Det er ikke alle dager som er like lette, men i går gikk jeg over min egen strek og skrev, om enn bare meget vagt, hva jeg står i. Det burde jeg ikke gjort og har egentlig ikke noe på en blogg, i alle fal ikke på en så stor en, å gjøre. Når man blir lest av flere titalls tusen mennesker daglig er det viktig å holde munnen rett på tunga.
Det var en utløsende årsak som gjorde at demningen bare brista totalt. Hadde bare lyst å fortelle alt. Få ut all oppdemmet gørr, sinne, fortvilelse og absolutt og total maktesløshet.
Heldigvis gjorde jeg ikke det. Jeg gikk over grensa, men ikke i en slik grad at jeg trenger å unnskylde for andre enn meg selv. Det er jeg veldig glad for! Selv om denne bloggen til dels er svært personlig, så skal den ikke være dyneløftende og privat. I går ble den litt for privat,. og derfor har jeg sletta den fra feeden på FB, der jeg får bror parten av leserne min fra. Har ikke sletta den fra bloggen, for der er terskelen min veldig mye høyere. Den er en del av min virkelighet, og man kan ikke bare slette bort biter av virkeligheten.
Nei, nå skal jeg jobbe videre! Som vanlig er det et osean av arbeid som venter fra jeg slår opp øynene til jeg legger meg, men jeg vet det kommer _veldig_ mye roligere tider i januar, februar og delvis også i mars, så her gjelder det å smi mens ræva er varm!
Nei, vi kan ikke det. Derfor gikk jeg på bakrommet, da jeg kjente at jeg ikke klarte å holde tilbake lenger. Butikken var stengt, så jeg risikerte ingen kunder, men likevel. Noen kunne sikkertse meg gjennom vinduene, og INGEN skulle se at jeg, voksne, store, tjukke, kule, muntre, “artige” mannen, sto der og krampegråt over utslagsvasken halv ni en mandags morgen, litt over halvveis i et liv.
Privatlivet mitt, det jeg aldri skriver om, er egentlig ikke så veldig komplisert. Bare ekstremt vondt og vanskelig, men man venner seg jo for så vidt til det meste. Har sittet på første rad i massevis av begravelser, så man skulle anta jeg har opplevd det værste. Likevel er dette på mange måter verre. Likevel kommer jeg meg gjennom dagene forholdsvis greit.
Helt til demningen brister. Litt for trøtt, litt for sliten. Alt for uforberedt. Lyset hadde sluket igjen.
“Har du fyr Har du løkter langs din vei Har du fyr Et signal om riktig lei Ei lampe som gløde i mørket Og lose dæ ut og frem Som tar dæ bort og hjemmefra Men også tar dæ hjem”
Christine kom ned og fikk meg på beina. Tok seg av kundene som kom da vi åpnet. Smilte, log og anbefalte. Selv gikk jeg rundt som et litt tjukt spøkelse. Det var det beste jeg klarte, men jeg klarte i alle fall noe.
Etter hvert våknet Lillemor som lå utenfor og sov, og jeg måtte forholde meg til virkeligheten igjen uten at noen så det på meg. Tror jeg klarte det rimelig greit. Helt til jeg gikk hjem i kveld. I mørket og småregn er det heldigvis ingen som kan se.
Ingenting er bedre i morgen, bortsett fra humøret. Jeg er en MESTER på å takle elendighet! Etter hvert venner man seg til det og blir normalsituasjonen. Jeg var bare uforberedt i dag. Håpet vokste seg større en forstanden. Det tar jeg utelukkende på min kappe. Resten får jeg ikke gjort noe med. I det hele tatt.
Det ble sent i dag også. Ikke midnatt som i går, men både ungene og kona sov da jeg kom hjem. Det er litt trist, men slik er det. Kommer til å bli enda senere i morgen. De hjertene jeg liksom skulle skjære «etter jobb» (etter åpningstid) i dag fikk jeg ikke en gang begynt på. Ikke kjempekrise siden tørkeskapet ennå er «opptatt», men i morgen MÅ de skjæres og saltlakes, om jeg så må stå hele natta for å klare det!
Torsdagen denne uka er nemlig hellig! Da gir jeg jamt faen i langåpent og stenger dørene allerede kl. 16:00. Min kjære, kjære sønn, han som kom og lyste opp ruinene, han som sperret veien til avgrunnen og åpnet døra til framtiden blir nemlig to år på torsdag.
Tenk dere, to år! Så stor, så flink, så tøff, så storebror, men likevel så liten og til å spise opp med smokk i munnen. Jeg skal ikke trekke denne fantastiske gutten alt for mye inne i disse tekstene mine, men jeg er så glad, så inderlig, inderlig glad for at disse småttisene kom inn i livet mitt.
Helt ærlig, det finnes ikke lenger en eneste egosentrisk celle igjen i kroppen min. Jeg har absolutt ingenting mer å bevise, verken for meg selv eller andre. Absolutt alt jeg gjør gjør jeg for ungene mine og kona mi. Jeg har blitt en slags familiær munk i Kokkejævelkappe som vier resten av sitt lille liv til sin familie. De er min religion. Min mening. Med selve livet.
Jeg har hatt vondt inni meg i flere uker. Kanskje hele sommeren, men de siste 4-5 ukene har smerten vært bekymringsfullt stikkende. Som en litt rusten kniv i bløtt vev. Inntil i forrige har jeg ikke turt å si noe til legen, for, dere vet, det er så mye annet å ta opp når jeg møter dem. Å trekke ENDA en lidelse opp av kjøpmannsskjorta ORKET jeg rett og slett ikke. Da får da være en grenser for hva en og samme fastlege skal ta inn over seg av lidelser fra dette medisinske mirakelet av en (kjøp)mann, som mot alle odds og til tross for nesten alt, fortsatt holdt seg gående. Om enn haltende og bare i minutter av gangen.
Forrige uke gikk det ikke lenger. Smertene hadde vært litt for vonde, litt for lenge, på en litt for skummel plass der inne. Jeg hadde legetime ang. den foten som bare ble verre og verre for hver dag som går. Fikk resept på enda en trekant. (Som faktisk, bank i bordet og kirkedøra, ser ut til fungere litt bare jeg blir ferdig med opptrappingen!)
På slutten nevnte jeg den indre smerten. Han endret umiddelbart stemmeleie og satt meg opp på en masse blodprøver allerede dagen etter. “Dette må vi ta alvorlig!” sa han med en stemme som han prøvde å holde i normalt stemmeleie.
Dette lover jo meget godt, tenkte jeg, og så umiddelbart for meg det aller verste, at ungene skulle bli farløse allerede før jul,og at hele det fantastiske varelageret jeg har brukt alle pengene mine på, og som jeg skulle selge som varme kakemenn i julehandelen, bare skulle bli stående urealisert, og ungene mine ble stående ribbet tilbake. Farløse og fattige.
Vi får se. Uansett hva de blodprøvene viser på tirsdag, så skal jeg gjennomføre julehandelen slik at ungene får en økonomisk arv etter meg. Det betyr ENORMT mye for meg. Jeg ble selv farløs i 12-års alderen. Ingen forsikring og ingen jordisk gods. Båten han døde fra hadde riktignok liten forsikring som alle etterkommerne fikk på deling, men det ble ikke mye på hver.
Hvis jeg skulle bli borte, og det forbereder jeg meg på, så skal både min kone og mine etterkommere i alle fall sitte igjen med en god slump penger. Jeg vet at penger aldri kan erstatte en forelder, men hadde jeg vært i live ville jeg hjulpet dem inn i boligmarkedet når de kom så langt. Alle penger etter meg skal gå til den første leiligheten/huset. Det står i testamentet jeg holder på å skrive.
Nok av død, nød og elendighet! Hadde ikke jeg sluttet å blogge??? Jo, stemmer det. Torsdag 10. mars kl. 09:13 postet jeg det som jeg definitivt trodde skulle bli mitt siste blogginnlegg. Jeg var helt tom. Det hadde vært noen helt ville år etter at jeg postet mitt FØRSTE blogginnlegg, “Vær hilset Norge!“. Jeg var sliten. Hadde ikke mer å melde. Dessuten følte jeg at miljøet på plattformen, Blogg.no, var så råttent og destruktivt at jeg rett og slett ikke klarte å se navnet mitt ved siden av enkelte av disse menneske som brukte så mye tid på å trakassere, sjikanere og tidvis nesten terrorisere. Det føltes som å prøve å svømme gjennom skittent oppvaskvann, med gamle, råtne matrester som tidvis kom inn i munnen og ble svelget. Ble kvalm og uvel av det. Hver dag.
Da er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg bort. I begynnelsen var det befriende å deilig. Både det å ikke bli omtrent daglig trakassert, men kanskje først og fremst at man slapp å være “på” hele tiden. Slippe å tenke på det neste blogginnlegget. Og det neste. Og det neste. Aldri hvilende. Alltid på topp. Alt annet er et nederlag.
Nå er alt annerledes. Har i lengre tid lagt merke til at statusene mine på FB blir lengre og lengre. Har for første gang på lenge kjent igjen gleden av å skrive, formidle, dele. Derfor har jeg bestemt meg for å blåse liv i bloggen igjen.
Denne gangen blir imidlertid ALT annerledes! For det første har jeg bedt Blogg.no om at jeg ikke skal vises på den såkalte topplista. Jeg klarer fortsatt ikke se navnet mitt ved siden av noen av de 3-4 verste der inne. Det vrir seg faktisk fortsatt i magen, etter snart et år, bare med å skrive om dem. Da kan du tenke deg hvor jævlig det var da de holdt på. Merker selv at jeg ikke helt klarer å la det ligge. Jeg burde jo det, så lenge etterpå, men det blir nok å sitte lenge i meg. Etter hvert blir det nok bare en erfaring jeg kan brukte konstruktivt, men kjenner jeg ikke er der riktig ennå.
For det andre kommer jeg ikke til å skrive daglige bloggposter. Jeg skriver når jeg har har tid og lyst. Hovedplattformen min vil fortsatt være FB, med Instagram som en god nummer to. Bloggen skal heretter bare være et overskuddsprosjekt. Har koblet ut Google Analytics, så kommer ikke til å ha noen oversikt over hvor mange lesere jeg har.
Ja, jeg har kanskje fått skrivegleden tilbake, for å være HELT ærlig, så er hovedgrunnen til at jeg tar opp bloggingen igjen fordi jeg er så jævlig redd for de prøvesvarene på blodprøvene at jeg rett og slett klargjør meg mentalt til å ta dere med på min siste reise. Hvis prøvene skulle vise seg å ikke være så gode, så vil jeg skrive om det. Dele. Sorgen. Redselen. Angsten. Lengselen. Humoren. Livsgnisten.
Det var slik bloggen startet. Slik skal den også avsluttes.
Etter at Vår Herre natt til sankthansaften 2019 iskaldt og brutalt ombestemte seg og plutselig tilbakekalte Lille Vakre etter bare 14 dager her nede hos oss, så har bloggen betydd veldig mye for meg. Den ble det lille halmstrået jeg trengte for å gradvis klare å klatre opp av ruinene etter et liv som for andre gang var bombet fullstendig sønder og sammen.
Alt har imidlertid sin tid og det siste året har jeg bare blogget mindre og mindre. De siste månedene nesten ingenting. Lysten, motivasjonen og gleden har gradvis blitt borte. Det er mange årsaker til det, men hovedårsaken er nok det giftige, og til dels direkte ondsinnede, klimaet inne på selve plattformen fra enkelte medbloggere. Over tid har det blitt så stor belastning for både meg og min familie at det har gått ut over hverdagen og min psykiske helse. Da dialog overhodet ikke fungerer er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg ut. Det koster meg en årslønn, men helsa må komme først. Livet er for kort, og jeg har blitt alt for gammel, til å fortsette på en “skole” som ikke gjør meg godt. Jeg tar ansvar for meg selv og min familie, og flytter derfor fra “bygda”.
I løpet av disse 2,5 årene jeg har blogget har mine ringe bloggposter blitt lest nesten 27 millioner ganger av litt i overkant av 4 millioner IP-adresser. Det er voldsomme tall for en kulinarisk kjøpmann fra Alta med “hovedfag” i kakepynt og reinsdyrshjerter. Det har vært litt av et eventyr, og jeg vil takke hver enkelt av dere for at dere har fulgt meg på hele eller deler av denne ferden. Ikke bare har dere lest meg, men dere har også kjøpt bøkene mine og handlet i både butikk og på Kokkejævel.no. Kort sagt gjort det mulig for meg å på en måte starte livet litt på nytt når verden falt i grus samtidig som kokkekroppen etter hvert ikke klarte å holde seg stående mer enn 15 minutter i slengen. Tusen, tusen takk!
Nå er det jo ikke slik at jeg blir borte selv om jeg forlater Blogg.no. Kanskje snarere tvert i mot! Jeg vil fortsatt skrive om stort og smått fra livet mitt, men det kommer jeg å gjøre på Facebook. (Slik jeg gjorde i gode, “gamle” dager.)
Dere har kanskje også lagt merke til har jeg blitt langt mer aktiv på Instagram i det siste. Der er hovedfokus på mat, kaker- og desserter og generell kulinarisk inspirasjon. Følg meg gjerne der også.
Hva oppskriftene mine angår, så vil jeg fortsatt poste dem her inne på bloggen inntil jeg får min egen kulinariske nettside opp og stå. Det vil ta litt tid, for det er sykt mye arbeid, og jeg har en god del andre baller (og babyer) i luften, men det kommer forhåpentligvis i løpet av året.
Tusen millioner takk for reisen så langt!
Jeg ønsker dere alt godt og håper dere følger meg videre på:
Det har vært en lang dag for en gammel mann. Langåpent til 18:00 hver torsdag, men innså allerede i firetiden at jeg aldri i verden rakk å bli ferdig til da. Ja, jeg hadde både rukket å tømme tørkeskapet, pakke de tørre hjertene og hengt opp nye 40-50 kg med hjerter i løpet av dagen, men det var ingenting sammenlignet med jobben som ventet…
Jeg ble ferdig klokka 22. 80 kg rå, runde hjerter skjært og lakesaltet på dunk. Nå skal de få stå på kjøla i ca en uke før de henges opp. Har bare litt over 100 kg igjen på frysa før det er slutt. Får ikke tak i mer før til høsten. Heldigvis har jeg tørkakjøtt også, men det er liksom hjertene som er “gullet”.
Dere aner ikke hvor fin Lillesøster har blitt! Joda, hun var jo fin da hun var nyfødt også, men da først og fremst fordi hun var et mirakel, men nå har hun blitt virkelig vakker. Så klare, fine øyne som følger våkent med på det som skjer når jeg er nær nok. På søndag blir hun 14 dager. Jeg gleder meg veldig til akkurat den milepælen er over. Da er det bare en igjen før jeg er “fri”.
Oi, var Konemor våken likevel??? Hørte hun var å tasset nede i gangen. Vet du, da går jeg og legger meg. Trodde hun sov, og ble derfor oppe i stua da jeg kom hjem, men nå som hun er våken avslutter jeg kvelden heller vertikalt ved hennes side. Koselig å småprate litt om dagen før man sovner inn.
Under et døgn etter at Lillesøster kom til verden i et badekar på føden i Alta tok vi henne med oss hjem. Savnet etter Lillebror/Storebror, (heretter kalt Goliat), ble for stort. Vi ville inkludere ham i den boblen man havner i etter at et nytt lite mirakel har kommet til verden, ikke lukke oss inne på føden i Alta mens han skulle være sammen med bestemormor.
Jeg skal ikke fortelle alt for mye om hvordan han reagerte på et nytt lite familiemedlem plutselig dukket opp i sofaen, det er ikke min historie å fortelle, men du verden så rørende det var er å se han sitte og se på henne med et smilende og nysgjerrig ansikt mens han stryker henne forsiktig over kinnet. Klart det kommer til å bli noen tøffe tak for ham, og har vært det allerede, men det kommer til å gå seg til.
Og kjæreste Datter. Denne stolte, vakre, flinke storesøster, som kom ned så fort hun kunne i går for å hilse på sin eneste søster, men først og fremt for å sørge for at Goliat ikke skulle føle seg sjalu, så hun ha ham enda mer oppmerksomhet enn hun uansett alltid gjør, og det var ham som ble hilst på først. Ikke den minste. Klok og snill.
Jeg har fått litt kritikk for at jeg har fokusert mest på meg selv, både i tekst og bilder, når jeg har fortalt om fødselen. Det har jeg gjort helt bevisst og etter avtale med hovedpersonen selv, flinke, dyktige, profesjonelle og tapre Konemor. Fy fader for en fødsel hun har gjennomført, men det er ikke min historie å fortelle. Det er hennes. Hvis hun vil.
Folkens, tusen, tusen takk for alle gratulasjoner og engasjement som har kommet oss til del under denne fødselen. Som dere ser var Lillesøsters komme Norges 4. mest delte sak i går. Utrolig hyggelig at så mange bryr seg. Om oss.
Angret kanskje litt, der jeg lå avsvimt i mitt eget spy inne på badet, at vi ikke hadde gjennomført fødselen i Hammerfest, der det er døgnbemannet fødeavdeling, men jeg fikk bare gjøre det beste ut av det. Christine la et digert pledd over meg og jeg stumpet av på de deilige vamekablene et par timer. Da jeg våknet tok jeg meg en dusj og fikk vasket gulvet for spy. Heldigvis hadde jeg rukket å sette meg på ramma da det sto på som aller verst rundt midnatt, slik at det tross alt bare var spy å vaske opp.
Fødselen tok om lag 14 timer fra begynnelse til slutt. Jeg har bistått/bivånet noen fødsler, og de to siste timene var skikkelig intense. Finnmarks største by mangler ikke bare døgnbemannet fødestue, vi mangler også epidural, slik at de som velger/får lov til å føde her må like at det “svir litt” nedentil kan du si. Det er helt forferdelig å sitte og se på at kvinnen du elsker har så umenneskelig vondt, så lenge, uten at du kan gjøre noe annet enn å klemme henne på puta mellom tommel og pekefinger. Det hjelper under riene de første timene, men har ikke akkurat epiduralistisk virkning når en unge på neste fire kg skal presses ut gjennom det alt for trange hullet.
Lillesøster er kjempe, kjempe, kjempevakker! Siden Lillebror/Storebror fortsatt tar seg en sup fra tid til annen, så har hun deilig melk fra første sug. Hun har allerede spist godt et par ganger, men stort sett har hun sover hele natta gjennom. Hun er så bitte liten i forhold til den goliaten som herjer rundt der hjemme. For øvrig sammen med bestemormor. Hun, og tante, har vært sammen med han under hele prosessen, og nå er han i barnehagen, lykkelig uvitende at det ikke bare er mamma og pappa som kommer hjem i ettermiddag, men også Lillesøster. Det blir nok bra.
Nå skal jeg gå og legge meg igjen. Har renset og desinfisert hele kroppen og Christine vil at jeg skal komme i senga til dem. Herregud for en jobb hun har gjort! Hun er selvfølgelig veldig sliten, men til tross for at smertene ikke akkurat knipses bort rett etter fødselen, så har hun fått sovet godt i natt. Kreftene kommer nok sakte, men sikkert tilbake. Jeg er så stolt av henne!
3765 g
50,5 cm
En helt perfekt liten prinsesse.
Tusen, tusen takk for alle lykkeønskninger og gratulasjoner. Det er veldig hyggelig og vi setter stor pris på det. 🙂 Nå logger jeg av igjen. Hadde tenkt meg på jobb noen timer, men ber om forståelse for at jeg holder stengt i dag, og ordrene derfor blir en dag forsinket.
Da var vi endelig i gang. Etter et par heftige timer hjemme var vi på plass på føden i seks-tiden. Er inne i en rolig periode nå, men i løpet av dagen kommer hun vi har ventet slik på.
Jeg hadde prøvd absolutt alt, inkludert skyllinger flere ganger daglig med alt fra Vademekum, Hydrogenproksid og endatil rent brennevin, men ingenting hjalp. Den betente byllen, (eller hvite kjøttkaka om du vil), bakerst i munnen, som bare plutselig dukket opp onsdag i forrige uke, ville slett ikke krympe.
I går morges var jeg blitt så betent at hvitt kinnkjøtt dekket de bakerste jekslene fullstendig. Jeg er jo forholdsvis vant til steke smerter kan du si, men denne munn- og klovsyken kom fryktelig ubeleilig. Ikke bare går jeg på absolutt maks dose med paralgin og Vimovo fra før, men jeg risikerer å dra i fødsel når tid som helst, og jeg hadde helst sett at jeg kunne bistå Konemor 100% uten kjeften full av byllepest.
Natt til i går lå jeg og googlet “tannlege øyeblikkelig hjelp Alta”, og da jeg så at Eurodent faktisk hadde vakttelefon var det bare ren viljestyrke som forhindret meg fra å ringe midt på natta, men på slaget 09:00, da jeg åpnet, ringte jeg og forklarte at jeg hadde fått manneinfluensaens onde fetter, nemlig mannepest i kjeften. Jeg fikk time kl. 10:00.
Det ble veldig mange sprøyter. Først med bedøvelse, tre tror jeg. Deretter i alle fall fire digre med noe brunt (eller blått) rensemiddel som hun stakk og stakk og stakk inn i kjøttkaka. Vet ikke om hun skar også, for jeg holdt øynene igjen for sikkerhets skyld. Hun holdt i alle fall på der inne i over en time.
Full av bedøvelse gikk jeg derfra lykkelig og glad. Takket henne dypt og inderlig, og betalte med den største glede. Hadde jeg ikke vært gift fra før hadde jeg nok fridd til henne også, for det var bare så sinnsykt deilig å være smertefri at dama som hadde frigitt meg fra pinselens lenker hadde fortjent en skikkelig belønning. Nemlig meg selv.
Nu vel, en time etterpå gikk bedøvelsen sakte og ubønnhørlig ut av tannkjøttet og smertene vendte tilbake. Likevel kjente jeg at det var blitt bedre plass der inne, og smertene var heller ikke så altoppslukende jævlige. Noe var definitivt blitt bedre, men jeg vil anta at titalls med nålestikk også gir en viss ømhet.
Jeg er bedre i dag. Omtrent som jeg var på dag en eller to etter at dette dukket opp. Det virket det hun gjorde og jeg både tror og håper at smertene sakte, men sikkert vil gi seg i løpet av helga. Er jo tross alt termin i morgen, og termindagen er en jævlig dårlig dag å være selvsentrert og sutrete på, så jeg er veldig glad for at jeg dro til tannlegen i går. Skulle dratt for mange dager siden.
Nå må jeg jobbe! Hele tørkeskapet er fult av ferdig tradisjonelt tørkede hjerter, og første runde med de sirupsaltede hjertene er klare til å bli hengt opp. De er ferdige til neste helg. Gleder meg! Runden deretter blir tørka reinhjerter med mjødurt, rosmarin og vanilje. Mennesker, gled Eder!
