Jo da, takk som (endelig) spør! Vi sitter nå en gang fast i den feite ræva di, det er liksom ikke slik at at vi har noe som helst slags valg. Hvis du bestemmer deg for, lagt der oppe i det psykohodet ditt, at du, les vi, (av absolutt alle idiotiske idéer i hele verden), å trampe opp og ned 100 fjelltopper på 100 dager, så står ikke vi to igjen med mye valg, gjør vi vel?
Her er det bare å sette den ene foten foran den andre og se hvor langt det bærer. Vi har jo til en viss grad etter hvert vent oss til de digre rumpeballene dine og den stadig voksende magen, men det har jo ikke akkurat vært så mye arbeid på oss siden julehandelen i fjor egentlig. Ja, du har tuslet rundt i nettbutikken din, men stort sett har du holdt deg i ro.
Du er sikkert en trivelig type, men må du være så ekstrem i alt du gjør? Først ingen trim i det hele tatt, så plutselig, helt ut av intet, bestemte du deg for å bli en fjellgeit. (Vi skal kalle deg for fjellbukk når du blir kvitt geitepuppene). Hvorfor han du ikke går, tja, fire/fem ganger i uken og la oss hvile et par dager? Du har hørt at muskler trenger noe som kalles restitusjon, eller bryr du deg overhodet ikke om hva verken eksperter eller andre måtte mene? Du bare peiser på uansett.
Vi er slitne nå! Stive, støle og ustelte. Vi trenger i alle fall en dag for å komme oss på, ja, beina igjen!
Takk for tilbakemeldingene, gutta! Som sjef er det viktig å lytte til de som jobber under deg og nå har jeg lyttet. Jeg vil be dere bare være litt mer tålmodige. Jeg er helt sikker på at det vil bli lettere, også for dere, etter hvert. Hvis vi bare klarer å komme oss under 130 kg så er mye gjort. Da er jeg sikker på at også dere begynner å synes at dette er et artig opplegg.
Inntil da, hvil dere fram til kl. 17:00. Da skal vi nemlig ta ny rekord. Vi, altså dere, skal vakle opp på intet mindre enn 45 minutter. Årsbeste så langt er 47,5 minutt. Det klarer to tøffe karer som dere. Staute og sterke. Jeg har virkelig troen på dere, gutta!
Akkurat kommet ned fra min 12. tur på rad opp Komsatoppen. Lånte Kona sin pulsklokke for å sjekke hvor langt, høyt og tungt turen egentlig egentlig er, men først og fremst for å se det aller, aller viktigste: Hvor mange kalorier og fett jeg har forbrent mens jeg peste og presset meg oppover. Vi kommer tilbake til det.
Her ser dere fjellgeita (fjellbukken). Prøvde faktisk å smile, men ser jo at jeg ikke fikk det til. Tar du bilde av en ku (fjellbukk), så får du bilde av en ku (fjellbukk).
Var egentlig ganske tungt å gå. Nysnøen sugde seg fast til skoene som om det for hver eneste skritt lå en prostituert med dårlig råd, uansett kjønn, og sugde seg desperat fast i håp om høyere avkastning på jobben. Etter hvert utviklet jeg en teknikk for å komme meg løs fra den prostituerte snøen munnhule. (Vi går kjapt videre til enste bilde før dette bare blir ekkelt)
Slik så Soria Moria ut i dag. Jeg blir alltid så glad når jeg kommer hit. Fem minutter og bare en stigning igjen før man er ved veis ende.
Fant forresten en broddsko eller hva det heter. La den på benken på toppen, så hvis du som bare har gått fra den ene brodden uten å merke noen ting finner den på toppen. Minner meg om den gangen da jeg fant en elektrisk rullestol inne på handicaptoalettet en søndags morgen på salig Alfa Omega. Da har det vært en bra fest da!
Far stakk overraskende innom på toppen og sa hei. Alltid koselig når han har tid til en liten prat. Han har jo så mange, så ikke veldig ofte Han rekker å følge opp meg, men når det skjer er det alltid stor stas.
På vei ned fulgt jeg derfor den smale sti…
Nå vet jeg at turen totalt er på 3,75 km. Opp til toppen fra huset mitt er det 2 km.
Puls bryr meg midt på ryggen
Fart er litt artig. Jogger på en slags måte nedover, og det har tydeligvis gått ganske fort i enkelte svinger…
Ja da, dette kunne jeg jo googlet!
Dette derimot er interessant!
Og ikke minst dette! Jeg er jo helt åpen og ærlig om at det ikke er for utsikten jeg gjør dette, men for å bli slank, sexy og deilig.
Nei da, men jeg gjør dette, 100 toppturer på 100 dager, fordi jeg, akkurat nå, ikke klarer å redusere kaloriinntaket tilstrekkelig til å veie det jeg ønsker, altså mellom 100 og 110 kg. Da kreves andre tiltak. Jeg er godt i gang og jeg kjenner det har skjedd noe. På lørdags morgen skal jeg veie meg. Da er det 14 dager siden jeg veide over 134 kg.
Det er ikke meningen å fokusere så mye på vekt, men samtidig så er det jo inspirerende når vekta går ned. Kanskje man da klarer å kutte ut en fristelse eller fire, bare fordi man ser at det virker. Hvis vekta hele tiden går litt oppover så ender det til slutt med at man gir litt faen. En sjokolade, øl, ekstra biff, potetgull etc. fra eller til spiller ingen rolle, men det gjør det!
Hvis jeg kan, så kan du også! Jogging er ikke for alle, men man forbrenner trippelt så mange kalorier på en topptur enn samme distanse på flatmark. Dørstokker burde forbys!
Sommeren 2018 veide jeg bare 100 bitte små kg. Da hadde jeg i to og et halvt år sakte, men sikkert, ved hjelp av toppturer, jogging og sukkerstopp, redusert vekten fra hele 122 kg. Jeg er 184 cm høy og livet er tungt når man veier 122 kg.
I 2019 var jeg ikke på vekta i det hele tatt. Sakte, men sikkert hadde sukkeret igjen fått en større og større plass i livet mitt. Toppturene hadde blitt færre og færre, og joggeturene hadde stoppet opp fullstendig. I tillegg fikk vi den vakreste gutten di kan tenke deg på sommeren, og den påfølgende høsten brydde jeg meg ikke det minste grann om verken kalorier, mosjon eller moderasjon.
Det ga selvfølgelig “resultater”, og vekta sa til meg 01.01.2020 at jeg måtte gjøre noe med den dårlige utviklingen mens det fortsatt var tid. Jeg kutta derfor ut sukkeret igjen, samt raske karbohydrater, og prøvde å bli flinkere til å mosjonere. Det varte et par måneder…
I år var 110 blitt til 124 og igjen satte jeg inn tiltak for å komme meg nedover. Gikk faktisk ned 5 kg, men det kom tilbake
med renter!
Egentlig er det smått utrolig at en fyr som meg, som har så ekstremt mye kunnskap om mat, behandling av råvarer og utvikling av gode oppskrifter, (også oppskrifter som inneholder et kg kroppsfett per tygge), rett og slett ikke makter å holde seg på en relativt stabil vekt, men tvert i mot er(VAR!) i ferd med å spise og drikke meg til den sikre død.
Ja, jeg la på meg 10 kg da jeg begynte på antidepressiva, men tror ærlig talt ikke det var kjemien i tablettene som bidro til det, men snarere at jeg ga omtrent fullstendig blaffen i om jeg la på meg eller ikke. Kunne ikke brydd meg mindre, tenkte jeg mens jeg tok en tygge til.
Eller, det er faktisk ikke slik det fungerer, at man gir faen, men når slike som meg spiser, så forsvinner verden. Når fatet er tomt kommer verden tilbake. Da er det lett å hente seg en porsjon til, gjerne diger den også, og igjen lukke verden ute noen minutter.
Likevel, det skjedde noe med meg da jeg for 12 dager siden så at jeg nesten var blitt 135 kg og nærmet meg 140 kg med stormskritt. Jeg hadde jo sett på de forferdelige bryllupsbildene at jeg var blitt skikkelig tjukk. Trodde faktisk ikke at det var så ille, men jeg gjorde ikke noe med det før jeg så den vekta. Der og bestemte jeg meg for å ta grep.
Toppturer har fungert for meg før, men det var denne prolapsen da. Hvordan i all verden skulle jeg klare å kreke meg til topps med ryggen full av kniver? Du får bare presse deg gjennom det, hvis ikke dør du faktisk om noen år. Fortjener virkelig Lillebror, Datter og guttene å bli farløs bare fordi faren ikke gadd, eller klarte buhu, å gå?
Nei, ikke helvete heller!
I dag er det min 12. tur. Har ikke veid meg, men jeg har blitt merkbart mindre rundt magen. Har ikke redusert på kosten, for akkurat nå klarer jeg faktisk ikke det, med den kokeboka og greier, men jeg klarer å gå toppturer. Og det virker!
Ja, det er et skippertak, men det er bedre med skippertak enn ingen tak i det hele tatt. Jeg er alt for glad i akkurat litt for mye mat til at jeg kan bli særlig slank, men håper er at jeg, ven hjelp av toppturer, og, etter hvert, annen trening, igjen kan se det 100-tallet. Et sted mellom 100 og 110 er jeg fornøyd med og jeg er sikker på at jeg kommer til å klare det!
Nå drar jeg hjem. Skal ligge en halv times tid på sofaen før jeg starter oppover. Fortsatt er det bare Komsatoppen som bestiges, men vi harr masse fine fjelltopper her i Alta-området, både for formen slik den er nå, og når formen etter hvert bedres og jeg trenger litt større utfordringer.
På lørdag skal jeg veie meg igjen. Da har jeg gått 14 toppturer på rad. Tror ikke på en voldsom vektnedgang, for tipper jeg har bygd en del muskler også disse ukene, men noe nedgang bør det være! Hvis ikke tar jeg en tur både morgen og kveld, he he 😉
(Bipolar, who?)
Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg syns ikke de er noe morsomme disse “selvironiske” tjukkasbildene av meg selv. Jeg hater dem! Hater å være tjukk. Slite med å få på meg sko og sokker. Dårlig plass til lungene når jeg sitter fordi magen er så stor og hard.
Det er ikke hver dag jeg våkner av muntre toner fra en polsk radiokanal, men det hører vel med når man leier inn polakker for å gjøre jobben du selv ikke gidder, nemlig male huset ditt. Kan liksom ikke bare trampe ut bare truse og ølvom og forlange at de skal spille Åge Aleksandersen eller Bjørn Eidsvåg når de er i Norge, så jeg lot dem bare holde på. Klokka var tross alt litt over åtte uansett, og det skjedde nemlig langt verre ting på min venstre side av sengen som faktisk klarte å overdøve den polske popmusikken.
Turte nesten ikke snu meg, for det høres ut som en diger hund full av rabies som gikk løs på et sauekadaver, men det var bare Lillebror som var så sulten sulten og sugde så hardt at den arme brystvorta stakk ut av ham nede i bleien.
Etter en voldsom drakamp fram og tilbake, med desperate rop fra både mor og barn, (alt dette akkompagnert med polsk popmusikk og en nynnende maler på utsiden), fikk jeg til slutt dratt brystvorten opp til riktig posisjon, og vi kunne igjen roe oss ned og bare nyte busikken.
Vi sto heller opp. Det skulle vi ikke gjort! Full vinter igjen, hurra!
Kanskje ikke så rart egentlig, siden sola er inne…
Helt fri for sterke tabletter vasset jeg meg gjennom 20 cm nysnø og ut til bilen. Bilen er for øvrig gjeldfri, siden jeg på en måte betalte den ut med min del av verdiøkningen av huset som jeg bodde i i mitt gamle liv. Ingen bilavdrag på meg altså, men tar det igjen i barnebidrag da, he he 😉
Veldig, veldig glad for at jeg ikke skifta til sommerdekk her om dagen, Sola skinte fra skyfri himmel, 12-13 grader og lyden av snø som smelter fra alle kanter. Klok av skade lot jeg det heldigvis være og kom meg på kontoret i dag også. Kan komme og gå som jeg vil. Elsker å være min egen sjef! Tror ikke jeg noen gang kan ha en sjef over meg igjen. På jobb altså…
Vel ankommet kontoret ser jeg at NRK har laget en liten filmsnutt av Konemor og meg. Hysterisk morsom. Se den HER hvis du vil 🙂 Du kan også se den DER hvis du ikke vil, men det er jo bare teit.
13:30 skal jeg på (enda et) digitalt forfatterkurs arrangert av Kagge Forlag. Forrige gang var det legendariske Helene Uri som holdt kurset. I dag tror jeg det er mer todelt. Først er det Anne Sverdrup-Thygeson, (for øvrig professor i bevaringsbiologi ved NMBU på Ås til daglig) hun som ga ut Insektenes planet. Hun skal fortelle om hennes erfaringer med å bruke sosiale meder som salgsfremmende virkemiddel.
Jeg skal jo snart gi ut en bok, så her gjelder det å suge til seg alt som nyttig er. Har til og med vært inne på tanken å få meg en populær blogg slik at jeg kunne snakke om boka mi i tide og utide, men spørs om jeg ikke raskt hadde blitt avslørt som både kalkulerende, kynisk og iskald hvis jeg det hadde gjort. Nei, blir spennende å se hvilke tips hun har. Plutselig ser dere meg i alle kanaler, både blogg, FB, Instagram og Youtube. 😉
I kursets andre del, (ser nå at det egentlig er første del, men spiller jo ingen rolle for deg, du skal ikke delta) er det forfatter Ken André Ottesen som skal få oss til å le. Han har visstnok fått 270 000 følgere på Instagram i løpet av pandemien. Vel, jeg er ikke an av dem og hater folk som liksom skal være så jævla morsomme. Det aller verste er disse foredragene der man liksom skal ta magadrag og le i kor, eller snu seg og si noe morsomt til sidemannen. Kjenner jeg gruer meg til denne Ken André allerede. Får han meg til å le komfortabelt, da er han god!
15:00 er dagens desiderte høydepunkt!
Legetime og påfyll av sterke tabletter. Svake også for den saks skyld, for her går det virkelig unna! Blir godt å bli ferdig med den boka, for jeg har avtale med UNN at med en gang den er er ferdig, altså ikke krever meg oppreist, så ringer jeg til dem og de setter meg opp på første og beste operasjon og skraper bort mainnskiten.
Det er egentlig både umenneskelig og uverdig å leve slik jeg gjør nå, og hadde det ikke vært for at jeg hadde skapt meg denne nye arbeidsplassen her i nettbutikken, og at det tikker inn noen kroner på bloggen, så hadde jeg vært en stor belastning på mine arbeidskollegaer. Hadde jeg til og med vært ansatt et sted i min bransje, så ville jeg, til tross for mye restarbeidsevne, vært 100 % sykemeldt. Dvs. det hadde jeg ikke, for jeg hadde gått over på arbeidsavklaringspenger nå.
Det er, av helt forståelige grunner, ikke en arbeidsgiver som ville tatt i meg med en ildtang en gang slik det er nå. Aldri visst nå jeg fungerte. Måtte kjøpt sofa til meg slik at jeg kunne hvile ryggen et par ganger om dagen. Går ikke an å betale for slikt! Før, med de gamle reglene, så kunne man være “aktivt sykemeldt”, dvs. at jeg var på toppen av de andre og jobbet det jeg klarte på statens regning. Dette ble visstnok “misbrukt”, (alle systemer som kan bli misbrukt, blir misbrukt. (Gjelder ikke sykelønnsordningen, for der er det ingen som svindler…) i så stor grad at det måtte kuttes bort. Dumt, for en slik ordning er i alle fall perfekt for folk som meg. Jeg blir bedre etter en operasjon, men inntil den foreligger kunne jeg gjort det jeg kunne, i mitt eget tempo, på en arbeidsplass, uten at det gikk ut over verken inntjening, kunder eller kollegaer.
Må da være mye bedre det enn å være 100% sykemeldt fordi man ikke vil være en belasting, for det er man i min bransje med en slik lidelse.
Nok politikk! Etter jobb blir det å kjempe seg gjennom nysnøen og opp til toppen. I går, da dette bildet ble tatt, så klarte jeg faktisk “årsbeste” med 47 minutter og 31 sekunder. Utrolig artig med en slik framgang! I går var tur nummer 11 på rad, og minner om at jeg brukte hele 1 time og 35 minutter på tur 1…
Nei, nå er klokka 11:41 og jeg må begynne å jobbe! De 15 siste rettene skal planlegges, både med tanke på oppskrifter, handlelister, handling, og, ikke minst, en nøyaktig kjøreplan for mandagens, den aller siste, fotografering. Dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å bli ferdig, og jeg håper så sinnsykt at den slår an i markedet. Jeg tror det, men man vet jo aldri.
Uten et godt salg på denne er min tid som forfatter over. Motsatt, med et godt salg, har jeg planene klare i hodet for i alle fall tre bøker til. Jeg ønsker at dette skal bli en slags bokserie der du finner de aller beste oppskriftene til alle livets små og store anledninger. Ja, man kan google, men når man eksempelvis får 1 720 000 (nesten to millioner) treff når man søker googler “ribbe”, så sier det seg selv at det kan være litt vanskelig å vite hvilke av disse millioner av oppskriftene som faktisk er gode. Eller, det er også veldig viktig, skrevet i et språk som “hvermannsen”, uansett om hen er 16 eller 98, forstår, og med ingredienser man faktisk får tak i på butikken.
Jeg mener Norge fortjener og trenger denne bokserien min. Så får vi se da om Norge faktisk vil ha den. Det blir noen spennende måneder fram til jul…
Når forhåndsbestillingen starter? I løpet av mai tro jeg, men du kommer garantert til å få det med deg, tro meg! 😉
Nei, NÅ skal jeg gå og pakke ordrene som har kommet fra “den lille nettbutikken med den store smaken”, Kokkejævel.no, i løpet av natten. Neste sendedag er i morgen klokken 13:00, så alle som bestiller før 12:00 i morgen får varene sendt. bestill HER hvis du har lyst på noe skikkelig godt, og dessuten hindre meg i å dunke hodet i korridorene på NAV 😉
Livet som D-kjendis er i grunnen ganske likt et vanlig norsk liv, bare litt mer betydningsfullt naturligvis. På bildet over ser dere for eksempel noen av etikettene som skal på krydderboksene mine. Hadde jeg vært A eller B-kjendis, så hadde det sikkert vært folk som både hadde hentet merkene på trykkeriet og klistret dem på lokkene, men som D-kjendis må jeg gjøre alt slikt selv.
Dagen, også hos vaskeekte D-kjendiser, starter med at man slår øynene opp. A, B og C trenger ikke ta bilder av prosessen, men vi på “gølvet” må dokumentere alt i håp om å bli oppdaget av et produksjonsselskap, uansett hvilket.
Sexy speilselfie er en helt naturlig del av hverdagen for oss på nedre sjikt. Etter 10 toppturer ser jeg slik ut, men jeg er mest sjokkert over at Konemor ikke har vasket speilet. Hun vet jo at jeg er D-kjendis og helt avhengig av å ta disse bildene for å overleve i denne bransjen. Er det lov å denge i 2021?
Pillemisbruk skaper alltid mye blest, så tar så mye jeg bare kan for å holde populariteten oppe.
Uten at det, (ennå), har hjulpet nevneverdig på min kjendisstatus, har jeg spist opp alle tablettene som skaper litt debatt, to dager før neste legekonsultasjon. Prøver hver eneste gang å forklare til legen at jeg er helt avhengig at et overforbruk, helst misbruk, for å kunne stige skikkelig i kjendis-granene, men jeg taler for døve ører. Han bare forsetter å gi meg det jeg trenger for ryggen, ikke for berømmelsen. Trodde leger liksom skulle se hele bildet!
Så setter jeg meg ned med pillekaffen min og tråler om det er noen som har skrevet om meg i løpet av natta. Er jeg fortsatt patetisk, virkelighetsfjern og idiot? Jadda, full klaff på Kvinneguiden i alle fall. Deilig 😀
Uansett, etter pillefrokost og kaffe var jeg klar til å virkelig starte dagen som D-kjendis! Tirsdag i dag, noe som betyr “varedag” på Hoftepluss, men jeg har gitt dem beskjed om at jeg blir litt sen, for jeg må først innom nettbutikken og pakke gårdagens ordrer.
Uff, lurer på om de på A-laget slipper all denne forbanna snøen?
Låser meg inn i nettbutikken. Og så dette må jeg gjøre selv!
Ikke voldsomt med ordrer, men det holder meg i live et par dager.
Plutselig roper kokken at det er frokost og jeg skvetter til. Hæ, har jeg rykket opp i A-klassen og fått meg egen kokk?
En D-kjendis hviler aldri, og mens jeg spiser sjekker jeg mail om det har kommet noe tilbud fra et eller annet. Nei, ikke noe i dag heller.
Jeg sier til meg selv at jeg er like mye verdt som de idiotene i klassene over meg, kler på meg og drar ned på Hoftepluss. Har egne bedrifter om ikke annet,
Det ene gikk riktig nok i underskudd i fjor.
Heldigvis har jeg et selskap til…
og for en D-kjendis å være, relativt populær blogg..
Det var ganske mye varer i dag, så heldigvis hjalp nysjefen, Martin meg.
hvis ikke hadde jeg holdt på fremdeles. Ryggen tåler rett og slett ikke løfting, eller ståing på betinggulv. TENK hvor mye sykefraværet i Norge hadde gått ned hvis det hadde blitt lagt gulv beregnet for at mennesker skulle jobbe på, hver dag i 40-50 år!
Tre timer senere var vi ferdige og D-kjendisen måtte tusle ut på varemottaket med både søppel og tompaller. Flaut!
Humøret lysnet betraktelig da jeg kom tilbake nettbutikken og så jeg hadde besøk 😀
Vi har lenge snakket om å ta bilder med samme bakgrunn, og nå er vi endelig i gang! (Det tar tid å bygge seg opp fra bunnen av=
Mens hun jobba tok jeg meg en spennende lunsj.
Etter maten tok jeg meg en aldri så liten strekk. Smerter, bu hu, blir man både trøtt og sliten av.
Prøvde å jobbe med boka et par timer, men er så utladet etter en fotodag, som den vi hadde i går, at jeg jeg rett og slett kjørte hjem i tre-tiden. Der ble jeg liggende på sofaen og hvile ryggen fram til klokka fem.
Sto av og til opp og så på min helt egne polakk som malte gelenderet mitt. Selv om jeg jo vet at det er borettslaget som har leid ham inn, så kan jeg jo i alle fall late som om det er jeg som har kjøpt og betalt ham for influenser-pengene mine. Det må da være lov! Ikke det heller nei?
Ny rekord opp Komsalaia i dag! 😀
Faen, for en flott fyr! Fatter ikke at det ikke er et et eneste modellbyrå som har tatt kontakt med meg!
Vel, trøster meg heller med oppvarmet ribbe…
og koselig middag (HELT uten grønnsaker i dag)…
Etter middag må man jo leke litt. Sier seg selv, herregud, hvor gammer er du egentlig?
Denne bloggposten ble skrevet herfra. Det er ikke veldig synd i meg. I morgen er det legetime. Da blir det bra igjen, uansett kjendis-status.
Selv om ikke akkurat 2020 var Guds gave til livet mitt, verken økonomisk, fysisk, psykisk eller sosialt, så sitter jeg faktisk her og ser på det ferdige årsregnskapet og klapper meg fornøyd på skulderen.
På denne tiden i fjor hadde Hoftepluss så smått åpnet igjen etter nedstengningen. Alle deltidsansatte var fortsatt permittert, og de i 100% stilling jobbet 50%. FyFader var fortsatt tvangsstengt på ubestemt tid, og framtiden var helt uviss.
Til sammen gikk vi ned 4 000 000 kroner i omsetning i 2020. Fra 17 mill til 13 mill. Det er intet annet enn en spektakulær omsetningssvikt. Til tross for denne formidable omsetningsnedgangen klarte vi faktisk å holde underskuddet under 400 000 og det er jeg ikke bare fornøyd med, det er jeg stolt over.
Tidlig ble det tatt grep for å redusere kostnadene, mange av disse nokså radikale, og hadde aldri vært mulig å gjennomføre hvis vi ikke sto på avgrunnens rand. Vi har kuttet ca 1,5 årverk, og i løpet av et år utgjør dette faktisk 750 000 i sparte lønnskostnader. Min egen lønn er naturligvis også kuttet ned til et eksistensminimum i denne perioden. Vi snakker en reduksjon på ca 300 000 kroner i året.
Tilbake i andre enden står et selskap, med to serveringskonsepter, striglet og meget klar til å gå med gode overskudd når pandemien er over. Det er mange år siden jeg hadde en slik tro på konseptene mine, og jeg tror faktisk vi har de beste årene foran oss.
Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet hvis dere lurer på noe annet koronarelatert 🙂
Alt har en ende, også en populær blogg. I et og et halvt år har jeg kronisk ligget på den aller øverste plassen. I alt jeg gjør ønsker jeg å være best, i alle fall i min klasse. Jeg trives på førsteplass, men kjenner jo på en viss slitasje. Har ingenting mer å bevise. Jeg klarte det. Fikk det til. Og ble der.
Over 3 millioner mennesker (IP-adresser) har lest mine bloggposter over 21 millioner ganger, og jeg har ikke solgt meg til noen bortsett fra meg selv. Bloggen min er helt reklamefri, dvs at hvis jeg skryter av et produkt er det fordi jeg digger det, ikke fordi jeg får betalt for å like det. Integritet gjør deg ikke rik, men det gjør det fri til å si, skrive, mene, gjøre hva faen du vil!
Konemor, ChristineEmilie, har for en uke siden opprettet blogg. Hun skriver fordømt bra, er artig, samtidig som hun er ekstremt dyktig på så mange flere felt enn meg. Jeg kan lage virkelig god mat, samt springe rundt på topper mens jeg plaprer om alt og ingenting, og det er det. Jeg håper og tror at det er hun som overtar bloggtronen etter meg. Norge fortjener ChristineEmilie! (Og hun fortjener Norge!)
Hva jeg skal gjøre? Er faktisk litt usikker. Blir garantert mer filming, men vet ikke helt på hvilken plattform. Matfilming blir jeg nok å sende på min Youtube-kanal. (Følg den HER. ) Litt mer usikker på disse mosjonsvideoene, men det blir nok på FB. Instagram holder jeg meg så mye borte fra som jeg kan. Jeg hater Instagram!
Ja, jeg er sliten nå. Skal “legge” på. Spise litt og se på “90 days to wed. ” (Elsker den serien!)
Skal jeg gi meg på “topp” eller skal jeg fortsette?
Klokka er snart halv fem, og det er tolv timer siden jeg sto opp og begynte å koke. Gammal mann begynner så smått å kjenne det, og vel så det. Det var litt oppvask. Har vasket opp siden jeg lagde DENNE lille videosnutten, og dere så selv at det var litt å så av. Det er billig å være et “one man show”, men det er tungt.
Vasker gulvene i morgen, så nå har jeg bare å gå ut med søpla, så er jeg ferdig til å dra hjem. Skal legge meg en halv times tid på sofaen og hvile ryggen før jeg peiler vomma oppover mot Komsalaia. Det er dag 10 i dag faktisk. Nesten et lite jubileum. Spent på tiden. Eller , kanskje ikke. Kjennes ikke ut som det blir noen rekord i dag for å være ærlig, men opp skal jeg, om det så er det siste jeg gjør før jeg blir hentet hjem til Far!
Tror jeg skal satse mer på video framover. Som vanlig har jeg ikke noen plan eller konsept, men det kommer i alle fall til å komme mange snutter med Kulinariske tips og triks, skal fokusere mer på det nå boka er ferdig. Filme mer fra kjøkkenet når jeg lager mat. Har også et par andre idéer. Kommer også selvfølgelig til peise på med toppturer. Planlegger ny topptur i full lengde lørdag 1. mai, men har ikke helt bestemt meg for hvilken topp jeg skal gå.
Takk for at dere leser meg, følger meg og støtter meg. Betyr mye 🙂
Der var vi i gang igjen. 10:15 går startskuddet for den første av dagens 17 retter. Siste rett fotograferes 13:30. Da har vi ett ledig kvarter til uforutsette ting, for noe skjer jo garantert. Sjeldent at alt går etter planen. Aldri faktisk.
Med så mange retter på så kort tid må selvfølgelig det aller meste være klargjort på forhånd. Til og med pasta jar jeg kokt ferdig og puttet i plastposer. Likevel har jeg alltid denne hybelkomfyren i tankene når jeg jobber med oppskriftene til denne boken. Avslutt alle rettene skal kunne tilberedes med suksess en hybelkomfyr. Det er ikke utstyret som avgjør om maten er godt over gjennomsnittlig god, det er oppskriftene, og de får dere i boka 🙂
Takk for i går forresten! Utrolig artig tur! Det blir garantert en ny tur på søndag, enten opp Komsalaia eller et annet fjellmassiv i vakre Alta.
Nå må jeg nesten fortsette forberedelsene. 🙂
Vi smattes!
PS! Dagens bloggpost fra Konemor fnner du HER. Hun er visst fortsatt i det humoristiske hjørnet 😉
Jeg visste jo at jeg ikke kom til å gå “alene”, men at hele 364 000 mennesker skulle følge meg opp til toppen, det hadde jeg ikke trodd. Utrolig artig!
Her sitter jeg, fem på seks og “småprater” med dere før turen starter. Fader, jeg syns dette var skikkelig Artig!
Og her zoomet hun inn. Husker faktisk da jeg sto der på det platået og svarte på et par spørsmål 🙂
Litt kipt, og utrolig urutinert av meg, at batteriet skulle flate helt ut tre minutter fra toppen. Trodde faktisk det skulle holde, men neste gang tar jeg med meg en powebank, for det blir definitivt en neste gang! Som jeg snakka om på turen tenkte jeg at jeg skulle ta dere med på Alta 10-toppers i løpet av våren. 1 ny topp hver søndag, hadde ikke det vært litt artig? Blitt med meg på: Hjemmeluft-toppen, Komsatoppen, Lille Raipas, Utsiktspunkt Skoddavarre, Dønnavarre i Kviby, Borras Vestre, Losvarkollen, Ulvehenget i Rafsbotn, Bjørkeliting Talvik og Haldde.
Vi får se, blir jo lett litt “revet med”, men hvis dere vil bli med meg på tur, så tar jeg dere gjerne med. 🙂
Nå skal jeg dusje og gjøre meg ferdig med den der (jævla) maten til fotograferingen i morgen. Neste bok kommer ikke til å inneholde 75 retter, det er i alle fall helt sikkert!
Hvis det blir en tredje bok da. Jeg håper jo det, men det er litt opp til deg. For å få gi ut den 3. boka som jeg allerede har klart i hodet, så må denne boka selge like bra eller bedre enn den forrige. Jeg både håper og tror det, for denne boka burde egentlig finnes i et hvert hjem og inneholder alle disse rettene som man liksom burde kunne når man flytter for seg selv og blir voksen. Dette er boka jeg selv vil ha i bokhylla og kommer til å bruke flere ganger i året. Ha, det finnes google, men søker du på “lammelår” får du 314 000 treff. Hvilken av dem skal du velge? Da er det mye lettere å slå opp i den store k(l)oke boken. Der vil du finne det meste av det du trenger å kunne hvis du ikke er faglært, snobbete hobbykokk eller gammel husmor.
Turen opp Komsa legges ut HER så snart den blir tilgjengelig. (Det er snakk om noen få minutter)
