Legetime 14:30. Var mye å gjøre på jobb, så jobbet som faen* for å gjøre unna mest mulig før jeg sprang, eller gikk så fort som en tett kropp klarer, med hjertet i halsen, av gårde til legekontoret 14:26. Rakk akkurat å sette stumpen min med et plask ned i stolen på venterommet før klokka slo 14:30. Jeg klarte det!
Klokka ble 14:40. Den blir jo alltid det. Fatter ikke hvorfor man alltid springer av gårde til legen for rekke timen, når den alltid, alltid, er forsinket. Man vet jo det! Likevel springer man som man har fanden selv i hælene, i mitt tilfelle har jeg jo for så vidt ofte det, for å rekke den timen. Så sitter man der da og stirrer ned i en mobiltelefon mens man heller kunne vært på jobb eller hva folk driver med nå til dags.
Klokka ble 14:45. Døra åpner seg og jeg ser legen min. Jeg smiler, har jo blitt ganske godt kjent det siste året, men han roper opp et annet navn. Det føles alltid nesten som utroskap. Han har andre en meg og helt åpenlyst endatil. Jeg synker sammen. Faen* igjen! 20 minutter til å vente! Heldigvis går det faktisk bare i underkant av fem minutter. Tipper det bare var noe P-pillegreier. Ung jente som ser ut som hun har knasket noen piller i flere år allerede. Vurderte å foreslå kondom, men lot det være. Ikke alltid man skal si det man tenker.
“Asbjørn!” roper han endelig. Jeg spretter opp og klager min nød i mine tilmålte minutter før jeg haster tilbake til jobb. Hvorfor stresser vi slik til legen egentlig?
Det var søsteren min som fikk meg ned på jorden i går kveld. Som dere vet har jeg sutret og klaget over både det ene og det andre her inne på bloggen i snart et halvt år. Kan jo nesten virke som det kun er et herrens mirakel som gjør at jeg fortsatt er i live. Er vel bare diabetes type 2 jeg mangler av diagnoser snart, men kjenner jeg meg selv rett klinker jeg nok også den inn i løpet av året 😉
Søsteren min sendte meg en melding i går og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte litt poetisk optimistisk, men det var vel ikke tvil at mellom linjene gjorde jeg det ganske så tydelig at det var litt buhu, stakkars meg, livet er så vanskelig. Hun sendte meg et varmt svar tilbake at hun var glad i meg. Jeg er jo glad i henne også, men lot henne få siste ordet likevel.
Så, en halv times tide senere, får jeg en ny meldig: “Jaja… Siden du mase så mye om det…” Så skrev hun ganske langt om hvordan det sto til der nede hos dem (De bor på Stord). De har jo også sine kamper og utfordringer. Gode og mindre gode dager. Hun la ved noen bilder av livet deres.
Jeg kjente den stakk. Det er så lett å bare fokusere på seg selv og sine egne opp- og nedturer. Jeg er ikke på noen måte høy på meg selv, men det er ikke tvil om at jeg er meg selv nærmest. Føler liksom at det er så mye at det kan være lett å glemme at også andre har sitt. Har skrevet tidligere om samrealisering vs. selvrealisering. Av og til kan det være forskjell mellom liv og lære, det skal jeg være den første til å innrømme.
Jeg er glad hun fikk meg ned på jorden og syns hun gjorde det på en utmerket måte. Den lidelsen jeg har kan til slutt ikke bare suge alle krefter ut av deg selv, men også dine nærmeste omgivelser. Jeg må presisere at det har jeg vært veldig bevisst tidligere også altså, men søsteren min fikk sagt det på en slik måte at jeg forsto at jeg ikke har vært det bevisst nok.
Jeg ba henne om unnskyldning. Det syns jeg hun fortjente og tror hun satte pris på det. Fikk i alle fall et “hjerte” tilbake. I dag skal jeg gjøre hva jeg kan for at Kjærest skal være lykkelig. Legge meg selv til side og bare fokusere på henne. Hun har det jo ikke så lett hun heller, kanskje til og med verre enn meg som er nødt til å leve sammen med denne mannen med de mange lidelsene. I dag skal jeg bare smile. Det fortjener hun faktisk.
Lag en vakker dag for andre!
(Kjære Søster! Jeg er veldig glad i deg og ønsker deg absolutt alt godt!)
Alle syns det er litt stas å være i avisen eller på tv. Jeg er ikke noe unntak. Vi vil vel alle bli sett, likt og satt pris på på en eller annen måte. Likevel er det litt underlig, selv for en fyr kjepphøy på seg selv (har lest det på Jodel) at Dagsrevyen finner en fyr som meg så interessant at de sender to journalister nordover et helt døgn for å følge meg en helt vanlig dag.
Det første jeg tenkte da de ringte å spurte var at herregud, det må da bli jævlig kjedelig å se på. Samtidig er jeg heldigvis velsignet med et guddommelig utseende, så de som ikke finner det jeg sier, skriver eller gjør så veldig interessant kan i alle fall hvile øynene på noe vakkert noen minutter. Slik sett er jeg veldig heldig. Og de som ser på.
Dagen startet, som dere vet, veldig tidlig. Jeg våknet halv fire og lå og slumret helt til to trøtte gærninger ringte på døra fem på fire. Så var det filming av morgenstell. Tissing, sminking, armegevinger med en arm i skinnbukser og bar overkropp. En helt vanlig morgen med andre ord. Og blogging naturligvis med et kamera i trynet. Det var ikke lett!
Klokka seks var vi på jobb og de filmet meg helt fram til jeg skulle på et møte klokka ti. Etter det var de litt til og fra, før de dro i tre-tiden. Ja, det er litt stas, men jeg er glad jeg ikke har det slik hver dag. Blir litt sliten av å hele tiden tenke hvordan du ser ut og må trekke opp buksa hele tiden slik at du ikke får hengræv på tv. Glad jeg ikke blogger så mye om den perfekte kroppen. Eller det perfekte livet for den saks skyld. Mye lettere å være han litt tette som hangler seg gjennom livet og tar hver nye dag som en velsignelse.
Dagen har gått i ett. I tillegg til jobb og denne filmingen har jeg hatt fire møter, hvorav det ene var det viktigste av dem alle. Kontaktmøte på skolen til Datter. Til tross for alt, eller kanskje nettopp derfor, klarer hun seg godt og gjør det bra i alle fag, noen til og med fremragende. Det gjør meg både glad og stolt. Mange venner har hun også. Det gjør meg varm i hjertet og nærer faktisk min egen lykke. Det er viktig at ungene klarer seg. Det er liksom den viktigste jobben av dem alle.
Jeg har så vondt. Skriver nesten aldri om det, men i dag har det vært skikkelig ille. Både skulderen og den høyre foten har verket som besatt. Det går greit altså, men det er skikkelig irriterende. Tipper jeg er han fyren på gamlehjemmet som kommer til å sitte å sutre og klage over absolutt alt som finnes av plager hvis jeg lever så lenge. Og hvis ingen gidder høre på meg kommer jeg til å skrive digre plakater i gult om alle mine lidelser og klistre opp i korridorene. Ja, er litt selvironisk nå, ha ha.
Nå skal vi spise. Er veldig sulten, så kommer trolig til å spise for mye, og jeg gleder meg. Vi lever bare en gang, og det er faktisk akkurat nå. Livet er en kamp som ingen vinner, men det viktigste er tross alt å delta 😉
Klokka et ti over fire og vi har allerede fått i oss den første kaffekoppen. Håper vi ikke vekker Kjærest med dette styret. De har til og med filmet meg mens jeg har tisset. Begynner å lure på om de virkelig er fra Dagsrevyen og ikke heller et eller annet lugubert nettsted som skittent kommentarfelt. Vi får se på lørdag 😉
Skal innrømme at det er litt vanskelig å skrive mens det sitter en kar i sofaen og stiller meg masse spørsmål samtidig som det står en gærning med kamera og filmer hvert eneste ord jeg skriver. Får litt prestasjonsangst si. Her skal de liksom dokumentere gull og så kommer det bare gråstein ut av tastaturet. Ikke for det, det er vel det som er litt meg da, skrive om det som skjer, akkurat når det skjer. Og nå skjer dette. Galskap egentlig.
Klokka har nå blitt ti over halv fem. Den første kaffekoppen begynner å virke. Etterpå skal de bli med meg på jobb. Er jo litt artig når slike ting skjer. Greit å bryte opp hverdagen med litt annerledes opplevelser, og dette er virkelig annerledes. Før jeg begynte å blogge tok jeg omtrent ikke et eneste bilde av meg selv og nå sitter Dagsrevyen i min egen stue!. Hva skjedde liksom?
Herregud, nå har jeg fått ro i fem minutter for å skrive, men nå begynner han å stille meg spørsmål igjen. Jeg svarer så godt jeg kan mens jeg skriver. Heldigvis er det ikke min stil å skrive endeløse blogger, men likevel skal det jo stå litt fornuftig der. I alle fall mellom linjene.
Nei, tror nesten jeg er nødt til å avslutte. Dette var vanskeligere enn jeg trodde. Kan heller komme sterkere tilbake i kveld. Mye som skjer i dag. Jobb så klart, men også masse møter av ulikt slag. Blant annet kontaktmøte for Datter i ettermiddag. Har også et par arbeidsintervjuer i dag. Det er alltid spennende. Håpet er å finne den neste Mathias
Jeg har trua!
Håper dere alle får en dag dere kan minnes med glede!
Oppvaskmaskinen går. Datter har dratt hjem. Hun kom hit og spiste sen middag fordi Dagsrevyen var her og filmet. Hun er en så viktig del av livet mitt at de kunne jo ikke komme hit og filme uten at hun var med. Kjærest har kjørt opp på gravlunden for å måke snø. Bare katta og jeg igjen. Hun sover. Det skal jeg også gjøre snart.
Nrk kommer tilbake i morgen tidlig klokka fire. De skal være med meg omtrent hele dagen i morgen og dagen min starter tidlig. Nå kan de angre, he he. Dagen i dag startet dårlig. Plutselig var hele kjøkkengulvet på jobb dekket med titalls liter med vann. En av ovnene var ødelagt og vannet bare fosset ut. Fikk ordnet det etter et par timer. I tillegg var en av fjellovergangene fra Tromsø stengt så vareleveringen var 5,5 timer forsinket. Kjedelig, men enda verre var at snus for nesten førti tusen var blitt borte på veien og vi ikke kunne selge hele dagen. Tapte noen tusen dere ja. Heldigvis fikk jeg melding for litt siden at leveransen var blitt funnet, og er nå levert, men vi selger lite etter stengetid. Helseministeren er sikkert fornøyd, uten at jeg skal skylde på ham altså.
I morgen tidlig må dere følge med på moregnbloggen! Den skrives mens jeg har et kamera i trynet. Aner ikke hva jeg skal skrive om, men mulig det blir om at jeg har et kamera i trynet 😉
I dag kommer det en journalist og en kameramann fra Dagsrevyen opp til Alta for å følge meg et døgn. De er litt bekymret for meg og tenkte det var tryggest å fotfølge meg i 24 timer for å være på den sikre siden. Neida, dette avtalte vi for et par uker siden. Jeg svarte da de ringte og spurte at hvis dere vil følge mitt ville og glamorøse liv er det bare å komme, blir sikkert kjempe-TV.
Tirsdager har jeg “varedag” på jobb. Da begynner jeg ikke før åtte (deilig) og dagen består i å ta imot varer rett og slett. Hoveddelen av ukens leveranser kommer på tirsdager. Som regel er jeg ferdig med det mellom tolv og ett. Av og til to. Resten av dagen bruker jeg på kontoret. Tirsdager er min favorittlag. Jeg liker å stable varer. Liker systemer. Sette ting på rett plass. Har alltid likt det. Bladene, bøkene og cd-platene mine da jeg var liten var sirlig stablet etter alfabetet og årstall. Kjærest tror meg ikke når jeg forteller det, for jeg er ikke like nøye nå lenger, men jeg liker fortsatt systemer.
Huff, fikk akkurat tilbakemeldingen fra forlaget inn på mail. Hun skriver at jeg har gjort en kjempejobb og manuset har tatt sjumilsteg fra første runde. Det høres positivt ut, men jeg har lært meg at slike innledninger bare betyr at hun ikke er helt fornøyd og at hun har en liste på tusen ting hun vil forandre. Hun lurer ikke meg med pedagogikken sin lenger, he he. Skal åpne listen når jeg kommer hjem fra jobb, hvis pcen klarer å laste ned alt.
Må faktisk snart stikke. Klokka har blitt ti over sju. En kaffe til og dagen kan starte.
På fredag gikk jeg åpent ut og fortalte at jeg av ulike årsaker var inne i en svært tung periode, og har vært det i lengre tid. Legen og psykologen min kaller det en depresjon og jeg har fått tabletter mot lidelsen. Om de virker vil tiden vise. Kjemi kan fjerne symptomene, men ikke alltid årsakene. De må jeg jobbe med selv.
Depresjon er en såkalt usynlig “lavstatuslidele”. Det er veldig flaut å snakke om og det er vanskelig for andre hvordan de skal forholde seg til deg. Veldig mange lider av dette i årevis og det hemmer til slutt hele livsførselen. Jobben, venner, partner. Du melder deg til slutt ut. Ikke fordi du vil, men fordi du ofte ikke makter noe annet enn å puste.
Jeg ble ikke sendt ned på jorden for å belære, men for å belyse. Jeg tror at ved at folk som meg våger å fortelle mens man står midt opp i stormen, så vil det inspirere andre til å innse at denne lidelsen ikke er verre å snakke om enn en brukket arm eller en blindtarmbetennelse. Det må være lov å fortelle andre hvordan vi har det. For alt man vet kan de ha det på samme måte og man kan hjelpe hverandre.
Jeg har fått hundrevis av kommentarer og meldinger i etterkant. Tusen takk for dem. De varmer veldig. Spesielt de som forteller meg at jeg er en inspirasjon som “står fram” og at det faktisk hjelper dem i situasjonen de står midt opp i. Ikke like hyggelig, men ikke mindre viktige er kommentarer som åpenbart ikke klarer å ta inn over seg at andre kan føle på andre måter og oppføre seg annerledes enn dem selv. Jeg velger å gjengi en av disse kommentarene. Melderen er anonym, så jeg henger ingen ut, men jeg syns “han” på en utmerket måte får fram hvorfor det er så viktig å snakke åpent om disse flaue lidelsene.
“Arne” skriver:
“Jeg tror nok det er riktig for deg å ta en pause fra sosiale medier akkurat nå. Fra bloggen. Du må tåle å se at blogglisten er der, med andre på toppen.
Du skriver at du er deprimert, greit nok, men det er ingen tung depresjon – da hadde du faktisk ikke blogget nå. Du hadde ikke klart det. Du hadde ikke en gang klart å logge inn i nettbanken for å betale en regning. Du er kanskje bare nedstemt, mange tror da de er deprimerte, mens det er et helt normalt stemningsleie!
Hvorfor ikke logge av til du er frisk? Synes det er noe tvangsmessig og stressende over dette, at du ikke klarer å la bloggen ligge en tid.”
Kjære “Arne”!
Nei, jeg er nok heldigvis ikke blant de som er hardest rammet Det presiserte jeg også i bloggen. Jeg klarer stort sett å gjennomføre dagene uten at noen i det hele tatt aner hva jeg sliter med. Det tar mye krefter, alle jeg har faktisk, men ved å gå åpent ut trenger jeg ikke spille en rolle. Jeg kan være meg selv, men jeg ønsker ikke brette meg fullstendig ut for deg og fortelle hva jeg klarer og ikke klarer. Tror jeg var ganske tydelig på fredag. Hva bloggen angår er det ikke den som gjør meg syk, og i alle fall ikke hvis noen ligger over meg på blogglista. Livet mitt, sikkert i likhet med ditt, er sammensatt og består av en lang rekke faktorer som samlet sett kan bli litt mye. For øvrig syns jeg egentlig det er ganske smakløst å legge igjen en slik kommentar til en som kler seg så naken som jeg gjorde på fredag, men det er pga holdninger som du utviser som gjorde at jeg valgte å fortelle i utgangspunktet. Jeg tror faktisk at det hjelper på sikt 🙂
Det har vært en deilig helg! Fredagskvelden sovnet jeg i fanget til Kjærest som en unge mens hun pjusket meg i håret. Det høres koselig ut, men sannheten er at jeg sovnet så tungt og snorket så høyt at hun bare måtte går og legge seg etter hvert. Jeg var ikke til å vekke og snorkingen gikk etter hvert over til en slags konstant buldring. Katta ble livredd og Kjærest irritert. Selv merket jeg ingenting. Jeg sov jo. Bråvåknet i totiden på natta og kom meg i seng. Liker ikke ligge på sofaen alene i fall det plutselig skulle stå et spøkelse og se på meg.
Oi, glemte å fortelle at litt tidligere på kvelden kom naboen innom med noe hjemmelaget spekeskinke av villsvin, hjembakte flatbrød og egetbrygget øl. Fantastisk! Han hadde lest på bloggen at jeg hadde logget meg av i helgen og kanskje trengte noe godt. Fantastisk nabo!
Lørdags morgen sto jeg opp halv åtte og kjørte på jobb for å ta dagsoppgjøret og fylle opp med snus. Kjørte hjem igjen rundt halv ni og gikk og la meg igjen. Vi ble liggende og bare være kjæreste et par timer. Ok, i alle fall i nesten fem minutter før jeg sovnet igjen. Sto opp i elleve-tiden og spiste en lang og god frokost. Var nydelig vær på morgenkvisten, så planla en tur opp på Komsatoppen i solskinnet, men etter frokost var det skyet over så gikk heller og la meg på sofaen. Prøvde å lese litt, men sovnet og ble borte igjen i flere timer.
I fem-tiden kjørte vi med Kjærest sin bil til faren hennes. Hun har noe feil på den som han skal reparere. Han er mekaniker. Det er ikke jeg. Vet ikke en gang hva ordet betyr. Er det er slags krydder? Han hadde kokt kaffe og tint noe sjokoladekake. Verdens saftigste faktisk og jeg spiste tre stykker. Slankingen har gått fullstendig til helvete, men skal ta meg sammen snart. Ikke i dag, men snart.
Stekte oss noe biff på kvelden med masse, masse stekt sopp og urtebakte poteter. Og en posebearnaose med en eggeplomme i. Veldig godt. Resten av kvelden så vi bare på tv. Eller, jeg så på tv og Kjærest farget garn. Hun farger garn hele tiden nå. Lukter våt sau og eddik i hele huset, hele tiden, men hun koser seg. Lun stemning.
Prøver å vise Kjærest hvordan man knyter garnhespene på en vakker måte. Ikke helt sikker på om hun forsto hva jeg mente.
Søndags morgen våknet jeg litt for tidlig og fikk ikke sove igjen. Sto opp og dro på jobb. Var der til langt ut på ettermiddagen. Fikk gjort masse som jeg har utsatt i mange, mange uker og det var deilig å få det gjort. En stressfaktor er eliminert og det kjennes godt.
En helg uten sosiale medier har vært deilig, men litt utfordrende. Har gått fint å holde seg unna blogg og facebook, men verre har det vært med messenger og mail. Det er jo også et sosiale medium. Jeg valgte å svare litt, men mange meldinger har jeg valgt å være uåpnet til jeg kommer hjem fra jobb i dag. Har registrert at det er veldig mange meldinger fra dere og det er utrolig hyggelig. Setter veldig pris på at dere bryr dere så mye.
Jeg trengte en pust i bakken. En timeout. Den var ikke så lang, men det var det jeg fikk til. Nå blir det full rulle framover. Borealis vinterfestival og Finnmarksløpet venter i slutten av denne uken. Nei, skal ikke delta altså, men det blir mye kunder. Slapp av, mye kunder er positivt. Det er ikke en stressfaktor. For en som driver for seg selv er det lite kunder som er negativt.
Takk for alle kommentarer og lykkeønskninger! Har ikke fått lest dem siden jeg har hatt timeout, men skal lese dem alle sammen i kveld. Ikke vær bekymret for meg. Det kommer til å gå fint. Jeg trengte bare litt tid. Litt tid for meg selv.
Nå drar jeg på jobb. En vakker mandag ønskes dere alle!
I snart seks måneder nå har dere fått daglige oppdateringer fra meg. Ofte flere ganger om dagen. Vi har både grått og ledd sammen. Lagd mat sammen. Vi har åpnet adventskalender sammen og feiret både jul og nyttår sammen. Dere har fått glimt inn i mange av mine største gleder, men også noen av mine største sorger. Tatt del i livet mitt som det leves. Tilsynelatende har jeg vært åpen om alt, men det har jeg ikke vært.
Det vises kanskje ikke så godt på bilder, men jeg er inne i en ganske tung depresjon for tiden og har vært det en stund. Lenge trodde jeg at det bare skulle gå over av seg selv. At det bare var ettervirkningene etter katastrofen i sommer som ikke ville slippe taket. Og det kan det jo godt hende også det er, men det er mer. Så utrolig mye mer som har tæret på kreftene helt til det til slutt ikke har vært noen igjen. Når da forsvarsverket fra før var revet ned har jeg ikke så mye mer å kjempe med.
Jeg var vel ymtet frampå en stund at jeg ikke ville være på førsteplassen så veldig mye lenger. Selv om jeg som regel ikke skriver så veldig langt, så kreves det enormt mye arbeid med oppdateringer som holder førsteplassnivå. Uke etter uke, måned etter måned. Ikke bare selve skrivingen, men planleggingen og tankevirksomheten i forkant. Du må alltid være på hugget. Alltid ta bilder i fall det blir din neste bloggpost. Alltid tenke. Aldri hvile. Så går du på jobb.
De første månedene var det lett. Jeg boblet over av energi og bloggen ga meg virkelig noe annet å tenke på en den altoverskyggende sorgen som vi gikk å vasset i på den tiden. Da ble ordet en flukt fra virkeligheten. Et pusterom jeg trengte for å i det hele tatt overleve. Og det kan jeg si med hånden på hjertet at responsen fra dere har vært helt overveldende hele veien. Det har gjort meg godt og gjør det fortsatt.
Jeg er ikke trist. Depresjon trenger ikke handle om det. Jeg er ingenting. Er helt flat. Har store konsentrasjonsproblemer og sliter med å huske selv de enkleste ting. Får ikke gjort mer enn jeg absolutt må. Dagene er uendelig lange og det eneste virkelige lyspunktet er akkurat øyeblikket hvor jeg sovner om kvelden. Lengter etter det øyeblikket fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg går på medisiner. Har gjort det et par uker nå, men det kan visst ta både tre og fire uker før virkningen trer i kraft. Hvis den i det hele tatt gjør det. Jeg håper det. Har stor tro på kjemi.
Hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor kunne jeg ikke bare tatt meg noen dagers pause uten å kle meg så naken som jeg gjør nå? Svaret er enkelt. Jeg tror på dette. Jeg tror på åpenhet. Ikke bare om de gode tingene, men også de dårlige. Livet mellom måltidene er ikke alltid rosenrødt. Av og til er det en kamp på liv og død. For de fleste av oss.
Denne helgen logger jeg av alt som heter sosiale medier. Jeg trenger å puste. Jeg trenger å bare være uten at noen vet at jeg finnes eller vet hva jeg gjør. Jeg vil bare ligge. Gjøre ingenting. Kanskje gå noen turer hvis det er fint vær. Lage litt mat. Se på film. Jeg har fri fra jobb på lørdag og Robin tar seg av eventuelle kriser. Datter er hjemme hos sin mor. Jeg kan være egoistisk og bare tenke på Kjærest og meg selv. Ingen forpliktelser. Det tror jeg kommer til å gjøre godt.
Jeg vet at mange som sliter med depresjoner har det langt verre enn meg selv og jeg ønsker slett ikke å bagatellisere denne diagnosen i en slik grad at det bare handler om litt ytre stress som noen uker med tabletter kan kurere. Slik er det naturligvis ikke. Mange kommer seg ikke en gang på do fordi livet virker så meningsløst. Noen har det til og med så tungt at de ikke ser andre muligheter enn å gjøre slutt på lidelsen på egen hånd. Jeg er ikke der. Ikke en gang i nærheten.
Jeg har alltid vært en optimist. Ikke en slik naiv optimist som ser lyst på en hver situasjon, men jeg har alltid hatt evnen til se lyst på framtiden. Sett på problemer som oppstår som utfordringer som kan løses, ikke som uoppnåelige barrièrer. Jeg håper noen dagers fullstendig hvile kan, om ikke kurere meg, så i alle fall tenne gnisten i meg igjen. For akkurat nå er lyset slukket.
Jeg vet det høres rart ut, men dere lesere betyr utrolig mye for meg. Alle kommentarene dere legger igjen. Det er så hyggelig å lese alle sammen, men samtidig har jeg hatt mye dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått svart på alle. Tiden har rett og slett ikke strukket til. Jeg har virkelig prøvd, men jeg har ikke lyktes. Får jeg kommentarer på denne bloggposten kommer jeg til å svare absolutt alle, men jeg gjør det ikke før på mandag. Jeg har alltid hatt stor tro på mandager. Starten på en helt fersk uke. Mandager er som våren. Helt ny og begynnelsen på bedre tider.
Helt stille, men om bare tjue minutter, hver dag klokka sju, starter bankingen i veggene igjen. Nei, det er ikke spøkelser, men håndverkere som fort kan fort bli det hvis de ikke snart er ferdig. Jeg myrder ikke folk til vanlig, men når bankingen står på som verst har jeg vurdert det. De har holdt på siden før jul nå. Heldigvis skal jeg på jobb. Tenk hvis jeg hadde vært syk og måtte ligge hjemme og hørt på dette spetakkelet åtte timer om dagen. Var jo hjemme for et par uker siden og prøvde å skrive bok. Det endte med at jeg kjøpte meg et kraftig tau, men Kjærest kom heldigvis hjem i tide.
Datter drar i dag. Skal kjøre henne til skolen. Jeg liker å kjøre henne til skolen. En koselig liten tur på under fem minutter, kanskje bare to, som den rasjonelle pappaen i meg mener hun burde gå, mens den bløte delen av meg prioriterer heller klemmen og “glad i deg” når jeg slipper henne av. Jeg skal jo den veien likevel og når det passer med arbeidstiden kjører jeg henne med glede.
Vet ikke hva Kjærest skal gjøre i dag. Hun ble faktisk ferdig med eksamen allerede i går og det er innlevering klokka tolv i dag. Hun er fornøyd med resultatet uansett hvordan det måtte gå. Hun er såpass flink at hvis hun er fornøyd blir det nok bra og hun vet det. Dessuten har moren hennes, som har vært styrer i barnehage i flere tiår, lest gjennom oppgaven og godkjent den, så jeg er helt trygg på at det ikke blir tårer og tenners gnissel når karakteren foreligger.
Som dere ser på bildet blir jeg bare mer og mer velfødt. Jeg vet ikke hvorfor, eller gjør jo det, men håper å ta meg i nakken før det går for langt. Snart er det vår og da blir det kanskje lettere med litt toppturer og slikt. Bevege seg litt mer. Akkurat nå inntar jeg mye mer enn jeg bruker og det er kanskje en grunn til det. Bruker mat og drikke som positive triggere. Det går seg nok til. Ikke verden undergang heller å være litt stor. Har jo i grunnen alltid vært det, så egentlig spiller det ingen rolle. Kjærest elsker meg akkurat som jeg er, uansett hvordan jeg er. Sier hun i alle fall, he he. Spør hva hun hadde sagt hvis jeg ble to hundre kilo, men vi skal ikke dit. Vi skal ikke dit.
Nå må mandag ansatte jeg en ny fyr. Han heter Jimmy og er fra Syria. Sjelden har jeg ansatt noen som virker så oppegående og tar ting så fort som han har gjort. Virker meget, meget lovende. Tror han kommer til å bli helt superflink på bare et par uker. Dessuten er han helt fantastisk med kundene og bryr seg oppriktig om dem. Nei, dette blir bra!
Jeg håper av hele mitt hjerte at dere får en vakker dag. Personlig har jeg ingen gode dager for tiden, men jeg kjemper meg gjennom det og vet at det kommer til å lysne etter hvert. Det gjør det alltid.
