Klokka 18:00 i ettermiddag lar jeg mat være mat, fotografering være fotografering, og labber oppover Komsalaias stupbratte fjellsider på stutte og trøtte, men tapre og tålmodige føtter.
74 personer har så langt svart at de skal være med og hele 114 er interessert. Tror det kan bli en helt fantastisk tur i nydelig vær, og jeg gleder meg til å vise fra ruta jeg har gått nå i over en uke. Det er ikke all som er så heldig å bo rett ved et fjellmassiv av Komsalaias kaliber, men jeg er helt sikker på at du har noen topper der du også bor. Bakker i byen om ikke annet.
Dette er altså ikke en invitasjon til å gå sammen med meg! Jeg er ikke på noen som helst måte på jakt etter turkamerater. Trives aller best i mitt eget mutte, dystre og angstbiterske selskap, så kom fan ikkje te dørra mi klokka sæks, i den tru at vi ska gå i lag, før da dæng æ dæ og det mein æ!
Nei, bli heller med digitalt, jeg er mye triveligere på trygg avstand. Det eneste du trenger å gjøre er å gå inn på min FB-side litt før seks og bare bli med! Klikk HER for å vise din interesse 🙂
Iskaldt, men vakkert. Jeg er virkelig og veldig glad i akkurat denne plassen, denne leiligheten. Fryktelig trist at det er så lite kjøkken, og i alle fall ett rom for lite, slik at det blir litt for trangt når Lillebror blir litt større, og i alle fall hvis han plutselig skulle måtte skifte “bloggnavn” til Storebror…
Det er ikke fryktelig mye jeg angrer på i livet, det aller meste av feiltrinn skriver jeg under kontoen “erfaring”, men jeg angrer virkelig på at vi, min ex og jeg, ikke flyttet til en større leilighet da guttene, og Datter, var små, slik at de slapp å leve hele 12 år i en leilighet med tre soverom og et bitte lite kjøkken.
Jeg tjente godt, og etter hvert hun også, så det sto ikke på penger, men jeg trivdes så fryktelig godt. Leiligheten lå perfekt til i forhold til skole, barnehage, jobb, butikk, lysløype, Komsalaia. Dessuten hadde jeg tilbrakt så ufattelig mange timer ute i hagen, og syns jeg hadde fått det så fint til, at jeg ikke ville flytte fra den.
Ja, jeg kan selvfølgelig skylde på at jeg jobbet så mye at jeg ikke hadde verken tid (eller kunnskap) til å sette i gange med oppussing før et salg, men sannheten er like hard som den er brutal: Jeg satte meg selv og mine behov foran mine barns behov for plass. De ga seg vel fullstendig blaffen i om hagen var fin, de ville ha eget soverom! Og plass på kjøkkenet slik at de kunne lage taco sammen med pappa uten at han ble irritert fordi det var så trangt…
(Det må nevnes at det hadde bodd en gutt til i det huset, og han bidro også sterkt til at vi ikke ville flytte bort fra de få minnene som fantes av ham)
Etter 12 år, da det til slutt rett og slett ikke var verken fysisk eller psykisk mulig å bo der lenger, kjøpte vi det første og beste huset vi så, og ungene fikk endelig eget soverom før hele gjengen enten ble innlagt eller begynte å ta livet av hverandre.
Er litt usikker på hvor jeg vil med denne historien, men dette er altså en av de få tingene i livet jeg virkelig angrer på. Tre glade gutter som vil hjelpe pappa med tacoen, være i lag, men så er det så trangt der inne på kjøkkenet at pappa, sikkert etter enda en lang dag på jobben, er sliten og irritert og vil bli ferdig så fort som mulig. Dette skulle jeg gjerne ha ugjort, og jeg er veldig glad for at jeg liksom har fått en “ny sjanse” i Lillebror, selv om det selvfølgelig ikke skaper gode barndomsbinner for de andre guttene, så kan jeg i alle fall gi Lillebror de gode stundene på kjøkkenet.
Gutta mine, unnskyld!
Lillebror ja, det er nesten ikke til å tro, men han ble jo seks måneder 20. april, og tidligere denne uken hadde vi besøk at lillesøsteren til Kone. (Jeg var naturligvis på jobb. (Historien har en tendens til å gjenta seg). Kone og Lillebror lå på gulvet og søsteren filmet dem bare helt tilfeldig, du vet, for å ha et minne på telefonen. Plutselig bare tar Lillebror tak i Kone og bare reiser seg opp! Ikke klatre altså, det har han gjort lenge, men han reiste seg! Er ikke det helt fantastisk? (Og litt tidlig?)
Han har også begynt å sette seg hele tiden, men han er jo ikke sterk nok til å holde seg oppe, så hver gang det skjer må jeg sprette opp, (skvulp, skvulp) og sette denne ammeputa bak ham i fall han ramler bakover. Det har ikke skjedd ennå, for han ramler egentlig mest sidelengs og fortsetter krabbingen, men jeg orker ikke hjernerystelse og panikk. Er dessuten god trening å sprette opp og spurte fram flere ganger i timen.
Ja, klokka er halv ni og juleribba er ferdig dampet og er nå klar for steiking. Lukten av jul skal snart bre seg i hele huset. Tipper Kone blir litt overrasket over at det blir juleribbe til frokost, men slik er livet med en kokebokforfatter, man vet aldri hva som blir servert!
Om et par timer ser den slik ut. Jeg elsker jobben min!
Du, ikke glem at vi har en avtale klokka 18:00, for du blir vel med meg opp til toppen? Livesendingen starter 18:00 på trappa mi hjemme, så starter vi turen i samla flokk. Klikk HER for å melde deg på. (Ja, det er selvfølgelig gratis 🙂 )
Dette blir gøy og jeg gleder meg til å vise deg for en fantastisk natur jeg har rett på utsiden av stuedøra, og, ikke minst, håper jeg at du kanskje lar deg inspirere til å ta på deg dine egne sko og gå på dine egne topper 🙂
Nei, nå skal jeg koke pinnekjøtt og lage bacalao (og ti andre retter)
Vi smattes!
(Dagens innlegg fra Konemor finner du forresten HER
,men må advare om at du kommer til å nynne på en helt spesiell sang i timevis hvis du klikker deg inn. Kommenter hvis jeg har rett 😉 )
Selv om kroppen var på stiv og støl både her og der, kjentes faktisk ut som jeg kom rett fra en meget intensiv uke på en biseksuell treningsleir, så fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve å jogge litt i starten. Forsto jo umiddelbart at det var en idiotisk idé, men kjente likevel at kalkunklubbene under rumpa begynte å bevege seg i et salgs raskt tempo.
Ned bakken fra huset til Tollevika gikk det i et slags forrykende tempo.
Etter et freskt minutt var jeg nede og kalkunklubbene levde fortsatt sitt eget liv der nede, men jeg var veldig glad det var så kaldt og surt at det ikke var et menneske ¨grillet der nede, for menn på godt over 130 kg er et komisk syn.
Som ventet kom jeg meg ikke noe raskere opp til rasteplassen, til tross for tilløp til sexy jogging i starten. Det eneste som skjedde var at jeg ble forte sliten og fikk mer vondt i ryggen enn jeg har hatt siden jeg startet dette IDIOTISKE PROSJEKET!
Etter noen minutter på rygg er jeg midlertid klar som et strutseegg igjen, og gyver løs på siste halvdel av ruta.
Helt grei tid. Fire minutter tregere enn i går, men det er helt greit. Var tungt.
Våren har stoppet litt opp. 1 varmegrad og iskald vind har sørget for det. Er i grunnen helt greit. Når våren først er her er den over på et øyeblikk. Det er jo selve ventetiden, forventningen om vår og sommer som er det beste. Når den først har kommet blir man jo helt ærlig litt skuffa etter bare noen dager.
Jeg er så sliten nå, og skal snart legge meg på sofaen og se “90 days to wed”, men først:
Vinneren av fenalåret er:
Ingrid Bårdsen
Hennes stemme gikk til Christine, og vinner derfor et spist fenalår. Sorry, men det sto med liten skrift. Hadde du stemt meg meg hadde du ikke bare vunnet et skarve fenalår, men jeg hadde skjært det opp for deg, mens jeg foret deg og klødde deg på ryggen. Dagen etterpå hadde du blitt hentet av en privatsjåfør som kjørte deg og familien, eller hvem du enn måtte ønske å ta med deg, til 14 dager på Maldivene, men din stemme gikk altså til Christine, og premien ser du på bildet. Sånn kan det altså gå, men gratulerer uansett.
Jeg var, bokstavelig talt, i ferd med å drukne i mitt eget fett. Over et år med helt sinnsyke smerter klarte til slutt presse meg ut av min svært aktive jobb som kjøkkensjef, og inn i en roligere tilværelse som kokebokforfatter og netthandelforstander. I januar, og deler av februar, nådde jeg et absolutt bunnpunkt hva inaktivitet angår, da jeg stort sett enten sov, spiste eller lå på sofaen.
Smerter og depresjon er ingen god kombinasjon. Smertene gjør at det er vondt å røre seg og depresjonen gjør at du ikke bryr deg om hva du trøkker i deg. Du ser du legger på deg, kjenner det blir tyngre og tyngre å få på seg skoene, men du bryr deg ikke. Du baker heller en eplekake og spiser den med både krem, is og ekstra syltetøy. Du vet det er hinsides galskap det du tygger i deg, men du bryr deg ikke, og skjærer et stykke til.
Jeg hadde ikke vært på vekta siden februar en gang, og da var det 125 ett eller annet, men 134,3 kg, det gjør inntrykk skal jeg fortelle deg! Der og da bestemte jeg meg for å utnytte min hypomanske natur til å komme meg i bedre form i stedet for å sakte, men sikkert ete og drikke meg i hjel.
Jeg startet dermed prosjektet 100 toppturer på 100 dager, og det tror jeg faktisk er det lureste jeg noensinne har gjort, for akkurat nå er jeg ikke motivert til å begrense meg mer enn litt i matveien, men å komme meg ut og opp, det er jeg motivert for!
Smertene har vært helt hinsides vonde og lungene liksom fylt med tjære og kvist, men jeg har kommet meg opp, hver eneste dag! Under ser dere den voldsomme framgangen jeg har hatt på bare en uke. Jeg har gått akkurat samme løype hver eneste dag, fra endeleiligheten min, ned til Tollevikfjæra og oppover. Jeg vil anta at jeg kommer til å bruke ca 30 minutter på denne ruta når jeg virkelig kommer i bedre form. Kanskje allerede neste lørdag?
Dag 1: 1 time og 35 minutter
Dag 2: 1 time og 14 minutter
Dag 3: 1 time og 8 minutter
Dag 4: 1 time og 55 sekunder
Dag 5: 58 minutter og 32 sekunder
Dag 6: 52 minutter og 50 sekunder
Dag 7: 52 minutter og 16 sekunder
Da snøen smeltet så vi hvorfor det hadde vært så vanskelig å komme seg ut i vinter. Dørstokken hadde nemlig grodd seg utover og tatt menneskelig form. Han knurrer og griper etter meg hver gang jeg skal ta på meg skoene, men jeg har lært meg å sparke han i skrittet. Da blir det såpass ro at jeg får kommet meg over ham ut i friheten.
Starten. Går som dere ser rett forbi bilen, så selv om jeg fortsatt er helt avhengig av å ta meg noen tabletter ekstra 45 minutter før jeg går, så bor jeg altså så nært at jeg ikke trenger bil for komme meg ut på tur.
Her ser dere utsikten fra min faste rasteplass. Slik formen er nå tar det ca 25 minutter opp dit. Her legger jeg meg og hviler ryggen. I begynnelsen lå jeg et kvarter. I går lå jeg fem minutter. Det er ikke for pusten jeg trenger denne hvilen, men for ryggen.
Salig er de slitne, de kan dø trøtte.
Dette bildet ble tatt da jeg kjempet meg opp til toppen på dag 3 tror jeg.
Dette bildet tok jeg i det jeg ankom toppen i går (dag 7). Forskjellen er absurd stor!
Jeg er så glad jeg gikk i gang med dette prosjektet! Jeg hadde nok ikke klart å presse meg til dette i januar, da var jeg alt for sliten og langt nede, men’, til tross for tiltakende ryggsmerter, har jeg klart å gjennomføre denne første uken, og det gjør meg både glad og stolt.
Jeg håper jeg med mine daglige oppdateringer om dette kanskje kan motivere andre tjukkaser til å kjempe seg ned til skolissene, snøre dem og komme seg ut på tur. Kanskje ikke hver dag 100 dager til ende, men kanskje tre dager i uka?
Jeg aner ikke hvem som kom først av høna eller egget, det er heller ikke interessant, men jeg tar i alle fall 5 mg mindre kjemisk lykke enn jeg gjorde for en uke siden. Det føles også som en seier.
På søndag klokken 18:00 sender jeg direkte på FB. Da kan du være med meg, minutt, for minutt, for minutt, fra trappa hjemme og helt opp til toppen. Klikk HER for å melde deg på. Håper du blir “med” 🙂
Kan jeg, så kan du! Opp av sofaen og ut og rør på flæskeræva di!
Del gjerne hvis du kjenner minst en deprimert tjukkas! 🙂
Jeg vil likevel ønske dere alle en fantastisk fin fredagskveld. Dere har på mystisk vis blitt en del av mitt liv, og jeg har faktisk blitt glad i dere på en forunderlig måte. Derfor ønsker dere absolutt alt som godt som finnes inn i helgen. På ordentlig.
Kom hjem til tomt hus. Eller, mer korrekt, kom hjem til tom liten endeleilighet i borettslaget. Hadde vært å handlet de siste råvarene jeg trengte til alle rettene jeg skal lage i løpet av helga. Vi har et veldig lite kjøkken, så er litt trangt å lage så mange retter, men da jeg presset meg inn døråpningen på kjøkkenet, så så jeg at at hun hadde ryddet og fjernet alt unødvendig på benkene, slik at det skulle bli lettere for meg å kokkelere.
I tillegg hadde hun lagt fram “niste” til Komsalaia-turen, og, i kjent stil, skrevet romantisk kaffefilterlapp som bare hun kan gjøre. Jeg er en virkelig heldig mann. Tenker ikke bare på henne, men også ham som vi har skapt sammen. Dere aner virkelig ikke hvordan jeg føler meg når han krabber rundt på gulvet her, ser opp og smiler det mest strålende smilet dere kan tenke dere. At jeg skulle få oppleve et slikt lite smil en gang til er intet annet enn et Herrens mirakel. Hva i all verden hadde jeg vært uten Konemor og Lillebror.
Vel, hadde kanskje vært litt slankere! Ser hun har vært på Hoftepluss og kjøpt fire varianter med panna cotta! Multe, blåbær, pasjonsfrukt og jordbær tror jeg. De skal slukes litt senere, det kan jeg garantere!
Det har vært litt mye, og ofte, tant og fjas fra meg i det siste, og det må jeg bare beklage, men jeg tror jeg begynner å bli litt lysere til sinns, dessuten litt lettere og langt sprekere, og da kan det bli mye tull. Jeg bare er skapt slik. Heldigvis varer det ikke evig, og snart ligger jeg nede på bunnen igjen og gisper etter luft, men den tid den sorg!
Om bloggen er god eller dårlig, (det varierer nok veldig), skal jeg ikke si noe om, men ensformig er den i alle fall ikke! Her humper det og går, ofte over både stokk og stein, si 😉
Nå er klokka fem og jeg må gå. Har en fjelltopp å bestige! 😀
(Klikk HER hvis du også vil gi din stemme til Konemor, min kjære ChristineEmilie 🙂
Edit: Nå er klokka 17:16 og jeg har ennå ikke kommet meg av gårde,(du vet hvordan det er, skal bare,) men nå går jeg!
På bildet ser dere dagens toppliste, altså totalt antall sidevisninger i går. Som vanlig troner jeg på toppen, med 2. plassen på trygg og god avstand. Jeg kan røpe at dagens tall ser ganske så annerledes ut. I skrivende stund har jeg faktisk bare 554 leseres ledelse på Konemor, så dette kan virkelig slå begge veier!
For første gang i historien har faktisk DU direkte til mulighet til å avgjøre hvem som troner på toppen i morgen tidlig 😀
Klikk HER hvis du vil at jeg, Norges desidert peneste kokk, skal vinne
eller
Klikk DER hvis du vil at Norges deiligste Konemor/ChristineEmilie skal vinne
PS! Du kan gi oss flere “ekstrastemmer” ved å trykke på overskriftene inne på selve bloggen
(PS2! Et fenalår til alle som stemmer på meg! Nei da, tuller bare, men trekker faktisk ut et fenalår blant alle som stemmer på en av oss. Skriv i kommentarfeltet hvem du stemmer på. Ja, det er selvfølgelig lov å stemme på begge, men dumt hvis du vil at en av oss skal vinne 😉 )
Jeg har alltid syntes det har vært litt artig å lage tradisjonell mat, men må alltid ha med en aldri så liten Kokkejævelvri eller to for variasjonens skyld. Denne gangen er det et helt vanlig stykke laks som skal til “pers”.
På tallerkenen ser dere bakt laks med rømme, kokt potet og agurksalat. Ja, det er faktisk helt sant!
Laksen baker pakker jeg inn i røykelaks. Uten at du ser det, som en slags overraskelse, har jeg fersk pesto, for det er godt til laks, men du kan også med hell bruke laksekrydder eller noe annet godt du har i skapet. Siden det er røkt laks på toppen salter jeg ikke, men jeg har alltid en skål med urtesalt på bordet så man kan kan drysse litt magi over hvis man vil.
Jeg baker laksen ca 10 minutter på 175 grader varmluft. (Eller til kjernetemperaturen viser 50 grader) Pensle gjerne laksen med olje før servering. (Jeg glemte det på bildet, og det irriterer meg!)
Potetene er mandelpotet jeg jar kokt med skall, for så å skrelle dem og rulle dem inn i masse fersk dill. Det er så godt! Tørket dill kan naturligvis også brukes, eller persille, gressløk. Se hva du har i skapet, men det er noe eget når man tar seg råd til å kjøpe ferske urter.
(Et godt tips, hvis man ikke dyrker selv, er forresten å kjøpe urter nå det er på tilbud, for så å fryse ned til senere bruk. )
Agurksalaten pleier jeg også å gjøre litt mer fargerik. Oppskriften/inspirasjonen finner du HER
Syns også det er litt kos å legge maten litt pent opp. Selv om jeg nok dessverre spiser litt mer enn på bildet, så er det greit å servere resten i skåler, slik at man kan forsyne seg etter hvert.
***
Sitter på kontoret nå. NRK har vært her et par timer og filmet og intervjuet Konemor og meg. Tror de skulle lage noen snutter til FB i anledning 1. og 2. plassen på bloggtoppen. Blir kanskje en nettsak også, vi får se. iFinnmark har også lagd en fin sak om det. Les den HER, men det koster 5 kroner for et prøveabonnement). På Altaposten tror jeg du kan lese gratis HER. Jeg syns det er litt stas at de intervjuer kona mi 😀
***
Nå skal jeg hjem og begynne kokingen til mandagens fotografering. Det er bare 17 retter, så stresser ikke, men det skal nå gjøres og må nesten begynne nå hvis jeg skal rekke å bli ferdig med alt.
Nå har du sjansen til å bli med meg LIVE, minutt for minutt, opp det veldige fjellmassivet midt i Alta sentrum, Komsalaia , som med sitt høyeste punkt, Komsatoppen, ruver majestetiske 208 meter over havet.
I skrivende stund har jeg to aktive prolapser i ryggen, samt over 130 kg rundt magen og ræva. Likevel har jeg klart å komme meg over den veldige dørstokken, bøyd meg helt ned til skolissene og kommet meg ut og oppover.
Bli med meg og la deg inspirere! Om ikke annet for å se hvor fantastisk heldig vi i Alta er som har dette vakre fjellmassivet midt i byen vår.
Søndag 18:00 sender jeg LIVE PÅ FACEBOOK og du kan være med meg, stille spørsmål underveis, se på utsikten, høre min sexy kolsrøst osv 😉
Det har vært et sant helvete på jobb i dag siden jeg har “spart” både morgen- og lunsjpillene, slik at jeg heller kunne ta dem 45 minutter før avgang. To hjelper ingenting. Det trengs dobbel dose hvis det skal ha litt effekt oppover der.
I dag gikk det faktisk ganske bra. Seks turer på rad har definitivt gjort noe med pusten, og når jeg da fikk bedøvd ryggen i en slik grad at den “bare” gjorde jævlig vondt, så havnet jeg ikke i koma en eneste gang. Spiste ikke opp alle energibarene mine en gang. Smoothien var også urørt. Jeg har rett og slett blitt i bedre form på en uke!
Mens jeg trasket og gikk der oppe fikk jeg en helt fantastisk artig idé som jeg tenkte å gjennomføre på søndag:
