“Hei, Asbjørn, det er fra bokklubben Babybok! Aller først må jeg bare få gratulerer deg, Asbjørn, med nytt tilskudd i familien. Kjempekoselig! I den forbindelse, Asbjørn, har vi den store glede av å tilby deg en gratis velkomstpakke med alt du trenger til den nyfødte.”
-Nå har det seg slik at…
“Det må du ikke tenke på, Asbjørn! Dette er en helt uforpliktende velkomstgave og du kan når som helst velge å avslutte medlemskapet etter at de første tre gratis månedene. Fantastisk, ikke sant, Asbjørn?”
-Nei, vet ikke helt, det ble ikke helt som…
“Det er så viktig med gode leseopplevelser, allerede fra de er små. Plutselig er de store og da er det for sent”
-Joda, men det er jo ikke alle som blir så store…
“Hva sier du, Asbjørn, slår du til på dette kanontilbudet?”
-Nei, tror jeg må takke nei. Vi leser ikke bøker lenger. Vi ser mest på bilder.
Man blir litt slått ut av disse telefonene. Er alltid en del av dem etter en fødsel, men nå er det en stund siden sist. Denne fikk jeg i dag. Det er ikke deres skyld. De kan jo ikke vite, men det er tungt likevel. Pleier aldri si direkte hva som har skjedd. Føler det er litt dårlig gjort, men av og til har jeg lyst til å skrike det så høyt jeg klarer inn i “røret”. Hittil har jeg klart å la det være.
Fin søndag! Starta dagen alene, som vanlig, mens huset sov. Bakte noen grove rundtykker så jentene fikk fersk bakverk til “frokost”. Vi liker å kose oss litt ekstra i helgene Datter bor her, sa da spares det ikke på noe. Koselig 🙂
Så dro jeg et par timer på jobb. Pleier alltid det på søndager. Ser over, forbereder til mandag. Bestiller varer. Tar oppgjøret. Slike ting. Godt å være på jobb når senteret er tomt. Liker kunder godt, men godt med EN dag uten også 😉
Kommer hjem. Huset plutselig fullt av unger. Hjelp! Bingohjulet ruller og tobakksrøyken ligger tjukk i hele stua. Unger nå til dags! Neida, tuller bare. Kjærest er utrolig flink med unger og finner ofte på slike aktiviteter. Ikke røyking med unger altså, men bingo og baking og slikt. En av grunnene til at jeg elsker henne.
Huset tømmes for unger. Kjærest drar på skolen. Datter ringer Bror og spør om han blir med oss på “Lille” for å spise middag. “Pappa betaler” Vi blir begge skikkelig glade når han sier ja. Det er så koselig når han vil være sammen med oss. Ingen selvfølge når de har blitt så store.
Maten var god den, og selskapet enda bedre. Han ble med oss hjem etterpå for å hjelpe meg med noe pc-greier. Jeg er helt HÅPLØS på elektronikk, og trenger absolutt all hjelpen jeg kan få. 🙂
To av mine <3
Avslutter kvelden med et godt hjerte. Det er en stund siden, og var på tide 🙂
Så kom den endelig, helgen, og med den, Datter. Hun som kom med Lyset <3
Har vært en ganske god uke på jobb. Blir fortsatt fryktelig fort sliten, men kjenner at det går rette veien. Klarer faktisk å gjøre en relativt grei innsats et par timer i slengen, men blir veldig fort irritert og sliter litt med å finne mening i det jeg holder på med. Er fortsatt gradert sykemeldt, så da går jeg ned på kontoret og blir bare borte litt. Jeg må det for å klare dagen. Så går jeg opp igjen. Selger reker og later som om ingenting var skjedd.
Har sikkert ikke vært helt enkelt å jobbe under meg i denne perioden, men på den annen side er det jo ikke sikkert at de har merket særlig til forskjell. Har jo aldri vært enkelt å jobbe under meg, haha 😉
I helgen skal vi ikke gjøre så veldig mye. Skal få klipt plenen i alle fall før vinteren kommer. Den er like om hjørnet. Det snødde faktisk her oppe i går. Planlegger også å tvinge Datter med på en topptur eller to. Kjenner at kokkekroppen er i ferd med å stige i takt med lesertallene, så her må det gjøres grep. Nei, ikke inngrep, er ikke der riktig ennå, men må rett og slett prøve å bevege meg mer. Og kanskje ete litt mindre, men den er litt verre siden jeg er så djevelsk god å lage mat 😉
Har vært mye i ro i sommer. Ikke klart så mye. Kanskje ikke så rart, men kan jo ikke fortsette slik for alltid. Ikke akter jeg det heller!
Akkurat i dag har jeg det veldig bra og det håper jeg du også har 🙂
Riktig god helg, alle!
(Jada, bildet er godkjent av både Datter, Datters mor, bror og onkel, min mor, Kjærest, Kjærest sin mor, far, farmor og grandtante Helga )
(Og ja, dere hadde rett, det blir IKKE fårikål likevel. Jeg ble nedstemt, skikkelig! Blir taco som vanlig, haha 😉 )
Det hender seg, riktignok alt for sjeldent, at Kokkejævel vrenger av seg uniformen, presser seg inn i den litt for trange ullgenseren, og vandrer opp til en fjelltopp, nesten som en helt vanlig mann. Et slags menneske. Selvtilliten og sjølgodheten avtar for hver høydemeter. Svetten renner. Møter han en hund blir han redd. Han bjeffer ikke tilbake, som han ville gjort litt lenger ned. Når han kommer til toppen er han helt borte. Bare Asbjørn er igjen.
Hei, jeg heter Asbjørn! Det er jeg som er Kokkejævel. Det er jeg som skriver i hans navn. Det er jeg som kynisk bruker alt som finnes av tragedier rundt meg for å få likerklikk, enda flere lesere og selge reker. Det er jeg som blander sammen bedriften min med mitt personlige liv. Det er jeg som slår mynt på døde barn og helikopterulykker. Det er jeg som tigger om penger. Det er jeg som er fullstendig uten filter. Det er jeg som ikke aner hva en blogg EGENTLIG skal handle om. Det er jeg som syns det var artig å toppe blogglista på bare TRE dager og til og med var så frekk at jeg “skrøt” av det på fb. Det er jeg som ikke er normal. Det er jeg som henger ut min egen familie, igjen og igjen og igjen. Det er jeg som gjør deg kvalm.
Jeg er 42 år. Jeg klarer meg. Av og til bra. Av og til ikke. Jeg bryr meg. Da skriver jeg. Og jeg skriver mye. Ikke alltid uten filter, men av og til. Jeg tråkker også feil. Mange ganger. Det gjør alle. Også du.
Jeg bryr meg ikke om å bli kjendis. Det er ikke derfor jeg er her. Jeg bryr meg om familien min. Det har jeg alltid gjort.
Da jeg gikk på videregående satt jeg oppe på natta og skrev dikt. Drakk kaffe. Røkte. Masse. Noen var gode. De fleste skikkelig dårlige. Samlet dem sammen til en slags bok og ga i julegave til slekta. De sa de ble glade. At jeg hadde talent . Jeg valgte å tro dem.
Siden har jeg skrevet. Som kjøkkensjef i en svunnen tid skrev jeg menyer som folk kom langveisfra for å lese. Jeg skrev artikler i avisene her oppe i en årrekke. Masse oppskrifter, men alltid om livet. Livet mellom måltidene. Det vi alle lever. Hver eneste dag.
Har alltid gått min egen vei. Helt siden jeg var liten. Ikke vært som de andre. Gjort ting på min egen måte. Stolt på meg selv. Det er ikke alltid like populært. Det ble en lang barndom for å si det slik. Unger kan være nådeløse. Det kan voksne også.
Jeg er trygg på meg selv. Vet hvem jeg er. Hva jeg står for. Legger hodet mitt på blokka. Gang etter gang. Ingen har så langt klart å kappe det av, men mange har prøvd. Tror jeg har sterke sener eller en mulig nakkebetennelse som er vanskelig for sleipe, anonyme økser å trenge gjennom. Aner ikke. Det jeg er HELT sikker på er at jeg ikke har tatt livet av mine egne unger for oppmerksomhet og flere lesere. Hvordan er det i det hele tatt MULIG å insinuere noe slikt på et åpent nettforum, eller hvor som helst egentlig? Hvor kommer det intense hatet fra?
Bortsett fra den famøse bikinivideoen, der gjorde jeg nok en feilvurdering, for meg var det humor, for ungene bare flaut, har jeg ALDRI postet noe som angår mine barn som ikke de har godkjent på forhånd. Uansett hva anonyme kilder måtte hevde. Klart de ikke liker alt, kanskje veldig lite, men jeg utleverer dem ikke, poster aldri bilder av dem og nevner dem aldri ved navn. Jeg er bare meg. Jeg er Asbjørn.
Hei, Kokkejævel er tilbake! Ble i sin tid sendt ned til jorden for å spre kulinarisk nytelse og glede til menneskene. Ble gitt ALLE fullmakter fra øverste hold og jeg GARANTERER deg at du kommer til å få enormt mye bra inspirasjon her inne, men ikke bare om mat. Hvis du er på jakt etter en ren matblogg har du havnet på feil sted. Finnes hundrevis av andre med bare oppskrifter.
Dette er en blogg om livet. Livet før, under og MELLOM måltidene. 🙂
Som så mange andre kokker, ja kanskje mennesker generelt, blir også jeg sakte men sikkert slitt ned av tidens tann. De siste femten årene har jeg hatt kronisk skulderbetennelse i begge skuldrene. Den høyre har vært til å leve med, men den venstre har bare blitt verre og verre. Det siste halvannet året har det blitt så ille at det har blitt mange søvnløse netter.
Smerten kan forklares som et glødende grillkull som ligger midt inne i skulderen. Der ligger det og ulmer, av og til lite, av og til intenst, men alltid til stede. For meg har nettene vært verst. Da er det som om noen spruter tennvæske på grillkullet.
Lang historie kort. Jeg er klarert for operasjon, men er så redd for rekonvalenstiden. Som driver av to serveringsteder har jeg rett og slett ikke mulighet til å risikere opp til seks måneder med sykemelding. Og det UTEN garanti for å bli bra.
Onsdag i forrige uke tok jeg den første av fem behandlinger. I går den andre. Tre til venter før vi er ferdig. Trykkbølgebehandling.
Flere tusen trykkbølger bankes inn i skulderen i løpet av en behandling. Det er vondt, men av vondt skal vondt fordrives sies det jo. Vet ikke hvem som sa det først.
Det første jeg merket da jeg sto opp i morges var at grillkullet var borte! Nå hadde jeg bare “vanlig” vondt. Det er som om at behandlingen faktisk er i ferd med å helbrede noe jeg har slitt med i femten år. Det er nesten ikke til å tro, men en SKIKKELIG god start på dagen! 🙂
Denne gangen er jeg faktisk ikke helt sikker. Det begynner å nærme seg en grense for hvor mye tap selv jeg kan tåle før jeg fyller femti. Og det er enda lenge til. Nesten ti år. Mye kan skje på ti år. Mange rekker å både komme og forsvinne igjen på den tiden. Tanken er nesten ikke til å holde ut.
I fjor startet jeg på mange måter livet på nytt. Etter over tjue års samboerskap, fem unger, fire på jorda og en i Himmelen, bestemte vi oss for å fortsette livet. Hver for oss. 22 år, over halve livet mitt. Omtrent alt jeg hadde av minner var med familien. Det var tungt å flytte, men det var nødvendig. Skjer med halve befolkningen, og kanskje vel så det.
9. juni kom starten av resten av mitt liv til verden. I slutten av pinsehelgen valgte Vår herre å sende det alle vakreste han hadde ned til oss, Kjærest og meg. 14 dager senere ombestemte han seg, og tok han tilbake. Helt uten forvarsel.
Hele det nye livet var, med en gang vi slo øynene opp og fant han, helt sønderknust og ødelagt. Det var ikke en gang ruiner igjen. Han, som var selve symbolet på resten av mitt liv. Han som var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket.
Han, som var alt jeg skulle gjøre bedre. Han som skulle få alt jeg hadde lært. Han som var min siste sjanse. På brøkdelen av et sekund var han borte og kom aldri mer tilbake igjen.
Så satt jeg der plutselig. Med seks unger. Fire på jorda og to i Himmelen. Jeg kjente at ryggen var i ferd med å knekke.
Nå, nesten tre måneder senere har verden liksom gått videre. Hjertene kommer ikke lenger like ofte og blomstene er visne eller råtne. Får fortsatt en og annen klem, et «går det bra?» Alt etter humør svarer jeg ærlig, at nei det gjør jo ikke det, men jeg ser at folk heller vil ha et «ja». Det er jo grenser for hvor mye av andres sorg folk klarer å ta inn over seg. Det ser man ikke minst i kommentarfelt. «Er det nødvendig å sutre om dette, igjen og igjen og igjen?»
Ja, dette er alt for meg akkurat nå. Ikke alle dager er like lette. Ingen faktisk. Det er en jævlig og helt håpløs situasjon å være i. Jeg må kjempe med alt jeg har av krefter, hver eneste dag, for å holde meg flytende.
Et par dager etter begravelsen satte vi oss på et fly. Bort. Fra tomheten. En langhelg i Oslo. Vi hadde gode stunder. De finnes.
Når sorgen slipper taket kommer tungsinnet sigende. Sinnet. Og irritasjonen. Det er vanskelig å holde fokus. Smile er faktisk nesten umulig, men jeg prøver. Hele tiden. Flirer. Jeg vil ikke legge meg inne i tåka og la elendigheten omfavne meg fullstendig. Sluke meg. Det orker jeg ikke.
Så kommer Datter. Hun som kom med Lyset for 11 år siden. Året etter at Storebror gikk i forveien. Den gang reddet hun en hel familie fra å bli slukt av mørket. Denne gangen står hun midt i mørket selv.
Hun bor hos oss halve tiden. Da må jeg ta meg sammen. For hennes skyld. Kjærest også. Være der for henne. Sterk og stor, som en pappa skal og bør være. Det er ikke lett for henne. Det svarte sløret av sorg ligger konstant inne i øynene. Storesøster. For aller første gang. I fjorten dager.
Vi prøver å finne på ting. Jentene mine og jeg. Fylle dagene med innhold. Har blitt litt fisking fra berget i sommer. Vi er heldig som bor der vi bor.
Vi kommer til å klare det! Vi må jo det, men akkurat nå ser jeg ikke helt hvordan. Det er vanskeligere denne gangen, men jeg vet framtiden finnes. Der framme et sted. Også for oss. Og jeg gleder meg. Til jeg ser den.
Ennå er det ikke noe problem, men det kommer til å bli det etter hvert hvis ikke utviklingen på et eller annet tidspunkt stopper opp, eller aller helst reverseres noe. Nytter ikke legge på seg et par kg i året, smile og tro at alt er mat. Man kan bli feit av slikt.
Jeg har mye kunnskap om kosthold og ernæring, og vet så inderlig vel hvorfor kroppen min har et såpass frodig og godt vekstklima. Det er imidlertid langt mellom liv og lære. Dessuten er det mye lettere å velge liv i stedet for lære. I alle fall så lenge du fortsatt har valget…
Var på et motivasjonsseminar her om dagen for å bli motivert. Foredragsholderen, en relativt fyldig dame med godt vekstklima hun også, hadde funnet løsningen på sine vektproblemer: Hun hadde begynt å «strekke» bildene av seg selv. Leggene ble lange og slanke, magen flat og dobbelthakene så bare ut som lette smilerynker. Kortsiktig meget genialt, men neppe en løsning som forbedrer kondisjonen og letter den daglige skolisseknytingen. For den har blitt skummelt vanskelig, og om ikke mange år kanskje helt umulig.
Troen på forsakelse har jeg gitt opp for mange år siden. Slankekurer likeså. Har «slanket» meg siden jeg var åtte, men kan ikke se at det har hatt noen varig effekt, kanskje snarere tvert imot. Det er nemlig en grunn til at vi med «kraftig beinbygning» har blitt som vi har blitt. Vi liker rett og slett å kose oss litt ekstra. Ofte hemningsløst og uten skrupler. Vi setter pris på det. Det gir oss livskvalitet. Glede.
Vi elsker spenningen det er hver gang vi skal i selskap og grugleder oss til å ta på oss dressen/kjolen som var så deilig trang sist gang vi kjempet oss inn i den. Tåler den en belastning til? Nei, den gjør jo ikke det! Da har vi valget igjen. Enten kjøper vi en ny, eller så slan…, nei da vi kjøper heller en ny!
Jeg har trent mye i mitt liv. En gang hadde jeg til og med en kropp jeg av og til var relativt fornøyd med. Spesielt rundt ørepartiet. Nå er jeg over førti. Har mye jobb på ulike fronter og nivåer. Klarer ikke prioritere mosjon ofte nok, og i alle fall ikke trening. (Eller gorre lat som det også kalles…)
Kjærest ødelegger selvsagt. Hun er en flott kvinne på alle mulige måter. Fantastisk rumpe, kunnskapsrik og relativt klok, men hun har en stygg uvane: Hun klarer faktisk å begrense seg! Hun kjøper godterier, spiser noen biter og etterlater resten på mange små gjemmesteder. Jeg er en sporhund. En sinnssykt dyktig en. Finner alt. Eter alt. Og hun kjøper bare nytt, den gåsa.
Våren er min venn. Jeg bor i foten av Komsatoppen, en kraftig bergknaus midt i Alta, og der liker jeg å gå. Turen opp tar ca 90 minutter i starten av våren, utover sommeren ca 40 min. Går gjerne hver dag. I mine maniske perioder kanskje to turer om dagen. Av og til tre. Sier seg selv at man går litt lei utpå høsten, men det holder i alle fall vekta, sånn på årsbasis, gjennomsnittlig nogen lunde «stabil».
Poenget mitt med hele dette innlegget er at der finnes ingen fasit til en veldreid kropp, hva nå det enn måtte være… Selv jeg, med alle mine kunnskaper om hvordan god mat skal tilberedes og hvordan et godt kosthold burde være, «feiler» flere ganger daglig. Jeg får det ikke til jeg heller. Mange sier til meg at jeg har et stort selvbilde. Da svarer jeg at ja, men jeg har et enda større speilbilde. Og jeg er stolt av det!
Likevel, hvis vi skal være helt ærlige, så kan vi kalle oss stolte så mye vi vil, men ingen i god vekst ville bli spesielt deprimerte hvis det forsvant et par kg eller ti. Det er ingen som dør av lettrømme eller lettmajones, eller en god vinagrette i stedet for den feite dressingen på den i utgangspunktet sunne og gode salaten.
En vinagrette er en olje/eddik-dressing og inneholder masse kcal den også, men fordelen er at du bruker så lite av den for å få god smak at du faktisk kan spare hundrevis av kcal bare i ett måltid. De eter du naturligvis opp i en dessert etterpå, men det ville jo du gjort uansett…
Vi smattes!
Gressløkvinagrette
(Denne oppskriften er basert på Nordlysmat sine produkter, og du finner de over hele landet)
3 deler gressløkolje
1 del nordlyseddik
(Litt finsnittet fersk gressløk hvis ønskelig)
Smak til med litt salt, pepper og kanskje litt sukker.
En fantastisk dressing til alle typer salat, men prøv den også som saus til fisk, pølser eller som glidemiddel i pasta. Nydelig.
(Finner du ikke gressløkolje og nordlyseddik der du bor, så kan du kjøpe den på Kokkejævel.no .Fungerer også fint med olivenolje og finsnittet, fersk eller frosset, ikke tørket, gressløk. Nordlyseddik kan du bytte ut med en god balsamico f. eks.)
23. juni i år mistet vi sønnen vår, lille vakre Vebjørn, bare fjorten dager gammel. Han var var mett, glad og lykkelig da han sovnet og død da vi sto opp dagen etter. Ingen forvarsel. Førstehjelp var fånyttes. Ingenting, absolutt ingenting kunne bringe han tilbake til livet.
Vi har, via min fb-side, valgt å være åpen om det som skjedde. Det har vært krevende, men også veldig godt å kunne skrive av seg tanker og følelser når livet faller fullstendig sammen. Alt har selvfølgelig ikke vært bare positivt. Meldinger om at jeg har brukt min sønns død for å selge flere reker og at folk er “fette” lei av å se meg “surke” på fb er noen eksempler, men har valgt å ikke fokusere for mye på det. Selv om det går fryktelig inn på meg. Man har jo klett seg selv fullstendig naken, helt frivillig, men det gjør fryktelig vondt likevel. Hvorfor er det ofte de femten negative kommentarene man husker, og ikke de tusener på tusener av hyggelige og støttende kommentarene?
I forbindelse med min åpenhet har jeg blitt invitert, og takket ja, til å delta på en paneldebatt om offentlig sorg som forlaget Utenfor allfarvei i Harstad arrangerer i oktober. I forarbeidet til dette har jeg samlet hele historien, i alle fall alt jeg har delt, fra verden først fikk vite at han skulle komme, til dagen vi sendte han til sitt siste hvilested.
Det har vært fryktelig vanskelig å sette sammen dette offentlige kapitlet i mitt liv. Har vært grusomt å lese disse statusene på nytt. Gjenoppleve. Det er fortsatt så ferskt. Det er fortsatt så tungt, men å jobbe med dette har gjort meg til en sterkere mann, selv om jeg for alt i verden hadde ønske at jeg hadde sluppet. Å bli så sterk.
Som dere ser har jeg vært, og fortsatt er, veldig sparsom med bilder.
“Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder…”
Hadde det ikke vært for at jeg har sett han, (eller henne), med egne øyne i dag hadde jeg ikke trodd det var sant, men det var det. <3
Jeg skal faktisk bli pappa igjen! 😀
Jeg var nitten år da min førstefødte kom til verden. Den aller yngste på foreldremøtene. Nå er jeg 41 og blir blant de eldste. Du vet, disse irriterende, erfarne bedreviterne. Når jeg tenker meg om var jeg en irriterende bedreviter da jeg var nitten også, så eneste forskjellen er jo egentlig bare hårfargen, OG midjemålet 😂
DET FØRSTE SPARKET
Hun har jo fortalt meg om det i flere uker, men jeg har ikke kjent noen ting. Jeg har klemt og jeg har strøket henne over magen hver gang hun har sagt at nå, NÅ sparker han. Ingenting. Han har vært for liten.
Inntil i dag. I dag kjente jeg det helt tydelig! Tre raske små spark. Sønnen min. Der inne. Egentlig helt ufattelig. Jeg gleder meg til å treffe han. Ikke så veldig lenge til juni.
Ny ultralyd i dag. Vebjørn er nå ca 1 kg og 30 cm. En pakke melk. En fiks ferdig baby, et lite menneske, som bare trenger å legge på seg bittelitt til før han, med sitt blotte lille vesen, gjør et ferskt par om til en familie. Det er egentlig ganske utrolig. Didn´t se THAT coming liksom!
Jeg gleder meg jeg <3
Årene går. 12 år skulle vi feiret i dag. Stor gutt. Ut og teste nysykkelen. Husk hjelm. Jada, pappa! Det ble ikke slik. Ikke en gang i nærheten. Jeg ser framover. Alltid framover, men et par ganger i året stopper jeg opp, snur meg tilbake og ser oppover.
Sov godt, lille!
(Bildet er ikke postet på fb. Storesøster som sitter foran)
Datter har reist tilbake. Tomhet. På grensen til sorg. Men snart er det onsdag. Da er hun hjemme igjen. Gleder meg intenst. Alltid. ❤️
Ryggen? Den er bedre nå. Noen dager med påskehvile har gjort underverker. Klarer å stå oppreist i flere minutter sammenhengende uten at beina svikter. Framskritt! Satser på å være tilbake for relativt full maskin i morgen. 💪🏽
Har faktisk vært på jobb noen timer i dag. Gikk sakte, men fikk klargjort for åpning i morgen. Mye som må gjøres etter så mange stengte dager. Maten må være FERSK når dere kommer og det er den! 😋
Kjærest hviler. Siste del av svangerskapet nå. Tungt. Om bare 57 dager kommer Vebjørn. 🐣Er faen meg spik spenna surrealistisk hele greia, nesten en ut av kroppen-opplevelse, men det kommer til å bli helt fantastisk å oppleve på nytt det mirakelet som et lite nyfødt nurk faktisk er. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg takket gudene for Vebjørn, men det er jeg jo ikke, så takker heller mora 🤪
Siste påskedag 2019. Nyt kvelden, alle, og velkommen innom til oss på Hoftepluss og FyFader i morgen 😋
PAPPAPERMISJON
Jeg hadde ALDRI trodd at jeg, i en alder av snart 142 år, skulle søke etter en kokk som kunne jobbe litt for meg mens jeg valser rundt med barnevogn, gulpeklut og brystmelk fra pumpe, men nå gjør jeg det altså 😂
Jeg er på jakt etter et voksent menneske, med erfaring fra både mat, salg og kundeservice, som kan jobbe ca 50% fra høsten av. Opplegget er ikke helt spikret, men enkelte uker blir det full rulle, andre uker mindre. Jobb annen hver lørdag i alle fall.
Ring meg gjerne på 913 80 129 hvis du lurer på noe eller send en søknad til [email protected] hvis du ikke lurer på noen ting og syns dette høres spennende ut. Merk søknaden med “pappapermisjon”.
Alle dere andre, for det er flest av dere, kan gjerne tipse noen dere tror kunne egnet seg dette litt underlige opplegget.
DA DRAR JEG!
I morgen tidlig tar jeg med meg Datter og reiser ned til Møre- og Romsdal for å feire 70-års dagen til min mors ektemann, Palmar. Gratulerer med dagen!
Vi gleder oss, men det er med litt nervøs mage jeg setter meg i flyet, siden det bare er fjorten små dager til Vebjørn etter planen skal komme ut fra magen og inn i sollyset. Satser på at det går bra 😬
Stig, salatbarsjefen, styrer sjappa mens jeg er borte, men det er ikke så mye å styre. De ansatte klarer seg utmerket på egenhånd, og jeg VET de kommer til å selge ferske Varanger-reker i både bøtter og spann både torsdag, fredag og lørdag.
Nymenyen har de også full kontroll på, så det er liksom bare dette ene usikkerhetsmomentet med den der terminen 18. juni som gir meg en anelse feriemage. 😬😬😬
DA LILLE VEBJØRN KOM TIL VERDEN ❤️
Lite visste vel jeg, der jeg satt på en øy uten veiforbindelse, ytterst ute i havgapet et sted på Nord-Vestlandet, at tiden var inne for å møte verden i dagslys. Ni dager før termin.
Vi visste jo selvfølgelig at vi tok en sjanse da vi satte oss på flyet til Molde torsdags morgen, Datter og jeg, for å feire min stefars 70-års dag, men jeg var egentlig ganske rolig. Dette kom til å gå så fint så. Nesten to uker til termin. Han kommer GARANTERT ikke før vi er tilbake igjen på tirsdag!
Vel, så ringte telefonen da. Tidlig lørdags morgen. Noe var i ferd med å skje. Sterke smerter. Usikkerhet. Frykt. Redsel. For om det var noe galt. For det som skulle skje. For aller første gang. Helt alene.
En helt fortvilet situasjon! Pinse. Ingen vei. Ingen ledige fly. Ingenting, absolutt ingenting jeg kunne gjøre for å hjelpe. For å være der. For henne. Mitt eneste håp var at modningsriene på mirakuløst vis stoppet opp og ikke startet igjen før jeg var tilbake på mandag. De stoppet ikke opp! Ikke en gang i nærheten.
Tidlig søndag kveld kom han. Mens faren spiste en baconpølse da han sto og venta på ei ferge på Aukra. Vebjørn. En helt perfekt liten skapning. ❤️
Moderne teknologi gjorde at jeg kunne følge fødselen live. Være der for mora og for ungen min, selv om jeg ulykkeligvis befant meg på den andre siden av landet. Jordmødrene likte ikke at jeg var til stede. Overføringen ble stanset. Lik min morfar ble jagd ut av fødestuen for over 50 år siden ble også jeg det. Hadde ingenting der å gjøre. De mente fars tilstedeværelse var forstyrrende for fødselen. Skapte uro. I 2019!
Jeg ble voldsomt opprørt. Såret. Lei meg. Sint, fryktelig sint. Ja, krenket rett og slett. I løpet av et nådeløst øyeblikk følte jeg at de frarøvet meg verdien av hele farskapet og reduserte meg til en hvilken som helst tilfeldig sæd-donor. En fremmed. En som ikke skulle være der. En som ikke hørte til.
Da jeg møtte han for første gang mandags kveld var alt dette glemt. Jeg var definitivt pappa! Vebjørn sin pappa.
Pinsehelgen for to tusen år siden sendte Vår Herre Den Hellige Ånd ned til menneskene. 9. juni 2019 sendte han Vebjørn ❤️
«Asbjørn, Asbjørn du må våkne!»
Kjærest dulter meg hardt rett inn i nyrene. Gjentatte ganger.
Setter meg skrekkslagen opp i sengen. Har det skjedd noe? Har historien gjentatt seg?!Ser på klokka. 05:33. Herregud, hva er det? Har det skjedd noe med han!?
«Asbjørn, han sover fortsatt. Han har sovet hele natten! Er det ikke fantastisk?»
Hun er lykkelig. Glad. Og veldig, veldig våken!
Unnskyld, sier jeg, både litt lettet, men mest, innrømmer det, irritert, men VEKKER du meg halv seks på morgenen når jeg IKKE skal på jobb for å fortelle meg at han SOVER!???
«Ja, er det ikke helt fantastisk?» svarer hun, fortsatt like lykkelig 😂
Fredag. Snart 42 år. De siste femten har jeg hatt kronisk skulderbetennelse, fortrinnsvis i den venstre skulderen, men også høyre side er vond noen ganger i året. Man venner seg til alt, men det siste halve året har vært annerledes. Betennelsen føles nå som en glo, eller lava, som hele tiden ligger og ulmer, konstant og hele tiden, men som plutselig blusser opp til et bål, som om noen har blåst liv i flammen. Venter på MR for hva som er årsaken til jævelskapet. Håper det går fort.
Nok sutring! I dag har vi vært å plantet litt sommerblomster på graven til storebror, han som gikk i forveien. Så blir det fint til St. Hans. 🙂 Det var koselig, men også litt rart, litt skummelt. Storebror ble fire måneder. Lillebror blir fjorten dager i morgen. Gleder meg til lillebror fyller året. Jeg gjør det.
Ellers koser vi oss mest hjemme. Blir kjent. Finner en slags rytme. Lar dagene gå. Planter litt i hagen. Ser på tv. Bader. Storesøster har bursdag på mandag. Skal bake en kake. Har kjøpt litt gaver. Håper hun blir glad. Jeg tror det. Håper det i alle fall.
Pizza snart. Uten løk. Uten ALT! Risikerer ingenting for lille magen. Smelta ost med kjøttdeig er jo også godt 😂
God helg, alle! 🙂
(Lillebror er med å plante sommerblomster til storebror. Ekstremt sterkt å se i ettertid. Nå ligger de der oppe i lag, rett ved siden av hverandre. Nesten hånd i hånd. (Dette bildet er heller ikke postet på fb)
Det skulle ikke kunne skje igjen. Men det gjorde det.
For akkurat fjorten dager siden sendte Vår Herre det aller, aller vakreste han hadde ned til oss. Vi var så takknemlige og lykkelige. I natt ombestemte han seg og tok han tilbake. Det er nesten ikke til å bære.
“Kjære barn, du va framtida for mæ. Alt æ trudd på sku væks i lag med dæ. Du va sannhet og sang. Sjølve livet.”
Kjæreste, vakreste Vebjørn, vi er så inderlig glade i deg og savner deg sånn! 🖤
Det er så tungt. Så helt ubeskrivelig trist. Tomheten etter han eter seg inn i hver eneste celle i kroppen. Hele den verden vi hadde og det livet vi gledet oss sånn til ligger fullstendig i ruiner. Drømmene er knuste. Framtiden er borte. Sorgen er bunnløs.
Dag to er på mange måter den verste. Sjokktilstanden er i ferd med å gå over. Han finnes ikke mer. Bare de skitne klærne, som vi kan lukte på, igjen og igjen og igjen, til det slutt ikke er noe lukt igjen. Apotekturen for å kjøpe piller som kan stoppe melken. Melkespreng. Pumping.
Og denne helvetes tomheten!
I går skjedde det noe hele tiden. Ambulanse. Prest. Politi. Krimtekniker. Begravelsesagent. Syning. Familie. Gråt. Sorg. Sjokk.
I dag våknet vi opp helt alene. Han finnes ikke mer.
Vi lyser fred over hans minne. 🖤
Samtidig har Datter bursdag i dag. Blir stor jente. Det var ikke sånn det skulle bli. Pappa er så uendelig glad i deg ❤️
Og det ble kveld, andre dag.
Har ikke spist i hele dag, så har akkurat vært på butikken og kjøpt Dr. Oetkers mozzarellapizza. Ikke for at det er nødvendig, denne kroppen hadde nok overlevd på sine ikke helt ubetydelige reserver en mellomlang verdenskrig, men mat klarner hodet og ølet vi har kjøpt lager en ørlite hinne, et pusterom, falskt som faen, over det som har skjedd. Datter er hos moren sin, så nå er det bare oss å ta vare på.
Har skjedd litt i dag også. Kjørte opp på kjølerommet og tok et midlertidig farvel med den vakreste før han ble kjørt til Tromsø for obduksjon. Møtene på kjølerommet og kapellet er tøffe, men ufattelig gode, samtidig.
Etterpå kom presten. Et nydelig vesen som har vært en utrolig støtte disse dagene. Minn meg på at jeg må si det til henne personlig.
Hjemmeavhør fulgte. Det er rutine når barn under 18 måneder går i forveien. To veldig dyktige fagfolk, type politi. Tungt, men egentlig veldig godt å forklare seg om det som akkurat har skjedd.
Slag i slag. Videre til Datters bursdag. ❤️ Hun hadde fått to marsvin, Marvin og Marek, i gave hos sin mor. Glede. Latter. Vi klarte å gjennomføre feiringen uten å nevne det unevnelige. Dette var hennes dag. Hun klarte nesten å dekke over sorgen, men pappa så at hun ikke fikk det helt til. Vi prøvde alle sammen.
Ny biltur. Opp til svigerfar. Ny familie samlet. Her slapp jeg å late som jeg var glad. Jeg er så sliten. Så ufattelig sliten.
Tusen, tusen takk til dere alle sammen for alle kommentarer, meldinger, dikt, hjerter, telefoner osv. osv vi har fått dette døgnet. Det varmer uendelig mye mer enn dere tror. Vi klarer ikke å takke hver enkelt tåre, men vi leser så mange vi klarer før vi bryter sammen. Det er så tungt.
Og blomster. Vebjørn har fått flere blomster i døden enn han gjorde i hele sitt liv. Et lite tankekors kanskje, men slik er det. Vi må alle bli flinkere på å ta vare og sette pris på det og de som finnes i verden, for plutselig er de borte og alt blir svart.
Og det ble kveld, tredje dag.
Jeg har ikke flere ord igjen. Det er helt tomt i hodet. Og i huset. Ikke en eneste lyd. Ingenting. Ikke en gang gråt. Tørt.
Vebjørn er i Tromsø nå. Helt alene. Obduseres i morgen. Håper de finner ut hva som har skjedd. Ikke at det egentlig spiller noen som helst rolle. Han kommer aldri mer tilbake. Noensinne.
Har hatt møte med begravelsesagenten i ettermiddag. Dødsannonse, salmer, sanger. Slike ting. Høres kanskje rart ut, men det er godt å gjøre slike ting. Sitte på Spotify og lete etter sanger som vi har sunget for han. Sanger som betyr noe. Lete etter symboler som skal være øverst på dødsannonsen. Visste du forresten at det finnes masse symboler i programmet for elger, laks, fotball og gud vet hva, men ingen for nordlyset. Det var så kraftig nordlys her den kvelden vi fikk vite at han skulle komme.
Vi håper så inderlig at han får begraves ved siden av storebroren sin. Det får vi bekreftet i morgen. Han har ligget alene i tolv år nå. Blir godt for dem å være to. Storebror og lillebror.
Man skal ikke veie unger. Det går ikke an. Ingen kan det, men du veide så tungt. Selv om du var den letteste av dem alle.
Du var symbolet på resten av mitt liv. Du var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket. Du var alt jeg skulle gjøre bedre. Alt jeg hadde lært. Alt jeg skulle gjøre bedre. Du var min siste sjanse.
Jeg er så glad for at du får ligge ved siden av Bror. Han har vært alene der så lenge. Blitt ganske stor gutt nå. Det slipper du. Han viser deg rundt. Tar deg med. Beskytter deg. Elsker deg. Til vi kommer.
Det er så tomt her hjemme uten deg. Savner deg sånn. Det er nesten ikke til å holde ut, og pappa vet egentlig ikke hvordan vi skal klare dette, men jeg vet vi gjør det. Pappa har gjort dette før. Pappa hjelper mamma. Hun er jo amatør på dette, og er helt fullstendig ødelagt, men er ufattelig sterk likevel. Hadde ikke klart dette uten mamma.
Er så glad for at vi har masse bilder av deg. Angrer på at vi ikke har så mange filmer, men vi visste jo ikke. Hvordan kunne vi? Var jo ikke redd for det en gang. Hva er oddsen liksom?
Du var ikke her så lenge, men du har gitt meg så ufattelig mye. Du aner ikke. Ingen gjør. Pappa er så takknemlig for at jeg fikk møte deg. Holde deg. Klemme deg. Kysse deg. Synge for deg. Trøste deg. Bade deg. Skifte på deg. Smile til deg. Trille deg. Kle på deg. Skryte av deg. Bli kjent med deg. Glad i deg.
Og det ble kveld, den sjuende dag.
I morgen tidlig kl. 07:17 har det gått akkurat en uke siden jeg ringte 113. Kommer nok til å bli tøft å våkne i morgen tidlig. Ikke for at det har vært spesielt lystbetont å slå øynene opp ellers denne uken heller, men gruer meg veldig til i morgen tidlig. Jeg gjør det.
Så fint det var å få han hjem i dag. Lille, vakreste gutten. Kom hjem på besøk til mamma og pappa med egen limosinsjåfør med svart dress og greier. Eneste han mangla var mørke solbriller.
Det var så fint. Få klemme han hjemme en aller siste gang. Minnes det som var av minner. Se på alle bildene. Så fine. Stryke han over håret. Legge den bitte lille, iskalde hånden i min store, den som skulle være tryggest i verden, den som skulle beskytte han mot alt, og kjenne at den sakte varmes opp. Uten at det hjalp. Uten at det hjalp i det hele tatt.
Så ringer de fra jobb. Ti minutter før han skulle komme. Mens vi sto og ventet. Bobla vi står i, og har vært i en hel uke, sprekker. Frityren er ødelagt sa de. Er helt krise, men betyr jo egentlig ingenting. Ingen verdens ting. Jeg til å ringe elektriker. De skulle komme med en gang. Setter pris på det og takker for hjelpen. Vet ikke om den virker nå, men finner det ut i morgen.
Det var så rolig. Så vakkert. Så verdig. Så godt. Alle de som sto han aller nærmest var til stede. Fikk tatt farvel. Hver på sin måte, men sammen. Søster, hun som kom med lyset, og en av de store broran kom. Så glad for det. Veldig glad for det.
Det er så hjerteskjærende trist alt sammen. Så meningsløst. Det har ikke vært meningen å trekke dere alle inn i vår sorg, men det har vært godt for meg å få skrevet av meg både sinne, sorg og ensomhet. Man blir så ensom når det er en for lite. En som mangler. En som aldri kommer tilbake. Man blir så tom. Så sint. Så maktesløs. Så liten.
Setter så utrolig stor pris på all støtten vi har fått i denne tiden. Alle tårene. Herregud så mange tårer. Det har vært så godt at dere aner ikke. Kommer nok ikke til å skrive mer om dette nå på veldig lenge. Herfra og ut må vi klare oss alene.
Begravelse på onsdag. Etter det må vi prøve å leve et slags liv. Vi kommer til å klare oss. Vi har så mange som bryr seg om oss. Er så takknemlig. Vi har hverandre. Vi mangler bare han. Den minste. Den vakreste.
Født i kjærlighet. Død i kjærlighet. Elsket. Uten forbehold.
Enda en dag er over. Den niende i rekken. Det holder nå kjenner jeg. Orker snart ikke mer sorg. Kjenner jeg en av disse forbannede tårene presse seg fram, så tvinger jeg dem tilbake med det lille som er igjen av krefter. Det er nok nå. Er så sliten.
Jeg er klar, veldig klar. Gleder meg faktisk. Til onsdag. Den siste av dager kommer til å bli kjempefin. Vi har satt sammen en verdig og vakker seremoni tror jeg. Det fortjener han og det trenger vi. Vakreste gutten.
På torsdag starter resten av livet og på fredag reiser vi bort noen dager. Vet ikke helt hvor, spiller egentlig ingen rolle, bare vekk herfra. For å puste. For å fylle tomrommet. Med noe annet enn tårer.
Og det ble kveld, siste dag.
Stillheten er nådeløs. Ingenting er tilbake. Bare sinne. Og håpløshet. Det sies man skal kjenne ro, kanskje til og med en slags fred, men det er bare pisspreik! Alt er bare helt for jævlig. Man skal ikke bære sin egen sønn til graven, senke han ned og se han forsvinne. Ingen skal det!
Jeg er så jævlig lei av å begrave unger! Hva faen har jeg gjort feil for å måtte gjøre dette igjen?! Jeg orker ikke mer nå!
For akkurat to uker siden i dag la kulden og mørket seg over Alta. Et helikopter med fem ungdommer og en pilot styrtet rett i bakken under en lokal musikkfestival. Sjokkbølger av sorg, fortvilelse og avmakt spredte seg som svarte pulsslag gjennom byen. Som et gapende sår strømmet stadig ny og grufull informasjon mot oss i dagene som fulgte. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Hva vi skulle si. Hvordan vi kunne hjelpe. Hvordan vi kunne bygge opp noe som var fullstendig ødelagt.
I all vår avmakt sendte vi hjerter fram og tilbake til hverandre på fb. Bedriftene tonet ned sin markedsføring. Lys ble tent i de tjue tusen hjem. Vi sendte kondolansemeldinger til de pårørende. I alle fall til de vi kjente navnene til. Vi gjorde det vi kunne for å vise medfølelse og respekt, men det virket liksom ikke. Tragedien var rett og slett for stor.
Foto: Roald Johansen, iTromsø
Helt til de kom hjem fra obduksjon i Tromsø torsdag i forrige uke. Spontant, bare på noen timers varsel, samlet hele byen seg og tok i mot ungdommene på sin siste kjøretur inn til Alta. Med lys, fakler, blomster og tårer viste Alta sin siste respekt med å møte opp. Vise at Alta bryr seg. At Alta gråter. At Alta føler så inderlig med de som står igjen. Alta sørger over sine.
Det var vakkert å se på. Rørende og vondt, men samtidig veldig godt. Det er kanskje kaldt i Alta, men vi holder varmen likevel. Fra hverandre.
Foto: Tom Skoglund, Altaposten
Hver eneste dag denne uken har et av disse unge livene blitt begravd. Liv som bare for for fjorten dager siden var fylt av drømmer, håp og framtidsplaner. Alta, en bitte liten by med bare 20 000 innbyggere. Fem ungdommer. Fem av våre. Fem av oss. Plutselig revet vekk. Plutselig bare borte. Samtidig. Det er nesten ikke til å fatte. Nesten ikke til å holde ut.
Jeg føler så inderlig med familien. Med mamma og pappa. Bror og søster. De aller, aller nærmeste. Det er så grusomt at jeg ikke tror man fullt ut klarer å sette seg inn i det hvis man ikke har opplevd det selv. Jeg har det. To ganger. Jeg vet. Jeg forstår.
Derfor har vi kledd oss svart denne uken. Min kjøkkenbrigade. I respekt. I avmakt. Ingenting får dem tilbake, absolutt ingenting, men vi kan vise at vi bryr oss. At de finnes i tankene våre. Hele tiden. Selv om vi, som står litt på utsiden, lever videre. Jobber, flirer, kjefter og selger. Men vi tenker på dem. De er der. Hele tiden.
Hvil i fred
Foto: Kita Eilertsen, Altaposten
Vil også sende en varmende tanke til piloten og hans pårørende. Han var svensk og familien har ikke ønsket at han skal offentliggjøres. Nå er det startet en spleis helt spontant, fra Altas innbyggere, til hans pårørende. På bare et døgn er det samlet inn nesten to hundre tusen kroner. Det får han ikke tilbake, men jeg vet at slike ting varmer. Veldig
Her setter man seg ned, sliten, gammal mann, etter nok en alt for lang dag på jobb, drikker kaffe mens Datter og Kjærest lager middag. Kylling i pita. Ikke gourmet, men SYKT deilig å få servert middag når man kommer hjem fra jobb. Datter ELSKER å lage mat! Lære, prøve, feile. Ser at hun ser på meg mens vi spiser. Liker pappa dette? Er han fornøyd? Stolt? Pappa er VELDIG fornøyd! Og det forteller jeg henne.
Hvor var jeg? Jo, satte meg ned, med den pulverkaffen, mens jeg venta på middagen, i går faktisk, og skrev mitt FØRSTE innlegg på blogg.no. Etterpå så vi “Beforeginers” på HBO. Fantastisk bra serie forresten! Vi la oss, trøtte som vaskeluter. Datter først. På sitt rom. Litt senere Kjærest og meg selv. På vårt rom. Kan ikke LOVE på tro og ære, ti kokkekniver i hjertet, at jeg brukte kondom. Vi får se hva som skjer…
Står opp, kvart på fem. Skal være på jobb seks. Koker kaffe, pulver fortsatt, men kaffe, dog simpel. Sjekker bloggen. Hva faen?! 5. plass! Hva skjer egentlig? Jeg visste jo jeg kunne skrive, men SÅ langt oppe, så tidlig, DET hadde jeg ikke trodd!
Artig er det! Spent på fortsettelsen i alle fall. Jeg føler jeg har noe av verdi å dele. Håper dere føler det samme 🙂
