I min bransje, videresalg av småskala delikatesseprodukter, treffer alltid januar som et ballespark og februar som et slag i trynet. Folk er stappmette, har skapene fulle av godsaker fra jul og nettbanken fulle av feite regninger. Det siste folk tenker på er håndlaget sjokolade fra Indre Bille-Bæfjord, salt tilsmakt med grise(dyr)tangdokke eller bitte små glass med mjødurtgelé til en hundrelapp.
Uansett hvor populær man enn måtte ha følt seg i desember, da folk strømmet til butikken, så står du nesten venneløs og iskald igjen i januar. En og annen kunde forviller seg selvsagt innom og spør etter noe du ikke har, men ellers er det stille. Du hører ikke en gang din egen pust, for du du holder faktisk pusten menes du betaler ut lønn, sykelønn, husleie, strøm, forsikringer, moms, skatt og andre regninger som gir seg blanke faen i at du ikke har kunder.
Hvis du da ikke har vært djerv nok i opptakten til julehandelen med å bestille inn nok julevarer og dyktig nok når det braker løs til å få dem solgt, slik at du har fått bygd deg opp en buffer du kan leve på frem til salget tar seg opp igjen fram mot påske, så er du i svært store problemer.
I sju vintre holdt jeg skuta gående på Hoftepluss (og etter hvert FyFader). Julehandelen “betalte” for resten av vinteren kan du si, men jeg var like fordømt nervøs hvert eneste år. Å bestille inn nok dyre julevarer er alltid et sjansespill. Du trenger tilstrekkelig for å tjene penger, men tar du inn for mye spiser varelageret opp hele fortjenesten du skal leve av den alltid påfølgende fimbulvinteren.
I år er alt annerledes. Jeg klarte meg stort sett alene i hele desember, så utgiftene til lønn er helt minimale. Har ikke en gang tatt ut lønn til meg selv, da jeg har klart meg med de kronene jeg fikk fra salget av Hoftepluss. Kokeboka mi, “Hva skal vi ha til middag?”, ble en suksess og kommer nok til å selge godt i 2022 også. Folk kommer til å trenge kjappe, enkle, gode og hjemmelagde middager også i år.
I år har jeg ro i hjertet til å bruke vintermånedene kreativt. Sakte bygge opp hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, med stadig bedre og spennende spiselige delikatesser til den som “har alt”. Jeg har store planer for egenproduksjon av tørka reinhjerter, og de kommer til å bli lagd både tradisjonelt, men naturligvis også i en rekke banebrytende Kokkejævel-varianter. (Dere har mye å glede dere til!)
Samtidig som jeg holder på å sulle og stulle for meg selv her nede i butikken, så skal jeg skrive min nye kokebok. Den kommer til å bli farlig fristende, ikke minst for meg selv, som faktisk skal lage alle deilighetene til fotografering, at det skal bli spennende å følge med på vekta de neste månedene…
Da jeg i hine hårde dager, etter ni år sa opp en meget godt betalt kjøkkensjef-stilling på salig Alfa Omega, for å gå 10 000 kroner ned i lønn for å bli ferskvaresjef på Mega Elvebakken, var jeg naturlig nok litt småbekymret for familieøkonomien. Den bekymringen ble ikke akkurat noe mindre da jeg etter bare to år i stillingen sa opp for å bli gründer for Hoftepluss og ikke ante i det hele tatt om det ville briste eller bære.
Heldigvis bar det, i nesten åtte år. Så døde sønnen min og selv om jeg prøvde alt jeg hadde, så klarte jeg rett og slett ikke brette ermene tilstrekkelig opp for å gjøre den innsatsen man må legge ned i en slik bedrift for å lykkes på sikt. Hoftepluss var fortid og ble for meg begravd sammen med ham. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å selge, og to år etter begravelsen, (med en deilig pandemi midt mellom), lyktes jeg heldigvis med å gjennomføre et salg slik at jeg kunne gå videre.
Til tross for alt, eller nettopp derfor, så etterlot jeg meg Altas største alkoholfrie serveringsted, Hoftepluss og FyFader, i god stand. Nyoppusset og nyreparert, og med et svært godt og innarbeidet konsept, gode rutiner, over en million på bok, alle mine beste oppskrifter, samt en stor og lojal kundemasse.
Etter en aldri så liten dupp i stemningsleie i høst etter 18 svært intensive år, så kjenner jeg nå at det gode gamle humøret mitt er på vei tilbake. Det samme gjelder kreativiteten. Det er så deilig å kjenne at ideene, både de gode og de dårlige, igjen har begynt å poppe opp i hodet på meg. Til tider har det vært farlig stille der oppe. Mest som en livbåt egentlig, der det eneste målet har vært å holde seg flytende til man når land eller blir berget av en annen båt.
Det er en stor glede og en formidabel ære for å kunne invitere dere med inn i 2022 med meg! Ikke bare blir det spennende å se om vi klarer å lykkes med å bygge opp butikken, både på nett og på gateplan, til å bli det magiske stedet jeg ser for meg i hodet, samtidig som jeg, sammen med Konemor, klarer å brødfø den stadig voksende familien.
For i februar kommer Lillesøster. Jeg har bestemt meg for å ikke skrive om dødsangst, pustealarmer og bitte små barnekister. Dere vet bakteppet. Alt kan skje, men jeg er ikke redd for det. Hører du, jeg er ikke redd!
Hvem er det jeg prøver å lure? Visst faen er jeg redd! Pissredd, men fokuserer ikke på det. Registrerer likevel at det kom snikende inn i denne teksten, selv om det over hodet ikke var min hensikt. Kommer ikke til å viske det vekk, for det er slik det er.
Dette er livet. Livet mellom måltidene.
