Tro meg, jeg prøvde, igjen og igjen, men jeg fant rett og slett ikke ord som kan forklare den intense gleden det er å se denne lille mannen igjen. Sorgen, savnet og den frykteligste følelsen av dem alle, utilstrekkeligheten, fra i går sitter fortsatt godt i kroppen, men så smiler han med de to små tennene sine…
Sorry folkens, men ord strekker ikke til. Det var godt å komme hjem. Veldig, veldig godt. Kysse og klemme Konemor skikkelig. Se på magen hennes at Vilde, mitt aller siste mirakel, begynner å vises skikkelig. Snart stor familie igjen. Kjenner det er greit. Og riktig. Denne gangen skal jeg skaffe familien min en liten hytte. Og fri nok til å dra dit fra tid til annen.
Nå logger jeg av. Skal stelle i stand litt mat til oss. Ikke noe voldsomt, men noe godt for to. Det er også viktig, midt oppe i alt, å ta vare på hverandre. Pleie. Pjuske. Elske.
De siste ukene har egentlig vært ganske slitsomme. Spesielt all denne selvpromoterinegen, som jo er uunngåelig når du gir ut en bok du er stolt som en hane over, og som du, (altså jeg), selvfølgelig ønsker skal selge så mye som overhodet mulig. Ikke bare fordi du, (meg igjen), skal ha til salt i grøten, (heldigvis har jeg redusert saltforbruket veldig de siste årene), men fordi du, (ja, du vet hvem), virkelig mener at folk flest FORTJENER en slik genial kokebok på kjøkkenet sitt.
Ser du, jeg klarer ikke skrive et avsnitt en gang uten at jeg trykker på “play” og på autopilot begynner å skryte av bokhøstens STORE overraskelse, nemlig kokeboka mi, som faktisk besvarer en av menneskehetens aller største gåter, spørsmålet som har blitt stilt hver bidige dag, jorden rundt, i 200 000 år, “Hva (i helsikken) skal vi ha til middag?”.
Det så håpløst ut mange ganger under den 25 års lange skriveprosessen, men jeg kom i mål til slutt. Gåten er løst og spørsmålet besvart. Jeg satte 14 års aldersgrense på boka, for jeg vet av egen erfaring at det er i fra den alderen ungdom , med de riktige oppskriftene, både kan og vil lage seg virkelig god hjemmelaget mat. Ingenting er som følelsen av mestring når du selv har laget middag til foreldrene dine for første gang. Ikke bare stekt pannekaker, (noe som definitivt er artig nok når man er litt yngre), men også skikkelig middag.
Jeg tror for øvrig at også voksne folk flest foretrekker enkle oppskrifter som i all hovedsak tar mellom 30 og 45 minutter å tilberede. Jeg gjør i alle fall det, og jeg må vel snart kunne kalle meg for en godt voksen mann.
Den perfekte julegaven!
80 kjappe, enkle, gode, men fortsatt hjemmelagde oppskrifter.
PLUSS
alt du trenger av oppskrifter på kraft er, sauser , tilbehør, potetretter, kryddersmør og dressinger!
Bok meg her og bok meg der. Nå tar jeg helg sammen med sønnen min og tar en liten pause fra bok, blogg og nettbutikk. Dere får ha det riktig så bra. Det blir nok tøft uten meg så lenge, men jeg er sikker på at dere kommer dere relativt helskinnet gjennom helga uten meg. Kanskje hjelper det på suget å gå ned i bokhandelen og kjøpe en bok, hva vet vel jeg?
Uavhengig av hvor jeg er, så er det er alltid spennende å våkne opp på fredager, for da kommer Norges offisielle bokliste, Bokhandlerforeningens “Boklista“, ut ca kl. 07:30. For tre uker siden debuterte jeg, blant ca 10 000 årlige titler, på en helt sinnsyk 1. plass! Nye kanoner kommer jo hver eneste uke, så ble kjempeglad for at jeg berget en 9. plass i forrige uke. (Topp 10 blant 10 000 er godt jobba uansett)
Spenningen var derfor veldig stor hvor jeg, etter at mange butikker faktisk har vært utsolgt for boka, lå an i terrenget i min 3. uke. Nyhetens interesse er over og det er enda noen uker til julesalget starter for fullt, så helt ærlig fryktet jeg stort at jeg var ute av hele lista.
Først våknet jeg litt før fem? Var lista ved en tilfeldighet allerede lagt ut. Nei, den var jo ikke det, så satte på et gammelt program av Abels tårn, og sovna igjen under en forklaring om det finnes månemåner rundt måner i vårt solsystem, og hvis ikke, hvorfor ikke? (Tror det handlet mye om gravitasjonskrefter og tilfeldigheter. Dessuten, selv om vi har natt og dag, så er det jo stummende mørke i verdensrommet, så veldig vanskelig å få øye på så små objekter som månemåner naturlig nok må være.
Våkna igjen klokka sju. Sjekka lista igjen, men ingen oppdatering. Fortsatt på 9. plass. Gikk heller og spiste frokost. Bor på et Thonhotell, så alltid deilig frokost, men denne tror jeg var den beste jeg har sett noensinne faktisk. Ikke at det spiller noen rolle for min del, jeg spiser bare brød, egg, bacon, litt eggerøre og en osteskive på de tre brødskivene, (Ja, vet, det er for mye, men har i alle fall gått ned fra fire til tre.), men uansett. Blir glad av å se alt det gode. dessuten handler det ikke bare om mengde, men også om hvor kreativ kokkene legger opp godsakene. En soleklar sekser til Thon Nordlys Bodø!
Tenk så heldig jeg er som kan våkne opp til en slik vakker utsikt denne første oktoberdagen i 2021! Det er et eller annet med båter, fjord og fjell som får Vesterålingen i meg til å tine. Jeg ønsker meg en hytte med havet! Jeg klarte aldri å gi det første “ungekullet” den gaven det er å kunne dra “på hytta” i helgene, men det skal jeg gjøre bot for denne gangen.
Wow, fortsatt på lista! Forlaget sier til meg at dette hadde de ikke forventet allerede nå så lenge før jul. Det viser at boka “traff” markedet som man (de) sier. Over 7 000 bøker har de så langt sent ut til bokhandlerne og 3 000 til er forhåndsbestilt. Vi er farlig nær et 3. opplag, folkens! 😀
Livet er mye mer enn bøker! Litt senere skal jeg på lunsjdate med min sønn, og etter jobb, (hans altså), så skal vi dra på shoppings. Du vet, man vil jo så gjerne hjelpe nåe man først er her, så vi skal handle litt garderobe, (klær altså), kjøkkenutstyr og du vet, ting man trenger, som skohylle i gangen. Det er vanskelig når ungene bosetter seg så langt unna. Faens unger!
Lørdagens planer er fisking i Saltstraumen og James Bond. To gode planer som tar hele hele dagen. Vet ikke om jeg reiser mandag eller søndag. Da nærmer seg halvannen uke siden jeg reiste hjemmefra. Er så redd for at Lillebror skal glemme meg eller bli sur på meg for at jeg reiste. Vet jo at det i så fall går fort over, men likevel. Vi får se. Nå gjelder det å kose seg i “nuet” rett og slett. Det var jo det jeg skulle trene meg mer på.
Nå har jeg en hel uke til ende gnålt og gnaget om denne absurde signeringsferden min. Denne egentlig spontant arrangerte ferden der jeg har væt innom både Storslett, Tromsø, Finnsnes, Narvik, Harstad, Sortland, Fauske, til slutt Bodø. Jeg må bare få lov til å si tusen, tusen, tusen takk til alle dere som har møtt opp rundt forbi for å treffe meg og for å kjøpe boken min. Det har vært helt surrealistsk egentlig for en enkel kokk fra Nord.
Denne bloggen skal ikke handle om mitt stadig større ego og ditto magemål. Nei, denne bloggen skal handle, først og fremt i alle fall, om to kvinner jeg var så heldig å få møte igjen på min vei oppover mot reisens slutt, nemlig både min “Mor”, altså farmor, og min mormor.
Jeg skal ikke skrive så mye om dem, det er ikke min historie å fortelle, men begge to er rundt 95 år og bor på sykehjem. I mitt “gamle liv” kunne jeg jo ikke bare sette meg i bilen og kjøre 10-15 timer sørover og stikke innom på besøk og kjøre 10-15 timer tilbake igjen. Det har gått årevis mellom hver gang. En av min aller største dårlige samvittigheter.
Det var to veldig, veldig forskjellige besøk, men utrolig hyggelige på hver sin måt. På Sortland besøkte jeg Mor alene, mens på Fauske var min mamma med, for hun hadde kjørt opp fra Molde for å besøke sin mor (og treffe meg antar jeg???). MÅ også nevne at betjeningen på Fauske holdt på å bake de aller, aller, aller, aller , aller beste kanelsnurrene jeg noensinne har smakt! (Jupp, fikk oppskriften og GJETT hvem som (etter hvert) skal få glede av den. Det er deg det…)
Må også nevne at jeg også traff mine to vakre onkelbarn på Sortland, og GJETT hvem som plutselig hadde dukket opp på signeringen i Bodø! Jo, ingen ringere enn min kjære STORESØSTER med onkeldatter, min altså og hennes nydelige døtre. Vi hadde veldig, veldig liten tid før jeg skulle videre til City Nord (ELENDIG navn på et nord-norsk kjøpesenter!!!), men vi fikk da tid til en kaffe og en sukkerfri brus på en kafé.
Og hvem ellers tror du dukket opp der?
Joda, min kjære sønn! Hva gir dere meg likosm? Han bor i kommunen her og vi skal finne på mye gøy de neste par dagene. Har blant annet hørt rykter om at vi skal ut og blakke meg i både kles- og kjøkkenbutikker. Og Claes Olsson…
Uansett boksalg, plassering på lister og annet som egentlig bare er staffasje, så har denne turen vært mer enn vellykket. Det eneste er at jeg har reist uten Konemor og Lillebror, men mennesket, (og toppkokkblogger til tross, så regner jeg meg som et av dem), trenger også å føle på savn. Det gjør jeg hver enste morgen når jeg egentlig skulle sett Lillebror gluspsk svelge i seg den ene skiven etter den andre, og klokka halv sju når jeg synger godnatta-sangene for han på Messenger. Den er fin, men litt kjip. Eller er jeg jo på jobb og det er jeg jo hjemme også.
Klokka er snart ti. Jeg er trøtt. Tusen takk for meg!
For første gang siden jeg solgte Hoftepluss har jeg våknet av vekkerklokka på telefonen. Ferga fra Lødingen går klokka åtte og står nå, takket være vekkerklokka, nesten først i køen. I følge GPSen tar det 2:43 timer til Fauske. Det vil si at jeg er på Ark kvart på 12 Legger ut «nøyaktig» når jeg nærmer mer, så hvis dere vil møte meg må dere faktisk være der nokså nøyaktig, for jeg skal bare kjapt innom å signere de 11 bøkene de har igjen. Jeg MÅ nemlig rekke å besøke mormor før jeg stresser videre mot Bodø. Der blir det «ordentlige» signeringer på Ark Glasshuset klokka 14 og Ark City Nord klokka 16.
Tror egentlig ikke jeg skal skrive så veldig mye rundt det, men dere kan selv tenke dere hvordan det er å komme tilbake etter 30 år, med en kokebok “under armen” og en nervøs klump i magen, for så å bli møtt med spontan applaus av flere titalls vakre mennesker som sto pent linet opp foran Norli-butikken på Sortland. En nokså absurd opplevelse for en enkel kokk fra Nord. Det gikk over 50 bøker i dag, pluss bøker kjøpt andre steder. I en hel time til ende var det kø og vi solgte ut rubbel og bit som Norli hadde klart å skaffe til veie av bøker. Helt, helt fantastisk!
Noe annet helt fantastisk var å få treffe denne vakre kvinnen igjen. Avstanden er så stor og det går alt for mange år mellom hver gang vi møtes, og plutselig kan det være for sent. Jeg rakk heldigvis innom, hun hadde det bra og det var veldig godt å se. Hun betydde veldig mye for meg da jeg var liten. Det var et veldig fint besøk.
Det var i det hele tatt godt å være tilbake. Det er så fordømt vakkert her! Jeg er så dårlig på naturfot, men jeg håper jeg har lesere fra Vesterålen som i kommentarfeltet på Facebook kan vise resten av Norge hvor fint dere har det.
Til og med vindmøllene på Åndstadblåheia, (er det det det heter?), er til å miste pusten av når man plutselig kjører ned mot Sortland og de bare står der på toppen som kjemper fra Ringenes herre. Magisk!
Klokka er snart ni og jeg er trøtt. Sitter i et slags sjøhus i Lødingen og skal med ferga klokka 08:00 i morgen. Jeg skal være framme på Ark Glasshuset i Bodø allerede klokka 14:00, i tillegg til å stoppe på Fauske for å signere bøkene som er igjen på Ark Fauske, OG besøke mormor som bor på hjem. Har også hørt rykter om at jeg har en mor svirrende i området, så vi får se hva jeg rekker.
Blir spennende i Bodø, for jeg skal BÅDE signere på Ark Glasshuset klokka 14:00 OG Norli Glasshuset etterpå OG Ark City Nord. Skjønner du, folk blir forvirret hvor og når i alle verden denne kokken kommer, og det endre med at de drar og kjøper seg en napoleonskake i stedet. Vi får se. Jeg opplevd verre ting.
Herre Gud som jeg savner de der hjemme! Begynner å merke det nå. Glad jeg ikke er trubadur. Jeg er typen for applaus, men ikke all denne reisingen. Jeg vil stort sett være hjemme når han, og HUN, vokser opp.
Folkens, god natt!
30/9
Fauske
Ark Amfi Fauske kl. Stikker bare innom og signerer det de har
*
Bodø
Ark Glasshuset kl. 14:00-15:00
Norli Glasshuset, (stikker innom etterpå og signerer bøkene de har. Mine altså.)
Bortsett fra læretida i Trondheim, så har jeg bodd i Alta, Finnmark siden jeg var 14 år. I over 30 år altså (Herre gud!). Likevel er det Vesterålen jeg sier jeg kommer fra når noen spør. Det sier litt om hvor viktig det er for oss som vandrer der unger ferdes, å gjøre det vi kan for at ikke bare våre egne, men også andres unger skal få det så godt som mulig.
Om min egen barndom har jeg pleid å beskrive den som lang. Det var kanskje ikke alltid like enkelt, men hvem faen har hatt det så forbannet enkelt da? De fleste har vel hatt både store og små kamper kontinuerlig gjennom livet, uten at man på død og liv sitter og sutrer over det på en blogg.
Jeg skrev en gang bloggposten, “Man kan ikke sitte 50 år gammel og skylde på en ødelagt barndom“. På et eller annet tidspunkt er man rett og slett nødt til å bare legge barndommen, hvor fæl den enn måtte ha vært, bak seg, se på den som en erfaring og bare leve så godt man bare kan den siste halvdelen av livet. Jeg sier ikke at det er enkelt, men jeg tror det er den enste muligheten man har for å få et godt liv.
Det er derfor med stor glede og forventning jeg om et par-tre timer kjører inn i den kommunen som skapte meg som menneske. Det er så langt fra Alta at det går årevis mellom hver gang jeg kommer. På det lengste gikk det over ti år. På dassen på Sigerfjord skole satt jeg med opp mot veggen for at ingen skulle se meg. 30 år senere setter jeg meg på “utstilling” på Norli Sortland og håper det kommer MASSE folk. Snakk om sosial klassereise!
Siden boka selger i bøtter og spann over hele Norge, og førsteopplaget på 6000 ble utsolgt aller før andreopplaget på 5000 i det hele tatt ble ferdig i trykken, så er det kun 30 tilgjengelige bøker på Norli Sortland. Jeg vil derfor oppfordre dere som vil sikre dere signerte eksemplarer av boka som besvarer en av universets aller største gåter, nemlig “Hva skal vi ha til middag?”
Vi sees på Norli Sortland klokka 16:00!
Signeringsferden
Torsdag 23/9
Storslett
Sentrum bok & papir, kl. 15:00-16:00
*
Fredag 24/9
Tromsø
Ark Nerstranda kl. 14:00-15:00
*
Lørdag 25/9
Tromsø
Norli Jekta kl. 14:00-15:00
*
Søndag 26/9
Åpen for innspill
*
Mandag 27/9
Finnsnes
Ark Finnsnes kl. 16:00-17:00
*
Tirsdag 28/9
Narvik
Narvik vgs. kokkfag, kl. 09:00
Ark Amfi kl. 12:00 (Stikker bare innom og signerer bøkene de har.)
Harstad
Ark Amfi Kanebogen kl. 15:00-16:00
*
29/9
Sortland
Norli Sortland kl. 16:00
*
30/9
Fauske
Ark Amfi Fauske kl. Stikker bare innom og signerer det de har
*
Bodø
Ark Glasshuset kl. 14:00-15:00
Norli Glasshuset, (stikker innom etterpå og signerer bøkene de har. Mine altså.)
Alt ble så virkelig med den ultralyden i dag. Min aller siste unge er på vei, og det er uten tvil den jente. Jeg er ikke redd i det hele tatt (ja, særlig…), for oddsen er definitivt på min side. Det skal rett og slett ikke være mulig at noe fryktelig skal skje igjen. Jeg forholder meg derfor til det som skjer som en velsignelse nå som jeg går inn i del 2 av livsreisen min. 44 år og småbarnsfar til 2. Til tross for alle tragediene er jeg verdens aller heldigste mann!
Nå sitter jeg her, helt alene, i et hotell i Nord-Norges kanskje peneste by, Harstad, etter en meget vellykket signering på Kanebogen Ark Amfi, og kjenner på at det faktisk er helt greit. Å være en god pappa handler også om å skape økonomisk trygge rammer for familien. I riktig gamle dager gikk de, med livet som innsats, på jakt eller fiske og skaffet kjøtt eller fisk til familien. Jeg er ingen jeger, ei heller noen stor fisker, men jeg kjører rundt, riktignok 10 over fartsgrensen, men alltid med bilbelte, og selger så mye jeg kan av boken min, “Hva skal vi ha til middag?”. Det er min “jakt”. Det er en av mine måter å skaffe mat på bordet til familien min. Å være en god pappa handler ikke (bare) om å være hjemme, skifte bleier og vaske leverposteirester som fester seg absolutt over alt. Jeg er så gammal at også forsørgerrollen er viktig for meg.
Tusen, tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner og navneforslag på den fantastiske jenta som gjemmer seg inne i den fantastiske kona mi! Det eer så ufattelig hyggelig å “avsløre” gode nyheter til dere, for dere blir faktisk oppriktig glade på våre vegne. Tusen hjertelig takk!
I morgen er det videre til Sortland og signering på Norli Sortland klokka 16:00. Også på Sortland er det begrenset med bøker, så kom så tidlig som mulig for å være helt sikker på å sikre deg årets julegave til deg selv og de du er glade i. Har du kjøpt boka før, uavhengig av kjede, så er du naturligvis også velkommen innom for signering 🙂
Sortland kommune er min hjemkommune. Det er vanskelig å bli “profet i eget land”, så det er jo litt skummelt å komme hjem. Til tross for alt, eller nettopp derfor, så er Vesterålen og Sortland kommune for alltid min hjerterot. På godt og vondt. Jeg gleder meg til å komme hjem!
Da jeg ankom Ark på Finnsnes i dag ble jeg ikke bare overveldet over at så masse folk sto og ventet på meg, men også en bukett med 6 røde roser som lå på signeringsbordet. På kortet sto det bare fire bokstaver: EWWG, Even When we’re ghosts.
Disse fire ordene er hentet fra den vakreste kjærlighetssangen i verden, James Arthurs vidunderlige “Say you won’t let go”. Et sted i teksten synger han at de skal elske hverandre, “even when we’re ghosts!, altså også etter døden, og det er så vakkert når man er forelsket. Som vi jo var for tre-fire år siden da vi møttes og fant ut at dette kom til å holde, selv inn i evigheten.
I dag har vi vært gift i 6 måneder!
Jeg feiret dagen med UTSOLGT PÅ FINNSNES på seks minutter! Helt ville tilstander på Ark Finnsnes i dag! Alt for lite bøker, bestill mer, bestill mer! Ikke en gang halvparten av de oppmøtte fikk med seg året kokebok, “Hva skal vi ha til middag?” hjem, det var rett og slett så stor pågang at det det ble håndgemeng mellom to godt voksne damer som sto og dro i den aller siste boka. Det endte med at en herremann i køen fant fram en av de rødrutet murstein, og drett og slett deiset den i hodet på den mest høylytte av fruene. Hun klarte seg, men gikk i bakken, og jeg, som selvfølgelig ikke tok parti, signerte den siste boken til damen i rødt.
Folkens, tusen takk for at dere stiller opp, uansett hvor jeg kommer! I morgen skal jeg til Harstad, Ark Kanebogen Amfi klokka 15:00. Vil oppfordre alle som vil sikre seg boka om å møte opp i god tid, for siden salget har vært så vanvittig har det vært vanskelig å i det hele tatt skaffe nok bøker til disse signeringene. Kom tidlig, så er du sikra!
‘
Klokka er snart ni på kvelden og jeg er sulten. Jeg er en enkel mann, og går for burger i kveld. Det blir neppe en Buljo-Burger, men burger blir det, garantert!
Vi smattes!
PS! Kjæresten min, Konemor, jeg savner deg sånn. Og Lillebror og Lillegull. Jeg kommer aldri til å gjennomføre noe likt som dette uten deg igjen. Det klarer jeg ikke! EWWG
Jeg er ikke Eivind Hellstrøm, men jeg begynner likevel å bli et nokså kjent fjes der ute. Når man sitter slik på “utstilling” midt i et kjøpesenter, så kommer det naturligvis også folk bort som bare vil prate, det være seg ungjenter som lurer på hva det koster for en autograf til gamle kokker som har vært gjennom alle fasene som kokkfaget kan gi deg. Den voldsomme suksessen og det oppblåste selvbildet, men også de uunngåelige nedturene som alltid, på et eller annet tidspunkt, følger etter hver jævla opptur. Det som går opp kommer alltid ned igjen. Alltid.
Ja, jeg har kanskje skrevet mye om både psykisk helse, eller kanskje spesielt om psykisk uhelse som det heter nå for tiden. Jeg har på ingen måte bygd bloggen min på det, men jeg har bevisst valgt å ikke bare ta mine lesere med på mine oppturer, men også sluppet dere inn når jeg har vært på vei nedover igjen. Har også rapportert fra bunnen, men det er ikke ofte. Folk flest, også dere, kjære fantastiske lesere, har nok med sitt og sine egne kamper. Det er grenser for hvor mye av andres elendighet man faktisk klarer å absorbere før det blir fullt.
Litt av min suksess som blogger tror jeg for mange har blitt et slags symbol på at man faktisk, til tross for alt, eller nettopp derfor, kan lykkes i livet, (hva nå enn det måtte bety). Selv når man ligger og kaver i gjørma og gisper etter luft, og det er det faktisk veldig mange som gjør hver jævla dag, så ser de at det faktisk er mulig, kanskje ikke akkurat nå, ikke denne uken, men kanskje neste uke, å i alle fall reise seg opp i knestående. Kanskje man til og med er så heldig at man kan strekke ut hånden, og det står noen der, om så noen som får betalt for det, som hjelper deg opp den siste biten.
Så faller man igjen, selvfølgelig, og ligger der og spreller som en fisk på land, eller, som i mitt tilfelle, en strandet hval (Ser dere, selvforakten sniker seg inn over alt. Vi har alle våre demoner. Akkurat nå er selvforakten en av mine aller største. Noe jeg virkelig sliter med. Det å føle seg som en dritt samtidig som man skal skinne som gull kan være nokså krevende.
MEN
Heldigvis ikke mer krevende enn at jeg stort sett takler det. Skriver litt om det, krummer nakken og går videre. Alltid videre. Tror det er der inspirasjonen ligger. Dette med at jeg ustanselig reiser meg igjen og ruller videre. (Faen, nå må jeg slutte med disse tjukkasvitsene mine!)
“Kokkejævel, det er du som blogger om psykisk helse, ikke sant?”
Jeg ble litt overrasket over det utsagnet da han prøvde å plassere meg i den norske offentligheten. Jeg har aldri plassert bloggen min i noen som helst kategori, men helt uavhengig av hva enn jeg måtte ha hatt slags baktanker når jeg sitter og lar pølsefingrene labbe over tastaturet (Faen, igjen!), så var det i kategorien “psykisk helse” han først og fremst satte meg. Selv om det helt åpenbart var en kokebok jeg satt og signerte.
Jeg tar det som et kompliment! Hvis mine ord faktisk kan bety noe for noen som har, eller har hatt, det vanskelig, tungt, så er det vel den største ære man kan utvise til en mann som aktivt har valgt å “kle seg naken på torget”. Det er faktisk ikke like kult å stå der, midt på torget. Ikke alle liker det de ser. Noen spytter kanskje etter deg. Noen få kaster småstein i hodet på deg. Likevel står du der som en idiot og lurer på hva i helvete er det du holder på med.
Jeg hjelper folk gjennom dagen. Gir dem håp og framtidstro. Kanskje en og annen latter når jeg er i det humøret. Eller noen tårer når vi sammen kan gråte over de eller det vi har mistet. Et lite innblikk i en annen manns liv. Underholdning eller noen minutter med virkelighetsflukt.
Jeg må stoppe nå, for det var like før jeg opphøyde meg selv til en slags Kristus-skikkelse her jeg satt, og lagde min egen religion, ha ha. Uansett, jeg er superduperglad for at du leser meg og at mine ord, mine bilder, betyr noe for så mange, men kanskje først og fremst for deg. Ja, du ja. Du betyr noe du også. For meg.
