ligge på 1. plass, men det gjorde jeg jo den første uka, så har liksom gjort det. Ryktet sier til og med at jeg den uka var den mest solgte totalt sett også, så egentlig er det litt “klyp meg i armen”-moment. Hvem opplever det liksom? Vel, jeg, siden du spør 😉

 

Ferdig på jobb. Grusom dag. Har ligget “bakpå” hele dagen, så har hatt vondt stess i kroppen siden rundt halv sju. Etter det har det bare blitt verre og verre, men nå er det over. Kjærest og jeg skal i bassenget og slappe. Hun for å bli litt vektløs og hvile kroppen, jeg for å komme meg bort fra jobb, sosiale medier og alt jeg burde ha gjort. Rekker ikke halvparten av alt jeg skal gjøre i løpet av dagen likevel, så en time eller to i bassenger skader vel neppe. Kjærest koser seg i alle fall. Jeg også, men ikke si noe til henne. Jeg later som om jeg gjør det utelukkende for å glede henne. Et billig plusspoeng i boka der altså.

 

I kveld er planen å pjuske litt i hagen. Har ikke klipt plenen på halvannen måned. Har liksom aldri vært tid. I alle fall energi når man har slept sitt ben hjem fra jobb. Nå er imidlertid arbeidsdagene blitt litt kortere og det er både tid og anledning til slike deilige sysler.

 

Til slutt vil jeg be de av dere som plutselig har begynt å finne glede i å også ilegge Kjærest ulike diagnoser, slik dere har holdt på meg i månedsvis, eller årevis noen av dere fra Alta. Bare fordi Kjærest er glad i meg og skal gifte seg med meg så betyr det jo ikke at hun er like syk i hodet som meg eller har mistet alle sine grenser fullstendig og gjør absolutt alt for oppmerksomhet og noen skarve kroner på bloggen. Hun er jo bare glad i meg og må derfor leve med dette utskuddet av en mann. Hold dere for god til å tråkke henne ned i gjørma. Ta heller og skriv et par ekstra negative setninger om meg hvis det kan hjelpe.

 

God helg til alle dere andre vakre mennesker 🙂

PS! Hvis noen lurer på hvorfor jeg har hatt så mange skrivefeil de siste ukene, av og til har det faktisk sett ut som om jeg har “skrevet i fylla”, så fant vi ut i går hos øyelegen hvorfor. Jeg hadde nemlig en diger keratitt, hornhinnebetennelse, på venstre øye, som har gjort at jeg har sett “med promille” og dermed har skrevet veldig mye feil. Med den rette medisinen er keratritten borte i løpet av en uke. Sånn, så fikk jeg sagt det også 🙂 God helg!

Bare EN ting til: Gratulerer med dagen storebror!