På fredag gikk jeg åpent ut og fortalte at jeg av ulike årsaker var inne i en svært tung periode, og har vært det i lengre tid. Legen og psykologen min kaller det en depresjon og jeg har fått tabletter mot lidelsen. Om de virker vil tiden vise. Kjemi kan fjerne symptomene, men ikke alltid årsakene. De må jeg jobbe med selv.
Depresjon er en såkalt usynlig “lavstatuslidele”. Det er veldig flaut å snakke om og det er vanskelig for andre hvordan de skal forholde seg til deg. Veldig mange lider av dette i årevis og det hemmer til slutt hele livsførselen. Jobben, venner, partner. Du melder deg til slutt ut. Ikke fordi du vil, men fordi du ofte ikke makter noe annet enn å puste.
Jeg ble ikke sendt ned på jorden for å belære, men for å belyse. Jeg tror at ved at folk som meg våger å fortelle mens man står midt opp i stormen, så vil det inspirere andre til å innse at denne lidelsen ikke er verre å snakke om enn en brukket arm eller en blindtarmbetennelse. Det må være lov å fortelle andre hvordan vi har det. For alt man vet kan de ha det på samme måte og man kan hjelpe hverandre.
Jeg har fått hundrevis av kommentarer og meldinger i etterkant. Tusen takk for dem. De varmer veldig. Spesielt de som forteller meg at jeg er en inspirasjon som “står fram” og at det faktisk hjelper dem i situasjonen de står midt opp i. Ikke like hyggelig, men ikke mindre viktige er kommentarer som åpenbart ikke klarer å ta inn over seg at andre kan føle på andre måter og oppføre seg annerledes enn dem selv. Jeg velger å gjengi en av disse kommentarene. Melderen er anonym, så jeg henger ingen ut, men jeg syns “han” på en utmerket måte får fram hvorfor det er så viktig å snakke åpent om disse flaue lidelsene.
“Arne” skriver:
“Jeg tror nok det er riktig for deg å ta en pause fra sosiale medier akkurat nå. Fra bloggen. Du må tåle å se at blogglisten er der, med andre på toppen.
Du skriver at du er deprimert, greit nok, men det er ingen tung depresjon – da hadde du faktisk ikke blogget nå. Du hadde ikke klart det. Du hadde ikke en gang klart å logge inn i nettbanken for å betale en regning. Du er kanskje bare nedstemt, mange tror da de er deprimerte, mens det er et helt normalt stemningsleie!
Hvorfor ikke logge av til du er frisk? Synes det er noe tvangsmessig og stressende over dette, at du ikke klarer å la bloggen ligge en tid.”
Kjære “Arne”!
Nei, jeg er nok heldigvis ikke blant de som er hardest rammet Det presiserte jeg også i bloggen. Jeg klarer stort sett å gjennomføre dagene uten at noen i det hele tatt aner hva jeg sliter med. Det tar mye krefter, alle jeg har faktisk, men ved å gå åpent ut trenger jeg ikke spille en rolle. Jeg kan være meg selv, men jeg ønsker ikke brette meg fullstendig ut for deg og fortelle hva jeg klarer og ikke klarer. Tror jeg var ganske tydelig på fredag. Hva bloggen angår er det ikke den som gjør meg syk, og i alle fall ikke hvis noen ligger over meg på blogglista. Livet mitt, sikkert i likhet med ditt, er sammensatt og består av en lang rekke faktorer som samlet sett kan bli litt mye. For øvrig syns jeg egentlig det er ganske smakløst å legge igjen en slik kommentar til en som kler seg så naken som jeg gjorde på fredag, men det er pga holdninger som du utviser som gjorde at jeg valgte å fortelle i utgangspunktet. Jeg tror faktisk at det hjelper på sikt 🙂
Alt godt!