Jeg kan verken fatte eller begripe hva vi har gjort som har fortjent denne voldsomme omtanken, gleden og kjærligheten som dere sender fra absolutt alle kriker og kroker av dette langstrakte landet, men vi er ufattelig glade og takknemlige for den. Vi har lest absolutt alle kommentarer og meldinger dere har sendt. Det er intet mindre enn overveldende. Dere bryr dere virkelig. På ordentlig. Det varmer. Skikkelig.
Av alle mine bloggposter så var To blå streker det som for meg var aller mest personlig. Det vanskeligste å dele. Det føltes så skjørt, så tidlig. Så usikkert og så sårt. Jeg er så redd for at vi gleder oss for tidlig. At vi skal bli slått rett ned i bakken igjen. Helst skulle jeg ventet til ungen ble konfirmert for jeg fortalte, men jeg vet jo at selv da er det ingen garanti for noe som helst.
Derfor velger vi heller å glede oss. Til det motsatte er bevist. Sier vi til oss selv. Igjen og igjen. Sannheten er nok litt mer sammensatt. Jeg er livredd. Selv om jeg er veteran. Jeg vil ikke at Datter skal oppleve dette igjen. Det er faktisk det jeg er aller mest redd for. At hun skal bli knust. Igjen. For hun er så glad nå. Storesøster. Og brudepike. Samtidig.
Det er så komplisert alt sammen. Her skulle jeg bare skrive et enkelt lite innlegg for å takke for alle gratulasjonene fra dere, så surrer jeg meg inn igjen, i kjent stil, i tro og tvil, forventning og redsel, glede og sorg. Jeg er håpløs, he he!
På den ene siden er vi ufattelig glade over hva som venter, men samtidig er vi fortsatt fulle av sorg over det som har skjedd. Og livredde selvfølgelig. Vettskremte for at det skal kunne skje igjen. Redselen er intens, nesten lammende, og jeg vet av erfaring at det blir verre etter hvert. Når lille ungen sover og du våkner opp i panikk bare fordi du har sovnet du også.
For to måneder siden kom det fram to helt klare blå streker. Det var ikke lenger noen tvil. Vi hadde snakket om det, og i bunnløs fortvilelse og maktesløshet hadde vi prøvd. Til sommeren står solen opp igjen etter over et år med kulde og mørketid. Vi både gråt og lo på samme tid. Vi ville jo dette selv om det ikke var slik det skulle bli. Ikke i det hele tatt.
Jeg har jo gjort alt dette før. For 11 år siden var det Datter som kom med Lyset og reddet en hel familie som famlet rundt i kulden og mørket. 13 år senere blir jeg altså igjen velsignet med et lysglimt så kraftig at det ikke lar seg beskrives med ord. Den aller dypeste sorgen trenger det aller kraftigste lyset for at mørket skal kunne bekjempes.
Det er så mange følelser involvert. Følelser som jeg ikke en gang trenger å fortelle om for at dere skal forstå. Tror vi tenker det samme alle sammen. Velger likevel å fokusere på gleden. På forventningen. På håpet. Denne gangen skal alt bli bra. Det er jeg helt sikker på!
Vi skal gifte oss 5. september. Det ingen visste da vi fortalte om bryllupet var at vi planlegger dåp og bryllup samtidig. Det kommer til å bli tidenes fineste bryllup. Tidenes mest ønskede dåp. Både mor og og den lille ungen i hvit lang kjole. Kan det bli vakrere?
Vi gleder oss veldig <3
Jeg velger å avslutte med et dikt som Søster skrev umiddelbart etter at vi ringte henne og fortalte. Det sier alt syns jeg.
Et gryende håp
Det kom som lyn fra klar himmel
Om jeg hadde ventet på det?
I sannhet så hadde jeg det
Men nyheten gjorde meg svimmel
En ny søster har funnet meg i nord
Hun fortalte forsiktig om det nye
Om hjerteslag som nå var synlig
Et gryende håp var på vei til vår jord
Jeg gråter av lykke og sorg
Jeg ler av glede og fryser av redsel
Men velger å fryde meg stort
Av den lille som skal bringes til torg
På torsdag bestemte vi oss, Kjærest og jeg, for å kjøpe inn 14 tørka reinhjerter for å prøve å gi noe tilbake til alle som har vist oss støtte og omsorg de siste månedene. Les mer om det HER
Aller helst skulle vi gitt et hjerte til hver enkelt av dere, men så mange rein finnes det nok ikke i Norge. Derfor valgte vi ut fjorten av dere, symbolsk for hver dag vi fikk i solen i sommer, og de som mottar tørka reinhjerte, fraktfritt og aldeles gratis, fra oss er:
En god natts søvn gjør underverker! Uthvilt og fornøyd gyver jeg nå løs på spørsmålene dere stilte meg forrige søndag.:
God morn og takk for god inspirasjon ! Har du gavekort på spiseplassan dine?
Ja, det har jeg. Selges over disk på enten Hoftepluss eller Fy Fader 🙂
Kan du ikke begynne å bruke laktosefri melk, smør, fløte? Ihvertfall i de baguettene dere lager? Ja, disse produktene er dyrere, ser den. Det er mange som er avhengig av det. Tipper dere selger mer om dere gjør det 🙂
God ide! Derfor har alle våre bagetter vært laktosefrie i over fire år. Du burde komme innom oftere 😉 Vi prøver også laktosefritt i varmmaten så ofte det går, men den laktosefrie melken/fløten karamelliserer seg så fort, derfor er det vanskelig å bruke den i eksempelvis finnbiff som skal stå i buffet en stund.
Den er dessuten veldig mye dyrere og markedet vil helst ikke at vi øker prisene.
God morgen. Du har mye godt å lage m kjøtt, hva med fiskeretter…..Har du noen gode oppskrifter og tips å dele med oss? Ha en fin dag i Altabyen 🌞
Jeg har bare blogget litt over en måned og har i starten valgt å legge ut oppskrifter med mye rein og vilt, siden det står mitt hjerte nært. Det gjør imidlertid også fisk, så jeg kan garantere det at det også vil komme gode fiskeoppskrifter og tips etter hvert. En av dem finner du HER eller HER
Hei og takk for en fantastisk blogg så langt 👏👏
Da jeg bodde i Alta var kyllingsalaten med blant annet avocado og eple (?) på Alfa min favoritt! Kyllingen var enten marinert, eller stekt på en spesiell måte/ i en spesiell saus….. Deler du oppskrift på denne?
Ellers mye bra inspirasjon å finne hos deg. Gleder meg masse til å følge bloggen din videre.
Denne salaten var på menyen da jeg startet som kjøkkensjef på Alfa Omega i 2002 og er derfor ikke min. Jeg deler bare egne oppskrifter, med mindre eieren gir meg tillatelse til noe annet. Jeg jobber med saken 😉
Hei på takk for mye gode oppskrifter og ikke minst gode innlegg. E mann å les blogg nå😂
Lage alltid rype på gammel måte. Fyll rypa med svisker og flesk eller bacon smak og behag det. Samt at du pakker rypa inn med bacon på knyter igjen med hyssing, Brun så rypa lett å legg dem i en stor hjerngryte. Brun også hjerte på gråsen. Fyller på med vann opp til mitt på rypa å lar det småkoke i et par timer så den blir mør på go. På slutten tar jeg 1 til 2 bokser viking melk på lar det koke godt inn samt at man har litt jevner i for å få en tykk saus. Smak så til med salt på pepper. Fikk vann i munn av å bare skrive det ned det😄 Dette e en fin måte få spist mye av rypa opp. Men husk mye små bein i fota på lår… 😁 Hilsen hammerfesting 👍😊
Dette var ikke et spørsmål egentlig, men en fantastisk inspirasjon til oss alle. Tusen takk for tips!
Æ trudde æ allerede lagde verdens beste potetmos. Men tipset ditt om å bruke bruna smør,tok den til himmelske høyder. Så no lage æ universets beste potetmos. Intet mindre. Med muskat,selvfølgelig. Visste du forresten at man kan bli psykotisk av for mye muskatnøtt😲? Takk for tipset!
Ja, nøttebrunt smør gir fantastisk smak. Hva muskat angår må jeg innrømme at da jeg gikk 2. klasse på videregående kjøpte jeg inn en haug med muskatnøtter fordi jeg hadde lest det skulle gi en aromatisk rus hvis man spise mye nok. Jeg raspet og åt, den ene nøtta etter den andre gikk ned på høykant, men oppnådde ingen annen effekt enn litt vondt i magen. Ikke ble jeg utpreget psykotisk heller. I alle fall ikke etter eget skjønn i alle fall, men jeg er vel kanskje ikke den rette å spørre.
Ja, det var faktisk alle spørsmålene denne uken. Ikke all verden så send gjerne inn flere spørsmål i kommentarfeltet så svarer jeg etter beste evne neste søndag. Siden jeg plutselig fikk så god tid nå så går jeg rett og slett og legger meg igjen. Kjærest sover, men spørs om hun ikke våkner ganske så snart.
Hoftepluss og Fy Fader skulle gi 15% av netto omsetning i dag, lørdag, til TV- aksjonen CARE . Det var mye kunder i dag så det endte med at vi kunne gi respektable 9332 kroner. Det er ikke en million, men det er noe og det føles godt å kunne bidra med litt. Jeg håper og tror disse pengene utgjør en forskjell for kvinner i de deler av verden der det å overleve på en ordentlig måte slett ikke er noen selvfølge.
Jeg har alltid vært åpen om det som jeg har følt naturlig å dele med resten av verden, men jeg har alltid holdt mye tilbake. Både av hensyn til meg selv, men også, ikke minst, med tanke på mine barn, som jo aldri har bedt om en pappa som står midt på torget med en diger gul plakat som punktvis beskriver både egne styrker og svakheter. Som de fleste andre barn har de nok ønsket seg en helt normal pappa som ikke stakk seg fram i mengden på noe som helst vis. Det ønsket fikk de ikke oppfylt, men tror de er glad i meg likevel.
Likefullt har jeg alltid brukt mye tid på grensesetting. Jeg tenker meg alltid godt om om det jeg forteller kan bli brukt mot dem i skolegården. Unger kan være nådeløse, det vet jeg alt om, så jeg har i alle fall prøvd å holde tilbake informasjon som kunne slå tilbake som en rekyl på dem. Åpenhet har ingen verdi for meg hvis det går utover min barn. Mine prinsipper strekker seg ikke lenger enn dit.
Min eldste sønn er 22 år. Mellomste 20. Min yngste er 18. Store gutter nå. Datter er 11. Guttene er ikke lenger i faresonen i noens skolegård og Datter har det trygt og godt i sin skolehverdag, med venner nok og fokus i gruppa på både mobbing og utestenging. Det gjør at jeg kan bryte enda et tabu for verden. Et tabu som jeg vet enormt mange mennesker sliter med, men som stort sett bare “kjendiser” forteller om hvis de skal gi ut en ny plate eller en ny film. Jeg velger å gjøre det bare for å være åpen. Fordi at jeg oppriktig tror at skoledagen kan bli lettere for andres unger hvis “normale” folk, som deg og meg, turte å si høyt og tydelig at jo, jeg sliter med angst av og til. Jeg også.
Hva er angst? Jeg vet ærlig talt ikke, men dette er historien om hvordan jeg har det og hvordan jeg klarer å leve med den.
Jeg våknet sent i morges. Tror klokka var rundt halv åtte. Urolig trøtt. Tung i hodet. Og en diger klump i magen. Det er tegnet. Da visste jeg. Det skulle bli en slik dag. Sto likevel opp. Klarer ikke å ligge. Det er så stille her i Tollevika. Ikke en eneste lyd. Har tinnitus, så kan ikke ligge våken uten stimuli. Sto opp. Og startet dagen.
Satt på vannkokeren. Drikker bare pulverkaffe når jeg er alene. Koffein. Trenger det. I mengder. Klarte ikke skrive blogg slik jeg pleier på morgenen. Prøvde, men ingenting kom ut. Sjekka jobben. Kan gjøre det via et program på pc. Oppgjøret var ikke tatt. Hadde så håpet de hadde tatt det akkurat i dag, men det var ikke gjort, så måtte sette meg i bilen og kjøre nedover. Tok oppgjøret. Prøvde å smile. Klarte det nesten. Hang opp plakater til TV-aksjonen. Og dro hjem igjen.
Klokka er nå ca ni. Klumpen i magen har blitt større. Datter og Kjærest står opp. Jeg sier jeg er trøtt, for det er jeg jo, og i dårlig form. Vi spiser litt frokost og ser på noe “trash” på tv. Det liker vi på formiddagen. Det er koselig. Da kan vi prate og strikke samtidig. I dag var det bare de som pratet.
Vi skulle på Bondens marked som arrangeres i Alta i dag. Smake på masse god, lokalprodusert mat. Hadde planlagt et blogginnlegg i flere uker om det, for god lokalmat fortjener all den publisiteten den kan få og akkurat nå finnes det ingen bedre kanal enn meg til å gi dem den publisiteten. En god kommentar fra meg kan øke salget til en som kjærkomment trenger det, for de er sjeldent rike disse små lokalprodusentene.
Vi bestemte oss for å dra klokka tolv. To og en halv time til. Jeg gruet meg. Jeg gruet meg så sinnsykt, men jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre dette og da gjør jeg det. Alltid. Uansett.
Vi parkerte bilen. Jeg trakk pusten dypt. Flere ganger. Og gikk ut. Smilte. Pratet med folk. Tok bilder. Smakte på masse deilig. Skrøt hvis jeg likte noe. Sa ingenting hvis jeg ikke var like begeistret. Tror ingen merket noe på meg. Der er han trivelige kokken, så stas! Kjærest visste. Kjærest strøk meg over ryggen. Flere ganger. “Dette klarer du”. Og det gjorde jeg.
Klarte en liten halvtime. Inn på senteret. Alt for Datter! Ekstremt mye folk. Overalt. Jeg går inn i meg selv og ser ikke på noen. Spiser sushi. Datter ville det. Var koselig. Satt i en bås med verden ute og maten kommer på rulleband uten at du trenger å prate med noen. Perfekt på slike dager!
Datter og Venninne blir igjen på senteret. Mye spennende denne helgen. Visstnok. Kjærest og jeg kjører til Mor, farmoren til Kjærest. Spiser vafler, eller Kjærest spiser vafler, jeg drikker bare kaffe. Holder meg unna sukker. Er tjukk nok egentlig. Vi har det ganske koselig. Jeg opptrer normalt, som alltid, prater, smiler og later som om alt er bra. Og det er det jo! Det er det som er med angst at du kan sitte og ha det så bra som du noensinne har drømt om, men likevel holder magen din på å eksplodere. Hos meg. Jeg snakker kun for meg selv.
Mors inngang ønsker deg alltid velkommen, uansett årstid.
Nå har kvelden endelig kommet. Kjærest er hos en god venninne, men kommer snart tilbake. Datter overnatter borte. De skal se Skal vi danse. Kose seg. Jeg skulle skrive om Bondens marked, men endte opp med dette. Var slett ikke meningen. Gleder meg til å sovne. Bli borte. Det er det eneste som hjelper. For meg. I morgen fødes en ny dag. Da kan alt være bra igjen. Det vet jeg aldri på forhånd.
Siden jeg nå har befestet meg som landets største mannlige blogger føltes det helt naturlig for meg å takke ja en hel ettermiddag med en fotograf, ChristineEmilie som skulle prøve å fange denne fantastiske mannen med linsa som våpen. Her ser dere meg sitte med ryggen til mens jeg tankefullt sitter og skuler ut mot havet, lyset og framtiden. Hva tenker han på? Hva skjuler hans sinn?
Vakker mann med et sjarmerende smil. Glimtet i øyet er på plass. Han står på en kvist, er det tilfeldig eller er det et symbol på at han har overvunnet kreften? Har han hatt kreft? Det visste jeg ikke! Nei, tror ikke det, men han er jo i den rette alderen. Han holder seg godt må jeg si, men holder han ikke inn magen litt for åpenbart? En båt er på vei mot et eller annet ute på fjorden. Skaper liv i bildet. Neppe tilfeldig.
Kokkejævel i barsk positur. Fortsatt med magen godt trukket inn i genseren. Hendene i lomma for liksom virke løs, ledig og nonchalant. Det er ikke tvil om at han er født til å posere. Blå himmel over, svart skogbunn under. En sky er på vei. Kommer den med storm eller kommer den alene?
Kokkejævel går på høyre side av grusvei. Ned mot havet. Det er vel der havet stort sett er. Hendene i lomma slik at rumpa virker større. Veldig flott rumpe, uansett størrelse. En slik en ville sikkert mange betalt mye penger for.
Tankefull posering mens han tramper på siv. Magen er nå sluppet løs i all sin prakt. Det vitner om selvtillit og indre styrke. Eventuelt at fotografen knipset bilde uten at han ikke var klar over det. Jeg holder en knapp på den siste teorien.
Kokkejævel lent mot bjørk i kongepositur. Sexy tredagers-skjegg slik at damene skal stirre han drømmende inn i øyene, gløtte litt skuffet bort på sin egen mann, og sukke stille for seg selv.
Samme bilde, men nå med en anelse smil i leppene. Som en slags kulinarisk Mona Lisa. Et bilde for evigheten.
Se så gald han er! Han fryser ikke i det hele tatt. Fire grader pluss og frisk bris er ingenting for denne rabagasten. Han bare peiser på. Gjør det han skal, alltid med et smil og glimt i øyet.
Kokkejævel på vei mot kanten av stupet. Tørre gresstrå har han lagt bak seg. Himmelen er mørk, men det finnes lysglimt i det fjerne. Må han svømme i det iskalde vannet for å nå det?
Et bilde sier mer enn tusen ord. Begynner å få høye viker. Burde dessuten stusse kinnskjegget.
Har Kokkejævel mannepupper? Nei, det må være bare genseren som faller litt uheldig. Håper i alle fall ikke det. Huff, får ikke tanken ut av hodet!
Reisen avsluttes på stien opp mot huset. Gleder meg til å komme inn, for nå fryser landets hotteste blogger skikkelig. Ser du godt etter ser du at fingrene er nesten blå, men hva gjør man ikke for dere, vakreste lesere!
Tusen takk til Kjærest for at du strikket en så fin genser til meg i bursdagsgave og for at du ville fotografere meg i den i vakker natur! Hvis dere liker strikk og søm vil jeg anbefale dere å gå inn på instagrammen hennes og sjekke ut hva annet hun har strikket og sydd. Hun er superflink 🙂
Har vært en voldsom dag! Starta tidlig som vanlig, men i dag hadde vi i tillegg 200 bagetter på bestilling på morgenkvisten som måtte være ferdig til 11. Det høres ikke så mye ut, men det tar tid og plass, men herregud, jeg elsker bestillinger altså. Dette er ikke en sutrestatus!
Full konsentrasjon. 200 bagetter skal være ferdig på under to timer. Om de klarte det? Selvfølgelig, de er maskiner!
Midt opp i disse bestillingene prøver vi å starte opp på vanlig måte. Ti meter med varmmat få FyFader skal klargjøres før klokka ti,vafler skal steikes, bagetter til vår egen disk skal smøres, fiskedisken, og i dag er det enormt med fisk siden det er prisfest, skal legges opp, bord og stoler må plasseres ut, varer skal tas i mot, søppel skal bæres ut, telefoner og mailer som ikke kan vente skal besvares. I det hele tatt. Kjeder meg ikke.
Så kommer en ung kvinne til disken. Hun kjenner jeg litt fra før. Hun vinker meg til seg. Gir meg en pose, smiler og går. Jeg åpner posen og der finner jeg to hjemmelagde sitteunderlag, to fjøler, et pennal og et nydelig brev. I brevet står, blant mye annet, at pennalet er sydd til Datter. Tusen, tusen takk <3
Midt i alt dette kommer Fire stjerners middag og filmer handleturen på Hoftepluss. Utelukkende artig, men det tar tid det også.
Bilde fra en av scenene. Utrolig artig å få være med på en slik innspilling. Masse styr, men definitivt verdt det det!
Masse kunder i dag! Det er det alltid på fredager, men i dag har det vært i alle fall 30 tusen mer enn vanlig, og det er jo helt fantastisk! Vi har litt underskudd fra i fjor vi skal ta igjen, så en hver krone ekstra som kommer inn er mer enn kjærkommen.
Fiskedisken under prisfesten i dag. Når fisken er billig handler folk. skulle ønske de handlet like mye til normalpris. Når jeg faktisk tjener penger på salget, men slik har verden blitt.
Halv to måtte jeg stikke fra jobb, ja litt dårlig samvittighet, for å filme inn resten med FSM. Akkurat nå er klokka seks og jeg har en time pause. Det bruker jeg godt, jeg blogger, hehe.
Kvart på sju skal jeg være tilbake igjen for å gjøre oss ferdig. Jeg er, etter eget ønske, ikke så mye på skjermen, men jeg hjelper litt til. Gir tips og råd, men det er ikke jeg som lager maten.
Enkelte dager er det som en kamp mot bjørner for å rekke over alt.
Så kommer man hjem, forsinket naturligvis, klokka er snart ni, til dette synet på kjøkkenet. Datter, Kjærest og Sønn <3
Vårruller in da making. Gleder meg!
Nå logger jeg av. Resten av kvelden blir med familien. Min. Håper dere også får en fin kveld uansett hvor dere er.
Jeg har aldri vært glad i katter. Egentlig har jeg vel nesten hatet dem. Ekle dyr! Svinser rundt overalt med halen rett opp og fritt innsyn til rumpehullet. Har ikke noe prinsipielt i mot rumpehull altså, de kan være greie nok de til sitt bruk, noen liker de til og med bedre enn andre, men jeg har liksom aldri følt det sterke behovet for et vandrende rumpehull på fire bein som går rundt i stua mi. På kjøkkenbenken min. I sofaen min. Dere fatter tegninga.
1 september i fjor flytta jeg ut fra mitt gamle liv og startet et nytt liv for meg selv. Tungt selvfølgelig. Og tomt. Kjærest bodde ikke her og jeg tok ikke med meg så mye møbler og slikt. Følte ikke det var riktig siden “ungene” ble igjen i det gamle huset. Kunne liksom ikke la den gamle stua stå uten sofa eller spisebord, eller kjøkkenet uten komfyr og kjøleskap, så starta liksom nesten helt på nytt. Litt dyrt, men tror det var lurt. En investering i en god framtid.
Jeg er en kjedelig mann. Innrømmer det tvert! Tenkte det ville bli grusomt kjedelig for Datter, som skulle bo hos meg omtrent halve tiden, å bare sitte å stirre faren inn i de litt små, men likevel vakre øynene. Jeg ville skape et hjem og jeg visste jeg ikke ville klare det alene. Jeg gjorde derfor noe jeg aldri trodde jeg noensinne ville gjøre; jeg la ut et innlegg på facebook at jeg ønsket meg en katt. En katt!
Jeg landet på en nydelig liten pus. Svart og hvit. Var så dum at jeg fortalte Datter om vårt nye familiemedlem og hun, som i motsetning til meg elsker katter, var helt henrykt over dette nydelige vesenet, for de er jo søte når de er små, og vi kalte han for Milkshake. Hun gledet seg enormt og jeg gledet meg på hennes vegne. Vi fikk stadig bilder og videoer fra eieren mens vi ventet hat Milkshake skulle bli leveringsklar. Joda, dette skulle vi få til! Vi skulle nok klare å lage et godt hjem her i Tollevika også. Nå fikk vi jo katt og greier!
Dagen før vi skulle hente vidunderkatten fikk jeg melding fra eieren. De hadde ombestemt seg. De skulle beholde kattungen selv likevel. Herregud, er det mulig, hva gjør jeg nå? Datter kommer til å bli knust og det hjemmet jeg drømte om å skape falt med ett i ruiner. Jeg ringte Datter, som var hos sin mor, og fortalte, ikke spør meg hvorfor, men jeg hadde panikk, at Milkshake hadde fått kreft og trolig ikke kom til å overleve året.
En tragedie naturligvis, men jeg sa at det var bedre for oss alle at vi ikke tok henne i hus siden hun likevel mest sannsynlig kom til å dø innen kort tid. Kjærest, som da bodde et annet sted, mente jeg var en idiot som serverte Datter denne latterlige historien, men jeg klarte rett og slett ikke fortelle henne sannheten. Jeg ville bare at alt skulle være bra.
Kjærest kasta seg rundt. Ringte til venninner og kjente for å høre om de visste om korthårete kattunger som var klare, og joda, det var en nydelig liten kattepus, korthåret og uten fare for framtidige barnekull, som var ledig i slutten av september. Vi beit på! Datter ble glad igjen og livet kunne igjen gå videre selv om ventetiden ble litt lengre enn planlagt. Da kom Mario, gatas framtidige skrekk. Dødskul, men mest søt. Til tross for rumpehullet.
Selv om jeg ikke er så glad i katter så må man jo gi dem litt kos.
Sparte en del penger på q-tips i denne perioden.
Når Datter ikke var her var Mario med meg overalt. På do, i dusjen og i senga. Jeg er litt mørkeredd faktisk og da er det godt å ha en bitteliten kattunge som kan beskytte deg hvis det skulle komme noen ut av skapet.
Vi så skrekkfilm sammen. Mario måtte lukke øynene under de verste scenene, for ikke alt et barn skal se.
Men først og fremst var Mario Datter sin. Hun elsket han. På ordentlig. Og gledet seg til å komme til Pappa. For der var Mario. Mission completed!
Etter hvert ble han større. Håret ble lengre og lengre, til tross for at han skulle være korthåret. Jeg begynte å ane ugler i mosen. Jeg sa til Kjærest, som på dette tidspunktet var flyttet inn hos meg, at vi kanskje burde sjekke om han faktisk var en hannkatt eller om vi var blitt lurt, også på dette punktet. Jeg hadde aldri stirret der bak, for jeg var jo ikke, som før nevnt, spesielt glad i katterumper, men nå måtte jeg rett og slett legge alle prinsipper til side og stirre han rett inn i det aller helligste.
Joda, et flott og svært godt synlig rumpehull. Alt bra så langt. Studerte litt lenger ned. Var det ikke et hull til der? Dessuten var det noe som manglet. Kjærest kom til. Studerte hun også. Det var ikke tvil. Mario var ingen gutt, han var en jente!
Plutselig endret alt seg. Mario, og dette er helt sant, begynte å gå på en annen måte. Mer feminint liksom. Majuingen ble lysere. Spiste mer sofistikert. Fjertet til og mer litt mer diskret. Kjønnsroller er mektige!
Vi måtte døpe han om. Mario ble til Maria og plutselig var kjønnsbalansen i huset fullstendig ute av likevekt. Vi hadde vært to på hver side i konfliktsituasjoner. Nå var det tre mot en. Og den overmakten ble selvfølgelig utnyttet under viktige avstemninger.
Det går helt fint. Jeg liker fortsatt ikke katter. For meg er hun utelukkende et irritasjonsmoment. Konstant masing om å komme inn, dra ut og komme inn igjen. Spise, røyte. Det er vel stort sett det hun gjør. Og klore på dørene. Alle.
Likevel er det viktigste er at Datter har noen som venter på henne når hun kommer. De deler soverom er er oppriktig glade i hverandre. Maria har vært veldig viktig for Datter i sommer. Det gjør at jeg tross alt er litt glad i dyret jeg også, siden hun betyr så mye for Datter.
Det var historien. Jobben venter. Ha en strålende dag, kulinaster!
Det er på tide å gi noe tilbake! Her i Finnmark er det fineste du kan gi et annet menneske, i alle fall det dyreste, et tørka reinhjerte. Det er godt. Det er eksklusivt. Det sier mer enn tusen ord.
Kjærest og jeg har blitt vist så overveldende mye omtanke fra absolutt hele landet de siste månedene. Det har varmet oss så enormt og hjulpet oss gjennom den tøffeste tiden på en måte dere ikke kan forestille dere. Vi har ingen mulighet til å takke hver og en av dere personlig, dessverre, men vi har kjøpt inn 14 tørka reinhjerter, en for hver dag vi fikk i solen, som vi vil gi til dere.
Skriv navn og adresse i kommentarfeltet, så trekker jeg ut de fjorten som får dette lille symbolet på vår takknemlighet. Sender naturligvis hjertet til deg fraktfritt. Det har du så fortjent! Det er ikke mye, men det er det beste vi kan gi.
