Klokka er tolv og jeg har ennå ikke kommet meg opp. Jeg er helt fullstendig utslått. Det ble kastet på meg i løpet av gårsdagen og i dag er jeg helt sengeliggende.
Selv om det er trasig å måtte stenge butikken, så er jeg veldig glad for at jeg tross alt har mulighet til å gjøre det uten at det egentlig går ut over andre enn meg selv.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger opp gjennom jeg har presset meg på jobb, full av feber eller annen faenskap, for å holde hjulene i gang.
Nå blir jeg liggende her og friskes. Håper virkelig ikke jeg har smittet Konemor eller Lillebror, for det er tungt nok å være høygravid om hun ikke skal få dette i tillegg.
Etter å ha gått opp hele seks kilo fra lille julaften til 2. nyttårsdag, så er det deilig å se at et normalt kosthold igjen gir meg knallgode resultater etter bare en uke. 😀
124,3 kilo ser kanskje isolert sett både mye og tungt ut, men vi skal ikke glemme at jeg veide hele 138,5 kilo så sent som 5. oktober, så til tross for en “planlagt” vektøkning i jula, så har jeg faktisk i snitt tatt av meg 1 kg i uka i 14 uker. Det er fader meg bra!
Det viktigste for meg nå etter jul har vært å “ta tilbake” de faste måltidene mine. Dere vet, kl. 8, 12, 16 og 20. I jula har jeg jo spist og drukket akkurat det jeg har villet til alle døgnets tider. Det var deilig, men kjenner kroppen har det velig mye bedre av litt struktur og moderasjon på inntaket, så har ikke vært noe som helt problem å kutte ut sukker, rundstykker og alkohol igjen.
Det eneste jeg har slitt litt med denne uken er at døgnrytmen sjelden gjør meg klar til frokost 08:00, så klokka har ofte blitt 10 før jeg har spist frokost. Likevel har jeg spist lunsj kl. 12 selv om jeg ikke har vært sulten, men for meg har det vært viktigere å komme tilbake til planen enn å regulere måltidene på “naturlig” måte.
Jeg har også, det må innrømmes, bevilget meg et eple eller en pære mellom middag og kvelds, i tillegg til den frukten etter kvelds. Det har bidratt til å dempe dette berømte “suget” som har kommet etter 10 dager med fråtsing fra morgen til kveld. Uansett, når alt kommer til alt, så er det jo ikke epler og pærer vi blir feite av, så tenker jeg bare skal fortsette med det så lenge jeg føler for det.
Alkohol derimot kan man bli feit av, men igjen viste det seg altså helt uproblematisk å bare kutte den tvert når hverdagen igjen banket på døra. Nå er jeg tilbake til 4 øl fredag og lørdag og det fungerer aldeles utmerket. For noen høres det sikkert fortsatt alt for mye ut, og er det kanskje også, men for meg er det en positiv seier og absolutt til å leve med. Ikke bare for meg selv, men også for familien.
Min største utfordring i månedene som kommer vil nok være når jeg for alvor begynner på mitt farlig fristende bokprosjekt. Ikke bare skal jeg i månedsvis sitte å skrive om søte saker, men oppskrifter skal perfeksjoneres, kaker og desserter lages, kanskje flere ganger, for til sist bli tatt bilder av på aller deiligste vis. Det vil bli over 60 oppskrifter og veldig mange såkalte favoritter…
Ny uke, men min livsvisdom sier meg at den trolig blir omtrent lik uken som var. Ny runde i hamsterhjulet om du vil. På hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, er det svært rolige tider etter jul. Folk har jo bursdager og slikt i januar også, så litt går det da, men kan naturligvis ikke sammenlignes med julesalget i det hele tatt.
Og det er helt greit. Da får jeg tid til å puste, bygge opp varelageret igjen og utvikle nye ideer. Det nye konseptet med kakepynt i “løsvekt” har, (til tross for at vi befinner oss svarteste januar), vært en kjempesuksess, og mange har vært innom for å kjøpe, titte og planlegge framtidige anledninger der kaker og desserter skal pyntes. Jeg har fått mange tips om hva folk ønsker deg, og allerede fra førstkommende fredag/lørdag vil jeg ha over dobbelt så stort utvalg. Artig med noe nytt! 😀
Ellers er det ikke så mye å melde. Ukene før hun kommer er en slags vakuumtilværelse der vi egentlig bare går og venter på henne. Har fortsatt et par ting som må gjøres, som å pusse opp badet litt, men ellers er det meste klart. De første klærne er kjøpt, arvet og vasket. Hentesettet er snart ferdig strikket. Fødebagen er også snart ferdigpakket. Terminen er 21. februar, men om en uke eller to kan hun bare komme for min del. Tror hun som faktisk skal gjøre jobben og presse hun ut også er enig i det.
Vi orker ikke ta sjansen på å kjøre over fjellet midtvinters, så vi er forberedt på å føde her i Alta. Det er mest praktisk, men vi har ikke sykehus her, så det blir i så fall uten hjelp av eksempelvis epidural. Tror heller ikke det er leger på vakt om natta, men jordmødrene her er svært erfarne og flinke, så det går nok helst bra. Skulle likevel noe alvorlig hende vil jeg tippe de vekker en lege, får i henne en kopp kaffe og bestiller en ambulanse til Hammerfest.
Beklager den litt ramme overskriften, men det var slik jeg følte det da jeg satte meg ned for å skrive denne bloggposten. Nå kjennes det litt bedre, men De skal vokte Dem vel for å være altfor positiv og optimistisk likevel. Plutselig smeller det!
Lag deg en så god mandag som du kan. I morgen er det tirsdag. Ikke mye å skryte av den heller…
Tidligere i dag la jeg ut dette bildet, (som jeg faktisk har mekka (nesten) selv), på Facebook og ba folk klikke på det for å se hva som skjedde. Vel, etter kommentarene å dømme var det ingen som mente det skjedde noe som helst.
Faktum er at det skjedde masse når du klikka på bildet. For det første ble det jo litt større. For det andre bidro du til at en egentlig kjedelig og amatørmessig illustrasjon ble spredt til mange flere enn bildet kanskje fortjener.
Og, sist men ikke minst, for det tredje er det nå helt umulig unngå at åpningstiden på den fysiske delen av Kokkejævel.no, hele Norges gavebutikk, den som ligger i Løkkeveien 2, har åpnet
Jeg har, i alle fall etter at Astra Zenica ble forbudt i Norge pga. risiko for dødsfall og heller ble sendt til de fattige siden de er mer vant til død og fordervelse og slikt, lojalt fått sprøytet inn både 1. og 2. dose med vaksine. Jeg har også skrevet under fullmakt til at min 13 år gamle datter skal kunne vaksineres.
Jeg har også, (i alle fall etter at jeg tullet litt med munnbindbruken i bloggposten Same ved reisens slutt, juli 2020, og fikk sinnsykt mye (fullt fortjent) kjeft fra rundt forbi…) svært lojalt fult opp hvert eneste smitteverntiltak som har kommet og gått de siste to årene. Ofte har jeg til og med opptrådt med strengere tiltak enn det som har vært påbudt, både på jobb og privat.
Nå er det altså snakk om en tredje dose. Selv om jeg er en mann i min beste alder, og med mindre prolaps og tidvis tungsinn regnes som underliggende sykdommer, så er jeg egentlig frisk som en fisk, så er det altså anbefalt at jeg nok en gang skal sprøyte noe jeg ikke har forutsetninger for å vite hva er, eller hvilke bivirkninger stoffet kan gi på kort og lengre sikt, inn i kroppen min. De to første gangene gjorde jeg det for de gamle og syke, og ikke minst av særskilte egoistiske årsaker, siden jeg var så redd for at noe skulle kunne skje med Lillebror.
Denne gangen har jeg ikke klart å lese meg opp til hvem vi egentlig booster oss opp for å beskytte. De eldre og syke er allerede boostet og den nye mutanten bryr seg vel egentlig ikke om hvor mange stikk man har fått i armen. I alle fall ikke når det kommer til smittespredning. Har det da noe å si fra eller til om jeg tar en tredje dose. Eller en fjerde for den saks skyld, som de har begynt med i Israel. Hvor mange doser er egentlig nok?
Jeg ble ganske dårlig etter dose to, men jeg hørte på treneren og gjorde det “for laget” og gikk inn i den formasjonen jeg ble bedt om. Den nye treneren er ikke like overbevisende og virker å være usikker på hvilken formasjon som skal velges. Når treneren flakker med blikket blir jeg også nervøs og usikker. Vet ikke om jeg er villig til blø “for laget” en gang til. Fordi jeg ikke forstår hvordan det kan få oss til å vinne kampen.
Jeg vet ikke. Det ender sikkert med at jeg tar den 3. sprøyta, men i så fall blir det den aller siste jeg tar. På et eller annet tidspunkt må jo dette viruset få lov til å spre seg gjennom befolkningen slik at vi oppnår en viss flokkimmunitet. Vaksinen er godt for veldig mye, ikke minst alvorlig sykdom og død, men det virker ikke som den bidrar til flokkimmunitet i alle fall.
Til slutt vil jeg understreke at jeg er dobbeltvaksinert og oppfordrer alle mine lesere som ikke har fått 1. stikk til å gjøre det så fort som mulig. Mine betenkeligheter gjelder den 3. (og 4., kanskje 5. dosen) som vi på toppen av bløtkaka karrer til oss mens millioner av de fattige helt nederst ikke en gang har fått 1. dose. Det gir i alle fall meg en emmen smak i munnen.
Kjære Altas hjemmebakere, kakespisere og andre søtmonser! Nå er Konemor og jeg i ferd med å bygge opp en fantastisk deilig “buffet” med kakepynt av alle slag, slik at du kan komme og kjøpe akkurat det du trenger til kakepyntingen, når du trenger det.
På bildene ser dere litt av startutvalget, og det vil være i salg allerede fra i morgen, lørdag, men det vil komme mye, mye mer i ukene som følger. Prisene vil også bli av det søte slaget, der mye bare koster 1-3 kroner pr stk.
Nå mens vi holder på å bygge opp utvalget, så kom gjerne med ønsker hva du vil ha inn i sortimentet så skal vi gjøre det vi kan for å etterkomme ønsket ditt. Håper også du kommer innom innom og ser, handler litt, og anbefaler til andre med samme interesse, slik at vi sammen kan lage Norges største utsalg av kakepynt, i lille Alta!
Hva sier dere, er dette et tilbud som Alta trenger og som du kan hjelpe oss med å bygge opp?
Lik og del gjerne 🙂
PS! Kakepynten vil, inntil videre, ikke være tilgjengelig i nettbutikken, men vi jobber med emaballsjeløsninger som gjør dette også mulig.
Og plutselig har vi tilbakelagt fjorten dager siden julaften og er kommet en hel uke inn i det nye året. Livet bare flakser av sted som et litt skittent lommetørkle i vinden. Høyt og lavt. Av og til gruser det i bakken og kiler seg fast mellom steiner, søle og skitt. Alle som står og ser på er overbevist om at det aldri noensinne kommer til å fly igjen etter en slik krasjlanding. Likevel kommer sola fram, hver eneste gang, og sakte tørker lommetørkleet slik at det igjen kan flakse av sted med vinden. Litt mer skitten og litt mer slitt, men også litt mer herdet. Ikke lenger like redd for å falle.
Hos oss går dagene fort, men de er gode. De siste seks ukene før fødselen bruker jeg i butikken. Bygger den opp igjen etter julehandelens “herjinger”. Klokka fire kjører jeg hjem. Hver eneste dag. Det er ingenting akkurat nå som er så viktig at det ikke kan vente til neste dag. Eller dagen etter der.
Jeg er ikke vant til å ha så god tid eller være så bekymringsløs i januar som jeg er nå. Det var lurt av meg å selge Hoftepluss. Det gir meg en helt annen tilstedeværelse hjemme nå som ungene er bitte små enn jeg noensinne har hatt. Ikke bare fysisk, men nå når vi er sammen kan jeg være til stede også psykisk uten å bekymre meg for alt jeg skulle ha gjort på jobb.
Slik det er nå så får vi hver morgen sammen før han drar i barnehagen, samt 2,5 timer etter jobb før han legger seg. I helgene langt mer naturligvis. Det er både bedagelig og hektisk på samme tid. Hvis dette er livet, og det er det jo, så er jeg glad for at det var det jeg fikk.
Jeg vet ikke om det kan kalles for en slags psykisk diagnose, men jeg har en helt egen evne til å uforvarende tirre på meg store befolkningsgrupper. Hvem husker vel ikke da jeg fikk kattefolket på nakken etter DETTE innlegget jeg skrev etter at kassa hadde pissa inne, igjen. Eller da Nord-Norske bønder gikk i høygaffeltog mot meg fordi jeg fortalte at jeg spiste Coop sin hvitost (produsert av Synnøve Finden) fordi det var mindre fett i den enn Norvegia. Les hva jeg skrev HER.
Nå har jeg altså gjort det igjen! Denne gangen er det selveste jarlehæren nede i Trøndelag jeg har tirret på meg. I et innlegg i går, som egentlig var ment som skryt til St. Olavs hospital for sykt mye kortere ventetid og “kundeservice” enn UNN i Tromsø, så utviklet teksten seg til en lang oppramsing over hvor vondt jeg har hatt det. Bla, bla, bla og stakkers meg osv.
Kan jo ikke avslutte på denne måten tenkte jeg. Jeg er jo på vei oppover og kjenner både kreativiteten og humøret begynner å boble igjen, og kom i vanvare til å avslutte innlegget med at jeg egentlig ikke likte den trønderske dialekten så godt. (Les hele innlegget HER)
Det skulle jeg ikke gjort! Mange tok det på ramme alvor og jeg fikk en drøss av skuffa, sinte og såra kommentarer, både her og på innboks. I all verdens navn, tenkte jeg, tok de seg virkelig nær av den lille spøken som i mine øyne var så åpenbart malplassert i teksten at alle garantert ville forstå at det bare var en helt uskyldig, og overhodet ikke ondsinnet spøk skrevet med gammaglimt i øyeeplet.
For anonyme “Berit” var dette tydeligvis bare begeret som rant over. Hen skriver:
“Og DER mista du meg. Jeg liker i utgangspunktet ikke cocky nordlendinger, men liker småskalaprodusenter som jobber for å få til et godt levebrød, samtidig så har jeg kjent nærhet til din historie pga lik historie med barnedødsfall og livshistorie. Har opplevd ustabiliteten din i starten av nettbutikken ved å sende inn en klage uten å få svar, men skrevet det på kontoen til utslitt mann. Nå opphører framsnakkinga mi her i Trøndelag. Lykke til videre i bobla di.”
Vel, så ikke denne voldsomme skuffelsen og sinnet komme for å si det på den måten. Jeg elsker både trøndere og spesielt Trondheim, der jeg hadde en fantastisk læretid på Royal Garden. Et hotell jeg hadde drømt om siden jeg var liten da mamma og pappa spilte Hans Rotmo/Ole Uteliggers “Fire fine lænestola” Jeg er kanskje ingen stor fan av DDE, men “Lys og varme” og “Eldorado” av Åge Aleksandersen har jeg sunget hver kveld til alle mine barn.
Normalt pleier jeg å legge meg paddeflat og be om unnskyldning hvis jeg mener jeg har trampet over streken, men i akkurat denne saken føler jeg ikke på noen voldsom anger. Jeg er overbevist om at de aller, aller, aller fleste av Trøndelags 468 702 innbyggere overhodet ikke tok seg nær av denne teite spøken.
Er også rimelig sikker på at dere som lot dere hisse litt opp av at satt en bloggkokk i Alta og skrev at han syntes trøndersk var litt irriterende å høre på, om ikke trenger å le av selve spøken, men kanskje kan flire litt av dere selv og reaksjonen.
Til dere som fortsatt er både sint og oppgitt tror jeg rett og slett det beste er å finne seg en annen blogg, for jeg kan garantere at det kommer flere humørfylte bloggposter i året som kommer 🙂
Vel vitende om at det garantert er noen som har det mye verre enn meg, så må jeg være så pass ærlig å si at det har vært fire helt jævlige år, hva kronisk smertehelvete angår. De to siste nesten helt umenneskelige.
Det startet for 3-4 år siden da min 15 år gamle kroniske skulderbetennelse plutselig begynte å vokse som en ondartet kreftsvulst. Etter 15 år med kronisk betennelse var jeg vant til at skuldrene gjorde vondt, plutselig var de nesten ikke til leve med. Fikk sterke smertestillende samtidig som jeg gikk på trykkbølgebehandling i tre måneder.
Til tross for en lovende start ble både betennelsen og smertene verre og verre. Spesielt om nettene. Det var som en diger glødende kullbit lå midt inne i skulderen og brant meg opp innvendig. Operasjon, som i 15 år hadde vært uaktuelt pga. at jeg, som mange av de andre som ligger på kirkegården, følte jeg var uunnværlig på jobb.
Så kom koronaen i mars 2020 og Fy Fader ble tvangstengt og Hoftepluss, (etter 4 stengte uker) kjørte bare for halv maskin i månedsvis. En perfekt tid for å få operert den jævla skulderen! Juni 2020 ble jeg operert her i Alta, (les om operasjonen HER), og smertene fra skulderen var helt borte. Herregud så deilig det var!
I alle fall så lenge narkosen varte, for nå som skulderen var bra kjente jeg virkelig hvor vondt jeg hadde i foten. Prolapsen som jeg hadde slitt med noen måneder ble bare verre og verre, og i juli, da de norske turistene kom (og berget driften), så var det så vidt jeg klarte å gå.
Likevel har jeg aldri noensinne jobbet så hardt som jeg gjorde den sommeren. Måtte jo det. Kontoen var bunnskrapt etter tvangstengingen og omsetningssvikten i kjølvannet av pandemien, så nå som det ble “Nord-Norge ferie” var det bare å stå på fra tidlig morgen til sene kvelden. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.
Jeg spiste absurd mye piller for å holde det gående. Hvis jeg var “flink” å spiste pillene til helt tilmålte tider, så klarte jeg å gjennomføre dagen på en ikke-suicidal måte, men hvis jeg gikk bare en halv time over tiden, så måtte jeg hakke opp morfintablettene med kniv for at det skulle ha noen virkning i det hele tatt. Skulderverken ble bare barnemat i forhold til disse forbanna nervesmertene!
Sto på venteliste til operasjon og i januar 2021 ble jeg oppringt fra UNN i Tromsø. De hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg ville bli operert dagen etter. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og satte meg på første fly. Her skulle det opereres!
Det ble ingen operasjon. Jeg hadde visst ikke vondt nok. Riktignok hadde jeg ikke like vondt som på sommeren, men så var det jo også veldig mye roligere i januar enn i juli/august, så ryggen fikk jo heller ikke samme belastning. Uansett, jeg måtte reise uoperert tilbake.
Smertene holdt seg rimelig stabile helt fram til mars. Vondt, men til å leve med hvis jeg var flink til å ta regelmessig paralgin forte og Ibux. I mars tiltok smertene igjen, for de fra i mai av ble helt uutholdelige igjen. Ny runde med meget sterke smertestillende og ny MR (eller CT) og kø for ryggoperasjon.
Fikk brev fra UNN om at jeg trolig ville bli operert i september. Det var det eneste som holdt meg oppe den sommeren, for igjen var det enormt med kunder og jeg måtte jobbe på for å få inn så mye penger som mulig i fall det skulle komme en ny nedstengning. Det visste vi jo nemlig ikke, derfor gjaldt det å ha litt å gå på og da må man jobbe så mye som man kan selv.
Jeg kom meg gjennom sommeren uten å hakke av meg foten med øks, og i september begynte jeg å vente på brev fra UNN om når jeg skulle opereres. Hørte ingenting og ringte dem selv i slutten av måned. Nei, de var visst så lavt bemannet at de ikke en gang hadde tid til å sende ut brev om at operasjonen var utsatt. Hun ba meg benytte meg av fritt sykehusvalg. Kunne dere ikke sagt det tidligere da? spurte jeg oppgitt, men fikk ikke noe svar.
Ringte da St. Olav og de kunne på stående fot gi meg operasjon allerede i november. Da kan jeg ikke, sa jeg, for jeg må gjennomføre julehandelen i butikken, hvor vondt det enn måtte være. Ok, svarte hun, da tar vi det i januar. Ok, flott og tusen takk!
Julehandelen gikk overraskende greit. Morfin har jeg ikke tatt siden i høst og den siste boksen med paralgin ble tom i midten av desember. Jeg ringte ikke legen for å fornye resepten, mer var på en ny MR (eller CT) etter bestilling fra St. Olav slik at de fikk en statusrapport over hvordan ståa var der inne.
I dag ringte overlegen fra St. Olav og sa jeg hadde operasjon i neste uke, men bildene så så bra ut at det egentlig ikke var noe å operere. Jeg har ventet på den telefonen, sa jeg, for nå spiser jeg bare vanlig paracet og ibux og det er vel et tydelig tegn på at prolapsen har tørket rimelig godt ut på egen hånd.
Hun spurte om jeg ellers ville ha noen oppfølging fra dem, men jeg takket nei. Jeg sa jeg kontakter fastlegen hvis det skulle bli noen endring. Dessuten liker jeg ikke trøndersk så godt. Syns faktisk det er litt slitsomt å høre på.
På nyåret er det alltid mye snakk om både striskjorter og havrelefser, men for de fleste av oss er det vel mest et munnhell vi ikke forstår betydningen av annet enn at julas fråtsing er over, og at hverdagen ubønnhørlig er kastet over oss som en blytung sildenot.
Å ta på seg en striskjorte høres ikke mye behagelig ut, men sannheten er at den nok var enda verre. “Stri” er en forvanskning av ordet “stry” som er trådendene du får når du bearbeider hamp,- jute, eller linfiber. Dette kunne de altså lage sekker, tapet og altså også skjorter av. I dag er det mest kjent som dyttestrye som rørleggere bruker/brukte til å tette gjenger med. Høres ikke voldsomt behagelig ut nei, å gå, arbeide og svette med skjorte vevd av dyttestrye.
Hva med havrelefsen da, hvor ille kan det være liksom? Etter noen kjappe google-søk så fant jeg faktisk ganske mange oppskrifter på havrelefser, men disse så da både deilige og delikate ut. Nesten som pita- eller nanbrød. Noen inneholdt til og med sukker og egg. Nei, det kunne da umulig være disse lekre pannestekte brødene som mer enn noe annet skulle beskrive at hverdagen atter var kommet tilbake.
Jeg ble langt klokere da jeg gikk inn på Kulturhistorisk museum sine sider og leste om både striskjorter og havrelefser der. Der kunne jeg lese at trolig besto de bare av havremel, vann og litt salt. Mer hverdag blir det liksom ikke, men det fyller magen med masse karbohydrater, protein, kostfiber og litt fett, så det gikk fint å arbeide hardt på denne kosten.
Oppskrift på havrelefser slik de spiste det i gamle dager
(Oppskrift hentet fra Kulturhistorisk museum)
Havremel er mykt og medgjørlig, men det kan være litt vanskelig å få til en sammenhengende deig med bare vann. Med litt skummet melk henger deigen bedre sammen og det blir lettere å kjevle ut lefsene.
Her får du en enkel oppskrift på havrelefse. Oppskriften gir 8 lefser med diameter på ca 30 cm.
7-8 dl havremel
2,5 dl vann
0,5 dl skummet melk
1/2 ts salt
Ha vann og melk i en bolle sammen med litt salt. Rør og kna inn havremel til du får en fin og smidig deig som ikke kleber og som kan kjevles ut til litt tykke lefser. Stek på begge sider på varm takke eller flat stekepanne. Etter hvert som lefsene blir ferdig stekt legger du dem oppå hverandre pakket inn i et fuktig kjøkkenhåndkle. Snart vil lefsene bli myke og klare for servering.
Disse hverdagslefsene smaker kjempegodt fylt med for eksempel rester av grillkjøtt, litt rømme og løk, evt. syltet rødløk.
Hvordan det smakte? Det var helt greit, men jeg lever heldigvis ikke i gamle dager. Jeg spiste en, (ok to da), som dere ser på bildet, men avsluttet måltidet med havreknekkebrød.
