Så sykt artig! Aner egentlig ikke hvordan det gikk, for tiden bare fløy og plutselig var det over, men føler selv det gikk ganske bra. Klart, skulle helst sett at de satte opp en ekstrasending slik at man fikk pratet om alt man har på hjertet, men det kommer kanskje flere muligheter. Hvem vet.
Takk GUD for flinke sminkører! Var faktisk deilig, avslappende, og tvingende nødvendig med en runde i sminken. Hadde fått en allegisk reaksjon etter å ha smurt meg inn med hotellets bodylotion, både i ansiktet og håret, så denne kvinnen var verdt sin egen vekt i gull, og vel så det.
A1, her ved Christian Ingebrigtsen, var der. Har solgt flere titalls millioner plater. Artig, selv om Datter kanskje ikke hadde hørt om dem fra før. De spilte et par sanger og holder definitivt fortsatt koken. Kjempefine låter!
Pappa skal på TV, men hvem bryr seg når man kan lage Tik Tok med selveste Tix. De lagde selvfølgelig en Tix Tok. Utrolig moro! Hun hadde så vondt i magen og var så nervøs for å spørre, men til slutt tok hun mot til seg og gikk bort til han. Han var jo bare kjepetrivelig og stilte opp og var med på moroa. Kul type!
Der var det over. Nå kan vi stikke et sted og spise. Ble ikke noe frokost på meg i dag. Skulle jo tross alt på TV og jeg er vel lik de fleste andre og ville ikke ha noe større mage enn nødvendig, hehe. Var faktisk ikke nervøs i det hele tatt. Spent selvfølgelig, men ikke nervøs. Det var de som hadde invitert meg, ikke motsatt, så da må man nesten gå ut fra at man har noe å formidle som mange finner glede i.
Tusen takk for at dere leser meg! Uten dere hadde jeg ikke blitt invertert noen steder. Følg med på Norgesglasset i NRK P1 på søndag. Der blir det et mye lengre intervju der man får tid til å snakke seg litt ferdig. Det gleder jeg meg til. Trenger ikke sminke en gang.
Kos dere videre, nå skal Datter og jeg gjøre Oslo. Reiser hjem til min nye forlovede i ettermiddag. Det gleder jeg meg veldig til! 🙂
Syk dag og syke tider! Starta gryttidlig med et frieri på bloggen før to timer med åndeløs spenning ventet før hun våknet og kunne svare ja eller nei. Jeg er så glad for svaret som kom til slutt. Hadde vært veldig pinlig å sitte og snakke om et frieri som gikk i vasken i morgen tidlig 😉
En liten svipptur på jobb før Datter og jeg satte oss på flyet til Oslo før sendingen i God Morgen Norge i morgen tidlig. Litt dårlig samvittighet for å reise bort fra Kjærest, unnskyld, Forlovede, på hennes fødselsdag, men man sier ikke nei første gang TV2 ringer! Man gjør ikke det.
Har vært iskaldt i Oslo, men vi har kost oss likevel. Kjørt masse sparkesykkel. Drukket kaffe på … og spist burger på … Datter ville dit. Hadde jeg vært profesjonell blogger hadde jeg tatt masse bilder, men jeg har vært så kald på hendene hele dagen at jeg faktisk bare har tatt dette ene bildet. Skal prøve igjen i morgen. Da har vi hele dagen før flyet får hjem klokka fem.
Telefonen har nesten ikke stått stille et minutt. Har vært telefoner, meldinger og mailer. Utrolig artig! Datter er nok ikke like enig. Litt kjedelig at Pappa snakker i telefonen hele tiden når man først drar på tur, men slik er det. Er jo en grunn til at vi dro. Blogg.no er grunnen.
Nå har vi akkurat kommet tilbake til hotellrommet etter et intervju med en journalist fra Finnmark Dagblad. Fin samtale i lobbyen. Tror Datter syns det var litt stas. Fikk være med på bilde og greier. Jeg er glad for å kunne gi henne slike opplevelser. Og at hun får være med i morgen. Betyr ekstremt mye for meg.
Resten av kvelden skjer det ingenting. Litt tv og mat fra … Opp tidlig i morgen.
Dette er spennende dere, og så utrolig artig at dere følger meg på denne reisen. Heier på meg. Oss. Støtter meg. Oss. Dere aner ikke hvor mye det betyr. Jeg er så glad. Og det er en stund siden nå.
Mange som mister, mister også hverandre. Det er til og med vanlig. Jeg vil ikke miste deg. Jeg vil ikke stå igjen. Sliten, liten, redd og alene. Jeg vil være sammen. Med deg. For alltid.
Jeg vil bygge en framtid. Et håp. Et liv. Jeg vil gjenreise ruinene av alt som ble ødelagt. Bombet sønder og sammen for tre måneder siden. Jeg vil fly. Bort. Sammen med deg.
Du har vært så god med Datter. Lært henne å strikke, sy, bake kaker. Lært henne verdien av trash-TV. Du har handlet jenteting sammen med henne. Pratet om mens og alt annet som skjer der inne. Holdt styr på klærne hennes. Trøstet henne talløse kvelder og netter. Ledd med henne. Vært streng med henne. Blitt glad i henne. Jeg vet det er gjensidig. Du kan aldri bli hennes mamma, men du var den beste bonus hun kunne få.
Du har også inkludert Sønner. Gledet deg sammen med meg de gangene de har æret faren sin med besøk. Snakket med dem. Lagd mat for dem. Ledd med dem. Grått med og for dem. Gjort alt for at de skulle være trygge. Det har ikke vært lett. Slike ting er aldri lett, men du har prøvd og du har fått det til. Jeg vet de setter pris på deg.
I dag har du bursdag. 32 år. Jeg vet det er en tung dag. 3. juli er ennå ikke blitt gammel. Likevel må livet feires. Ditt. Det er viktig. Å fylle det med innhold. Glede. Vi gjør så godt vi kan. Hele tiden. Vi klarer det ikke alltid, men vi prøver. Fra vi står opp til vi går og legger oss. Det har vært mørkt i noe som føles som en evighet nå. Jeg håper vi klarer å tenne lyset igjen og at det aldri mer vil slukne.
Chriistine, vil du gifte deg med meg?
Jeg vet at jeg kanskje ikke er Guds gave til menneskeheten, men jeg er meg, på godt og vondt. Du vet hvem jeg er. Du vet hva du får. Jeg har ingen hemmeligheter igjen. Ingen flere lik i skapet. Jeg er 42 år. Har levd. Lenge. Bryr meg ikke om naboens plen. Det er gresset på min egen som er viktig. Som må klippes. Som må pleies og konstant renskes for løvetann, men min plen er den grønneste, fineste og beste plenen jeg noen gang kunne ønske meg. Jeg har kjøpt gjødsel, men skal bli flinkere til å bruke det. Det lover jeg.
Hvis du svarer ja, og det aner jeg faktisk ikke om du gjør, så ønsker jeg ikke noe stort bryllup. Jeg ønsker et lite, tett og nært bryllup. Det er ikke størrelsen på festen som setter verdien av et ekteskap, men innholdet i hjertene.
Akkurat nå ligger du og sover. Du vet jeg skal gratulere deg med dagen på bloggen, men dette hadde du aldri i verden ventet deg da vi la oss i går kveld. Det er jeg helt sikker på. Dette er min bursdagsgave til deg. Det er byttelapp på ringen. Håper du ikke bruker den.
Foto: Frikant
Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.
Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.
Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.
Foto: Altaposten (Tror jeg)
Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.
Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.
Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.
Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første filmen jeg lagde sammen med Frikant. Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER
Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.
Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.
Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.
Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.
Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.
Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.
Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.
25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.
Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden, at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende. Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.
Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.
Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.
Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.
Foto: Kjærest
Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.
Foto: Altaposten (Tror jeg)
Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.
Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.
Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.
Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første reklamefilen vi lagde. Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER
Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.
Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.
Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.
Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.
Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.
Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.
Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.
25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.
Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden, at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende. Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.
Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.
Alle har vært hos fastlegen sin. Da setter man seg på venterommet, ser på telefonen, leser et blad og, tja, venter til man blir ropt opp. Asbjørn pleier de å si når det er min tur. (Jeg heter jo ikke Kokkejævel på ordentlig). Statistisk sett roper de noe ganske annet når det er din tur. Uansett. Ingen er flaue. Ingen vet hva som feiler deg. Kanskje skal du bare ta en vaksine. Hente resept på hostesaft som funker. Ingen vet, ingen bryr seg.
Hos psykologen er det annerledes. Veldig annerledes. Vi er i Tabuland nå. Der inne er det stille. Ja, det finnes et venterom, men det er lite. Ingen ser på hverandre. Ingen spør hvordan det går. Vi stirrer rett fram og later som om ingen skjønner hva du skal. Selv om alle der inne skal det samme. Vi vet, men vi sier ingenting. Vi later som ingenting og håper vi blir ropt opp snart.
Det blir vi altså ikke! Psykologen kommer inn, ser seg rundt i det stille venterommet og bare nikker til deg. Her skal visst ingen navn nevnes. Ingen skal vite noenting. Selv om det står psykologispesialist på døra. Underlige greier!
Samtalen gikk fint. Kartlegging. Har jo ingen diagnose. Er ikke suicedal eller noen som helst i nærheten en gang. Ser egentlig lyst på livet. Selv om jeg er sliten. Og sint. Og irritert. Og lei meg. Fryktelig lei meg. Og trist. Jeg vil bare prate. Med noen. Som ikke kjenner meg. og som ikke sier det videre.
45 minutter går fort. Alt for fort. Det sa jeg til henne. Første samtalen burde i alle fall vart halvannen time. Da blir det dyrere, sa hun. Ja vel, svarte jeg, men jeg går jo ikke til psykolog for å spare penger. Jeg er her fordi jeg tror jeg har behov for å prate med en psykolog, ikke en finansrådgiver.
Jeg likte henne. Får en time til om ca en måned. Håpløse ventetider. Glad jeg egentlig klarer meg fint selv. Jeg ville jo bare prate. Andre har det nok langt verre.
Er hjemme rundt halv fire. En og en halv time igjen til han ringer. Patologen. Den endelige gjennomgangen. Vi snakker litt om det, Kjærest og jeg. Gruer oss, men klarer å fokusere tankene bort. Øver litt på det foredraget jeg skal holde i morgen. Spiser middag. Kjærest hadde laget noe kyllingwok-greier til jeg kom hjem. Var veldig godt, men vi spiste ikke mye. Noen av oss.
17:00.
Telefonen ringer. Det skal de ha, patologene, de er presise. Og det er jo en god ting. Går ikke inn på samtalen, men den var fin. Beroligende. Selv om ingenting får han tilbake er det en enorm lettelse å få høre at det var absolutt ingenting vi kunne gjort annerledes. Ingenting vi har gjort feil. Ingenting var vår feil. Håper kommentarfeltet på enkelte anonyme nettfora leser dette, for det har vært tungt for meg, siden dette er andre gang, at det har blitt insinuert både det ene og det andre. Folk kan være stygge. Og onde.
Det er over nå. Klokka er sju. Kjærest er på besøk. Hos han. Jeg er hjemme. Alene. Er ikke så ofte med lenger. Det er en tid for alt. Nå blir jeg bare med hvis jeg føler for det og når Datter er hos oss. Hun liker å være på besøk. Hos han. Jeg er pappa. Til dem begge. Og blir med. For hennes skyld,
Resten av kvelden skal vi se på film. Eller “Første date” Fantastisk artig! Sikkert spise litt. Har ikke planlagt noe spesielt, men er velsignet å drive en butikk med gode, ekte og lokale råvarer, så blir sikkert noe godt i kveld også. Det pleier det.
Alt i alt en fin dag, faktisk. Kommer til å legge meg med godt hjerte. Håper du også har det relativt greit. Selv om jeg vet at ingen har det bra, hele tiden, så finnes det lysglimt. For oss alle. Alltid.
Jeg vet faktisk ikke hva som er i ferd med å skje, kanskje ingenting, kanskje alt, kanskje bare litt, men NRK ringte meg nettopp og ville at jeg skulle være en slags kokkepersonlighet, siden jeg liksom var blitt hele Norges nye superkokk, på et direktesendt TV-show av noe slag i fra Tromsø på Samefolket dag, 6. februar.
Utrolig artig! Heldigvis er jeg voksen og har beina trygt plantet på jorda. Det faller meg lett, for jeg har en ræv av ikke uvesentlig tyngde som holder tyngdekraften godt i sjakk, og vel så det. Svarte ikke ja med en gang, måtte tenke litt, men hørtes unektelig skøy ut. Jeg ble jo tross alt sendt ned til jorden i sin tid for å spre kulinarisk nytelse og glede til verden. Det forplikter!
Nei, nå må jeg jobbe videre! Psykolog om bare en time. Snakk om berg- og dalbane-liv! Utrolig artig at du følger meg på min vandring gjennom livets opp- og nedturer. 🙂
Har opplevd mye i mitt liv. Kanskje mer enn de fleste, men mindre enn mange andre. Helt siden jeg var liten. Likevel har jeg aldri følt behov for “noen å snakke med”. Har egentlig hatt det ganske bra med meg selv, tross alt, og følt at jeg har vært tilstrekkelig. Denne gangen er det annerledes.
Merket det sist jeg var hos legen for tre-fire uker siden. Jeg fikk et voldsomt behov for å fortelle. Om alt. Det kunne jeg jo ikke gjøre på det lille kvarteret, som ble til en halvtime, men jeg satte meg i alle fall opp i stolen og ba om en henvisning. Den satt ikke langt inne heller. I dag klokken 10:30 har jeg den første timen.
Egentlig er det ikke noen stor sak. Tror mange er hos betalte samtalepartnere for å sortere tankene. Kanskje få hjelp til å sette ting litt i perspektiv. Få orden på kaoset. Uten at man nødvendigvis er så voldsomt psyskisk syke, men kanskje bare litt nede for telling. En psykologisk forkjølelse kan du si.
Mange tror jeg er åpen som en låvedør og skriver om absolutt alt, men jeg gjør jo ikke det. Det er mange hensyn å ta, både ovenfor meg selv, mine barn, Kjærest, tidligere samboer, øvrig familie og bedriften, ikke minst. Da kan det være greit med en med taushetsplikt. Noe kan det være av det gode stopper opp hos bare dette ene mennesket.
Våknet ekstra tidlig i dag. Tror klokka bare var 03:24. Sovet dårlig helt siden jeg sovnet sent i går. Klokka ble over midnatt. Fysisk vondt i kroppen. Skulderen, som har vært bedre i flere uker nå etter trykkbølgebehandlingen, var igjen blitt verre. Mye verre. Stor spenning i kroppen. På grensen til høyspenning. Det skjer nemlig mer i dag en den psykologtimen.
Klokka 17:00 har vi møte med patologen fra Unn. Han som obduserte. Den endelige obduksjonsrapporten er klar og vi skal få en grundig gjennomgang. Vi vet jo konklusjonen, men det kommer til å bli tøft og følelsesladet å gjennomgå funnene, eller mangelen på funn, men det blir også godt. En slags avslutning. Vi har ventet i over tre måneder nå, og jeg vet av erfaring, at når den endelige rapporten foreligger er det enda et kapittel som kan avsluttes og man blir på en måte klargjort til å bla om til neste side.
Ellers skal jeg jo på jobb selvfølgelig. Hektisk i dag med mange forhåndsbestillinger, samt høstferie. Pleier å være mye folk i høstferien. Folk tar ungene sine med på cafe og koser seg. Det er trivelig, selv om det betyr ekstra mange barnevogner. Jeg er ikke så glad i barnevogner lenger, men det går sikkert over etter hvert.
Kvelden vies i sin helhet til litt finpuss av morgendagens foredrag. “Teft, evne og vilje -utvikling av et lokalt serveringkonsept, på mine premisser”. Hadde en liten gjennomgang i går, men trengs definitivt litt øvelse, men blir nok bra til slutt.
Da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en riktig god dag! Ikke vær bekymret for meg, jeg har det egentlig ganske bra. Håper du klarer å lage en god dag for deg selv og dine. Takk for at du leser meg. Det setter jeg enormt stor pris på, og håper at mine skriverier bidrar til en litt bedre dag, også for deg.
Noen må holde Norge i gang, også i helgene. Jeg har jobbet siden jeg 14 år gammel var så heldig å få jobb på Elvebakken Samvirkelag, som det het den gangen. Annen hver lørdag, noen ganger oftere, i 28 år. Da blir det en slags vane kan du si. En del av livet.
Jeg syns det er helt greit, men klart jeg misunner litt de som hver fredag, gjerne i ett-tiden, kan kvitre, som en annen lommelerke, “God helg folkens, nå drar jeg på hytta!”.
Man venner seg til alt, også helgejobbing. Jeg er ikke i restaurantbransjen lenger, så blir heldigvis ingen sene kvelder på jobb. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart faktisk. Det er en tid for alt. 42 år. Full restaurant. Tusen bestillinger. Svetten som renner. Ny bordsetting. På an igjen. Nei, da er det bedre å starte seks på morgenen og være ferdig klokka to. Selv om man kanskje blir litt kveldstrøtt av det.
Ellers har vi ikke de store planene i dag, bortsett fra at vi skal spise reker i kveld. Fikk inn så fantastisk bra reker og da blir det rekeaften! Er invitert på hyttebesøk i helgen, så mulig vi gjør det i morgen, men lover ingenting. Energien er en berg og dalbane for tiden. Datter startet på mammauken i går, så nå er det bare Kjærest og meg, og Maria. Den korthårete monsen som vokste opp til å bli en langhåret hunnkatt. Mer om det en annen gang.
Blir sikkert å bake litt i helgen, siden jeg plutselig fant ut at jeg skulle bli blogger i begynnelsen av september. Matblogging er ekstremt mye arbeid. Mye planlegging, koking, steking, bildetakning, oppskrifter som skal skrives. Nå har jo jeg hundre tusen oppskrifter i hodet, men de er jo gjerne ikke tilpasset en matblogg for folks flesk, så jeg må skalere dem ned. Ofte må jeg dele på både tjue og tretti for å få en nogen lunde ok mengdeberegning.
Nei, nå må jeg stikke! Dagjobben kaller. Ønsker dere alle en riktig god lørdag, både dere som har fri og dere som skal på jobb.
Dette skriver jeg ikke for å dømme noen eller gi noen dårlig samvittighet, men for å sette ord på hvordan det ser ut fra ruinen når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen.
Et hjerte som varmer, veldig
I løpet av sommeren har jeg fått titusenvis av hjerter på Facebook, både i kommentarfelt og som private meldinger. Det varmer enormt hvis det kommer fra noen du ikke kjenner eller noen du bare kjenner litt. Bare det å vite at det sitter et annet menneske et eller annet sted og sender deg en varm tanke akkurat i det hjertet sendes gjør ikke sorgen mindre eller lettere, men det gjør deg bedre rustet til å bære den. Takle den. Tusen takk alle sammen. Slutt aldri å sende hjerter til hverandre!
Hvert eneste hjerte huskes
Vi har alle en omgangskrets, liten eller stor. Vi har de nærmeste, de nære, de midt i mellom, de perifere og de fjerne. Når katastrofen inntreffer kan disse stokkes totalt om. Noen av de fjerne viser seg å bry seg mye mer om deg enn du trodde,og noen av de du alltid har brydd deg om bryr seg ikke i det hele tatt. Herregud så vondt akkurat det gjør!
Alt er kaos, men du registrer hvert eneste hjerte, hver eneste blomst. Alle som nikker til deg. De som klemmer. Alt som blir sagt, og ikke sagt, huskes. Hvem snur seg bort når de ser deg? Hvem kommer på besøk? Hvem sender melding. Hvem ringer? Det betyr så uendelig mye. Du ligger og gisper etter luft og er i ferd med å synke til bunns. Da husker du hvem som strakte hånden ut for å redde deg. Og hvem som trakk hånden til seg, snudde seg og gikk.
Et hjerte er ikke alltid nok
Hvis det er noen du har kjent i mange år, eller har hatt mye med å gjøre, så føles det kanskje litt lite med bare et hjerte i et eller annet kommentarfelt. Man blir skuffet. Såret. Faktisk lei seg. Hjertet hadde motsatt effekt. Kan du ikke bare sende en melding og si at du tenker på meg eller, i det minste, sende det hjertet på en melding? Tar det så lang tid? Det betyr så uendelig mye mer når det kommer som en melding, du aner ikke. Da varmer det. Skikkelig. Jeg vet vi ikke er nære venner, men da viser du at du bryr deg.
Når hjertet aldri kommer
Hva gjør du med alle folka som ikke sier noe i det hele tatt? Nå snakker jeg ikke om kunder eller om folk du ikke kan forvente skal sette seg inn i din sorg, eller om folk som ikke vil tynge byrden din i en offentlig sammenheng, men om venner og bekjente som du ofte har regelmessig kontakt med i ulike sammenhenger. Mange ofte daglig eller ukentlig. Hva gjør du når disse ikke sier noe som helst?
Du er jo nødt til å forholde deg til disse menneskene. Omgås dem. Møte dem. Jobbe med dem. Samarbeide med dem. Smile til dem. Late som ingenting har skjedd, men det har det. Alt er ødelagt.
Kondolerer, tenker på deg, vet ikke hva jeg skal si eller bare ett eller annet!
I Norge har vi bare dette ene ordet for å uttrykke vår medfølelse til de som har mistet sine aller kjæreste. Et iskaldt ord. Dødt. Føles fremmed i munnen. Vanskelig å forme leppene å si det. Jeg vet det er vanskelig å si det, men tro du meg, det er vanskelig for oss som har mistet også når du lar være å si noe. Når du bare later som ingenting og går rett forbi.
