I utgangspunktet kanskje ikke noen kjempenyhet , men for meg er dette et gigantisk skritt i riktig retning! Fra å være en helt ødelagt mann som, (etter heldigvis fikk solgt Hoftepluss og FyFader sommeren 2021), flytta inn i disse nedslitte lokalene i Løkkeveien 2 som etter hvert utviklet seg til det reneste KuliNarnia.
Dørene var låst. Jeg klarte verken meg selv eller folk lenger. Meg selv kom jeg meg riktignok ikke unna, så gjorde så godt jeg kunne, situasjonen tatt i betraktning.
Jeg var helt ferdig med matlaging. Klarte nesten ikke matlukt en gang. Kreativiteten var gradvis tørket helt bort. Ikke klarte jeg å stå heller. Prolapssmertene var så intense, at etter bare 5 minutter på beina måtte jeg sitte ned et kvarter.
Ansatte var jeg i alle fall HELT ferdig med! Hadde mer enn nok med mitt eget liv. Klare å komme meg gjennom mine egne dager med livet i behold. En sjef som ser ut som en slitt vaskeklut innvending er en elendig sjef. Da er det tryggest for alle parter å være helt alene.
Bortsett fra at det er dørgende kjedelig i legden! Tror det gikk et par uker der jeg gikk luskende rundt som en skadeskutt bjørn, til jeg rev opp dørene for lokale kunder. Det var vel ikke akkurat kødannelser, men noen kom det da folk innom i løpet av en dag. I alle fall i løpet av et par-tre dager.
Gradvis har både butikken og jeg blitt bedre. I fjor sommer skapte han, (som aldri mer skulle lage mat for salg), sammen med sin kjære sønn, en formidabel milkshakemeny. Det ble en kjempesuksess! Vi svømte som forvirra frosk noen uker før vi fikk inn gode rutiner og alt på plass. Det var forbanna artig!
I samme periode begynte vi også “essensen” til en av mine berømte hvitløksdressinger. Dvs. at folk kunne kjøpe selve smaken, så skulle de selv blande i rømme, vann og majones. Det ble også veldig populært. Denne essensen kan du forresten kjøpe HER. Den kommer i et forseglet beger, som du også bruker både som blandebolle og lufttett oppbevaring etter at du har laget dressingen.
Og nå har jeg altså investert i en oppvaskmaskin. Tror den koster 35K pluss moms.
(Jeg vil forresten anbefale ALLE som har litt penger og plass på kjøkkenet til å kjøpe en oppvaskmaskin beregnet for storhusholdning i stedet for å kjøpe en vanlig oppvaskmaskin. Det går så sinnsykt mye fortere! På 5 minutter har du både satt inn i maskinen, vasket, og tatt ut igjen hele oppvasken etter middag. Fatter ikke at folk med penger ikke kjøper skikkelig utstyr til hjemmet. (Samme gjelder forresten komfyr))
Grunnen til at at kjøpte den er ikke at bare at det blir lettere å vaske blenderbeholderne, men at jeg faktisk har kommet dit hen at jeg skal begynne å lage litt mat igjen! Jeg har jo etter hvert utviklet, og b litt kjent for, noen veldig gode retter og smaker. Disse tenkte jeg å videreutvikle litt, slik at jeg kan begynne å servere KuliNarniske snitter til begravelser, møtermat osv. Det gleder jeg meg veldig til!
En oppvaskmaskin er ikke bare en oppvaskmaskin. Den kan også være et tegn på en mann som er i ferd med å reise seg igjen.
Juleblotet er dessverre/heldigvis over, og som dere husker var jeg meget spent 1. januar hvor mye en drøy ukes kulinarisk “frislipp” skulle ødelegge for vektnedgangen. Kjøttvekta overrasket i positiv forstand, og landet “bare” på 136,5 kg. 3 kg opp fra siste veiing før jul.
Det tilsvarer ca 21 000 kcal mer enn kroppen min klarer å forbrenne. I følge NHI.NO sin energikalkulator, så forbrenner jeg, på min nåværende vekt, med mitt nåværende aktivitetsnivå, ca 4000 kcal i døgnet. Når jeg da har fått i meg 21 000 ekstra på én uke, så er det ingen som helst tvil om at det har manglet verken vått, tørt eller søtt i løpet av juleblotet.
Likevel kunne dette endt så mye, mye verre. I fjor jul gikk jeg opp, i alle fall, dobbelt så mye, så det er ingen tvil om Wegovy virker. Hva som virker vet jeg ikke, (har ikke satt meg inn i dette i det hele tatt), men noe fungerer i alle fall.
Her ser dere heisturen så langt. Gikk inn i heisen 26. oktober 2023 i 148. etasje. Siden har den den gått nedover til 134. etasje uten verken rykk eller napp. Heisen har, med veldig få unntak, vært behagelig å oppholde seg inni. Det har ikke føltes trang og altoppslukende som mange andre “heiser” jeg har tatt, både opp og ned, i løpet av livet. Den bare gjør jobben sin, som er å føre meg nedover til en av etasjene mellom 100 og 110.
Mange spør hva jeg spiser i løpet av en dag. Det kan jeg godt fortelle (en gang til). Alt starter med frokost på jobb kl. 08:00. 3-4 Wasa havreknekkebrød med løvtynn hamburgerrygg fra Gilde, mase agurk, lett hvitost fra enten Tine eller Synnøve Finden og chilikrydder fra Kokkejævel. Aldri noe annet pålegg. Lønsj mellom 12 og 13. Akkurat det samme.
På bildet er det to skiver agurk på toppen, men i virkeligheten bruker jeg 3 skiver nederst mot knekkebrødet. Bytta ut (lett)majones med agurk for noen uker siden. Det gikk et par-tre dager før jeg vente meg til det, men nå orker jeg ikke tanken på å gå tilbake til majones. Italiensk salat fra Delikat derimot, det orker jeg tanken på. Fredag, lørdag og søndag blir nemlig agurken byttet ut med italiensk salat. Kjøper et stort beger og skulle det være noe igjen etter lunsj på søndag, så blir dette kastet.
Prøver å drikke 1,5 liter vann i løpet av en arbeidsdag. Det går sånn passe. Wegovy gjør at (vann)tørsten mange dager nesten blir helt borte, så jeg må være litt “treng” med meg selv. Drikker også mye kaffe. Spiser ingenting annet før middag.
Middag er som regel mellom 20:00 og 20:30. Lange arbeidsdager gjør at jeg som regel spiser middag alene på kvelden. De første par ukene spiste jeg “vanlig” mat, men ganske fort fikk jeg elsken på pytt i panne fra Findus. Spiser hele pakken. Den veier ca 550g. I tillegg kutter jeg i ca 150g hamburger, 1/2 rød paprika, 1/4 purreløk og ca 50 finrevet parmesan. Hoff HOT krydder og ketsjup fra Idun. Stort sett hver kveld
Bortsett fra på onsdager. (Dagen før veiing). Da er det ovnsbakt laks med krydder uten salt. 1 kokepose jasminris kokt uten salt og 200 g kokte gulrøtter. Lørdager er det hjemmelaget “amerikansk” pizza. Jeg spiser halve formen. Verken mer eller mindre.
To epler til dessert hver kveld.
Og øl, hvor lavkarbo den enn måtte være, så drikker jeg nok langt over helsefremmende nivå. Håpet var vel at Wegovy skulle redusere ølforbruket også, for det har jeg hørt hos flere andre, men lite som tyder på det her i gården gitt. Den jobben må jeg nok gjøre selv, men alt til sin tid. Jeg har det jo egentlig ikke travelt.
Hvordan huden min er? Vel, nå har jeg jo “bare” gått ned 14 kg (28 pk smør), så huden har holdt godt tritt ned vektnedgangen. Jeg er akkurat like “stram og fin” som jeg var da jeg var 148 kg, og regner med at det ikke vil bli noe problem videre nedover heller. Mitt fett har egentlig alltid vært nokså “kompakt”, ikke slikt pløsete flesk som mange har, så derfor har mange ofte blitt overrasket når jeg forteller hvor tunge jeg egentlig er.
Bivirkninger: Fortsatt ingen
Nei, klokka har passert 09:00 og jeg må hive meg i arbeid. Jeg er veldig glad for at jeg har et såpass fysisk yrke som jeg har, selv om aktivitetsnivået ikke kan sammenlignes i det hele tatt med hvordan det var da jeg drev Hoftepluss og Fyfader. Likevel får jeg brukt kroppen ganske masse i løpet av en dag hyer også, så tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut hvis jobbet på kontor. Da tror jeg at de måtte hente meg med helikopter slik de gjør med skadde kyr, den dagen jeg døde av hjerteinfarkt.
Ha en vakker dag, folkens, og LYKKE TIL med egne prosjekter!
Til tross for mitt yrke som kulinarisk kjøpmann, så er jeg likevel en (forholdsvis) ærlig mann. Jeg ville derfor løyet hvis jeg hadde sagt at jeg ikke er bekymret i det hele tatt for året som lusker rett foran oss. For det er jeg. Helt oppriktig. Livredd faktisk.
Heldigvis er ikke bekymringer for framtiden noe som plutselig kom kastende over meg etter et av dette årets nesten umenneskelige mengder med renteøkninger. Det har heller nærmest blitt en slags vane jeg har tilegnet meg gjennom livets grusvei. Jeg er alltid bekymret. Det er derfor jeg drikker.
Spøk til side, for det har faktisk skjedd noe det siste året. Vi har alle fått mindre penger mellom hendene. Det går ikke ut over dem som selger melk og brød i særlig grad, men butikker som min, med kulinariske godsaker og fiffig utstyr, (hvor gode jeg enn måtte mene de er), ingen egentlig har bruk for. I alle fall ikke hvis det står om liv. Så pass ærlig må jeg være.
Akkurat nå driver jeg en butikk som for tre år siden ble unnfanget i en deilig orgie av de gode tiders overflod, framtidstro, arbeidslyst og optimisme. En butikk med masse godt for folk som har litt til overs og vil unne seg selv, og alle dem de er glad i, det lille ekstra.
Nisjebutikker som min er de første som ryker i dårlige tider. Med mindre de har en koko driver uten evne til å gi seg, og som ser på seg selv som et vulkansk fjell der det stadig, (after all these years), bobler over av nye ideer som renner nedover fjellsiden.
Kakepynt er en varegruppe jeg tjente mye på i 2022, men omsetningen på kakepynt har stupt med stadig økende hastighet gjennom hele 2023. Ok, så skalerer vi ned satsingen på kakepynt da, (hvor morsomt det enn var å ha størst utvalg i hele Norge), og finner på noe annet.
Ingen tårer fra min side. Svarer det seg ikke, så svarer det seg ikke. Har opplevd verre ting. Mye verre ting faktisk. Flere ganger gjennom livet har jeg nådeløst blitt plassert ned på de aller mørkeste, aller dypeste, aller kaldeste stedene på jorden. Naken og iskald har jeg hver eneste gang klart å klore meg oppover mot overflaten, gispe i meg luften og gradvis åpne øynene igjen.
Det tror jeg faktisk har gjort meg både litt fandenivoldsk og uredd. Skulle det butte i mot, og det gjør det jo med ujevne, men hyppige mellomrom, så krummer jeg bare nakken, knytter nevene og fortsetter framover. Alltid framover. Med en eller annen ny idé.
Hva er så min «overlevelsesstrategi» for 2024? Vel, de dårlige tidene har jo vært varslet en stund, så jeg har gjennom hele året gradvis redusert varelageret. Artikler som har solgt dårlig har jeg i år valgt å ikke erstatte bare fordi det er «artig» å ha inne når det to ganger i år kommer en kunde, (etter først å ha vært på alle de andre butikkene), å spør etter det.
Slike varer vil det bli færre og færre av. Jeg har rett og slett ikke kundegrunnlag stort nok for å forsvare alt svinnet slike varer fører med seg. Slanking av vareutvalg og være litt mindre redd for å bli utsolgt er altså punkt 1 i overlevelsesstrategien for 2024.
Punkt 2 er å børste støvet av kokkekniven og begynne å lage litt mat igjen, etter snart 3 års kokepause. Ja, vi har egenprodusert tørka reinhjerter her hele denne tiden, men tenkte å begynne litt med catering igjen. Ikke koldtbord og slikt, men i første omgang snitter til begavelser, møtermat ol. Selvsagt av førsteklasses lokale råvarer med de klassiske Kokkejævel-smakene som jeg har blitt så kjent for.
Punkt 3 er en ny produktserie jeg har stor tro på. Jeg er ikke helt i mål med planleggingen ennå, så jeg må vente litt med å offentliggjøre hva det er. Det er ikke sensasjonelt, men det kommer til å bli fantastisk godt. Og populært håper jeg.
Punk 4 bannet jeg på at jeg ALDRI igjen skulle gjennomføre, etter tre sammenhengende år med like mange bokutgivelser. Likevel slo det meg for et par-tre dager siden at jo, det kommer en ny bok til høsten og den kommer til å bli skrevet mens jeg er på en oppadgående kreativitetsbølge. Jeg kan ikke røpe ennå hva den skal handel om, men den kommer til å bli bra. Skikkelig bra!
Vel, det var noen av mine tanker for året som kommer. Ble vel egentlig bedt om å skrive om året som har vært også, men det er allerede historie. Jeg ser meg sjeldent tilbake, men hvis jeg skal ta en ting med meg fra 2023 og inn i det nye året, så er det nisselandsbyen vi skapte på utsiden av butikken gradvis fra 1. november og utover i desember. Den skal definitivt videreføres og videreutvikles, for jeg er rimelig sikker på at uten den voldsomme julepyntingen på utsiden, så hadde det ikke vært noe økonomisk buffer å tære på i året som kommer.
Ja, det kostet meg nok i overkant av 100 000 kr, (alt kjøpt lokalt), men samtidig trakk det veldig mange nye kunder som aldri før hadde besøkt butikken. Det nytter nemlig ikke å ha den «besteste» butikken i hele verden hvis alle bare kjører rett forbi. Du er nødt til å være relevant/spennende/viktig for tilstrekkelig mange for å overleve.
Etter en lang og ganske krevende høst føler jeg på mange måter at nissene «reddet» meg i havn og gir meg såpass med arbeidsro at jeg kan områ meg nå i de rolige månedene som kommer, slik at (eventyr)butikken blir enda bedre enn den var i fjor.
Det må også nevnes at mens vi i begynnelsen pyntet for våre egne kunder, og i ønske om å bli sett fra veien, så ble etter hvert galskapen så stor at vi ikke lenger gjorde det for vår egen del, meg for hele byen og byens gjester. Det ble liksom vårt lille bidrag til å skape julestemning og lys i mørketiden.
Kunder skal man aldri ta for gitt. I alle fall ikke når man helt frivillig har valgt vekk kjøpesenterets magnetfelt til fordel for et slitent lokale i utkanten av sentrum. Da må man ha noe annet å tilby enn å bare «være lokaleid og kjedeuavhengig». Man må være i stadig utvikling samtidig som man holder verdensklasse, hver eneste dag.
Folkens, tusen takk for alle hyggelige besøk i 2023! Måtte både dere og jeg komme oss helskinnet gjennom året som kommer. Det kommer nok til å bli tøft for mange, men det finnes mange steder på jorda, de aller fleste faktisk, som kommer til å slite mye mer i 2024 enn noen av oss her i Alta klarer å forestille oss. Det kan være et greit perspektiv å ha i baklomma.
Og, skulle alt annet feile, kan vi jo alltids sette oss ned med tiggerkoppen…
God nytt år!
Denne teksten ble første gang publisert i Kronstadposten
Det har vært litt av en sledetur, men i dag kl. 18:00 er det altså slutt for i år. Vi startet nokså forsiktig 1.november med å sette opp og pynte de to juletrærne ved inngangspartiet, samt girlander rundt døra. Julemusikken starta vi med samtidig. Fire radioer til sammen. 2 ute og 2 inne, slik at julepynten ikke vare skulle være visuell, men vi har bevisst brukt musikken også som “pynt”.
Den første radioen er gjemt bak et juletre på hjørnet før du kommer til fasaden av butikken.
Den andre radioen er “gjemt” bak snømannen på inngansparti-trappa.
Den tredje er inne, midt i lokalet.
Den fjerde radioen står i vinduskarmen på den andre kortsiden av lokalet.
Alle disse fire radioene, som har stått på 24 timer i døgnet, har gitt en veldig lun og fin julestemning i og rundt butikken. De første ukene spilte vi en radiokanal som het 24/7 JUL. Veldig masse fin julemusikk, men ble gal av all reklamen. Det ødela stemningen totalt. Stor var derfor lykken da jeg i begynnelsen av desember oppdaget at NRK Super spilte julemusikk døgnet rundt UTEN REKLAME. Litt mer “barnslig” julemusikk, men 10 000 ganger bedre enn reklame.
Jeg vet ikke hvor mange timer med julemusikk jeg har hørt på totalt i år, men i november og desember har det vært jobb 7 dager i uka fram til lille julaften, og i desember har ingen av disse dagene vært under 12 timer. I november kanskje 10. Slå av for en kjenning, og vi kan si 5-600 timer med julemusikk fra 1. november og fram til i dag.
Jadda, vi kom oss i mål til slutt! Nissene, min sønn og jeg klarte i desember å demme opp for det voldsomme fallet i omsetning vi plutselig opplevde i høst. Vi har jobbet knallhardt og målrettet. Hver eneste dag. Forberedt oss maksimalt slik at alt skulle gå så på skinner som overhodet mulig i disse viktige ukene i desember.
Vi klarte det! Til tross for et nokså dramatisk fall i nettomsetningen før jul, så har den lokale omsetningen økt tilsvarende. Samlet sett kommer vi godt tygd, men helskinnet og i live ut i den andre enden. Nå venter enda et par romjulsdager der vi bare skal “samle oss” og komme til hektene igjen før vi kaster oss over 2024 med glupsk appetitt.
Jeg gleder meg!
PS! Jeg har bare lønnsutbetaling én gang i året. Den siste virkedagen i romjula har jeg full oversikt over alle årets inntekter minus utgifter, samt en viss formening om hvilken vei vinden blåser det påfølgende året. Deretter gir jeg meg selv den lønna jeg mener bedriften har rygg til å bære uten at det går ut over verken nysatsinger eller likviditet gjennom alle månedene med minus vi må gjennom før sommeren kommer som en reddende engel med friske midler.
Det har vært en helt vanvittig julereise, helt fra Ruben satte opp to juletrær foran inngangsdøra 1. november, til den julegalskapen det etter hvert har utviklet seg til å bli. Fra 20-30 fakler om dagen, til intet mindre enn 75-80. To ganger om dagen tenner vi 35-40 fakler. Jeg bar brukt spinnville 35 000 kroner på fakler gjennom disse to månedene! I tillegg har jeg brukt minst 75 000 kroner, (tør ikke finregne, mulig det er nærmere 100 000…) på nisser og annen julepynt. Alt kjøpt lokalt selvsagt. Vi lever av hverandre <3
Ja, selvsagt har dette tatt voldsomt mye tid. Fra tidlig morgen til “seine” kvelden, men det er tid som vi bruker med den største glede. Vi får altså så mange positive tilbakemeldinger på denne galskapen, at det er mange uker siden vi gjør dette for at butikken skal vises fra veien for potensielle kunder. Nå gjør vi det rett og slett bare for å spre julestemning til byen, dets innbyggere og alle som kommer på besøk til Alta.
Turistene er helt “ville og gale” over det de ser. “We came here to se the northern light, but this was worth the hole trip all the way from Australia alone. Absolutely amazing!”. Masse varianter av denne setningen hører vi hele tiden. Hvor stas er ikke det!!!
I morgen er det lille julaften og siste fakkeltenning på en stund. Kjenner at det egentlig ikke gjør noe. Skal bli deilig med noen rolige dager med familien nå. Tenne to, maks fire fakler og sette på trappa på julaften. Skalere ned. Finne ro. Lade litt, før 2024 skal gjennomføres.
Jeg er fortsatt veldig, veldig tung, (wokespråk for bælfeit), men nå begynner jeg virkelig å kjenne at jeg har gått ned noen kilo. Det er ikke lenger nødvendig å planlegge dagen i forveien hvis jeg bare skal bøye meg ned på gulvet for å plukke opp noe. Det har til og med blitt mulig å få på seg sokkene uten å miste verken liv eller selvrespekt. Jeg sier ikke at operasjonen er problemfri blitt, men definitivt enklere!
Fortsatt har jeg ikke kjent noe særlig til de sagnomsuste bivirkningene, men det gikk opp for meg for noen dager siden at jeg har OVER HALVERT bruken av smertestillende! Jeg har rett og slett ikke særlig vondt i foten lenger. Etter nesten fire år med smerter som har vært så voldsomme og konstante at de har spist opp nesten all min våkne tid, så er de plutselig bare blitt borte. Hvis dette er en bivirkning, så bring it on and on and on!
Som dere ser har jeg en nokså sunn nedgang. 6,5 kg på tre uker er en moderat nedgang for en så stor mann. Jeg har på ingen måte sluttet verken å spise eller drikke mine øl, men all annen “input” er bom stopp. Mitt største problem har jo i alle år vært et voldsomt kaloriinntak på kveldene, men nå er både søt- og saltsuget nesten helt borte. Etter en (altfor) stor middag kl. 20, så tar jeg meg et par epler/pærer etc. og det er det. Føler ikke savn etter noe annet.
Jeg må også nevne at jeg overhodet ikke tenker på dette som slanking. Tidligere når man har gått ned i vekt, så har man jo fader meg ikke tenkt på annet enn matmengder, kilo og blablabla, men nå er det ikke fokus i det hele tatt. Jeg er jo selvsagt bevisst hva jeg holder på med, men jeg _tenker_ ikke på det, hvis du forstår hva jeg mener.
Neste uke økes dosen. Planlegger også å redusere litt på middagsmengden, for nå er den litt i største laget. Kjenner at jeg er litt for mett når jeg er ferdig. Litt innsats må jo jeg også legge i dette, kan jo ikke _bare_ lene meg på den sprøyta, hehe.
For to år siden måtte jeg selge begge serveringstedene mine, Hoftepluss og FyFader, som hadde vært levebrødet til meg og familien min i nesten et tiår, fordi jeg til slutt nesten ikke klarte å stå oppreist, selv med maksimal dose av praktisk talt ALT som finnes av medikamenter unntatt narkosemedisin, enn fem minutter av gangen. Prolapsene herjet i ryggraden og sendte isjas nedover foten.
Etter to år med hinsidige smerter i foten ble jeg endelig sendt til Tromsø for operasjon. Jeg var så glad!
Noen minutter. Kirurgen mente jeg ikke hadde vondt nok, og sendte meg hjem igjen til tablettene og alkoholen.
To år, og ufattelig mye masing, surking og klaging, senere, kommer et nytt brev fra Tromsø. Undersøkelse hos en overlege. Gid a meg, så råflott. Håper han har vett nok til å operere plass nok til nerven, avhengig av hvilken skala av “vondhetskalaen” jeg har akkurat den torsdagen i september.
Som kroniker er det nemlig ikke slik at man legger seg ned og bæljer, slik man kanskje gjorde både titt og alt for ofte det første året. Nei, man venner seg til smertene, lærer seg etter hvert å komme seg gjennom dagene på et slags vis, men det ER IKKE ET LIV!
Det har vært en kjempetravel sommer på jobb. Spesielt etter at vi, boren din og jeg, spontant fant ut at i skulle frese i gang en iskald drikkemeny i begynnelsen av juli. Det har vært slitsomt, men skikkelig, skikkelig ARTIG! Skulle ønske du hadde vært her i lag med oss, hjulpet oss. Enkelte dager har vi svømt så jævlig inne på det lille kjøkkenet er at det bare har vært bukfettet til far din som har holdt oss flytende.
Jeg savner deg. Skulle ønske jeg var religiøs slik at jeg kunne sagt at vi møtes igjen, men jeg er ikke det. Er bare takknemlig for de (nesten) 4 månedene vi fikk i lag. På kveldene var det oss to. To trøtte typer som la seg like tidlig.
Savnet etter deg har bitt en del av min personlighet, men livet tusler og går videre. Er ikke trist i dag, men skulle virkelig ønske jeg hadde deg i arbeid. Slik ble det ikke. Det er også etter hvert blitt greit.
