Av og til er det hyggelig, og viktig, å unne seg litt ekstra. Noe utenom det vanlige. I dag tok jeg med meg Kjærest og et vennepar for å spise lunsj på en lokal naturrestaurant, Trasti & Trine. Det hadde vært billigere å spise på Esso, men det var absolutt verdt turen. På bildet ser dere den første, av mange, tallerkener fra kaldbuffeten.
Her ser dere Kjærest elske med kaldmatbuffeten. Ikke verdens største, men det er ikke alltid størrelsen det kommer an på, som jeg pleier å trøste meg med. Absolutt alt av mat var lokal eller egenprodusert. Mye godt!
Blant mye annet var jo dette litt spesielt. Pate av bjørn med tørket blåbær. Godt? Vel, artig med bjørn da…
Roastbiff av rein. Den måtte de etterfylle flere ganger siden jeg var der
Kongekrabbe med hjemmelaget majones er aldri feil!
Jeg liker røkt sild. En av mine favoritter!
Pate med gjedde og laks. Godt med disse gamle klassikerne
Gode oster fra nord med chutney av et eller annet slag og noe marinerte rosiner. Ble et par av disse tallerkenene kan du si…
Var ikke så mye varm mat, men hvor mye trenger man egentlig? Breiflabb, kylling, røstipotet og stekt skogsopp. Selvplukket naturligvis.
Multekrem og en slags sjokolademousse. På dette tidspunktet var jeg alt annet enn sulten og var veldig glad for at skålene var såpass små som dem var. Er grenser for hvor mye selv jeg klarer å trøkke i meg på et par formiddagstimer.
Vedovn med varmmaten inne i restauranten. Ga en lun atmosfære. Koselig.
Da vi skulle til å dra sto det den kjekke typen i døråpningen til kjøkkengammen. Til å spise opp han også, men var så mett at det får vente til neste gang.
Nå er det litt kaffe på sofaen hjemme før jeg stikker på jobb og klargjør til neste uke. Minifestivalen “Spis for en hundrings” starter og vi skal selvfølgelig servere “Sexy Simle” -brennheit reinsdyrsuppe til de sulte horder. Blir artig.
For ordens skyld; jeg har betalt full pris for hele måltidet, både til meg og Kjærest, og det gjorde jeg med glede. Viktig å ta i bruk de tilbudene man har i nærområdet sitt. Kanskje du også har noe lignende der du bor som du kan unne deg av og til?
Søndags morgen. Kjærest sover. Bare katta som har vært oppe en tur, spist og gjort det eneste fornuftige, gått ned og lagt seg igjen. Hun og Datter deler soverom, men denne uken sover hun alene siden Datter er hos moren sin. Tror hun kjeder seg litt.
Jeg skriver ofte i et lett poetisk språk, og er derfor glad i i skrive dikt faktisk. Jeg er ikke så veldig flink til det, men av og til får jeg til fine stemninger også i denne sjangeren. Jeg beundrer veldig de som er skikkelig gode, for jeg kan finne stor glede i å lese et dikt som treffer meg. De fleste av mine dikt er skrevet på gammeldags måte med enderim. Når man får det til syns jeg kanskje de er finest, men har også skrevet dikt uten rim i det hele tatt. De er litt lettere for meg, siden mange av mine tekster egentlig er endeløse dikt, he he.
Dette er ikke mitt eget egentlig, men min tolkning av Tove Janssons “Høstvisa”. Har alltid, helt siden jeg var liten, vært så glad i den. Jeg kaller min versjon for “Høsttrøst”. Håper dere liker den.
HØSTTRØST
Veien hjem var lang og tung. Ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Trøst meg du min venn, for nå er jeg veldig trett,
og så innbitt, inderlig alene.
Det falt meg aldri inn at mørket var så stort.
Går og tenker på alt jeg hadde fore.
Det er så alt for mye jeg skulle sagt og gjort,
men så alt for lite jeg gjorde.
Jeg leter etter noe som kanskje har gått tapt.
Glimtet av en barndom i et minne
Sommeren er over, den er alltid like kort.
Intet varer evig noensinne.
Kanskje møtes vi i natten, før vinteren slår inn.
Før viddene er hvitkledde og øde.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje lærer vi å se.
At alle ting på ny en gang skal grøde.
Høststormene herjer. Sommeren er død.
Drept er lengselen og håpet
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men ikke mindre inderlig og såret.
Vi vet det finnes lysglimt, men høsten er så hard.
Drømmen er blitt redusert til splinter.
Send takk til hjertets venner. De er alt vi har.
Og gir oss styrke til å takle nok en vinter.
Kom til meg kjæreste, tiden er moden.
Dager blir korte og kalde.
Tenn alle lys. Kjenner pusten av natten.
Snart er det mørkt for oss alle.
Ønsker dere en riktig fin dag, alle! Når dagen kommer skikkelig i gang skal Kjærest og jeg dra sammen med noen venner og spise lunsj på et sted der god mat serveres, Trasti & Trine. Det blir koselig. Hvis det er skikkelig bra skal jeg ta noen bilder og fortelle dere om det. Hvis jeg bare blir mett lar vi det bare gli stille forbi.
Jeg er opprinnelig fra vakreste Vesterålen, men jeg bor, lever og ånder i og for kulden og mørkets rike, magiske Finnmark. Husker da jeg flytta opp hit i 8. klasse, full av fordommer. Hadde de strøm i Alta? Var det skikkelige hus? Gikk alle i kofte? Rein i gatene? Var det gater?
Litt spøtt å tenke på siden jeg tross alt bare kom fra Nordland, ikke akkurat en verdensmetropol det heller, men slik tenkte jeg. Vet ikke hvordan det er relevant til dagens oppskrift, men sikkert fordi den handler om rein, Finnmark -og verdens desidert beste råvare, basta!
Jeg lager egentlig finnebiffen ganske klassisk, men bruker mye løk for sødmen. Ingenting gir så rik og fyldig sødme som innkokt løk. Det er en helt utrolig god råvare som endatil er billig. Bruker også, som dere ser, både fløte og rømme. Rømmen tilfører syrlighet som er godt i litt feit mat. Da kan man spise enda mer uten at man merker at man er mett. Kraft eller flytende fond bruker jeg for en rikere smak på retten og man trenger ikke tilsette så mye salt. I tillegg bruker jeg mine favoritturter, timian og rosmarin, for at smakene skal blomstre i munnen.
SKIKKELIG god potetmos
(Dette er ikke en oppskrift, men en inspirasjon.)
Det finnes mange måter å lage en god potetmos på. Ofte har jeg i litt sellerirot eller en hvitløk, kanskje begge deler, som jeg lar dampe med potetene. Gir en fin smak på mosen, men det som er inspirasjonen i dag er smøret.
For det første må det være tilstrekkelig. Jeg bruker aldri fløte i mine moser, men jeg bruker mye smør, type meieri. 15% til hverdags og 20% til fest. Det vil si at hvis du har 1 kg potet trenger du 150 gram smør. Hvis du skal slanke deg lager du ikke potetmos, da koker du bare potet eller dropper dem helt.
Nå kommer trikset! Brun smøret nøttebrunt. Det gir en helt fantastisk smak og aroma til mosen. Ellers lager du mosen på vanlig måte. Jeg liker muskatnøtt. Aner ikke hva du liker siden jeg ikke kjenner deg særlig godt. Smak til med salt og pepper etter at mosen er ferdig. Salt og potet gir en seig konsistens hvis du rører for mye.
Finnebiff på Kokkejævelmåten
1,2 kg reinskav
800 gram skivet løk
1 pk kremfløte
1 pk seterrømme
0,5 liter vann eller kraft
(Hvis du ikke har kraft smaker du deg fram med flytende viltfond fra butikken)
1 ts tørket timian
1 ts tørket rosmarin
1 ts grovmalt svart pepper
1 ts liquid smoke
(Får du ikke tak i det kan du droppe det eller tilsette litt bacon. Jeg er gald i litt røyksmak)
2 ts salt, men smak deg fram til det du liker
80 gram maisenna
Kast kjøttet HARDT i gulvet
Fordel kjøtt og løk i en langpanne
Dryss over salt og krydder
Bland med hendene, smuldre bort kjøttklumper
Steikes på 250 grader til passe brunet
Rør ut maisenna med litt av vannet
Bland resten av det våte sammen
Kok GODT opp!
Tilsett, under kraftig omrøring, maizennablandingen halvveis i kokeprosessen
Tilsett kjøtt og løk ETTER maisenna
Kok GODT opp igjen og et det du makter.
Ikke inviter folk hvis du ikke dobler oppskriften, for du blir bare sittende og irritere deg over at de spiser for mye
HEI DER, JA DU JA!
Dette er en originaloppskrift fra selveste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster 2 kroner pr oppskrift. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt. Eder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann,
Har du problemer med 2 kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL(ikke telefonnummer) og send over det du skylder meg. Nuh!
Verden lå i ruiner, men jeg måtte tilbake på jobb. Det var midt på sommeren, ferieavvikling og masse folk. Jeg kunne rett og slett ikke holde meg borte lenger, hvor mye jeg enn hadde lyst. Både de ansatte og butikken trengte at jeg kom tilbake, for butikken var i ferd med å rakne. Fullstendig.
Tilfeldigheter hadde gjort at nesten alt av utstyr hadde blitt ødelagt i løpet av våren og sommeren. Husker jeg sa på ledermøtet i april at “tenk, vi har ikke hatt en eneste reparasjon så langt i år. Det er jo helt fantastisk!” Det var ikke fantastisk så lenge…
Det er vanlig at utstyr slites ned og må repareres. I løpet av et år bruker vi normalt ca 150 000 kr på reparasjoner, små og store. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Helt naturlig og noe man må regne med, men i år skjedde liksom alt “samtidig” og jeg hadde ikke rygg til å bære det, verken fysisk, psykisk eller økonomisk. Jeg lå nede for telling og jeg klarte faktisk ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å komme meg opp igjen denne gangen. Det hadde skjedd for mye, for fort, og selv om jeg smiler på bilder så var det ikke mye smil bak øynene. Der var det bare mørke. Og tomhet,
2018 hadde vært et helt forferdelig år, både på jobb og privat. Samlivsbrudd etter 22 år med fire(fem) barn sammen tærer på kreftene. I samme periode hadde vi problemer på annet hold som tilførte livet intens redsel og bekymring og tappet både tid, krefter og fokus. Det er ikke alt jeg deler, men det var fryktelig tøft. Selv for en tøffing.
2018 var også året jeg opplevde mitt første underskudd, noensinne. Omsetningsvikt kombinert med en dyr oppussing og oppgradering er en dårlig kombinasjon. Julehandelen reddet oss litt, men økonomiske bekymringer gjør ikke godt for noen. I tillegg tærer det på selvtilliten når omsetningen går ned. Du spør deg hva du gjør feil og stoler ikke like sterkt på ditt eget prosjekt. Det som alltid har vært din store styrke, troen på at du kan, vil og får det til, uansett hva andre måtte mene, blir mer og mer svekket. Du vakler. Står fortsatt, men ikke like stødig og trygg som før. Ikke en gang i nærheten.
I samme periode ble jeg hatobjekt nummer 1 på Jodel, et anonymt nettforum. Det var nesten ikke en dag hvor det ikke var lange tråder om hvilket grusomt menneske jeg var. Jeg ble tildelt absolutt alle dårlige egenskaper et menneske kan inneha, gjennom et helt liv, på et år. Det var massivt. I begynnelsen tenkte jeg at all pr er god pr, men etter hvert går det inn på deg. De ansatte. Kjærest. Det går inn på ungene dine. De sitter jo også å leser, hver dag, for en fryktelig far de har. Det var kanskje det verste.
Siden dette var så voldsomt og varte så lenge ble det vanskeligere å smile til folk når jeg var ute. Jodel er anonymt så jeg visste jo ikke hvem som hadde skrevet alt dette. Det kunne være nabodama for alt jeg visste. Eller han i kassa på butikken. Hun med hunden når man gikk tur. Hvem som helst. Jeg begynte å se ned. Det er ikke bra for et menneske å se ned når det går på gata. Det gjør ikke godt for selvfølelsen. Men jeg gjorde det.
Så kom 2019. Endelig! Jeg hadde samlet såpass med krefter til å ta grep på butikken og omsetningen var på full fart oppover igjen. Jeg håpet og trodde at de grepene jeg hatt tatt skulle veie opp for underskuddet. Det så lovende ut i alle fall. Nye energi både for meg og de ansatte.
Datter trivdes og hadde det godt i sitt nye hjem her hos oss. Jeg klarte å heve meg over anonymt dritt og fikk etter hvert selvtilliten og troen på meg selv tilbake. Vinden hadde snudd. Alt så lyst ut og jeg gledet meg så intenst til sommeren.
25 juli, en måned etterpå, er første dag på jobb. Fortsatt sykemeldt, men jobber litt. Vises. Ikke for at jeg vil, men for at jeg må. Når alt dette er over må jeg jo ha noe å leve av. Kan ikke la skuta synke selv om kapteinen holder på å drukne. Selv om jeg ville drukne. Det var egentlig ingenting jeg heller ville, men det er et eller annet i oss mennesker som holder oss flytende likevel. Jeg prøvde i alle fall å svømme.
1 august kommer jeg på jobb tidlig på morgenen. Egentlig i godt humør, forholdene tatt i betraktning. Så fram til å starte dagen. På dette tidspunktet var det så mye som var blitt ødelagt, og reparert igjen, at jeg faktisk trodde at nå, nå er det over. Nå bretter vi opp ermene og fortsetter. Slik vi alltid har gjort det. Glemt er at man står med telefonen i den ene hånden og kisten i den andre under hjemmesyningen mens man desperat prøver å få tak i en elektriker som kan fikse frityren fordi man ikke har råd til å tape fredagsomsetningen. Nå går det veien igjen!
Låser meg inn på kjøkkenet. Sjekker det nyreparerte fryserommet. Alt ok. Sjekker det nyreparerte kjølerommet. Alt ok. Sjekker den nyreparerte oppvaskmaskinen. Funker. Sjekker vannbadene på Fy Fader. Alle virker. Sjekker oppvaskmaskinen på Fy Fader. Tipp topp. Sjekker begge ovnene. Joda, ingenting feil etter reparasjonen. Frtityren? Funker fortsatt. Kjøl og frys nede på lager er også oppe og går etter lengre tids reparasjon.
Så ser jeg det. De to innerste kjølediskene. 19 grader og 13 grader. Helvete! Normalt hadde det bare vært irriterende, men jeg hadde ingenting å gå på lenger. Absolutt ingenting. Jeg orka ikke mer. Bestemte meg der og da for å gi opp. Det ble rett og slett for mye. Det var ikke krefter igjen. Jeg legger ned butikken og går på NAV som vanlige folk!
En tier til en kaffe?
Jeg setter meg ned foran disken med en kopp. Hullet på kneet er tilfeldig. Salatbarsjefen tar bilde av meg. Jeg legger det ut på FB. På min selvironiske måte forteller jeg at alt har gått til helvete, samtidig. Jeg er ferdig. Jeg gir opp. Orker ikke mer. Sånn var det. Det var ikke mer igjen.
FB eksploderte! “Hvordan kan vi hjelpe?” “Hva kan vi gjøre?” “Ikke gi opp!” “Har du vipps?” “Kontonummer?” osv, osv, osv
Hva er dette for noe, tenkte jeg, betyr jeg så mye for så mange??? Ok, jeg har ingenting å tape. Jeg ligger allerede nede i søla og gisper etter luft. Hvis folk har lyst til å sende meg penger for å berge butikken, og meg, så skal de selvfølgelig få lov til det. Tok en runde internt, for jeg forsto jo at dette kom til å skape reaksjoner, spesielt siden det var meg, han “pr-kåte idioten rusa på seg selv” (sitat Jodel), men jeg brydde meg ikke. Jeg hadde rett og slett ingenting å tape. Jeg hadde jo tapt det viktigste uansett.
SAVE KOKKEJÆVEL!
Jeg brukte samme bilde og la ut et nytt innlegg, denne gangen med ny overskrift. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og la ut vippsnummer og kontonummer. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, i alle fall ikke dette, men i løpet av tre dager kom det inn over 300 000 kroner. Folk kom på døra med penger og gaver. Jordbær, bøker, mat, lysestaker. Det var så rørende, så voldsomt, så overraskende. Det var så mange som brydde seg! Det gjør noe med deg. Vi vil jo alle sammen bli likt av storflokken.
Men det var ikke bare Vipps. Samtidig skulle august bli den beste omsetnings -måneden noen sinne. Hoftepluss økte med over 100% i august. Alt var bare helt surrealistisk. Man blir rørt når slikt skjer. Nå hadde vi penger til alle de uforutsette reparasjonene og jeg slapp å bekymre meg for det i alle fall.
Så våknet Jodel igjen selvfølgelig. Jeg hadde, elskverdig nok, fått gode fjorten dager med hetspause etter dødsfallet. Det takker jeg for, men nå ble det fullt kjør. Vipps trumper død baby, fram med tastaturet! Dette gikk ikke an, ingen normal bedrifteier går ut og “tigger” penger på denne måten! Tenk å være så kynisk at man bruker sin egen døde sønn for å skaffe seg penger! Mange ble kvalme og måtte spy. Det er mye spying på Jodel altså. Mange som fort blir dårlig i magen og har vond smak i munnene sine. Munnvann?
Denne gangen gikk det ikke inn på meg. Kritikken beit liksom ikke skikkelig på. Jeg hadde opplevd for mye til å bry meg. Ikke sikkert jeg tenkte klart heller. Man gjør gjerne ikke det når livet ditt er bombet sønder og sammen. Da prøver man bare å overleve. Ikke bare dag for dag, men hver eneste time av dagen.
Har reflektert mye over dette i ettertid. Hva var det som irriterte, og fortsatt irriterer, enkelte så grenseløst? Det eneste jeg gjorde var jo egentlig bare å be om hjelp. Når jeg trengte det. Kanskje var det den voldsomme responsen som ble for mye? Hvordan kunne så mange, gi så mye til en som egentlig har det bra, tjener godt, når det finnes så mange andre gode formål i verden?
Har egentlig ikke kommet fram til en konklusjon. Tror ikke den finnes. Det eneste jeg vet er at voksne mennesker jeg har snakka med i mange år har slutta å smile til meg, hilse på meg. Og jeg kjenner det er litt trist, men helt greit. Syns det er det er litt rart. Gjør jo det. Jeg fikk jo bare en tier til en kaffe. Når jeg var så frekk at jeg gikk offentlig ut og ba om hjelp. Fordi jeg akkurat da ikke klarte meg alene.
Joda, det er godt med både kjøttdeig, biff, lam eller kylling, eller vegetar for den del, men det er liksom noe eget med reinkjøtt. Et sus av luksus. En smak av vidde. En drøm om frihet. En visshet om at dyrene har hatt det godt hele livet. Det kjennes på smaken. Virkelig. Mer om det en annen gang, for nå skal vil lage reinsdyrspizza til kveldskosen!
Let fram det du trenger før du starter. Dandèr det på en fjøl, ta bilde med god belysning og lag et blogginnlegg. Neida, men finn fram det du trenger. Blir så mye lettere. Som dere ser har jeg fått tak i en ost med røkt reinkjøtt i, (kan kjøpes HER) men går helt fint med en vanlig Jarlsberg eller annen god pizzaost.
Klassisk pizzabunn
(Nok til 1 tykk eller to tynne)
2,5 dl lunkent vann
1 pk pizzagjær
1 ts salt
2 ts sukker
3 ss olivenolje
hvetemel
Dobler du oppskriften trenger du ikke doble gjærmengden.
Jeg lager alltid pizzabunn for hånd og bruker alltid pizzagjær. Den blir så sykt mye lettere å kjevle. Jeg er ikke kjemiker, så ikke spør meg hvorfor. Google it! Bruk tilstrekkelig med hvetemel. Deigen skal være fast, men ikke tørr. Bløtest mulig uten at det klisser egentlig. Da blir den perfekt.
La deigen heve vel og lenge. (Halv time, tre kvarter) Da blir den best. Tørk benken skikkelig når du er ferdig. Er så sykt irriterende med folk som skal brilljere på kjøkkenet, så ser det ut som Syria når de er ferdig. Rydd opp etter deg gutt!
Enkel pizzasaus med vanilje
5 ss tomatpurè
5 ss ketsjup
1/2 vaniljestang, frøene
Bruk original ketsjup med sukker hvis du ikke har diabetes. Da blir det best
Vanilje og reinkjøtt har vi blitt enige om en en perfekt kombinasjon, så da har vi vanilje i pizzasausen. Kan selvfølgelig droppes, men da blir det pizzasaus uten vanilje. Ikke like spennende, hva?
Steik en pakke reinskav sammen med en løk. Rein er magert kjøtt, så hvis du ikke på død og liv må slanke deg akkurat i kveld, så bruk godt med smør under steikingen. Smak til med salt og pepper.
Rein og løk ferdig stekt. Siden jeg ikke ønsker kvinnelige former i alt for utpreget grad har jeg spart litt på smøret. Blir ikke like godt, men lettere å knyte skoene på sikt.
Ok, deigen er ferdig hevet og kjøttet er ferdig brunet. Hva gjøres så? Skal ikke skryte av at jeg sitter inne med alle svarene over hva som er rett og galt, men jeg ville i alle fall kjevlet ut deigen og lagt den på et stekebrett med bakepapir under. Hva du velger å gjøre er opp til deg, men tror det er mest vanlig.
Jeg er ikke særlig fan av pizzakanter, så jeg kjører fyllet helt ut. Hva er egentlig greia med en pizzakant? Tror den ble oppfunnet av pizzarestauranter for å spare penger! Nuvel, pizzasaus i bunn og ost over. De fleste som leser ser vel på bildet vil jeg tro, men noe må jeg jo skrive.
EDIT: HER finner du oppskrift på en SKIKKELIG god pizzakant!
Dryss over reinkjøtt og løk.
Ha på litt skivet sopp. Gjerne vanlig sjampoingjång, shampinhång, sjampinjång?
Bacon er aldri feil! Litt tomater og et dryss timian, ikke oregano, herregud!
Jeg har bare en vanlig ovn og steiker pizzaen på 250 grader varmluft til den er gylden og fin. På reinpizza er jeg glad i rømme og noe grønn løk på toppen, vårløk på bildet. Godt på smak og fine farger. Jeg liker farger. Og smak også for så vidt.
Det kommer til å komme mange pizzavarianter her på bloggen etter hvert, men prøv denne først! Den er så enkel og så god. Litt annerledes, men ikke så veldig. Med små grep kan den også serveres som forrett i ikke alt for fornemme selskaper.
IKKE GJØR DEG TIL KJELTRING FOR ET PAR KRONER!
Dette er en originaloppskrift fra sjølvaste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster min. 2 kroner pr oppskrift. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt sju slektsledd fram i tid. Eder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann.
Har du problemer med 2 kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL (ikke telefonnummer) og betal for godsakene. Betaler du 100 kroner så kan du bruke så mange oppskrifter du vil i et helt år! 😀
I 30 sammenhengende dager har jeg utelukkende levd på luft og kjærlighet fra dere, men i dag fikk jeg endelig mail fra blogg.no om at de tilbyr meg å være en del av deres partnerprogram. Jippi! Det betyr at jeg får en viss andel av inntektene de har tilknyttet min blogg, og da er det kun mine egne lesertall som avgjør størrelsen på beløpet. Enkelt og greit. Opp til dere hvor mye jeg skal tjene kan du si.
Jeg blir ikke rik, ikke litt en gang, men det kommer inn noen kroner hver måned som gjør at jeg kan rettferdiggjøre tiden jeg bruker på dette, for det er ingen hemmelighet at det går med litt tid. Langt mer enn jeg hadde trodd da jeg startet opp, men slik er det. Skal man lykkes med noe må man være innstilt på å jobbe. Mye. Det er jeg og har alltid vært.
Skal forresten lage en skikkelig enkel, men sykt god reinsdyrspizza i kveld. Datter drar til sin mor og da blir det litt kos på Kjærest og meg. Med pizza altså! Legger sikkert ut oppskrift og bilde litt senere 🙂
Vi hadde begge en lang barndom. Hun kanskje enda lengre enn min. Hun sier jeg var et lysglimt for henne da hun var liten. Det var hun også. For meg. Det var ikke så mange lys på den tiden. De som fantes brant kanskje ekstra kraftig. Som fakler. Jeg vet ikke. Var ikke det dette skulle handle om egentlig, eller kanskje det var det?
Hun ble så glad da hun ble invitert opp til Alta i dåpen. Hun bestilte billetter allerede samme kveld. Billigbilletter. Kunne ikke avbestilles. Dåpen ble avlyst, men hun kom likevel. Det er jeg glad for, men alt ble så rart. Det var ikke slik det skulle være. Vi skulle bake kaker! Blåse opp ballonger. Skrive dikt og bordkort. Stresse rundt og presse oss inn i alt for trange dresser og kjoler. Samles på kvelden når alt var over og puste ut. Lettet over at akkurat vår kake var den mest populære. Eller bortforklare med at gjestene var idioter for at vår kake nesten ikke var rørt.
Bortsett fra mine barn har jeg ingen egen familie i Alta. Siden jeg jobber så mye går det helt greit, men av og til savner man selvfølgelig slekta. Det å møtes. Flire. Krangle. Være. Sammen. Familien min er ikke stor men den er spredt over et stort land. Ingen bor samme sted. Det har liksom bare blitt sånn. Det er det jeg er vant med. Slik det skal være. Og alltid har vært.
Jeg flytta for meg selv da jeg var 16 år. Ble far da jeg var 19. Planlagt. Følte meg klar for det. Jeg var jo ikke det, men trodde det. Har gått ganske greit. Har ikke gjort alt riktig, men jeg har prøvd. De har alltid betydd ekstremt mye for meg. Langt mer enn de er klar over selv.
Jeg skriver meg bort. Som vanlig. Tilbake til Søster. Den personen som kanskje forstår meg best. Ikke alt hun forstår er riktig, men det er ikke feil heller. Søster vet. Søster skjønner. Søster er klok. Nemlig!
Dette er morgentanker. Skrevet 04:47 før jeg skal på jobb. Fredag. Den travleste dagen i uken. Min favorittdag. Som de fleste andre lever jeg utelukkende av penger. Fredag gir penger i kassa. I tillegg har kommunen fått lønn. Det merkes alltid. Deilig!
07:00 reiser hun. Tilbake til Stord. Kommer til å savne henne. Veldig.
Her står jeg etter jobb foran min egen fiskedisk og skal kjøpe meg litt fersk seifilet til middag da telefonen plutselig ringer. Ikke at det er så uvanlig, men i disse dager er jeg litt ekstra obs på den siden det plutselig har begynt å ringe litt andre folk enn vanlig kan du si.
“Hei, det er fra 4 stjerners middag! Hadde du kanskje hatt lyst til å være med i et av programmene vi skal lage? Ikke som vanlig deltaker, men som en slags kulinarisk gudfar på kjøkkenet. Si ja, please!”
Var da voldsomt til mas da, tenkte jeg, skal dette liksom ingen ende ta? Jeg har jo en døgnåpen dagjobb i tillegg, så kan jo ikke farte rundt å delta i tv-programmer hele tiden. Hva tror de liksom???
Neida, svarte jo selvfølgelig ja! 4 stjerners middag er helt i min gate. God mat som vanlige mennesker kan lage. Med et voldsomt glimt i øyeeplet.
Det er en dag for alt. Vafler, arbeidere, fårikål, kvinner, homofile, søvn, urfolk, radioer. Listen er uendelig. I dag er det altså den internasjonale dagen for psykisk helse. I dag skal vi alle vise at vi bryr oss. Forstår. Respekterer. Inkluderer. En viktig dag, misforstå meg rett, men jeg har et litt ambivalent forhold til alle disse dagene. Hjelper de egentlig og, ikke minst, hvem hjelper de?
Det vet jeg jo egentlig ikke noe om, og burde sikkert ikke uttalt meg, men mitt inntrykk er at i morgen fortsetter alt som før. Som vanlig. I morgen er det igjen flaut å fortelle verden at man går til pykolog for å komme seg gjennom hverdagen. I morgen ser vi igjen ned på de som ikke takler å være i en full stilling fordi hodet rett og slett ikke henger med. I morgen er det igjen ingen som forteller deg at de er inne i en depresjon, de er bare i “litt dårlig form for tiden” eller har “influensa”. I morgen er det ingen som forteller om sin rusavhengighet eller at de tyr til selvskading når presset blir for stort. Det forteller de forresten ikke om i dag heller fordi de vet hva som kommer i morgen hvis de gjør det. Skammen og fordømmelsen fra oss andre.
Hvorfor er det så flaut å snakke om disse tingene? Hvorfor ser vi ned på de som sliter? Hva er det med oss mennesker som gjør at vi instinktivt tråkker på de som ligger nede? Eller i beste fall bare ser bort. Ofte i vemmelse. Er det fordi det gjør oss selv sterkere? Vise verden at vi klarer oss selv? Hvorfor er det egentlig så viktig?
Åpenhet. Jeg tror på åpenhet. Ikke bare en dag i året, men 365. En av mine største forbilder er faktisk Kjell Magne Bondevik. Han fortalte. Til hele verden fortalte han at han måtte ha en pause. Han klarte ikke mer. Husker du hva vi sa, hvisket om, skrev? Det gjør jeg.
Det handler kanskje om fasade? Det er en historie med rus og psykiatri i alle familier, men vi er livredde for at det skal komme ut. Selv om alle egentlig vet. Det “snakkes jo”, men vi later som om alt er bra. Vi har ikke noe med det. Ikke vil vi vite det heller, for vi har nok med vårt eget. Vi tilhører jo også en familie…
Vi lever i et samfunn der til og med det å miste et barn er tabu å snakke om, så det er ingen tvil om at vi virkelig trenger en dag med fullt fokus på psykisk helse. Bruk den til fulle! I dag har du sjansen. I dag bryr vi oss. Det kan være godt å få ting ut, om så bare for denne ene dagen. Jada, jeg skjønner at du kvier deg, for morgendagen kommer, men sakte men sikkert kan åpenhet fra de få gjøre det lettere for de mange. På sikt. Dessuten kan det hjelpe deg også. Hvis du tør.
Ta vare på deg selv, men prøv å lag en god dag for andre i dag, og i morgen!
I mange år har jeg drømt om å gi ut en bok. Selvfølgelig en bok med mange gode oppskrifter, men først og fremst en bok om livet mellom måltidene. Jeg har opplevd så mye, så lenge, at jeg føler jeg har en historie å fortelle. En historie om et liv. Mitt eget.
Så ringer plutselig telefonen. “Hei, det er fra Kagge forlag”. WTF!
Det var jo ikke han sjøl som ringte selvfølgelig, men forlagssjefen. Stas det også altså. Klart man blir litt beæret, glad, og vi hadde en lang og fin samtale. Kagge forlag er et stort forlag og har gitt ut mange bøker som har solgt godt. For man vil jo gjerne det, selge godt, hvis man først gir ut en bok.
Dette er imidlertid ikke det eneste forlaget som har vist sin interesse. Forlaget Utenfor Allfarvei, et nordnorsk forlag med hovedsete i Harstad, tok kontakt med meg for et par måneder siden. Vi har ikke inngått en formel avtale, men vi er i en god dialog og jeg skal møte dem i Harstad om et par uker. Det blir veldig spennende! Hele mitt matprosjekt er jo bygd opp rundt slagordet godt, ekte og lokalt, og da er det jo kanskje også naturlig å velge et lokalt forlag.
Det setter meg i et dilemma. Et stort et. Nå er det to forlag som har vist sin interesse og som, så vidt jeg skjønner, ønsker å inngå avtale med meg. Begge er kjempedyktige, men med sikkert ulike kvaliteter. Kanskje vil et lite forlag bruke mer ressurser på å lage en god bok, siden de gir ut færre bøker i året? Satse mer på hver enkelt bok kan du si. Jeg er jo tross alt en debutant, ikke Jo Nesbø. Vil tro rammevilkårene er ganske like, men det har vi ikke diskutert skikkelig ennå. Debutanter får vel stort sett standardkontrakter.
På motsatt side har kanskje Kagge forlag flere kontakter inn mot media som gir større sjanse for innsalg av boken på ulike fronter og arenaer slik at man blir synlig for langt flere bokkjøpere, for det er jo først og fremst bokkjøpere som kjøper bøker. Det er også mulig jeg tar feil i alle mine antagelser. Det gjør jeg ofte.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå, risikerer til og med at begge syns jeg er blærete som skriver om det og trekker seg fra hele greia, men det får stå sin prøve. Da var det aldri meningen uansett og jeg får bare fortsette med bloggingen, hehe.
Nei, mye som skjer for tiden. Viktig å holde fokus. Tenke seg godt om. Ikke kaste seg inn i ting på impuls, slik jeg kanskje er litt for god til. Også viktig å fokusere på det jeg faktisk lever av, Hoftepluss og Fy Fader, oppe i Alta. Vi går en viktig tid med julehandel i møte. Den betyr alt for videre drift. Det har den alltid gjort. Slik er det å være en slags nisjebutikk.
Ønsker dere alle en fin ettermiddag videre, så får jeg bare sitte her og spekulere. Kom gjerne med innspill hvis dere har noen synspunkter. Setter stor pris på det 🙂
