Har opplevd mye i mitt liv. Kanskje mer enn de fleste, men mindre enn mange andre. Helt siden jeg var liten. Likevel har jeg aldri følt behov for “noen å snakke med”. Har egentlig hatt det ganske bra med meg selv, tross alt, og følt at jeg har vært tilstrekkelig. Denne gangen er det annerledes.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Merket det sist jeg var hos legen for tre-fire uker siden. Jeg fikk et voldsomt behov for å fortelle. Om alt. Det kunne jeg jo ikke gjøre på det lille kvarteret, som ble til en halvtime, men jeg satte meg i alle fall opp i stolen og ba om en henvisning. Den satt ikke langt inne heller. I dag klokken 10:30 har jeg den første timen.

Egentlig er det ikke noen stor sak. Tror mange er hos betalte samtalepartnere for å sortere tankene. Kanskje få hjelp til å sette ting litt i perspektiv. Få orden på kaoset. Uten at man nødvendigvis er så voldsomt psyskisk syke, men kanskje bare litt nede for telling. En psykologisk forkjølelse kan du si.

Mange tror jeg er åpen som en låvedør og skriver om absolutt alt, men jeg gjør jo ikke det. Det er mange hensyn å ta, både ovenfor meg selv, mine barn, Kjærest, tidligere samboer, øvrig familie og bedriften, ikke minst. Da kan det være greit med en med taushetsplikt. Noe kan det være av det gode stopper opp hos bare  dette ene mennesket.

Våknet ekstra tidlig i dag. Tror klokka bare var 03:24. Sovet dårlig helt siden jeg sovnet sent i går. Klokka ble over midnatt. Fysisk vondt i kroppen. Skulderen, som har vært bedre i flere uker nå etter trykkbølgebehandlingen, var igjen blitt verre. Mye verre. Stor spenning i kroppen. På grensen til høyspenning. Det skjer nemlig mer i dag en den psykologtimen.

Klokka 17:00 har vi møte med patologen fra Unn. Han som obduserte. Den endelige obduksjonsrapporten er klar og vi skal få en grundig gjennomgang. Vi vet jo konklusjonen, men det kommer til å bli tøft og følelsesladet å gjennomgå funnene, eller mangelen på funn, men det blir også godt. En slags avslutning. Vi har ventet i over tre måneder nå, og jeg vet av erfaring, at når den endelige rapporten foreligger er det enda et kapittel som kan avsluttes og man blir på en måte klargjort til å bla om til neste side.

Ellers skal jeg jo på jobb selvfølgelig. Hektisk i dag med mange forhåndsbestillinger, samt høstferie. Pleier å være mye folk i høstferien. Folk tar ungene sine med på cafe og koser seg. Det er trivelig, selv om det betyr ekstra mange barnevogner. Jeg er ikke så glad i barnevogner lenger, men det går sikkert over etter hvert.

Kvelden vies i sin helhet til litt finpuss av morgendagens foredrag. “Teft, evne og vilje -utvikling av et lokalt serveringkonsept, på mine premisser”. Hadde en liten gjennomgang i går, men trengs definitivt litt øvelse, men blir nok bra til slutt.

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en riktig god dag! Ikke vær bekymret for meg, jeg har det egentlig ganske bra. Håper du klarer å lage en god dag for deg selv og dine. Takk for at du leser meg. Det setter jeg enormt stor pris på, og håper at mine skriverier bidrar til en litt bedre dag, også for deg.

Vi smattes!

Noen må holde Norge i gang, også i helgene. Jeg har jobbet siden jeg 14 år gammel var så heldig å få jobb på Elvebakken Samvirkelag, som det het den gangen. Annen hver lørdag, noen ganger oftere, i 28 år. Da blir det en slags vane kan du si. En del av livet.

Jeg syns det er helt greit, men klart jeg misunner litt de som hver fredag, gjerne i ett-tiden, kan kvitre, som en annen lommelerke, “God helg folkens, nå drar jeg på hytta!”.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Man venner seg til alt, også helgejobbing. Jeg er ikke i restaurantbransjen lenger, så blir heldigvis ingen sene kvelder på jobb. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart faktisk. Det er en tid for alt. 42 år. Full restaurant. Tusen bestillinger. Svetten som renner. Ny bordsetting. På an igjen. Nei, da er det bedre å starte seks på morgenen og være ferdig klokka to. Selv om man kanskje blir litt kveldstrøtt av det.

Ellers har vi ikke de store planene i dag, bortsett fra at vi skal spise reker i kveld. Fikk inn så fantastisk bra reker og da blir det rekeaften! Er invitert på hyttebesøk i helgen, så mulig vi gjør det i morgen, men lover ingenting. Energien er en berg og dalbane for tiden.  Datter startet på mammauken i går, så nå er det bare Kjærest og meg, og Maria. Den korthårete monsen som vokste opp til å bli en langhåret hunnkatt. Mer om det en annen gang.

Blir sikkert å bake litt i helgen, siden jeg plutselig fant ut at jeg skulle bli blogger i begynnelsen av september. Matblogging er ekstremt mye arbeid. Mye planlegging, koking, steking, bildetakning, oppskrifter som skal skrives. Nå har jo jeg hundre tusen oppskrifter i hodet, men de er jo gjerne ikke tilpasset en matblogg for folks flesk, så jeg må skalere dem ned. Ofte må jeg dele på både tjue og tretti for å få en nogen lunde ok mengdeberegning.

Nei, nå må jeg stikke! Dagjobben kaller. Ønsker dere alle en riktig god lørdag, både dere som har fri og dere som skal på jobb.

Vi smattes!

Dette skriver jeg ikke for å dømme noen eller gi noen dårlig samvittighet, men for å sette ord på hvordan det ser ut fra ruinen når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Et hjerte som varmer, veldig

I løpet av sommeren har jeg fått titusenvis av hjerter på Facebook, både i kommentarfelt og som private meldinger. Det varmer enormt hvis det kommer fra noen du ikke kjenner eller noen du bare kjenner litt. Bare det å vite at det sitter et annet menneske et eller annet sted og sender deg en varm tanke akkurat i det hjertet sendes gjør ikke sorgen mindre eller lettere, men det gjør deg bedre rustet til å bære den. Takle den.  Tusen takk alle sammen. Slutt aldri å sende hjerter til hverandre!

Hvert eneste hjerte huskes

Vi har alle en omgangskrets, liten eller stor. Vi har de nærmeste, de nære, de midt i mellom, de perifere og de fjerne. Når katastrofen inntreffer kan disse stokkes totalt om. Noen av de fjerne viser seg å bry seg mye mer om deg enn du trodde,og noen av de du alltid har brydd deg om bryr seg ikke i det hele tatt. Herregud så vondt akkurat det gjør!

Alt er kaos, men du registrer hvert eneste hjerte, hver eneste blomst. Alle som nikker til deg. De som klemmer. Alt som blir sagt, og ikke sagt, huskes. Hvem snur seg bort når de ser deg? Hvem kommer på besøk? Hvem sender melding. Hvem ringer? Det betyr så uendelig mye. Du ligger og gisper etter luft og er i ferd med å synke til bunns. Da husker du hvem som strakte hånden ut for å redde deg. Og hvem som trakk hånden til seg, snudde seg og gikk.

Et hjerte er ikke alltid nok

Hvis det er noen du har kjent i mange år, eller har hatt mye med å gjøre, så føles det kanskje litt lite med bare et hjerte i et eller annet kommentarfelt. Man blir skuffet. Såret. Faktisk lei seg. Hjertet hadde motsatt effekt. Kan du ikke bare sende en melding og si at du tenker på meg eller, i det minste, sende det hjertet på en melding? Tar det så lang tid? Det betyr så uendelig mye mer når det kommer som en melding, du aner ikke. Da varmer det. Skikkelig. Jeg vet vi ikke er nære venner, men da viser du at du bryr deg.

Når hjertet aldri kommer

Hva gjør du med alle folka som ikke sier noe i det hele tatt? Nå snakker jeg ikke om kunder eller om folk du ikke kan forvente skal sette seg inn i din sorg, eller om folk som ikke vil tynge byrden din i en offentlig sammenheng, men om venner og bekjente som du ofte har regelmessig kontakt med i ulike sammenhenger. Mange ofte daglig eller ukentlig. Hva gjør du når disse ikke sier noe som helst?

Du er jo nødt til å forholde deg til disse menneskene. Omgås dem. Møte dem. Jobbe med dem. Samarbeide med dem. Smile til dem. Late som ingenting har skjedd, men det har det. Alt er ødelagt.

Kondolerer, tenker på deg, vet ikke hva jeg skal si eller bare ett eller annet!

I Norge har vi bare dette ene ordet for å uttrykke vår medfølelse til de som har mistet sine aller kjæreste. Et iskaldt ord. Dødt. Føles fremmed i munnen. Vanskelig å forme leppene å si det. Jeg vet det er vanskelig å si det, men tro du meg, det er vanskelig for oss som har mistet også når du lar være å si noe. Når du bare later som ingenting og går rett forbi.

Det hender seg av og til at Kokkejævel vrenger av deg uniformen, setter seg i bilen sammen med Datter, og kjører på ferietur. Nesten som en helt vanlig mann. Som de fleste av dere har fått med seg ble det ingen tur nå i sommer, men da er det ekstra godt å se bilder fra turen vi fikk i fjor. Sommeren alt var godt.

Påfyll av diesel, sjokoladeboller og taffelsticks. Vi elsker taffelsticks på tur! Ti timer med kjøring venter. Høy musikk. Høy synging. Fliring. Prating. Sommerkos. I et kvarter. Som dere alle vet ser bilturer alltid bedre ut på bilder og virkeligheten er ganske annerledes.  Kjedsomhet, langdryge timer hvor hun stirrer ned i telefonen sin og hysjer på meg med en gang jeg prøver å nynne med på en sang jeg liker. Noen må jo tørre å si det på SoMe snart. Jeg tør.

Langs veien passerer vi mange små bygder. Dette er Blokken i Vesterålen

På ferga over til barndommens paradis. Rundt odden ligger det eneste stedet jeg hadde det skikkelig godt da jeg var liten. Fredelig og avskjermet fra resten av verden. Ønsker å gi Datter et innblikk inn de glimtene av lykkelig barndom som faren hennes ble formet av. Røtter kalles det vel.

Endelig framme. Det er så fint her! Så mange minner som jeg vil ta vare på. Huske. Gi videre til mine. Skape nye. Pulsen stopper opp. Alt faller på plass. Jeg er tilbake. Jeg er lykkelig!  “Er det Internett her” spør Datter.

På tur til butikken for å kjøpe is. Datter og Niese. Beste selskap en sommer kan ha!

Det ser ut som Syden, men er det ikke. Vannet  i Vesterålen gir frostskader etter fem minutter, men vi ser glade ut på bilder.

Dette er min barndoms utsikt. Nå står min egen datter og niese og opplever det samme som jeg en gang gjorde. Jeg er glad jeg kan gi dem dette. Håper de også husker. For resten av livet.

Typisk unger å herme etter faren uansett hvor de er.

Ok da, innrømmer det, syns jeg ser rimelig kjekk ut på dette bildet.

Så går jeg og legger meg, ser ut av vinduet og blir bare stående. Kan det bli vakrere? Kan man bli roligere? Kan man være lykkeligere?

Sommeren 2018. Sommeren alt var godt.

Ønsker dere alle en fin kveld!

“Hei, Asbjørn, det er fra bokklubben Babybok! Aller først må jeg bare få gratulerer deg, Asbjørn, med nytt tilskudd i familien. Kjempekoselig! I den forbindelse, Asbjørn, har vi den store glede av å tilby deg en gratis velkomstpakke med alt du trenger til den nyfødte.”

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

-Nå har det seg slik at…

“Det må du ikke tenke på, Asbjørn! Dette er en helt uforpliktende velkomstgave og du kan når som helst velge å avslutte medlemskapet etter at de første tre gratis månedene. Fantastisk, ikke sant, Asbjørn?”

-Nei, vet ikke helt, det ble ikke helt som…

“Det er så viktig med gode leseopplevelser, allerede fra de er små. Plutselig er de store og da er det for sent”

-Joda, men det er jo ikke alle som blir så store…

“Hva sier du, Asbjørn, slår du til på dette kanontilbudet?”

-Nei, tror jeg må takke nei. Vi leser ikke bøker lenger. Vi ser mest på bilder.

Man blir litt slått ut av disse telefonene. Er alltid en del av dem etter en fødsel, men nå er det en stund siden sist. Denne fikk jeg i dag. Det er ikke deres skyld. De kan jo ikke vite, men det er tungt likevel. Pleier aldri si direkte hva som har skjedd. Føler det er litt dårlig gjort, men av og til har jeg lyst til å skrike det så høyt jeg klarer inn i “røret”. Hittil har jeg klart å la det være.

(Maleri “Vinterstorm”: Kokkejævel)

Fin søndag! Starta dagen alene, som vanlig, mens huset sov. Bakte noen grove rundtykker så jentene fikk fersk bakverk til “frokost”. Vi liker å kose oss litt ekstra i helgene Datter bor her, sa da spares det ikke på noe. Koselig

Så dro jeg et par timer på jobb. Pleier alltid det på søndager. Ser over, forbereder til mandag. Bestiller varer. Tar oppgjøret. Slike ting. Godt å være på jobb når senteret er tomt. Liker kunder godt, men godt med EN dag uten også

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Kommer hjem. Huset plutselig fullt av unger. Hjelp! Bingohjulet ruller og tobakksrøyken ligger tjukk i hele stua. Unger nå til dags! Neida, tuller bare. Kjærest er utrolig flink med unger og finner ofte på slike aktiviteter. Ikke røyking med unger altså, men bingo og baking og slikt. En av grunnene til at jeg elsker henne.

Huset tømmes for unger. Kjærest drar på skolen. Datter ringer Bror og spør om han blir med oss på “Lille” for å spise middag. “Pappa betaler” Vi blir begge skikkelig glade når han sier ja. Det er så koselig når han vil være sammen med oss. Ingen selvfølge når de har blitt så store.

Maten var god den, og selskapet enda bedre. Han ble med oss hjem etterpå for å hjelpe meg med noe pc-greier. Jeg er helt HÅPLØS på elektronikk, og trenger absolutt all hjelpen jeg kan få.

To av mine <3

Avslutter kvelden med et godt hjerte. Det er en stund siden, og var på tide

God kveld, alle!

Foto: Kjærest

Så kom den endelig, helgen, og med den, Datter. Hun som kom med Lyset <3

Har vært en ganske god uke på jobb. Blir fortsatt fryktelig fort sliten, men kjenner at det går rette veien. Klarer faktisk å gjøre en relativt grei innsats et par timer i slengen, men blir veldig fort irritert og sliter litt med å finne mening i det jeg holder på med. Er fortsatt gradert sykemeldt, så da går jeg ned på kontoret og blir bare borte litt. Jeg må det for å klare dagen. Så går jeg opp igjen. Selger reker og later som om ingenting var skjedd.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Har sikkert ikke vært helt enkelt å jobbe under meg i denne perioden, men på den annen side er det jo ikke sikkert at de har merket særlig til forskjell. Har jo aldri vært enkelt å jobbe under meg, haha

I helgen skal vi ikke gjøre så veldig mye. Skal få klipt plenen i alle fall før vinteren kommer. Den er like om hjørnet. Det snødde faktisk her oppe i går. Planlegger også å tvinge Datter med på en topptur eller to. Kjenner at kokkekroppen er i ferd med å stige i takt med lesertallene, så her må det gjøres grep. Nei, ikke inngrep, er ikke der riktig ennå, men må rett og slett prøve å bevege meg mer. Og kanskje ete litt mindre, men den er litt verre siden jeg er så djevelsk god å lage mat

Har vært mye i ro i sommer. Ikke klart så mye. Kanskje ikke så rart, men kan jo ikke fortsette slik for alltid. Ikke akter jeg det heller!

Akkurat i dag har jeg det veldig bra og det håper jeg du også har

Riktig god helg, alle!

(Jada, bildet er godkjent av både Datter, Datters mor, bror og onkel,  min mor, Kjærest, Kjærest sin mor, far, farmor og grandtante Helga )

(Og ja, dere hadde rett, det blir IKKE fårikål likevel. Jeg ble nedstemt, skikkelig! Blir taco som vanlig, haha )

Det hender seg, riktignok alt for sjeldent, at Kokkejævel vrenger av seg uniformen, presser seg inn i den litt for trange ullgenseren, og vandrer opp til en fjelltopp, nesten som en helt vanlig mann. Et slags menneske. Selvtilliten og sjølgodheten avtar for hver høydemeter.  Svetten renner. Møter han en hund blir han redd. Han bjeffer ikke tilbake, som han ville gjort litt lenger ned. Når han kommer til toppen er han helt borte. Bare Asbjørn er igjen.

Hei, jeg heter Asbjørn! Det er jeg som er Kokkejævel. Det er jeg som skriver i hans navn. Det er jeg som kynisk bruker alt som finnes av tragedier rundt meg for å få likerklikk, enda flere lesere og selge reker. Det er jeg som blander sammen bedriften min med mitt personlige liv. Det er jeg som slår mynt på døde barn og helikopterulykker. Det er jeg som tigger om penger. Det er jeg som er fullstendig uten filter. Det er jeg som ikke aner hva en blogg EGENTLIG skal handle om. Det er jeg som syns det var artig å toppe blogglista på bare TRE dager og til og med var så frekk at jeg “skrøt” av det på fb. Det er jeg som ikke er normal. Det er jeg som henger ut min egen familie, igjen og igjen og igjen. Det er jeg som gjør deg kvalm.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg er 42 år. Jeg klarer meg. Av og til bra. Av og til ikke. Jeg bryr meg. Da skriver jeg. Og jeg skriver mye. Ikke alltid uten filter, men av og til. Jeg tråkker også feil. Mange ganger. Det gjør alle. Også du.

Jeg bryr meg ikke om å bli kjendis. Det er ikke derfor jeg er her.  Jeg bryr meg om familien min. Det har jeg alltid gjort.

Da jeg gikk på videregående satt jeg oppe på natta og skrev dikt. Drakk kaffe. Røkte. Masse. Noen var gode. De fleste skikkelig dårlige. Samlet dem sammen til en slags bok og ga i julegave til slekta. De sa de ble glade. At jeg hadde talent . Jeg valgte å tro dem.

Siden har jeg skrevet. Som kjøkkensjef i en svunnen tid skrev jeg menyer som folk kom langveisfra for å lese. Jeg skrev artikler i avisene her oppe i en årrekke. Masse oppskrifter, men alltid om livet. Livet mellom måltidene. Det vi alle lever. Hver eneste dag.

Har alltid gått min egen vei. Helt siden jeg var liten. Ikke vært som de andre. Gjort ting på min egen måte. Stolt på meg selv. Det er ikke alltid like populært. Det ble en lang barndom for å si det slik. Unger kan være nådeløse. Det kan voksne også.

Jeg er trygg på meg selv. Vet hvem jeg er. Hva jeg står for. Legger hodet mitt på blokka. Gang etter gang. Ingen har så langt klart å kappe det av, men mange har prøvd. Tror jeg har sterke sener eller en mulig nakkebetennelse som er vanskelig for sleipe, anonyme økser å trenge gjennom. Aner ikke. Det jeg er HELT sikker på er at jeg ikke har tatt livet av mine egne unger for oppmerksomhet og flere lesere. Hvordan er det i det hele tatt MULIG å insinuere noe slikt på et åpent nettforum, eller hvor som helst egentlig? Hvor kommer det intense hatet fra?

Bortsett fra den famøse bikinivideoen, der gjorde jeg nok en feilvurdering, for meg var det humor, for ungene bare flaut, har jeg ALDRI postet noe som angår mine barn som ikke de har godkjent på forhånd. Uansett hva anonyme kilder måtte hevde. Klart de ikke liker alt, kanskje veldig lite, men jeg utleverer dem ikke, poster aldri bilder av dem og nevner dem aldri ved navn. Jeg er bare meg. Jeg er Asbjørn.

Hei, Kokkejævel er tilbake! Ble i sin tid sendt ned til jorden for å spre kulinarisk nytelse og glede til menneskene. Ble gitt ALLE fullmakter fra øverste hold og jeg GARANTERER deg at du kommer til å få enormt mye bra inspirasjon her inne, men ikke bare om mat. Hvis du er på jakt etter en ren matblogg har du havnet på feil sted. Finnes hundrevis av andre med bare oppskrifter.

Dette er en blogg om livet. Livet før, under og MELLOM måltidene.

VI SMATTES!

Som så mange andre kokker, ja kanskje mennesker generelt,  blir også jeg sakte men sikkert slitt ned av tidens tann. De siste femten årene har jeg hatt kronisk skulderbetennelse i  begge skuldrene. Den høyre har vært til å leve med, men den venstre har bare blitt verre og verre.  Det siste halvannet året har det blitt så ille at det har blitt mange søvnløse netter.

Smerten kan forklares som et glødende grillkull som ligger midt inne i skulderen. Der ligger det og ulmer, av og til lite, av og til intenst, men alltid til stede. For meg har nettene vært verst. Da er det som om noen spruter tennvæske på grillkullet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Lang historie kort. Jeg er klarert for operasjon, men er så redd for rekonvalenstiden. Som driver av to serveringsteder har jeg rett og slett ikke mulighet til å risikere opp til seks måneder med sykemelding. Og det UTEN garanti for å bli bra.

Onsdag i forrige uke tok jeg den første av fem behandlinger. I går den andre. Tre til venter før vi er ferdig. Trykkbølgebehandling.

Flere tusen trykkbølger bankes inn i skulderen i løpet av en behandling. Det er vondt, men av vondt skal vondt fordrives sies det jo. Vet ikke hvem som sa det først.

Det første jeg merket da jeg sto opp i morges var at grillkullet var borte! Nå hadde jeg bare “vanlig” vondt. Det er som om at behandlingen faktisk er i ferd med å helbrede noe jeg har slitt med i femten år. Det er nesten ikke til å tro, men en SKIKKELIG god start på dagen!

Ønsker dere også  en så god dag som mulig

Vi smattes!

Denne gangen er jeg faktisk ikke helt sikker. Det begynner å nærme seg en grense for hvor mye tap selv jeg kan tåle før jeg fyller femti. Og det er enda lenge til. Nesten ti år. Mye kan skje på ti år. Mange rekker å både komme og forsvinne igjen på den tiden. Tanken er nesten ikke til å holde ut.

I fjor startet jeg på mange måter livet på nytt. Etter over tjue års samboerskap, fem unger, fire på jorda og en i Himmelen, bestemte vi oss for å fortsette livet. Hver for oss. 22 år, over halve livet mitt. Omtrent alt jeg hadde av minner var med familien. Det var tungt å flytte, men det var nødvendig. Skjer med halve befolkningen, og kanskje vel så det.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

9. juni kom starten av resten av mitt liv til verden. I slutten av pinsehelgen valgte Vår herre å sende det alle vakreste han hadde ned til oss, Kjærest og meg. 14 dager senere ombestemte han seg, og tok han tilbake. Helt uten forvarsel.

Hele det nye livet var, med en gang vi slo øynene opp og fant han, helt sønderknust og ødelagt. Det var ikke en gang ruiner igjen. Han, som var selve symbolet på resten av mitt liv. Han som var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket.

Han, som var alt jeg skulle gjøre bedre. Han som skulle få alt jeg hadde lært. Han som var min siste sjanse. På brøkdelen av et sekund var han borte og kom aldri mer tilbake igjen.

Så satt jeg der plutselig. Med seks unger. Fire på jorda og to i Himmelen. Jeg kjente at ryggen var i ferd med å knekke.

Nå, nesten tre måneder senere har verden liksom gått videre. Hjertene kommer ikke lenger like ofte og blomstene er visne eller råtne. Får fortsatt en og annen klem, et «går det bra?» Alt etter humør svarer jeg ærlig, at nei det gjør jo ikke det, men jeg ser at folk heller vil ha et «ja». Det er jo grenser for hvor mye av andres sorg folk klarer å ta inn over seg. Det ser man ikke minst i kommentarfelt. «Er det nødvendig å sutre om dette, igjen og igjen og igjen?»

Ja, dette er alt for meg akkurat nå. Ikke alle dager er like lette. Ingen faktisk. Det er en jævlig og helt håpløs situasjon å være i. Jeg må kjempe med alt jeg har av krefter, hver eneste dag, for å holde meg flytende.

Et par dager etter begravelsen satte vi oss på et fly. Bort. Fra tomheten. En langhelg i Oslo. Vi hadde gode stunder. De finnes.

Når sorgen slipper taket kommer tungsinnet sigende. Sinnet. Og irritasjonen. Det er vanskelig å holde fokus. Smile er faktisk nesten umulig, men jeg prøver. Hele tiden. Flirer. Jeg vil ikke legge meg inne i tåka og la elendigheten omfavne meg fullstendig. Sluke meg. Det orker jeg ikke.

Så kommer Datter. Hun som kom med Lyset for 11 år siden. Året etter at Storebror gikk i forveien. Den gang reddet hun en hel familie fra å bli slukt av mørket. Denne gangen står hun midt i mørket selv.

Hun bor hos oss halve tiden. Da må jeg ta meg sammen. For hennes skyld. Kjærest også. Være der for henne. Sterk og stor, som en pappa skal og bør være. Det er ikke lett for henne. Det svarte sløret av sorg ligger konstant inne i øynene.  Storesøster. For aller første gang. I fjorten dager.

Vi prøver å finne på ting. Jentene mine og jeg. Fylle dagene med innhold. Har blitt litt fisking fra berget i sommer. Vi er heldig som bor der vi bor.

Vi kommer til å klare det! Vi må jo det, men akkurat nå ser jeg ikke helt hvordan. Det er vanskeligere denne gangen, men jeg vet framtiden finnes. Der framme et sted. Også for oss. Og jeg gleder meg. Til jeg ser den.