Siste innspurt

Sov på sofaen igjen i natt. Hun var fryktelig dårlig. Når man er dårlig er det deilig med plass. Jeg “ofret” meg og gikk opp til stille og rolige sofa i to-tre tiden. Snille, snille mannen.

 

Våknet som vanlig rundt halv fem, men siden jeg ikke er helt idiot som står opp uten grunn klokka halv fem på en søndag, så satte jeg på favorittpodcasten min og sovnet igjen etter maks fem minutter. Ikke fordi det var kjedelig, men fordi jeg var trøtt.

 

Våknet ikke før ni. Herregud så deilig! Jeg bare elsker søndager.

Viktig med frokost. Selv om jeg ikke skriver så mye om det lenger så har det ikke blitt bedre. Foten er fortsatt like forbanna helvetes vond!

Nydelig høstdag i Alta. Burde egentlig gått en tur opp på Komsatoppen, som dere ser litt av på bildet, men jeg må på jobb og der blir jeg i hele dag. Det er så voldsomt mye jeg må få gjort. etterslepet er langt som et, bokstavelig talt, vondt år, samt at jeg driver å forbedrer meg litt slik at jeg kan ta meg fri et par dager, kanskje en hel uke, etter fødselen.

Er jo inne i en ansettelsesprosess nå, så kan hende at dette kommer til å gå bare godt. Jeg er i alle fall ved godt mot og bloggene fra i går gjelder fortsatt.

 

Nå må jeg stikke. Ønsker dere alle en fantastisk siste søndag i september! Håper dere ikke er slik stilt som meg, men kan bruke dagen ute i finværet.

 

Vi smattes!

For første gang på veldig, veldig lenge, kanskje over et år, så føler jeg meg glad!

Jeg vet ikke hvorfor, men da jeg sto opp i morges, etter en voldsom natt, så følte jeg meg likevel både uthvilt og fornøyd. Det hender seg, men kan ikke huske sist det skjedde i alle fall. Orker ikke rippe oppi alt det negative med meg, men dere som har fulgt meg ens stund, vet at det har vært, og fortsatt er, en hel del som må “jobbes med”.

 

Til tross for dette så spratt jeg opp, satte på kaffen og skrev til dere uten verken sandpapir eller betennelse i øynene. Etterpå gikk jeg på jobb og gledet meg rett og slett til dagen. Det hadde jeg all grunn til, for på jobb var det god stemning og flotte mennesker, både ansatte og kunder. Litt for rolig og litt for dårlig omsetning etter min smak, men etter den helseskadelig sommeren så koste jeg meg selv om det var litt for lite mynt i kassa.

 

I stedet for å være så mye på kjøkkenet og bak disken så fikk jeg tid til å jobbe på kontoret. Det er så absurd mye som henger igjen etter sommeren og egentlig etter et helt år der ingenting har vært på stell. Etter at Englekyss døde så har jeg rett og slett ikke utført jobben min slik den bør og må utføres for at bedriften skal overleve på sikt. Så enkelt er det. Jeg har rett og slett ikke klart. Jeg har gjort mitt aller, aller ytterste, men jeg har feilet. Igjen og igjen. Hver eneste dag.

 

Den siste uka, kanskje de to siste, så har jeg følt at energien er i ferd med  å komme tilbake. Jeg har jo alltid hatt en enorm arbeidskapasitet, men alder og enkelte ytre faktorer, som f.eks, unger som dør, skulderoperasjoner og intense nervesmerter etter ryggprolaps, har gjort meg litt mindre utholdende. Likevel har det løsnet litt de siste par ukene. Jeg har kjent at det jeg har savnet aller mest er i ferd med å komme tilbake. Nemlig kreativiteten min. Den har jo vært omtrent fraværende alt for lenge nå og jeg har savnet den intenst.

 

Kort sagt, jeg er glad. Det er lørdagskveld og jeg er glad! Skal ikke på jobb før jeg våkner helt av meg selv i morgen. Har en del prosjekter og reparasjoner jeg må gjennomføre der nede i morgen når det er stengt, før ført og fremt skal jeg jobbe kreativt. Lage nye kart til salatbaren. Endre litt. Få inn noe nytt. Menyen på Hoftepluss trenger også en aldri så liten  oppussing. Fjerne retter som selger lite og finne på noe nytt og artig. Med rein. Alltid med rein. Verdens aller beste kjøtt!

 

Ikke si noe, men jeg har kjøpt seks makroner til Kjærest. Jeg håper hun deler, men hun trenger ikke. Jeg vil bare at hun skal være glad. Hun prøver, men det er en påkjenning det som holder på å skje. En voldsom en. På absolutt alle plan. Det er så ett hundre prosent feil og riktig akkurat samtidig. Han som kommer skulle aldri kommet. Likevel er han kanskje Norges mest ønskede unge. Alt er absurd.

 

Derfor kjøper jeg makroner. Til henne jeg elsker høyere enn mitt eget liv. Hva skal jeg ellers gjøre? Jeg prøver. Gjør så godt jeg kan. Nesten hele tiden.

 

Kos dere inn i helgen. Jeg skal krampeholde på min følelse av glede så lenge jeg kan. Takk for at leser meg. Setter enormt stor pris på å kunne skrive på denne bloggen. Det er et privilegium. På ordenlig.

 

He en fantastisk helg!

 

 

I løpet av to dager så føder Kjærest!

Det har vært litt av en natt. Det er ikke tvil om hva som holder på å skje. Kjærest er virkelig inne i den absolutt aller siste delen av svangerskapet. Det er er en kar der inne som har fått det for seg at det er så mye bedre på utsiden. Han kommer til å angre på akkurat den avgjørelsen resten av livet, he he.

 

Da Englekyss ble født så fikk Kjærest føttene full av vann to dager før ankomst. I natt fikk Kjærest igjen føttene fulle av vann og det er derfor jeg trekker slike drastiske konklusjoner. I dag pakker hun fødebagen, det er i alle fall helt sikkert. Han kommer garantert ikke til å vente helt til 23. oktober. Helt, helt sikkert!

 

Kjærest har forresten bursdag på lørdag 3. oktober. 33 år. Herregud, jeg husker ikke en gang så langt tilbake! 😉 Uansett, hvis det er noen av dere som har lyst til å sende henne et bursdagskort eller noe, så er adressen Tollevikveien 32C, 9511 Alta. Og bare denne gangen skal jeg røpe navnet hennes: Christine Emilie Heitmann Pedersen (Sandøy?). Eller bare Kjærest om du vil. Hyggelig hadde det vært uansett hva du kaller henne. Har lyst til å gi henne alt godt som finnes i verden, og det vet jeg mange av dere også har, så jeg hadde lyst til å overraske henne med bursdagshilsninger fra dere i alle fall 🙂

 

I dag har jeg noe vi kaller “frityrvakta” på jobb. Det betyr at jeg har ansvaret for 10 meter varmmat på FyFader fra 9-17. Jeg vet ikke hvorfor vi kaller det frityrvakta, for bare en av seks disker har frityrmat, men det har liksom bare blitt slik. Frityrvakta, det er en artig vakt. Veldig mye å gjøre enten det er mye eller lite folk. 50 bakker med mat skal til en hver tid være passe fulle og delikate. Kantene tørker ut hele tiden og når du er ferdig med å bytte til nye bakker en gang, så er det blitt tørt igjen i den andre enden. En evig kamp. Jeg gleder meg. Jeg liker å sloss.

 

Skal snaske ræva mi nedover nå. Klokka er snart åtte, og jeg har en del annet jeg må gjære før jeg begynner med maten. Håper dere får en vakker lørdag den siste helgen i september. Det unner jeg dere av hele mitt hjerte,

 

Alt godt!

Kokkejævel

(Hvorfor jeg har bilde av et rosa ratt? Skal legge ut en film om det på Intagram, klikke HER, i løpet av dagen 😉 )

 

 

Nei, men i helvetle da, det ligger en MAGE på stellebordet!

Her kommer man hjem etter en lang, men forholdsvis god dag på jobben, (fikk ansatt et menneske med kvaliteter, både menneskelig og faglig, jeg tror kommer til å bli en voldsom! berikelse for oss (men mer om det i morgen)), går inn på badet og der liger det en, hold dere fast, MAGE i gips på stellebordet! Hva i all verden har skjedd med gravide kvinner siden sist jeg var gjennom dette? Skal man liksom henge denne magen på veggen eller hva er greia. Henge den over peisen i stedet for et elghode eller, gud forby, over kassa på Hoftepluss? Vise den fram til venninner som kommer på besøk, min er større enn din?

 

Nei da, syns det er litt søtt jeg. Tror hun fikk det gipssettet på babyshoweren, det er enda en sånn nymotens greie som ikke var vanlig sist jeg styrte med babyer, og det var visst veldig viktig at det ble laget akkurat en måned før han kommer. Ikke spør meg hvorfor, men nå skal vi visst lage an avstøpning av min mage også! Hvor i all verden skal dette ende og finnes det nok gips i Alta til dette prosjektet. Er usikker. Innrømmer det.

 

Kjærest. Hvordan i all verden skulle jeg klart meg uten henne? Hvordan ville livet vært, blitt? Har faktisk aldri turt å tenke tanken fullt ut og tror ikke jeg skal gjøre det denne gangen heller, men faktum er at uten denne ubeskrivelig vakre kvinnen så ville jeg vært fortapt. Tuslet rundt i meningsløshet og tomhet. I beste fall.

 

Jeg må bare beklage hvis jeg skriver for mange kjærlighetserklæringer til denne gudinnen av et menneske, men saken er at jeg bare blir mer og mer forelsket i henne etter hvert som fødselen nærmer seg. Vi har hatt våre bunnpunkter vi også, men akkurat nå kjenner jeg en intens varme som sprer seg i hele kroppen bare ved å se på henne. Helt sant. Jeg skjønner det kanskje kan være litt kjedelig å lese så ofte om det, men da må dere nesten bare skifte over til en blogg om sminketips i stedet. Jeg klarer rett og slett ikke å la være.

 

En romantisk aften ønskes dere alle!

 

 

 

 

Jeg aner ikke hva som skjedde faktisk

Den siste uka har Kjærest blitt tung. Hun har ikke blitt stram ennå, men det er ikke tvil om at det ikke er mange ukene igjen. Jeg tipper toppen tre. Kanskje to. Føler det liksom på meg. Begynner jo tross alt å få litt erfaring med vaggende kvinner i siste fase av svangerskapet. Dette er sjuende gang jeg opplever dette.

 

Sju. Universets tall. Fullkomment. Hellig. Unikt. Alt dette passer intenst bra på den gutten som bare ligger der inne og venter på å bli pappa sin. Han aner j ikke at han er verken fullkommen og hellig, han bare ligger der og lengter etter pupp. Det tror jeg er instinktivt. Jeg prøver alltid, med et par glipper, å skille mellom det private og det personlige, og jeg vet at det jeg skriver nå vasser i det private, men lengselen etter pupp blir ikke borte. Aldri!

 

Alle som er sammen med en mann vet at dette ikke bare gjelder meg, bare innrøm det, men gjelder dette bare menn? Også kvinner har en gang vært små jenter og suttet og spist av mammas pupp. Lengter også kvinner instinktivt tilbake til dette tryggeste stedet på Guds jord? Har faktisk aldri tenkt over dette før akkurat nå, men kjenner det hadde vært helt fantastisk å få svar på dette spørsmålet.

 

Jeg skjønner, eller rettere sagt antar jo at homofile kvinner føler en viss dragning mot pupper, men gjør også heterofile kvinner dette i det skjulte) Akkurat nå tror jeg vi kan være glade for at kommentarfeltet er anonymt, for tror ikke jeg ville fått mange svarene ellers.

Så, er det bare oss menn eller?

(PS! Denne bloggen skulle egentlig handle om at Kjærest og jeg har funnet oss et fristed i bassenget. Vi gjorde det samme før Lille Vakre kom. En vektløs time. En verden av vann der virkeligheten skylles vekk i dusjen og ikke kommer tilbake før du tar på deg de samme skitne sokkene fordi en eller annen, les Kjærest, hadde glemt å pakke ned nye. Fikk i alle fall en ren truse. Så ble det dragning mot pupper i stedet da. Hva er egentlig galt med denne bloggen? Minner jo ikke om noen annen blogg jeg har lest i hele mitt liv. Psyk?)

 

 

 

 

 

Vi begynner å bli klare

Det er, denne gangen også, hun som har kontroll på alle klærne og utstyret han trenger. Det syns hun er helt greit. Tror til og med hun trenger det. Det har vært litt av en prosess å gå gjennom alt som Lille Vakre aldri rakk å bruke, og pakke ned og ta vare på noe av det han fikk brukt. Vi pakker det ned i en tett boks som vi kan åpne bare av og til for å fortsatt kjenne et snev av ham. En kort liten dunst av gode minner før vi igjen lukker lokket og pakker boksen bort.

 

Det har vært mye vasking i det siste. Alt skal være rent og fri for bakterier, fargestoffer og parfyme. Det skal i alle fall ikke være klærne som gjør det. Nei, nå merker jeg at jeg ble redd og negativ igjen! Det er innmari lett, etter de første forventingsfulle tankene, å falle tilbake til frykten for at noe skal skje denne gangen også. Vi er bevisst på det begge to og stopper hverandre et par sekunder når det skjer, for vi VIL jo glede oss. Vi VIL jo være glade.

 

Ikke kan man si at frykten er irrasjonell heller, for det er den ikke. Den er høyst reell. Jeg har opplevd to forskjellige barnedøsdfall. Lille Vakre døde i fjor sommer av det som kalles “krybbedød”. Det betyr at det ikke finnes noen kjent dødsårsak, til tross for både obduksjon, åstedsgransking og avhør av foreldrene. Barn som dør i krybbedød bare dør og det er ingenting man kan gjøre for å forhindre det. Det er akkurat det som er så skremmende. Det kan plutselig bare skje, selv om du har gjort absolutt alt riktig. Helt uten forvarsel.

 

Store Sterke rakk å bli nesten fire måneder før han bare plutselig forlot oss en natt i august. Jeg kaller han Store Sterke, for det var akkurat det han var; stor og sterk. Tyrenakke. Har faktisk aldri sett en så sterk baby. Har krabbet selv ut sprinkelsengen og over i modersengen, der han døde sammen med meg noen timer senere. Sterk ja, du skulle sett han i vippstolen. Brukte den som framkomstmiddel, og dette er helt sant altså. Han vippet så hardt og målrettet at han vippet seg rundt akkurat dit han ville. Utrolig fascinerende. Hand døde av plutselig bakteriell oppblomstring som tok knekken på de indre organer. Helt uten forvarsel.

 

SOM REGEL GÅR DET BRA! Det er det jeg sier til meg selv igjen og igjen, og det gjør jo som regel det det. I det siste har jeg begynt å snakke til “magen” og Kjærest liksom svarer tilbake. Teit, men god terapi. Knytter bånd. Snakker sammen. Synger ikke. Det er så teit syns jeg. Jeg vil ikke være en slik mann som synger til en mage. Ikke det at det er noe feil med menn som ligger der nede og synger, men det blir helt feil for meg. Sorry altså.

 

Fikk akkurat melding fra Kjærest at hun kjører til jordmor nå. Alltid litt spennende når hun drar dit og det første hun gjør når de får satt i gang ultralyden er  å sende meg en melding om at alt er ok. Den meldingen er god å få kan jeg love deg, og som du forstår så går man rundt med en kontant spenning i kroppen og jeg VET av erfaring at den spenningen kommer til å mangedobles og ganges med tusen om en måned. Det blir et veldig langt år.

 

I kveld skal jeg annonsere på både nav og finn etter folk. Det hadde vært så fint å kunne tatt seg noen dager fri etter at ungen var kommet ut og bare være sammen. Vi tre. Bli kjent med og forelsket i ham, ikke bare frykte at han også blir borte. Det er ingen god barndom. Å vokse opp i frykt for at du selv skal dø. Vi har virkelig en jobb å gjøre i alle fall.

 

Ja ja, så gikk jeg i fella igjen. Skulle skrive en koselig liten blogg om at Kjærest vasker og styrer og gjør alt klart til at han kommer i løpet av bare fire uker, så klarte jeg i løpet av bare noen minutter skrive meg inn i elendigheten igjen. Jeg er håpløs! Heldigvis ser jeg det selv og jobber knallhardt for at det ikke skal være slik. Jeg er i alle fall ærlig, både med meg selv og dere. Det tror jeg er en god ting.

 

Nå poster jeg, men redigerer inn senere hvordan det gikk på ultralyden. Nå har det gått veldig lenge siden jeg hørte fra henne og hun burde være ferdig allerede. Jeg vet hun hadde ringt hvis noe var galt, men likevel. Noe kan ha hendt. Jeg nekter å ringe for å høre! Jeg må trene meg på å være rolig å satse på det beste. Puste med magen. Alt blir bra.

Til slutt.

 

Edit: Nå er hun tilbake og alt var bra med den lille. Litt “smårusk” for mor, men ikke mer enn man kan forvente inn i de aller siste ukene. Hun skal ta det med ro og jeg skal virkelig behandle henne som den eventyrprinsessen hun er.

 

 

 

 

Endelig mandag!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært våken i natt, men det har vært mange. Har omtrent ikke vært en ørens fred å få. Det har vært et leven uten like. Senga har rista og fjærene har virkelig fått kjørt seg. Det har vært pusting, pesing og høylytt stønning. Inn og ut, inn og ut av rommet og do. Å prøve å sove med en høygravid kvinne ved sin side kan du bare glemme. Er det virkelig nødvending å lage så mye lyd, så mye vesen av seg? Jeg vet jo hun er gravid, ser henne om dagen. Hun trenger da ikke bruke hele natten for å overbevise meg at det faktisk ikke bare er sjokolade inne i kulemagen. Egentlig er det ganske egoistisk å holde på slik. Psykopatisk? Hun vet jo at jeg skal tidlig på jobb og trenger søvn. Faen heller!

 

Neida, jeg er selvfølgelig ikke sånn, men det er veldig lite søvn for tiden. Tror de fleste som har vært gravide i siste måned, eller som har prøvd å sove sammen med en slik, vet hva jeg snakker om. Og inn og ut på do. Hele natten. Knaske halsbranntabletter. Og kvalmestillende. Sette seg opp for å unngå å spy.

 

Jeg beundrer henne noe så sinnsykt! Hver eneste natt går hun gjennom dette uten å sutre og bære seg over det på en blogg. Tenk hvis jeg hadde hatt det på samme måten. Jeg hadde skrevet side opp og side ned om hvor trøtt, kvalm, sliten og utkjørt jeg var. Jeg hadde garantert hevdet at ingen hadde opplevd noe i nærheten av det jeg opplevde. Noe som jo for så vidt hadde vært sant siden mitt svangerskap hadde vært en medisinsk sensasjon. For ikke å snakke om et mirakel…

 

Der ble klokka fem over halv seks. Må avlutte og dra på jobb. Gleder meg faktisk i dag. Var der i hele går og har forberedt oss så godt at vi ikke kommer til å merke den sykemeldingen i det hele tatt. Det er deilig, for mandager kan være ekstremt hektiske. Masse som er tomt etter helgen og mye rot overalt. Mye produksjon. Alt dette ble tatt hånd om i går så jeg gruer meg ikke litt en gang. Eller kanskje litt. Normalt kommer det en kveldsvakt klokka 14, men i dag kommer det ingen før 16:30, så blir en lang vakt for foten min, men med litt ekstra i dosetten skal også det gå bra.

 

Jeg er i godt humør og det er skikkelig deilig å kunne skrive litt til dere på morgenen igjen. Det har jeg virkelig savnet. Disse korte små snuttene av tanker og ord før jeg flakser ut døren og ut til verden.

 

Tusen takk for alle tilbakemeldinger i går! Herregud, sier jeg bare. You raise me up!

 

Lag årets så langt beste mandag!

 

 

 

 

 

 

Det er noe jeg må fortelle dere

Det føles som en evighet, men vi virkeligheten har det bare gått fem dager. Siden sist jeg blogget. Det bare ble slik. Det var ikke mann igjen. Bare en skygge. En skygge som hadde fargelagt seg selv slik at folk skulle tro han levde. Var virkelig. Det fungerte dårlig.

 

Nei, jeg har det ikke bra. Så ærlig skal jeg være. Jeg har det ikke bra, men jeg gjør så godt jeg kan likevel. Jeg har en del forpliktelser jeg ikke kan løpe fra, hvor lyst jeg enn måtte ha enkelte ganger. Det lar seg rett og slett ikke gjøre og det er egentlig helt greit. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Livet må gjennomføres. Alternativet ønsker jeg i alle fall ikke. Ennå.

 

“Den lille familien i Alta” er akkurat nå én for lite, og i ukene framover kommer bloggen til å handle om livet til Kjærest og meg, skrevet gjennom øynene på en mann. Meg. Om en måned blir vi en familie igjen. Da er det nok mulig at fokuset mitt kommer til å være litt ensrettet en periode, men det får dere ha meg unnskyldt.

 

Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag, og dagene er ekstremt lange. Se for deg en ridder eller en viking som har sunket ned i myra. Kun armene som er over. Fra alle kanter kommer det fiender. Ridende, gående, springende, krypende, og han svinger sverdet så godt han kan for å beskytte seg. Rekken med fiender er endeløs, men på et eller annet vis klarer han å berge livet gang etter gang etter gang. Så kommer kvelden smygende og det begynner å bli mørkt…

 

Jeg skal holde det private utenfor, men det har i en periode nå vært veldig, veldig krevende. Jeg skal være “større, sterkere, klokere” og derfor ikke gå inn på et enste aspekt i saken, men jeg sammenligner det med det som skjedde i fjor sommer og jeg må finne teknikker for å i det hele tatt puste. Overleve. Mer kommer jeg ikke til å si om den saken.

 

Så var det denne jobben da. Denne fullstendig altoppslukende jobben som spiser opp omtrent all min våkne tid. Helt normalt i høysesong, men denne gangen har “høysesongen” vart fryktelig lenge. Dessuten må vi ikke glemme Viruset, og alt det første med seg av økonomisk frykt og bekymringer, for ikke å snakke om ekstraarbeidet. Det har ikke jeg. Det har ikke jeg.

 

Jeg har derimot en plan! Som dere vet er jeg sjef for BÅDE Hoftepluss og FyFader. To fullstendig forskjellige konsepter, men med det samme kjøkkenet og mye av den samme bemanningen. Det er absurd mye arbeid på begge stedene hvis man vil lykkes, være best og kanskje tjene litt penger i tillegg. Alle som driver vet at det skjer noe absolutt hele tiden. Slik er det. Kontrakten varer tre år til og husleia må betales hver måned i disse tre årene, uansett.  I tillegg har jeg et kausjonsansvar overfor banken på flere hundre tusen kroner hvis jeg “bare stikker”. Ikke er jeg en røm rømmer heller.

 

Hva hvis, og nå drodler jeg bare, ansetter en dyktig sjef på FyFader som kan ta ansvar for å på opprettholde og videreutvikle et godt konsept. Sørge for at kvaliteten alltid er på topp i alle 16 diskene og som skifter sikringer i maskinene, skifter lyspærer og sørger for at det er rent og pent til en hver tid? En person som følger opp rutinene, forbedrer dem og som hele tiden tenker på hvordan vi kan gjøre tinge bedre for oss selv og kundene. Hva hvis jeg rett og slett søkte etter en dyktig mann eller kvinne som kunne ta denne byrden fra mine skuldre? Det tror jeg både jeg, FyFader og Hoftepluss hadde hatt godt av. Mitt døgn har bare 24 timer, men med en dyktig sjef der inne har vi plutselig 48 timer til rådighet. Det høres ut som en god plan!

 

 

 

Vi drukner ikke hjemme. Kjærest og jeg har det veldig, veldig bra sammen. Vi tapper ikke, men fyller hverandre opp. Siden jeg av personvernhensyn skriver veldig sett med mine øyne, så vet jeg det høres ut som arme Kjærest konstant på holde denne tykke, syke, depressive mannen opp og i live, men sannheten er at vi støtter hverandre. Jeg vet hva jeg gjør for henne. Jeg vet at hun trenger meg og jeg vet at jeg er der der for henne de dagene det er hun som vakler. Jeg elsker henne. Hun meg. Trygghet.

 

Jeg har nå i nesten en uke kuttet ut den eneste tingen som har vært mulig for meg å kutte ut, nemlig bloggen. Mange har bedt meg “ta vare på meg selv” og “blogge mindre”, så prøvde det. Jeg har ikke svart på andre kommentarer enn de som blir sendt meg personlig og har heller ikke verken kommentert eller trykket “liker” på fb. Jeg har følgt med, men holdt meg unna.

 

Om det har hjulpet? Jeg vet ikke. Er jo ikke bloggen som tapper meg for krefter, men klart at også den har tatt tid. Tid jeg nå har kunnet bruke på noe annet, dvs. mer jobb, så slik sett har det jo for så vidt vært positivt. Det er jo ikke selve skrivingen som for min del tar mest tid med bloggen, men tilbakemeldingene. Jeg ønsker å lese alle og svare flest mulig, både på inn -og “utboks”. Med litt færre blogginnlegg vil jo også antall kommentarer bli mindre, så er absolutt et godt poeng.

 

Problemet er at jeg LIKER å skrive til dere! ELSKER å fortelle dere om stort og smått. Er GLAD for at dere og følger meg i livets mange opp- og nedturer.  Det gir meg MASSE energi. Det er JEG som skal takke DERE!

 

I dag har jeg sovet lenge, fra ni til halv åtte. Deilige søndager! Klokka er halv ti og Kjærest sover fortsatt. Jeg skal dra noen timer ned på jobb nå. Skal blant annet skifte matkart på FyFade.Et viktig arbeid som må gjøres med jevne mellomrom. Viktig med variasjon så ikke folk går lei.

Er litt ekstra å gjøre for tiden, da det tilfeldigvis var en ansatt som var sykemeldt forrige uke og en annen neste uke. Slikt kan skje. Vi har heldigvis lite sykefravær, men klart at denne sommeren har tæret også på de ansatte. Uansett for mye jeg har jobbet for at belastningen på dem ikke skulle bli for stor. Nå er det heldigvis høst og litt roligere tider. Vi skal nok få det til. Gi meg bare et par uker til nå så blir alt bra.

 

Herregud, det var deilig å kunne skrive til dere igjen! Har virkelig savnet dette. Sitte og drikke kaffe og skrive noen ord. Dette tapper meg ikke, det GIR!

 

Lag en vakker dag!

 

 

 

 

 

 

 

Kronisk utmattelsesyndrom eller bare latsekk?

Vi var i østfylket i helga. Bryllup. 7-8 timer å kjøre. Hver vei. Svigerfar, min, ikke brudens, var sjåfør. Jeg sov. Hele tiden. Begge veiene.

Vakker. Til og med når jeg sover. Skjønner godt at Kjærest liker meg, he he. Da vi kom fram i åtte-tiden eller der om kring så var jeg våken en liten time før jeg gikk å la meg. Hva de andre gjorde vet jeg ikke. Jeg sov jo. Sto ikke opp før halv ni dagen etter.

 

Frokostbuffet og litt rusleturer i nærområdet før de andre skulle i vielsen klokka ett. Presten ville ikke ha meg der siden han var redd for at det skulle samle seg alt for masse folk i kirken når ryktet gikk om at jeg var der. Hundrevis, kanskje tusenvis av fans ville strømme til den lille kirka. Jeg var enig om at det var tryggest at jeg ble værende på rommet. Gjett hva jeg gjorde mens de andre var i kirka. Jepp, jeg sov!

Kjærest slet med å vekke meg da hun var tilbake, men et par kraftige dask med de enorme prefødsel-puppene fikk liv i både meg og en avsindig hodepine. Heldigvis har jeg en dosett som fikser det meste, he he 😉

 

Videre i bryllup klokka fem. Koselig nok der og ekstremt god mat, men i åttetiden ba jeg kjærest om å kjøre meg tilbake til hotellet. Det var en som kom med en syrlig kommentar om meg og det gidder jeg ikke for tiden. Har mer enn nok med å holde meg på beina. Sikkert barnslig gjort av meg, men tåler ingenting for tiden. Dessuten var jeg trøtt og sov helt til neste morgen.

Avreisedag. Frokost. Ingen er i dårlig form. I alle fall ikke jeg som dro “hjem” klokka åtte. Avreise klokka ti.

Så var det å sove 7-8 timer igjen. Kun et stopp i Karasjok for inntak av hamburger eller hva det var. Sier ikke hvor vi spiste.

 

Etter en lang reise er det godt å komme hjem og slappe litt av på sofaen 😉

 

Det slo meg da jeg så gjennom disse bildene at jeg jeg virkelig er en trøtt type. Måtte spørre Kjærest om hun hadde noen flere bilder av meg der jeg som. Tok et minutt så fikk jeg disse:

 

Og dette vraket av en mann vil hun gifte seg med? Ja, ja, fritt land 😉

 

Avslutter med et bilde av to trøtte typer. Jeg sov ikke på ekte, men det gjorde han. Vi hadde det så fint.

 

Fader, nå ødela jeg det som i utgangspunktet skulle være en litt artig blogg. Var ikke meningen, men tror denne voldsomme trøttheten oppsto i fjor sommer. Kroppen har ikke fått tid til å hente seg skikkelig inn igjen etter Katastrofen. Det har vært så mye, så lenge. Mye mer enn jeg har kunnet fortelle dere. Egentlig er det et herrens mirakel at jeg faktisk holder meg oppreist. Eller, jeg gjør jo tydeligvis ikke det hvis man ser på bildene, he he ;M)

 

 

Nei, nå må jeg avslutte før jeg sovner!

 

 

 

 

 

Der var det over

Om tjue minutter kjører vi hjem igjen. Heldigvis. Jeg kaldsvetter og har vært på do fem ganger i dag allerede. Håper det er over nå hvis ikke kommer dette til å bli en lang kjøretur. Husker en gang, da jeg fløy fra NY, at jeg hadde vondt i magen hele turen. Inn og ut av do på økonomiklasse. 12 timer tror jeg. Fryktelig.

 

Dro hjem fra bryllupet halv åtte i går. Orket ikke mer. Dro rett og la meg og sov helt til halv ni i dag. Har tydeligvis et voldsomt søvnunderskudd som jeg desperat prøver å dekke inn på denne turen. Jeg sitter i baksetet og sover mens svigerfar kjører. Grei deal!

 

Kjærest, verdens vakreste gravide Kjærest, hun begynner å bli klar. Tror ikke hun går helt til 23. oktober. I så fall blir jeg meget overrasket. Jeg tipper ungen er ute innen september er over. Garantert!

 

Nå må jeg snuske den stive kroppen min ut i bilen. Alle står og venter på meg. Kjærest har pakket alt ferdig og det står en koffert midt på gulvet og venter på meg. Takk for oss Svanhovd, Pasvikdalen og Kirkenes. Dere ligger vakkert til, men alt for langt å kjøre. Hadde fått klaustrofobi hvis jeg bodde så langt fra Alta. Beundrer de som klarer det. Tapre folk!