Mange som mister, mister også hverandre. Det er til og med vanlig. Jeg vil ikke miste deg. Jeg vil ikke stå igjen. Sliten, liten, redd og alene. Jeg vil være sammen. Med deg. For alltid.
Jeg vil bygge en framtid. Et håp. Et liv. Jeg vil gjenreise ruinene av alt som ble ødelagt. Bombet sønder og sammen for tre måneder siden. Jeg vil fly. Bort. Sammen med deg.
Du har vært så god med Datter. Lært henne å strikke, sy, bake kaker. Lært henne verdien av trash-TV. Du har handlet jenteting sammen med henne. Pratet om mens og alt annet som skjer der inne. Holdt styr på klærne hennes. Trøstet henne talløse kvelder og netter. Ledd med henne. Vært streng med henne. Blitt glad i henne. Jeg vet det er gjensidig. Du kan aldri bli hennes mamma, men du var den beste bonus hun kunne få.
Du har også inkludert Sønner. Gledet deg sammen med meg de gangene de har æret faren sin med besøk. Snakket med dem. Lagd mat for dem. Ledd med dem. Grått med og for dem. Gjort alt for at de skulle være trygge. Det har ikke vært lett. Slike ting er aldri lett, men du har prøvd og du har fått det til. Jeg vet de setter pris på deg.
I dag har du bursdag. 32 år. Jeg vet det er en tung dag. 3. juli er ennå ikke blitt gammel. Likevel må livet feires. Ditt. Det er viktig. Å fylle det med innhold. Glede. Vi gjør så godt vi kan. Hele tiden. Vi klarer det ikke alltid, men vi prøver. Fra vi står opp til vi går og legger oss. Det har vært mørkt i noe som føles som en evighet nå. Jeg håper vi klarer å tenne lyset igjen og at det aldri mer vil slukne.
Chriistine, vil du gifte deg med meg?
Jeg vet at jeg kanskje ikke er Guds gave til menneskeheten, men jeg er meg, på godt og vondt. Du vet hvem jeg er. Du vet hva du får. Jeg har ingen hemmeligheter igjen. Ingen flere lik i skapet. Jeg er 42 år. Har levd. Lenge. Bryr meg ikke om naboens plen. Det er gresset på min egen som er viktig. Som må klippes. Som må pleies og konstant renskes for løvetann, men min plen er den grønneste, fineste og beste plenen jeg noen gang kunne ønske meg. Jeg har kjøpt gjødsel, men skal bli flinkere til å bruke det. Det lover jeg.
Hvis du svarer ja, og det aner jeg faktisk ikke om du gjør, så ønsker jeg ikke noe stort bryllup. Jeg ønsker et lite, tett og nært bryllup. Det er ikke størrelsen på festen som setter verdien av et ekteskap, men innholdet i hjertene.
Akkurat nå ligger du og sover. Du vet jeg skal gratulere deg med dagen på bloggen, men dette hadde du aldri i verden ventet deg da vi la oss i går kveld. Det er jeg helt sikker på. Dette er min bursdagsgave til deg. Det er byttelapp på ringen. Håper du ikke bruker den.
Alfa Omega. Et nå nedlagt, men en gang sagnomsust spisested i Alta. Der var jeg kjøkkensjef i hele ni år. Fra jeg var 24 år tror jeg. Utviklet absolutt alle oppskriftene selv. Med hodet. Med tungen. Og med hjertet. Så aldri i en eneste kokebok. Ikke et matprogram på TV. Søkte ikke inspirasjon noe sted. Jeg hadde så mye i meg. Jeg boblet nesten over. Skrev fire menyer i året uten problem. Det var så lett. Det var en syk tid!
Nå, på mine eldre dager, ser jeg verdien av å åpne øynene og se utover. Ikke nødvendigvis fordi jeg har behov for det, men fordi det er forbannet artig. Det finnes så mye godt i verden! Så mye jeg ikke har smakt. Så mye jeg ikke kan. Så mye jeg ikke vet. Nå har jeg kulinarisk kunnskap, erfaring og ballast til å ta alt dette gode inn over meg på en helt annen måte enn før. Gjør ingenting hvis noen er flinkere enn meg til ett eller annet. Det hatet jeg før. Jeg skulle være best, og det var jeg jo, i alle fall i mitt eget hode.
Alfa Omegas legendariske hvitløksdressing. Som alt annet jeg har skapt er det enkelt, klare smaker og alle som vil får det til. Denne oppskriften utviklet jeg til en av mine signatursalater “Lykken for meg”, (kommer på en senere blogg), og til signaturretten av dem alle “Ole Mattis Hætta”(jada, kommer den også ;)) og definerte meg vel etter hvert som kjøkkensjef. Tror jeg på et tidspunkt ble kaldt for “Hvitløkskongen” her i Alta. Var vel ikke alltid like positivt ment, men vi solgte, fy F som vi solgte!
Hvitløksdressing som på Alfa i mine glansdager
(Denne dressingen glefser etter deg hvis du snur ryggen til…)
– 25 gram kinesisk hvitløk, uten spire
– 2 egg
– 1 ts salt
– 1/2 ts grovmalt svart pepper
– 1 ss grov Idun sennep
– 1/2 grønn jalapeños
– 15 gram sitronjus
– 1/2 pk fersk bladpersille (slik de har på butikken)
– 1 dl vann
– 5 dl solsikkeolje
– Kjør alt bortsett fra olje på foodprocessor eller stavmikser mens du henter vannet. Spe forsiktig med ca. 2 dl olje. Deretter alt vannet. Spe med resten av oljen. Ferdig, kom og tørk!
Denne dressingen er god til både varme og kalde retter. Helt nydelig til biffmiddagen f. eks. eller til røkt torsk, reker og blåskjell.
Kokkejæveltips! For en helt fantastisk AIOLI reduserer du bare vannmengden. Enkelt, ikke sant?
Før nye kapitler kan begynne må de gamle avsluttes på en skikkelig måte. Selv om vi til slutt valgte å gå hver vår vei, så har vi så mange unger sammen, både i himmel og på jord, at vi er avhengig av god samhandling så lenge vi lever. Å få barn er en livslang jobb og det finnes ingen oppsigelsestid. Den jobben tar jeg seriøst og et godt forhold til mor er en forutsetning for å lykkes i jobben som far.
Selv om jeg hele tiden har vært primus motor og kreativ kraft i Hoftepluss AS, så har også du en stor del av æren for at bedriften har blitt til og at den har blitt det den er i dag. Med stødig hånd og klokt hode har du sørget for at det administrative hele veien har gått riktig for seg. Der har du gjort en formidabel innsats, og for den vil jeg takke deg!
Derfor ønsker jeg nå, med hele Norge som vitner, å tilby deg, helt vederlagsfritt og uten noen form for reservasjoner, 25% av alle aksjene jeg eier i Hoftepluss AS. Det er ingen gullgruve, har aldri tatt ut en krone i utbytte, men man vet jo aldri. Skulle det noensinne bli noe penger til overs, så er 25% dine. Det har du fortjent!
For meg er dette riktig å gjøre og noe jeg har tenkt på lenge. Det letter på en måte en bør fra mine skuldre og føler at jeg nå kan fortsette til nye kapitler av livet med “ren” samvittighet. Ønsker deg alt godt!
Foto: Frikant Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.
Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.
Foto: Kjærest
Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.
Foto: Altaposten (Tror jeg)
Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.
Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.
Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.
Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første filmen jeg lagde sammen med Frikant. Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER
Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.
Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.
Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.
Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.
Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.
Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.
Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.
25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.
Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden, at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende. Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.
Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.
Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.
Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.
Foto: Kjærest
Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.
Foto: Altaposten (Tror jeg)
Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.
Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.
Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.
Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første reklamefilen vi lagde. Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER
Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.
Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.
Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.
Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.
Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.
Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.
Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.
25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.
Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden, at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende. Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.
Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.
Her står man i fred og en slags fordragelighet og hugger ved i et arrangert bilde, så ringer plutselig telefonen. “Hei, det er fra God Morgen Norge i TV2!”
Om jeg ville være med på fredags-sendingen? Nja, svarer jeg litt nølende, er ikke så glad i å stikke meg fram og dessuten spiser vi taco på fredager, så passer litt dårlig. Ikke liker jeg å fly noe særlig heller, får så sinnsykt med luft i magen av trykkabinen. Er det ikke noen andre topp-bloggere dere heller kan spørre?
Neida, svarte jo selvfølgelig ja, tvert! Dro ikke på det en gang. Dette er jo bare kjempeartig! Eneste betingelsen var at Datter også kunne være med, for det syns hun sikkert hadde vært stas. Og det sa de ja til.
Så torsdags morgen reiser Datter og jeg til Oslo, og fredags morgen mellom 08:00 og 08:30 er det bare å benke seg foran skjermen for å få med dere Kokkejævel på sin første gjesteopptreden på nasjonalt fjernsyn! Skal ikke lage noe mat, denne gangen, men bare snakke litt. Om livet, om maten, om bloggen, om jobben, om ungene. Både de som fortsatt vandrer på jorden og de to som gikk i forveien.
Telefonen ringer igjen. Må visst bare droppe den kaffen. “Hei, det er fra Norgesglasset i NRK P1!” Om jeg ville være med på sendingen deres denne uken og om vi kunne gjøre opptak på torsdag? Vet du, svarte jeg som jo sant var, da er jeg faktisk på vei til TV2, men jeg er tilbake allerede på fredag. Vi ble enig og intervju på søndag. Artig!
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har satt i gang med denne bloggen, som har truffet så mange, men en ting er i alle fall helt sikkert, og det er at uansett hva som skjer så er det utrolig moro at hvis jeg plutselig skulle “bli” noe, så har dere vært med meg helt fra jeg lå og kravlet i søla under ruinene av et liv og gispet etter luft. Det er det som betyr noe for meg. Det er på grunn av dere at de ringer. Jeg bare skriver, men det er det mange som gjør. Takk for at dere leser. Følger meg. I oppturer og nedturer. I tykt og tynt .
Herregud som jeg hadde gruet meg! Sto og øvde hjemme i går kveld foran Kjærest, for at jeg i alle fall skulle framstå som litt profesjonell i dag. Tok i tillegg en siste gjennomgang før jeg dro på jobb i morges, og satt og gruet meg og telte ned til timen som ubønnhørlig nærmet seg som et sultent rovdyr.
10:15 skulle det skje. Bare en time igjen. Fikk mer og mer vondt i magen. Kjærest kom nedover for å berolige meg, som om jeg var en liten unge. Det hjalp litt. Hun sa jeg var flink og at det kom til å gå så fint så. Kjempeflink er du, dette klarer du. Du er så flink så. Klokka blir ti og vi skal til å gå da hun tilfeldigvis sjekker mailen med programmet. “Du, det står at du ikke skal på før andre oktober, i dag er det jo bare den første”.
NEI! 24 timer til å grue seg på.
Jeg er håpløs!
Hadde skaffet vikar for meg å greier. Er jo grisedyrt dette! Ja ja, får dra hjem og klippe plenen i alle fall. Har jo ikke noe bedre å gjøre.
Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg ikke hadde peiling i det hele tatt da jeg satte meg ned kl. 17:10 torsdag 13. september og postet mitt aller første blogginnlegg, Vær hilset, Norge!.
Da jeg våknet dagen etter lå jeg på 5. plass. Dagen etter hadde jeg kravlet meg opp på 2. plass. Da jeg sto opp den tredje dag, som en annen Jesus, hadde jeg faktisk klatret helt opp til 1. plass. Vilt og fantastisk artig! Siden har jeg holdt meg i toppen. I dag var det min tredje eller fjerde førsteplass. Aldri vært under topp 5. En helt ukjent kokk fra kuldens og mørkets rike! Ikke med på et eneste TV-program. Ingen podcaster. Ikke radio. Ikke Youtube. Ingenting! Annet enn ordet. Mitt eget. Det holdt for Norge.
Har alltid vært glad i å skrive, helt siden jeg var bare ungen og ga ut diktsamling som hele familien fikk i julegave. Ble aldri noen stor poet, men har brukt FB mye, for en stadig økende leserskare, i mange år, men har vel i det siste følt at jeg hørte hjemme på en større plattform. Dessuten trengte jeg nok en slags virkelighetsflukt. Noe annet å tenke på. Fokusere på. Det fikk jeg og det har vært godt. Veldig godt.
Jeg skriver ikke dette for å skryte. Og da, litt for å skryte, for det er jo unektelig litt artig at jeg har bitt meg fast i toppen, uke etter uke. Tipper mange så på meg som et blaff. Et slags “one hit wonder”. Tror til og med mange håpet at jeg bare var det. Sannelig jeg sier Eder, jeg har kommet for å bli og jeg blir lenge!
Det er sikkert helt uhørt å poste et bilde av topplisten med seg selv på toppen, men gjett hva, jeg bryr meg ikke. Alle som blogger drømmer jo om å komme dit. Alle vil bli lest av så mange som mulig. Jeg kom og jeg blir ikke borte! Kan jo selvfølgelig ikke ligge helt i toppen, hele tiden. Det har jeg verken tid eller kapasitet til, men tror jeg har noe å tilby i lang, lang tid framover.
Takk for at dere leser meg. Takk for at dere finner mening og glede i en halvgammel ukjent mannlig blogger som deler av sitt liv på godt og vondt. Som gir dere sine aller beste oppskrifter. Som tar dere fram og tilbake fra bardomsminner til framtidshåp. Som tør å skrive om livet slik det faktisk leves. Når det leves. For de fleste av oss.
Alle har vært hos fastlegen sin. Da setter man seg på venterommet, ser på telefonen, leser et blad og, tja, venter til man blir ropt opp. Asbjørn pleier de å si når det er min tur. (Jeg heter jo ikke Kokkejævel på ordentlig). Statistisk sett roper de noe ganske annet når det er din tur. Uansett. Ingen er flaue. Ingen vet hva som feiler deg. Kanskje skal du bare ta en vaksine. Hente resept på hostesaft som funker. Ingen vet, ingen bryr seg.
Hos psykologen er det annerledes. Veldig annerledes. Vi er i Tabuland nå. Der inne er det stille. Ja, det finnes et venterom, men det er lite. Ingen ser på hverandre. Ingen spør hvordan det går. Vi stirrer rett fram og later som om ingen skjønner hva du skal. Selv om alle der inne skal det samme. Vi vet, men vi sier ingenting. Vi later som ingenting og håper vi blir ropt opp snart.
Det blir vi altså ikke! Psykologen kommer inn, ser seg rundt i det stille venterommet og bare nikker til deg. Her skal visst ingen navn nevnes. Ingen skal vite noenting. Selv om det står psykologispesialist på døra. Underlige greier!
Samtalen gikk fint. Kartlegging. Har jo ingen diagnose. Er ikke suicedal eller noen som helst i nærheten en gang. Ser egentlig lyst på livet. Selv om jeg er sliten. Og sint. Og irritert. Og lei meg. Fryktelig lei meg. Og trist. Jeg vil bare prate. Med noen. Som ikke kjenner meg. og som ikke sier det videre.
45 minutter går fort. Alt for fort. Det sa jeg til henne. Første samtalen burde i alle fall vart halvannen time. Da blir det dyrere, sa hun. Ja vel, svarte jeg, men jeg går jo ikke til psykolog for å spare penger. Jeg er her fordi jeg tror jeg har behov for å prate med en psykolog, ikke en finansrådgiver.
Jeg likte henne. Får en time til om ca en måned. Håpløse ventetider. Glad jeg egentlig klarer meg fint selv. Jeg ville jo bare prate. Andre har det nok langt verre.
Er hjemme rundt halv fire. En og en halv time igjen til han ringer. Patologen. Den endelige gjennomgangen. Vi snakker litt om det, Kjærest og jeg. Gruer oss, men klarer å fokusere tankene bort. Øver litt på det foredraget jeg skal holde i morgen. Spiser middag. Kjærest hadde laget noe kyllingwok-greier til jeg kom hjem. Var veldig godt, men vi spiste ikke mye. Noen av oss.
17:00. Telefonen ringer. Det skal de ha, patologene, de er presise. Og det er jo en god ting. Går ikke inn på samtalen, men den var fin. Beroligende. Selv om ingenting får han tilbake er det en enorm lettelse å få høre at det var absolutt ingenting vi kunne gjort annerledes. Ingenting vi har gjort feil. Ingenting var vår feil. Håper kommentarfeltet på enkelte anonyme nettfora leser dette, for det har vært tungt for meg, siden dette er andre gang, at det har blitt insinuert både det ene og det andre. Folk kan være stygge. Og onde.
Det er over nå. Klokka er sju. Kjærest er på besøk. Hos han. Jeg er hjemme. Alene. Er ikke så ofte med lenger. Det er en tid for alt. Nå blir jeg bare med hvis jeg føler for det og når Datter er hos oss. Hun liker å være på besøk. Hos han. Jeg er pappa. Til dem begge. Og blir med. For hennes skyld,
Resten av kvelden skal vi se på film. Eller “Første date” Fantastisk artig! Sikkert spise litt. Har ikke planlagt noe spesielt, men er velsignet å drive en butikk med gode, ekte og lokale råvarer, så blir sikkert noe godt i kveld også. Det pleier det.
Alt i alt en fin dag, faktisk. Kommer til å legge meg med godt hjerte. Håper du også har det relativt greit. Selv om jeg vet at ingen har det bra, hele tiden, så finnes det lysglimt. For oss alle. Alltid.
Jeg vet faktisk ikke hva som er i ferd med å skje, kanskje ingenting, kanskje alt, kanskje bare litt, men NRK ringte meg nettopp og ville at jeg skulle være en slags kokkepersonlighet, siden jeg liksom var blitt hele Norges nye superkokk, på et direktesendt TV-show av noe slag i fra Tromsø på Samefolket dag, 6. februar.
Utrolig artig! Heldigvis er jeg voksen og har beina trygt plantet på jorda. Det faller meg lett, for jeg har en ræv av ikke uvesentlig tyngde som holder tyngdekraften godt i sjakk, og vel så det. Svarte ikke ja med en gang, måtte tenke litt, men hørtes unektelig skøy ut. Jeg ble jo tross alt sendt ned til jorden i sin tid for å spre kulinarisk nytelse og glede til verden. Det forplikter!
Nei, nå må jeg jobbe videre! Psykolog om bare en time. Snakk om berg- og dalbane-liv! Utrolig artig at du følger meg på min vandring gjennom livets opp- og nedturer.
